cornix

Noen ganger blir dine sympatier og antipatier litt for OT.

En sannsynlig forskjell på tømmerdrift i gamle dager og idag var at de i mye større grad drev med plukkhogst før. Og så satte de vel igjen "frøtreær" som skulle sørge for nye planter. Ofte var dette trær som hadde tilpasset seg vind og snøforholdt på det stedet de vokste. På en måte ble preget og sammensettningen i vegitasjonen i mye større grad bevart. At de ikke drennerte myrer terreng tror jeg også hadde stor betydning. Elver og bekker hadde mye mer stabilt tilsig. Tror som noen nevnte at de tette såkalte "monokulturene" virker svært ødeleggende på jordsmonnet på sikt.

Det er en stund siden jeg fisket med flue, men jeg husker jeg syntes fluene jeg kjøpte var veldig dårlige. Tenke at hvis man laget dem selv så ble de mer holdbare?

Jeg kjøpte en slik før jul. Prøvd den et par ganger og er veldig fornøyd.

Slik jeg har forstått det vet man bare at hjortedyrene forsvant og at anntall ulver som ble avlivet etter 1860 var langt ferre enn før. Dette skulle indikere nedgangen i ulvebestanden. Jeg har lest mange jakthistorier fra siste halvdel av attenhundre men annet enn reinsdyr blir ikke nevnt. Ei heller ulven. Men bjørnejakt var ikke helt uvanlig. Ett eller annet sted har jeg en bok som er skrevet for over hundre år siden. Der er det et kapittel om "ulven i gamledager". Det var åpenbart mye ulv en periode på midten av attenhundretallet. Hva levde den av? En av mine egne forfedre ble faktisk forfulgt av en ulveflokk på sledereise ca en mil fra Lillestrøm på denne tiden. Tror det var slik at ulven måtte løpe i sledesporet for å holde følge med hesten hvis det var snø. Og når de lot noen tau henge på slep etter sleden så holdt ulven seg på avstand. I følge den gamle boka ble det sagt at ulven var svært vanskelig å få has på. Den var så mistenksom at den kunne hoppe over skigarder i stedet for å gå gjennom åpninger. Det var visst vanskelig å sette opp feller som ikke ulven syntes luktet mistenkelig. Den er det overlegent mest intelligente dyret i norsk natur. Jeg vet ikke, men har lurt på hvor effektiv jakt med gevær kunne være før 1850. Var vel mest rustne gamle flintlåsbørsser og mye krutt som ikke var helt tørt rundt om kring? Med tanke på de store veiløse ødemarksområdene og ulvens enorme evne til å formere seg kan det vel hende at det var tilgangen på byttedyr som hadde størst betydning for bestanden? Men bare mine spekulasjoner. Jeg er veldig enig i at menneskelige inngrep i tillegg til alle de andre spesielle forholdene i norge gjør sammenligninger urelevante. Det er dette som gjør det interessant å spekulere. Noen mener f.eks at det gjennomsnittlig vil befinne seg godt over tusen elg i et gjennomsnitlig ulverevir på rundt 1000 km2. Av disse skal en middels ulveflokk kun forskyne seg med ca 10% pr år.(+20% til jegerne!) Men hvordan vil f.eks brøytede skogsbilveier og preparerte skiløyper påvirke dette? En ulveflokk vil jo f.eks kunne patruljere nordmakra på kryss og tverss flere ganger pr dag gjennom hele vinteren. Blir ikke lett for elgen å hjemme seg bort. Hvor sikker kan man være på ulvens måtehold og beskjedenhet? Har egentlig ikke kommet over noe om dette. Finnes det noe? I et forsøk på å finne ut hva jeg mener om ulven kom jeg over noe interessant. Noen mener faktisk at det å stå oppreist på to bein er det som gjør ulven skeptisk. Det skal forklare hvorfor tusenvis av sovende mennesker har blitt regulær ulvemat. Det skulle ikke forundre meg om det var slik. I USA ble en nylig bitt i hodet av en ulv mens han sov ute i en sovepose. Kanskje det å ligge blir oppfattet som synonymt med et nedlagt bytte? Det kan forklare noen andre historier jeg har lest også. Hva ulven vil tenke om folk i hengekøye tro?

