Grimner

En utmerket innvending som løses med $15: http://www2.knifecenter.com/item/KA5011S/KA-BAR-5011S-Foliage-Green-Hard-Plastic-Sheath-Fits-Most-KA-BAR-with-7-inch-Blades I tillegg til trykknapp har denne slira en låsing mot fingervernet som du så vidt ser antydning til på bildet. Du kan rykke kniven ut eller bøye litt på slira, så kommer kniven. Eventuelt bære bare med trykknapp. Finnes også i svart.

Da har du vel fått god øvelse på australsk dialekt Apropos et utmerket poeng om at mange av de billigste sameknivene er skrot, her er en klassiker til en rimelig penge, dvs nesten 600 hjem på trappa. Til den prisen er det lov å file av øverste fingervern og vips er det en fin turkniv, spesielt tilpasset de bjørnerike delene av Norge og Sverige. Husk puss og olje etter bruk og før lagring. http://www2.knifecenter.com/item/KA1217CB/ka-bar-1217cb-full-size-usmc-fighting-knife-7-plain-coyote-brown-blade-leather-handles-leather-sheath?utm_source=Knifecenter+Newsletter&utm_medium=email&utm_campaign=Specials%20Newsletter&kcno=123&mc_cid=2565c635a3&mc_eid=b527447912

Kan ingenting om hest og kan bare si noe om siste del av ruta med hensyn til gress. Storerikvollen er en gammel seter med gress. Ville nok ha spurt på forhånd, for det er mye trafikk der på sommeren. Nedalshytta er det verre med. Skrint rundt hytta og verre blir det inn mot svenskegrensa. Om dere følger den gamle stien mellom Storerikvollen og Nedalshytta, så kommer dere lavere i terrenget. Mye myr, men med mulighet til å svinge innom en eller to setervoller langs sjøen.

Det har du sikkert rett i, afe. Skal tro hva jeg får når jeg legger ut verdens eneste Hoodlum som fortsatt er i et stykke - minus en del maling etter å ha gått tvers gjennom en og annen kubbe - for salg? Skråsikker på at jeg blir millionær.

Hmm, ok, Helsport har flere. Det som kalles 'Helsport Poncho' kan muligens se ut til å bli kort med litt størrelse på sekken. Den jeg har sett på er en "Helsport Fjellduken Pro" som er lengre, tyngre og langt dyrere. Selv synes jeg den ble for komplisert, men har man lært å bruke den er den kanskje fin. Har jo flere bruksområder enn bare som poncho.

@Kåbbåi-kåre - ikke vakkert det der. Absolutt noe kniven skal tåle, så jeg håper Buck sender stakkaren ny kniv uten bråk. Produksjonsfeil skjer; hadde en kniv fra Cold Steel hvor stålbitene fløy etter et par hugg mot småkvist. Den kniven fikk en tur tilbake over dammen og erstatning kom i posten etter noen uker. Den nye hugger tre uten å kny.

Dype hakk på ryggen OK, det er ganske røff bruk, ja I følge designeren, ja (hans kaffekjele var en hermetikkboks med ståltråd), men den kan også brukes på bein for å komme til margen og som minisag for små hakk i treverk.

Hva mener vi med "stor sekk"? Hvis Helsport sin blir for liten, da blir det ikke for mye å velge mellom, for den er av de lengre.

Da capo! Veldig rart å se sekken min på tur uten meg...

@Jan Arne: må nok rette litt her: "- Hekte kaffekjele med varmt håndtak av bål/primus,her er samekniven ideell." Samekniven er brukbar til dette (som alle andre lange kniver), denne er ideel: www.buckknives.com/product/buck-hood-hoodlum-knife/0060BKSBH-B/

Mange gode anbefalinger her. Av de som er nevnt har jeg bare erfaring med Norrøna Recon og slitestyrken er det ingenting å si på, skjønt du må regne med noen skrammer som årene går. Og at vann ikke lenger preller av på ytterstoffet. Alternativet kunne vært å fortsette som du gjør nå. Det er en viss befrielse i å ha jakke og bukse og regntøy som det ikke er så farlig med fremfor en dress til rundt 10.000 som må vedlikeholdes og uansett aldri blir som ny.

