Grimner

0 Nattog Er og blir en dårlig start på turen med Trondheim stasjon som forblåst byggeplass i ene enden. 1 Storlien – første bjørka etter Blåhåmmårkleppen På Storlien stasjon står en kar med sekk på andre siden av sporene og ser seg om. Finner ut at svensken skal i samme retning som meg, så vi slår følge inn til rasteplassen, kanskje videre. Havner foran i løypa etter rasteplassen. Svensken ser ut som om han tar meg igjen uansett hva slags forsprang jeg har. Bortsett fra økende vind, en flokk mennesker og en løper er turen opp til grensehytta lett. Bordet er nå plassert i hyttas lengderetning. Fornuftig med bedre plass på ene siden. Skriver meg inn og raster i le mens jeg ser oppover lia etter svensken fra Storlien. Det varer og rekker uten at jeg ser noe til ham. Enten har han tatt en annen vei eller så har han virkelig tatt det lungt, så da er det bare å sele på og svinge opp til vannet og Storkluken. To innpakkede svensker kommer i møte på stien en tre hundre meter fra hytta. Hettene er helt igjen og vindvottene er på. De forteller at det blåser. Ja, jeg kan ikke annet enn å si meg enig og går videre i tynn skjorte med opprullede ermer. Følger en bekk og senere selve utløpet fra Kluktjønna opp. Svinger inn mellom vannet og fjellet. Det synes fornuftig å ta en tur på toppen. Vel blåser det, men det er varmt i solen og jeg kjenner meg sprek nok. Går mer direkte enn før og tar første farbare parti av berg og snøflekker. Fort går det ikke, men jeg blir ikke liggende å gispe etter pusten. Vinden er der på veien opp, men omtrent tyve meter under toppen slår den meg i bakken. Rettere sagt, jeg finner det best å ta en liggende stopp for å se til at alt er forsvarlig festet. Oppe mot toppen tar vinden tak i beina, så jeg tar det svært pent og bruker ikke lang tid ved vardene. Ser ikke stort på utsikten annet enn å se at fra vest kommer det mye vær. Etter ruta skulle jeg gå sør langs fjellet til Enlivola og slå leir der omkring. Som været ser ut, er Rangledalen og området mot Blåhåmmårkleppen mer fristende. Der er jeg kjent og kan finne ly uten problemer. I le av varden kommer vindjakka på. Kommer ned i overkant av slagghaugene og passerer ruinene. Nå kommer regndråpene stadig fortere. Frem med ponchoen. Med underlaget under sekken er den lettere å få på, men helt uproblematisk er det ikke. Sen lunsj med knekkebrød og pølse i hytteveggen. Nyhytta har nesten innlagt vann. Ungdommen nå til dags slipper å bære to vannbøtter frem og tilbake til bekken i høstmørke. Skrår lenge langs Klukskaftet før stien dukker opp. Ikke mye trafikk her, men merkingen er brukbar. Myrene er fulle av vann, men likevel ikke så skumle som mange ganger før. En pjuskete rype skvetter opp fra einern. Tyve meter lengre bort går steggen. Ingen kyllinger. Vet ikke hva Bruket skal ha for Rangledalen i år, men den helt store jaktopplevelsen tror jeg ikke det blir. Dessverre. Kikker lenge etter leirplass, men er veldig kresen og er det ikke litt tidlig å gå til ro? Der stien går mellom en bekk og en utløper fra bjørkeskogen blir det endelig klaff og jeg lurer teltet inn mellom vridde bjørker. Myggen gjør et halvhjertet forsøk på å forstyrre byggeprosessen. Rett etter at teltet er oppe og jeg er i ferd med å flytte inn, kommer neste regnbyge. Litt lyd i duken av vind og regn, men teltet holder fint i sitt første lett dårlige fjellvær. 2 Første bjørka etter Blåhåmmårkleppen - Sylsjøen Våkner til sol og bjørk. Tar en liten morgenlur bare for å være sikker på at teltet er tørt. Frokosten gir seg selv. En av pulverposene har fått en rift, så det blir tropisk vanilje ved bekken. Svinger i kanten av gjerdet på Storerikvollen. Sauene er vant med turister og leer knapt på ørene. IS på tunet. Brua like artig som før. Sitter på kanten av Essandsjøen, dingler med beina og med All Day Breakfeast i sola. På veien oppover ser nord og vest stadig mer uttrygge ut. Støter på far og sønn på vei fra Nedalshytta. Lurer på Ribz'ene og vektfordeling. Jeg kan bare svare at det merker jeg ikke særlig til, men at det er praktisk med digre lommer i kanten av arbeidsplassen. Regnet kommer med økende vind. Holder unna med vindjakka, men det er utsatt i siden på Sylene. Langt der fremme under reingjerdet går det i blått og rødt. De kommer nok frem til Nedalshytta lenge før meg som fortsatt skal ned til første elva. Slipper å bade i år. Tar i bruk gåstavene fra reingjerdet og opp. På bredden av andre elva kommer jeg på de blå og røde. Det er åtte tyskere som av en eller annen grunn er stoppet av en litt brautende bekk. Jeg hilser og hører i forbifarten at han i kortbukser og sandaler forteller om "besondere Steine", noe jeg utlegger til å bety at han mener det er en egen kunst å komme over en bekk uten steiner over vannet. Selvsagt gjør jeg et ekstra nummer av å plaske rett uti og bare gå over. Burde ha stoppet for en lengre diskusjon, men anledningen til å lede ved eksempel var for god til å ødelegge med skoletysk. Når jeg noen minutter ser meg tilbake, er hele gjengen kommet opp på rett side. Og i nordvest er det beksvart. Full fart