Hvis jeg ble tvunget til å ta et standpunkt for eller mot ulv ut fra mine egne egoistiske interesser hadde jeg muligens valgt ulv. Som litt naturromantisk har jeg aldri hatt sterke følelser for titusenvis av jegere og hunder og millioner av sau i utmarka. Har til og med opplevd å bli trakkasert voldsomt av en sauebonde fordi jeg gikk tur i fjellet når de sanket sauer. Men hvis jeg skulle legge vekt på slikt ville jeg vel bli like lite objektiv som de som kanskje kan tape en halv årslønn pga ulvepolitikken. (det som er tusen ganger viktigere for meg enn ulvedebatten er det faktum at hyttebygging, veibygging, flatehugst og plantasjelignende skog, annleggsdrift av alle slag osv osv ødelegger det lille som er igjen av norsk natur med rekordfart) Det skjer faktisk noe nytt rundt rovdyrpolitikken hele tiden. Og jeg visste ikke at det var noe overordnet mål å ha ferrest mulig tråder. Problemet med gamle tråder er at de gjerne fortsetter på samme spor. Det nyeste for meg personlig er at det begynner og tegne seg et bilde som jeg ikke har sett før. Ulveprosjektet i Yellowstone har blitt veldig kjent og ser ut til å ha blitt et forbilde. Det ble nevnt noe i filmstubben over som jeg har tenkt mye på. Og det er at ulven tar mange mindre rovdyr. Jeg har gått mange mil i sporsnø i det siste og inntrykket er at det er uforholdsmessig mye mår, mink, rev og andre mindre rovdyr. I Norge har jo politikken vært at mennesket skal erstatte ulvens rolle i økosystemet. Dette skjer i dag gjennom et helt enormt anntall hobbyjegere. Stort sett jakter disse på dyr som hare, fugl og rådyr osv. Dvs, ikke-rovdyr. Resultatet blir vel ofte en slags dobbeltbeskattning av planteeterne med påfølgende reduksjon i bestanden av mindre rovdyr? Traff en gammel jeger i skogen for noen dager siden. Han snakket om hvor mye småvilt det var før i tiden. Nå var det nesten ingenting. Jeg har vel sett nesten fem ganger så mange rådyrjegere som jeg har sett rådyrspor i høst også. Personlig har jeg ofte tenkt at byråkratene som skal "forvalte naturen" her i landet er nesten utrolig virkelighetsfjerne. De byråkratene som aller nådigst gjorde et unntak for straffeloven slik at barna skulle få tillatelse til å klekke ut rompetroll på glass i barnehagene. Men nå spør jeg meg om "totalfredningsloven" kanskje var en del av en langsiktig strategi. Kanskje har byråkratene noen "fremtidsvisjoner" som de ikke sier så mye om? Jeg ser faktisk ikke bort i fra at de langt på vei har en visjon om at hele norge skal bli som et "yellowstone". Hvis jeg ønsket dette ville jeg nettopp prøve å senke bestanden av vilt slik jeg beskrev over. Først og fremst for gradevis å redusere verdien av jakt. Men også for å unngå for mye medieoppstyr pga "masseslakt" og/eller eksplosiv vekst i bestanden av ulv. Lite vilt gir effektiv geografisk spredning av ulven og begrenset reproduskjon gjennom mindre valpekull. Slik kan man innføre ulven i kontrollerte former. I tillegg vil man kanskje kunne vise til en økning i bestanden av enkelte typer småvilt etter hvert som det blir mer ulv. Rent teoretisk tror jeg det er mulig og få til et slikt økologisk system i et forholdsvis "urbant miljø". Men hvordan det vil bli å leve med dette i praksis vet jeg ikke. Men jeg har begynt å tenke litt på det. Det var dette jeg hadde i tankene når jeg opprettet tråden. Man vet vel f.eks at ulver kan være veldig forskjellig. Både når det gjelder matvaner, størrelse, evne til å tilpasse seg, gemytt, menneskefrykt eller tendensen til å se på mennesket som et byttedyr osv. Hvor mye vektlegges slik kunnskap i dag tro? Man skulle tro dette var noe av det viktigste når man først har bestemt seg for å innføre ulv. Hvorfor ikke innføre de mest menneskeskye ulvene f.eks? Måtte redigere dette litt. "Usynlig tekst" dukker opp etter at jeg har postet.

