cornix

En gang var Jack London en av mine yndlingsforfattere. Noen av romanene hans hadde faktisk litt psykologisk livsvisdom i seg. Husker bla en historie hvor to man måtte overvintre sammen i en hytte. Noe av det alle bør lære seg når de skal på lange ekspedisjoner er å se forskjellen på "tro" og "religion". Min definisjon av "religion" er når noen ikke respekterer andres "tro". Dvs når noen krever retten til å erklære at andre har urett i saker som ikke har noen særlig betydning i det praktiske liv. Selv vet jeg at jeg ikke kan bevise eller motbevise noe som helst. Men jeg har svært mange spørsmål og enda flere argumenter. Vi har noe som heter "skuddsekund". Det skal kompenserer for den stadige reduksjon i jordens rotasjonshastighet. Etter hva jeg forstår så mister året ca 0,9 sek pr år. Ganske interessant å regne ut hvor fort jorden gikk rundt for 1 milliard år siden. For ikke å snakke om 4 milliarder år siden. Spesiellt med en faktor hvor energitapet kan anntas å øke med rotasjonshastigheten. Enkelt å lage en formel for dette. Det finnes veldig mange slike problemstillinger. Og til sammen indikerer de etter min mening at ingen har grunn til å være så skråsikre på noe. Men som sagt. Det er biologien i seg selv som imponerer meg. De som er sikre på at slike ting som dette er en konsevens av at noen individer overlever og andre dør har faktisk "stor tro" i mine øyne. Jeg synes spesiellt "motorproteiner" og "turproteinene" er morsomme. De som "går". Skikkelig oppakning kan man si Menneskehjernen har vanskelig for å fatte veldig store og veldig små tall. I noen sammenhenger er hundre tusen milliarder et svært lite tall. En milliard i en slik sammenheng som dette er absolutt ingen ting etter min mening.

REs skrev: "Men jeg personlig har mer tillit til dagens vitenskap enn til en eller flere personer for flere tusen år siden som satt i en ørken eller en hule og filosoferte over hvordan ting hanger sammen. Fantasi har vi vel alltid hatt nok av." Tror huleboere er ganske urelevante i denne diskusjonen. Det vi vet med sikkerhet er at vitenskapsfolk alltid har oppdaget nye ting og forkastet andre ting. Og akademikere har alltid gjort krav på å ha vitenskapelige forklaringer på nesten alt. Men knapt noen gang i historien har vitenskapsmennene stått overfor så mange uløste mysterier som i dag. Det gjelder alt fra det de ser i det yttre rom til molekyler i biologien som ser ut til å oppfør seg som om de var selvstendige intelligente vesner. Du har visst rett i at vi har blitt litt OT. Men for meg er faktisk dette ting jeg kan filosofere over når jeg går i skog og fjell. Når man går gires hele systemet i kroppen opp og tankene går om tannhjulene i en gammel sveiveregnemaskin. Men i motsettning til de fleste andre situasjoner i livet, hvor vi hele tiden blir bombardert med inntrykk utenifra, opplever jeg at tanker i større grad dannes i meg selv når jeg går i naturen. Jeg tror faktisk at jo mer man går for seg selv i naturen, jo mer individualistisk blir man. Kanskje slik som huleboerne Det anntas å være flere planeter i universet enn sandkorn på alle havets strender. Men likevel, sjansen for at millioner av atomer av forskjellige slag skal klumpe seg sammen på nøyaktig riktig måte, slik at de danner en levende organsime, ved en tilfeldighet, er liten. Omtrent like sannsynlig som om man skulle finne et bestemt atom i hele universet ved aller første forsøk. Mange har som sagt regnet på det. Hvite elger har problemer med og overleve. Men en enest feil i en av de mange livsviktige proteinene i den aller første basillen ville stoppet all videre utvikling.

