REJOHN

Det var likevel egentlig en grei tur. Denne dagen ble en tur i vintervær. Slik vi vanligvis har det, med temperatur så vidt over null, vind og nedbør. Det er ikke det beste turværet, og denne dagen ble det i vinterklær. Selv om det ikke helt er frost og is, så er det likevel forhold for skikkelige klær. For meg vil det si Alfa Impact sko. De bruker jeg egentlig hele året, men det er under vanskelige forhold de virkelig gjør nytten. De henger på våte steiner og vått fjell. De er vanntett selv om sålene nesten er nedslitt etter to år. Sist men ikke minst, de passer på min fot. Det finnes billigere sko, og jeg har brukt ganske mange par med Walk King. Impact gir mer «bruk» for pengene, og er på den måten «billigere» enn Walk King. Jeg bruker Recon jakke og bukse fra Norrøna. Så avgjort ikke de billigste klærne som er å få tak på, men blant de som holder lengst og som virkelig holder vind og nedbør på utsiden. Det siste er grunn til at jeg bruker disse klærne. Gjennom en del år har jeg også forsøkt andre bukser og jakker, men ender ut med å bla opp en anseelig bunke tusenlapper for å kunne bruke Recon fra Norrøna. Nå holder buksa ikke mer en omtrent et år før Gore-tex`en på lårene ikke holder vannet ute, og til det er hull nede ved anklene, der skomaljene tar borti. Det finnes «noen» som tviler på at Gore-Tex virkelig er «vanntett». De skulle ha vært med på dagens tur. Selv om det er langt fra kuldegrader så blir det «lang under» i tillegg til gore-tex buksa. Det blir uansett kaldt i regn og vind om Gore-texen ikke har et mellomlag. Nå bruker jeg noen tynne «greier» i kunstfiber – kjøpt på Sports-outlet. De duger greit nok og holder noen sesonger. På overkroppen, er det innerst alltid ull – hele året. I dagens vær ble det en «bestefartrøye», men med en tynn kunstfiber jakke som mellomlag. Jeg har forsøkt mange forskjellige ting som mellomlag. Skjorter i ull, bomull (fusj) og forskjellige syntetplagg. Jeg har endt opp med å kjøpe fem-seks like Norrøna lette jakker i kunstfiber. Denne dagen var verken ullblusen eller den tynne jakken spesielt våt av svette. Som nevnt er det Norrøna Recon jakke som gjelder i skittvær. Det er ikke lenger så ofte jeg går i dårlig vær, men dette året har det blitt noen turer der jeg har satt pris på å ha godt utstyr. Det er spesielt hetta som gjør jakken bedre enn andre i dårlig vær. Jeg har andre jakker, men der blåser hetta av om jeg går i mot vind. Det er ikke noe å satse på i ekstremvær... Når det gjelder vinterklær, så er hodeplagget viktig. Det kan lett bli kaldt om ille lua er varm. Jeg foretrekker et hodeplagg som er varmt, vindtett og tåler litt regn. Det må ha klaffer, og helst kunne beskytte kinn og hals om vind og vær slår seg virkelig vrangt. For meg betyr det en «loslue», god gammel,og etter hvert ganske slitt selv om jeg har fem seks stykker. Det eneste som da mangler er noe å ha på hendene. Jeg hat kjøpt minst 20 par med tynne syntetiske hansker på Rustad – for 10 kroner paret. Jeg har alltid minst tre par av disse med meg på tur. Blir de våte, skifter jeg til et tørt par, men i skikkelig regnvær har jeg også med et par med Gore-tex hansker. Gore-tex hanskene var med på turen denne gangen, men de ble liggende i lommen på jakken. Eller hadde jeg på alt av vinterutrustningen, og hadde bruk for det meste. Nå gikk turen for det meste godt beskyttet mot vinden og jeg var så heldig at hagelet stor sett kom bakfra. Det slo virkelig i hetta da det sto på som verst. Det ble den vanlige runden rundt Engjavatnet, og denne dagen var jeg helt alene. Det var få folk på tur og de andre holdt seg nede i skogen. Nå går turen gjennom Jærbuskaret, med utsikt ut over Jæren og med høghuset på Bryne som en sort stolpe midt i skaret. Denne dagen var vinden så pass sterk at jeg måtte kjempe mot vinden for å komme meg nedover bakken mot Sjelset. Ved Kleiva sto fortsatt revebjella og lyste. Det er ikke helt vinter. Frosten er meldt til uka.

En virkelig flott tur i heia. Dette året har det vært en lang sesong for fot-turer inn til Blåfjellenden. Det ble en tidlig start. Alt 18. mai var jeg på tur innover. Fortsatt med snø og is, men det var helt greit ¨komme inn til hytta. Jeg var ikke alene i flott vær, og det kom folk fra mange steder. Den siste turen, før vinteren tar over, går som regel i månedskifte oktober/november. Sist jeg var innover, var jeg svært usikker på om det ville bli flere turer dette året. Denne uka mente både yr og storm at det ville være varmegrade, lite vind og ingen nedbør både mandag og tirsdag. Det burde så avgjort være mulig å komme inn en gang til før snø og is gjør det vanskelig. Det er folk som går innover selv om det er frost. Det er ikke helt noe for meg. Balansen er ikke som den var og det er heller ikke like kjekt å ta ut i dårlig vær. Jeg satset på en tur til. Værmelderene mente det ville være tåkeskyer og lite sol, både mandag og tirsdag. Hjemme lå tåka som et lokk over landskapet, men ikke langt inne i landet ble det blå himmel, og oppe i Hunnedalen var det ikke antydning til skyer. Blå himmel og sol var det som møtte meg, men sola sto lavt og mye av stien lå i skyggen av fjellet. I gore-tex jakke med bare en ullbluse under, var det ørlite kaldt starten, men oppover bakkene der sol fikk tak ble det varmt. Jeg lurte på hive av jakken, men gadd ikke. Jeg åpnet jakken i front og trakk ned glidelåsene i buksa, men fortsatt svettet jeg. Oppe i høyden fikk jeg trekken (Det blåste ikke mange meter i sekundet) midt i mot, og glidelåsene kom fort opp og jakken var plutselig helt nødvendig. Nede i hytta var det 7 grader inne og solskinn utenfor. Etter å ha hentet både vann og ved, fyrte jeg opp ovnen, men trakk bort på terrassen utenfor hovedhytta. I sola var det helt greit å ta en skikkelig pause med varm te og mat. Jeg fant et pledd og hadde det rundt meg. Det var ikke direkte varmt , selv om sola skinte. Det ble en flott stund i eget selskap. Terrassen på hovedhytta har virkelig flott utsikt nedover Fidjadalen og det er mange som synes utsikten er verdt hele turen inn. Jag satt til sola gikk ned bak fjellene nede i dalen. Etter bålfyring i et par timer, var temperaturen inne så vidt over tyve grader, og det hadde gått med en sekk ved og vel så det. Det ble fyring ut over kvelden for å holde varmen. Sola forsvant i firetiden, men først litt før halv seks var det mørkt ute. Jeg var ute i et nødvendig ærend i løpet av natta, og da var det fortsatt varmegrader. Da jeg sto opp, var det ny is på pytten utenfor. Temperaturen var nesten fem grader, og jeg ventet til litt ut på dagen før jeg tok ut mot Hunnedalen. Det var en helt annen verden ute enn det værmeldingen hadde ment jeg ville få. Sola skinte – lavt – fra blå himmel. Det var ikke et vindpust. Pytten – der den ikke var dekket av is, lå speilblank. Det var virkelig flott, og jeg så fram til turen over heia mot Hunnedalen. Problemet var at temperaturen sank fortsatt, og var rundt null i skyggen. Gangveiene var dekket av is og spinnglatte. Det gikk sakte i bakken, men oppe i høyden der sola hadde fått tak, var det tørt og greit Det ble egentlig en fantastisk tur over heia. Vannene lå speilblanke eller med et tynt islag. Sola skinte. Inne i skyggen var det mørkt – kontrasten var stor. Det ble en del stopp for å ta bilder. Det er sjeldent så pass bra vær så sent på året, og her var det bare å ta for seg. Jeg glemte is og glatte forhold på veien over heia, men i skyggen langs det nederste Fossebekktjødnet, fikk jeg en litt ubehagelig opplevelse. Det var is i stien – som ikke viste, og jeg skled nedover. Nede ved bilen var det bare så vidt over null, men heldigvis var veien klar, og selv om jeg fortsatt har sommerdekk, gikk turen mot Byrkjedal greit. Høsten er over og det nærmer seg vinter.

