GrendelRaptor8

Nettsiden til Lars virker ikke hos meg.

Dødssonen begynner på 5400 moh. Ved opphold over dette nivået, så vil ikke kroppen klare å restituere seg 100 %. Uansett om du ligger flat-ut i soveposen.

Pemmikan (og masse annet turmat) kjøper jeg fra www.rei.com.

Ikke minst har Erling Kagge skrevet en bok om turmat. Den er kjempebra. Jeg fikk faktisk to av disse til jul i fjor, så jeg har også en ekstra hvis noen ønsker å kjøpe Når det gjelder egne erfaringer med turmat, så varierer det om det er telttur eller hytte-til-hytte. På hytte-til-hytte tar jeg aldri med meg annet enn brød til frokost og lunch. Resten kjøpes på hyttene. Det "lille" DNT legger på prisen synes jeg gjerne de må få. Samt det oppveier langt på vei vekten på egen sekk. Første dagen har vi ofte med noe ekstra godt til middag. På telttur blir det ofte havregrøt til frokost. Brød/knekkebrød til lunch og pasta/potetmos til middag. Sper på med suppe/gryterett for å få noe smak. Til lunch har jeg ofte tubeost.

Jeg har en ca 10 stk dersom du er interessert.

La meg utdype litt i svaret jeg gav ovenfor. Spørsmålet var om du egentlig trengte dun, og jeg mente at du klarer deg godt uten. La det også være sagt at dersom du har råd så virker det skikkelig digg. Jeg har faktisk også tenkt å invester i den dunjakke i år. Har bare ikke fått bestemt meg hvilken. Jeg var nettopp over å jobbet i London. Stoppet inn Rock & Snow og prøvet masse forskjellige Rab, North Face etc. Sinnsykt mye billigere enn her hjemme, og siden jeg ikke hadde trengt å få det tilsendt så hadde jeg sluppet frakt og toll. Angrer noe helt utrolig på at ikke jeg kjøpte. Men tror jeg skal over igjen snart, og da blir det handel.

Jeg har også problemer med at det meste klør på meg. Løsningen min har vært Devold Aqueduct. Dyrt, men meget holdbart og funksjonelt. 100 % merino. PS! Og hvis du kjøper den: det er bilde av meg på esken. hehe

Du kan komme meget langt uten dun. Selv har jeg min mest ekstreme erfaring fra klatring på Aconcagua i Argentina. Der hadde vi på første toppforsøk under -50 grader (termometeret ble bunnet på -50). I tillegg sterke vind. Ingen av oss hadde dun. Bare flere lag med fleece under Gore-tex. Gikk greit det. Høres kanskje drøyt ut, men det er fakta. PS! Vi nådde toppen et par uker senere i kjempevær

Har svart

Forstår ditt standpunkt Panda. Kommer litt an på hva du skal før og etter. i 1995/96 måtte vi også til Mendoza for å få tillatelser. Men vi kombinerte Aconcagua med et lengre opphold i Sør-Amerika. Derfor brukte vi Santiago som "base". Santiago vs Mendoza ? Snufs, blir nesten litt våt i øyekroken når jeg sitter her og tenker tilbake og lengter. Begge byene var kjempe. Jeg har vært tre ganger i Mendoza, og er enig i at det er en nydelig by. Folkene, livet og parkene er enestående ja. Men jeg er minst like begeistret for Santiago. Men er må du ta deg langt tid, og bli kjent med miljøene og "byen" utenom sentrumsgatene. Jeg synes Santiago er super. Men la oss la den diskusjonen ligge litt. For en som bare skal inn og ut for å klatre Aconcagua, så er jeg nok enig i at Mendoza kan være å foretrekke. Som sagt så var et argument for oss også at vi kunne møte en person som kunne engelsk, og som kunne fikse "alt" for oss.