Egentlig tas det utrolig mange initiativ i dag for å få folk ut på tur. Rundt om kring her hvor jeg bor annonseres det og organiseres turopplegg hele tiden. Jeg har vært med på en noen slike fellesturer og det som ofte forundrer meg er hvor få som deltar og hvor høy gjennomsnittsalderen er. Har lurt ganske mye på dette faktisk. Personlig mistenker jeg at det særlig kan være fire årsaker til dette. "Dørstokkmila" og den generellt dårlige fysiske formen hos folk flest betyr sikkert mye. Noe annet er selvsagt at mange har lite erfaring med turliv. Jo yngre jo mindre kan det se ut til. Men jeg lurer også på om det kan finnes en stor "sosialpsykologisk" utfordring som kan knyttes til særnorske sosiale fenomener. Hvis jeg skulle prøve å beskrive dette problemet med ferrest mulig ord så kunne man kanskje tenke seg at man plukket ut hundre helt tilfeldige nordmenn og plasserte dem på en øde øy. Til å begynne med ville alle være hyggelige og prøve å finne ut litt om de andre. Men etter en stund ville mange begynne å dele ut "likes" og "don't likes" gjennom kroppsspråk og måten man responderte på andres kommunikasjon. Noe ler man seg f.eks i hel av og andre ting blir bare overhørt. Og så ville det etter hvert oppstå grupper. Etter en stund ville kanskje disse gruppene dele seg opp i subkulturer. Og etter en stund blir det slik at hvis man vil bli en del av en etablert gruppe så må man lære seg kodeksen og opptre hundre prosent på gruppas betingelser for ikke å føle seg som en outsider. Men dette blir nesten "usynlig" når man først har etablert seg innenfor et sosialt system. Systemet i seg selv blir den eneste sosiale referansen. I noen sammenhenger har jeg sett dette like tydelig som beskrevet over. Men stort sett er nok dette noe folk bare føler, bevisst eller underbevisst, og som gjør dem mer reserverte i forhold til ukjente sosiale settinger. I den grad det finnes en slags felles sosial platform i norge så tror jeg denne i stor grad er skapt av politikere og medier i løpet av de siste tiårene. Og den er antagelig mye "smalere" enn folk flest aner. Selv om mange lever greit med den tror jeg ikke alle uten videre føler seg hjemme i den. Men pussig nok, jeg tror aldri jeg har opplevd så mange åpne sosiale miljøer som i de forholdvis små organiserte turgruppene jeg har vært med. Bare tilfeldig kanskje? Og faktisk, har jeg inntrykk av at jo mer krevende turene er, jo lettere er det å føle seg hjemme blandt deltagerne! Bare innbildning?

Jeg er i grunn enig med deg i mye av det du skriver REs. Det er artig å lage teorier og like artig å prøve å rive dem ned. Egentlig er dette de viktigste prinsippene i all vitenskap. Det finnes to typer intellektuelle. De som tenker ut ting selv og forkaster alt som kan motbevises. Og de som kopierer andres tenkning og ikke tåler at noen motsier dem. Etter at jeg forstod at mye av det jeg engang tok for god fisk egentlig bare var bygget på hypoteser har imiddlertid jeg begynt å sette spørsmålstegn ved ganske mye. Og antagelig har man god grunn til det. 99% av det som presenteres for folk gjennom mediene er laget for å selge. Ikke for å gi oss vanskelige spørsmål. På spørsmålet om liv og evolusjon i naturen, og om dette bygger på tilfeldigheter eller atomfysikkens lover så tenkte jeg litt som dette eksemplet illustrerer: Da dna-molekylet ble oppdaget sa noen at man hadde "løst livets gåte". Men egentlig hadde man bare oppdaget den. Da noen greide å fremstille kunstig aminosyrer ble det nesten presentert som bevis for at livet lett kunne bli til av seg selv. Tanken var da at tilfeldigheter skulle blande sammen akkurat de rette kjemikaliene og skape akkurat de reaksjonene som skapte den første basillen i "ursuppa". I dag kan vi anta hvordan grunnstoffer og forskjellige kjemiske forbindelser var fordelt på jorden før det eksisterte noen form for liv. Man kan regne ut sannsynligheten for at alle nødvendige stoffene var sammlet på et sted og gjennom svært kompliserte kjemiske prosesser dannet et stort anntall av forskjellige aminosyrer akkurat av det slaget som finnes i alle former for liv. Og så kan man regne ut sannsynligheten for at alle disse aminosyrene klumpet seg sammen og dannet et stort anntall svært komplekse proteiner nøyaktig slik de må være for å fungere i en organsime. Og så kan man regne ut sannsynligheten for at tusenvis av disse klumpet seg sammen i et perfekt system slik at det ble til en organisme med et varig stoffskifte og som hadde evnen til å reprodusere seg selv. Om en slik tilfeldig blanding ville være levende eller ikke er jo et annen spørsmål. Men sannsynligheten for at dette kunne skje er så liten at det knapt kan settes tall på det. Rent matematisk er det mulig, men det ville bli som å riste fem terninger og få bare seksere hundre tusen ganger på rad eller noe slikt. Og dette er visst knusktørr realistisk matematikk. Antagelig er det derfor enkelte vitenskapsfolk nå lufter tanken på at vi kan takke noen ufo'er eller noe slikt for at vi eksisterer :-0 Alle vanlige kjemiske reaksjoner på jorden styres av lover som hele tiden søker mot å skape mest mulig stabile og "døde" forbindelser. Slik man ser i betong f.eks. Livet er av en eller annen grunn noe helt annet.