Gode forhold til å være så sent på høsten. Det kunne lett være både is og snø og gjerne full vinter, på denne tiden av året. Det var nesten varmt og opphold, og nesten ikke vind da jeg kom til Hunnedalen. Nå hadde YR nevnt sol, men den holdt seg bak skyene. Det var likevel helt greit å gå innover til Blåfjellenden. Ingen spor av vinter. Bare sen høst med dype røde og brune farger i myrene, og trær uten blader. Det er lite grønt igjen, og bare noen einerbusker har beholdt fargen. Oppe i høyden, ble jeg møtt av lyden fra liryper. Det er kjekt å både se og høre rypene kakle borte i lia. Mindre kjekt var det å omtrent få sjokk da ei rype flagret opp rett under meg. Slikt er ikke godt for hjertet – tror jeg. Både på vei innover på torsdag og på tilbaketuren på fredag, stoppet jeg opp flere ganger, bare for å se meg rundt, og få med meg naturen - for hva som lett kan bli siste gang i år. Jeg håper selvsagt å få anledning til å gå innover også neste år, men for denne høsten ble det en slags avskjed med sesongen. Etter å ha passert 70 med god margin, merker jeg jo at kondisjonen ikke er hva den var i min ungdom. Da jeg var femti eller der omkring. Likevel er det forskjell på hvor fort jeg går sent på høsten i forhold til tidlig på våren. Det blir mindre og kortere turer på vinteren og ikke så mye «kondisjonstrening» selv om jeg forsøker å holde «koken» oppover bakkene. Det blir liksom ikke nok. Denne gangen gikk det lett innover heia. Bakkene virket mindre bratte og ikke så lange som tidligere. Det var lett å tenke på stien fremover, det var ikke langt til neste punkt, selv om det fortsatt tar tid. Jeg kom ned til hytta i god form, og kunne starte på jobben jeg var inne for å gjøre. Det lekker rundt en takhatt på «dass». For å finne ut av hva som må gjøres var det spørsmål om bilder. Her var det bare å finne fram stigen – i to lengder og komme seg opp i høyden. Noe jeg så avgjort ikke er glad i. Bildene ble tatt og stigene ryddet unna, og selv om det ikke tok spesielt lang tid var det alt nesten kveld da jeg var ferdig. Det var tid for å sjekke benken inne på annekset og finne fram lesestoff. Denne gangen måtte jeg utsette lesingen. Det kom folk. De to forrige gangene jeg var innover kom det ingen andre. Jeg var helt alene. Denne gangen fikk jeg besøk av to stykker. En kar som kom opp Fidjadalen og ei jente med hund som kom fra Hunnedalen. Det var mørkt da jeg sto opp. Det ble ikke skikkelig dagslys før nærmere ni. I motsetning til hva YR mente vi ville få blåste det litt, og sola forble bak skyene. Selv om det var enkelte hull i skydekket. Jeg ventet til litt ut på dagen før jeg tok mot Hunnedalen. Da hadde vinden – som meldt, forsvunnet, og dammen utenfor annekset lå speilblank. De var kaldere på morgenen enn dagen før, men det var langt fra frost. Igjen ble det en enkel og grei tur over heia mot bilene. Rypene holdt seg vekk fra stien, selv om jeg kunne høre de oppe i lia. Med lite vann i vaet og i Fossebekken, var det små hindringer for en kjekk og flott tur. Som turen inn, gikk tilbaketuren ganske kjapt. God form og kondisjon gjorde også at jeg ikke kjente turen noe særlig da jeg sto ved bilen. Det blir kanskje en ny tur innover, men denne kan lett bli den siste for i år. Takk for i år.

Nå har jeg snart "brukt opp" to par ALFAImpact, Deet første paret ble sendt inn for å skifte såle og Gore-txx, men ble aldri som før. Etter en ny rep lekker skoene... Min erfaring er at skoene holder omtrent tre år og det er vesentlig bedre enn to par med Walk King - gode sko for pengene med andre ord (selv om de ikke repareres...) Når det gjelder vedlikehold,så har jeg nesten ikke pusst og stelt skoene i deet hele tatt. Det har ingen ting å si for levetiden for meg. (Jeg har forsikkerhets skyld skaffet meg et til par - de t er vist slutt på å produsere Inmpact.)

Regn, vind, sol og regnbue. Jeg har kjent noe småvondt i venstrekneet den siste tiden, og sagt til meg selv at det går sikkert over. På vei tilbake fra Blåfjellenden sist, ble det høyre kneet vondt. Faktisk så dårlig at jeg tok et par dager uten tur. Det er ikke helt lett for gamle folk å sitte i ro i flere dager, selv om jeg benyttet anledningen til å ta en omgang med styrketrening. Det var lenge siden og plutselig fikk jeg andre «vondter» å tenke på – dagen etter. Mandag ville Yr ha det til at det skulle bli ganske bra vær, med lite vind og en del sol. Det var ikke snakk om regn i hvert fall. Nå holder ikke Yr alltid det de lover, men denne gangen tok jeg på finværsutstyr, selv om jeg mente det kunne bli våte partier i stien. Det skulle blåse fra nord, men ikke sterkt, og det ville ville bedre ut over dagen. Meningen var å ta en virkelig enkel og lett tur, bare for å teste knær. Siden det er enkelt å komme til flate strender, mente jeg det ville passe å ta en tur fra Bore til Reve Havn. Det er ikke snakk om bakker på denne turen, selv om det er noen små humper bortover. Flatt og greit å gå, men muligens litt fuktig helt mot havnen der dyra har gått opp myrsøkkene. De siste årene har jeg brukt ALFA Impact, som skulle holde livet ut. Det tok under to år før jeg måtte skifte såle og Gore-tex – til et par tusen kroner. Nå viste det seg at skoene ikke holdt tett etter reparasjon, men de burde likevel holde til turen i sjøkanten, så lenge det ikke regner. Jeg tok kontakt med broderen og han snudde om på planene og ble med på en strandtur. Vi startet litt senere enn vanlig, men uten en kjøretur i begge ender, ville vi likevel være hjemme igjen på vanlig tid. Det var litt sol da vi kom til Bore. Vinden, som ikke var mer enn 5-6 m/sek, var svinkald, og broderen savnet skikkelig hodeplagg. Det gikk likevel greit ut over mot Fuglingene og videre mot Reve. Etter en stund fikk vi svarte og sinte skyer over oss, or det kom regn. Litt mer enn bare en liten byge, nok til at vi våte. Den gamle (under to år) Norrøna Recon buksa holdt ikke regnet ute på lårene og det ble kaldt. Jeg savnet et lite øyeblikk et ekstra lag under... Med vinden i ryggen, sol i ansiktet, for sola kom selvsagt fram etter hvert, ble det likevel en helt grei tur havna. Som vanlig ble det stopp med Gjendekjeks og varm te. Det ble adskillig kaldere da vi satte kursen mot nord, selv om det var sol, og fikk vinden mot oss. Nå hadde vinden, som yr meldte, løyet litt. Likevel beholdt både broderen og jeg jakken på, over vindfleecen. Et stykke lengre nord, fikk vi se regnbue og ikke lenge etter kom regnet. Jeg hadde med en litt enkel Bergans allværsjakke. For enkel har det vist seg. Hetta på den jakke kan ganske enkelt ikke brukes i vind. Den blåser rett av. Med glidelåsen på jakka helt opp under haka, holder hetta seg sånn noenlunde på plass, men uten glidelåsen helt oppe, så blåser hetta rett av hodet. Nå varte regnet ikke lenge og på vei mot parkeringsplassen og bilen kom sol atter fram – og gjorde det varmt. Det var en dag med mye vær, både godt og dårlig. Skoene viste seg å tåle det lille vannet vi fikk på oss, så de kan muligens brukes -på søndager med godt vær, men buksa må pensjoneres. Jakken kan brukes som finværsjakke på sommeren. Men kneet holdt.

