arbe

Nå strammes reiserestiksjonene til. Da passer det perfekt at mitt "feriemål" for sommeren er minst fem teltnetter med 4-åringen, i hjemkommunen naturligvis. Befriende deilig å bo i utkantstrøk i disse dager, masse boltreplass.

Med barn hjemme fra barnehage begrenser det seg til nærturer. Kanskje kan jeg selv få en overnatting eller to i nærheten av hjemme. Til sommeren satser jeg på en liten ukestur, men det blir isåfall i kjøreavstand hjemmefra. Å droppe å innom butikker utenfor eget nærområde er helt problemfritt, og da ser jeg ingenting galt i en rolig tur i f.eks Femundsmarka. Drar på tur for å unngå folk, så smittefaren skal være lav. Så lenge man unngår "ekstremturer" bør man ikke ha dårlig samvittighet, mener nå jeg.

Indianer er på ingen måte sammenlignbart med ord som lapp og neger. Indianer har ikke blitt brukt i nedsettende ordelag på norsk (slik det har blitt på engelsk), det har heller vært i overkant fordomsfullt romantiserende (såkalt "positiv rasisme", hehe). Språkrådet ser ikke noe problem i bruken av 'indianer', så det kan vi skrive med god samvittighet. Indianerne i Kvernmos serie hører for øvrig til dene-stammen.

Skal ikke se bort fra at de har noe ulike målgrupper heller

Mye triste skjebner hva gjelder urbefolkningen i Nord-Amerika, og vi er nok mange som har et veldig romantisert syn på dem (slik Kvernmo har). Synes han får frem realitetsorienteringen på en veldig bra måte, det er lett for oss seere å sette oss inn i hva han synes. En lekker serie, og jeg ser frem til mer!

Er det dette man kaller villmarksporno? Deilige bilder fra både slit og kos.

Nå var vi et godt stykka unna selve toppen Forollhogna, men fint område åkke som. Det var utstrakt nudistaktivitet disse dagene. Deilig å kaste klærne når man er ute i den frie natur, særlig når gradstokken pusher +30

Tok deg på ordet jeg ass, og peiset ut en rapport. Utstyr nevnte jeg heller ikke, da jeg kunne ikke brydd meg mindre. Fjellforum er en bra plass å starte om man skal "lese seg opp" på nye områder!

Fryktelig at det tok over 30 år før jeg tok turen hit. Svær nasjonalpark (rundt 1000kvkm), med mange kriker og kroker. Grovt estimert fikk vi sett 4% av det totale arealet (ved å måle arealet innenfor ytterpunktene på turen på gulesider.no). Her er det MYE fint fjellterreng å ta av!

Det stemmer nok bra. Kan veldig lite om slike smådyr. Må lære mer! Ble også overrumplet av en voldsom klekking av noen mindre, lignende vesener, grå/hvite og dårlige flyvere. Fløy i hopetall én morgen, noen timer senere var det borte.

