arbe

Grøtåa er ingen padleelv øverst oppe, men det er nå ikke verre enn at man trasker videre til bekken er stor nok.

Svippet innom Hallingskarvet i sommer (Skarvereiret), og etter en kjapp sondering i området rundt der lovet jeg meg selv at der skulle jeg ALDRI bevege meg igjen. Dæven dundre for en fjellrøys. Imponerende å ta seg på tak og gå det på langs!

Kuer er nok ikke så farlige som du tror. Men en ting kan man jo bite seg merke i, begynner man å løpe vil de gjerne bli med! De ser vel forholdsvis dårlig og, så kommer gjerne nærme, av ren nysgjerrighet. Går man rolig, gjerne mens man småprater litt, vil de i 99/100 tilfeller oppføre seg pent. De vil gjerne ha litt kos, og kan være litt "brå" i bevegelsene, nærgående kan de bli også om hele flokken kommer. Men de tåler "en trøkk", så man kan dytte seg frem gjennom flokken, så lenge man unngår brå lyder og bevegelser.

Det finnes bare én turkopp for min del, den svære (ikkebrettbare) fra tallrikslådan. 3dl. Kaffen kjølner fort, så den kan gulpes innpå. Og koppen rommer akkurat en rett-i-koppen. Og den varer evig. Noen stor estetisk nytelse er den ikke, men praktisk og grei.

Takk for info. Det noteres bak øret til neste langtur!

Det var aluminiumsbelegget jeg tenkte på ja. Har dog ikke forsøkt å brenne det på bål (test kun en pakke hjemme). Om det brenner opp på et lite kaffebål må jeg revurdere.

Testet. Smak under pari. Alu i pakning. Fortsetter nok å kjøpe de gamle rett-i-koppen og tømmer innholdet over på plastposer. Tar enda mindre plass, og embalasjen brennes på bål.

Utrolig flott område, med veldig lite folk (og spor av folk). Og veldig mange muligheter for rute, særlig om man tar med seg en oppblåsbar kano. Får håpe du får tørrere vær, myrene var dryge med daglig regn

Slabbedaskeri å legge igjen sene. Veier ingenting å ta med seg, og tar 0,3 sekunder å brenne på et bål. For øvrig mange fine bilder fra et steinete område. Jeg mener fortsatt at all kilosfisk, fiskelykke og bra bætt i Femundsmarka er "fake news". Etter min erfaring et område uten fisk.

Jeg skal spørre samboeren din så pent jeg bare kan 😂

En utrolig flott tur, med mange opplevelser og mye læring. Og nå er tiden for å planlegge neste sommers tur(er). Det er allerede et par kart på tur i posten