Egentlig har jeg aldri vært særlig engasjert i ulvedebatten. Er det egentlig ikke nå heller. De som styrer har jo bestemt at det skal etableres en ulvebestand, så da er jo saken avgjort. Men jeg har lest litt om dette i det siste. Og det jeg lurer på er rett og slett hvordan ulven vil tilpasse seg. Eller kanskje rettere sagt, hvordan vil dagens viltbestand tilpasse seg ulven? Vil en høy tetthet av hjortedyr nesten automatisk medføre "masseslagt" vinterstid? Vil en tynnere bestand ha så lav reproduksjon under norske forhold at et ganske begrenset anntall ulv vil ta det meste av overskuddet? Vil det hele kunne stabiliseres ved at et begrenset anntall ulv må streife rundt på jakt etter spredte bestander av hjortevilt? Har lurt på om dette siste ville være det mest biologisk riktige hvis det først skal være ulv i norge.

Denne artikkelen minnet meg på en diskusjon jeg hadde for noen dager siden med en ulvetilhengerinne fra mellomeuropa: http://www.oa.no/__30_tamrein_er_d_de_etter_ulveangrep-5-35-19514.html Hun synes det var rart at vi ikke kunne ha mange flere ulver i Norge. Vi var enige om tre ting. Det første var at ulven synes å ha en plass i den norske naturen siden den er den eneste som tar flere andre typer mindre rovdyr som det lett blir for mange av. Rev f.eks. Det andre var at "et passende antall ulver" ville kreve dramatiske innstramninger i alle typer jakt. Det tredje var at dagens praksis med å slippe et par millioner husdyr ut i skog og fjell ikke lenger ville være forsvarlig. Hennes hovedargument var at det er ganske mye ulv i andre europeiske land som er langt tettere befolkede enn norge. Hun mente ulven lett kunne tilpasse seg et litt mer"urbant liv". Undersøkelser viste dessuten at de europeiske ulvene hovedsakelig spiste smådyr sa hun. Når det gjaldt husdyrhold i utmark, så kunne norske bønder bare skaffe seg gjetere og hunder som passet dyrene. "Ulvehunder" muligens. For det gjorde man visst i andre land. Mitt argument var at jeg mener kombinasjonen av følgende faktorer er ganske spesiell for norge: Vi har veldig mye arealer som er lite produktive og ikke gir næringsgrunnlag for stor produksjon av vilt. Vi har en svært lang vinter med mye snø som også begrenser produksjonen av vilt ganske betydelig. I tillegg begrenser dyp snø ulvens tilgang til mange mindre byttedyr. Men hjortevilt blir til gjenngjeld helt hjelpesløst. Og til sist, i motsettning til i gamledager har ikke ulven lenger noen avsidesliggende villmark eller dype skoger og leve i. Det er hytter, folk og veier absolutt over alt. Tror ikke kombinasjonen av alt dette finnes i så mange andre land. Jeg mente vi veldig lett kunne oppleve det samme senaret som man antar skjedde på første del av attenhundretallet. Ulvebestanden økte og overbeskattet all slags hjortevilt helt til disse var praktisk talt totalt utryddet rundt 1860. Etter dette forsvant det meste av ulven også. Sannsynligvis sultet mange av dem i hel. På østlandet snakket man lenge om "ulveåret" 1853 (tror det var dette året). Utsultede ulver trakk ned fra nesnødde skoger og fjell og jaktet på alle slags husdyr rundt om kring i bygdene. Da våren kom var det knapt en levende hund igjen. Senere fikk folk bedre våpen og det som var igjen av ulv ble til slutt utryddet, og ved forrige århundreskifte begynte enkelte hjortevilt så smått å dukke opp igjen. Selv er jeg hverken bonde eller jeger. Ei heller erklært motstander eller tilhenger av ulv. Men det jeg lurer veldig på er hvordan situasjonen var i perioden mellom 1400 og 1800. Dette var under det som kalles "den lille istid". Det må ha vært både harde vintre og en del ulv da også. Det sies at da general Armfeldt trakk seg tilbake fra det mislykkede feldttoget mot Trondheim for snart trehundre år siden, ble de forfulgt av ulveflokker som åt opp både døde og halvdøde soldater. Men i hele denne perioden, i motsettning til i dag, var det lite mennesker og store ødemarksområder i Norge. Det fantes ikke effektive våpen, så jakt hadde antagelig begrenset betydning totalt sett. Kan det tenkes at kombinasjonen av ulv og hjortevilt egentlig hørte hjemme i norge i middelalderen, da vi hadde et mellomeuropeisk klima? Kan det tenkes at hvis man totalfreder alle typer vilt, så kan disse, sammen med f.eks mindre rovdyr som gaupe og rev, skape en mer stabil og naturlig balanse mellom rovdyr og byttedyr? For å si det slik: I to meter snø kan en enkelt ulv gå i det "brøytede" sporet av en elg og nærmest spasere opp på ryggen dens og bite den i hel. Hundrevis av kilo med kjøtt kan avlives med null innsats. Men jeg tror ingen ulv gidder å løpe rundt snøen for å drepe tyve ganger så mange harer som den orker å spise. Hvis det skulle være noe i denne hypotesen, hvordan ville den prosentvise oppsluttningen for ulv i befolkningen bli tro?