Med "Superdyr" tenkte jeg først og fremst på dyr som utviklet seg raskest og ble overlegne de andre. For hvis de best tilpassede dyrene har størst overlevelsesevne så er det jo rart at vi ikke stadig ser at noen arter oppnår en slik domminans som f.eks ørekyta fikk i mange vann på Hardangervidda. At jordens naturlige økosystemer, som består av tusenvis av arter, både planter og dyr, skal være så stabile er matematisk ulogisk. Spesiellt hvis alle arter hele tiden utvikler seg på bekostning av de artene de lever av. Det må jo bli et kappløp med døden? "Spis eller bli spist". REs skrev: "Men hvis Cornix mener at det finnes en annen årsak til at vi i dag har en fauna og flora som ikke fantes på jorden for diverse millioner år siden så er det interessant å høre hvordan det ellers har gått til." "Cornix" slukte en stund de snusfornuftige populærvitenskapelige fremstillingene som gir ekstemt detaljerte forklaringer på det aller meste som har skjedd de siste milliardene av år. Men jo mere jeg har prøvd å forstå, jo mer sikker blir jeg på at både populærvitenskapen og spesiellt jeg selv, forstår ganske lite. Isac Newton, grunnleggeren av moderne vitenskap, og som antas å være det mest intelligente menneske som har blitt kjent, trodde aldri at tilfeldigheter styrte alt. Det var matematisk ulogisk. Han skapte også matematikken om planetenes baner, og nettopp de kan visst si noe om Jordens alder. Jordrotasjonens hastighet og månens bane forandrer seg hele tiden. Dette skaper visst noen forklaringsproblemer. Albert Einstein trodde heller ikke at alt kunne være tilfeldig. En gang påviste han "sorte hull" mattematisk. "Matematikken viser det", "men jeg tror ikke de finnes", mener jeg han skal ha sagt. Men mattematikken hadde rett. I dag prøver de å få bekreftet mattematikken i "the string theory". Greier de det vil det kunne åpne en totalt ny forståelse av virkeligheten. Det vil kanskje kunne forklare mye av det rare som skjer i kvantefysikken. Sannsynligvis også mye av det totalt uforståelige man kan finne i den molekylære biologien. Da vil kanskje dagens vitenskapelige forklaringer fremstå i samme kategori som "jorden er flat". Jeg tror faktisk det Min opplevelse av naturen er at den består av noe langt mer enn bare tilfeldige kjemiske reaksjoner. Og dette har faktisk de aller fleste mennesker som har levd på jorden ment også. Det var vel dette som f.eks gav opphav til alle de rare naturreligionene som ble til i enkle stammekulturer. De opplevde nok også naturen er levende. Og dette prøvde de å skape seg forestillinger om.

Det hørtes spennende ut. Kanskje noen kunne legge ut "gps-casher" eller noe slikt? Hvis alle trimmet mer ville staten spare enormt mange milliarder i sykehusutgifter og utgifter til drift av gamlehjem. Man burde begynne i barnehagene.

