jlkm

Ja, det er jo det som er bra med å spørre Internet, jeg ser jo bare på et kart og ser et vann som ser ut som det ligger litt fint til. Tror vi dropper det, forslaget til Johan2000 virker langt mer fristende

..noen som kjenner til dette? Se kart. Er dette en grei plass å campe et par dager, litt familievennlig? Skal ha med meg en som er litt skeptisk til underlaget, viktig at det ikke er for steinete overalt

Så, konklusjonen er at det er helt greit å parkere på utkjøringene langs vegen over/opp mot Valdresflya, om en helt utelukker faren for innbrudd og ikke griseparkerer. Brabra

ehe, ja det er vel også et poeng .... alt med måte da

Janei, plass finner vi alltids - har firehjulstrekker også så vi lurer oss ut på de plassene andre gjerne hopper over. Det jeg er mer bekymra for er om det er grunneiere/vegvesen eller liknende som håndhever parkeringsregler jeg ikke kjenner til .. Innbrudd, vel, den sjansen må man vel bare ta .. ikke forlate (synlige) verdisaker i bilen er vel beste tiltaket der?

Muligvis et dumt spørsmål, men jeg liker å stille forberedt .. er vant til nordnorge og litt mer "spredt" befolkning osv, men i år tenker vi å ta med oss lavvoen og bikkjene og teste ut Jotunheimen. Har vært litt rundt der tidligere, men kun på dagsturer. Nå tenker jeg meg at vi parkerer et sted i nærheten av Bygdin, Gjende eller deromkring, bærer lavvo og utstyr noen km innover og lager oss en 2-3 dagers "camp" og prøver oss på noen toppturer rundt der. Der er vel litt å ta av .. Men, hvordan er dette egentlig nå? Det er jo plenty med utkjøringer, parkeringsplasser og diverse langs veien over Valdresflya, men kan man sette fra seg bilen 2-3 dager der? Hvilke regler gjelder her egentlig? Har mareritt om at vi kommer tilbake fra tur og finner at bilen er taua vekk eller noe ...

Fikk jeg ikke fram poenget godt nok over her? Jeg nevnte mer enn en grunn til at dette ikke er så aktuelt. Men ja, helt enkelt vil det i utgangspunktet handle mye om å oppsøke slike situasjoner, få kontroll på dem og lære hunden at slikt bryr vi oss ikke om. Vi kan jo snu litt på flisa, og spørre hva er det eksakt som gjør negativ innlæring så innmari mye mer riktig i denne situasjonen enn den mer positive varianten?

Lov om Dyrevelferd §3 sier; Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. Samme lov, §26; Den som trener dyr og den som bruker dyr til fremvisning, underholdning og konkurranser samt arrangør for slike aktiviteter, skal påse at dyr: a) er i stand til å gjennomføre aktiviteten uten å bli utmattet eller skadet, b )ikke utsettes for eller er påvirket av midler eller behandling som kan gjøre aktiviteten dyrevelferdsmessig uforsvarlig, c) ikke med hensikt påføres frykt, skade eller unødige påkjenninger og belastninger, og Så stemmer det selvfølgelig som du sier at denne bruken av strøm ved trening av hund er tillat i forskrift, men Lov om Dyrevelferd vil alltid gjelde uansett. Merk mine uthevninger, og uthevning av orde unødig. Det er her det blir vanskelig. Hva er nødvendig, eller unødvendig, bruk av vold og ubehag? Det er selvfølgelig et skjønnsspørsmål, men min mening er at bruk av strøm slik i de aller fleste tilfeller er unødig. Jeg ser selvfølgelig fram til den dagen man eventuelt får noen slags rettspraksis på dette, såvidt jeg vet eksisterer det vel omtrent ikke i dag, så hele greia er litt åpen i forhold til hvor grensen går. Det handler om å lære hunden å holde seg unna disse, å diskriminere hvilke dyr den skal jage, ikke sant? Som før nevnt så lærer hunder, som oss, i prinsippet etter den samme læringsteorien. I utgangspunktet er det, helt banalt sett, ett fett hvordan hunden lærer det, så lenge den lærer det. Hunden kan lære slikt på flere måter enn bare å bli skremt fra det. Det er ikke egentlig veldig imponerende, kun basert på veldig enkle prinsipper og litt erfaring.