Jeg tror dere har rett. Fant en hegrelyd på nettet som lå midt i mellom rådyr og ugle. Der rant en liten elv der og jeg kom løpende ganske lydløst på nysnøen nedover en bakke mot denne elven.

Det står litt om de gode og dårlige sidene ved gf1 her: http://www.dpreview.com/reviews/PanasonicGF1/33 Det er litt middelmådig på et par ting som et slkt kamera burde være bra på. Selv synes jeg fasong, vekt og størrelse teller veldig mye når jeg skal ha med kamera på tur. Liker ikke å gå med et kamera med tungt objektiv hengende på magen og liker ikke å pakke et slikt kamere opp og ned av sekken hver gang jeg vil ta et blide. Det finnes kompaktkameraer i dag som tar svært gode bilder. Men spørsmålet er vel hvor mye man ønsker å innvestere og hva man forventer. Med tanke på å ta gode bilder så bør man gjøre som proffene. Ta mange bilder. Ta dem fra forskjellige vinkler, med forskjellige innstillinger, fra knestående, fra forskjellige avstander og forskjellige plasseringer. Når man studerer bildene på pc'n etterpå så finner man plutselig et veldig godt bilde. Hørte en gang en god deffinisjon på et godt bilde. Gi en person en haug med bilder og be ham se igjennom dem. Hvis han stopper opp ved ett av dem og blir sittende og se på dette, så er det sannsynligvis et godt bilde. Et brukbart stativ veier like mye som et telt. Selv går jeg nesten alltid med en stav på tur. (Når man vender seg til å gå med stav blir den helt uunnværlig) Og på toppen av staven har jeg boret et hull og limt fast en skrue med samme gjenger som stativfeste. (tror det er tommegjenger) Og vipps, så har jeg et "ettbensstativ". Svært mye stødigere enn frihånd. Ønsker man seg litt mer fotokunnskaper kan man finne utrolig mye interessant på nettet. Mange opplæringsvideoer på youtube f.eks er ganske gode. Det samme tror jeg gjelder bruken av fotoprogrammer. edit noe tekst blir ikke synlig før man poster?

