klatrelars

Jeg kan tenke meg at dette var litt av et syn, har du noen bilder? Eventuelt før og etter. Vi hadde ikke med oss noe tau, så turen over Rembesdalskåka var kanskje ikke helt forsvarlig. Vi vurderte også ruta over Luranuten, men trodde denne ble for bratt å gå ned (men dette var feil, det går fint å gå ned her vinterstid).

Det frister absolutt til gjentagelse, det er noe eget å komme til en hytte når det krever litt innsats å ta seg dit. Også er jo område ved Demmevasshytta et sted med mye endring, med tanke på Nedre Demmevatnet og isbreen som krymper, dette hadde det også vært gøy å se igjen, og ikke minst utsikten!

Denne turen gikk for ganske nøyaktig tre år siden, desember 2012. Jeg hadde gått mye på ski i marka, men hadde veldig begrenset erfaring med skiturer på fjellet. Det var jeg og min samboer som hadde planlagt turen, og vi hadde lagt en veldig ambisiøs plan. Slik var planlagt rute: Dag 1: Ankomme Finse stasjon med toget klokka 13:00, deretter gå til Demmevasshytta via vestsiden av Hardangerjøkulen (ca 16 km) Dag 2: Være på Demmevasshytta, evt gå til Rembesdalseter Dag 3 og 4: Her hadde vi ikke noe spikra, men hadde Hallingskeid (ca 20 km fra Demmevasshytta) som et alternativ (og derfra eventuelt gå tilbake til Finse på nordsiden av jernbanen (ca 22 km), eller bare ta toget fra Hallingskeid). Et annet alternativ vi så for oss var å følge ruta til turstien fra Rembesdalseter tilbake til Finse på vestsiden av Ramnabergnuten. Toget vårt gikk fra Finse klokka 14:00 på dag 4. Her er en røff skisse av ruta og muligheter vi så for oss: Ingen av oss hadde fjellski, så vi gikk på vanlige langrennski. Ellers hadde vi med oss én spade, normal vinterutrustning, DNTs turkart over Finse (1:50 000) og mat for de fire dagene. Vi følte oss ganske sikre på kart og kompass, og tenkte at det var store kjennetegn på turen. Vi hadde begge to tursekker, og ingen pulk. Klar til avgang fra Finse dag 1, på vei mot Demmevasshytta Vi startet i nydelig vær, dyp puddersnø og rundt -20 grader. På første halvdel av Finsevatnet gikk det ganske greit, her hadde noen gått med ski og pulk før oss. Men da pulksporet forsvant skjønte vi at det her blir tungt, langrennskiene gikk dypt ned i snøen og sekkene sørget for at balansen var en utfordring. Det ble ganske mye frustrasjon opp bakkene fra Finsevatnet mot kanten av Hardangerjøkulen. Da vi endelig kom opp på breen var det blitt mørkt, og vi begynte å innse at det kommer til å bli veldig vanskelig å nå Demmevasshytta denne kvelden. På kartet vi hadde var det merket av en nødbu som heter Ramneredet på østsiden av Ramnabergnuten, og vi begynte å speide etter denne. Etter vært ble vi helt klare over at Demmevasshytta var det bare å glemme, men vi så heller ingen tegn til Ramneredet selv om vi så hele østsiden av Ramnabergnuten (det var helt mørkt, dog stjerneklart så vi hadde litt sikt). Klokka var nå rundt 20-21, og jeg foreslo forsiktig at vi bør kanskje tenke på å grave oss ned (min svært beskjedne erfaring fra å sove i snuhule var fra første året på VGS, som begynte å bli noen år siden da). Dette var ganske uaktuelt for min samboer, og hun var klar til å finne Ramneredet. Etter en stund til uten noe tegn til Ramneredet og begge begynte å bli ganske utslitte og kalde, gikk hun med på snøhuleforslaget. Så da gravde vi på tur med den ene spaden vi hadde, der den ene gravde snø ut av hula mens den andre skuffa det videre ut med hendene. Etter hvert knakk skaftet på spaden, så vi hadde bare bladet igjen og følte at situasjonen var litt håpløs. Men etter hvert fikk vi en ganske romslig snøhule, og vi fikk til slutt varmet opp Real Turmat og sovnet kjapt i soveposene våre. Jeg vet ikke helt nøyaktig hvor vi gravde oss ned, men et sted på kanten av breen: Da vi våknet dagen etter var det overskyet, og fortsatt veldig kaldt. Planen nå var å komme seg til Demmevasshytta. Fra der vi sov og til Demmevasshytta var det flatt eller nedover (bortsett fra siste kneika opp til hytta), men terrenget var brattere en til nå så det var litt krevende til tider i den dype snøen, men etter litt kaving nådde vi ned til Nedre Demmevatnet. Vi viste at hytta nå var like rundt fjellknausen, men vi skjønte ikke helt hvordan vi skulle komme oss rundt. Alternativ 1 var å gå opp på breen fra vannet, men breen hadde store og dype sprekker, så dette