Er du av typen som liker å lese om kjøring av grov fisk og se på proffe bilder av vill natur? Vel, da kan du bare trykke på tilbake-knappen. Om du derimot pirres av rolige fjellturer, bål og lettkledde pappakropper, se da har du kommet riktig. Min gode turkompis @Ola S. M. og jeg drar kun til steder som begynner på F. Femundsmarka, Fosen, Finnmark, Finland og nå Forollhogna. Forandring fryder sies det, og endelig skulle vi få sjekket ut nasjonalparken som ligger nærmest hjemstedet, Forollhogna! Forollhogna er på ingen måte urørt, det er et område preget av kulturlandskap. Det finnes spor som er datert 8000 år tilbake og en rekke yngre spor etter veidekultur av både norsk og samisk opprinnelse. På 1800-tallet skal det ha vært så mye som 10.000 tamrein eid av samer i området, men etter at den driften ble forbudt i 1901 har villreinstammen vokste seg stor og levedyktig. Ved telling i 2019 ble det registrert over 1200 dyr. Da vi vendte snuten mot nasjonalparken var det ingen tvil om at vi hadde et lite håp om å støte på eksemplarer av disse flotte dyrene. Skulle vi få se en slik majestetisk bukk tro? (hentet fra vingelen.com, foto: Stig Nordstad) På grunn av at vi er snille menn, med små barn, ble 2019-turen kort. Vi dro etter legging av barn torsdag og lovet å være tilbake til henting i barnehage mandag. Sånn har det blitt. På tidligere turer har vi stort sett oppholdt oss i skogsterreng, mens nå skulle vi for første gang teste høyfjellet på 1000 moh+. Noe som passet godt siden en ufyselig hetebølge rammet stakkars svette trøndere. Det store spørsmålet var – ville vi finne brensel til å fyre bål? Vi freste ivei mot Kvikne, og når vi kom til Yset «sentrum» svingte vi oppover bakkene og snirklet oss opp mot Falningssjøen – en oppdemt styggedom av et vann. Ved Falningssjøen er det for øvrig gjort mange steinalderfunn. Ved sjøens sørøstlige hjørne er det en bom med tilhørende parkeringsplass. Her skulle man tro det var greit å stå… eller? Falningssjøen - et sted med utallige oppdemte steinalderfunn Som vanlig var det blitt sent før sekkene ble kastet opp på skuldrene, men vi måtte ut i terrenget! Tåken kom naturligvis også, tjukk som graut. Jeg blir alltid like fascinert over hvor utrolig desorientert man blir i tykk tåke. Å bedømme avstander blir umulig, og uten kart og kompass er man sjanseløs. Vi hadde både kart og kompass, så det gikk fint. Vi fant leirplass og kunne fornøyd konstatere at det var behagelig kaldt her oppe i høyden, deilig! Tåken lettet noe til teltet skulle opp, greit for å se hvor vi faktisk var Høydedrag for maks vind - check, friskt drikkevann - check, brensel - check. Aaaahhh! Gutta på tur. Trivselsfaktoren sprenger skalaen I varmen var det lite insekter, men så flere slike. Med røde prikker på vingene, hva er det? Morgenen kommer, og det går overraskende greit å samle brensel til kaffebål. Litt tørr einer her og noen vierkvister der og vips er hodet innstilt på tur-modus! Fisk blir det ikke, men fint vær å gå i – om enn noe hett. Vi hadde på forhånd lest om at Forollhogna var preget av slake bakker og lettgått terreng. Vel, we beg to differ! Seige myrer, bjørkebush og masse daler er det vi fant. Varmen gjør nok både oss og fisken lat, men det er helt greit å slappe av ved et kaffebål iført minimalt med klær! Mye myr og flere dype daler, men flott terreng for all del Ypperlige forhold for nudistfiske Siesta, i skyggen av en sekk. Varmt! Neste morgen våkner vi uthvilt etter nok en kjølig natt. Jaggu er vi glade vi ikke ble igjen i den kvelende varmen i lavlandet sammen med barn og viv! Vi bruker dagen på utflukt til Storensjøen og bading. Selv her på tusen meters høyde og i dype vann er det bare å spasere rett uti og legge på svøm, selv for en frossenpinn som meg. Utrolig. Avkjøling var strengt nødvendig! Så langt har villreinen glimret med sitt fravær. Det nærmeste vi har kommet er en flokk kyr på utmarksbeite. Men muligens vil lykken snu? Vi er på rundtur, så vi vender snuten vestover, og beveger oss enda høyere i terrenget. Nordytjønna