De senere år har jeg fått til en del turer med telt og fiskestang. Noen sammen med andre, og noen alene. Begynner etter hvert å føle meg noenlunde rutinert og flink, sånn relativt sett. Sommeren 2023 skulle jeg så opp til «eksamen» i friluftsliv: 16 dager alene i folketomt terreng med få retrettmuligheter om noe skulle skjære seg. Jeg skulle vandre gjennom den fantastiske naturen i Anarjohka nasjonalpark, fra Kautokeino sentrum til Karasjok sentrum. Jeg skulle virkelig suge inn inntrykkene fra det som av mange regnes som Norges mest øde ødemark. Og du verden hvor jeg fikk belønning for strevet! NB - jeg jukser grovt når jeg skriver samiske navn og dropper alle duppedingser over bokstavene. Dette skyldes utelukkende latskap i skrivingen. RUTEN Å legge ut ruten i detalj er meningsløst, da halve moroa med turer er å finkjemme kartet etter smarte løsninger. Men en kjapp kommentar og en grovskisse av ruten er på sin plass. Hvorfor gikk jeg ikke fra Sihccajavri, eller fikk skyss enda lenger inn fra de som bor der? Svaret er enkelt – jeg ville benytte meg av kollektivtilbudet og gå fra tettsted til tettsted. Hadde spart et par dager på å «jukset» meg inn i terrenget, men ser ikke helt hva jeg skulle brukt de dagene på. Jeg hadde nok av tid! Fra Kautokeino gikk jeg i forholdsvis rett sør-østlig linje inn til nasjonalparken og Njullosjavri. Det tok fire dager. Derfra østover til Karasjohka, og oppover Karasjohka til dens kilder. Videre østover forbi Ravdojavri og inn til Njuolasjohka. Her inne er jeg kjent etter en tur med kano for hele åtte år siden, og jeg hadde et ørlite håp om å finne igjen fiskestangen jeg glemte igjen den gang (mer om det siden). Fra Njuolasjohkas bredder svingte jeg skarpt nordover, og fulgte Heavvojohka til der den skifter navn til Anarjohka. Videre nordover langs Gossjohka, til Geassajavri, Iskoras og til endestasjon i Karasjok. Ruten var grovt planlagt. I utgangspunktet var kun natt 4, 8 og 11 planlagt. Endringer ble gjort underveis grunnet tunge forhold. Startskuddet går Det var ikke fritt for at det kriblet greit i kroppen når rutebussen fra Alta svingte inn på Arctic Motel i Kautokeino. En lang dags reise var over – nå startet eventyret! En annen ting som startet, var regnværet. Finnmark ble sommeren ’23 rammet av en solid tørke, heldigvis for bøndene nordpå sluttet denne tørken i det sekundet jeg gikk av bussen. Tre andre fjellfanter hoppet også av her. Jeg ble noget skeptisk når jeg hørte to av dem tenkte seg inn til Karasjohkas bredder, for så å padle nedover på packraft – alt i løpet av en uke. Mon tro hvordan det gikk dem? Selv var jeg sterkt preget av total overtenning. Buset gjennom et par «hager» og la ivei bortover liene. Orienterte som et kålhode og basket meg uti myr etter myr med 35kg på ryggen. For å krydre tilværelsen fikk jeg selskap av horder med mygg som våknet på grunn av etterlengtet regn. Men, når regnet ga seg og jeg fikk en vakker Finnmarksk solnedgang i det jeg slet meg inn til Varenaljavri – da var det bare GODT å endelig være på tur! Det er noe eget med første leirplass. ENDELIG i gang med turen! Finnmark er kjent for sine multemyrer, men det var faktisk bare én dag jeg fant en "plukkverdig" myr, ved Doaresjavri. Krisestemning på dag 3 De første dagene var preget av et noe trist sommerferievær. De første dagene var sterkt preget av realt møkkavær. Og halvveis på dag 3 var det på tide å ta en fot i bakken og gjøre opp status. Ved Doaresjavri fant jeg en fin rabbe jeg kunne raste på. Jeg hadde strevd med tenneren på gassbrenneren, og nå var den tilsynelatende helt død. Det er litt krise. Det som gjorde ting ytterligere dumt var at jeg av gammel vane hadde kastet to fyrstikkesker i sekken. Nå viste det seg at den ene var nesten tom, og begge var fuktige og per tid ubrukelige. Om dette var eksamen i friluftsliv, var jeg sabla nærme å stryke allerede før turen var skikkelig i gang. Snakk om AMATØR! Men, en liten «modifikasjon» på tenner, og fint tørkevær til fyrstikker senere var jeg klar for å gå videre med hevet hode. I verste fall fikk jeg spørre om å få fyrstikker av noen jeg møtte, eller se om jeg fant en lighter eller lignende i en reinvokterhytte. En noe betuttet bålelsker teller opp antall (fuktige) fyrstikker. Heldigvis regnet det så mye at bål var uaktuelt mange av dagene. Tenneren fjusket også. Men den ga meg støt, så jeg mistenkte kabelbrudd. Fungerte på sett og vis på denne måten. Og ja, den ble kastet ved hjemkomst. Krisestemningen ble snudd til (ubegrunnet) stor optimisme, noe som ga grunnlag til en real feiring. Nemlig turen første bål, ved Vilgonajavri. Jeg elsker bål, og endelig var det vær og forhold