forover. Klokken har passert fem og på Nedalshytta er det middag klokken seks. Regnet og vinden slår inn fem minutter senere. Småløper over plankeveiene. Vindjakka holder så lenge jeg holder farten. Kun ett glipptak på veien ned, noe som må skyldes gode såler – alt annet er vått, sleipt og gjørmete. Damper inn på tunet på Nedalshytta kl 1755. Regnet har gitt seg, solen skinner og jeg er veldig klar for å bli kvitt veien inn til Sylsjøen før jeg tar kvelden. Sier fra til en dame om at det er åtte sultne tyskere i anmarsj, tar ut gåstavene og legger i vei. Begynner som smått å se meg om etter teltplasser, men det som kan gå er litt for nære folk og vei og tenk så greit å gjøre unna mer vei. Utmerkede mobilforhold øverst i veien i krysset. Får dagens kraftigste regnbyge i ryggen før første bakke. Møter en og annen bil og ser et par bobiler nede på sletta før Sylsjøen. Siste restene av regnet lar jeg dra sin kos i le av anleggshytta inne ved Sylsjøen. Trappa er laget av spesielt ubehagelig hullet stål slik at landstrykere ikke skal fristes til å sitte eller ligge der i dårlig vær, men det går for en kort rast. På hylla med utsikt over båtsluppen og Sylsjøen fikk jeg på et vis opp teltet. Våt, kald og i stadige vindkast er det trøblete å holde orden på høyre, venstre, opp og ned. Men ting kom såpass på plass at jeg kunne pælme bagasjen og meg selv inn. Eneste metoden i galskapen var at den meget fuktige sekken havnet på utstiden av bunnduken og skoene pent holdt seg i forteltet. Vel, å kalle skråtaket foran åpningen på teltet mitt for et fortelt er i grunnen en fornærmelse mot ordentlige fortelt, men det gjør nå bortimot samme nytten så lenge vinden ikke snur. Fikk sett teltet i aksjon i litt ordentlig vind for første gang og det var en god opplevelse. Duken blir presset inn i midten og det kan slå litt på sidene, men det virket som om det fungerte. 3 Sylsjøen – Sør i Bjørnhåmmårskardet Mye trafikk ved teltet på morgenen. "Var det du som kom i går kveld i regnet?" "Ja, det var nok meg." "Vi så deg." OK, da hadde det regnet og blåst i en times tid og jeg må ha sett ganske miserabel ut. Husker en dag på Hardangervidda for to år siden da en gjeng pysete rypejegere ba en reinjeger komme inn og varme seg på en kopp kaffe på en ganske ufyselig dag. Han var glad for det. Han med hunden hilste ikke. Egentlig helt greit ikke å se folk i fjellet. Rødmerkingen er fortsatt å se. Jeg må si meg uenig i rutevalget. Det er bedre å gå inne ved fjellet selv med en ekstra sving langs andre vannet. Ikke så mye stein og med både sandstrand og fornminner. Lunsjsteinen gjorde seg lekker i sola og jeg lot meg ikke be to ganger for å ta en hvil med mat og skotørk. Krysset fint over mellom tredje og fjerde vann. Godt skar i svaberget og steiner. Hytta så like forlatt ut som før. Grensevarde nr 152 Aa stod gul og fin og jeg så godt hvor jeg antagelig gikk feil i tåka for to år siden. Fant det best å sjekke kartet. Har tross alt bare krysset over til det femte vannet en gang før og måtte forsikre meg om at veien gikk vest for Soenehketjahke. Holdt vestsiden av Soenehkejaevrie (som jeg døper Steinringvannet), som gav to fordeler. Flatt og fint å gå i motsetning til andre siden med løs morene og mye vann og jeg unngikk hele det etterfølgende kaosområdet. I stedet for å gå opp og ned mellom rygger og hauger kunne jeg lett og elegant krysse et par store bekker og være i gang med oppstigningen på andre siden. Etter litt klyving i steinrøys kom jeg ut i et ganske ferskt skar med leire og bar stein og Bjørnhåmmårskardet åpnet seg. Middag på svabergene i bekken nederst i skardet, så ble det en halvtimes leting etter leirplass. Teltet kom opp i en sverm av mygg. 4 Sør i Bjørnhåmmårskardet - Vauldalen Gikk nærmere Viglsjøen enn sist. Så det var forholdsvis flatt og greit å komme seg frem i motsetning til lengre oppe i siden på Bjørnhåmmåren. Kom inn på en sti hvor det nylig hadde gått hester og fulgte den ned i enden av sjøen. Fulgte så fjellet ned til Hyllingsvola (to personer observert), og her støtte jeg på de første forekomstene av moden multe. Litt viktigere var å komme inn på stien ned til Hyddkroken. Den var der, men reddes av motorisert ferdsel. Selve stien gror mer og mer igjen. Unngikk å plumpe i vannhullet og kom ned til Hyddkroken i 12-tiden. For en gangs skyld hadde jeg finlest kartet og hadde en idé om hvor vadestedet er. Joda, bak en sving etter gården blir Hydda både bred og grunn. Bare å spasere over. Hadde jeg gått her for fem år siden hadde vannet ikke gått over støvleskaftene. Så er det fin vei ned til Vauldalen. Føler meg litt pjusk av en eller annen grunn, muligens en forkjølelse på vei... eller det passer bare veldig gått med en halv hviledag. Klokken er litt over to da jeg lander på Vauldalen Fjellhotell. Pratet litt med verten. Hadde gått rundt Femunden i fjor på ti dager. Trøbbel i sørenden (hvilken overraskelse), med myr og flom. Startet på Talen Om Hengekøyas Fortreffelighet og var noe forbauset da jeg avslørte min tilhørlighet i den opphøyde krets (amatør, men det trengte ikke han å vite). Fikk en følelse av at han var eneste hengekøye-entusiast i mils omkrets. Hvilket ikke sier så mye. Grisgrendt strøk, Vauldalen. Fant at jeg var uinteressert i søtsaker til middagen, men tok heller et karbonadesmørbrød med egg til forrett. 