REJOHN

Etter to par med ALFA Impact har jeg ikke hatt problemer med Gore-Texen. Membranen har holdt like lenge som sålene.

Jeg har bare skiftet såle en gang - og det går ikke på garantien. Jeg føler ikke at det er ekstremt med 170-180 turer i året - de fleste dagsturer. Jeg kunne hjerne har gått flere og lengre, men.. Om du lurer på Walk King, så bør du vurdere Impact. Spesielt når den gamle modellen kan fås på tilbud. Selv til "full pris" gir (for meg) Impact flere mil for pengene enn Walk king. Sålen henger også bedre på vått fjell. og de er lettere å gå, inn selv om både Walk King og Impavt egentlig ikke trenger å gås inn. (Impact har antakelig et noe mykere og bedre skinn.)

Det med ny såle, kan være bra, men sålen på Impact henger vesentlig bedre på vått svaberg og sten enn hva Walk King gjorde så Jeg håper den nye sålen er enda bedre.

Det kan se ut som om det kommer en ny versjon ja. Jeg lurer på om den også er litt lettere. I så fall er det bra. (Da har jeg en løsning når (om) jeg trenger nye sko.

Takk. Det var greit å høre. Da skal jeg sende inn støvlene og bare få nye såler. Det er jo egentlig ganske godt gjort at Gore-Texen holder så lenge som den gjør. På Walk king gikk den etter stor sett et år.

Det var nesten sommer på tilbaketuren. Etter 27 påsker, ble det for første gang ikke mulig å komme inn til Blåfjellenden dette året. Det manglet snø. Vi har tidligere hatt år med lite snø, men det har – til nå – alltid vært mulig å komme inn til hytta, selv om det var null snø rundt selve hytta. Nå viste bilder at det faktisk var så lite snø at det ville være mulig å gå innover – på beina. En skikkelig tidlig start på sommersesongen. Jeg har et år, kommet inn 3. mai på beina. Den gangen med mye is i stede for snø. Jeg fikk rapport om forholdene innover i starten av april, og hadde selv en «prøvetur» innover. Forholdene var da omtrent som normalt for slutten av mai. Etter en uke med fortsatt mildvær og noe regn, mente jeg det ville være greit å komme innover uten ski. Det ble mye kikking på værmeldingen.. Yr mente det ville bli bra vær fra skjærtorsdag til 1. påskedag. Jeg gjorde meg klar for en påsketur til Blåfjellenden, selv om det ikke var forhold for ski. Bestyrerinnen mente jeg burde ta med meg mat for to overnattinger, og jeg fikk med meg ekstra brød og pepsi max. Siden det ikke hadde blitt en tur innover med sengetøy, måtte jeg – heldigvis – utsette den jobben. Det ville antakelig være nok å ta fatt i uansett. Det var jo mer enn 5 måneder siden sist jeg var innover. Jeg satset på støvsuging, rydding og vasking. Selv om Yr mente det skulle bli bra vær, så var det en sur vind fra nord som møtte meg da jeg gikk innover ganske tidlig på Skjærtorsdag. Jeg fikk bruk for vinterutstyret, som selvsagt var med. Jeg møtte kjentfolk på veien innover. Det kom to karer imot. Den ene med en stor grein i hånden, og en ødelagt fot. Dette var en kar som hadde vær på hytta sammen med oss en påske for et par år siden. Jeg kunne heldigvis hjelpe mot smertene, med noen små greier.Det kom flere imot. Det var folk som var på dagstur, og som jeg møtte da de var på vei tilbake. Et par karer hadde stor fart, men likevel tid til en liten prat, midt i bakken over Saftbekktjødnet. Der jeg satset på å kravle gjennom ura, men disse to hadde løpt oppe i fonna over ura. Jeg kom selvsagt over ura. Det hadde vært noen snøfenner tidligere på turen, men den første tredjedelen var omtrent snøfri. Det var mer snø øverst, og i bakken nedover mot Blåfjellenden var det fenner på de vanlige plassen. Etter å ha gått innover så tidlig i sesongen som mulig i ganske mange år, vet jeg om noen steder der det kan være lurt å gå utenom stien. Et par plasser valgte jeg å gå rundt, men ned «renna», som jeg ofte bruker første gang jeg går innover i sommersesongen, var ikke mulig. For lite snø. Det ble en hyggelig kveld på hytta, etter noen timer med jobbing. Morgenen ble skikkelig flott, med blå himmel og sol. Selv om det hadde vært nesten frost på natten, så steg temperaturen fort. Etter noen timer til med jobbing, tok jeg oppover bakken mot Hunnedalen Sola steikte, og oppover bakken , som lå i le av vinden, ble det varmt. Oppe i høyden var det greit med bluse og mellomlag,og lue, men vantene ble liggende i lomma. Det gikk lettere på tilbakeveien. Det er faktisk mye greiere å gå opp fenner enn nedover. I ura fant jeg «stien» og egne nødlinger fra tidligere år, og kom fort gjennom. Nedover mot Fossebekken og videre mot Hunnedalen, ble det sommertur. Den siste tredjedelen var jo uten snøfenner, og det var tørt i bakken. Sola skinte, og jeg kunne kjenne varmen av sola i ansiktet. Turen nedover bakkene mot Hunnedalen, var virkelig kjekk. Det ble en tur av de helt sjeldne. Sol, varme og tørre forhold, og det beste av alt, jeg følte ikke at det var tungt. Jeg håper virkelig at det blir flere slike turer denne sesongen. Nede ved bilen viste termometeret 15 grader. Jeg var omtrent gjennomvåt av svette. Det var en virkelig flott påsketur.