Asfalt unngår jeg helst (spesielt med tynne sko), men dette var delvis for å se om 30 år gamle minner var noe å navigere etter. Hvilket de var Nærmeste jeg kom ulv var et par huskier nord for Tonekollen.

Ja, og så da? Kom nå med resten av historien!

Kort oppsumering av sommer og høst med Inova-8 Rocklite 295 - godt grep, spesielt på stein og sand - rund og romslig hæl - mine spisse hæler har som vanlig gnagd seg ekstra plass uten at jeg har merket noe til det - oval form med mye rom - tåler ørlite vann - brukbar beskyttelse mot underlaget - de store knottene og det forsterkede mellomfeltet hjelper - litt høyere enn MT10 New Balance MT10 - godt grep overalt, kanskje litt svakt på glatt stein - men hvilke yttersåler er vel perfekte på det underlaget? - smal hælseksjon med to puter på hver side - så langt intakt - smal bak, bred foran, mer "fotform" enn Rocklitene - full oversvømmelse i første vannpytt - ca 70 gr lettere enn Rocklite, antagelig mest fordi de ikke har innersåler - sitter bedre på foten - for lange lisser, hekter seg fort i lyng - tynne såler, du merker godt spiss stein hvis du planter føttene feil - må ha gamasjer ellers skyller du ut kreklingsalat på slutten av dagen Begge skoene har vært gode å gå med tross ulikheter i konstruksjonen. Begge bærer preg av bruk, men ser ut til å være klare for noen turer til. Myke såler og null støtte er gjennomgangsmelodien. Sykt nok savner jeg støvler uten å ha noen som helst rasjonell grunn for det. Gir seg nok med tiden, dette er min første skosesong. PS Treff under årets rypejakt var 66%. Årsaken til dette var ikke antall dager på leirduebanen (0), eller at det har skjedd noe med den 60 år gamle hagla. Spekulerer på om det kan ha hatt noe med fottøyet å gjøre. Småsko gir lett en fremoverlent holdning og beina møter ingen hindring i sving og justering. Som sagt, kun spekulasjon, men den treffprosenten er ikke min normale.

En hel kilo ekstra.... nå som jeg er blitt ganske komfortabel med lettvekt? Måtte blitt den der dunisolerte luftmadrassen til Exped. Tung, men ren luksus på natta. Ellers er Laphroig godkjent som basisvekt; ikke sjanse for at jeg kommer så veldig langt under halsen på en sånn flaske på en uke. Titanløsning her: http://toaksoutdoor.com/titaniumwineflask150ml.aspx.

Jeg kan underskrive på at det blir kondens i en foret Jervenduk. Ikke noe problem om du har tørkemuligheter, men over flere dager vinterstid vil jeg tro at det blir merkbart. Men jeg ville hatt den med uansett jf hva @Oddbjørn skriver som er en god og fleksibel løsning.

Sånt noe er som å skli på et bananskall - det skjer fort og kan gå galt. Da er det godt man har en stor, rød knapp.