dere, hvilken perle! I det vi kommer over åskammen og ser utover dette flotte fjellvannet kjenner jeg at fjellskeptikeren i meg tier. Langstrakt vann, tydelig dypt på vestsiden med snøfonner og skrenter, mens flate gressletter dominerer østsiden. Vi setter oss ned på et høydedrag på østsiden der vinden tar passelig mye til at temperaturen blir behagelig. Alltid fint å ta seg tid til å bare SE når man kommer til nytt vann. Med ett blir vi vare noe på andre siden av vannet – kan det være et par rein der borte på snøfonnen? Kikkertene røskes ut av sekken. Jaggu er det rein – det er flere, det er MANGE – hurra! I skyggen av en skrent, på den svalende snøen, har en stor flokk pakket seg sammen så tett det lar seg gjøre. Det må være 150 – 200 stykker. Nå er vi virkelig i villreinens rike, snakk om flaks! Vi er lykkelige, mens reinen ser ut som den kurer i den stekende heten. Nordytjønna - en perle Jaggu gikk vi oss på en stor reinsflokk. Helt etter planen. Utpå kvelden har vi fått noen småfisker vi vil tilberede til kvelds. En desperat jakt etter noen små tørrpinner for å fyre ved gir resultater, men den virkelige gavepakken finner vi like ved leiren. I en tidligere brukt bålgrue finner vi sirlig tilordnet opptenningsved, små bjørkepinner og flere forseggjorte neverbiter. Vakkert! Vi prøver å alltid legge igjen litt småtteri ved bålplassen, til neste person som måtte snuble forbi. Da er det veldig fint å få noe igjen. Vi forsyner oss sparsomt, og lar mesteparten ligge, naturligvis. I naturen deler man – sånn er det bare. Med bål OG fisk (første vann vi tok fisk), utsikt til reinsdyr og et nydelig sommerkveldsvær er stemningen meget meget bra. Bål, solnedgang, fisk, kaffe.. hva mer trenger man? Påfølgende dag skjer noe helt merkelig. Vi er ikke særlig åndelige av oss, men noen ganger kan man jo få seg til å lure. Vi fisker ved et lite tjern, et godt stykke fra hverandre. Jeg står som vanlig i egne tanker mens jeg ikke tar fisk. Lite, eller rettere sagt ingenting, av interesse skjer. Jeg kaster sluken, veiver inn, kaster ut og veiver inn. Plutselig kvepper jeg til, der på motsatt side av tjernet tripper en ung veldreid kvinne. Hun tar av seg klærne og legger på svøm. Jaggu, det var da litt av en utsikt tenker jeg, mens jeg smiler lurt og tenker grisete tanker. Vanligvis blir jeg negativ når jeg ser folk på tur, men dette får være det berømte unntaket som bekrefter regelen. Hun avslutter badet og tripper videre. Min gode fiskekompis tar denne badende kvinnen som et tegn, og strener i vei mot der hun badet for å prøve lykken (fiskelykken altså), og kort tid etter er turens eneste store fisk et faktum. Vi snakket mye om denne damen utover dagen og hvordan hun hadde vist frem hvor fisken stod. Moro! Godt over halvkiloen. Sprekt. Grabukk i forgrunnen, reinsbukk i bakgrunnen Resten av turen forløper uten de store hendelsene. Vi bader mer enn vi fisker og avslutter turen tradisjon tro med et skikkelig matgilde siste kveld for å tømme sekkene. Vel nede i sivilisasjonen igjen får jeg høre at min kone har blitt oppringt av politiet. Hun ble noe stresset da hun hadde tapt anrop fra Politiet i Innlandet tidlig en søndag morgen. Det viste seg da at noen svært ivrige hyttefolk hadde meldt fra om en «suspekt parkert bil», som altså stod på p-plassen nærmest nasjonalparkgrensen, forstå det den som kan. Husk derfor: skal du til Kvikne på fisketur – legg igjen lapp i bilen om at du ikke er kriminell, og at du kommer tilbake! Joda, vi fant lettgått terreng også Sjenerende vind gjorde at vi ikke slo opp telt på landtungen Dette ble vår første høyfjellstur, men neppe vår siste. Det er fint på fjellet, når det er fint! Avslutter med et lite dikt av Jon Ø Hov, som var en flittig bruker av fjellene i Forollhognaområdet Skal hilse fra fjellet jeg kommer med bud; det lyste så herlig der inne. På floene vogga myrduna brud, mens viddene lekte så linne. Skal hilse fra fjellet - det evige land, hvor moskus og jerven har bolig. Min lengsel dit inn er blitt som en brann. Kun der får jeg fred og blir rolig.