5 Vauldalen – stikryss før Langen Tok feil sti – igjen. Feilraten er dermed 50%. Noe skjer i stikrysset siden jeg ikke er i tvil om hvor jeg skal gå selv når det bærer mot vest. Til en forandring fulgte jeg T-stien helt fra brua. På de første myrflekkene var det mer multer enn jeg hadde sett hittil på turen. De røde T'ene tok meg raskt opp i fjellsiden før en slak sving inn på vintermerkingen. Mer behagelig å gå enn nede fra hytta ved bekken og hyggeligere utsikt. Møtte en tysker på vei ned som hadde gått en stor runde rundt Viglen og nå var på vei til avslutning et par dager inne i Sverige. Viglhytta var jeg innom for en kort rast i sola og skriving i hytteboka. Så at tyskeren og to franskmenn hadde kost seg med baguetter og ost før på dagen. Skal sende melding til Røros Røde Kors om at bolten på ytterdøra er hard å få ut og inn og er lett å miste. Dørhåndtaket er rustet gjennom og planken det er festet i er i ferd med å løsne. Kanskje kikke på hele døra når de er i gang. Reinsdyr på fonnene nord for hytta. Kunne ha stanset på Løsjavollen, men det var fremdels minst tre timer igjen av dagen og fortsatt langt å gå. Når jeg endelig tar kvelden viser det seg at dagen var i lengste laget. Ikke helt med når jeg fyrer opp ovnen uten å ha vann i kjelen først. 6 Stikryss før Langen – Sæter Et ekorn tjatrer i furua rett ved teltet og gjør en utmerket jobb med både å vekke meg og holde meg våken lenge nok til at det er like greit å stå opp. Kraftig gressvekst med en dyp og treg bekk krysser stien. To grå tømmerstokker er bru. Firfisla jeg skremte til et svalestup i går er ingen steder å se. I følge kartet tar hovedstien av vestover mot vannene. Det gjør den, men i grensen mellom skog og fuktig gress vokser det godt og det er først når den kommer inn mellom furumoene 50 meter lengre bort at den kommer klart frem. Ikke så tydelig som den fire-felts motorstien som går rett sør. Ruslet et par hundre meter på feil sti før jeg så nøye på kartet og fant at jeg var i ferd med å ta en drøy omvei. Den fine stien like under teltplassen var den egentlige stien. Tilbake og inn på rett vei. Tenker litt over Kartverkets definisjon av "tydelig sti" og hvor lenge det går an å melke ti år gamle datasett. Går i morgensol. Møter først en nysnekret fuglekasse, så en like fersk utedo før jeg dumper ned på Litjrennbua. Her har Statsskog satt ting flott i stand. Skulle gjerne ha ligget på en av briskene her i natt med tømmerfløta rett ved. Stien opp til Langen starter med en smule utydelighet i kratt og myr, men ikke lengre eller verre enn at litt utenomgåing kjapt finner stien igjen og like etter motorstien igjen. Det viser seg etterhvert at denne bakken ikke er fem mil lang slik jeg husker den, men en drøy kilometer helt til dørstokken på Langen. Ingen klager fra nakke, skuldre, rygg, hofter, lår, knær, ankler, hæler eller noe annet heller. Rart hva fem år og tyve kilo kan gjøre av forskjell. Møtte et par eldre karer på vei innover. Han siste var så tungt lastet at han ikke hilste. Jeg så vel så morgenfrisk og spretten ut at han ble kvalm i tillegg til andpusten. Vi noterer to signaler på tung sekk: 1) Stålkopp (Statoil) hengende utenpå i karabinkrok festet i... 2) MOLLE Jepp, fyren hadde en diger, svart stridssekk på ryggen. Praktisk til sitt formål, men muligens ikke spisset for fisketur i Femundsmarka. Par hundre meter lengre bort var det å få av seg skoene før jeg kunne stige inn på Langen Gjestegård. Respekterer gladelig forbudet mot skitne sko innendørs, men hverken sokkene eller føttene mine var så veldig mye bedre. Hyggelig dame disket opp med smørbrød, Munkholm og tørka reinkjøtt for den ene gjesten kl 10 på formiddagen. Her er det for første gang på turen flekker med multe, helst på tuer midt i pytter og tjern. Møter en pulje med fiskere og ellers er det meg og furuene. Fire dagsturister møter meg i skråningen mot Fleskampen. De har tatt båten fra Langen til Femundshytta og er på vei tilbake til Langen. Vi er skjønt enige om at været er fint og at jeg ikke har sjanse til å nå Sæter i dag. Flenskampen kunne by på en stakkars fjellrypemor som klukket og arbeidet hardt for å holde min oppmerksomhet unna den ene kyllingen hennes. Stien forsvinner og merkingen mellom vannene er så som så. Ikke noe problem med været som det er, men fri og bevare for å gå her i tåke. Fuizion Kung Po Chicken. Hu, den satt i sikringsboksen. Krydret kylling i fjellheimen kvikker opp. Meget lettgått terreng og det går radig til Rundtjønna. Her hadde jeg tenkt å slå leir, men litt for tidlig på dagen, så med sjebnetunge skritt går jeg videre til... ...Skiltet Hvis du står foran to skilt hvorav et "Langen" peker mot deg og et viser til venstre mot "Jonasvollen" og du vil til Sæter, spar deg selv og ta kurs rett sør en liten kilometer ned til veien og gå den til Sæter. Eller du kan gjøre som meg og si "aha!" når du ser den overgrodde antydningen til sti som drar ut mot høyre. Vit at denne sti vil svike deg midt i Stormyrtjønna. Myra starter fint for de av oss som har gått på Hedemarken eller i Trøndelag hvor vide myrer er en hverdagslig sak. Myr, javisst, men greit å gå. Men jo lengre ned mot elva du kommer, jo flere døde trær, jo mer boblevann og svimle gresstuster. Myrdunsten ble påtagelig og disen seg på som sola forsvant. Bare ved å holde tankene på løftet om tørt land i skyggen av Ered Lithui langt der fremme greide jeg å holde meg unna skrikene i skumringen. Da myra surklet sitt siste, var klokken nesten ni og furuene stod svarte mot himmelen over en skygge av lyng... og en liten sti. Hurra, bort stien og opp over fjell, eh, vollen og forbi et foringsstativ med nattjobb som torturinstrument og så kunne jeg høre veien og se gule jorder et stykke borte. Men stien gikk rett sørøst uten antydning til å svinge nærmere jordene. Tilliten min til stier var nede i skoene sammen med isnende myrvann, så jeg tok kurs rett vest der skogen så greiest ut. Et par einerkratt senere var det full stopp oppe på bredden av en beksvart og treg elv ved navn (om nå kartet er riktig), Tufsinga. Så bort på en liten gård og et jorde som ikke lot til å være Sæter som jeg av en eller annen grunn trodde var et større sted. På ren gjetning gikk jeg motstrøms på leting etter vadested og Sæter. Etter mer einer, mindre lys og noen svinger i elven kom lyden av stryk. Etter litt dukket et stort jorde med traktoregg opp og en klynge hus og maskiner kom frem bak en bjørkeklynge. Og der åpenbarte vadestedet seg. Det så bredt og forholdsvis grunt ut. Mulig å se at bunnen bestod av stein med tjafs av mose, så ut med gåstavene, av med hoftebelte og og brystreim og uti elva. DNT-hytta lokket på andre siden. Vann til knærne på det dypeste og null problemer med fotfeste. Over jordet bar det med sko og bukse i full gang med kveldens annet tørk. Gården kom nærmere og den har en god samling hus fra ulike tidsperioder samt en anselig maskinpark. Listet meg inn på tunet mellom traktor og redsskapsskjul. Klokken var såpass at jeg fryktet å vekke folk. Et hus til venstre for meg hadde en plakett på døra med noe som ved nærmere ettersyn viste seg å være en sliten T med Den Norske Turistforening rundt. Og der på veggen var det jammen skilt med "< Langen" og "Ellefsplass >" og "Sæter". Fremme! Haha til deg, mistroiske dagsturist! Og til meg selv som var enig. Dumper sekken og får av meg sko og sokker. Men gjennom vinduene kan jeg se skrot og malingen i det to etasjes våningshuset er skallet av i store flak. Ja, ja, i alle fall er det en diger nøkkel i døra og siden bikkja på gården nettopp våknet, så kommer det vel noen for å jage meg snart. I mellomtiden tar jeg en kikk. Nei, ikke helt etter etiske retningslinjer om annen manns eiendom, men sånn er jeg etter en lang dags ferd mot myr. Døra går villig opp og jeg kommer inn i entreén. Velkomsten er en solid lukt av råtesopp. Ikke så ille som under rivningsjobben jeg gjorde for noen år siden, men på tide med dyptgripende vedlikehold. På veggen midt i mot er det plakat fra avholdsbevegelsen og diplom fra DNT til fam. Sæter for langt og god samarbeide. Så fint, da føler jeg meg tryggere. Av diplomet, ikke plakaten. Dørene merket Spisestue og Stue interesserer foreløpig ikke, så jeg tar veien opp en riktig godt laget trapp, bred og med lave trinn. Lukten er sterkere her oppe og et øyeblikk er jeg ekstra forsiktig med hvor jeg setter foten. Hva om gulvet... men her er det pent oppredde køyesenger etter DNT standard. Etter en runde hvor jeg finner ut hvorfor det står et bord foran en dør og at ingen av de tre kranene virker og at stedet har elektrisk lys og at det ikke finnes noe som helst typisk Turistforenings utstyr så som betalingsblanketter, er jeg klar til å ta kvelden. Lukta og den lett tvilsomme tilknytningen til DNT trekker ned, men klokka drar seg over ti og vi snakker her om han som synes en utedo er bra overnatting. Så med skoene på trammen fortrekker jeg til annen etage og slukner etter litt lesing av 10 år gamle vinterutgaver av UT. 7 Sæter – Etter Skjellåvollen Våkner tidlig etter en god natts søvn, men fristes ikke til å ta frokosten på sengen. Sopp er godt, men her er det for rått og nærgående helt uten smør, bacon, salt, pepper, småpølser og blodpudding. Vel, jeg har ingenting i mot en rask start på dagen, så klokken halv åtte er jeg klar for nye eventyr. Men litt i stuss igjen. Fraværet av kost og feiebrett er svært fremmed for en selvbetjent hytte. Heller ingen hyttebok... kanskje egne regler for falmede våningshus? Noterer at jeg tar kontakt med DNT for oppklaring. Etter litt spasering mellom kuer og hester er jeg på stien som strekker seg nesten rett opp til tregrensa gjennom flere myrtapper. Beregn god tid. Vel oppe på fjellet er det grei skuring mellom stein og små vann. Fint, men jeg er ikke helt med denne formiddagen. Høy på råtesopp, antar jeg. I dalen ned mot Holøydal klinger det i sauebjeller og varmen tar tak. Over gjerdet mot veien går en konstruksjon