Nedtur fordi dette ble en kort erstatning for min årlige tur fra Storlien. Ventet på nytt telt, skadet foten i mellomtiden, jada, jada. Nuvel, start fra splitter nye Tomter stasjon gjennom et boligfelt og så vei og sti til Gaupesteinen. Underveis fikk jeg mitt første møte med noen innpåslitne, skittengule fluer som ikke lot seg affisere av et håndslag, fløy dårlig, var nesten flate og... mistet vingene? Regner med at dette var den berømmelige hjortelusflua, som jeg døper om til hjorteflatlusflua. Flust av dem på vei til Ytre Enebakk, mindre jo lengre nord jeg kom, men om man ikke liker tanken på ekle fluer på jakt etter blooood, så sjekk alle kroppsområder med tett, kort hår, som f.eks bak ørene og i nakken. Ingenting tydet på at de fant blodet mitt appetitvekkende når de først hadde kommet seg i stilling. Møtte mye av en annen dyresort, men det blir som med fine fiskevann, det snakker man ikke om. Ikke akkurat kø. Av de tre møtene med folk kan nevnes han som hadde med seg en feltseng fra XXL. Den stakk ut med 40-50 cm på hver side av topplokket på sekken. Jeg vet ikke hva den veier, men han sa den var lett. Jeg nikket, smilte og sa den så fin ut. UD må gjerne ta kontakt om de har en ledig ambassade. Kom ned på Ytre Enebakk golfbane. Ut fra tidligere observasjoner av golfere, vil jeg hevde at de ser like ut uansett hvor de dytter på vognene sine. Senere studier ved Losby bekreftet teorien. Kort istestopp på Shell. Ikke mye fristende vann på den tilbakelagte strekningen, varmt var det og det var jo greit å teste en av disse flaskene som folk skryter så av. Litt trasking gjennom boligfelt igjen. Elendig tilpasset for fotgjengere med svinger i alle retninger. Radig opp til Tjernsli. Her greide jeg på ett eller annet vis å overse et veikryss og kom til enden på den østre veien. Skulle vært på den vestre veien som går over i en sti. Ingen fare. Rett nok er skogen tett og skumringen på god vei, men 500 meter rett nord over stein og under greiner går fint. Her merker jeg faresignaler som burde ha fått meg til å gå kommando, men pytt, det går sikkert fint... (se nederst under "Testet utstyr" for de grusomme detaljene). Kom rett ned på snuplassen i enden av tømmerveien og der lå stien videre nordover. Klokken var åtte og her skulle jeg ha slått leir og spist middag; flatt som et stuegulv og klukking av vann. Den gang ei. Ikke langt til Sætertjerna som jeg av en eller annen grunn trodde var en bedre leirplass. Mulig at det er det, men i mørke og skog så jeg aldri noe tjern. Vått, mørkere og tettere skog. Frem med hodelykta. Rødt lys fungerte overraskende godt. Tross dårlig rekkevidde var det nok lys til å se hvor jeg satte føttene og nattsynet ble ikke ødelagt. Men farten må ha gått kraftig ned, for klokka nærmet seg raskt ni uten at jeg så snurten av tjern. Nede i en trang dal med mye myr virket det som om stien gikk oppover. Helt greit. Jeg regnet med at samme hvor denne stien gikk (ganske overbevist om at jeg var på villspor), så hadde jeg bedre sjanse på leirplass høyere opp enn nede i grøten i dalbunnen. Skrått oppover på grei sti med mye sleip stein... eller på et nesten uttørket bekkeleie som sluttet et godt stykke lengre opp. Da var klokken over ni. Fremfor å gå ned i mørke på glatt og løs stein fortsatt jeg oppover. Store trappetrinn, men på en av disse hyllene må det da være mulig å slå seg ned? Ikke før på toppen. Fant fort en fin plass og slo opp teltet. Den fine plassen viste seg å ha 2 cm jordsmonn inkludert lyng og mose. Pluggene fant feste i en og annen rot, men like greit at det var vindstille. Forbausende nok var bakken jevn og fin å ligge på, noe jeg sjelden greier å finne selv lenge før mørket senker seg. Månen kom med lys og skygger i teltduken. Et og annet fly passerte og litt unna gjødde en hund og middagen ble en liten kornbarre. Fornøyd med å ha gått med hodelykt, fått opp nytt telt og kommet meg under teppet uten ulykker. Ut å finne vann ville strekke flaksen for langt. Underholdningen i teltet var å bli kvitt hjortelusene som hadde slått seg ned i bakhodet mitt. Sjekket tilfeldigvis skjorta og under ventilen i ryggen kravlet