En kort tur. Etter å ha prøvd de gamle Alfa Impact med nye såler på en litt lengre tur- med et heller vondt resultat, var jeg langt fra sikker på om jeg i det hele tatt burde ta på tur. Muligens ville det ikke skade med en kjapp og lett tur. Bare for å sjekke. Nå var ikke været det aller beste. Selv om det var nevnt sol i værmeldingen, så var det vind og lav temperatur som holdt meg tilbake. Nå har jeg gått i både vind og med lav temperatur noen ganger før, det står i hvert fall ikke på klærne. Jeg har hatt liggende et par nye Alfa Impact. Det kan se ut som om disse skoene går ut fra ALFA sitt sortiment, og jeg kjøpte et nytt par. Bare for å være sikker. Disse skoene har ligget klar. Det paret jeg har brukt i mer enn to år, begynner å bli slitt. Mønsteret på sålen er nesten forsvunnet og hælen har bare omtrent halv høyde. Jeg har lenge tenkt å ta i bruk det nye paret. Problemet er at nye sko alltid er litt trange i starten. Det har som regel ordnet seg ved at jeg ikke har på mer enn et tynt par med strømper. Med det eldste paret ute av bruk, det neste utslitt, burde jeg tenke på det nyeste paret. Det kunne være en tanke å kombinere en kjapp tur med å ta i bruk det nye paret med ALFA Impact. Heldigvis har jeg Borestranden like i nærheten. Der er det flatt men stor sett veldig greit å gå. Det ville jo være mulig å snu om skoene – eller beina – ikke var klar for en tur. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å gå mer enn til Fuglingene og tilbake. En tur på snaut 5-6 kilometer. Det ville jo være mulig å fortsette mot Reve havn, å gjøre det til en så pass lang tur at den kom med i loggen – med nød og neppe. Jeg pakket opp skoene. Fant fram turklær og kjørte ned til Bore. Der var det denne dagen ikke mange andre som ville på tur. Noen er der selvsagt, bikkene må jo luftes. Nye sko er litt stive, og føles trangere enn gamle inngåtte sko. Jeg kunne godt kjenne at de nye tok litt på samme plass som de gamle med nye såler. Jeg lurte på om det ville bli noe som liknet på tur. Ved Fuglingene fortsatte jeg videre, og etter en stund glemte jeg nesten at jeg hadde på nye sko, og fortsatte bare sørover. Jeg havnet selvsagt på Reve havn før jeg snudde. Denne gang uten noen pause. Tilbake samme vei som jeg var kommet, men etter hvert fikk jeg vondt. Det var kanten helt øverst på skoeskoen som tok bort i på leggen. Dette er noe jeg har kjent på nye sko tidligere. Det pleier å rette seg etter bare noen få gangers bruk. På en måte må skoene gås inn, men ikke for annet en å få «åpningen» stor nok. Jeg har nå tre par ALFA Impact, og litt avhengig av om jeg får ny såle på det mellomste paret, så har jeg sko i tre til fem år. Jeg får se hva jeg gjør da. Det ble en tur som mange andre. Omtrent 9 kilometer. Null bakker, og godt underlag, gjør at farten ble nesten 5 kilometer i timen. Jeg var egentlig godt fornøyd da jeg igjen sto ved bilen.

En flott vårtur. Det er selvsagt en del plasser i mitt område der våren kommer tidlig. Selvsagt ligger disse ofte i en sørvendt skråning og gjerne i le for vind både fra vest og nord. Det blir gjerne et besøk i disse områdene tidlig på våren. En vårtur er langs sjøen ut mot Bymarka og videre opp til Lifjellet i Sandnes. En annen plass jeg også liker å besøke på våren (og ellers) er «Skaret» inn av Fjogstad. Begge disse plassene er flotte, også utenom våren. Nå blir det også nesten årlig – på våren, en tur opp Urådalen fra Sælandsskogen og opp mot Bjødnali. Det er en tur i et landskapsvernområde, som er kjent for skogen med varmekjære trær – mye eikeskog. Det har blitt hevdet at eikeskogen er en siste rest av den skogen som en gang dekket hele Jæren. Eika blir grønn ganske sent, men oppover Urådalen er det også andre busker og trær, og mange av disse blir grønne skikkelig tidlig. Dalen ligger lunt til og det er opparbeidet stølsvei fra Sælandsskogen og opp til Moldtjørn. Gjennom nesten hele året blir det mange turer fra Sælandsskogen og opp til Bjødnali og videre. Nesten alltid går turen opp mot Stølsletta, til Vindskaret og så om toppen av Håfjell og ned til Moldtjørn. Den turen gir i hvert fall en skikkelig bakke, mens turen gjennom Urådalen går oppover uten annet enn en og annen liten kneik. Nå er nok turen om Urådalen også litt kortere enn turen over Vindskaret. 10 minutter er selvsagt meget viktig... Alt da jeg parkerte i Sælandsskogen var det klart at dette ville bli en skikkelig vårtur. Der var bjørkene så vidt grønne. De hadde fått den lyse grønnfargen, som bare vare en kort tid tidlig på våren. I sol, men med litt vind, ville det bli en ny tur i bare ullblusen, mente jeg. Selv turen fra parkeringsplassen og langs Taksdalsvatnet mot Urådalen var denne dagen flott. Det var begynt å bli grønt på trærne lags veien, og i enden av vatnet var det grønne marker. Opp over dalen er det mye stein, og når dette blir betegnet som stølsvei, så betyr det ikke at den er farbar for annet en hest. For to-beinte, tar det tid å gå enten på stein eller mellom steinene. En grunn til å gå om Vindskaret er selvsagt at stein blir glatte i regn og på vinteren er det mye nedbør. Denne dagen var det virkelig flott å gå oppover Urådalen. Bekken laget lyd, og mellom det lyste hvitt i de små fossefallene inne i mellom grønne blader. Småfuglene var på plass, og jobbet sikkert med sitt. Det er ikke mer enn to-tre kilometer opp til Bjødnali, og jeg hadde jo tenkt meg på en litt lengre tur enn det. Etter å ha tatt bildet oppe ved gården, tok jeg veien videre mot Skogen. Innover veien mot «skogen» er det lerketrær- Nåletrær som mister nålene om vinteren og får nye på våren. Nå var det så vidt grønnfarge på trærne. Det ble et par bilder her også denne dagen. Planen var opprinnelig å også gå opp til toppen av Bjursfjellet. Det ble det ikke noe av denne dagen heller. Jeg hadde valgt de gamle ALFA Impact denne dagen, og etter skifte av såle og Gore-tex, er de blitt trangere enn før. Det hjelper heller ikke at jeg har en storetå som ikke er helt grei. Det gjorde vont etter hvert. Over Engjamyra, bestemte jeg meg for bare å ta opp mot Jærbuskaret og videre tilbake mot bilen. Nede langs ånå innover mot Sælandsskogen var det grønt. Grønne marker og grønne trær. I sola minnet det om sommer. Det ble bare en ganske kjapp og kort tur denne dagen. Hele turen er på omtrent en mil og denne dagen var for flott til å holde øye med klokka.