Hei dere, Jeg "klatret" Aconcagua i 95/96. Vi tilbrakte mye tid på fjellet og området rundt fra midten av november til midten av januar (avbrutt av mye annet). Jeg opplevte forholdene faktisk bedre i slutten av november og desember enn i januar, men det var nok bare flaks. Jeg har vårt innom både normalruta og polskaruta som går på andre siden av fjellet, og toppet ca 15 januar 1996. Vi fløy til Santiago Chile. Dette fordi de nesten ikke snakker engelsk i sør-amerika (mange steder skjønner de ikke engang yes og no). Der hadde vi fått anbefalt et hotel drevet av en franskmann. Det var meget nyttig. Vi brukte dette hotellet som base under hele oppholdet vårt i sør-amerika. Han hjalp med transport og alt annet. Fra Santiago er det en fin bil/buss tur til Puenta del Incas på ca 3-4 timer (mener jeg å huske). Normalruten er ikke vanskelig teknisk, men man må absolutt vite hva man gjør. Men la det også være sagt at man kommer langt med vanlig norsk fjellvett. Vi snudde på første forsøket i slutten av november, og kom tilbake i januar og toppet. Mens vi var på fjellet omkom det 4 personer, og daglig ble personer evakuert pga høydesyke og stygge forfrysninger. Jeg tør påstå at det daglig røyk fingre og tær. Vi hadde faktisk på første toppforsøket (vi gav oss den gangen pga temperatur ikke høydesyke) under -50 grader (termometeret stoppet der), og meget sterk vind. Selv om noen omtaler fjellet som et grustak, så synes jeg fjellet er meget vakkert. Spesielt solnedgangene på Aconcagua er noe av det fineste jeg har sett. Jeg kan sikkert fremskaffe de fleste detaljer dere ønsker. Bare spør.

Såklart er vi jo enige alle sammen om at scootere er noe herk. Men ærlig talt hva hadde du forventet av svar? Når man poster et innlegg med en slik problemstilling på en nettside for friluftsfolk. Kan da ikke ha forventet at dette skulle skape særlig debatt ? Du kan jo poste det samme innlegget på f.eks http://www.scooternorge.no/ Tviler på at du får de samme svarene der. NB! Om jeg høres "kranglete" ut, så er ikke det helt meningen. Jeg er jo som sagt ovenfor helt enig. Men særlig debatt blir det vel ikke.

Tenkte meg en fottur til helgen. Noen som kjenner til snøforholdene i Setesdalsheiene (både øst- og vestheiene) ?

Denne nødbivuakken veier ca 80 g http://www.rei.com/online/store/ProductDisplay?productId=244&storeId=8000&catalogId=40000008000&langId=-1 Men det finnes også andre som er enda lettere.

Dere kan laste ned noe som heter Backbacker Weight Calculator fra http://members.tripod.com/ibbeson/Gear_Weight_Calculator.htm Her kan dere registrere vektene på utstyret deres. Så kan dere krysset ut det dere skal ha med, og automatisk få oppdatert den totale vekten. Ganske morsomt verktøy. Jeg tok selv med meg brevvekten hjem fra jobb en kveld, og registrerte alt mitt utstyr. Da blir man kanskje litt mer bevist på hva man drar med seg. Når det gjelder spørsmålet om hva slags utstyr jeg brukte på mine "ultralette" turer: jeg kan ikke huske alt i hodet, men jeg skal prøve: På kroppen Kort underbukse (ull) Lang underbukse (ull) Lang trøye (ull) Tynn genser (fleece) Tynne strømper (ull) Tykke sokker (ull) Bukse med gamasjer (Gore-tex) Jakke (Gore-tex) Lue (Gore-tex) Votter (ull) Fløyte (for varsling hvis uhell etc). Ski, skisko og staver I sekken Lett sovepose (3 sesongs) Liggeunderlag (3/4 lengde. Dette holder. Jeg legger sekken under hodet) Nødbivuakk (veier 80 g. Snøspade f.eks veier 650 g) Vindvotter Ekstra sett tykke sokker (ull) Lett dun-vest Hodelykt (har byttet til Black Diamond Ion på 29 g. Den gamle fra Petzl veiet nesten 500 g) Skismurning Førstehjelputstyr (sportstape, compeed, og enkeltmannspakke) Reputstyr (3 m duct-tape og noen skruer til binding) Multiverktøy (sparte 32 g på å legge igjen etuiet) Vannflaske

Har også brukt bensin på MSR og Peak primuser oppti ca 6400 meter. Da brukte vi faktisk bare vanlig blyfri bensin. Fungerte helt topp. Vi kjørte dette på tre primuser i 37 dager, og ikke en eneste reperasjon var nødvendig.