til Ng- i sløyd. Selv jeg med mine ti tommeltotter vet at du ikke får sidestabilitet bare med spiker. Snekkere på tur bør unngå denne. Når du kommer ut på hovedveien finner du greit nok stien i kanten av første jorde på nedsiden, men blås i den. Ingen går der og stien er overgrodd av bjørk og gjerdenetting. Veien har bedre fremkommelighet og utsikt, blant annet en flott blomsterhave. Ellefsplassen ligger to meter fra hovedveien og Riksantikvaren jubler om det rives i morgen. Nok om den saken. Stien går gjennom en liten bjørkeallé som ikke er merket, men det er heller ikke nødvendig siden du uansett vil ønske å gå gjennom. En liten tur innom norsk jordbruks forfall, over en elv jeg kunne vurdert å fiske i, et gemyttelig møte med en St. Bernard uten dressur, en stjålet bobil og veien svinger opp i fjellet igjen. Setter meg i blåbærlyngen og knasker i meg de siste to knekkebrødene og siste pølsesnabben. Planlegger en lang marsj sørover denne ettermiddagen og da må drivstoffet være på plass. Ut med gåstavene og oppover går det i økende tempo. Farten på vei er upåklagelig. Bortsett fra et møte med elektrisk gjerde ved Orvdalsseteren og distraherende dyregraver langs veien forsvinner Elgspiggen bak meg mens solen skinner og føttene koser seg. Hilser til duden med vinglasset før Skjellåvollen – han manglet bare badekåpe. 8 Etter Skjellåvollen - Rendalen Våkner med rim nederst i kantene på teltet. Frister ikke å ligge litt lenger. Jeg lukter enden på turen og tar dette som en god grunn til å komme avgårde. Frokost på Myråvollen sammen med sauer og knott. Kilometerne til Fiskevollen er trasking i skog og myr uten fnugg av utsikt. Kort og null stigning, men verste strekningen på turen. Fiskevollen er tettpakket av hytter klemt inntil hverandre og oppi veien. Hvilken idyll. Kramboden er stengt og har fortsatt orginale blomstervaser på trammen. Nå er jeg utenfor kartene. Dagens tips: kartene til Nordeca og Kartverket overlapper ikke nord-sør. Noe må de vel konkurrere på. Går dermed forbi stien opp veien fra Fiskevollen. Ikke allverdens problem. Terrenget er bra og jeg tar meg raskt opp mot skaret. Etter et par falske varder (som ikke har noe med stien å gjøre), kommer jeg inn på stien i tregrensa rett under skaret. Mellom de første bekkene etter skaret er det godt med multekart. Ser ut til å klart seg godt her. Følger bekken oppover til den møter stien igjen. Lett å gå og ikke søren om jeg skal halvveis opp på andre siden bare for å følge en sti. Med gåstavene klyver jeg mot Sølenskaret. Klokka tikker, jeg har godt håp om å nå frem til kvelds. Flott akebakke ned fra Søndre Sølen, bare så synd at oppbremsingen blir hard. Skygge og lys spiller i berget på begge sider. Passerer reingjerdet (stein, ikke netting), og tripper gjennom ura ned mot vannet. På vei ned fra toppen kommer to mennesker hvorav en er en kjenning. Slår følge, hvilket lønner seg. Vel er de litt tregere enn meg, men kunnskapen om terrenget veier opp for det. I stedet for å gå opp over haugen sør for tjernet, så går vi rundt. Heller ikke meg i mot med gående hvil nå. Før setra får jeg høre og se hvor multa, fisken og flyvraket er. Høyrøstet lavvo følger meg et godt stykke nedover – jada, dere har forlengst skremt ulven til Trysil. En kort rast ved bommen med siste bit av sjokolade/kaffe. Klokka går mot ni og det blir kjøligere. Vindjakka kommer på og sekken blir justert før det siste draget mot mål. Hodelykta kommer frem før jeg er fremme og asfalten straffer seg. Beina nekter å sove sammen med resten av kroppen. Knekkebrød med masse smør og geitost smaker godt med en kanne sterk te med honning. Mangler - fleecelua på natten ull er faktisk ikke vindtett, selv i to lag - mer smak til vannet C-vitamintabletter med brusing hadde ikke vært dumt - mer mat enn jeg trengte snopet holdt akkurat, men har fire middager for mye riktig matmengde i forhold til hva som var planlagt, så det tar jeg ikke så tungt - oppdaterte kart Skader - spissen på ene gåstaven røyk i siste timen - begge nylonstrømpene har hull som forventet - foran på begge skoene er forsterkningen løsnet i toppen skulle ha forebygget dette før avreise, men må nå gjøre litt mer jobb. Kjære La Sportiva, selv jeg vet at dette er et svakt punkt i designet. Hvorfor har ikke dere som SKOPRODUSENT skjønt dette? Mulige konklusjoner - skifte ut deler av sjokoladen med tørt/salt kjøtt, knekkebrød og eventuelt ost - rimelig god kontroll på utstyret – bortsett fra dette med lua, så var alt som det skulle - vekt? Tja, rett oppunder 12 kg fra dørstokken - kroppen holdt fint og det mentale holdt lengre og bedre enn før - start dagen litt kald og vent en halvtime med mer klær - etter syv dager underveis starter dag åtte kl 0650 og ender kl 2355 med lite stopp og jevn gåing over en strekning som minner om fem mil - det å droppe syv kilo fra totalvekten før turen starter var fornuftig hjelper også å kvitte seg med ytterligere to kilo underveis Bilder (som jeg er elendig til å ta og antagelig enda dårlige på å velge ut) http://www.fjellforum.no/gallery/album/425-storlien-rendalen-2015/