Som sagt, i de fleste tilfeller. Der åpnes det altså for at dette ikke nødvendigvis gjelder alle. Men ja, helt enkelt handler det om å trene inn kommandoer som sitter så fordømt godt at den vil nå inn også hos en hund i full "jaktmodus". Kall det gjerne hjernevask, det er på mange måter det det handler om, med eller uten strøm - forskjellen er metoden det gjøres på, den ene er voldelig, den andre ikke. Den relativt vanlige oppfatningen om at en kommando godt og solid inntrent på positivt vis ikke er like mye til å stole på som en inntrent med vold, vil jeg tørre å påstå stort sett kommer fra folk som ikke har prøvd hardt nok. Men ja, svært tidkrevende og ikke minst krever det en del kunnskap. Jeg har forståelse for at mange ikke ser seg råd til å bruke den tiden det kreves eller har kunnskapen til å gjøre det, selv om jeg synes det er synd på samme tid. Å gå inn på en slags "trinn-for-trinn" oppskrift på hvordan det gjøres her og nå ser jeg ikke noe poeng med, om det er det du er ute etter. Først og fremst fordi jeg ikke har tid (ironisk nok), men også fordi jeg ikke liker slike oppskrifter - de er vanskelig å gjøre godt tilpasset alle individforskjeller man kan finne. Men at det funker om man bare gidder å jobbe hardt og riktig med hunden fra dag 1, det skal jeg personlig stå som garantist for, i grovt regnet 98% av tilfellene.

Ingen regel uten unntak, er det ikke noe som heter det? Det med aversjonstrening mot jaging av beitedyr er en vanskelig sak, synes jeg. Personlig tror jeg det (dessverre) noen ganger er nødvendig, men langt fra så ofte som det faktisk gjøres. Poenget er at samme jobben helt fint kan gjøres helt uten bruk av vold, men det vil være svært tidkrevende for mange. Så blir det til at mange (forståelig nok) lander på en lettvint løsning som jo per definisjon "løser problemet" selv om det innebærer brudd på Lov om Dyrevelferd (§§ 3 og 26) i de fleste tilfeller. La oss si det sånn; jeg mener ikke nødvendigvis at det alltid er uaktuelt, men det er i de fleste tilfeller for lettvint og bør begrenses i større grad enn idag enkelt og greit fordi det i altfor mange tilfeller innebærer en helt unødig risiko for hunden.

Jeg er helt enig, om sammenlikninga til barneoppdragelse er ikke dum. Men, en viktig ting ting mener jeg allikevel kan brukes som "all-round" regel, for både hunde- og barneoppdragelse. Unngå fysisk og mental vold, der vold defineres som enhver handling som forårsaker eller har til hensikt å forårsake ubehag, krenkelse eller smerte. Fikser du det, skal ikke jeg, og ihvertfall ikke min grusomme teoretiske atferdskonsulentfru, legge meg borti hva du og din hund driver med. Noen må gjerne hilse han HFG-fyren også og si det.

Haha, nei, det viste seg å handle om en regulering av fiske i Finnmark, som attpåtil ble opphevet for flere år siden. Velvel.

Arti påstand som dukka opp i (nok en..) nettdiskusjon om rumenerleir som er rydda av Politiet. Diskuter gjerne rumenere om dere vil, men jeg lurer altså på den påstanden - hvor i alle dager er noe slikt forankret? Vedkommende visste selvfølgelig ikke hvilken lov (friluftsloven er det ihvertfall ikke..) som sa dette, men mente altså at dette er tilfelle. Noen som har hørt om liknende? Jeg ville blitt overrasket, men er selvfølgelig åpen for at der er finurlige ting der ute som jeg ikke kjenner til .. så jeg prøver Forumet der jeg tenker det er plenty med folk som evt kjenner til dette om det eksisterer et slikt forbud (Isåfall har jeg vært kriminell og vel så det flere ganger, men ..)