til å fyre litt. Eneste skår i gleden var at jeg på et par kilometers avstand så et par mennesker jobbe på et reingjerde. Dette var for øvrig det eneste jeg så av folk på alle 16 dagene. Turens første bål. På høy tid, kan man si. Ahkkanasgierratjavrrit - her er det flatt! Et område som må utforskes nærmere, men da helst med packraft! Karasjohka – møkkaplass eller fiskemekka? Jeg kom meg inn til nasjonalparken. Naturligvis behørig feiret med bål. Været var av en slik art at jeg fort fant ut at det måtte fyres bål ved enhver mulighet, for du verden som det regnet. Myrene, som det tross alt er greit mye av her inne, ble stadig våtere. Bekkene ble videre, og myrer og bekker som ikke er avmerket på de svært detaljerte Norgesserie-kartene poppet frem som troll av eske. De utfordrende forholdene gjorde at det ble få avstikkere, og reiseruten gikk i temmelig rette linjer. Det ble rett og slett for tungt med lange avstikkere! Ankomst Anarjohka nasjonalpark - i finvær! Det måtte feires. Karasjohka. Bekken/elven man har hørt så mye om. Hvor man kan håve opp storfisk på bestilling. Vel, det ble ikke kjærlighet ved første blikk, men det ble ikke så verst til slutt. Først campering ved bekkens mektige elvekant. Her må det ha gått for seg en gang i tiden, for det er MANGE høydemeter fra morenekanten og ned til bekken. Noen små ørretpinner ble avlivet, som seg hør og bør. På min andre dag ved Karasjohka gikk turen mot herlighetens startpunkt – Avzesuohpatjavri. En tur som ble avbrutt av et par solide floskurer. Svært våt og forkommen fikk jeg satt opp teltet ved vannet med det lange navnet. Dagens TREDJE floskur fosset ned fra himmelen, mens jeg lå i teltet mitt og forbannet hele Karasjohka som tidenes drittelv. Ingen store ørreter og et værbruk fra helvete. Nå måtte vel snart himmelen være tømt? Ikke bare bare for Karasjohka å leve opp til mine forventninger, men fint var det jo. Etter denne floskuren opplevde jeg noe merkelig. Total, øredøvende stillhet, slik jeg aldri har opplevd den før. Ikke et vindpust. Ikke antydning til krusinger på vannet. Ikke en fugl. Ikke et vak. Og mest sjokkerende av alt – ikke så mye som en mygg som surret. Meget creepy, men jeg hadde viktigere ting fore enn å lytte til stillheten. Jeg MÅTTE gjøre et siste desperate forsøk på å lure en ørret av anstendig størrelse opp i stekepannen min. Jeg gikk til 466-lonen hvor det vaket voldsomt. Ingenting bet. Vel vel, jeg vandret videre til den første kulpen. Ikke en stor kulp, 10x20 meter, med et lite innos gjemt bak en jungel av vier. Jeg bakset meg frem, trampet og stampet og vippet duppen med deilig Alta-mark ut i innoset – 2 meter foran meg. BÆM, duppen forsvant og villdyret våknet. Frem og tilbake, på kryss og tvers i kulpen svømte en ørret som en gal. Utallige saltoer senere ble den vippet i land av en fisker med relativt høy puls. Kilosfisk var det ikke, men en smellfeit 7-hektor. Moro! Alt bråket skremte vel de andre fiskene helt til Finland, men måtte jo prøve igjen. Eksakt samme forløp gjentar seg, og noen minutter senere er en lignende fisk på land. Jeg har både middag og frokost, og takker Karasjohka for sin rause donasjon til kveldens middag. Kanskje er ikke dette vassdraget helt håpløst likevel? Kulpen som ga både middag og frokost. Større forhold trenger det ikke være. En liter fiskesuppe med trekvart kilo fisk. Jeg måtte krabbe til soveposen etter denne fråtsingen. Antiklimaks ved Ravdojavri Min ferd østover fortsatte, og neste «store happening» var Ravdojavri, hvor jeg hadde en ypperlig fin leirplass for en del år tilbake. Her skulle stor-røya tas! Her skulle bålet sprake og slitne bein skulle hviles på deilig reinlav. Det kunne jo naturligvis ikke bli så bra som jeg hadde planlagt – og det ble det heller ikke. Regn nærmest uavbrutt fra ankomst til avreise. Tror jeg endte opp med å ta fem kast i Ravdojavri før jeg kapitulerte og sturet en LANG og regnfull natt i teltet. Jeg klagde mye på været i dagboken min (og i denne rapporten), men det var faktisk sjokkerende nedbørsmengder med tanke på at Anarjohka er et av de tørreste områdene i Norge. Den daglige kveldskosen. Kart, karameller og bok. Det ble MYE tid i teltet enkelte dager. Et skifte i retning og humør Da jeg slo opp teltet ved Njoulasjohka skjedde det noe med stemningen i leiren. Og stemningen i leiren er ganske viktig, særlig når man er alene på tur. Turen var nå halvveis, herfra skulle jeg vandre nordover i stedet for østover. Kroppen begynte å finne rytmen, den ble ikke lenger sliten og jeg gikk glatt 3-4 timer i høyt tempo på noen kaffekopper og en pakke nudler. Hodet begynte å falle til ro, det var null stress både med