Har vært veldig lat på turfronten siden jeg gikk ut i foreldrepermisjon ved nyttår. Dels på grunn av et helsikes dårlig søvnmønster på junior og dels fordi jeg (og forsåvidt han) ikke er all verden gald i snø. Men nå. NÅ - er våren endelig kommet til Trøndelag! Samtidig viser det seg at junior elsker meis og da blir det nærturer en masse. Vi har vært på "topptur", skogtur og elvetur, alt innenfor en radius på én kilometer fra hjemmet, de siste to ukene. Først ble det vår Så ble det jaggu en liten "lurevinter" Så ble det vår igjen. Menyen er naturligvis brødskive med hvitost stekt på det obligatoriske bålet!

Om du går inn på karttakauppa.fi og søker opp kartet V442 (Peltotunturi) har du kartet du leter etter. Dette starter like nord for Kalmankaltio (skriv ut første kilometer eller to fra Retkikartta.fi slik at du "går deg inn på kartet". Kartet er i målestokk 1:50.000 og gir mer enn bra nok detaljnivå til å manøvrere seg nordøstover forbi Heitajärvi, over Jorpavarra og ned til Gallojävritt helt sør i Anarjohka nasjonalpark! Men husk altså å skrive ut første biten fra Kalmankaltio via Retkikartta (unødvendig å kjøpe et diiiiigert kart til €17 for kun et par kilometer spasertur). Litt sandete sti/vei til å begynne med. Videre er det klopp og fin sti/firhjulingvei inn til grensen. En relativt lettgått mil inn til Gallojävritt.

Med knekt stang, hull i teltet og lite fisk høres dette ut som en klassisk Ola-tur! Terningkast 6 på rapporten som vanlig. Du får dra innover neste sommer og, på én betingelse. Jeg skal være med!!! Så kan du komme med fun facts og gode historier mens vi snirkler oss oppover Grøtådalen.

Så gjennom de to første episodene i går. Moro med noe litt annerledes (har vært mange "Monsen-kopier"). Skal anbefale dette til lærerne på skolen hvor jeg jobber. Prima stoff til både naturfag, samfunnsfag og kroppsøving! Blir nok til at jeg følger med selv og, selv om ungene mine er for små til å få noe særlig ut av serien

Kan da godt legge inn noen dager hvor man ligger rolig i camp, eventuelt går en rute frem og tilbake også. Slik kan man få flere dager på stor høyde, og eventuelt muligheter for å teste litt heftigere aktivitet enn rolig gange. Guider og firmaer er med på alt, bare man betaler

Hvilken rute legger du opp til? Vurdert å bruke Mt.Meru som "treningsfjell"? Betydelig kortere, men lett tilgjengelig og får testet 4500moh.

Er nok kun på de høyeste punktene det snør foreløpig, og da kommer man fort såpass langt ned at det smelter i stien. Spørs hvor mye folk som går også. Selv var jeg sjeleglad for det suverene grepet mine nye VJ Irock ga meg. Satt som et skudd uansett underlag.

Er vel meldt varmere vær nå til uken, men igjen kaldt og nedbørsrikt til helgen. Vil tro det blir bart igjen, men veeeeldig ustabilt fremover nå da. Brukte vel drygt 9 timer på trekanten pluss en time t/r Jøldalshytten fra p-plassen.

Tok turen i går. Snødde TETT over Mellomfjell. På kanten til hva som er forsvarlig der jeg labbet rundt tynnkledd og med minimalt utstyr. Dette er vel også siste helgen med bemannede hytter, de er jo en liten sikkerhet sånn om uhellet skulle være ute.

Fin joggetur Trekanten. Gjøres på 10-12 timer. Stort mer kan du vel ikke bruke heller, om du ønsker fullt dagslys. Lett (og lite) utstyr -> høy fart. Tenker å ta turen i løpet av september selv, bare jeg kommer meg ut før snøen.

Meget flott område, selv om jeg fikk sjekket bare en bitteliten del av det. Lett tilgjengelig også. Eneste minus slik jeg ser det er at det var mye folk (så folk hver dag).

Både og. Hadde jeg bodd nord for nasjonalparken ville jeg muligens gått inn fra Roktdalen (og kjørt om Snåsa). Tror ikke gåavstanden til vannene vi var ved hadde blitt særlig mye kortere, men mange fine vann på den kanten. Der vi gikk inn var det noe kortere å kjøre, samt en utrolig lettgått sti første mil inn i terrenget.