Ja, den skal jeg ta til meg, absolutt - men SÅ ille var det da virkelig ikke, jeg kan mye verre enn dette Men ja, løgner. Vel, det oppleves utvilsomt som noe spesielt å lese at "atferdskonsulenter" blant annet; - fabrikkerer forskningsresultater - lyver - er "selverklærte" etologer - har åpenbart ikke hverken lest eller forstått forskningen til David Mech - sprer idioti - kommer med tragikomiske utspill - er dobbeltmoralister og opportunister Jeg orker ikke å gå inn på en lengre avhandling rundt faktafeil forøvrig i "artikkelen", og det er mulig jeg er smule inhabil som er gift med en slik grufull "teoretiker", men det er en viktig og grandios feil han karen gjør som jeg ønsker å framheve. Han greier tilsynelatende ikke å skille mellom forholdet hunder imellom, og forholdet mellom hund og menneske. Tenk litt på det. Vi er ikke hunder, eller ulver, og skal ikke behøve å oppføre oss som en ulv for å kunne dressere en hund. Det er litt av det som gjør hunden så fantastisk, den er så ekstremt godt tilpasset et samarbeid med mennesker, at det er helt unødvendig for oss å agere ulv for at den skal forstå hva vi vil. Kommer på en liten arti sak i den forbindelse som jeg leste her om dagen, en forsker som i et forsøk mener å ha vist at hunden kunne lese menneskelige ansiktsuttrykk, positivt eller negativt, og gjorde valg deretter, påvirket av menneskets sinnstilstand (den foretrakk gjenstander som mennesket uttrykte positive følelser overfor). Så er det slik at om han har møtt noen som benekter enhver form for dominansforhold innad i en ulveflokk, så har han møtt noen som ikke visste hva de snakket om. Jeg kan ikke tenke meg til at noen av disse "ekspertene" som virkelig har en utdannelse på dette, noensinne har påstått noe slikt. Hva man derimot betviler, er at det eksisterer et tilsvarende dominansforhold mellom hund og menneske. Det er det INGEN som har påvist, heller tvert om. Dominans er hovedsakelig seksuelt motivert, og har lite med forholdet hund-menneske å gjøre. Sånn sett faller hele utgangspunktet for den artikkelen sammen, for min del. Den er basert på en kjempefeil. Men igjen frykter jeg at en stor del av uenighetene her bunner i at man har forskjellige definisjoner av feks hva "dominans" er og hva det innebærer. Fagfolkene har sine definisjoner fra lærebøkene og slik de er brukt der, selvlærte hundetrenere a la HFG har sine, ofte litt egenutviklede definisjoner. Og så snakker man om det, bruker samme ord og mener to forskjellige ting. Sånt er jo å be om bråk. I tillegg makter han jo tilsynelatende ikke å se forskjell på folkene. Atferdskonsulent kan hvem som helst kalle seg, man behøver ingen erfaring eller peiling overhodet.. Etolog derimot, som han nevner, mener jeg ganske bestemt er en beskyttet tittel i form av at man ikke virkelig er etolog om man ikke har den riktige utdannelsen. Her er alle skåret over en og samme kam, og det blir ekstremt urettferdig overfor de som faktisk kan faget sitt, som har - i tillegg til et langt liv med hunder - årevis på skolebenken og en god og grundig høyere utdannelse innenfor dette, som faktisk er fagfolk med både erfaring og kunnskaper tilsvarende det man forventer av en erfaren ingeniør feks i andre bransjer. Jeg ender med å spekulere, er faget "hund" det eneste faget man ikke behøver å kunne noe som helst om for å kalle seg "ekspert" - og forvente å bli tatt på alvor?