fem av krekene. De lar seg kverke ved rulling mellom fingrene. Morgenen rant og teltet stod plutselig i en tydelig sti. Tja, hvis bikkja på Bjørnholt gjødde, så er jeg på topp 230 nordvest. Og ca 400 meter unna Vikstjernet. Jepp, stemte, det. Ti minutters gange, så stod jeg på enda en snuplass, denne med benk, bålplass og en fin bekk. Vikstjernet så jeg ingenting til, men hytta er nå der sammen med to stikryss. Tok merket sti/skiløype til Grusbakken... hvor jeg må ha krysset en vei uten å merke det, for mest som jeg ser rart på klokka dukker en tømmervei og en kraftlinje frem. Jaha... da kan det være... litt lengre ned i veien kommer en annen kraftlinje og jeg er dermed rett nord for Andersrudåsen. Ikke helt hvor jeg hadde tenkt å være, men nå har jeg i alle fall vei frem til Raudsjø. Hvor det er en fisker, en jetskigjøk, en skoleklasse og en dugnad på DNT-hytta m/hyggelig fårehund. Kort pause før stien opp mot Dælisetra. Som jeg er på vei ned lia mot krysset ved Dælisetra og lurer på muggen som spiser soppen, så kommer en biolog på registrering av sopp i naturreservatet... noe som visstnok ikke har vært gjort før. Ja, ja, muggen hadde sin helt hverdagslige forklaring. Bare meg som ikke har vært på rett sted til rett tid. Videre går det slag i slag uten feilskjær. Her har jeg jo gått meg bort før. Tips: skaret mellom Tonekollen og Strusåsen er farbart om natten, men det hjelper å være to. Middag eller sen lunsj på svaberget i nordenden av Tonevannet. RT Chilli con carne blir bedre med en god dose pepper, men hva ER de grå bitene? Hakkete ullsåler? Isteflaska er et hyggelig bekjentskap. Lett å fylle og passe stor. Varmt nok i sola til at jeg lengter etter å gå videre i skyggen under trærne. I enden av veien ved Røyrivannskoia har Losby bruk satt opp en gapahuk (vel, beiset tømmerkoie med tre vegger, torvtak og bålrigg). Strake veien opp mot Losby. Fine hytter og hus langs vannet. Gikk raskt forbi områdets faste leirplass som var full av hundeslagsmål, gråtende unger og helårstelt. Svingte østover langs golfbanen og noterte at golfere ser like... vel, før jeg svingte opp til Djupdalen var det et par innbitte sykkelister og en ulykkelig jogger. Frydet meg over at ståket fra leirplassen dempet seg jo lengre opp i dalen jeg kom. Begynte å se etter leirplass, fast bestemt på ikke å rote rundt i mørket. Ikke plagsomt mye å finne før jeg kom til Djupedalshytta med stor, fin gressplen. Litt vel nært en hytte etter min smak, men ingen der, så teltet kom opp i stealthmode i øverste kanten av gressplenen. Lettere å sette opp teltet enn forrige natt, men det ble vått og kaldt utpå natta. Kjapp pakking i morgenduggen med risting av teltet og snuing av sokkene for å få hullene på oversiden. Brr. Grei skuring frem til Åmotdammen. Område med mye ferdesel. Intet problem å fylle dagskvoten av natursvinsøppel. Pause på solsiden av Åmotdammen med selskap av ekorn og ender. En og annen jogger kom også forbi. Gikk overraskende lett å finne veien ned til Lillestrøm stasjon. Rart hvordan minner strøymar på gamle trakter. Anbefaler Boulangerie Garçon som avslutning på en nordgående Østmarkatur. Testet utstyr: Zpacks Hexamid Solo plus. Egen rapport. Railriders Bone Flats skjorte (hvit). Skjønn i sola, varm nok på morgenkvisten med nedbrettede ermer. Meget behagelig stoff. Ikke det værste syntetiske stoffet når det gjelder lukt, men det kommer etter noen dager. Senere testing høyt til fjells i slutten av september bekrefter dette. Høy grad av vindtetthet. Isteflaske. Svær åpning, lett å fylle, slank og fin i en lomme på sekken. Smaker ekstra godt ved første gangs bruk. Løpeshorts fra G-Sport. Idéen er fra Skurka og da jeg så dem på tilbud hos G-Sport tenkte jeg det kunne være artig å prøve. Tunge, men luft rundt beina på varme dager er fint og stoffet transporterer fuktighet som bare det. Det holdt i fire timer, men så gjorde de grove stingene midt i skrittet seg gjeldende (Design by Imbesils); ynkelig sårt på baksiden av en tynnhudet og følsom del av den mannelige anatomi. Jeg liker fortsatt idéen, men skal se etter shorts som er laget for og av folk som løper langt.