Det er vår på Jæren. Det er lenge siden traktorer med hevdalass kjørte på veiene. Lukta har nesten forsvunnet, og folk har igjen rene biler. Bøndene har alt startet pløyinga og det er sorte fuktige render i åkrene. Vipa, som ofte er det første skikkelige vårtegnet, har etablert seg for flere uker siden. Det er blomster i hagene, og småfuglene er også tilbake. På vei mot Høgjæren så jeg lam på marka, og oppe i høyden var lerka høyt i sky med sin sang. Markene nede på Jæren er omtrent skikkelig grønne, men oppe i høyden er det fortsatt brunt. Det skal ikke mange høydemeter til før det er merkbar forskjell. Nysnøen som kom oppe i heia, er alt forsvunnet på de nærmeste toppene. Bare lengst inne i selve heia er det hvitt. Det må være mange år siden våren har kommet så tidlig. Selv kan jeg huske et år da jeg kom meg innover til Blåfjellenden tidlig i mai. Det må ha vært på midten av nitti-tallet. Oppe på Høgjæren er det brunfargen som dominerer. Det er ikke mye grønt å se. Landskapet ble kaldt «De brune Jæren». Det minker stygt på nettopp dette landskapet. Både på grunn av alle vindmøllene som stikker opp, men også fordi det er blitt mer dyrket mark og flere bygninger og veier. Endringen er stor bare på de 50 årene jeg husker. I det åpne landskapet er det høy himmel og vid utsikt. I horisonten er det fjell i øst og havet i vest. Det er lett å se hvor Garborg fikk inspirasjon til «Det stig av hav et alveland». Han bodde ikke langt fra Synesvarden og jeg kjører omtrent forbi sommerhuset, «Knudaheio», til dikteren. I mange år har jeg gått tur i det som i 1994 ble Synesvarden Landskapsvernområde. Det var dit jeg hadde tenkt meg denne dagen. Det blir som oftest til at jeg bruker parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Her har det blitt noen turer over Synesvarden og ned til Steinkjerringå – og retur samme veien. Denne gangen var planen å gå ned til Holmavatn og så til Steinkjerringå. - og så samme vei tilbake. En litt lengre tur enn bare opp og ned. Denne turen har jeg ment var en langtur, og jeg har ikke gått for mange slike «langturer i vinter. Det kunne bli litt spennende å sjekke formen. Selv om det hadde regnet skikkelig for bare et par dager siden, var det likevel ganske tørt. Problemet er bare at det var noen lange bremsespor flere plasser. Antakelig fra turfolk i helga. Det er ikke noe jeg satser på. Det gikk litt forsiktig nedover bakkene. Jeg hadde vinden i ansiktet nedover mot Holmavatn. Så snart jeg snudde mot Steinkjerringa, fikk jeg sola i ansiktet og vinden bakfra. Det ble varmt oppover bakkene. Det var skikkelig godt å kjenne sola varme. Nesten nede ved Steinkjerringå, satt det en hel gjeng i le bak granene og med sola midt i mot. De hadde funnet en flott plass, og satt der også da jeg gikk forbi på tilbakeveien. Det var ellers ganske få andre på tur denne flotte dagen. Det var mye kaldere å gå mot vinden samtidig med at sola kom bakfra på tilbakeveien mot Holmavatn. Heldigvis fikk jeg igjen vinden stor sett bakfra på vei videre mot Synesvarden. Oppover gikk jeg og gruet meg litt for de bratteste kneikene. De gikk greit, men i den lange bakken oppover mot toppen kom nok pulsen opp i hva jeg vil kalle «rød sone». Det ble en liten pustepause på toppen – for å ta bilder selvsagt. Tilbake ved bilen, var det tid for en liten oppsummering. Totalt er turen 15-16 kilometer. Denne dagen tok det meg omtrent tre og en halv time. Jeg var egentlig fornøyd med turen, selv om jeg har brukt mindre tid før i verden. Det var uansett en flott tur på en virkelig fin dag.

Det går selvsagt helt greit opp til Hålandsstølen, men videre oppover mot Storetoknuten har jeg aldri gått. Det er navn på tjørnene litt oppover mot vest, så det tyder på at folk har gått her. På karteet seer deet greit ut.

Cooperativet er en stor bygning på høyre side i første rundkjøring etter at du har tatt av fra (til høyre) motorveien inn mot Puerto Mogan. Stien oppover fjellet (og det ser bratt ut, men er grei å gå) er merket med en skilt litt lengre oppe i veien du ta av. Norskeklubben i Arguineguin har kart.

En sommeretur. (Dette er en av 12 turer jeg fikk gått i denne omgang. Det er kjekt å gå i kort bukse og lite annet i februar.) Turen til Hjermanns Plass, regner både Edvin og jeg som en langtur. Den blir nærmere 20 kilometer slik vi går den. Begge var langt fra sikre på om vi ville ta turen innover til Dusjen for å gå tilbake om Hjermanns plass. Etter å ha testet formen i godt over en uke, spurte Edvin om vi skulle forsøke oss på langturen. Turen er så pass flott og litt spesiell, at jeg var enig i at vi fikk gjøre et forsøk. Det kunne jo lett gå godt. Det ble en tidlig start. Opp bakken fra Huledama, og videre innover mot Norskeplassen gikk det i et greit tempo. Formen hadde tydelig blitt bedre ut over oppholdet. Nå fikk vi hjelp av alle turene tidligere under oppholdet. Forrige gang vi gikk turen, var jeg virkelig glad for vannflaskene på Hjermanns plass. Denne gang hadde vi begge nok vann, og heldigvis var det ikke så varmt som sist vi gikk denne løypa. Nå var det også andre som ville på tur denne dagen. Norskeklubben skulle gå til Cortadores og videre ned til Tauro. Vi så en gjeng som startet fra Norskeplassen, og da vi kom opp til Sukkertoppen, var det en ganske god gjeng som ville på tur. Vi tok inn mot «Våres plass» , men skar oppover og forbi stidelet mot Karpedammen og litt lengre inne, stidelet mot Rigmors plass. Det er et godt stykke oppover mot Dusjen. Oppe i bakken så vi oss tilbake, og kunne se gjengen til Norskeklubben komme over kanten et bra stykke nedenfor oss. Det gikk merkverdig lett oppover mot Dusjen. Jeg mener det har vært tyngre i bakkene oppover. Det var ingen grunn til å snu. Ved Dusjen var det folk. Det kom et par opp fra Hjermanns plass, og rett bak oss kom det en kar som ville videre innover. Da han hørte om våre planer, spurte han om veien og hvor han skulle gå. Vi mente han greit kunne følge oss inn til Hjermanns plass, slik at han kom på rett sti videre nedover. Naturen fra Dusjen og videre, helt ned til bakken mot Eivinds plass, er ganske annerledes enn rundt Norskeplassen. Det er mye mer planter og grønt. Vi fant en god del blomster, og lavendelen dukket opp flere plasser. Stien nedover går over haug og hammer, langs fjellsider, med stup på ene siden og fjell på andre. Det er en gammel «camino» - oppbygget sti - og egentlig grei å gå. For meg er det et par steder der jeg går forsiktig. Vi satte oss ned og pakket opp maten på Hjermanns plass. Det ble en god pause hvor vi fikk beundret utsikten. Som selvsagt er noe å få med seg. Det første stykket videre går stien på greit fjell og det er mulig å holde bra fart. Det stopper fort opp i bakken ned mot dalbunnen. Det var likevel greiere å komme ned dette året i forhold til året før. Det var til og med litt vann nede bunnen. Det er mulig å gå to veier videre. Opp tauet, som er godt synlig på andre siden, Folkene vi traff ved Dusjen, mente det var enkelt å ta opp tauet. Det så helt annerledes da vi kikket bort. Vi fortsatte videre ut dalen. Et stykke utover dalen går stien opp og treffer stien som ender ut ved Eivinds plass. Det er egentlig en grei sti å følge, men det tar alltid lengre tid enn vi regner med, før vi står på Eivinds plass. Hvor det igjen ble en liten pause. Fra Eivinds plass ble det beine veien opp til Sukkertoppen og videre nedover til Norskeplassen. Vi hadde egentlig god tid, og hadde noen timer på tur bak oss da vi gikk nedover mot Puerto Rico. Likevel ble det høyt tempo nedover. Vi kom ned etter omtrent fire og en halv time på tur, og telefonen mente vi hadde gått omtrent 20 kilometer. Både Edvin og jeg var godt fornøyd med turen. Det hadde i grunnen blitt en mye bedre og flottere tur enn vi hadde sett for oss.