Det ble en vanlig tur til Blåfjellenden denne uka også. På tross av dårlig værmelding så jeg fram til ukens tur til Blåfjellenden. Det begynner å bli sent i sesongen og det kan ikke bli mange turer til dette året. Den siste turen går normalt i månedsskiftet oktober/november, selv om det et år har blitt en desembertur. Siste turen i fjor var i slutten av oktober. Året før fikk jeg en virkelig flott tur tilbake fra Blåfjellenden i midten av november. Jeg kan jo håpe på noe liknende i år også. Værmeldingen avgjør når det er greit å gå innover. Jeg tar ikker ut om det meldes is og snø – eller sterk vind og regn. Å vandre alene innover med slike forhold er ikke helt greit. To eller flere i lag er mye greiere. Denne uke ville det være mindre vind og mindre regn midt på dagen onsdag og torsdag. For virkelig å legge forholdene tilrette, var det snakk om vind fra sørøst på onsdagen og fra nordvest på torsdag. Det er noe helt annet å gå med været bakfra enn å få det midt i ansiktet. Det hadde vært en del folk på hytta natt til onsdag. Jeg møtte tre gjenger på min vei innover heia. De godt innepakket i jakka og med hetta opp. Jeg gikk stor sett med hetta nede, men med skikkelig vinterlue. Det ble faktisk så pass varmt etterhvert at jeg stoppet og hev mellomlaget i sekken og fortsatte i blusen under gore-tex jakken. Nå var jo turen innover ikke helt uten dramatikk likevel. I bakken nedover går stien i en bakke med sorpe. Jeg tråkket på en gresstue, som jeg trodde ville være «trygg». Den løsnet og jeg skled nedover bakken og havnet på baken. Nå har jeg vært skitten på baken noen ganger før, og uten andre skader, gikk jeg bare videre nedover, med adrenalin på topp... Skitten til knærne og med sope i baken på buksa, hadde jeg ikke tanke for å ta inn på hytta uten å ta av buksa først. Heldigvis var det ingen andre, og jeg kunne ta det hele med ro. Det var ni grader ute, og 20 grader inne. Noen av de som kom fra hytta hadde fyrt opp den morgenen. Jeg fyrte likevel opp i ovnen, og det tok ikke så veldig lang tid før det ble 25 grader inne, og jeg måtte skru ned varmen. Siden jeg hadde startet tidlig var det fortsatt noen timer med dagslys da jeg kom frem. Det ble noen timer med rydding, kost og fille, før jeg var noenlunde fornøyd. Da var det nesten kveld. Dagslyset forsvinner fort på denne tiden av året. Det var tåke og lett dusjregn da jeg sto opp på morgenen. Værmeldingen mente det skulle bedre seg ut over dagen. Jeg ventet til godt over tolv før jeg pakket sekken og tok opp bakken. Da hang tåka fortsatt ned over fjellsiden. Det var nesten vindstille på morgenen. Pytten utenfor døra lå speilblank, men da jeg kom opp i høyden, fikk jeg vinden bakfra. Det var også adskillig kaldere enn dagen før, med bare tre-fire grader nede ved hytta. Bortover flyene måtte jeg trekke inn – ha opp hetta, selv om vinden kom bakfra. Det ble skikkelig kaldt i nakken. Jeg ble igjen glad for å ha klær som står for en støyt. Både i vind og regn. Det er egentlig ikke så ofte jeg virkelig har bruk for Norrøna Recon, men de – meget få – gangene jeg er ute i slikt vær er de omtrent verdt prisen. Utenom helt på toppen, på bare heia, var det ganske bra forhold, og nedover mot Hunnedalen tittet til og med sola igjennom. Som vanlig ble det en grei tur, og jeg var ganske godt fornøyd da jeg sto ved bilen. Turen hadde også gått kjapt, på bedre tid en vanlig. Selv om forholdene ikke var optimale.

En høst-tur som vil bli husket. Det er ikke lenge siden jeg gikk i sommerklær og badet i kaldt fjellvann. Denne uka har gradestokken sunket betraktelig, og det var snø og sludd forrige helg. Hjemme var det godt under ti grader da jeg gjorde meg klar for en ny tur til Blåfjellenden. For første gang i år fant jeg fram vintertøy. Varm fleecejakke og lang under... Værmeldingen for de neste dagene var egentlig veldig god. Det var snakk om sol og blå himmel, og nesten ikke vind. Virkelig gode forhold for en fjelltur i oktober. Det ble likevel nevnt mulighet for nattefrost og kalde dager. Det tok ikke lang tid oppover bakkene fra parkeringsplassen før det ble stopp og lettelse i antrekket. Den tunge fleecjakken kom av og i sekken. Der ble den for resten av turen, og både inn og tilbake ble en tur i bare ullblusen. Det var nesten sommertemperatur i sola. Det er mye kjekkere å gå lett kledd, enn med tunge vinterklær. Nå var jeg ikke alene som ville på tur denne dagen. Jeg kunne se spor innover, og etter en stund kunne jeg også se folk foran meg. Jeg holdt litt høyere tempo, og tok igjen et par litt over halvveis mot Blåfjellenden. Det viste seg å være kjentfolk, og det var ikke lenge siden vi hadde vært på hytte sammen. Vi tok følge en stund, og de var ikke langt bak meg ned til hytta. Det var sol på terrassen. Med te for min del og kaffe til de andre fikk vi en koselig stund i sola. I skyggen og i trekken var det kaldt, og det lå også is på gangveiene i skyggen nedover lia. Det var ikke direkte sommer temperatur, men virkelig bra i sola. Det kom flere folk og ut på kvelden kom også Mikkel rev ruslende forbi. Jeg så spor i rimen på gangveien, og trodde det var hund, men ved nærmere ettersyn viste det seg at det var spor av rev. De hadde vært utenfor hytta da vi satt og pratet innenfor. På vei mot annekset i mørket, ble det en stopp for å sjekke stjerner og melkeveien. Det er et ganske flott syn. Det var flott å stå opp til en ny fantastisk morgen på Blåfjellenden. Det var litt for kaldt i trekken til å ta frokosten utenfor, men det gikk greit å sitte inn og se ut. Det var et flott syn. Myra hadde flotte farger og sola kom så vidt over kanten og lyste opp tjernet som lå nesten speilblankt. Jeg hadde det ikke travelt denne morgenen heller. Det var ikke noe jeg skulle nå hjemme, og det kunne passe bra på mange måter at det tinte litt i nordhellingen. Nå var det mindre is enn jeg hadde ventet da jeg kom meg avgårde, men det passet greit å vente likevel. Det dukket opp noe som absolutt måtte gjøres. Noen (en skoleklasse fra en ungdomsskole) hadde satt igjen tallerkener som ikke var helt rene – og fuktige. Slikt måtte rengjøres – og tørkes. Det var sol og flott vær da jeg tok mot Hunnedalen. Sola sto ikke spesielt høyt på himmelen, og den kalde trekken kom bakfra. Jeg var glad for skyggelua, men sekken på ryggen holdt meg varm nok. Det ble en flott tur i godt vær tilbake. En høst-tur som nok vil bli husket. Nesten nede ved Fossebekken gikk jeg på kjente. Det var folk fra Fidjastølen som hadde vært på ettersanking og funnet en sau og to lam. De hadde brukt to lange dager på å få dyra først til stølen og nå var de på vei til tilhengeren. Sauen hadde vandret et godt stykke ut av sitt område, og kommer nok ikke på heia flere ganger. Det hadde – igjen – vært en virkelig flott to-dagers tur. Været var det aller beste så sent på året, og etterhvert er det helst overskyet og lett regn som gjelder. Blå himmel gir fort kalde forhold.