Sånn, da plottet jeg inn startstedet. Fint område. Fikk ikke sett altfor mye av selve fjellheimen denne gang, men ser ikke bort fra at det kan bli flere turer til området.

Historien om en mann som dro på en lenge etterlengtet fjelltur. En hyllest til Skæhkere, til naturen, og om et kjærkomment møte med en god gammel venn. Dette var målet - stillhet, ro, lokkende vann og flotte fjell. Gjennom en tøff vår, på godt og vondt, med mye arbeid, studieinnspurt, stress med frivillige verv og familieforøkelse hadde jeg hele tiden hatt en solid gulrot liggende langt der fremme i horisonten - den årlige langturen på fjellet. Nå var tiden endelig inne, årets egotripp skulle gjennomføres. En kjapp gallup i familierådet tilsa at den åttedagers langturen som opprinnelig var planlagt kjapt ble redusert til fem dager. Behøver ikke tøye strikken unødvendig. Etter mye om og men angående hvem som kunne bli med ble det til slutt en kompis, la oss kalle ham Storfiskeren, som fikk skaffet seg nok fri til å være med. Trivelig å få med seg selskap! Turens mål var Skæhkere, eller Skjækerfjella som det heter på norsk. Nasjonalparken skulle angripes fra vest, med utgangspunkt i Lustadvannet i Steinkjer kommune. På grunn av turens begrensede varighet ble det lagt opp til en lengre marsj første dag for å komme seg bort fra DNT-nettet, og forhåpentligvis bort fra folk! Første etappe fra Lustadvannet til Setertjønnhytta går på merket sti. Det vil si, merket er den strengt tatt ikke, men hver bidige meter er klopplagt. En endeløs rekke med sviller snirkler seg gjennom landskapet, noe som har gitt stien navnet "svillestien" Dette er utsikten den første milen på turen. I det man har gått noen kilometer og nærmer seg området rundt Sottjønnin har man de stupbratte Grønlihøen på venstre side. Bakkene nedenfor Grønlihøen kalles gjerne "Apoteket" på grunn av den fruktbare rasmarken her som gir grobunn for en rekke planter og urter som kan brukes i medisinsk henseende. Stien er med jevne mellomrom akkompagnert av benker og grillplasser. Må være en drøm for småbarnsfamilier som ønsker en godt tilrettelagt tur i naturen. Personlig har jeg et ambivalent forhold overfor slikt. På en side er det et brutalt naturinngrep som skjemmer litt, samtidig gjør det slike transportetapper ut til den virkelige marken enkel. Etter pausen ved Sætertjønnhytta (ubetjent DNT-hytte) mistet vi stien, men orienteringen er overkommelig. Vi siktet på nordøstre hjørne av Skæhkerenjaevrie for deretter å følge lien vest for Storbrenta oppover mot Reinhorntjønna. Her var planen å finne en gamme. Gammen fant vi aldri, men i det fine været var telting null problem. En nydelig liten leir ved turens første vann! Fornøyd med å ha krysset grensene til nasjonalparken. Til venstre for fjellfussen skimtes Huvhpie. Svært lite multe i området, men en neve her og en neve der ble det. Relativt tørre forhold også her, selv om det kom regn 4 av 5 dager på vår tur. Ahhh, lite slår følelsen av å få etablert første leir! Her ved Reinhorntjønna. Marsjen ble lang for utrente bein (og skuldre). Skal ikke skryte av at finorienteringen på 50.000-kart gikk HELT smertefritt heller, men dette er jo småtteri man glemmer det sekundet man slenger sekken i lyngen og bestemmer at HER skal teltet stå. Da senker pulsen seg, man er på plass inne i fjellheimen og kan koble av. Fisket behøver vi ikke snakke all verden om, jeg valgte den siden med mye siv, mens Storfiskeren var betydelig mer rutinert og fikk betalt for det. Eneste nedtur denne kvelden blir at fisken tilberedes på gass og ikke bål, selv om det ikke er totalforbud her oppe må man bruke hodet. Gass var definitivt eneste