En flott dag for en tur i sjøkanten. Det var snakk om både sol og lite vind for den neste dagen. Temperaturen var problemet. Selv om det var lite frost, så var det heller ikke snakk om mange grader over null. Det kunne lett bli glatt. Jeg håpet på at det ville være greit med en tur fra Gramstad, men trodde helst på en tur i sjøkanten. Så pass bra vær at det måtte bli en litt lengre tur. Fra Gramstad var det lenge siden jeg hadde tatt turen om Resasteinen, og jeg håpet at det ville være greit. På morgenen var det hvitt av rim ute i hagen, og veien utenfor kjøkkenvinduet var islagt. Jeg satset på en strandtur, selv om det sikker var fullt av folk som gikk de vanlige stiene fra Gramstad. En langtur i strandsonen betydde tidligere å gå fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirke – og retur. En tur på 18-19 kilometer. Nå ville broderen være med på tur denne dagen. Han hadde ikke planer om å gå så langt som meg, men ville gjerne være med et stykke før han snudde og tok mot bilen. Vi ble to på tur en stund denne gangen. I 2023 ble det et par turer fra Hellestø til Reve havn og tilbake. Det er en tur på godt over 20 kilometer, og den går mye på sand. Enten oppe i sanddynene eller ute på selve stranden. Der er det i hvert fall normalt lite is og glatt. Etter mange dager med dårlig vær var det tydelig at folk hadde fått med seg de gode værutsiktene for dagen. Det var mange biler på parkeringsplassen, og det var mer folk på stranden enn på en vanlig søndag. Mange ville nytte en flott dag til å gå tur. Fortsatt står jo sola lavt og det var ikke så lenge siden sola hadde kommet over horisonten, da jeg kom ut på Hellestøstranda, (som antakelig egentlig heter Skarastranden), fikk jeg sola i ansiktet. Det var en stund siden sist jeg kjente at sola varmet – så vidt. Det er jo flatt og fint både på Hellestø Stranden og på Borestranden. Denne dagen var det i tillegg bra forhold. Sanden var frosset og det var greit å gå. Jeg kom til Fuglingene uten problemer. Det er en vanlig tur å gå fra Hellestø til Fuglingene og tilbake. Denne dagen hadde jeg ikke planer om å snu der, og fortsatte bare videre mot sør. Fra Fuglingene og videre til Reve havn er også en tur jeg ofte tar. Da normalt med start fra Bore. Denne dagen ville det bli en mye lengre tur. Det ble den vanlige stoppen i båthuset på Reve havn. Det passet med en pause for å drikke. Det ble noen gjendekjeks også. Jeg synes det var en liten trekk i mot på vei sørover, men det ble også en trekk i mot da jeg snudde hjemover. Det kan ikke ha vært mye vind. Det var heller ikke store bølgene. Denne dagen var det få surfere ute i sjøen. Det er alltid letter å gå på velkjente stier, og selv om det alt hadde blir mer en en mil på beina, gikk det greit tilbake mot Bore. Mellom Fuglingene og elva gikk jeg på innsiden og det betyr vei fra Bore og til brua. På veien ut fra Sele havn, var jeg stiv i beina etter å ha gått nokså jevnt og fort både sørover og nordover. Det ble litt bedre da jeg kom inn i sanddynene mellom Lyratangen og Båtsmannsvika. Det løser litt opp å gå noe annet enn på flate veien eller stranda. Et stykke mot Hellestø kom Sigbjørn i mot. Han var på tur alen, antakelig for å trene til vi skal gå i Syden. Det passet for meg å sjekke formen med en langtur. Det blei antakelig en del slike de 14 dagene vi er på Grand Canaria. Ved bilen sjekket jeg avstanden, og også denne gangen mente appen turen er på 22 kilometer. Den hadde gått unna på litt over fire timer denne gangen.

En gammel traver. Værmeldingen er ikke helt å stole på. Likevel, når gule farevarsel florerer og det er snakk om orkan, så innrømmer jeg å ta litt hensyn til varselet. Nå var det ikke meldt orkan i midt område, men det var likevel snakk om vindkast oppmot storm styrke – 24 m/sek. Det er så pass sterk vind at det er vanskelig å gå, og jeg prøver å unngå turer i åpent terreng med så sterk vind. Det var heldigvis ikke meldt mye nedbør. Nedbøren skulle også komme litt ut på dagen, så om jeg kom meg ut litt tidlig, så ville jeg muligens få en tørr tur. Det er ikke så mange plassene å gå tur i sterk vind. Det er i hvert fall ikke aktuelt å gå i strandsonen. Der er det ikke mye le for vinden. Det bør helst bli i skog eller nede i daler med skog rundt. En tur rundt Engjavatnet ville være mulig og det var den turen jeg tenkte på. Det er en tur jeg har gått ganske mange ganger i det siste, og det var ikke mange dagene siden jeg var der sist. En annen tur jeg har brukt i vindfullt vær er turen rundt Lifjellet. Dette har i svært mange år vært min faste vintertur, og en tur jeg gikk omtrent en gang i uka. Da jeg begynte å bruke denne turen, var jeg i begynnelsen av femtiårene, og kom i løpet av noen år i god form. Nå, 25 år senere, er jeg fortsatt i god form, men det går avgjort ikke så for som før. Det som en gang var en grei og enkel tur, har etterhvert blitt en lang og tung tur. Det ble til at jeg ville forsøke meg på Lifjellturen - en gang til. Det var helt greit å starte tidlig, og på Dale var det ikke mange andre biler. Som vanlig gikk jeg utover langs sjøen. Det var gode forhold, med tørre svaberg og vinden som kom fra sør laget ikke problemer. Ved Einerneset, kikket jeg på klokka og kunne bare riste på hodet. Det hadde tatt en time å komme fra parkeringsplassen og ut . Jeg husker godt en av de første gangene jeg gikk her. Da tok det 45 minutter, og da var jeg i dårlig form. Det gikk ikke fortere fra Einerneset til Bymarka. Der går stien over haug og hammer. Opp og ned og rundt. Det er ikke enkelt å komme fram, og jeg var litt glad da jeg kom over kanten fra «Klungeldalen» og kunne starte på bakken oppover mot toppen. Den bakken er lang og enkelte plasser ganske bratt, med litt «klatring». Siden jeg jo er i «god form» kom jeg opp nesten uten problemer, men jeg må innrømme at pulsen var høy øverst. Nå ble det likevel ingen stopp der. Jeg kunne se sinte og svarte skyer i sør. Det var, trodde jeg, regnet som kom i mot. Om jeg kjappet meg ville jeg muligens nå skogen rundt Dalevatn før regnet. Vinden oppe i høyden var langt fra så sterk som YR mente det ville blåse. Et enkelt vindkast fikk meg til å stoppe opp, men det var alt. Det kom aldri noe regn. Jeg fikk noen dråper på meg, men det var bare så vidt jeg hadde hetta på hodet. Med en lang bakke opp til toppen, er det også en like lang bakke tilbake til Dale. Det er en av de gode tingene med denne turen. Det er lett å komme ned fra toppen. Turen hadde tatt en halv time lengre enn i de «gode gamle dagene», og jeg kunne kjenne at jeg hadde vært på en «tung» tur. Den hadde likevel ikke vært så «tung» at den skremte meg vekk fra Lifjellet. Det blir muligens flere turer fremover. Jeg var i grunnen godt fornøyd med innsatsen denne dagen.