https://www.facebook.com/permalink.php?story_fbid=pfbid0Y3DVNbEyTpwuS4ARfEZyt1RqH4juXbqBbSauYgE9aSbVwz2PbAA7kD3mBzNTE4XMl&id=100008728321882 Harry Breiland har lagt ut bilder og en liten beskrivelse av en tur ned Brådlandsdalen i dag 24.09. (Tror ikke linken virker...)

Jeg menr vi parkerte langs veien et stykke før gardene på Brådland

En virkelig flott tur opp. To dager i heia i et fantastisk vær og med skikkelige høstfarger. Det er ikke ofte jeg får anledning til å gå i slikt vær, blå himmel, nesten ikke vind og nesten sommertemperatur i september. Denne gangen fikk jeg oppleve heia på sitt beste på en tur til Melands Grønahei. I fjor ble det en tur til samme turistforenings hytte august, også da i bra vær. Det var en så pass vellykket tur at jeg satte samme tur på «planen» for dette året. Det ble liksom ikke anledning til å ta turen i august, men i september skikket været seg skikkelig og skulle jeg få tatt turen så måtte jeg bare pakke sekken og komme meg avgårde. Etter noen dager med flott vær og med god værmelding for helgen, sjekket jeg bestillingene på fredags morgen. Ingen hadde bestilt seng for natt til lørdag. Med slik flott værmelding var det litt underlig, men jeg bestilte min seng, og var nok så sikker på at jeg ikke ville bli alene på hytta. Det er en lang kjøretur inn til Kleivaland. Den lange tunnelen under fjorden går heldigvis kjapt. Alt på parkeringsplassen møtte jeg andre som også ville inn – og opp til Melands Grønahei. To karer på en nesen årlig tur innover. Jeg var klar for å ta ut, og karene mente de nok ville ta meg igjen. Det var ikke helt lett godta. Jeg er mer vant med å gå forbi folk, men etter hvert går det jo saktere. De tok meg ikke igjen. Et lite stykke oppe i lia, klarte jeg kunststykke å gå feil – heldigvis. Det viste seg at den merkede stien gjennom skogen var full av trær som hadde kommet ned i en storm. Jeg unngikk å klatre og klyve over disse. På turen fra Kleivaland til Melands Grønahei er det mye bakker – oppover. Før bakken i Finnanslia, er det en bro over Ottestølsånå. Den var ikke blitt bedre siden i fjor. Bakken opp var heller ikke mindre bratt... Oppe i høyden ble det mer lauvtrær, som sto i høstfarger. I det gode været var det skikkelig flott å få med seg en slik høstdag. Det som ikke var like kjekt, var bakken opp mot Stråpastøl. En ting er at bakken er både lang og bratt, men øverst er det et par heng som for meg ikke er kjekke å tenke på. Jeg kom opp denne gang også – da gjenstår bare turen ned. Oppe i bakken stoppet jeg opp og kikket meg tilbake. Ritlandskrateret lå i sola og badet i høstfarger. Et flott syn. Like flott er det oppe ved Stråpastøl som ligger virkelig fint til ved fossen. Stråpastølsvatnet virker langt sett fra Sauabakkene og Austmannaskaret ser ut til å være langt borte i horisonten. Stien oppover mot skaret viser tydelig. Det er fyllitt i skaret, og mye løs grus, men greit å komme fram. Gjennom skaret går stien ut på en flate som må være del av det subkambiske peneplan, granitt som er mer enn 600 millioner år gammel. Temmelig flatt men med små daler og vann som gjør at stien innover mot hytta går litt i svinger. Det er mulig å få øye på hytta et stykke etter at Nov er passert, men selv om hytta ser ut til å være ganske nær, så tar det tid å komme fram. Det viste seg å være kjentfolk på hytta,. De hadde kommet dagen før, og vi fikk en hyggelig stund før andre begynte å komme. Jeg benyttet også tiden til å stikke bort i vatnet å ta en dukkert. Det er ikke så ofte jeg bader i fjellvann i september. Det ble noen timer utenfor hytta i sola. Det var nærmest sommer, og virkelig flott. Vi ble 10 tilsammen på hytta den natta. Alle som kom den dagen, hadde hatt en flott tur oppover, og var klar for en ny skikkelig høst tur dagen etter.

Det er riktig nok en stund siden sist jeg gikk både Brådlandsdalen og Litle Fidjadalen, men jeg tror ikke mye har endret seg siden da. Brådlandsdalen er en flott tur nedover fra Høgaleitet i Hunnedalen til Brådland. Den kan lett ta 6 timer, og det er et par plasser hvor det er noen små "problemer". Langs Brådlandsvatnet går stien ute i vatnet på store steiner, som kan være nesten under vann (og glatte), videre forsvinner stien i myra ved Midtstølen, men den dukker opp igjen på andre siden. Ved Kleivane går stien (igjen) over elva, men her er det ofte greit å gå ut på steinene og følge elva et stykke før den krysses det siste stykket. Ved Kleivane går stien ganske bratt opp lia og "innsteget" til stien er muligens ikke helt lett å se, men det er 30 - 40 meter inne på myra i et lite "hakk". Over fjellet går stien helt ut mot brinken, og det er satt opp stabbesteiner. Bakken ned er bratt - skikkelig bratt, men helt grei å gå. Stien gjennom "litle Fidjadalen" starter ved Fidjastølen, og oppover lia mot Hjortahommen. Her bør det være tydelig sti til omtrent under toppen av Hjortahommen. Videre nedover langs både Kvernavatnet og mørkatjødnet, kan stien lett forsvinne, men nå på høsten viser selv gamle stier ganske godt. Turen fra Fidjastølen og til Hunnedlen eller Brådland, vil ta mer enn 6 timer, men det er likevell en grei tur.