Hva med å prøve seg som tømmerhøgger? Skaffer man seg en hest, et "lunnedrag" og "bukk og geit" eller en slik liten beltegående sak for å dra frem tømmeret med, så kan man kanskje få jobber på vanskelig tilgjengelige områder? Man blir garantert ikke milliardær, men dette yrket har absolutt sin sjarm. Det å fyre opp en hvitrimet motorsag i grålysningen i tyve kuldegrader, jobbe seg varm, spise lunsjen ved bålet, lukte kvae, føle seg skikkelig sliten om kvelden og sovne som en stein, det føles fakisk veldig allright. Mange kan lære seg denne jobben på noen få timer. Ja, jeg har prøvd det.

Det må ha vært en litt forkjølet hubro. Har sjekket mange forskjellige rådyrlyder og fuglelyder på youtube og fugler.no Det var litt dårlig lys da jeg så den opp mot den blå himmelen. Den kan ha fremstått som sortere enn den var. Lyden kom i korte støt akkurat som et hos rådyr. Hadde jeg ikke sett fuglen så hadde jeg fremdeles trodd det var et rådyr. De som er like usikre på dyrelyder som meg så kan sammenligne dem her. Snodig at den lagde så mye lyd da den flyktet bort. Jeg har tilbakelagt tusenvis av mil i skog og mark, men har visst aldri skremt opp en hubro før.

Litt i grenseland for tråden kanskje, men jeg har kjøpt presang til meg selv En bærbar pc med høyoppløst ips-skjerm til bildebehandling. Dvs bilder fra skog og fjell og sjø.

Jeg så bare siluetten fra skrå bakfra mot himmelen. Den virket svart. Vingespennet var nok større enn hos de fleste kongeørner jeg har sett. Gjettet på at det var to meter eller mer. Det første jeg tenkte på var havørn, men det blir gjetting. Jeg får slå meg til ro med at det sannsynligvis var to dyr. Kanskje til og med et rådyr som ble skremt av fuglen?

Ikke ravn. Det var mørkere i målet.

Jeg er 97,3% sikker på at jeg har lest om dette et sted. Jeg mener å huske det er en maksimalt kreativ hobbykunstner som har laget både englen og alt det andre rare som finnes på småbruket på nedsiden av veien. "Uttrykksformen" hans er så spektakulær som bare mulig. Men etter hva jeg erindrer så ligger det bare kreativ virketrang bak alt han har laget.

Når jeg var ute på joggetur i skogen i dag hørte jeg noe et lite stykke foran meg som jeg tenkte måtte være et rådyr. Det virket som det fjernet seg mens det ga fra seg noen "rraaa"-lyder med korte mellomrom. (ikke lett å skrive en slik lyd). Jeg løp videre og så etter spor for se om noen dyr hadde krysset stien, for det var litt sporsnø. Men etter et ganske kort stykke så jeg en svært stor fugel forsvinne mellom tretoppene i rettning der hvor den siste lyden hadde kommet fra. Den virket helt svart og hadde et veldig stort vingespenn. Den gav inntrykk av å være "spinklere" enn f.eks en vanlig stor kongeørn. Kan selvsagt hende at jeg bare skremte et dyr og en stor fugel samtidig. På en annen side pleier ikke dyr som blir skremt å lage lyder mens de løper vekk. Det jeg har gått å lurt på nå noen timer er om det er noen store rovfugler som kan lage lyder som med litt velvilje kan forveksles med et rådyr. Noen som vet? Selv har jeg bare hørt rovfugler som har laget "skrikelyder", og vanlige uglelyder selvsagt.

Tror dette er noe av det første psykologistudentene lærer. Populært kalles fenomenet "teorien om kognitiv disonans" eller noe slikt. Utrolig nok ser man dette i virksomheter som er underlagt IPCC også. De ansetter gjerne folk fra hele verden slik at mange av dem produserer mer co2 gjennom sine flyreiser enn de fleste andre produserer til sammen.