Nyss tilbake fra en drøy uke til fjells. Møtte 1 tysker 3 svensker 19 nordmenn Tok igjen: 8 tyskere Snitt på 3,87 mennesker pr dag. Ikke så gal den køen der. Om det er kølapp på Gjende og Prekestolen så bekymrer det meg null siden det betyr at jeg kan gå i fem minutter og ikke se ett menneske.

Er forholdsvis ivrig på å pakke lett, men kjenner meg igjen i trådstarters betrakninger. Som jeg ser det så er mye av kosen knyttet til tingenes historie. Den lette titankjelen har nå vært med på tur i fire år og den har fått sjarm og patina med tiden. Samme med flere andre ting, deriblant en kniv som gjør turen komplett enda jeg knapt har bruk for den. Skal ikke kimse av minnene som knyttes til tingene våre, men samtidig er det mulig å lage nye minner.

Jeg har ikke den erfaringen samtlige andre i denne tråden har. Eneste jeg har å bringe er en gammel Norrøna Recon, men den er ikke lenger i markedet. Rådene du har fått er antagelig gode, men her er en ting du sier selv: Far til tvillinger som ønsker å ta barna med ut på tur. Hurra! Flott! Men det betyr at de neste 0 til 12 årene vil kravene dine til fjelldress være lavere enn før. Du var en villmann og måtte ha utstyr deretter, Nå er du pappa og justerer utstyret til barna. Du trenger ikke "Det Beste", Du trenger noe som virker under forhold hvor ungene får gode minner. Kanskje får du og fem-åringene et forhold som gjør en ukes regnvær til en knalltur, men sannsynligvis kommer far til å styre turen i retning av noe tørt. Og der burde jeg slutte fordi jeg ikke kjenner det aktuelle markedet like godt som andre i tråden. Men her er en tanke: softshell (vesentlig billigere enn membran) og billig regntøy/poncho/fjellduk. Bare nevner at du i en passe stor fjellduk er som et vandrende telt for dine barn.

Et telt du kanskje kan vurdere er Six Moon Designs Skyscape - i en eller annen tapping. + Du kan åpne begge sidene og samtidig ha myggnetting. God utsikt i ca 300'. Full sympati med ønsket ditt her - fullmåne på en side og et stille tjern på den andre... + Vindstabilt så lenge du passer på vindretningen. Jeg har hatt dette oppe i "kuling i kastene" på Hardangervidda og selv om det så stygt ut, så holdt det. + Lett og raskt og få opp. Står med tre plugger, fem i regnvær, seks for litt ekstra rom i fotenden. + Grei pris så lenge du ikke forelsker deg i cuben versjonen. - Kondens vil du antagelig få når alt er lukket. Løses med håndklede. - Du bør ikke være for lang - folk rundt 2 meter bør se seg om etter noe annet - se punktet over. - I regn og vind vil reimene som kommer med teltet glippe - skift ut (spør om du er i tvil). - Myggnettingen har bare en glidelås... gitt at du kan åpne ytterduken på begge sider, så er dette en "stupid light" sak. Jeg ville mye heller hatt to utganger/åpninger enn å spare 10-20 gram. - Avgjørende minus for meg: teltet settes opp med to staver/gåstaver. De kobles med et kort karbonrør som virker utmerket... så fremt du ikke roter den bort. - Kjøkkenkroken har du ikke i dårlig vær. Sidene er bratte og jeg skal vedde på at en hvilken som helst fyring vil smelte duken før du har kokt opp vannet. I godt vær, vel, da er jo duken rullet opp. På vinteren vet jeg ikke, men ut i fra det jeg har lest, så bør du nok ha en god lévegg for å unngå snø i teltet. Jeg liker teltet og har det fortsatt, men den kritiske delen som er lett å minste for rotehoder som meg ble det siste argumentet.