alternativ for å få varme i skrotten i denne leiren. Kveldens øyeblikk: jeg vaser rundt på «feil» side av vannet på desperat jakt etter fiskbart farvann. Når Storfiskeren får på en sprelsk fjellaure setter jeg meg nedpå. Kveldssolen farger fjellene bak meg i de flotteste farger, bak Storfiskeren passerer en flokk elegant tamrein i rolig tempo. Roen jeg føler er komplett. Naturen er stor. Naturen er mektig, og vi er bare en bitteliten del av den. Det får være det samme med fisken, å få være en del av dette er bare så deilig. Det ble noen fine kveldsstunder i lag med solnedgangen. Ikke som et godt bål, men det gjør da nytten. Som vanlig når jeg har med meg kompiser på tur får jeg en lengre morgenstund alene. Dette bruker å være blant de beste stundene. Hjemme er det stress med å få i litt mat i en morgengretten unge før levering på barnehage og videre råkjøring til jobb. Er man heldig rekker man et kjapt sveip over en nettavis eller to. Her, ved Reinhorntjønna, kan jeg i ro og mak ordne meg en kaffekjele. Deretter kan jeg slappe av litt, før jeg tar den harde jobben med å skifte sene på fiskestangen, avslutningsvis kan jeg lene meg tilbake og bare se på naturen rundt meg. Aaahhh LIVET! Plan for dagen var at leiren skulle flyttes opp i terrenget. Vi skulle bakse oss opp til Hattjønna, en liten lekkerbisken klemt inn mellom Snåsas høyeste fjell Huvhpie og den alpine Gihperegaejsie. Turen er få kilometer, men det er 200 høydemeter på om lag 500 lengdemeter et stykke der. Det tar godt i lårene! Vi finner fin leirplass nordøst i vannet. Og vi fisker. Og fisker. Og fisker. Prøver ALT. Ingenting nytter. Kvelden brukes derfor til en flott utflukt til Gihperegaejsie. Mye kliving, og noe klatring, vips så er man på toppen. Fenomenal utsikt, herfra ser man MYE fjell og vann! Man skaper seg jo et indre bilde av hvordan terrenget er når man ser på kartet, men her er jeg for dårlig trent skjønner jeg. Det er betydelig mer alpint enn hva jeg trodde på forhånd. Mye bedre med luftig fjelltur enn resultatløs fiske! I bakgrunnen f.v: Skæhkerenjaevrie, Skjelbreien og Åsvatnet. Hattjønna sett fra oven. Med høye støvler kan man komme seg ut på den største holmen. Idyllisk, men tregt fiske. Mye tamrein i dette området. Vi ble sågar overrumplet av et nærgående helikopter, sannsynligvis noen som så etter husdyrene sine. Hattjønna ligger i kjerneområdet til Skæhkeren sijte, en sørsamisk siida. Visstnok er det samling av rein ved Hattjønna på tidlig sommer, og også en sommerboplass for samer i området. Den bratte lien som markerer starten på Skjækerfjella, her gikk vi både opp og ned. Reinhorntjønna i bakgrunnen. Neste post på programmet var det sagnomsuste Fjellskjækra. Skjæker-ekspert Kvernmo sa at vi MÅTTE innom der om vi var i området. Og det er vanskelig å si seg uenig i at dette vannet er vakkert. Usikker på hvor mange timer jeg brukte på å bare SE det døgnet vi lå der, men det var mange. Steile gresslier i øst, hvor sauene beiter i hopetall, rundere hauger i vest, og et fascinerende vann med dype og grunne partier i rekke og rad. Fisken måtte naturligvis prøves, og her fikk også jeg tilslag. En meget sprek halvkilos ørret ble dagens matbit. Et praktfullt eksemplar av arten med et mønster de fleste fisker vil være misunnelige på, og et kjøtt med farge som en perfekt moden multe. Ved utløpet av Fjellskjækra har naturen ordnet en bro til oss fjellfanter, utrolig hva den naturen får til. Et sjeldent vakkert eksemplar av arten Salmo trutta Lite å si på kvaliteten på fisken, mer å si på kvaliteten av filetøren. Stappmett ruller jeg meg ut i lyngen. En god General No.1 og varmende ettermiddagssol gjør meg