Og takk, for at du fikk forklart det på en veldig enkel og grei måte. Dette er også noe av det jeg forsøker å få fram her, slike diskusjoner blir veldig ofte litt "god dag mann", "økseskaft". Så når vi da er så godt i gang, så kommer jeg til å kommentere et par av tingene du skrev - men poenget er altså ikke å rakke ned på deg eller ditt hundehold, som jeg er helt sikker på at fungerer utmerket for deg og dere. Så har vi det helt klart, ikke sant? Dette er sannsynligvis en sannhet med modifikasjoner. Selv om både instruktører og hunder kan være svært forskjellige, vil læringsprinsippene alltid være de samme. Læringsteorien, med de fire punktene jeg førte opp over her. Metodene er nok forskjellig, men hunden lærer ikke annerledes fordi metodene endres. Et veldig godt poeng. Men igjen handler det ikke nødvendigvis om rang eller lederskap. Vi kan gjøre det så mye enklere, og kalle spaden for en spade. Vær tydelig, konsekvent og trygg, så er alt så mye tydeligere for hunden. Kall det gjerne lederskap, eller rang, eller hva man nå enn vil, men det er per definisjon "bare" snakk om å være tydelig og selvsikker. Omtrent som med barn da, siden vi nå tok den sammenlikninga. Barna blir også forvirret om du er inkonsekvent og utydelig i beskjedene du gir. Poenget mitt er at det ikke er noen grunn til å kalle det noe særlig annet enn det det er. Og dette er forsåvidt helt greit i grunnen, om du bare passer deg for å dra slike Millan-spark inn i sida på hunden, da er vi over på vold og ulovligheter. Men jeg skal vel passe meg for å dra den strikken for langt ... Uansett, et ærlig valg. Du har valgt bort positiv forsterkning, og bruker positiv straff (hunden straffes for å ikke gå fot, og lærer sånn å gå fot for å unngå ubehaget når du blir arg). Det er stadig snakk om helt enkel læringsteori, ikke rang, lederskap, dominans, og hva man nå enn prøver å forklare alt slikt med. Du snakker om å stille krav, og det er jo absolutt ingenting i veien med det, men i dette tilfellet ble det snakk om å straffe hunden for å ikke etterfølge kommandoen. Vi må tørre å kalle en spade for en spade. (Merk nå for guds skyld at jeg overhodet ikke mener at det er forferdelig galt å gjøre det sånn, poenget er kun å få fram at vi ikke behøver å pakke det inn i ulne begreper.) Og det er ingenting galt i det, og det praktiseres her i huset også. Men igjen; det har ingenting med rang eller dominans å gjøre. Det er enkelt og greit veldig upraktisk noen ganger om hundene får buse først inn og ut av dører, så vi lærer dem til å vente på værsågod. Helt uproblematisk, helt udramatisk. Igjen, vente på værsågod er en god og nyttig ting å lære hunden. Her er det forsåvidt ett fett hva bikkja ser på, så lenge den ikke kaster seg over maten før den er havna på gulvet. Men, igjen, det er kun snakk om å lære hunden det vi kanskje vil kalle for litt gode manerer. Det er ingen grunn til å dominans- eller rangforklare dette heller. Litt irrelevant egentlig, men du skal passe deg litt for å dømme enhver hesblesende hund nord og ned. Når vi bare er på tur og suller og koser oss, bruker vi sele, og da er ikke draing så innmari farlig. Ok, kanskje har jeg litt lang arm i ny og ne, men til gjengjeld er jeg helt avslappa og komfortabel med det, og bikkja koser seg. Skal vi inn til byen og må passe oss for hunderedde tanter og småbarn, kommer halsbåndet på og dyret går pent som bare det. En vis oppdretter. Alle gjør feil, og dette med hund er ikke alltid helt enkelt. Allikevel går det rimelig greit med de aller fleste, nettopp fordi som du sier, hunden er veldig tilgivende og ikke minst fleksibel. Jeg har ærlig talt inntrykk av at de som ofte får størst problemer, er de som insisterer på å ha en metode som skal fungere for alle individer, de som er minst mottakelig for impulser utenfra. Men for all del, mitt inntrykk er ikke nødvendigvis sannheten. Forøvrig en liten tanke om dette med individforskjeller. Som dere sikkert skjønner så bruker vi blant annet mye klikkertrening her i huset, men ikke utelukkende det. Vi har to hunder, enkelt forklart en gjetertype og en jegertype, begge av mellomstor størrelse (25-30 kg). Her om dagen fikk jeg en innskytelse mens jeg noterte meg den store forskjellen i hvordan disse to er, så jeg dro dem i halen (høres verre ut enn det var tenker jeg..). Jegertypens reaksjon var å prøve å dra seg vekk, dra halen ut av hånda mi og komme unna og vekk fra dette. Gjetertypen derimot, reagerte tvert med å snu seg rundt og bite over hånda mi. En "myk" og en "hard" hund der altså, de er noen ganger på to forskjellige planeter kan det virke som. Men, vi trener dem på så og si akkurat samme måten, begge to. Det er kun små forskjeller i hva man bruker tid på, kriterier og hvordan de motiveres, men til syvende og sist lærer de på nøyaktig samme måten, begge to. Forsterkning og straff. Gjeterdyret har vi god kontroll på, hun er en flott hund, men svært selvsikker og trygg på seg selv og omgivelsene, nøler sjelden. Vi trener lydighet og agility med henne og klarer oss bra synes jeg. For henne er jeg hellig overbevist om at om vi hadde tatt i bruk mer "harde" metoder og bekymret oss for staheten hennes, hadde vi hatt mye mer problemer med henne enn det vi har hatt (ikke mye..). Enkelt og greit fordi hun er en type som heller går på deg enn å vike unna, i sterk kontrast til den andre, som altså velger det stikk motsatte og nærmest har begynt å krype idet du tenker "nei". Jeg noterer meg at mange reagerer på en slik "hard" type hund med å si at "denne må du sette på plass, vise hvem som er sjefen". Kanskje legge henne i bakken i ny og ned, undertrykke henne litt. Vel, det man får da, er en undertrykt, passiv og kanskje usikker hund. Vi har en stolt, glad, selvsikker og trygg hund som stoler nærmest blindt på oss og lystrer oss omtrent som man forventer av en toåring. Og jeg liker å tro at det er fordi vi ikke har brydd oss om å "utfordre" henne, vi har lagt disse rang- og dominanstankene helt til side, og jobba med en helt annen motivasjon. Individforskjeller, ja - men de lærer ikke forskjellig av den grunn ..