så utrygt ut; Alternativ 2 var å klatre opp fjellsiden sør-vest for vannet og følge høyden rundt til hytta. Vi gikk for alternativ 2, festet skia til sekken og begynte å sparke spor oppover i relativt løs snø. Vi kom ganske langt opp, men det ble brattere og vi anså at snøen ikke var hard nok, og vi ville heller ikke ta risikoen på å falle ned om vi skulle miste balansen med sekk og ski, så vi gikk ned igjen. Det gjensto da et forsøk på alternativ 1, breen. Her gikk vi i sikksakk mellom sprekkene, og etter noen nervepirrende minutter kom vi oss til fjellsiden der vi kunne klyve opp ganske greit og omsider komme frem til hytta. Jeg har seinere lest om andre som har kommet til hytta og beskrevet det som å gå inn i et museum, og akkurat den følelsen fikk vi også når vi gikk inn stua, og utsikten var virkelig fantastisk. Kvelden ble brukt til å tilberede en fiskemiddag vi hadde med oss, og til å bare slappe av. Vi bestemte oss ganske kjapt for å skrinlegge videre skiturer, og heller ta en fridag på Demmevasshytta og samme rute tilbake på siste dagen. Neste dag var det strålende sol igjen (men fortsatt bitkaldt). Vi gikk opp til Luranuten (toppen bak Demmevasshytta), bakte boller (vi kjøpte en 1-2-3 bollepose som lå der, og hytta har gassovn) og nøt av den utrolige utsikten. På kvelden leste vi i heftet som forteller historien om Demmevasshytta, der det blant annet står om katastrofene som oppsto da Rembedalskåka brast (brearmen som man kan se fra hytta, den samme vi gikk på siste biten istedenfor å klatre opp fjellsiden) og historien om de tre skigåerne som døde på vei over Hardangerjøkulen til Demmevasshytta etter å ha kommet i skikkelig uvær. Denne hytta har sjarm og en spennende historie bak seg (den originale Demmevasshytta var en anleggsbrakke for arbeidere som lagde tunell i fjellet som skulle regulere vannstanden i Nedre Demmevatnet, for å forhindre katastrofer der breearmen brast (fenomenet er kalt jøkulhlaup)). Utsikten fra hytta mot Simadalen Utsikt mot Rembedalskåka Hytta. Legg merke til stålvaierne på hver side som er slått over taket. Bollene står til heving Toget gikk fra Finse klokka 14:00 den siste dagen, vi tok derfor ingen sjanser og dro fra Demmevasshytta klokka 05:00. Det blåste opp denne natta, og vi våknet flere ganger av dunking mot taket, det var vinden som hadde fått stålvaierne som er dratt over over taket til å vibrere. Vi fulgte samme rute ned igjen til brearmen, men det var enda skumlere denne gangen da vi ikke hadde verdens sterkeste hodelykter til å geleide oss mellom bresprekkene. Det blåste og snødde en del, men ikke slik at det var vanskelig å gå, men det var dårlig sikt, vanskelig å kommunisere og sporene våre fra to dager tidligere var borte. Turen gikk greit helt til vi kom til breen der vi hadde sovet i snøhule, da ble alt hvitt, og vi forsøkte å gå på kompasskurs. Denne brearmen skråner nedover fra selve Hardangerjøkulen, så vi visste at vi bare skulle holde høyden og gå litt nedover, og i hvert fall ikke gå oppover. Etter at vi har gått en stund begynner vi å bli veldig usikre begge to, det har ikke vært noen referansepunkter på lenge og alt er bare hvitt. Ettersom vi må stå inntil hverandre og nærmest rope for å snakke sammen, så blir det til at vi kommuniserer ganske dårlig og vi blir begge litt fortvilte når vi innser at vi ikke aner hvor vi er. Plutselig ser vi noe svart i det fjærne, og det ser ut til at det er nedenfor oss, og etter å ha studert kartet nøye blir vi ganske sikre på hvor vi er. Vi har faktisk gått et stykke oppover på breen (og ikke flatt/nedover slik vi trodde). Derfra og inn letter været og da vi til slutt ankommer Finse (i god tid før toget) er det blå himmel og sol igjen. Forresten, vi så aldri noe til Ramneredet, nødhytta vi så etter første kvelden. Noen som har vært i den før? Alt i alt en veldig opplevelsesrik tur, og vi sitter igjen med mange inntrykk og erfaringer. Før vi dro fra Finse på dag 1 snakket vi med resepsjonisten på stasjonen, og det var samme fyren som satt der når vi kom tilbake. Han bød oss på pepperkaker og kaffe mens vi ventet på toget, noe som var utrolig deilig (Nedre Demmavatnet tømte seg selv i 2014 (ingen skader denne gangen), så ruta vi tok over breen siste biten til hytta er ikke anbefalt lenger: http://stories.statkraft.no/Arkiv/2014/sterke-krefter-i-sving/ )