orientering, vær, fiske og mat. Der den første halvdelen av turen bestod av høye topper og dype daler, mentalt sett, var jeg nå i skikkelig zen-modus, og resten av turen var rett og slett pur nytelse! Zen-modus ved einerbålet. Mitt primærmål her ved Heavvovarri var å speide etter en fiskestang jeg la igjen for åtte år siden. Jeg mener bestemt jeg skulle kjent igjen stedet, og hadde en elvestrekning på om lag én kilometer å sjekke. Det hele endte i fadese – Njoulasjohka var gått fra en puslebekk til en flomstor liten elv som jeg var sjanseløs på å forsere. Nu vel, jeg koste meg med et solid bål, en grov kaffekjel og en kveld i latskapens tegn i stedet. Fant for øvrig spor av en rasteplass vi hadde på den nevnte kanoturen like ved leirplassen. Gode minner! Heavvojohka hadde vokst kraftig, men jeg fant vadested til slutt. Hetebølgen slår inn Ved Gossjohkas bredder var det steikvarmt. Godt og vel 25 grader ga lettkledd stemning og mye bading. På turen nordover slo hetebølgen inn. Og da snakker vi tropehete. Det er tungt med 25 grader i skyggen når man trasker rundt i blautmyra med tung sekk, men du verden så mye bedre enn det frosne alternativet! Én dag måtte jeg til og med smøre inn nesen med solkrem. Det var den dagen det ikke regnet (ja, det var én dag det). Som også var samme dag som jeg gikk i timevis og GLEDET meg på vadingen av Gossjohkaz, en fin mulighet til å avkjøle seg. Og også samme dag som jeg gjentatte ganger badet i Gossjohka, mens jeg innimellom fisket harr, spiste til jeg rullet i lyngen og koste meg gløgg i hjel der jeg spradet rundt i adams drakt i sydenvarmen. Gossjohka – en perle Gossjohka utgjør et stykke grensen til Anarjohka nasjonalpark, men er også av andre grunner verdt et besøk. For du verden for et flott område! Det er fine morenerygger å gå på. Store gressletter inneklemt blant lune loner. Og furu. Stor, grov furu! Jeg har gått i litt furuskog, men kan med hånden på hjerte si at jeg aldri har sett så mye grov gadd av furu som jeg gjorde langs Gossjohkas bredder. Store tyrirøtter som har fått ligget helt urørt siden de veltet seg overende. Og flust av flotte grove tre som har tørket på rot og stått i uminnelige tider som en påminnelse om hvor vakker skogen kan være når folk bare holder seg på god avstand. Jeg vil i samme slengen påpeke, at selv om jeg er en ihuga furu-fyrer som ELSKER furubål, holdt fingrene fra fatet, og forlot furugaddene ved Gossjohka like urørt som jeg fant dem. De var rett og slett FOR pene til at jeg kunne besudle dem. Slike røtter var det flust av nedover Gossjohkadalen. Siste innspurt – og «the big five» Som et siste aktuelle fiskevann på turen hadde jeg hele veien planlagt å legge turen innom Bajit Geassajavri. Vannet drenerer vestover og er ikke stort mer enn en mil fra Karasjohka. Kan det romme ørret? Samtidig så terrenget rundt fint ut, med tørre rabber og lettgått terreng. Ved nærmere øyensyn viste det seg at dette vannet ligger i en imponerende stor myr-dal. Og da snakker vi knedyp torvmose med et solid lag dvergbjørk oppå. Enhver fjellturists erkenemesis! Men, formen var god og sekken lett, så jeg kom meg frem. Ikke antydning til vak, men i det fine været var tålmodigheten god. Det ble dupp og mark som ble redningen her også, og opp kom det jaggu meg en abbor. Min aller første. Og med det turens femte art, sammen med røye, gjedde, ørret og harr. Som all fisk jeg tar ble abboren spist, om ikke med andakt så med glede. Solskinn, et fint bål på en fin strand. Et hode som var tømt og nullstilt. Et minne som var full av inntrykk. Jeg konkluderte med at turen hadde vært en dundrende suksess før jeg la i vei på de to siste dagene, 50km med ren transport tilbake mot sivilisasjonen. . Strand. Fint vær. Min første abbor. Turens femte art. Aaahhhhh. Turen som hadde ALT Dette var virkelig en tur for minneboken. Jeg begikk noen amatørmessige tabber, men løste også utfordringene bra. Jeg fikk vær av det heftige slaget, både på godt og vondt. Jeg tok de fiskene jeg ville, og fem ulike slag. Jeg gikk 16 dager uten å komme nær et eneste menneske. Jeg fikk oppleve folketom natur relativt få i Norge har besøkt. Jeg fikk være alene med vidder, skog, myrer og vassdrag. Fy fader som denne turen leverte! På gjeddejakt ved Doaresjavri. Svært velholdte reingjerder skapte utfordringer, men man fant da noen smutthull. Bosmmiidjohka til høyre, Heavvojohka rett frem, og til venstre møtes disse og blir til Anarjohka. Lite multer, men masse blåbær. Greit med litt påfyll av antioksidanter i et noe ensidig kosthold. Godt beregnet matpose. Siste måltid ble fem myke knekkebrød med litt sukker på. Det var enten det eller en pose potetmos.