Som aktiv vandrer og "friluftsjunkie" abonnerer jeg på amerikanske Backpacker (noe jeg også kan anbefale andre. Se www.backpacker.com). Jeg har observert der, og andre steder på nettet, at det er en ny type vandring på vei inn - Ultralight Hiking. Her fokuserer man ekstremt på sinnsykt lett utstyr. Her er det snakk om folk som klipper vekk det hvite feltet rundt kartet, og vurderer mat som unødvendig luksus (håper dere tok denne som ironi). Den store fordelen med dette er at man kan bevege seg mye raskere, og lengre. Dette trenger nødvendigvis ikke gå ut over komforten. Dette ultralette utstyret er like bra som det vi vanligvis bruker her hjemme, men det er ganske kostbart. Er det noen av dere som har observert denne trenden i Norge ? Mine personlige betraktninger er at dette kanskje ikke blir slik en stor "hit" her hjemme på berget. Hovedargumentet for dette må være at vi i Norge drar ut for å slappe av. Vi har godt tid. Amerikanere generelt er vel litt mer sånn "først, best og raskest". Litt konkurranse-element i det meste. Vet ikke ? Vet dere ? Selv har jeg tatt et par korte turer i vinter med sekk som har vært meget lett (nesten på bekostning av sikkerhet). Min erfaring har vært begge deler. Turene har gått utrolig lett. Men når vi kommer frem våte i sluddvær på en hytte, så hadde det vært fristende å ta frem noe tørt skift. Andre som har gjort noen erfaringer med dette ?

Et meget fornuftig svar. Jeg er veldig enig i det du tar opp her, og det var egentlig mye av disse tankene jeg selv hadde da jeg postet det første innlegget.

Jeg er en meget ivrig vandrer, og har vært medlem i DNT i halve mitt liv (er 31 år nå). De siste årene har jeg oppdaget en trend innen DNT jeg absolutt ikke like, og jeg har lest et par innlegg i de siste nummerene av Fjell og Vidde om samme tema. Har DNT blitt en festforening ? Episode 1 På en kort vandringstur alene fra Haugeliseter til Hovden, gjør jeg siste overnatting på Sloaros. Når jeg kommer frem er det 4 damer i 50 års alderen der, samt et tysk kjærestepar i begynnelsen av 20 årene. Tyskerene er på fjellet for første gang, og jeg blir sittende å prate med dem. Litt ut på kvelden ankommer det 4 menn på rundt 30 år. De har leid hester på Hovden, og skal ri på fjellet (tror de har sluttet med denne utleien nå). Jeg sitter ute på trappen, og betrakter dem når de ankommer. Tydelig høylytt, og ikke særlig fjellvante (rask konklusjon etter å ha sett at turantrekket er dongeri og mokasiner !!!). Fremme med hytten slipper de bare hestene, og drar frem store sekker som klinger godt. Her er det mye drikke. De presenterer seg, og sier de skal skrive en artikkel som hesteturer på fjellet (den ene påstår at han er journalist). Festen starter umiddelbart inne på hytten. Drikking og røyking (ikke bare tobakk). De hører overhode ikke på oss andre som prøver å si at det ikke er tillatt med røyking på hyttene. De 4 damene flytter seg raskt ned på annekset og blir der. Dermed er jeg "fanget" på hytten alene med det tyske paret. Utover på kvelden/natten begynner de å bli meget beruset, og begynner å bli ubehagelige mot den tyske jenten. De er mildt sagt sjokkert, og trodde ikke det var slik norsk vandring foregikk. Jeg får flyttet dem ut i annekset, og pakker min egen sekk. Nå ser hytten ut som et bombet horehus. "Journalistene" har laget nattmat, og samtlige gryter står fulle av matrester. Hovedpersonene selv har sloknet. Jeg hiver på meg sekken, og småløper ut til Hovden. Der får jeg kontaktet DNT, som igjen ringer lensmannen. Lensmannen rekvirerer et helikopter på Hovden, og drar inn og henter bråkmakerene. Samtidig har han med seg eieren av hestene, som tar ut hestene igjen. DNT kan ikke lastes for dette, men allikevel var det en meget ubehagelig episode. Episode 2 Jeg og min bror planlegger en tur på fjellet med våre største barn. En gutt og en jente på 4 år. De sier seg selv at det ikke kan bli særlig lange turen, og et lett mål er Øyuvsbu på Setesdalsheiene. Som vanlig ringer jeg KOT (Kristiansand og Oppland Turistforening), for å spørre om vær, vind, forhold, mat etc. Jeg nevner også spesielt at vi skal opp med to små barn. "Høres veldig flott ut" sier damen på KOT, og ønsker oss god tur. Ved parkeringsplassen på Brokke/Suleskar veien ser vi at det er mange biler. Ikke så farlig tenker vi. Hytta er jo stor. Vi legger også merke til flere norske 17-mai flagg som er plantet langs stien. Vel, Turistforeningen har jo jubileum, så de feirer vel seg selv, tenker vi igjen. Vel nede på hytten ser vi straks at det er noe som ikke stemmer. Her er det jo fest !! Jeg tar kontakt med en av personene, og joda. De har leiet hytten til et 50-års lag. Vi får heldigvis innlosjert oss på annekset. Men hele turen blir veldig ubehagelig. Det er full fest. Dag og natt. Vi blir tvunget til å oppholde oss langt vekke fra hytten, for å skjerme barna. Vi trekker bort til annekset om kvelden, men festdeltakerene fortsetter hele natten. Innendørs og utendørs, og vi får ikke 5 minutter søvn. Neste morgen raser vi ut fra hytten, og tar kontakt med KOT igjen. "Joda, det stemmer det at det skulle være et arrangement der i helgen. Men de lovet jo at de ikke skulle være til bry for andre, og at det skulle være ro fra 2300 til 0700 som vanlig. Og neida, vi så ingen grunn til å nevne dette for oss når vi ringte før vi dro opp, og sa at vi hadde små barn med". Forkastelig !! Dette ødela hele turen vår. Og vi er meget skeptiske. Må vi hver gang vi nærmer oss DNT hyttene, gå med hjertet i halsen og være redd for å møte ubehageligheter ? Jeg synes ikke det. Denne sommeren blir det telt. Barn synes jo det er morsomt, og vi tar rett og slett ikke sjansen på flere ubehageligheter. Er det slik DNT bør drive i årene fremover ? Jeg ser de forsvarer slike episoder i Fjell og Vidde, med at de trenger pengene fra slike arrangmenter. Jeg mener de på sikt kommer til tape penger på dette. Folk som jeg - vandrere - kommer til å trappe ned DNT-hytte besøkene, og bruke mer telt. Deres meninger ?