Det ble en slik tur i år også. Det begynner å bli mange år siden første gang jeg gikk innover til Blåfjellenden. Nesten 40 åt, og siden den gang har det blitt antakelig omtrent 1000 turer frem og tilbake på stien mellom Hunnedalen og Blåfjellenden. Det har alltid blitt en del overnattinger på hytta. Til å begynne med ble det to-tre netter, samt en del turer der jeg gikk frem og tilbake på dagen. Den gang, en helt grei tur på så vidt 4 timer med en god pause på hytta. De siste årene har det blitt mange turer med overnatting – og litt jobbing. Fortsatt ble det en tur eller to frem og tilbake på dagen. Etter hvert tar slike turer litt lengre tid... I fjor ble det en tur frem og tilbake på dagen. Til nå i år har jeg ikke tatt en slik tur. Den gang – i fjor – lurte jeg på om det ikke snart var siste gang jeg gjorde dette. Dette året hadde jeg ikke helt planer om en slik tur, men med nesten alle andre planlagte turer i boks, så kunne jeg muligens forsøke meg på denne en gang til. Yr og Storm var enige om at det denne dagen ville være bra vær. Det var snakk om sol, og selv om det ville være kaldt på morgenen, 4 grader ble nevnt, så ville det bli behagelig temperatur ut over dagen. Hele 16 grader var varslet. Skulle jeg prøve meg på en slik tur, var det bare å pakke sekken – lett – og ta ut. Det ble en tidlig start. Ikke mye over 8 satt jeg i bilen på vei oppover – i regn. I siste liten, det var kaldt utenfor døra hjemme, tok jeg med en lett jakke i tillegg til den lette Gore-Tex jakka. Det var meningen å legge denne igjen i bilen, men da jeg kom til parkeringsplassen var det 4 grader og vind. Jakka ble med på hele turen, både fram og tilbake, over den tynne ullblusen. Jeg måtte også finne fram et par tynne vanter, og capsen på vei over heia. Det var så pass kaldt at jeg savnet den lange under et lite øyeblikk. Nede ved hytta viste termometeret 5 grader og da var klokka omtrent 12. YR hadde nevnt 16 grader og sol. Det kom noen solglimt inne i mellom, men det ble aldri det gode været som var lovet. Det holdt seg kaldt og det blåste mer enn meldt. Det ble en ganske lang pause, hvor jeg fyrte opp i ovnen, og lukta av bjørka gjorde godt. Varm te og tørking svettevåte klær, var omtrent det jeg fikk gjort denne dagen. Godværet kom aldri og i tre-tiden tok jeg fatt på hjemveien. Oppover bakken fikk jeg til og med regn på meg. Ikke mye, og jakken ble værende i sekken. Med en mye svakere vinden bakfra, ble det en helt grei tur mot Hunnedalen. Det kom folk i mot. Hyttene på Blåfjellenden ville ikke stå tomme. Turistforeningens hytter, ville få ganske mange gjester, men det ville langt fra være fullt. Nesten nede ved Hunnedalen, gikk jeg på gamle kjente. Det var folkene på Fidjastølen som skulle inn for å prøve å få med seg flere sauer ned fra fjellet. Olav og sønnen, har jeg truffet mange ganger, og det er like hyggelig hver gang vi treffes, og får en kjekk prat om sau og hei. Litt senere kom det en kar oppover. Han skulle til stølen på Blåfjellenden, og være med på ettersankingen. Det er en jobb som betyr mange timer og mange kilometer i heia. Dette året i ganske bra vær. Onsdag var det sludd på Suleskard ikke mange kilometerne lengre nord. Vinteren er ikke langt unna. Det kan likevel bli mange flotte

Moakvelven opp Bestyrerinnen mente vi burde ta en tur til Stranddalen. Det var en god Msiden sist vi hadde vært innover sammen. Jeg hadde en tur til hytta i fjor, men da passet det ikke for Bestyrerinnen. Tidligere, før 2020, var vi en tur til Stranddalen nesten hvert år, men nå begynte det å bli lenge siden. Bestyrerinnen syntes både naturen og blomstene på Stranddalen fortjener et nytt besøk. Problemet var å finne en dag med greit vær og plass å hytta. Det er omtrent ikke mulig å få plass i helgene, og godt turvær har manglet denne ettersommeren og tidlig høst. Etterhvert kom Bestyrerinnen til at vi fikk ta en dagstur. Frem og tilbake til Øvre Moen samme dag. Noe som er en langtur for de fleste. Det er ikke stort mer enn 5 kilometer til hytta fra parkeringsplassen og det samme tilbake. Tidligere var det satt opp som en to-timers tur. Nå er det mange eldre (som oss) og familier som drar til Stranddalen, og de bruker nok mer enn to timer på turen. Det er tross alt noen høydemeter opp Moakvelven. Det viste seg at Aud og Einar også kunne tenke seg en lang dagstur. De syntes det hadde vært kjekt med en tur langt inne i heia, og mente at det ville være helt greit med 5-6 timer på tur, men med en lang pause på hytta med en god lunch før tilbaketuren. Vi fire møttes utenfor huset klokka halv åtte. Nesten før fuglene har stått opp for oss pensjonister. Det er en lang kjøretur inn til Øvre Moen. Vi brukte tre og en halv time før vi kunne se opp bakken vi skulle opp. Det er omtrent 300 høydemeter opp til toppen av Moakvelven. Bakken er dryg og det er et par punkter som nok kan kjennes «luftige» for noen. I hvert fall for meg som ikke synes det er kjekt med stup til venstre og bergvegg rett opp til høyre. På tross av at bakken er både lang og bratt, og ingen av oss kan kalles «ungdom», så gikk turen oppover skikkelig bra. Vi hadde noen pauser og tok en liten snarvei på toppen, men det gikk lett og greit. Jeg trodde det ville gå adskillig senere og kreve mer. Øverst kunne vi se hytta i andre enden av Stranddalsvatnet, og vi fikk også med oss «Stranddalsgubben» på vei inn. Inne på hytta ble vi godt mottatt, og vi fikk lunch og kaffe – og en lang pause. Bestyrerinnen synes rundturen om Stranddalsvatnet er kjekkere enn å gå samme vei opp og ned. Aud og Einar hadde aldri gått rundt vatnet før, og ville gjerne være med. Vi ruslet ganske greit bort til Kvanndalen og gikk ned og over elva fra Veneheia. På andre siden fant vi denne gangen en svært grei sti som tok oss opp til Smørslago. Denne stien har jeg tidligere bare funnet et lite stykke. Selv om det var god sti, så var bakken opp ganske bratt og tung. Det ble en stopp ved Smørslago før vi fortsatte innover Ssmørslagmoen og Smørslagdalen. Stien mellom Smørslago og bort til Moakvelven er ikke merket, men det er en god del nødlinger – varder - som viser vei. Det er noen bratte kanter, og på en av disse måtte Einar kikke over kanten og ned i søkket. Der fant han en helt grei vei ned og over til andre siden. Det sto en grei varde ved nedgangen, og slik var det flere plasser etter hvert. Nå hadde jeg gått her flere ganger, men det var en del år siden sist. Likevel fant vi helt greit fram til kanten over Moakvelven ved «katteørene». For å finne stien andre veien er det nok enklest å gå den bratte bakken opp til «Katteørene» og så se østover etter nødlingene. For oss gjensto bare bakken ned. Nå hadde vi vært på beina i noen timer denne dagen, så vi tok det ganske rolig – og forsiktig nedover. Det gikk selvsagt helt greit å komme ned til bilen, hvor vi kunne skifte til tørt tøy. Det hadde vært en varm tur nedover lia med sola i mot. Det hadde vært en skikkelig flott tur i høgheia. Selve om turen innover var lang, så vi fikk en så flott dag på tur at det var helt greit. På hjemveien ble det til og med tid til en liten stopp hos Gro og Magnar i hytta over Sandsavatnet.