Ugress, busker og kratt er nok lite egnet for lagring av co2. Tørrvekten er nesten ingen ting. Et tre derimot veier ofte over et tonn. Hele treet veier gjerne det dobbelte av tømmerstokken og ca halvparten av dette kan være hydrokarboner. Og hvis det f.eks står 10-15 tær på målet så blir dette veldig mye. Tror ikke på de som sier de må hugge trærne når de blir halvstore for å få "effektiv co2-lagring". Etter hver hugst vil det gå mange år før det blir noe "karbonfangst" i det hele tatt. Gamle trær vokser riktignok ikke så mye i høyden men tykkelsen kan øke gjennom hundrevis av år. En gammel furu kan sikkert lett komme opp i fire-fem tonn og bestå av kanskje 70% hydrokarboner. Det er nok med skogbrukspolitikk som noen av linkene til REs informerte om. Staten finansierer drenering av store myrområder samtidig som de tryller frem stadig nye "co2-avgifter", eller "klimaavgifter". Politikerne tror nok ikke så mye på co2-trusselen de heller. Dette med urørte naturområder kontra områder som har blitt påvirket av mennesker er ganske interessant. På natureng kan man legge merke til hvordan én spesiell art kan domminere i et eller kanskje et par år. Og så overtar andre arter. Det er ganske lett å se dette i blomstringstiden. Så vidt jeg vet er det ingen som forstår akkurat hvordan dette kan skje over ganske store områder. Hvordan vet f.eks alle smørblomster når det er deres tur til å dominere? Kanskje har alle planter en innebygget kalender, slik som f.eks enkelte bambusarter har. Noen av disse kan kun artsbestemmes når de blomstrer. Og for enkelte slag kan det kan visst gå hundre år eller noe slikt mellom hver gang dette skjer. Og da kan de i botaniske hager over hele verden plutselig artsbestemme en spesiell bambus ved at de ser den blomstre for første gang. Jeg tror naturen selv driver et slags ganske komplisert vekselbruk. Og i skogen hvor trærne kan bli ganske gamle har dette kanskje veldig lange sykluser. Dette kan sikkert ha stor betydning for plantenes helsetilstand?

Nedbøren som tok knekken på så mye fisk for noen tiår siden inneholdt sikkert veldig mye gjødsel, som Dag Evje nevner. Mener å ha lest at den sure nedbøren i større grad løste opp mineraler i grunnen. Kanskje dette gav mer næring til mange planter også? Når det gjelder co2 som en farlig drivhusgass er jeg blant skeptikerne. Vanndamp er den totalt domminerende drivhusgassen. Vann er også den viktigste komponenten i jordens kjølesystem. Og det er varme som driver kjøleprosessen. Jo varmere jo mer kjøling genereres. Tror ikke det spiller noen rolle om litt av denne varmen kommer fra co2. Noen ganger har jeg tenkt at hvis nesten alt co2 blir bundet opp i planter og hav ol, så kan den ustabile vanndampen sette i gang en kjøleprosess som løper løpsk. Og når lufta blir kald nok så greier den ikke å holde på vanndamp i det hele tatt. Uten hverken co2 eller vanndamp mister vi praktisk talt all drivhuseffekt. Og da forsvinner varmen fra jorden rett ut i verdensrommet. Rent teoretisk kan faktisk dette ha hatt noe med plantevekst i gamle dager å gjøre også men det er en ren spekulasjon. Om våren når luften kan være svært tørr vil lite co2 kunne gi enda varmere dager og mye kaldere netter. Slik det er i sahara. Store temperaturforandringer om våren er vel noe av det som skaper problemer for planter og trær. Etter hva jeg har forstått så er det nye nå at de tror kosmisk stråling har betydelig innvirkning på klimaet. Den samme strålingen som danner de isotopene som brukes for å aldersbestemme organsiske ting. Strålingen danner partikler i atmosfæren og disse har stor betydning for kondensering og skydannelse. Det som begrenser slik stråling er jordens eget elektromagnetiske felt, men styrken i dette varierer visst en god del. Det samme gjør strålingen fra sola også.

Har du noen referanser på dette? Da jeg gikk på skolen lærte vi at de fant konserverte pollen og frø i myrlag. Dette tydet på at klimaet i middelalderen var mye varmere enn i dag. Kan til og med huske at de hadde en utstilling på skogbruksmuseet i elverum som viste dette.

