Grimner

Funket bra for meg denne siste episoden. Er ikke eldre enn at jeg greier å huske de første rundene med kart og kompass på egenhånd og synes Rimmen traff godt med sin småstressa sjokoladejakt. Fin måte å trene kart & kompass på. Men en smule vonbråten over at det dukket opp en hengekøye i fem sekunder. Først fordi den var der uten fnugg av kommentar når vi noen minutter før hadde hørt at "Monsen er blitt litt konservativ på sine eldre dager...". Det er dårlig fortelling. For det annet, når Monsen ikke vet hvor han skal, hva gjør en hengekøye i sekken hans? Jeg liker en hengekøye når jeg vet det blir flust av trær, men her kunne han stått på Hardangervidda (som i forrige program), og hatt problemer. Nå hadde selvsagt Monsen klart den oppgaven greit, men om du ikke vet hvor du skal, så er ikke hengekøya førstevalget. Og for de som ikke har skjønt det ennå: årets sesong ble tatt opp i 2015. Så hvis Monsen har vært på på villspor igjen, så blir det nok Rimmen til neste år også

Eller, med Monsen i skauen, har hun noe å snakke om, noe sportsjournalister svært sjelden har.

Nei, i alle fall ikke i siste episode (som var alt jeg trengte å kikke på for å motbevise eders hypotese om "hver eneste gang"). Poenget er at nivået er lavt, men ikke så lavt

Rykket i skifoten - sol, åpen vidde, brede daffeski og 0 andre folk... gir seg nok snart den rykkinga. Beste episoden så langt siden dette er den eneste hvor jeg kjente igjen kartet Ser kritikken som kommer over fra bl.a @Izzy - saken er muligens at det er Monsen og naturen som bærer hele programmet. Alle andre spiller uansett andrefiolin samme hva og hvem de er. Med et lengre program - to timer burde gå greit - står de friere, men som det er blir det hard prioritering. Synd, for jeg tror en prat/tur med trekløveret kunne blitt bra. Vi får bare glede oss over at ingen har spurt Monsen "Hvordan føler du deg nå?"... Mye arbeide bak et sånt program, men med Youtube, forbrukerelektronikk og litt redigering/styring, så kan "amatører" gå statsinstitusjoner som NRK i næringen.

God idé, men ut fra denne tråden tror jeg det vil være størst trengsel i døra til turkomitéen 😧

Må få minne om hva jeg synes er den største svakheten med programmene: de er for korte. Vi ser lite til bakgrunn og tankearbeide. En kommentarsnutt i etterkant hvor gjengen går gjennom turen hadde kanskje vært en tanke. Hva gjelder flåten tror jeg den kom til på grunn av tidspress. Et enkelt seil er lett å lage, men så sitter han der med motvind og tiden renner. Risikabelt. Bedre stokker? Ja, det går nok å finne tørr nedfallsgran, men så skal den deles opp og fraktes. Jeg kan underskrive på at det å hugge gjennom stammen på en voksen gran krever tid. Hvor det skar seg var vel de to-tre prototypene han gikk gjennom før det ble farkost ut av det hele. Dels et håp om å slippe unna med minst mulig arbeide og tid, dels måtte han føle seg frem på hvor mye oppdrift disse granstokkene egentlig gav. Svar på det siste: ikke i nærheten av en balsastokk

Estestisk er det Deejo'en som stikker av med førsteprisen - bare pass på å ikke forveksle den med en sluk Loctite vil gjøre susen, men om jeg ikke tar feil, så er ikke LST en konstruksjon hvor du kan justere slark.

Han kunne ha laget en kurvbåt og kledd den med duken, men ser ikke helt for meg at Monsen (eller andre), har fletting av greiner i fingrene. Dessuten hadde det vel vært mindre morsomt å teste akkurat hvor vanntett den duken var. Synes flåten ble fin. Gjorde jobben og gitt begrensningene i tid og tilgang på materialer, så var jeg imponert over at den ikke gikk i oppløsning - slik min farkost utvilsomt ville ha gjort De skoslåene var skumle. Enten er det et triks med dem som vi ikke kjenner eller så gikk ikke folk med sånt i utmark - Monsen gjorde det klart nok at det ikke ville gå i lengden.