Regn og vind både fram og tilbake. Nå var det en god stund siden jeg hadde vært innover til Blåfjellenden. Først en uke med «ferie» og så noen dager med corona hadde gjort at jeg ikke fikk den vanlige turen. Yr gjorde det ikke enklere. Det var umulig å finne to dager med noenlunde bra vær. Denne gangen måtte det bli en regnværstur til Blåfjellenden. Det er i så fall ikke den første regnværsturen innover. Tidligere ble det en tur vanligvis på fredag etter jobb, nesten uansett hvordan været skulle bli. Etter å har blitt pensjonist, har det helst blitt turer i greit vær, uten for mye regn og vind. Jeg har jo vanligvis tid til å vente litt på været. Om jeg tar turen en eller to dager senere betyr lite. Denne gangen ble det å pakke med tanke på regn. Klær og mat i plastikkposer, oppe i vanntette bagger opp i sekken som burde være «vanntett».... Det viste seg at jeg nok har glemt gamle kunster. Da jeg kom inn til hytta, kunne jeg tømme ut en halv liter vann av den ene plastposen. Huskeregel: åpningen på posen må lukkes skikkelig.... Det hele begynte egentlig ganske greit. Oppover i bilene var det tørt på veien, og på parkeringsplassen var det bare litt småregn. Det endret seg fort. Det ble regne hele turen, med et lite unntak på noen minutter. Nå kom vinden bakfra, så egentlig var det greit å gå innover, men med jakken igjen og hetta over hodet, så ble det en våt tur likevel. Jeg var gjennomvåt av svette da jeg vrengte av meg de våte klærne. Jeg hang jakke og bukse ute i skuten for at vannet kunne renne av, og gikk inn i hytta i nok så lett antrekk. Til en viss forbauselse for fem sveitsiske jenter. Disse jenten hadde tatt en dag ekstra på hytta. Våret var så pass dårlig at valgte å ikke gå over fjellet. Nå var ikke været så dårlig, men disse jentene var ikke helt vant med norske fjell. Det var forskjell på værmeldingen mellom YR og Storm for lørdagen. Denne gangen mener jeg Storm hadde mest rett. De traff i hvert fall best med når det skulle komme skikkelig regn. Lørdagsmorgen så det en stund ut til å klare opp. Det var opphold og sola kom gjennom noen ganger. Jeg ventet med å ta ut til det ble «bare litt bedre vær». Helt feil, selvsagt. Bare et lite stykke oppe i bakken måtte jakken på og hetta på. Jeg hadde håpet at vinden ville snu. På natta virket det som om vinden kom mer fra nord., og jeg håpet jo at jeg ville få medvind hjemover også. Det nytter lite med gode ønsker. Oppe i høyden fikk jeg været og vinden rett i ansiktet. Her var det ikke nok med bare hetta på hodet. Jakken måtte også lukket helt opp til under haka. Jeg fikk også bruk for de tynne vantene jeg alltid har med. Det kom to ganske store gjenger i mot, men de hadde været bakfra, og med godt utstyr gikk det nok greit å komme inn til hytta. Det så ikke like greit ut for en engelsk gjeng. Kortbukse og lett jakke er liksom ikke helt rett antrekk i slikt vær. Det vil helst gå godt. Denne ganen var jeg – igjen – glad for å ha brukt ganske mange store lapper på bukse og jakke. Jeg fikk bruk for Norrøna Recon klærne. Det er jo litt stas at klærne blir bruk under forhold de er laget for. Det blir en del turer i flott vær med dette utstyret, noe som er litt unødvendig.

Slik jeg forstår det må "mål" være kvantifiserbare og målbare. Hva er bærekraftig turisme? (ordet "bærekraftig" får mitt BS -meter til å slå kraftig ut....)

Jeg har vært i "syden" en uke og ikke sjekket Fjellforumm, men legger likevel inn en kommentar i denne tråden, selv om den er på siden av det tråden ellers har tatt opp. Generalsekretæren sier i artikkelen :"Hans største bekymring er at foreningen og reiselivet ikke er forberedt på en stor økning i antall besøkende i årene fremover. – Hvis man ikke forbereder seg, er det som å invitere 34 til middag og ha bestikk til fire. Det kommer til å gå galt. Det kan vi ikke la skje i dette landet. Besøksforvaltning er utrolig viktig, sier Solvang.Da trengs solid infrastruktur, som i denne sammenhengen betyr gode stier, parkeringsfasiliteter og flere toaletter." Jeg tror ikke generalsekretøren har truffet tyske, danske eller nederlandske gjester på tur i Norske fjell. (Han har antakelig snakket med folk som vil på tur, ikke som ER på tur.) Det største problemet er at disse gjestene ikke er klar over hvor annerledes det er i Norge. Sesongen er kort, og starter først lenge etter at de første sommergjestene fra disse landene har kommet seg ut i naturen på tur. De er helt utforberet på vinter - som kan komme selv i juli...De mangler vinter klær som lue og vanter og ull. De er ofte veldig godt orientert om hvor de skal gå fra og hvor de vil, men tror - svært ofte - at forholdene er som nede i Europa. Med 30 år på Blåfjellenden, har jeg noen "historier", som oftest går det jo greit.... Selv folk med svært god erfaring fra sørlige breddegrader, finner at ting tar tid - ofte det doble av hva Turistforeningen (tidlige) anslo turen ville ta, og at turen er mer krevende enn det de så for seg. De har ofte fått med seg systemet med åpne hytter - som i Alpene, men er uforberedt på ting som at vannet er drikkende og at det ikke er dekning for telefon. De er ukjent med at de må vaske etter seg - og vaske opp i varmt vann... Det hender også ofte at de heller ikke er klar over at Redningstjenesten i Norge stort sett er gratis. Jeg mener disse problemene er noe mer alvorlig enn om det er få toaletter og parkeringsplasser.

Denne turen var - igjen - en flott opplevelse. Selvsagt er Blåfjellenden en virkelig flott plass, men jammen er det bra å komme til Støle. Det er virkelig flott å få oppleve Støle en gang til. Nå går jeg bare til Støle om været er bra. Det er muligens litt annerledes å være på den hytta i dårlig vær, men jeg leter etter to dager med sol og flott vær før jeg tar turen. I flott vær er det virkelig kjekt å ta turen innover fra Skreå. Nå vil nok noen hevde at turen fra Skreå er litt ødelagt siden det er vei inn til Grunnetjødnå. Jeg kan være enig, men vil jeg oppleve Trongene, Flæet, Øyestøldalen og området rundt hytta,så er turen inn fra Skreå et godt valg. Ikke for langt og rimelig greit. Rimelig greit er egentlig ikke ordene jeg vil bruke om stien gjennom ytre Trongane. Her er det bygd opp stølsvei – en smal sådanne, i bergveggen. Med fjell på den ene siden og stup på den andre. Med et snev av høydeskrekk, så er det ikke like enkelt å passere her. Men flott og spennende er det. Turen inn skal være nesten 13 kilometer. På brua ved Grunnetjødn står det et skilt som viser 5,5 kilometer tilbake til Skreå og 7,5 kilometer til Støle. Det virker kortere enn 5,5 kilometer til Skreå, men det skyldes sikkert veien som gjør det lett og greit å komme fram. Stykket mellom Grunnetjødn og Øyestøl er tungt å gå. Det går litt over haug og hammer, og fra Grunnetjødn til sletta ved Flæet, mister jeg alltid stien, eller mer korrekt den forsvinner på svabergene. Etter å ha strevd litt for å komme fram til Øystøl og Øyestøldalen, er det kjekt å komme ned i den åpne og vide dalen. Her er det temmelig flatt, men med en del myr. De gamle plankene er nesten forsvunnet, og en gang har jeg nærmest vasset over myrene. Denne gangen var det tørt. Øyestøldalen er litt annerledes enn det jeg er vant med fra Blåfjellenden og Fidjadalen. Fra litt oppe i bakken over Øyestøl er det lett å se store deler av dalen og det virker langt til enden av dalen. Og det er selvsagt enda lengre, men flott er det med elva som renner ved siden av stien og rabber dekket med Røsslyng som denne gangen var i full blomst. De siste stykket inn mot sletta ved Støle er ikke like greit. Her går stien inne ved fjellveggen over stein og i små myrhull. Det tar litt tid. Her må noen ha gått på en smell, for ut på kvelden i halv tolv-tiden kom et helikopter og hang nettopp over dette stykket. Antakelig for å plukke opp noen som hadde skadet seg. Det er helt greit å se hytta ligge oppe på høyden. Det er godt å komme fram, og å kunne sette seg ned for en liten pause og se ut over dalen og nedover Kvitladalen. Det følger selvsagt med et obligatorisk bad i elva. Vi var fem som overnattet på hytta denne natten, og fikk med oss en skikkelig bra morgen. Sol, blå himmel og nesten vindstille. Alt fra tidlig på dagen var det varmt. I slikt vær av det bare kjekt å rusle tilbake samme vei som jeg var kommet. Det ble en flott tur tilbake mot Øyestøl, og selv om jeg nok tenkte på stien gjennom ytre Trongande, nå gikk det selvsagt helt greit på tilbaketuren også. Denne gang ble det en stopp ved Grunnetjødn. Temperaturen var så pass bra at det passet greit med et bad – og en pause. Det siste stykket langs vei mot Skreå er langt og litt kjedelig, og det var helt greit å komme fram til bilen – og en flaske varm pepsi.