Ja, det har du rett i. Og her kommer en kjempenyhet som jeg kom over da jeg sjekket det REs skrev om neanderthalergener: https://www.youtube.com/watch?v=rohhwn11xeI De døde ikke ut. VI ER DERES ETTERKOMMERE! Og det er visst litt av årsaken til at vi er "superdyr". I videoen hevdes det at de sannsynligvis bare ble blandet sammen med andre av våre forfedre. Og det som gjør dette ganske så trurrelatert er at noen av de genene vi har som kan spores tilbake til neanderthalerne gjør oss ekstra motstansdyktige mot sykdommer. Nelanderthalerne måtte jo tåle mye siden de levde i huler hele året i et ganske hårdt klima.

Jo bedre utrustet et dyr er jo større blir evnen til å skaffe seg mat. Men jo raskere vil den kunne ødelegge sitt eget livsgrunnlag. Det nærmeste vi kommer et "superdyr" i norge er muligens gaupa. Hørte om en som fulgte sporet av en gaupe på senvinteren. Gaupa hadde sporet opp et stort anntall rådyr som ikke greide å flykte i snøen og drept dem alle. Egentlig hører ikke rådyret til i vår fauna. Det innvandret antagelig fra sverige i takt med at råvdyrene ble utryddet og kombinasjonen av gaupe, vinter og rådyr er sikkert et eksempel på ubalanse i naturen. Men i gaupas normale miljøe så er det nok størrelsen det som begrenser den. Ulven er gaupas naturlige fiende. Alle dyr ser ut til å være nøye avstemt for å leve i sitt spesielle miljø. Tror jeg i hvert fall

Evolusjonsteori er ikke et enkelt emne å diskutere Det finnes så utrolig mye i naturen man kan argumentere ut fra. Og det var vel nettopp det Darwin gjorde. Men rent biologisk er det visst langt mer komplisert. Spesiellt det man kaller "ikke reduserbar kompleksitet" er visst vanskelig å forklare. Ut fra ting Darwin skrev tror mange han hadde forkastet sine egne teorier hvis han hadde visst lit mer om slikt. Det REs skriver om minken var vel noe av det samme som jeg tok utgangspunkt i. Nemlig at dyrene aldri ser ut til å få utnyttet sitt fulle "evolusjonspotensiale". Det ser heller ut til at de blir tilpasset de dyrene de lever sammen med. Ikke av hensyn til dem selv, men av hensyn til balansen i miljøet. Det er som om flere uavhengige variabler er synkronisert uten at det kan forklares på en logisk måte. Kan man f.eks si at ørekyta har kommet lenger i sin utvikling enn ørretten fordi den utkonkurrerer denne fullstendig? Nei. Ørekyta hører bare til i et annet biologisk miljø. Et pattedyr er en ufattelig komplisert organisme. Hver celle er et mysterum. Et øye som ser lynskarpt er ikke mer særlig mer avansert som et hundeøye som ser ganske dårlig. Det samme kan sies om luktesans og hørsel og mange andre fysiologiske egenskaper. Det er ikke vanskelig å tenke seg et "superdyr" med absolutt alle de beste egenskapene. Hvis dyrene med de beste egenskapene har de beste forutsettningene til å overleve, hvorfor har vi ingen slike? Av en eller annen grunn finnes det ikke. Hvis evolusjon hele tiden utvikler dyrene så er det ulogisk at de har så mange dårlige egenskaper. Hvorfor har f,eks løven et bitte lite hjerte som legger store begrensninger på deres utholdnhet? Det er ingen helsegevinst eller fordeler for dem selv ved det. Men hvis de hadde hatt større hjerter så kanskje de hadde blitt "savannens ørekjyter"? Finnes det andre kriterier for evolusjon og arvelige forandringer enn modifikasjon av det dna-molekylet som overføres ved forplanting? Eventuelt, når og hvordan blir dette dna-molekylet modifisert? Hvordan fanger det opp den nye informasjonen som skal forbedre det neste individet?