Når man først begynner å legge merke til forandringer i vegitasjonen innser man fort at dette styres av veldig mange ting. Jeg tror det finnes mange "terskelverdier" hvor små variasjoner kan skape store forandringer sikt. Noe jeg har sett er f.eks hvordan ugress i seg selv kan generere økt forgrønning. Over alt hvor overflaten dekkes av grønne vekster blir den kjøligere slik at den holder på fuktigheten. Og gjevnere temperatur og fuktighet i bakken har svært possitiv betydning for alt som vokser. Spesiellt i etablerings fasen. Dette oppdaget jeg da jeg ville prøve å dekke et område med dårlig jord med en slags krypende busk som jeg ikke husker navnet på. Først da jeg lot ugresset vokse begynte busken å vokse for alvor. Siden kvalte busken ugresset. Et annet fenomen jeg har hørt om er hvordan dyr kan få myrjord til å forsvinne. På fjellgrunn er det jo stort sett mose og torv som skaper den første jorden. Hørte om en som tok i bruk et område med myrjord til kubeite. I løpet av noe år med dyretråkk forsvant rett og slett det meste av jorden. Kutråkk satte antagelig i gang en komposteringsprosess. Noen nevnte at co2-inholdet i luften kan påvirke vegitasjonen. Noen planter øker visst veksten og andre ikke. Rent teoretisk kan det vel ha hatt litt betydning. Sant nok at store områder har blitt avskoget, men min egen vitenskapelige forskning beviser at store mengder co2 hvert år bindes opp i de uhorvelige mengder med mose som vokser i plenen min. Med tanke på at dette er noe som har skjedd over store deler av den nordlige halvkule gjennom tusenvis av år, så kan det kanskje ha vært mer co2 i luften før? Tenker f.eks på de enorme arealene med myr i sibir og nordamerika som bare har vokst og vokst. Akkurat som de vanlige norske torvmyrene som sikkert kan ha vokst seg titalls meter tykke enkelte steder. Noen mener faktisk at co2innholdet i luften kan ha blitt alt for lavt for noen manndsaldre siden. Tror det var noe slikt som 0,028%. Det er faktisk ganske lite.

For meg er det fristende å velge furua. Ikke for blomstens skyld, men på grunn av treet. Vet ikke hvor mange ganger i mitt liv jeg har stoppet for å beundret furutrær, men det er mange. I Femundtraktene sier man visst at treet står i hundre år etter at det har visnet. Og så tar det nye hundre år før stammen har råtnet bort etter at det har falt. Furua kan bli uhyggelig gammel. Har sett spaserstokker av furu med hundre årringer. Det er det siste som dør av tørke og kan vokse i en fjellsprekk, i torvmyr og i bare grus hvis det får lys. Selve symbolet på urskog. Og er det noe som lukter bedre enn tyri? Men av vanlige blomster velger jeg løvetann. Alle naboene griner på nesa når de ser den i plenen, men for meg har den blitt noe jeg forbinder med at at sommer har kommet. Tror jeg fremdeles assosierer den med at skoleåret snart er slutt og ferien kommer. Og det er jo unektelig vakkert når enger og veiskråninger er helt gule av løvetann.