Garn....

En kjekk tur i høyfjellsterreng. Det var på tide å ta en tur til Sandvatn frem og tilbake på dagen. Jeg har vært på Sandvatn tidligere i år. Da ble det en tur inn og så overnatting før jeg fortsatte mot Langavatn. Med en ganske tung sekk, i forhold til hva jeg vanligvis drar på, så ble det en litt trå tur opp bakkene og inn. Jeg trodde egentlig at jeg er i så pass god form at det ville få greit med en tur fram og tilbake til Lortabu-Sandvatn. Nå er det langt fra så vanlig å ta en slik tur lengre. Tidligere var dette en helt grei og vanlig tur, men årene gjør at det blir tyngre og tyngre. Værmeldingen var med på å avgjøre dagens turmål. Det ble meldt om sol og helst sommer oppe i høyden, og da fristet det med en langtur. Jeg pakket sekken og kom avgårde forholdsvis tidlig. Det er i grunnen greit å ha god tid på denne turen. Med tidlig start kan jeg være hjemme i fem-tiden. Det tar litt mer enn en time å kjøre til Lortabu (og det samme tilbake). Turen innover fra Lortabu til Sandvatn tar omtrent to timer. I tillegg må det bli en pause på hytta, både for å hvile, men også for å se meg litt om. Sandvatn ligger på omtrent 900 moh, og naturen rundt hytta er litt annerledes enn det jeg er vant med fra Blåfjellenden. På Sandvatn er det høyfjellsnatur, med lite grønt og mye stein. Det var ikke mange bilene på parkeringsplassen ved Lortabu, og jeg kunne ikke se noen i Lysebrekka oppover. Det var noen andre som også gjorde seg klar for tur, men jeg traff ingen på veien innover. Det var fem jenter på den andre hytta, som ville på dagstur, antakelig til Mohidler, men jeg snakket bare så vidt med jentene. Det ble et ganske kjekt opphold på hytta, der jeg spiste og satt å så ut over vannet – inne. Selv om det var sol og godt vær, var det en skikkelig kald vind. Innover var det bare så vidt jeg ikke måtte hive på jakken. Tilbake ville jeg få medvind, og sola i ansiktet, og det ville nok bli varmer. Det ble ingen lang pause på hytta. Siden det ikke var andre ble det fort litt ensomt, og jeg pakket sekken og tok mot Hunnedalen og Lortabu. Det ble en grei tur med vinden bakfra. Merkelig nok traff jeg ingen som ville til hytta for å overnatte. Det om et par i mot, men de ville ligge i telt. På vei tilbake fant jeg endelig Fjelltjæreblom, som jeg hadde kikket etter på turen innover. Den sto nesten på den vanlige plassen, men det var bare en enslig litt pjusket blomst. Det er noen drøye bakker opp fra Lortabu og de samme bakkene nedover på tilbakeveien. Nedover de siste kneikene kunne jeg kjenne at det hadde vært noen timer på beine. De hang ikke helt med hele tiden. I bunn av bakken ble det stopp ved den vanlige badekulpen. Den lå i le for vinden, og det passet bra å få en kjapp dypp i kaldt vann før kjøreturen hjem. Jeg kom hjem i rett tid. Bestyrerinnen hadde omtrent middagen klar da jeg kom. Noen ganger treffer jeg ganske bra.

Jeg har hatt ganske mange Helium sekker opp gjennom årene, både 55 l og 40 l. Det er stor sett sola som "spiser opp" lokket på sekken som gjør at jeg kjøper ny. Jeg har aldri brukt sekken med stort mer en 12 13 kilo på det meste, men det klarer den helt greit. Da har sekken vært full og lokket bare så vidt dekket åpningen.. For meg er dette en virkelig grei sekk. (både 40 og 55 literen.)

Hyttevakt en uke i fjellet. Vi var tre som tok innover til Nilsebu for å være hyttevakt dette året. Det var min eldste bror Sverre på 80, bestyrerinnen og meg. Vi har vært hyttevakt på Nilsebu noen ganger, men det er likevel spennende å komme inn til hytta for nok en uke. Som hyttevakt er hovedjobben å ta i mot gjeste og sørge for at oppholdet blir best mulig, samtidig sørge for at gjestene gjør sitt til at hytta fremstår som ren og ryddig. Nå blir det nok oss – som hyttevakt – som tar de tyngste jobbene, og sørger for at stue og kjøkken blir vasket og ryddet. Vi har jo litt tid til den jobben. Nå sto det maling av en vegg på dagseddelen, og vi burde selvsagt ha tatt fram malerkosten. Det var meldt mye regn og lite sol. Det kom langt fra så mye regn som meldt, men det var overskyet og ikke tørt de første dagene. Vi hoppet elegant over malerjobben, og håper neste hyttevakt er mer villig til å ta denne utfordringen. Det ble vasket og ryddet hver dag. Det er utrolig mye boss, sand og skitt som blir dratt inn i hytta i løpet av en dag. Heldigvis er det rennende vann like utenfor kjøkkenet og ikke langt å drasse vannet til hytta. Det går også ganske greit å kokke opp varmtvann. Støvekost og feiebrett er greit, men med tilgang til aggregat, er det mulig å bruke støvsugeren. Dette året har jeg støvsugd noen hytter. I tillegg til Blåfjellenden, har jeg tatt en runde på Sandsa, Tomannsbu og nå Nilsebu. Første slangefører på støvsuger... Uthuset og «dassen» blir ofte «glemt» når det gjelder renhold. Etter at vi lakket doene og ordnet vinduskarmene, ser det greit ut, og det er enkelt å holde det rent. Det tar likevel tid å få vekk rusk og rask og vaske både vinduene og selve doen. Det er kjekt når alt er rent. Nå er det ikke bare jobb. Bestyrerinnen er ivrig multejeger og brukte noen timer på å samle gule bær. Hvor hun finner disse, er selvsagt hemmelig, men det er ikke langt bort til «Stora Neset» og Skansen. Planen var å sette ut garn nesten hver dag. Vi klarte nesten å sette ut garn både mandag, tirsdag, onsdag og torsdag. Fredag kveld var det ikke mulig å finne noen som helst unnskyldning for ikke ta ut på vannet. Det lå speilblankt. Temperaturen var omtrent 20 grader og sola holdt på å gå ned over Storhillernuten. Perfekte forhold for en flott tur med båten – og å sette ut garn. Det hadde vært helt feil å ikke ta ut den dagen. Sverre hadde med to nye garn (som ble igjen på hytta) og de garnene, sammen med en grei plassering i vannet, ga resultater. Vi fikk tilsammen 19 aure. Noen få ganske små, men resten virkelig flott fisk på et halvt kilo og litt nedover. Det tok selvsagt tid å rense all fisken, men med tre stykker i arbeid gikk det greit. Ordning av garn og få disse på plass er også en jobb. Vi bestemte oss kjapt for å kaste et garn hvor det var mye skitt og greier i knutene. Det holdt til en flott fiskelunch på lørdag, og noen gode poser fisk til senere bruk. Heldigvis har Turistforeningshytta i Lyseboten is i poser. Når vi er på Nilsebu for en uke,har vi tradisjon for å stelle i stand en komlemiddag. Dette året ble det komler på torsdagen. Noe som medfører en del arbeid. Det salte pinnekjøttet må i vann dagen før, men en og to bunter med gulerøtter skal skrelles og kokes, sammen med kålrabi. Komlene er igrunnen greie å få i gryta, men det tar tid å koke kjøttet og komlene. Bestyrerinnen sto for mesteparten av jobben, inklusiv å dekke et flott bord og finne blomster som dekorasjon. Vi planla å servere maten klokka fem, men da manglet fortsatt fem flotte damer som skulle komme fra Litle Aurodalen. Klokka seks satte 12 personer seg tilbords. Fire av disse fra Tyskland, og selv om de kjenner til sin variant av komler, så var det nok med en viss skepsis de så på komlefatet. Alle så ut til å like komlene. Det er jo noe eget med å dele et måltid med ukjente folk. Det bringe oss alle nærmer og for meg var det igjen en fin opplevelse. Det kom en kar litt senere på kvelden, som også fikk smake komlene, og som satte stor pris på et varmt måltid etter å ha gått hele veien fra Nes og til Nilsebu. Hadde han kommet tidligere hadde vi blitt 13 tilbords. Det var heldigvis nok til stekte komler dagen etter, og et tysk par som hadde vandret mange dager fra Haukeliseter, satte virkelig pris på friske grønnsaker og rester av restene fra komlemiddagen. Alt forsvant. Det ble ingen ting til dodraugen denne gang.