EE er også et såpass lite firma at det er mulig å spørre pent om tilpasninger. Prisene er fornuftige - dun er ikke billig i seg selv.

Fått somlet meg til å se disse programmene. Feilnavigeringen i første episode skyldes nok veien - skal ikke undre meg om han har tenkt at "denne veien går til setra" og så bærer det av sted i ren lykke over at veien er så mye lettere å gå på enn det kranglete terrenget... Hvis det var riktig at det var fjellrype han støtte på - vanskelig å si med det korte glimtet - så ville antagelig Mira vært mer av en hemsko. Fjellrype sitter ikke for bikkja som lirypa, så en normal setter vil koste frem og tilbake foran jegeren og støkke fugl hele tiden - til frustrasjon for begge. Et mindretall eldre eller smarte hunder som har vært på fjellrype før skjønner forskjellen og legger om strategien. Men bikkja var jo uansett en kilde til mat Litt betuttet over at Monsen ikke fulgte sitt eget råd om å holde seg i ro i tåka. Hadde vært bedre om han tok en kikk på kartet, skottet ut døra og sa noe sånt som at livet er viktigere enn tidsfrister.

Det er da helt normalt

Et godt spørsmål og gode svar kan ikke gjentas for ofte - eller for lenge Bet meg merke i @Barskekarstens svar og hadde samme opplevelsen noen år før. Eller rettere, behandling av våpen og bytte kom etter prøven i regi av diverse eldre jegere. Et sett regler som er ganske greie å forholde seg til kommer fra NRA https://gunsafetyrules.nra.org Burde ikke overraske at en organisasjon tuftet på den amerikanske grunnlovsfestede retten til våpen også er opptatt av trygg behandling av våpen. Slakt læres best sammen med folk som har gjort det før, særlig for praktisk håndtering, men du kommer langt med å kunne litt anatomi og huske at innvoller tar du helst ikke hull på. Og sett deg grundig inn i våpenloven. Med "sette deg inn i" mener jeg ikke pugg, men forstå hva som ligger bak reglene. Særlig oppbevaring og transport er ting du bør være drillet på, siden det er her det fortest kan oppstå konflikter.

På min jakt, fuglejakt, gir det mening å utstyre bikkja med signalfarger. Bortsett fra behovet for å finne dyret når det står i stand, så hender det at hunden kommer fort og overraskende innom den døve og blinde jegeren (meg). Å gå på linje er effektivt og ganske trygt på fjellet og i skoggrensa, men i skog... nei takk, Med mindre jegerne er godt samkjørt, går i samme fart og er godt kjent i området, så ender det lett i forvirring uten at signalfarge hjelper det minste. I skog går jeg mye heller alene. Vet ikke helt om jegere som snakker om behovet for signalfarger gjør at de andre brukerne av naturen føler seg så mye tryggere. Prinsippet skal være at det DU sikter på med våpenet er noe du vet hva er og er forberedt på å ødelegge. Se og identifiser først, så kan du eventuelt heve våpenet. Er du ikke sikker så skal ikke våpenet være i bildet i det hele tatt. Signalfarger blir for meg ett forsøk på ansvarsfraskrivelse for jegeren. BANG! "Men han hadde ikke orange vest på seg..." Tror ikke det er formildende. For øvrig er jeg overbevist om at fuglene vet inderlig godt at vi er der, spørsmålet er om vi kan få dem til å holde seg i ro til vi er nære nok. Her kan kanskje dempet bevegelse (fart og kontrast), spille en rolle.