Dere som bor der slik vardebygging er "in" vet kanskje svaret. Men hva i HIMMELENS NAVN er det folk ønsker å oppnå med å hive sammen en haug med stein? Hva er poenget? Jeg har vanligvis ganske god fantasi, men i denne saken klarer jeg faktisk ikke forstå hva den bakenforliggende årsaken kan være.

1. Telt (denne bommer man ikke på så veldig mange floskurer før man lærer). 2. Sank ved. 3. Mat 4. Fiske (kan evt. flyttes til 2.plass om været er fint og det fortsatt er mye dagslys igjen). 5. Kaffe & bål

Nå når solen har «snudd» begynner tankene å vandre mot lysere tider, lange sommernetter og flotte teltturer i nye terreng. Da passer det godt både å starte planleggingen av nye turer og se tilbake til turene som har vært. Sommeren i år, om den kan kalles sommer, stod to uker drømmetur på planen. Jeg skulle ved hjelp av apostlenes hester vandre på kryss og tvers av Dovre OG Trollheimen, helt hjem til min egen ringe bolig. Vel, nå ble det bare én uke, og bare Dovre, mer om det siden. Etter å ha prøvd begge deler har jeg fått en forkjærlighet for A til B-turer (kontra rundreiser). Da er man garantert nytt terreng hver dag. Det er god motivasjon for trøtte bein! Ruten Områdene for sommerens «langtur» var valgt av ulike grunner. Dovrefjell er ukjent terreng for meg, det har egentlig bare vært et område man passerer på tur sørover. Det store trekkplasteret er moskus. Jeg har siden jeg var barn vært fascinert av disse urdyrene, og hadde store forhåpninger om å få sett dem på (ikke for) nært hold. Ellers har området plenty med fiskevann og ikke altfor mange turrapporter (noe som indikerer lite folk). De fleste som vandrer her, går nok etter toppene. Jeg går rundt toppene. Alltid. Speiding etter moskus, med blikket rettet mot Kjelsungdalen. Målet var å bruke turiststiene i minst mulig grad. Dette gir to store fordeler: man unngår folk og man får orientert. Begge deler er positive parametere. Starten gikk fra Nysætre like nord for Fokkstugu. Herfra gikk jeg Kjelsundskardet videre gjennom Kjelsungdalen, vestover til Tverråbotn før kursen gikk nordover mot Leirsjøtelet og Åmotsvatnet. Derfra ble det mye turiststi til Flatbekktjønna og Snøfjellstjønna før turen ble avsluttet i Dindalen etter åtte fine dager på tur. Grøna bød på utfordringer. Til slutt måtte jeg krype til korset og vade over. En frisk opplevelse. Åmotsdalshytta. Vannet kan krysses der det nesten deles i to, i sær om man er smart nok til å bruke høye støvler. Dyrelivet Som sagt var et av de store ønskene med turen å få sett moskus. Om jeg fikk et glimt av villreinen var det naturligvis et pluss. Fjellrev var minst sannsynlig, men hadde helt klart ikke sagt nei takk. Allerede fra bilturen til start satt jeg med blikket festet vestover, på speiding etter svarte «klumper» i terrenget. Første camp ble ved Vindbustjønne (for øvrig mistenker jeg at den er uten fisk), og jeg vurderte frem og tilbake om jeg skulle ta Kjelsungdalen eller Mjogsjødalen, jeg endte opp med førstnevnte og sjelden har jeg vært så fornøyd med veivalget. På dag to vadet jeg Grøna, en frisk opplevelse, og steg inn i Kjelsungdalen. En på alle måter vakker dal. Grønne sletter, fine fiskevann og stupbratte fjell. Vinden og regnet pisket i ansiktet der jeg svettet meg oppover bakkene med 30 kilo på ryggen. Jeg var i zombie-modus, men lot blikket vandre fra tid til annen. Plutselig blir jeg var en mørk skygge i lien ovenfor meg. Man skulle jo tro jeg ble euforisk over å endelig få sett dette dyret på nært hold, men hjernen jobber på høygir sånn omtrent slik: «Å dæven døtte, der står moskus-far. Max 50 meter fra meg». Blikket går febrilsk for å se etter to ting: -hvor er familien? -og hvor kan jeg søke dekning? Moskusokse på tur. Bilde tatt etter at jeg har trukket meg et godt stykke unna. Det var naturligvis ikke så mye som en steinblokk i kilometers omkrets, så her var det bare å legge om kursen uten noen videre dikkedarer. Først når jeg får en avstand på minst 150 meter tør jeg stoppe opp og se hvordan det ligger an. Moskusoksen har naturligvis hatt full kontroll