Muligens et viktig poeng. Men på en annen side, hvis de arvelige forandingene er svært små så vil de spre seg i hele bestanden lenge før "selektivt utvalg" får luket ut eventuelle dårlig tilpassede individer. Det eneste virkelige intensivet for vidreføring av nye genvarianter i en bestand er jo evnen til å reprodusere seg. Og for å påvirke denne nevneverdig må antagelig de negative avvikene være ganske store. Parringsritualer kan til og med i teorien bli til en trussel for artens eksistens. Gamle sterile tiurer kan f.eks være så store at de fortrenger de yngre forplantningsdyktige fuglene. Hvis dette var noe som utviklet seg kunne man lett tenke seg at storfugl kunne utrydde seg selv gjennom "den sterkestes rett". Slike problemstillinger finnes det uendelig mange av. Et annet spørsmål er muligens hvordan man kan skille de innebygde variasjonsmulighetene fra helt nye egenskaper. Kanskje er det umulig? Man vet vel fremdeles ikke så mye om dette. Hvorfor har vi f.eks så mye felles dna med en bannan? Jeg har ofte lurt på hvorfor elger ikke har utviklet svært farlige permanente gevir som ingen ulver turde komme i nærheten av. Gjerne slik at de kunne spidde dyr som prøvde å bite dem i nakken. Jeg har heller aldri forstått hvorfor elgen er så treg. Man skulle tro at raske elger hadde størst overlevelsesevne og at de derfor bare ville bli raskere og raskere til beins. Men nei. Kort sagt, hvorfor har arveegenskapene så mange ulogiske begrensninger som bare tjener interessene til artens fiender? Det skaper ballanse i naturen, men rent "matematisk" virker det helt ulogisk. Noe som illustrerer dette er kanskje problemet med hvordan nye arter plutselig kan ødelegge et etablert samspill i en økologi. Hvis evolusjonsteorien hadde vært reell, så skulle man vel tro at konkurransen mellom artene hadde vært så stor, og så tilpasset det lokale miljøet, at nye arter ville vært sjanseløse?

Da de første europeere kom til sydamerika hadde de med seg vanlige griser. Etter at noen av dem rømte gikk det etter hva jeg har forstått ikke lang tid før de ble til vanlige villsvin igjen. De ble en landeplage. Det finnes mange eksempler på at arter har store variasjonsmuligheter innebygget i arvematerialet uten at det trenger å skje en mutasjon. Hunden er jo ganske illustrerende. Det har blitt funnet femtusen år gamle vel bevarte myrlik av mennesker. Anntall mennesker som har blitt født siden disse døde er svært stort. Men har ikke lest at de har påvist noen mutasjoner bortsett fra arvelige genefeil med negative effekter. Har det blitt påvist slike tro?

Nå kommer snart moderatoren og stopper tråden La oss heller snakke om all den sauebæsjen som ligger akkurat der man skal sette opp teltet.

Hmmm.... Sprøsmålet er vel hvor mye dyr det dreier seg om, hvor mange veier som bygges og hvor mye motorisert ferdsel som benyttes osv. Og ikke minst hvor mye unødvendig virkesomhet som følger med. Og enda et spørsmål er hva man definerer som "natur". Synes det er vanskelig å sammenligne bruken av utmarka før i tiden med det vi ser i dag.

Ikke lett å si hvem dyr som er farligst. Det spesielle med husdyr er at det er så mange av dem, og at folk omgås dem hele tiden. Man kunne jo tenke seg hva som hadde skjedd hvis alle kuer ble byttet ut med bjørner. Ett eller annet sted har jeg en bok skrevet av en jeger som var fast ansatt for å avlive farlige skadedyr i afrika for ca 100 år siden. Ganske interessant. I noen tilfeller utgjorde de virkelig farlige dyrene bare enkeltindivider. I andre tilfeller var typen dyr generellt farlig. De mest vesentlige faktorene er vel heller livsbetngelsene og i hvilken grad mennesker og dyr trår inn på hverandres enemerker enn dyrene i seg selv. Man kunne tenke seg en stor utsultet ulveflokk som strefer rundt i Nordmarka. De trenger store mengder kjøtt hele tiden. Og praktisk talt over alt hvor de finner byttedyr vil det også ferdes folk. Spesiellt om vinteren da matmangel og sult er mest vanlig. Og da kan det sikkert bli som i afrika for 100 år siden. Stadig nye dyr vil finne ut at mennesket er et ganske gildt "byttedyr" når de bare blir vandt til den skummle lukten. Menneskene er fete selv midtvinters, helt forsvarsløse og svært sene til å ta seg frem i terrenget. Men skulle de samme ulvene finne et område med mye elg og lite folk, så ville de sikkert bli ufarlig for folk igjen.