Den vanlige turen, men denne gang i dårlig vær. Det hadde vært dårlig vær noen dager, og værmeldingen for fredagen var så avgjort ikke bra. Det skulle regne omtrent hele tiden, men med en liten mulighet for litt opphold midt på dagen. Det var ikke vær for en lang tur oppe i heia. Det måtte bli en av de vanlige turene i lavlandet, men gjerne med noen bakker. Siden jeg nettopp hadde vært på Bjødnali, ville det passe bra å gå fra Gramstad. Jeg kunne tenke meg den vanlige turen opp til Mattirudlå via Bjørndalsmyra og videre til Bjørndalsfjellet. Fra der ville det være mulig å ta mot bilen direkte, eller ta over Fjogstadnuten. Nå ligger jo Dalsnuten lagelig til for en ekstratur til toppen, men med så pass dårlig værmelding, mente jeg det ville være nok med tre topper (om ikke bare to...) Det var tydelig dårlig væremelding på gang. Det var omtrent ikke biler på parkeringsplassen, og oppover mot Bjørndalsmyra så jeg ikke spor av folk. Det ble en ensom tur denne dagen også. Det regnet så vidt da jeg startet, og inne i mellom mot Mattirudlå kom det noen skikkelige byger. Det ble en tur oppover med hetta over hodet. Det surklet under skoene inn Bjørndalsmyra, og stien – det som viste – var mer en bekk enn en sti. Det var surt – til jeg snudde opp ved Mattirudlå. Da jeg satte kursen over Kulheia mot Bjørndalsfjellet fikk jeg vinden bakfra og alt ble så meget bedre. Det ble en grei tur, men da jeg nærmet meg den siste bakken opp mot toppen forsvant varden i skodda. På toppen var skodda igjen borte. Rundt meg hang tunge og mørke skyer. Det var regn både ved Stavanger og Sandnes, og Jæren kunne jeg knapt se i regnskodden. På Bjørndalsfjellet var det lett regn... Det hadde gått litt senere enn vanlig til toppen, og det ble ingen kjapp tur nedover lia mot veien. Det var sleipt i sorpa, men heldigvis holder skoene meg både tørre og på beina på våt stein. Nede ved veien var jeg klar for en topp til. Oppover bakkene mot Fjogstadnuten regnet det skikkelig, og jeg begynte etterhvert å bli våt. Selv med det beste utstyret, så blir jeg våt av svette under jakken og buksa. Som så mange ganger før, det er bedre å være våt og varm med Gore-tex enn våt og kald med annet ytterplagg. Vanntett regntøy blir fortere vått på innsiden, og det er kaldere. Bortover den lille heia mot Dalsnuten kunne jeg se en lysning, men med svarte skyer bak. Jeg bestemte meg egentlig å bare ta mot Gramstad nede på Kvitemyr – om det ikke ble opphold, og lysere. Nede på myra ble det lett regn og helst opphold og i sør var det lyst. Det ble til at jeg tok oppover mot Dalsnuten. Jeg traff et asiatisk par som var på vei nedover. Oppe på toppen av Dalsnuten var det ikke en kjeft. Det er ikke ofte jeg er alene her. Selv på dager med frost og is finner folk veien til Dalsnuten, men i regnvær holder folk seg hjemme. Nede på parkeringsplassen var det mindre biler enn da jeg kom. Selv om det var en del folk ved Gramstad, var ikke dette en dag med mange på tur.

Nøyaktig samme plass, men antakelig et par år senere, for dette var vanlige dyr, opplevde jeg at en stor flokk ungdyr. ble skremt av oss som kom dundrende nedover mot veien og dyra (og stien videre opp til Brusanuten). De samlet seg og løp fort nedover mot gården. Lyden av dyra var omtrent slik jeg husker det fra cowboyfilmer.... Det må være skikkelig skremende - om dyra kommer imot.

Deter en mase plasser som er bra for telting og ikke langt fra vei: Fra Sælandsskogen og inn til Taksdalsvatnet. Her er det ikke mange plassene, og det kan være andre tett på.. Den "vanlige" plassen å starte med unger i telt, er Inn av Espedalen til Røssdalen og "Parken". Helt flatt, med flott natur, fiskemuligheter og bålmuligheter. I tillegg dass... En kilometer å gå. I tillegg er det mulig å ta inn til turistforeningshytter, Grautheller - inn av Ådneram, og med bomvei, men her er det mulig å få kode fra STF om dere overnatteri hytta. Flott badekulp og fiskemulighgeter. Børsteinen ligger også bare en kilometer fra Lyseveien (mellom Ådenram og Lyseboten) og blir brukt av familier med unger. Min egen erfaring er at ungene veldig for blir en gjeng (om det er andre på med unger på hytta) og har det strålende sammen.

"Belted Calloway" - morsomt å se. Siden vi går mye samme plasser - hvor er disse? Storfe er ikke like morsomt noen ganger. I sjøkanten, hvor jeg vandrer på vinterstid, er det mange flokker med storfe på sommeren, og jeg kan ikke si jeg liker å gå med dyr rundt meg. Noen ganger er det nødvendig for å kommer fram, og så langt har det gått bra..... Ved "Skogen" innenfor Bjødnali, går det høylandsfe ute hele året, og jeg er a lltid litt dpent på hvoe de står når jeg skal rundt Engjavatnet. Bare et par ganger har dyra hindret. en gang sto det enku med kalv rett forran oss da vi kom rundt en knaus. Vi rygget forsiktig bakover og gikk rundt på andre siden - uten problem. En annen gang sto det en kalv helt alene ved veien da jeg kom ruslende. Da kom hele flokken oppover mot oss. Jeg stoppet opp og kalven sprang mot de som kom opp i mot veien. Jeg kunne fortsette... Så til dagens gode råd: stokk.. Det ser ut som de fleste dyr respekterer en stokk... Det skal ikke mer til enn å holde stokken litt forran så viker kyrene til side. Uten stokk, ler bare sauene av meg.