på meg lenge. Nå rister han på hamsen og vandrer bort fra meg. Omsider roer pulsen seg og jeg kan knipse et (ikke veldig bra) bilde. Snakk om naturopplevelse, og selveste jackpoten allerede på dag 2! Du må zoome hardt for å se dyrene, men dette var langt mer behagelig avstand! Et par kilometer lenger oppe i dalen får jeg se en hel familie, inkludert et par kalver, som pludrer rundt på en slette 2-300 meter nedenfor meg. Mye mer behagelig avstand, og jeg setter meg godt til rette på en stein og bare nyter synet – lenge. Som om ikke moskus-bonanzaen var nok vekker jeg en flokk på 15-20 reinsdyr som krysser dalen et stykke foran meg. Det er en lykkelig mann som stabber seg videre oppover dalen og topper den herlige naturopplevelsen med to ganger 4 hekto steikfisk i siste vann før vannskillet. Dag 2 på denne turen er den mest klokkeklare terningkast 6 jeg noensinne har hatt på en fjelltur. En fjellfant forsøker å fordøye dagens inntrykk ved Kjelsungvatnet 1329. I ettertid viser regnskapet at jeg de første 6 dagene så flere moskuser enn mennesker. Det sier jeg meg fornøyd med! Været Været var begredelig, men det glimtet da til innimellom. Våren ’22 var særdeles snørik i dette området, og selv om jeg dro ut i midten av juli fulgte jeg spent med på snø- og is-smelting de siste par ukene. Det gikk akkurat, og det ble lite snøgåing. Dog var sommerværet av det begredelige slaget. Sur nordvest, ensifret antall grader og hyppige regnbyger. Om nettene var temperaturen ned på 1-2 grader. Dette innebar MYE teltliv, og det aller meste av matlaging ble gjort i fortelt. Jeg er glad i teltet mitt, og hadde med meg en knakende god bok, men jeg kjente på savnet av camplivet, hvor man kan koke seg litt kaffe, fiske litt, slappe av i solskinn… Det var først på dag 7 jeg tok frem solkremen og kunne lette noe særlig på antrekket. Da ble også mat tilberedt utendørs, fiske ble tatt, jeg forspiste meg på nystekt ørret og rullet rundt i lyngen – altså slike dager som man drømmer om på forhånd! Fikk også sjekket værmeldingen mellom solkremsmøringen, og når den meldte minst like dårlig vær neste uke var saken klar – jeg stanser på Oppdal! Det ble MYE teltliv. Da kommer man langt med kaffe og en god bok (og kartlesing naturligvis, mye kartlesing). Solen viser seg frem, og om man klarte å kle ut den sure vinden var det faktisk ganske digg. Fisket Det er ikke til å komme fra at jeg var spent på fisket. En ting er at jeg er en notorisk dårlig fisker, isen var nylig gått, det var bikkjekaldt i både luft og vann, og jeg hadde funnet lite informasjon om fisket på forhånd. Resultatet ble helt greit. Største fisk var ikke mer enn 600g, men jeg tok fisk til maten de fleste dagene. Hadde jeg ikke hatt et (tidvis irriterende) prinsipp om å ikke fiske mer enn jeg spiser kunne jeg nok tatt betydelige mengder. En liten kuriositet – jeg satte ny høyderekord med tre sprelske steikefisk på 1397 moh. I notatboken litt om Flatbekktjønna (1397 moh.): «Spesielt siste biten til Flatbekktjønna var et helvete. Tror dette er styggeste plassen jeg har vært. Et rabol av stein, blokker og søkk». Litt gratis turistreklame der altså. Flattbekktj. var kanskje en stygg plass, men jeg satte ny personlig høyderekord for fisk. Snadder! Kunsten er å ha en liten stekepanne. Seks hekto middag. Namnam! Oppsummert Turens øyeblikk: første moskusmøte (så klart). Turens leir: nedre Grytholtjønn – feit fisk og et panorama uten like med Storskrymten, Salhøa, Drugshøi, Larseggen og Snøhetta! Turen bål: enkel seier siste kveld, da det var turens eneste av sitt slag. Man "tager hvad man haver" når det skal fyres bål på 1140 moh. Dovre leverte storslått natur, og er definitivt en tur jeg kommer til å huske. Ikke minst på grunn av moskusen. En rekke lekre leirplasser som ville vært himmelen i finvær. Lite folk. Fisken bet bra. Og jeg ble kjent i et, for meg, nytt området. En fin tur! Som snytt ut av en reklame for Kvikk Lunsj. Siste leir var også av det akseptable slaget. Tverråbotn hvor jeg planla mye fisking. Vel, jeg fisket mye, men fangsten var skral.