Husdyrhold i utmark er åpenbart med på å redusere naturopplevelsen og er i mange tilfeller med på å skade naturen. Problemet er vel at økonomien i disse primærnæringene er voldsomt oppblåst i forhold til den reelle verdiskapningen. "Ringvirkningene er så possitive", sier politikerne. Natur som bare ligger der ubrukt er nok for dem synonymt med "tapte inntekter". Verdier som ligger brakk og ikke kaster noe av seg. Det er vel turgåernes store problem. Vi bare går der, mens de som har økonomiske interesser er oganisert og når frem med stadig nye krav. Og overbefolkede kommuneadministasjoner heier på utviklingen for å øke sine egne inntekter. Det som gjør at norske politikk på dette området minner litt om tider hvor man trodde naturresurssene var utømmelige, er nok først og fremst den såkalte "distriktpolitikken". For å "holde distriktene levene" blir naturvern i praksis helt nedprioritert. Når det gjelder reindriftssamene så kan det vel kanskje hende man er ekstra ettergivende ovenfor disse pga den behandlingen de fikk en periode da politikerne ville tvangsfornorske dem?

Tiur3 Ja, det er mange som har opplevd tankeoverføring. Og eksistensen av det er jo noe mange har fått bekreftet. Men i tillegg tror jeg det kan overføres noe mer enn bare tanker. Noe som påvirker tilstanden i sjelen, men som man ikke en gang trenger å legge merke til. Er det ikke slik at folk med høyt blodtrykk får lavere blodtrykk hvis de får en hund? Eller ble dette nevnt tidligere i tråden tro? Jo mer jeg legger merke til slikt, jo mer overbevist blir i hvert fall jeg om at vi påvirkes av ting vi ikke kan måle eller se. En gang for mange år siden tilbrakte jeg en tid alene i en gammel hytte. Etter at jeg hadde lagt meg om kvelden hørte jeg ofte musene løpe over gulvet og krasle i vegga. Til slutt bestemte jeg meg for å sette ut noen musefeller. Og etter et par netter var alle musene gått i fella. Men du verden så ensomt og tomt det ble etter dem. Jeg savnet faktisk musene. Musene er med på å gi naturen sjel.

Elisabeth-81.. Det er sant som du sier. Men akkurat i det tilfellet jeg nevnte kunne det gå opp til 14 dager mellom hver gang den så bilen og tiden på dagen kunne variere mye. På lang avstand og gjennom en husvegg vil neppe annet enn hjulstøyen kunne høres. Og denne tror jeg det er vanskelig selv for en hund skille fra tusenvis av andre. Bilen var nesten ny og hadde ingen ulyder. Ellers vet jeg at man har gort tester som påviser at hunder kan fornemme mennesker gjennom luft og lydtette vegger. Nesten som en nabo jeg hadde for noen år siden. Om jeg snek meg innpå ham bakfra gikk det ikke mange sekundene før han snudde seg. Han merket med en gang at noen så på ham sa han