Da har vi ganske forskjellig turliv. Jeg har antakelig hatt 7-8 par Walk king og to par Impact i de samme 15 årene, - og vært storfornøyd. Det som hat gjort at jeg har tatt i bruk nye Walk King etter 12-15 måneder, er at Gore-Texen svikter, og skoene tar inn vann. (De har vanligvis også vært ganske slitt...) Jeg har aldri opplevd at Walk King har oppført seg som det du beskriver, så jeg støtter teorien om svikt i mellomsåle og snarlige problemer. De siste 4 årene har jeg brukt ALFA Impact, og disse har holdt bedre, og selv om de er dyrere, så har jeg likevel brukt mindre penger på sko enn tidligere. Impact er "mykere" i skinnet, tåler mer og ikke minst - henger på vått fjell. Selv etter å ha slitt ut to par, så har Gore-Texen holdt på begge parene. (Vel å merke, så lakk det første paret etter at jeg fikk skiftet såle og Gore-Tex.)

Det er kjekt å være på tur. Etter en periode med frost og snø, tar det alltid litt tid før det igjen er greit å ta turer på beina – uten å risikere helsa. Mandag ble hviledag, tirsdag var det møte i pensjonistgjengen og onsdag var det også noe jeg burde være med på. Nå ble det en kort tur rundt Gruda sammen med broderen og Einar. En kjekk runde og en helt grei tur, men på vei stor sett. Torsdag var det endelig tid for å forsøke seg på en av de vanlige turene i terreng, og med bakker. Jeg tenkte å ta den vanlige turen rundt Engjavatnet. Selv om det betyr en tur opp til toppen av Håfjellet, så mente jeg det ville være greit. Det kunne ikke være for mye is igjen i stien. Det lå fortsatt hauger med snø langs veiene og der hvor det noen hadde fjernet snøen fra parkeringsplasser og lignende. Parkeringsplassen i Sælandsskogen var nesten dekket av is. Det så ikke lovende ut. Det fantes ikke spor av is inne i skogen. Det lå en og annen snøflekk, men i selve stien var all id og snø borte. Det gikk greit oppover bakkene mot Håfjelltoppen. Hjemme hadde det vært blå himmel i sør. Det var meldt noen solglimt, og det skulle holde seg tørt. Jeg var litt overrasket over hvor tørt det var i stien. Ikke over alt, men enkelte plasser var fuktigheten vekk. I myra innover mot Bjødnali, var det stikk motsatt. Her var det mer vann enn vanlig, og jeg holdt på å få skoen full av vann da jeg tråkket over myra. I bakken opp mot markene ved Bjødnali, måtte jeg også tråkke over en fonn. Det var fortsatt snø enkelte plasser. I Sælandsskogen var det ingen andre biler enn min da jeg kom. Det var spor av andre oppover bakkene mot Håfjell, men de kunne godt ha vært fra dagen før. Det var i hvert fall ingen andre på tur denne dagen som jeg så eller traff. Det ble en ensom tur – igjen. På vei bortover mot Skogen, ble jeg likevel tatt igjen av en bil og en traktor. De var på vei innover for å ta ut dyra som holder til på marka ved garden. Det ble en kjapp men hyggelig prat med folkene. Dette er en tur jeg har gått ganske mange ganger den siste tiden. Likevel har jeg de siste gangene blitt i godt humør og gledet meg over naturen på denne turen. Jeg har stoppet opp for virkelig å få med meg hvor flott det virkelig er. Denne gang ble det også slik. Jeg gikk og var virkelig glad for igjen å få lov til å oppleve flott natur. Sola kom igjennom og det ble solskinn i bakkene under Bjursfjellet. Vannet lå med is og speilte fjellene rundt. Flott. Fra Jærbuskaret og nedover mot Sjelset og videre langs ånå mot Sælandsskogen, er litt mer kjedelig. Det er så avgjort mulig å finne noen flotte plasser også her, men det er nå tross alt nesten vei og dyrket mark ikke langt vekke. Denne dagen var jeg likevel godt fornøyd med en tur på 12 kilometer, og to og en halv time på tur. Det hadde vært en tur i bare skjortearmene, og det var lenge siden. Med en temperatur på opp mot ti grader minnet det litt om vår.

Jeg vet ikke hvor mye, eller hvor langr, eller i hvilket terreng skoene skal brukes i, men jeg er selv plaget med en skade som gir en ekstra knoke på storetåa. Jeg bruker nå ALFA Impacy, som nok så greit klarer å gi plass til den ekstra knoken. Selvsagt er lærsko med mykt lær kostbare, men ALFA impact holder lenge og - ikke minst - henger meget bra på våt stein og fjell.

Deter en flott tur gjennom variert natur. Jæren var tidligre nesten helt treløst, så meseparten av skogen her er planteskog. som sibirlerken. Men Urdalens eikeskog mener noen er siste rester fra den tiden det var skog på Jæren - viekelig gamle dager....

Det ble selvsagt en flott tur. Det var litt spesielt å stå opp på lørdagsmorgenen. I løpet av natten hadde vi hatt skyting bare 100 meter fra stuevinduet og svært politioppbud i området.. Jeg sov – selvsagt, mens bestyrerinnen bivånet begivenhetene. Det var jo egentlig ikke mye å se, en mengde politibiler og folk, men det var sperringer og slikt. Jeg måtte ta andre veier en den vanlige, og fikk blålys i mot da jeg tok mot Bryne. Det var jo ingen grunn til å bli hjemme selv om det skjedde mye rundt oss. Planen var å dra til Sælandsskogen å ta den vanlige turen til Håfjell, Bjødnalia og rundt Engjavatnet. Været får ta skylda for at det blir mange turer i samme spor. Det kunne jo egentlig ha vært forhold for strandturer om det hadde vært is og frost, og da er selv den vanlige turen fra Sælandsskogen foretrekke. Det kan lett bli for mye strand. Nå skal jeg ikke sammenligne forholdene hos meg med mørketid og vinter i nord, men de siste dagene har jeg ikke sett sola, og ikke en gang litt blå himmel. Det har vært overskyet og så lavt skydekke at det er fuktig. Ikke så mye regn, men lett yr. Det var også været på lørdag, og da passer det med en kjent tur. Nå er ikke alt like ille. 7 grader er nesten nok til å få fram grønne marker. Det er ikke mye vinter å se, men vann er det nok av. «Alt» er gjennomvått, og det blir lett vassing over myrene. Det var ganske mange biler på parkeringsplassen denne dagen, og masse spor oppover mot Håfjell. Likevel ble det en ensom tur. Det er egentlig et populært område å gå tur i, men slik jeg går, treffer jeg sjeldent folk. Det er jo greit å gå for seg selv, men jeg synes naturen på denne turen er så pass flott – selv i dårlig vær, at også andre burde få oppleve den. Turen opp til toppen av Håfjell, er en drøy bakke opp, og der er det pust og puls jeg tenker på. Nedover bakken mot Bjødnali, blir det å sjekke hvor jeg setter foten. Bakken er, i dårlig vær, glatt, og greiner etter trefelling er ikke trygge å trå på. Fra Bjødnali til Skogen og rundt Engjavatnet, er det virkelig flott. Jeg tar meg i å stoppe opp bare for å få med meg naturen. Selv om det er vei og lett å gå så er det kjekt å se gården speile seg i sjøen, eller greiner og dråper som også viser nede i vannet. Det er lauvskog langs Bjødnalivatnet, og sibirlerk innover mot Skogen, og «vanlig» skog med bjørk og eik ved Engjanemyrane. Stor variasjon og flott å se. Rundt Skogen er det fortsatt marker og åpne sletter. Det kan ikke være så mange år siden gardsdriften ble lagt ned. Dyra på marka er skiftet ut med nye - og de er uten horn, men fortsatt like store og jeg er litt glad om de holder seg ute på marka et stykke fra der jeg går. Etter å ha kommet opp til Jærbuskaret, er det en «transport-etappe» på omtrent tre kilometer tilbake til bilen. Nå går deler av denne turen langs «ånå» og der er det ganske flott – om våren – i godt vær. Turen, slik jeg går den, er på omtrent 11-12 kilometer og det tar meg to-tre timer. En flott tur denne dagen på tross av yr og fuktighet stor sett hele turen.