Det er et godt poeng du kommer med @Barskekarsten, angående progressiv bøyemotstand. Det har ikke slått meg at det mangler på randobindinger og kan være en ulempe. Forslaget til @RAS og @Lompa tror jeg kanskje er det smarteste jeg gjør, leie et par forskjellige oppsett og avgjøre ut fra det hvilken type om passer mitt bruksområde. Fast Bikes var et bra tips, jeg skal definitivt sjekke ut de! Forresten, takk for tilbudet om lån av utstyr @Lompa, det setter jeg veldig pris på, men jeg har nok en litt mindre størrelse enn deg. Så jeg får heller sjekke ut Fast Bikes

Tusen takk til alle for veldig gode og utfyllende svar! Jeg skjønner at det ikke er et definitivt svar på mitt spørsmål, og som Barskekarsten påpekte, er ikke min beskrivelse av tur (flatt/småkupert, med noen topper) helt utvetydig. Men det å gi et eksempel på standard-tur er heller ikke så lett. Jeg bor forøvrig i Oslo, så ting som er under 5 timer avgårde med bil er aktuelt. Jeg er en del på Blefjell, Hardangervidda og i Jotunheimen, og disse stedene har ganske så forskjellige karakteristikker og muligheter. Jeg har ikke tidligere hatt utstyr til toppturer, men dette er noe jeg har veldig lyst til å utvide mine turer med, samtidig som jeg har lyst til fortsette å kunne gå lange turer med sekk og telt på fjellet (tidligere har jeg kun brukt racing-langrennski, så uansett hva jeg kjøper er jeg ganske sikker på at det vil være en enorm forskjell fra hva jeg er vant med). Eksempler på enkle toppturer kan være Snøhetta og Gaustatoppen slik Barskekarsten nevner, men jeg har mål om å bestige vanskeligere topper enn dette. Om det har noe å si er jeg veldig vant med å gå på ski, og har konkurrert aktivt på langrenn i rundt 10-12 år. Jeg forstår at det som antakeligvis vil gi den beste langrennsopplevelsen vil være et par ski med BC-bindinger, men jeg er redd jeg går glipp av muligheter for å oppleve topper og en grei tur ned igjen. Jeg er OK med å velge bort noe bortoverkomfort til fordel for toppturmuligheter, men det skal heller ikke være et herk å gå bortover. Jeg forstår også at det jeg spør om innebærer at jeg hverken får et veldig bra toppturoppsett eller et veldig bra fjellskioppsett, målet mitt er å finne et oppsett med minst mulig kompromisser (og helst uten å måtte kjøpe det aller dyreste). Jeg synes det er veldig interessant det bygut og RAS skriver om turene deres med TLT6, og slik jeg forstår det, faktisk foretrekker å gå (bortover) med randobinding heller enn telemark. Jeg kjenner ingen som har rando, og har heller aldri hatt på meg en randostøvel sjøl, men det visuelle inntrykket av en slik støvel er at de ikke er spesielt komfortable å gå bortover med, men jeg er veldig nysgjerrig på disse, da jeg ser for meg at nedoverkjøringene ville vært de beste i forhold til telemark / BC for min del med null telemarkerfaring. Men når bortoverdelen av turene kommer til å bli så store, er jeg redd for å gå for langt bort fra gleden av å vandre i lettere terreng. Omnilite sitt innlegg har veldig mye bra informasjon, og ditt tips om Crispi Svartisen skal jeg ta med meg. Du kommer med mye bra innvendinger i posten din, og sammen med de andre svarene har jeg nå virkelig fått litt mer å gruble på. Takker igjen for alle svar! Jeg skal sjekke opp mer det som har kommet frem her og forsøke å komme frem til hva jeg vektlegger høyest på turen.

Hei, jeg er ute etter en ski som jeg kan bruke på fjellet, det vil for det meste bli flatmark/lett kupert, men også noen topper. Jeg har funnet ut at skia Åsnes Storetind er en ski som passer dette formålet ganske bra. Det vanskelige er skoa/bindingen, på den ene siden virker Scarpa T4 med f.eks. bindingen Rottefella Cobra R4 eller Voilé 3-pin Cable som et godt alternativ. Men jeg har aldri kjørt telemark før, og jeg har derfor tenkt at en randoneesko som f.eks. TLT6 med en lett randobinding kan gi meg en bedre opplevelse ned fra toppene, dette vil i tillegg være et lettere oppsett enn telemarkoppsettet. Jeg har sett at Scarpa T4 med Voile 3-pin har fått ganske gode tilbakemeldinger på gåegenskaper på flatmark/lett kupert, men jeg har ikke funnet noen gode tilbakemeldinger på det samme med randoneesko. Er det noen her som kan si noe om gåegeneskapene på flatmark / i lett kupert terring med en randoneesko (og randobinding)? Vil jeg få en dårligere gåopplevelse med en god randoneesko enn med en T4 (eller en annen 75mm sko i samme klasse)? Jeg tenker da på lengre turer på rundt 10 km og lengre. Om noen har andre tanker rundt 75mm binding vs randoneebinding i mitt tilfelle setter jeg pris på å høre dette også