Det hender seg man er såpass uheldig at man kommer til vannet man har tenkt å campe ved, så ser man at det er andre der. Er det et lite vann går jeg på motsatt side. Er det et stort "bosetter" jeg meg et godt stykke unna, slik at de første har en grei strekning å fiske på uten at de må passere mitt telt. Noen hundre meter er minimum. Skal man campere i skog/fjell er det som oftest plenty med plasser, så da går man bare videre til andre folk er utenfor syn/hørsel.

Det enkle er ofte det beste. Enkelt å tegne og dele ruter med f.eks gulesider og norgeskart.no. 1. Tegn rute 2. Del kart 3. Ta vare på lenken.

Dette passer bra. Akkurat sett opp igjen villsporsesongene. Sesongene der han labber rundt alene er bra. Kjendis-programmene egner seg først og fremst som bakgrunnsstøy. Mtp gjestene blir det bakgrunnsstøy også denne sesongen. Bra vanskelighetsgraden justeres opp et hakk.

Her høres det ut som det ligger en historie som bør utdypes!

Lett tilgjengelig er det og. Går jo inn seterdaler på alle bauger og kanter, så det er kort avstand fra bilvei til "sentrum"!

Ja, nå "snur" solen snart, og da kan man igjen begynne å drømme om nye eventyr.