Jeg er også en av de som virkelig nyter en alene-tur. Men i vinter fikk jeg lære en lekse, og heldigvis gikk det bra. De siste 15 årene har jeg vært mye ute i naturene. Mange turer med eller uten telt, eller på en DNT hytte. Disse har ofte vært med selskap, men minst like ofte alene. Jeg pleier alltid å si til min kone: "Slapp av. Jeg har da vært uten en vinter dag før. Hvis jeg ikke kommer tilbake på tiden, så er det bare fordi jeg har fått dårlig vær, eller at det var så fint at jeg forlenget turen min.". Enn så lenge..... Nest siste dagen på en vandringstur med min bror i vinter, råket vi ut for ufyselig vær. Snø, sterk vind midt i ansiktet, og flatt, dårlig lys. Ca 3 km før DNT hytten kom vi til en dal med en lang nedkjøring. Skaren som lå på snøen var blitt akkurat så myk at det ikke gikk å kjøre plog. Dermed setter jeg bare utfor. Går bra ca halve bakken, men plutselig forsvinner jeg utfor ! Pga den dårlig sikten og det flate lyset ser jeg ikke skrenten/skavlen. Jeg faller utfor og lander på ryggen. Jeg rekker å høre et "knekk", før det blir svart, og jeg faller videre nedover. Når jeg kommer til bevisthet, er det første jeg husker knekket, og jeg rører fort på bena for å se at det ikke var nakken som gikk. So far so good. Men jeg merker for at det er noe annet galt. Jeg kan ikke puste ! Heldigvis denne gangen så har jeg med selskap. Like før jeg er tom for luft og det begynner å bli svart for øynene mine igjen, klarer min bror å få av meg sekken, og for "banket" luften inn i meg igjen. Hadde jeg vært alene, så hadde jeg nok ikke våknet til igjen. Vi klarer å karre oss ned til hytten, og neste morgen spurter min bror ut til sivilisasjonen, og får kontaktet Røde Kors. Senere på kvelden får jeg transport ut av fjellet. Kontroll på sykehuset viser 3 knekte ribben i ryggen. Nå er dette 1 1/2 måned siden, og endelig begynner ryggen å bli levelig igjen. Men hva har jeg lært av dette ? Ingenting .. Jeg kommer til fortsette å dra på turer akkurat som før. Alene eller med selskap. Men jeg kommer nok til å være litt mer forsiktig i utforkjøringer i dårlig vær.