Det å menneskeliggjøre hunder er nok noe man bør unngå. Men på en annen side sier vel dette mer om savn hos de som gjør dette enn om hunden. Men at hunder har en slags sjel føler jeg meg sikker på. Jeg kan ikke beskrive hva en "sjel" er, men den må nødvendigvis bestå av noe mer enn bare "software" eller "hardware" som ligger innprogramert inn i et dna-molekyl. Dna-molekylet er bare en syltynn tråd som ligger kveilet opp inne i en mikroskopisk celle. Jo mer man studerer molykylær biologi, jo sikkrere blir man vel på at man knapt forstår noe som helst. For om dna-molekylet representerer en kode, hva er det som leser og tolker denne koden og begynner å programerer en psyke eller et sjelsliv i en grå hjernemasse? Man vet litt om hvordan dna leverer kode for å bygge proteiner av aminosyrer, men ikke så mye mer. Det er alle de uforklarlige fenomenene som er så spesielle. For en del år siden hadde jeg en bil som det gikk tretten av på dussinet. Men da en hund jeg kjente hørte lyden av denne bilen på seks syv hundre meters avstand, på en ellers traffikert vei og gjerne gjennom en husvegg, kunne den fra sovende tilstand sprette i været og bli helt vill. Man kan selvsagt tro at hunden kjente igjen lyden, men jeg har helt avskrevet muligheten. Jeg tror det var med dette som med alle de gangene jeg skal til å sende en sms, og i samme øyeblikk mottar en melding fra den jeg skal til å sende til. Jeg tror det kan kalles "sjelelig kommunikasjon", og at denne finnes både mellom mennesker og dyr. Selv om vi ikke er oss dette bevisst tror jeg den har større betydning enn vi aner. Jeg tror "sjelelig kommunikasjon" blir styrt på måter vi ikke er oss selv bevisst. Det sies at total ensomhet er noe av det frykteligste et menneske kan oppleve. Og etter hva jeg forstår er det i byer, der det er flest mennesker, at det finnes mest ensomhet. Har noen ganger tenkt at mennesker kan stenge av den "sjelelige kommunikasjonen" og at dette underbevisst kan oppleves av andre som å bli "stengt ute". Ute i naturen derimot erfarer mange at de aldri føler seg ensome. Jeg legger ikke noen som helst "new-age-religiøsitet" i dette, men føler at naturen i seg selv har et slags "kommuniserende sjelsliv". Og på samme måte som for de fleste hunder, så oppleves denne som mye mer åpent og inkluderende enn det man kan erfare i forhold til enkelte mennesker og miljøer. "Det er lettere å bli kjent med folk som har hund", sier en bekjent. Stadig klør han på ukjente hunder og slik kommer han i snakk med eieren. Han klør aldri eieren først!

Krykke er jo et hjelpemiddel for å komme seg frem. "Sosial krykke" må vel da være et sosialt hjelpemiddel? Og det er hunden. Jeg vil faktisk påstå at mange hunder kan vær et langt bedre sosialt hjelpemidden enn det mange mennesker kan være! Henry David Thoreau spurte en gang en person om hva som var forskjellen på et menneske og en fjærløs høne. Personen tenkte seg om lenge og vel. Til slutt sa han: Knærne bøyer seg den andre veien. Det er lett å miste fokuset på det vesentlige. Har aldri møtt noen som har blitt så glad for å se meg som enkelte hunder blir.

Well... for min egen del ville jeg nok savne de tre-fire siste peanuttene i posen mye mer enn vannet i tannpastan

"Fornuft eller vannvidd"? En jeg kjøpte racersykkel av fortalte at han hadde skrudd av ventilhettene på hjulene for å spare vekt. Muligens sparte han et halvt gram. Av høfflighet sa jeg at det var en del støv der jeg syklet og at jeg helst ikke ville ha for mye av dette nedi ventilen. Men faktisk sitter det jo ingeniører rundt i hele verden og spekulerer ut hvordan man kan spare gram i langt mer ekstreme former enn dette.