dorsk. To fiskere på motsatt side av vannet blir dagens «pausefisker». Balsam for kropp og sjel! Det er vel dette turlivet handler om? Kaffekopp, sjelefred og null stress. Fjellskjækra Kveldens øyeblikk: i kveldingen er det solen som skal stå for underholdningen. Fra orkesterplass i den tørre lyngen blir jeg vitne til et makeløst skue. Jeg ligger vest for vannet, i skygge, på motsatt side av dalen lyssettes de irrgrønne liene slik bare en fager kveldssol kan lyssette. De gresskledde liene blir enda grønnere, det grå fjellet enda gråere og kontrasten til sauene som beiter blir enda skarpere. Dette stedet er uendelig vakkert. Kveldssolen ordner lysshow, det ble ikke tatt flere (eller bedre) bilder da jeg var travelt opptatt med å se. En klok prioritering synes jeg. 20 minutter senere kommer en siste krampetrekning fra solen som er i ferd med å gå ned. Igjen lyses motsatt side av dalen opp, denne gang i solnedgangens karakteristiske rød-lilla lys. Konturene av åsene bak meg tegner seg som tydelige bølgende linjer bortetter dalsiden. Jeg sitter i «mørke», men ser bort på de blankskurte bergene som bader i lys. Det er som en gigantisk jotun har tatt på seg sin fineste skjorte i glødende purpur. Og på hodet har jotunen tatt på seg en glødende krone - Huvhpie skinner, sterkere enn jeg kunne tro at grått fjell kunne skinne. Et mektig skue. En beskrivelse yter det ikke rettferdighet, og det ville heller ikke et bilde (som jeg heller ikke tok, jeg prioriterte å nyte). Men alle som har vært ute i naturen og tatt seg tid til å observere har nok hatt slike opplevelser. Det var et slikt øyeblikk hvor jeg kan skjønne at noen mener det finnes «noe større» som har skapt alt dette flotte. Morgenstund har gull i munn, for en gangs skyld. Natten ble tilbragt under åpen himmel for en gangs skyld. Godt med frisk luft og en annen utsikt enn gul teltduk! I dag skal nesen vendes hjemover, med leir ved Nåvatnet. En liten stans ved Djuptjønna i stekvarmen gir resultatløst fiske, ved et for øvrig fint og interessant vann. Snedige formasjoner mellom Fjellskjækra og Djuptjønna. Vi gikk på tvers av samtlige søkk og daler. Noen bær tåler tørken bedre enn andre, i år må det være "kreklingår". Påfyll av viktige antioksidanter. Kort tid etter ankomst Nåvatnet skifter været. Heldigvis har vi lært av tidligere blundere og slått opp teltet FØR regnet kommer. Et par timers søvn mens regnet dunker på teltduken og vips så er det oppholdsvær. Jeg hiver meg rundt for å ta en siste fiskerunde, men så kommer jeg på noe. Forholdene tillater for første gang i sommer et BÅL! Vi telter på en blautmyr, og har et steinete nes, og fralandsvind. Hurra! Fiskestangen kastes unna i hui og hast og jeg formelig løper til nærmeste granklynge. Kveldens øyeblikk: store delvis rå kubber legges nederst, før mindre pinner stables oppover, med noe smått og knusktørt på toppen. Fyrstikken ripes av og føres inn blant tørrkvisten. Første forsøk mislykkes. Men så – små skjøre flammer tar tak. En liflig duft av brent gran finner veien til nesen, mens alt konsentrasjon går på å pleie og beskytte disse skjøre små ildtungene som jobber seg stadig større. Stadig grovere virke varmes opp og tar fyr og den velkjente knitringen til granveden tar til. Snart er de små flammene vokst seg store, til brølende dyr som roper etter mer virke. Jeg legger på noen større pinner og lener meg tilbake. Kjenner varmen bre seg i ansiktet, på hendene og nedover føttene. Jeg setter på svartkjelen og nyter selskapet av en god gammel venn – bålet! Mine kjære gode gamle venn - bålet! ydmyk vise ydmykhet ærbødighet vise ærbødighet TIL LIVET NATUREN Áillohaš, "Eanni, eannázan", 2006