Hadde vært nyttig å høre mer om hvordan høydeskrekken arter seg. Hvor går grensen? Dørstokken, kjøkkenstolen eller gardintrappa? For øvrig er forslagene alle ypperlige, Når det gjelder Hardangervidda, så slår min høydeskrekk ut på stien nord for Skytjedalsvannet. Ikke at stien i seg selv er bratt, men du får luftig utsikt ned dalen og dalsidene. Her går det en annen rute, så mellom Rembedalsseter og Liseth går du fint utenom. Bortsett fra det er det mye å gå på sør for jøkulen og selv om det er masse fjell, så er det slake bakker nær sagt overalt. Med f.eks Finse som utgangspunkt, så kan du ta lange vest/øst svinger eller gå rett sør til Kongsberg eller Rjukan eller kombinasjonar alt etter som hva "langtur" er.

Har lue, tørkle og skjorte med permetrin uten at hjortelusflua lot seg skremme av dette. Nå skal vel permetrin drepe krypene, så effekten er uansett ikke hva vi ønsker oss, ei heller på mygg. Synes heller ikke det er det helt store problemet. De var superekle da jeg først møtte dem i 2014, men merker at de siden har mistet mye av grøsser-effekten - frykten for det ukjente også videre. Mygg og knott er verre når det står på som verst, men god myggnetting stopper dem alle.

Kan si meg enig på den. Gikk for noen år siden mellom gamle søler sør på Hardangervidda og opplevde stadig at jeg gikk på gamle stier. Artig for meg, men kommer ikke utenom at det er et stykke historie som forsvinner.

I den grad det er mulig å kamuflere seg for viltet, så er det antagelig best å styre unna primærfarger som i seg selv skaper tydelige kontraster som synes på langt hold. Men jeg ville ikke overdrevet viktigheten av dette. Lukt og lyd bærer langt eller kort avhengig av vær og føre og er nok vel så avgjørende. Langt de fleste "jaktklær" som selges er for mørke, samme for kamuflasjemønstre med mindre man er midt i tett granskog.

Min erfaring er at de har spredt seg til innenfor 300 meter av min ringe bolig. Fikk så vidt livet av krekene mellom to steiner. Har tidligere sett at det er mindre av dem desto lengre nord i Østmarka du kommer.

En springkniv er definert som en kniv hvor du trykker på en knapp og bladet springer ut hele veien med en fjær. På amerikansk er det en "auto". Ulovlig etter norsk regelverk. En "assisted" er en foldekniv hvor du dytter ut bladet et stykke på egenhånd, men får hjelp av en fjær for resten. Helt lovlig.

Virker med tørt nok knusk, men som @ArveS er inne på, dette blir for å tenne bål dagen etter at krisa har vært innom.

http://www.knifecenter.com/item/SOG7FSA/sog-fsa7-flash-i-folding-knife-assisted-satin-plain-blade-black-grn-handles Såpass kort kniv med smalt blad er ikke enkelt og da ser Deejoen bra ut, men SOG har et alternativ. Har ikke brukt denne selv, men vet SOG behandler AUS 8 godt. Muligens i overkant avansert for slukboksen

Tja, Spyderco Dragonfly måler 8,5 cm i lengden, omtrent 3,5 cm i bredden - noe som jo er ti ganger for stort for slukboksen - ut over det er stålet bortimot rustfritt, holder eggen greit og er lett å skjerpe. Ikke noe du sitter å spikker pinner med, men hendig til mindre oppgaver. Av innkommende forslag ville jeg gått for Gerber LST. Har hatt en Baledo i hånda en gang og tanken som dukket opp var "stupid light" - grei nok for de aller letteste oppgavene, men for noe som skal skrangle rundt i en slukboks kanskje litt for pen.

Snyltekoppen i standard størrelse (har den store, men den passer ikke like godt i lomma på Ribz'en). Hvorfor... vel, den gjør en utmerket jobb som kopp og jeg ser ikke på sjarme eller tradisjon som en viktig del av koppen.

Skulle til å si at en gammel regel er at kvinner generelt trenger en varmere pose enn menn, men USSR gjorde en mye bedre jobb. Sånn apropos; fra fuglejakt kjenner man fenomenet "damehagle" som gjerne er lette å bære, men dyrere og brutale i rekylen.