Det var likevel egentlig en grei tur. Denne dagen ble en tur i vintervær. Slik vi vanligvis har det, med temperatur så vidt over null, vind og nedbør. Det er ikke det beste turværet, og denne dagen ble det i vinterklær. Selv om det ikke helt er frost og is, så er det likevel forhold for skikkelige klær. For meg vil det si Alfa Impact sko. De bruker jeg egentlig hele året, men det er under vanskelige forhold de virkelig gjør nytten. De henger på våte steiner og vått fjell. De er vanntett selv om sålene nesten er nedslitt etter to år. Sist men ikke minst, de passer på min fot. Det finnes billigere sko, og jeg har brukt ganske mange par med Walk King. Impact gir mer «bruk» for pengene, og er på den måten «billigere» enn Walk King. Jeg bruker Recon jakke og bukse fra Norrøna. Så avgjort ikke de billigste klærne som er å få tak på, men blant de som holder lengst og som virkelig holder vind og nedbør på utsiden. Det siste er grunn til at jeg bruker disse klærne. Gjennom en del år har jeg også forsøkt andre bukser og jakker, men ender ut med å bla opp en anseelig bunke tusenlapper for å kunne bruke Recon fra Norrøna. Nå holder buksa ikke mer en omtrent et år før Gore-tex`en på lårene ikke holder vannet ute, og til det er hull nede ved anklene, der skomaljene tar borti. Det finnes «noen» som tviler på at Gore-Tex virkelig er «vanntett». De skulle ha vært med på dagens tur. Selv om det er langt fra kuldegrader så blir det «lang under» i tillegg til gore-tex buksa. Det blir uansett kaldt i regn og vind om Gore-texen ikke har et mellomlag. Nå bruker jeg noen tynne «greier» i kunstfiber – kjøpt på Sports-outlet. De duger greit nok og holder noen sesonger. På overkroppen, er det innerst alltid ull – hele året. I dagens vær ble det en «bestefartrøye», men med en tynn kunstfiber jakke som mellomlag. Jeg har forsøkt mange forskjellige ting som mellomlag. Skjorter i ull, bomull (fusj) og forskjellige syntetplagg. Jeg har endt opp med å kjøpe fem-seks like Norrøna lette jakker i kunstfiber. Denne dagen var verken ullblusen eller den tynne jakken spesielt våt av svette. Som nevnt er det Norrøna Recon jakke som gjelder i skittvær. Det er ikke lenger så ofte jeg går i dårlig vær, men dette året har det blitt noen turer der jeg har satt pris på å ha godt utstyr. Det er spesielt hetta som gjør jakken bedre enn andre i dårlig vær. Jeg har andre jakker, men der blåser hetta av om jeg går i mot vind. Det er ikke noe å satse på i ekstremvær... Når det gjelder vinterklær, så er hodeplagget viktig. Det kan lett bli kaldt om ille lua er varm. Jeg foretrekker et hodeplagg som er varmt, vindtett og tåler litt regn. Det må ha klaffer, og helst kunne beskytte kinn og hals om vind og vær slår seg virkelig vrangt. For meg betyr det en «loslue», god gammel,og etter hvert ganske slitt selv om jeg har fem seks stykker. Det eneste som da mangler er noe å ha på hendene. Jeg hat kjøpt minst 20 par med tynne syntetiske hansker på Rustad – for 10 kroner paret. Jeg har alltid minst tre par av disse med meg på tur. Blir de våte, skifter jeg til et tørt par, men i skikkelig regnvær har jeg også med et par med Gore-tex hansker. Gore-tex hanskene var med på turen denne gangen, men de ble liggende i lommen på jakken. Eller hadde jeg på alt av vinterutrustningen, og hadde bruk for det meste. Nå gikk turen for det meste godt beskyttet mot vinden og jeg var så heldig at hagelet stor sett kom bakfra. Det slo virkelig i hetta da det sto på som verst. Det ble den vanlige runden rundt Engjavatnet, og denne dagen var jeg helt alene. Det var få folk på tur og de andre holdt seg nede i skogen. Nå går turen gjennom Jærbuskaret, med utsikt ut over Jæren og med høghuset på Bryne som en sort stolpe midt i skaret. Denne dagen var vinden så pass sterk at jeg måtte kjempe mot vinden for å komme meg nedover bakken mot Sjelset. Ved Kleiva sto fortsatt revebjella og lyste. Det er ikke helt vinter. Frosten er meldt til uka.