Dessverre, men jeg drømmer om det

Vdr. kakao i Thermos, så gjelder dette antagelig en advarsel på Thermoser som gjaldt oppvarmet melk. Særlig med tanke på mødre på tur med små barn. Lunken melk, bittelitt dårlig renhold og bakteriene kan få gode forhold. Kakao derimot, skal koke.

I mørke kan kløner forveksle toppforsterkningen med forsterkningen for det ekstra taket (eller forteltet). Det viser seg ved at vandrestaven ikke står samme hva du gjør. Dette er noe jeg må passe på fordi jeg er en slik kløne - i alle fall med hodelykt. To konfigurasjoner: stav rett opp og stav på skrå. Første gir en dør som heller ut og slik er mindre utsatt for regn. Antagelig også riktigere belastning på staven, men litt mindre plass. Nr to gir dør rett ned og mer gulvrom. Jeg gjorde som Joe viser i videoen sin: de to endene plugges først, med slakk på en av linene tilsvarende 20 cm. Det ble vinglete (antagelig rimelig håpløst i litt vind), så jeg plugget midtre front med masse slakk. Det gav nok spenning i duken til at staven fikk "feste" og det ble en enkel sak å feste døra. Etter det er det å feste de andre to eller seks snorene. Første natta var det antydning til et tynt lag kondens, men ingen dråper. Lå på en åskam under svære furuer med ca 2 cm lyng og jord over fjell, så allverdens sjanser for kondens var det ikke. Følte at den brede døra hjalp med lufting. Hele baksiden på teltet er jo i praksis netting. Andre natta var noe verre med dråper over det hele. Men det som rant, det rant pent ned på sidene. Så var det opp til meg ikke å dunke borti duken. Teltplassen var midt i en dyp dal, ved en elv og på en tykk gressmatte. Betydelig kaldere denne natten. Det var på med lue og ekstra trøye i 2-tiden. Fikk ristet av en god del av vannet, men det dryppet av sekken resten av dagen. Ponchoen gjør jobben som bunnduk. Men jeg er litt i tvil om hvordan det går når teltet settes opp i regnvær. Blir kanskje vanskelig å unngå vann her og der. Tiden vil vise om min vurdering holder - noe den i slike saker sjelden gjør. Rart med halvt gjennomsiktig telt, men jeg likte det. Mørkt nok når det er mørkt, vekkeklokke når det er på tide å stå opp og månelyset i trekronene lager skyggespill... http://www.fjellforum.no/gallery/image/3031-img-1719/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/3030-/ http://www.fjellforum.no/gallery/image/3029-/

Stone Glacier er ganske lett tatt i betraktning hva den er ment for og konkurrentene. Ingen egen erfaring med sekken.

Hva har du i dag, dvs hva er utgangspunktet? En "regel" er at telt + sovepose + sekk til sammen ikke skal veie mer enn 3 kg. Da blir utgangspunktet lett og du har et godt sted å starte på. Sovepose blir... noe med dun. 800-900 løft - koster flesk, men holder deg varm i årevis. Kjøp gjerne en som er litt tyngre og varmere enn det aller letteste. Hva telt angår, så har vi en en liten sak gående med brukererfaringer med Zpacks telt som er noe av det lettere på markedet. Men juryen er fortsatt på tur. Plass til tre på 700 gr: http://www.zpacks.com/shelter/triplex.shtml Primusen kan du legge ut for salg med en gang Masser av svært lette, enkle og billige kokeapparater. Du går litt ned i muligheter, men er verdt vekten.

Artig tur. Bra dagsetapper. Ser at terskelen til Helvetesnutene er uforandret - permanent fonn? Øse teltet

Som @Oddbjørn skriver, så trenger du ikke allverdens polstring når du kommer ned i vekt. Vi kan kanskje også si at den polstringen som er, blir ekstra effektiv med lav vekt. Så lenge hoftebeltet er bredt og langt nok, lengden stemmer med ryggen din (ikke kroppshøyden), så er mye riktig. Bruker selv Gossamer Gear Mariposa (2012) og er meget fornøyd, men visstnok er ikke skulderreimene så heldige for folk som er breie over nakken. Den er tyngre og mindre avansert enn Arcblast. For å ha nevnt det; den første lettvektsturen min gikk med en sekk med egenvekt på 1,3 kg og museører som hoftebelter. Det gikk fint fordi det var lite å bære på, men da jeg kom hjem var letingen i gang etter ny sekk (og telt, men det er en annen historie).