Må si meg enig med Tunstad. Det første jeg tenkte på når jeg så overskiften var en spesiell bygdealmenning som plutselig fant ut at de hadde så mye gammel skog de måtte hugge. De avvirket store mengder, bygde veier, sag, tørkeannlegg, ansatte folk og kjøpte all slags utstyr. Men plutselig var det ikke mer skogen igjen. Og da satt de kun igjen med masse investeringer som ikke ga noen avkastning. Men så begynte de visst å selge hyttetomter i store mengder. Sterk befolkningsvekst og golbalisering sprer den kredittbaserte økonomien til alle verdens kriker og kroker. Penger må stadig innvesteres i nye ting for at de skal forrentes. Og da trengs det stadig mer resursser. Pengene i seg selv er jo bare papir. Uten "verdiskapning" ingen pengeverdi. Så langt tilbake man kan se i historien så har kulterer vokst frem og gått til grunne. Årsakene kan være klima -og naturkatastrofer, politisk kaos, epidemier, kriger, overbefolkning og råvdrift på naturresursser. Både ut fra logikk og statistikk tror jeg verden beveger seg mot noe slikt igjen. Før kunne kulturer vokse og gå til grunne hver for seg. Men nå vil teknologi og den globale økonomien antagelig dra alt med seg. Men som alltid vil noen overleve. F.eks "preppersene". Vurderer å bli preppers

Vet ikke om det er nevnt, men nok kalsium er veldig viktig. Spesiellt hvis man har passert ungdommen. Tror det finnes informasjon på nettet om kombinasjoner av næringssoffer som enten kan redusere eller øke opptaket. Mangel på kalsium er visst veldig vanlig her i landet og kan i tillegg til beinskjørhet gi dårligere beinsubstans. Og dårligere beinsubstans kan øke muligheten for slitasje og betennelser ol. Har tro på det som har blitt nevnt om oppvarming før trening, og for så vidt hindre nedkjøling i kaldt vær også. Det spesielle med ledd og slikt er at alt tar lang tid. Og jo eldre man blir jo lengere tid må man beregne hvis man skal trene seg opp. For min egen del hadde jeg en del kneproblemer for noen år siden. Menisken var garantert en del av problemet. Men i dag merker jeg ingenting til dette. Kan ikke skjønne annet enn at leddene har blitt mye sterkere pga trening. Og den beste treningen for ledd er visst korte men litt harde økter. Og jo eldre man blir, jo mer tid bør man sette av til oppvarming. Noe annet snodig jeg har lest er at til og med helbredelser i skjellettet er veldig påvirket av psyken. Don't worry, be happy.

Min erfaring er at dette varierer enormt. Noen ønsker at folk holder seg unna, andre er takknemlige for at folk ikke går mellom posten. Men jeg har til og med hørt en jeger si at det er bare bra med folk som går i skogen, for da beveger dyrene seg mer, og det blir lettere å få dem på skuddhold. Om noen jegere er litt late, eller om det er strategi vet jeg ikke. Men ofte sitter den noen på post der hvor de fleste turfolkene begynner turen. Og da kan man som regel få et inntrykk av hva man bør gjøre. Personlig ungår jeg områder med jakt hvis jeg kan. Mest av hensyn til jegerne.

Enig i at det finnes en del villmark, men jeg synes kanskje "susen" varierer endel. Villmarkssusen er ganske psykologisk betinget fenomen for min del. Jeg må rett og slett kunne gå et stykke med følelsen av å "gå innover i villmarka". Og jo mer åpent terrenget er, jo større må det være. Noen ganger går jeg i ring for å lure meg selv. Det som er skummelt er jo at det bygges nye veier, hugges gammel skog og annlegges stadig nye hyttefelt osv hele tiden. Og jo mindre urørt natur det er igjen og ta av, jo fortere vil denne forsvinne. Og jo stadig større blir presset på det lille som blir igjen. I enkelte områder som jeg har kjent godt har denne utviklingen vært dramatisk de siste tiårene. Det ser f.eks ut til å være en tendens til at "fattige utkantkommuner" spekulerer i at det skal selges hyttetomter nærmest mulig de fineste naturområdene. Sikkert dels for å drive opp prisene, og som følge av dette lokke til seg de rikeste menneskene, (som kan loppes for mest mulig avgifter og skatt). Og så legges det kanskje ut stadig nye hyttetomter på innsiden de gamle hele tiden. Muligens er dette en av de få måtene alle de kommuneansatte kan sikres gode lønninger og høye pensjoner. Spesiellt skummel med tanke på det som kanskje kan synes å være holdningen i den nye regjeringen.