En virkelig flott tur i heia. Dette året har det vært en lang sesong for fot-turer inn til Blåfjellenden. Det ble en tidlig start. Alt 18. mai var jeg på tur innover. Fortsatt med snø og is, men det var helt greit ¨komme inn til hytta. Jeg var ikke alene i flott vær, og det kom folk fra mange steder. Den siste turen, før vinteren tar over, går som regel i månedskifte oktober/november. Sist jeg var innover, var jeg svært usikker på om det ville bli flere turer dette året. Denne uka mente både yr og storm at det ville være varmegrade, lite vind og ingen nedbør både mandag og tirsdag. Det burde så avgjort være mulig å komme inn en gang til før snø og is gjør det vanskelig. Det er folk som går innover selv om det er frost. Det er ikke helt noe for meg. Balansen er ikke som den var og det er heller ikke like kjekt å ta ut i dårlig vær. Jeg satset på en tur til. Værmelderene mente det ville være tåkeskyer og lite sol, både mandag og tirsdag. Hjemme lå tåka som et lokk over landskapet, men ikke langt inne i landet ble det blå himmel, og oppe i Hunnedalen var det ikke antydning til skyer. Blå himmel og sol var det som møtte meg, men sola sto lavt og mye av stien lå i skyggen av fjellet. I gore-tex jakke med bare en ullbluse under, var det ørlite kaldt starten, men oppover bakkene der sol fikk tak ble det varmt. Jeg lurte på hive av jakken, men gadd ikke. Jeg åpnet jakken i front og trakk ned glidelåsene i buksa, men fortsatt svettet jeg. Oppe i høyden fikk jeg trekken (Det blåste ikke mange meter i sekundet) midt i mot, og glidelåsene kom fort opp og jakken var plutselig helt nødvendig. Nede i hytta var det 7 grader inne og solskinn utenfor. Etter å ha hentet både vann og ved, fyrte jeg opp ovnen, men trakk bort på terrassen utenfor hovedhytta. I sola var det helt greit å ta en skikkelig pause med varm te og mat. Jeg fant et pledd og hadde det rundt meg. Det var ikke direkte varmt , selv om sola skinte. Det ble en flott stund i eget selskap. Terrassen på hovedhytta har virkelig flott utsikt nedover Fidjadalen og det er mange som synes utsikten er verdt hele turen inn. Jag satt til sola gikk ned bak fjellene nede i dalen. Etter bålfyring i et par timer, var temperaturen inne så vidt over tyve grader, og det hadde gått med en sekk ved og vel så det. Det ble fyring ut over kvelden for å holde varmen. Sola forsvant i firetiden, men først litt før halv seks var det mørkt ute. Jeg var ute i et nødvendig ærend i løpet av natta, og da var det fortsatt varmegrader. Da jeg sto opp, var det ny is på pytten utenfor. Temperaturen var nesten fem grader, og jeg ventet til litt ut på dagen før jeg tok ut mot Hunnedalen. Det var en helt annen verden ute enn det værmeldingen hadde ment jeg ville få. Sola skinte – lavt – fra blå himmel. Det var ikke et vindpust. Pytten – der den ikke var dekket av is, lå speilblank. Det var virkelig flott, og jeg så fram til turen over heia mot Hunnedalen. Problemet var at temperaturen sank fortsatt, og var rundt null i skyggen. Gangveiene var dekket av is og spinnglatte. Det gikk sakte i bakken, men oppe i høyden der sola hadde fått tak, var det tørt og greit Det ble egentlig en fantastisk tur over heia. Vannene lå speilblanke eller med et tynt islag. Sola skinte. Inne i skyggen var det mørkt – kontrasten var stor. Det ble en del stopp for å ta bilder. Det er sjeldent så pass bra vær så sent på året, og her var det bare å ta for seg. Jeg glemte is og glatte forhold på veien over heia, men i skyggen langs det nederste Fossebekktjødnet, fikk jeg en litt ubehagelig opplevelse. Det var is i stien – som ikke viste, og jeg skled nedover. Nede ved bilen var det bare så vidt over null, men heldigvis var veien klar, og selv om jeg fortsatt har sommerdekk, gikk turen mot Byrkjedal greit. Høsten er over og det nærmer seg vinter.

Gode forhold til å være så sent på høsten. Det kunne lett være både is og snø og gjerne full vinter, på denne tiden av året. Det var nesten varmt og opphold, og nesten ikke vind da jeg kom til Hunnedalen. Nå hadde YR nevnt sol, men den holdt seg bak skyene. Det var likevel helt greit å gå innover til Blåfjellenden. Ingen spor av vinter. Bare sen høst med dype røde og brune farger i myrene, og trær uten blader. Det er lite grønt igjen, og bare noen einerbusker har beholdt fargen. Oppe i høyden, ble jeg møtt av lyden fra liryper. Det er kjekt å både se og høre rypene kakle borte i lia. Mindre kjekt var det å omtrent få sjokk da ei rype flagret opp rett under meg. Slikt er ikke godt for hjertet – tror jeg. Både på vei innover på torsdag og på tilbaketuren på fredag, stoppet jeg opp flere ganger, bare for å se meg rundt, og få med meg naturen - for hva som lett kan bli siste gang i år. Jeg håper selvsagt å få anledning til å gå innover også neste år, men for denne høsten ble det en slags avskjed med sesongen. Etter å ha passert 70 med god margin, merker jeg jo at kondisjonen ikke er hva den var i min ungdom. Da jeg var femti eller der omkring. Likevel er det forskjell på hvor fort jeg går sent på høsten i forhold til tidlig på våren. Det blir mindre og kortere turer på vinteren og ikke så mye «kondisjonstrening» selv om jeg forsøker å holde «koken» oppover bakkene. Det blir liksom ikke nok. Denne gangen gikk det lett innover heia. Bakkene virket mindre bratte og ikke så lange som tidligere. Det var lett å tenke på stien fremover, det var ikke langt til neste punkt, selv om det fortsatt tar tid. Jeg kom ned til hytta i god form, og kunne starte på jobben jeg var inne for å gjøre. Det lekker rundt en takhatt på «dass». For å finne ut av hva som må gjøres var det spørsmål om bilder. Her var det bare å finne fram stigen – i to lengder og komme seg opp i høyden. Noe jeg så avgjort ikke er glad i. Bildene ble tatt og stigene ryddet unna, og selv om det ikke tok spesielt lang tid var det alt nesten kveld da jeg var ferdig. Det var tid for å sjekke benken inne på annekset og finne fram lesestoff. Denne gangen måtte jeg utsette lesingen. Det kom folk. De to forrige gangene jeg var innover kom det ingen andre. Jeg var helt alene. Denne gangen fikk jeg besøk av to stykker. En kar som kom opp Fidjadalen og ei jente med hund som kom fra Hunnedalen. Det var mørkt da jeg sto opp. Det ble ikke skikkelig dagslys før nærmere ni. I motsetning til hva YR mente vi ville få blåste det litt, og sola forble bak skyene. Selv om det var enkelte hull i skydekket. Jeg ventet til litt ut på dagen før jeg tok mot Hunnedalen. Da hadde vinden – som meldt, forsvunnet, og dammen utenfor annekset lå speilblank. De var kaldere på morgenen enn dagen før, men det var langt fra frost. Igjen ble det en enkel og grei tur over heia mot bilene. Rypene holdt seg vekk fra stien, selv om jeg kunne høre de oppe i lia. Med lite vann i vaet og i Fossebekken, var det små hindringer for en kjekk og flott tur. Som turen inn, gikk tilbaketuren ganske kjapt. God form og kondisjon gjorde også at jeg ikke kjente turen noe særlig da jeg sto ved bilen. Det blir kanskje en ny tur innover, men denne kan lett bli den siste for i år. Takk for i år.

Nå har jeg snart "brukt opp" to par ALFAImpact, Deet første paret ble sendt inn for å skifte såle og Gore-txx, men ble aldri som før. Etter en ny rep lekker skoene... Min erfaring er at skoene holder omtrent tre år og det er vesentlig bedre enn to par med Walk King - gode sko for pengene med andre ord (selv om de ikke repareres...) Når det gjelder vedlikehold,så har jeg nesten ikke pusst og stelt skoene i deet hele tatt. Det har ingen ting å si for levetiden for meg. (Jeg har forsikkerhets skyld skaffet meg et til par - de t er vist slutt på å produsere Inmpact.)