Med hensyn til myggen, så tror jeg du har gode sjanser for å slippe den med start den 20. I juli... huttetu. Har ikke gått akkurat den turen, men kjenner området. Står på Storlien med nesa vendt sørover denne helgen. Mellom Storerikvollen og Nedalshytta har det vært omlegging av stier. Etter hengebrua skal du rett opp gjennom bjørka. Antagelig ikke noe problem lenger, men for noen år siden var det mulig å komme over på den gamle stien - som garantert er svært våt i år.

Kjenner høydeskrekken av bildene (skal riktignok ikke så mye til, men dog...). Du kan prute hardt med Postkort Norge for de bildene!

Velg og vrak i rådene du har fått, men jeg får en følelse av at en eller annen form for psykolog (kan utmerket godt være en person med tid og sympati), kan være til god hjelp i begynnelsen. Mitt lille råd er å se om en form for kosedyr kan være til hjelp. Enten i form av, vel, et kosedyr eller en eller annen form for våpen; kniv og en robust gåstav samt fortrolighet med bruken av begge burde gi en viss trygghet mot alt av tobeinte rovdyr.

Med såpass høye sko burde det ikke være nødvendig med gamasjer. På hatten @Johan2000 anbefaler - en meget praktisk og stilig hatt - bør du sette på en eller annen form for hakereim som ikke bare går under haka, men som også kan festes i brystreima. Hatt med brem kan være en smule utsatt i vind.

Vet ikke om mengden hvert enkelt svin dumper er blitt så mye høyere, men kanskje selve søppelet er mer robust. Mer aluminium og plast fremfor papir og jern/stål.

Slike bøker er sjelden magneter for stor literatur, så bibelsitater passer perfekt. Blås i det og vær glad for at folkene er ute og går på tur snarere enn å sitte på et bedehus og drømme om verdens ende - snart 2000 år på overtid...

Ølboksberg har jeg til gode å se (grøss), men får fnatt av sjokoladepapiret (eller rettere: sjokoladeplasten), som smykker alle stier. At folk ikke "orker" å ta med tomflasker og bokser kan jeg på et vis nesten forstå, men småtteriet som ikke veier noe eller tar opp plass, nei, det skal ligge igjen. +1 på ny rolle for oppsynet - da får de gjort noe nyttig

Meget godt poeng - ut på tur NÅ!

La Sportiva Wildcat 3.0

Før du forkaster teorien på grunn av tro (alltid en dårlig måte å gjøre ting på), ta en test. Heng opp jakka slik at det suspekte området er bunn, hell opp i vann og se hva som skjer. Farget vann er ett godt forslag, gjerne med litt hvitt papir under. Renner vannet gjennom, så har du Gore-Tex garantien: https://www.gore-tex.com/en-us/support/guarantee Kan jo være at området har vært defekt hele tiden, men da DWR'en forsvant måtte membranen holde vannet ute på egen hånd - noe som da muligens ikke virker. Det vil si at sausen avdekket en feil som var der fra før og da har du en ny jakke på gang.

Innlegget til @kav er en fin start på TV-Programmet "Nybegynneren" som starter på Lindesnes i dongri og joggesko og ender på Nordkapp som Lars Monsen jr. I praksis kan det være en vei å gå, men for ikke å kaste bort for mye tid de første ukene vil direkte kommunikasjon med en logistikkgruppe være nødvendig.

Enig med siste taler. Kan det ikke være slik at vannavisningen i ytterstoffet er fullstendig gåen slik at jakka ser våt ut på utsiden? Det fører til membranen i praksis ikke puster (ingen steder å transportere vannet til), og dermed mer kondens inne i jakka. Tror det skal litt til før du ødelegger vanntettheten til Gore-Tex, men "pustingen" er en mer delikat balanse. Problemet ligger i å få vannet til å prelle av på ytterstoffet sånn som da jakka var ny. Det er en egenskap som ser ut til å være vanskelig å beholde over tid - uansett hva slags saus du bruker til jakka.