Tidlig juli 2021. Jeg får omsider gjennomført en idé/plan/tur jeg har tenkt på lenge. Nemlig å reise passe langt hjemmefra og deretter gå hjem igjen. Litt tilfeldig ble Dalsbygda utgangspunktet i sommer. Hjemme er Meldal, så det skulle bli omtrent 70km i luftlinje. Grovt regnet ble det nok 100km i gått distanse. I utgangspunktet satte jeg av en uke så tidspresset ikke skulle bli en ubehagelig faktor. Starten gikk på grusvei forbi idylliske setre. Forollhogna skimtes som en pyramide midt i bildet. Bilturen gikk gjennom idylliske Dalsbygda og oppover den enda mer idylliske Vangrøftdalen. Velholdte og godt brukte setre hele turen oppover til parkeringen ved nasjonalparkens start. Jeg hoppet av, og bilen kjørte sin vei. Nå var det bare én ting å gjøre – gå hjemover! Lite slår påfyll av friskt deilig fjellvann! Lett antrukket, og lett henslengt, ved Rundfloen. Turen er i gang! Vandringen startet svært så idyllisk. Som å gå i en reklamefilm for Freia Melkesjokolade. Videre oppover Snuddudalen. Delvis på sti opp til Rundfloen. Her møtte jeg folk, de første og siste på turen. Merkelig folketomt i disse flotte fjelltraktene. Været er upåklagelig, sol fra skyfri himmel og nok vind til at det ikke finnes så mye som en mygg i mils omkrets. Første camp ved Øvre Budalstjønn. Drøye 1000 moh. og realt høyfjellsterreng. Som om ikke den storslåtte naturen og det perfekte været var nok havner det fort en fin fisk på land. Middagen sikret og en klassisk terningkast 6-dag er et faktum! Det er så man kjenner smaken av deilig fjellørret av slike bilder. Dag to går mot kjent terreng, for her har jeg vært før. Lunsj ved Nørdre Tjuvholdtjørna. Her bor det tusen brødre, og å ordne lunsj er en smal sak. Videre går turen fortsatt nordvestover, med den sterke vinden i ryggen. Vide daler og runde fjell – nydelig vandrerterreng. Går meg bent på en jordugle som legger seg på vinden og studerer meg fra oven lenge. Slår også av en prat med en flokk kyr på utmarksbeite, trivelig. Omsider er dagens etappe over når jeg når Hesttjørnan. Idyllisk område jeg besøkte for et par år siden. Dessverre var det akkurat like vanskelig å lure fisken som sist gang. Utrolig flott i denne delen av Forollhogna, og fritt for folk! Det er mye myr her, men også fine morener og smale passasjer å finne. Null problem å finne fine leirplasser her. Og svært få bålgruer og andre spor etter folk! Noen ganger er det helt all right - selv om fisken ikke biter. Turen går videre – og været skifter. Den sterke vinden som er en velsignelse når solen steker gjør tilværelsen sur og kald når det samtidig regner. I tett tåke og pissvær går turen mellom Hiåsjøene og vestover til Sandfjelltjønna. Får flere flotte møter med villrein. Noen enkeltbukker samt en flokk på borti hundre dyr. De er så utrolig elegante, og det er ikke fritt for at man blir ørlite sjalu på hvordan de formelig svever over bløtmyrene, der man kommer stampende med en litt for tung sekk. Sandfjelltjønna er et lite tjern pent plassert i en lun gryte. Når det skinner opp til kvelds blir tjernet lettet for noen fisker. Sol, fråtsing i deilig mat, vakker natur – i slike stunder glemmer man raskt tung marsj i drittvær! Sandfjelltjønna - en perle. Etter en dag med drittvær... middagen ved Sandfjelltjønna vil huskes. Magisk! Nå går turen nordover. Mye myr på veien mot Nørdre Langtjønna. Fisket blir noe amputert av en rekke drøye regnskurer. Noen ganger er det kjekt med mobiltelefon, selv på tur, og kvelden blir tilbrakt i teltet med EM-semifinale mellom England og Danmark. Greit med oppladning for neste etappe, som var kalkulert å bli den tøffeste. Her forsøker jeg å koke vann ved hjelp av telekinese. Fungerte dårlig. Fant le ved Nørdre Langtjønna, ypperlig camp. Med mindre vind kunne det blitt vier-bål. Femte dag er «langetappen». Straka veien nordover. Forbi Skaumvannet og videre ned for kryssing av E6, snakk om villmarkstur! Men er man først i sivilisasjonen må man nyte godene, blir is og brus før motbakkene på andre siden av dalen forseres. Og her er det seigt altså. Nærmer meg tre mil i skog og myr, og nå har vinden løyet så alle herlige småkryp kommer frem. Omsider ser jeg Ørøvannet. En liten (og fiskemessig uinteressant) myrtjønn. MEN, det som gleder er at her er det furu. Og med vinden ute av bildet kan det fyres BÅL! Turen første sådan. Bål fyres, kaffekjelen gjøres klar… aaaaaah! Så kommer floingen. Inn i teltet. Snart oppholds og nytt forsøk. Ny skur. Men på TREDJE forsøk lykkes det. Bålomanen får sitt velfortjente bål, og samler krefter etter en tung dag «på jobb». Tilbake i skogen - et terreng som er meg kjært. Kan si mye fint om pulverkaffe, men det kan ikke måle seg med real bålkaffe! Sjette dag går turen inn i terreng jeg kjenner som min egen bukselomme. Ilfjellmassivet har jeg trasket, trent, fisket og teltet i mang en gang. Dessverre får jeg en uhyggelig telefon som forteller om en fremskyndet sommerferie, så i stedet for å nyte området en dag eller to må jeg krumme nakken og gå på nok en maratondag. Været er upåklagelig, og naturen nytes ved samtlige pauser. Det vil alltids by seg muligheter til å besøke dette terrenget igjen senere. Like før jeg bikker meg ned fra fjellterrenget møter jeg folk, første person siden Rundfloen første dag. Inngangen til Irfjellet - min egen bukselomme. Kort oppsummert en svært flott tur. Fisket var ikke det helt store, men heller ikke helt svart. Ja visst er det mye myr i denne delen av landet, men de runde myke formene tiltaler meg virkelig. Greit fiske. Fin natur. Masse villrein. Jo, terrenget kan anbefales på det varmeste. Mot slutten av turer er det alltid fint med litt mental debrief... Og ideen med å gå fra A til B? Prima. Nå vet jeg at 100km er kurant på en uke. Kanskje kan det dobles neste sommer?

Kjør på. Så lenge man er til fjells og ikke møter folk går alt bra. Så lenge man ikke snakker så høyt om det.

Over to kilometer kryssing med over en mil åpent vann i begge retninger? Da skal det være ekstremt rolig vær. Kjenner folk som har krysset Femunden i kano, samtlige har i ettertid sagt at det var dumdristig. Billig med båttaxi over sjøen.

Bytte turbukse? Aldri i verden. Har hatt samme i 15-20 år, og duger enda. Noe tynnere/lettere etter slitasje, men det gjør den bare enda bedre. Noen små svihull etter X antall bål gir bare plagget sjel. Blir en trist dag den dagen Gaupa-buksen pensjoneres. Den har vært med på ALLE mine turer i skog og mark.