Regn, vind, sol og regnbue. Jeg har kjent noe småvondt i venstrekneet den siste tiden, og sagt til meg selv at det går sikkert over. På vei tilbake fra Blåfjellenden sist, ble det høyre kneet vondt. Faktisk så dårlig at jeg tok et par dager uten tur. Det er ikke helt lett for gamle folk å sitte i ro i flere dager, selv om jeg benyttet anledningen til å ta en omgang med styrketrening. Det var lenge siden og plutselig fikk jeg andre «vondter» å tenke på – dagen etter. Mandag ville Yr ha det til at det skulle bli ganske bra vær, med lite vind og en del sol. Det var ikke snakk om regn i hvert fall. Nå holder ikke Yr alltid det de lover, men denne gangen tok jeg på finværsutstyr, selv om jeg mente det kunne bli våte partier i stien. Det skulle blåse fra nord, men ikke sterkt, og det ville ville bedre ut over dagen. Meningen var å ta en virkelig enkel og lett tur, bare for å teste knær. Siden det er enkelt å komme til flate strender, mente jeg det ville passe å ta en tur fra Bore til Reve Havn. Det er ikke snakk om bakker på denne turen, selv om det er noen små humper bortover. Flatt og greit å gå, men muligens litt fuktig helt mot havnen der dyra har gått opp myrsøkkene. De siste årene har jeg brukt ALFA Impact, som skulle holde livet ut. Det tok under to år før jeg måtte skifte såle og Gore-tex – til et par tusen kroner. Nå viste det seg at skoene ikke holdt tett etter reparasjon, men de burde likevel holde til turen i sjøkanten, så lenge det ikke regner. Jeg tok kontakt med broderen og han snudde om på planene og ble med på en strandtur. Vi startet litt senere enn vanlig, men uten en kjøretur i begge ender, ville vi likevel være hjemme igjen på vanlig tid. Det var litt sol da vi kom til Bore. Vinden, som ikke var mer enn 5-6 m/sek, var svinkald, og broderen savnet skikkelig hodeplagg. Det gikk likevel greit ut over mot Fuglingene og videre mot Reve. Etter en stund fikk vi svarte og sinte skyer over oss, or det kom regn. Litt mer enn bare en liten byge, nok til at vi våte. Den gamle (under to år) Norrøna Recon buksa holdt ikke regnet ute på lårene og det ble kaldt. Jeg savnet et lite øyeblikk et ekstra lag under... Med vinden i ryggen, sol i ansiktet, for sola kom selvsagt fram etter hvert, ble det likevel en helt grei tur havna. Som vanlig ble det stopp med Gjendekjeks og varm te. Det ble adskillig kaldere da vi satte kursen mot nord, selv om det var sol, og fikk vinden mot oss. Nå hadde vinden, som yr meldte, løyet litt. Likevel beholdt både broderen og jeg jakken på, over vindfleecen. Et stykke lengre nord, fikk vi se regnbue og ikke lenge etter kom regnet. Jeg hadde med en litt enkel Bergans allværsjakke. For enkel har det vist seg. Hetta på den jakke kan ganske enkelt ikke brukes i vind. Den blåser rett av. Med glidelåsen på jakka helt opp under haka, holder hetta seg sånn noenlunde på plass, men uten glidelåsen helt oppe, så blåser hetta rett av hodet. Nå varte regnet ikke lenge og på vei mot parkeringsplassen og bilen kom sol atter fram – og gjorde det varmt. Det var en dag med mye vær, både godt og dårlig. Skoene viste seg å tåle det lille vannet vi fikk på oss, så de kan muligens brukes -på søndager med godt vær, men buksa må pensjoneres. Jakken kan brukes som finværsjakke på sommeren. Men kneet holdt.

Det ble en vanlig tur til Blåfjellenden denne uka også. På tross av dårlig værmelding så jeg fram til ukens tur til Blåfjellenden. Det begynner å bli sent i sesongen og det kan ikke bli mange turer til dette året. Den siste turen går normalt i månedsskiftet oktober/november, selv om det et år har blitt en desembertur. Siste turen i fjor var i slutten av oktober. Året før fikk jeg en virkelig flott tur tilbake fra Blåfjellenden i midten av november. Jeg kan jo håpe på noe liknende i år også. Værmeldingen avgjør når det er greit å gå innover. Jeg tar ikker ut om det meldes is og snø – eller sterk vind og regn. Å vandre alene innover med slike forhold er ikke helt greit. To eller flere i lag er mye greiere. Denne uke ville det være mindre vind og mindre regn midt på dagen onsdag og torsdag. For virkelig å legge forholdene tilrette, var det snakk om vind fra sørøst på onsdagen og fra nordvest på torsdag. Det er noe helt annet å gå med været bakfra enn å få det midt i ansiktet. Det hadde vært en del folk på hytta natt til onsdag. Jeg møtte tre gjenger på min vei innover heia. De godt innepakket i jakka og med hetta opp. Jeg gikk stor sett med hetta nede, men med skikkelig vinterlue. Det ble faktisk så pass varmt etterhvert at jeg stoppet og hev mellomlaget i sekken og fortsatte i blusen under gore-tex jakken. Nå var jo turen innover ikke helt uten dramatikk likevel. I bakken nedover går stien i en bakke med sorpe. Jeg tråkket på en gresstue, som jeg trodde ville være «trygg». Den løsnet og jeg skled nedover bakken og havnet på baken. Nå har jeg vært skitten på baken noen ganger før, og uten andre skader, gikk jeg bare videre nedover, med adrenalin på topp... Skitten til knærne og med sope i baken på buksa, hadde jeg ikke tanke for å ta inn på hytta uten å ta av buksa først. Heldigvis var det ingen andre, og jeg kunne ta det hele med ro. Det var ni grader ute, og 20 grader inne. Noen av de som kom fra hytta hadde fyrt opp den morgenen. Jeg fyrte likevel opp i ovnen, og det tok ikke så veldig lang tid før det ble 25 grader inne, og jeg måtte skru ned varmen. Siden jeg hadde startet tidlig var det fortsatt noen timer med dagslys da jeg kom frem. Det ble noen timer med rydding, kost og fille, før jeg var noenlunde fornøyd. Da var det nesten kveld. Dagslyset forsvinner fort på denne tiden av året. Det var tåke og lett dusjregn da jeg sto opp på morgenen. Værmeldingen mente det skulle bedre seg ut over dagen. Jeg ventet til godt over tolv før jeg pakket sekken og tok opp bakken. Da hang tåka fortsatt ned over fjellsiden. Det var nesten vindstille på morgenen. Pytten utenfor døra lå speilblank, men da jeg kom opp i høyden, fikk jeg vinden bakfra. Det var også adskillig kaldere enn dagen før, med bare tre-fire grader nede ved hytta. Bortover flyene måtte jeg trekke inn – ha opp hetta, selv om vinden kom bakfra. Det ble skikkelig kaldt i nakken. Jeg ble igjen glad for å ha klær som står for en støyt. Både i vind og regn. Det er egentlig ikke så ofte jeg virkelig har bruk for Norrøna Recon, men de – meget få – gangene jeg er ute i slikt vær er de omtrent verdt prisen. Utenom helt på toppen, på bare heia, var det ganske bra forhold, og nedover mot Hunnedalen tittet til og med sola igjennom. Som vanlig ble det en grei tur, og jeg var ganske godt fornøyd da jeg sto ved bilen. Turen hadde også gått kjapt, på bedre tid en vanlig. Selv om forholdene ikke var optimale.