En skrivebordssynser til (men jeg har gått langt nok). Hvis du starter på null (som er et mye bedre utgangspunkt enn de som tror de er verdensmestere), så blir det som nevnt trening med sekk. Det er ganske annerledes enn løping, men du har tydeligvis god grunnform, så det burde gå greit. De villeste strekningene er nord for Trondheim, dvs her går du lengst uten mulighet for påfylling av mat og brennstoff. Og her kommer du antagelig til å gå litt Sverige på langs uten at det er grunn til bekymring. Bør være ganske rutinert på leir og navigasjon før du legger ut, så det er bare å starte pent med en overnatting i nærområdet (gjerne noen få kilometer fra bil/hus slik at du har en utgang om alt går galt). Kart, kompass, lesing av landskap og GPS må du være trygg på. Vet ikke hva som finnes på norsk, men 'Ultimate navigation manual' av Lyle Brotherton inneholder alt du trenger og mer til. Ut i såkalt dårlig vær. På turen kommer du ikke til å ha så mye valg. Den store bøygen vil være ønsket om å gå utenom hele turen. Særlig påtagelig når alt er vått og når du har tatt inn på ett eller annet betjent sted med masse god mat (en øl eller to), elektrisk lys, vannklosett og sympatiske mennesker som synes du er fryktelig tøff som har gått i en uke. Da kan det være tungt å komme tilbake i seletøyet. Mulig at du bør trene på den opplevelsen slik at det ikke kommer som en overraskelse. Slett ikke sikkert at en slik tur er løsnet for en kjedelig hverdag, men det finner du ut av på forberedelsesturene. Hvis du våt, sulten og trøtt stirrer tåka i hvitøyet og tenker noe sånt som at "egentlig har jeg det bra nå", så burde NPL være innen rekkevidde. Hvor stor sekken blir kommer an på hva du velger. Det finnes en liten underskog folk her på forumet som prøver å pakke lett og de trådene finner du ved å søke på "Lettpakking". Jeg vil anbefale en kikk der (i det hele tatt, les mye om alt), før du legger pengene på disken for en Norrøna Recon sekk - som kanskje er ideel for den turen selv som lettpakker. Du trenger DNT-medlemskap og hyttenøkkel slik at du kan har hyttenettet tilgjengelig. Til tross for hvor plaget @Landsem er av alle som snakker om NPL på nettet, så later det til at det er forsvinnende lite informasjon å finne. Det er desto mer informasjon på andre siden av dammen om Pacific Crest Trail. Grovt sett samme lengde, endel forskjeller i overnatting, mattilgang og vann, men mye nyttig lesestoff. Jeg ville ha dokumentert turen så godt som praktisk mulig, kun for min egen del, kanskje til glede for andre. Så, nei, du er ikke automatisk diskvalifisert, men du har mye trening foran deg og viktigst blir å finne ut av om dette er noe du ønsker å gjøre i tre-fire måneder.

Havregryn MÅ ikke ha varmt vann. Går fint med kaldt, det må bare stå litt lengre. Men anbefaler godt med kanel og litt salt. Bare kald grøt kan gjøre en morgenstund ekstra grøssen To-tre epler og noen gulerøtter kan være bra som knask. Alt av nøtter likeså. Rødvinspølse og ost gir mye kalorier.

Innertelt? Du hadde yttertelt? Kanskje til og med i vanntett stoff? Snakker om luksus. Teltet jeg snakker om var en duk i bomullslerret. Tålte en skur, men etter jevnt regn om natta var det ikke bare teltet som kunne vris opp.

For lettpakkere er det jo ingen vits med amfetamin. Sekken er så lett at den merker vi uansett ikke og 12+ timers gange er ikke uhørt.

Tja, første teltet jeg hadde nærkontakt med var i bomull. Aner ikke hva det veide, men vet det var myyye tyngre etter regnvær. Familien slet det aldri ut og det var lett å reparere. Men enhver tidsperiode bruker hva de har og tilpasser seg forholdene. Er jo ikke så lenge siden steinalderen og de rekte rundt på høyfjellet den gangen også. Samme når du blar i DNTs årbøker - snålt utstyr, men de kom seg ut den gangen også. Endringer... vanskelig... kanskje er flere av turene lengre enn før? Ikke nødvendigvis på grunn av utstyr, men fordi folk har mer fritid. I matveien har det skjedd ting - mindre hermetikk og mer frysetørret.

Har den gamle, så antagelig ikke så relevant lenger: - veldig god senhøstes og vinterstid - virker bra (enn så lenge) i skiftende og dårlig vær - gjennomført gode løsninger Selger anbefalte ett nummer større enn normalt og jeg gjør det samme. Mindre godt går mer på hele membrangreia. Dressen var fantastisk så lenge vann prellet av på ytterstoffet (DWR), men etter det var det så som så med pustinga. Mas på Norrøna og finn ut hvordan du best mulig kan ta vare på det; du mister mye når ytterstoffet er gjennombløtt. Fortsatt vanntett, men fungerer like godt som en sydvest. Og når jeg sier "mas" så mener jeg akkurat det - de er ikke glade i å snakke om DWR. Gitt trådstarters spørsmål og situasjon, så blir det feil å komme med lettere alternativer.

Ikke hengekøye-ekspert, men hva med å ta på litt ekstra klær? En av mine første netter i telt var ubehagelig pga trekk på hodet, noe som løste seg ved å sove med lue på. Kan hende at noe tilsvarende kan hjelpe.

Tror ikke noen hiver deg ut om du kommer og ber pent om å få ladet mobilen, men det er langt fra alle DNT-hyttene som har strøm. Hvis du går der jeg tror, så er du i rekkevidde av noen private turisthytter hvor du kan prøve, men det enkleste er jo å la telefonen være av. Det er postkontor på Finse, så en poste restante til deg selv full av festmåltider for de siste tre-fire dagene kan være tingen. http://www.posten.no/kundeservice/postkontor-info?enhetsnr=124395 Uten DNT-medlemskap og hyttenøkkel går du jo glipp av matlagrene på Bjordalsbu og Kongshelleren...