Noen ganger når jeg padler ut mot åpent hav alene i kajakk kan jeg føle en viss instinktiv uro. Hvis jeg ikke har noe å feste blikket på, så kommer denne følelsen mye lettere. Men det er ganske enkelt å fortrenge denne følelsen med litt intelektuell tenkning. Antagelig er dette den største forskjellen mellom mennesker og dyr. Vi kan velge om vi vil la oss styre av primitive instinkter eller ikke. En ting er hva man føler når man sitter i en kajakk eller rundt et bål omgitt av mørke og farlige dyr. Noe helt annet er det å kjenne igjen disse instinktene når i vår urbane tilværelse. I middelalderen nøyde ikke katolikkene seg med å henrette de som ikke godtok deres virkelighetsforestillinger. De pinte dem i hel. Et ekstra ille eksempel, men fenomenet i seg selv har gjennomsyret hele menneskeættens historie. Frykten for det ukjente er så stor at de fleste stikker hodet i sanden. I et moderne samfunn består denne sanden gjerne av hypoteser. Akkurat som hunden har menneskets gener et stort innebygget slingringsmonn for hvor store vi er og hvordan vi ser ut osv. Slike variasjoner er noe helt annet en evolusjon. Darwinister kan i beste fall si at dette slingringsmonnet er en konsekvens av evolusjon. Dvs tilpassningsdyktighet. Det finnes i dag advokater og leger som er sønnesønner av folk som har levd i total isolasjon på steinaldernivå i sydamerikas jungel. Jeg har lest om intevjuer av eskimoer som har levd i isolerte stammer helt frem til nyere tid. De var like intelligente og var ofte langt mer realistiske enn folk i siviliserte samfunn. De kunne f.eks ha en svært klar bevissthet om de faktisk valgte å stikke hodet i sanden. I farten kan jeg også huske (med forbehold) en bok jeg har lest som het "en gul sporhund". "Sporhunden" var sønn av en kvinne som mange kanskje ville tro var like mye ape som menneske. Men på mange områder var han rett og slett et geni. Likeledes vet jeg det finns mennesker som vokser opp i moderne byer som både menneskelig og kulturellt havner på "steinaldernivå". Som nevnt indledningsvis. Jeg tror det meste av menneskets "evolusjon" ligger i hjernens "software". Og denne kan forandre seg svært raskt i begge rettninger. Håper teksten henger sammen. Hadde litt hastverk, for jeg skal ut på tur. Noen ganger når jeg padler ut mot åpent hav alene i kajakk kan jeg føle en viss instinktiv uro. Hvis jeg ikke har noe å feste blikket på, så kommer denne følelsen mye lettere. Men det er ganske enkelt å fortrenge denne følelsen med litt intelektuell tenkning. Antagelig er dette den største forskjellen mellom mennesker og dyr. Vi kan velge om vi vil la oss styre av primitive instinkter eller ikke. En ting er hva man føler når man sitter i en kajakk eller rundt et bål omgitt av mørke og mulige farlige dyr. Noe helt annet er det å kjenne igjen disse instinktene når i vår urbane tilværelse. I middelalderen nøyde ikke katolikkene seg med å henrette de som ikke godtok deres virkelighetsforestillinger. De pinte dem i hel. Et ekstra ille eksempel, men fenomenet i seg selv har gjennomsyret hele menneskeættens historie. Frykten for det ukjente er så stor at de fleste stikker hodet i sanden. I et moderne samfunn består denne sanden gjerne av hypoteser. Akkurat som hunden har menneskets gener et stort innebygget slingringsmonn for hvor store vi er og hvordan vi ser ut osv. Slike variasjoner er noe helt annet en evolusjon. Darwinister kan i beste fall si at dette slingringsmonnet er en konsekvens av evolusjon. Dvs tilpassningsdyktighet. Det finnes i dag advokater og leger som er sønnesønner av folk som har levd i total isolasjon på steinaldernivå i sydamerikas jungel. Jeg har lest om gamle intevjuer av eskimoer som hadde levd i isolerte stammer helt frem til nyere tid. De var like intelligente og var ofte langt mer realistiske enn folk i siviliserte samfunn. De kunne f.eks ha en svært klar bevissthet om de faktisk valgte å stikke hodet i sanden. I farten kan jeg også huske (med forbehold) en bok jeg har lest som het "en gul sporhund". "Sporhunden" var sønn av en kvinne som mange kanskje ville tro var like mye ape som menneske. Men på mange områder var han rett og slett et geni. Likeledes vet jeg det finns mennesker som vokser opp i moderne byer som både menneskelig og kulturellt havner på "steinaldernivå". Som nevnt indledningsvis. Jeg tror det meste av menneskets "evolusjon" ligger i hjernens "software". Og denne kan forandre seg svært raskt i begge rettninger. Og dette kan vi i stor grad styre selv. Men på helt andre måter enn vi tror. Håper teksten henger sammen. Hadde litt hastverk, for jeg skal ut på tur.

Alt liv på jorden består av celler. Og inne i hver celle finnes dna. Dna er som en enorm "kokebok" skrevet på et språk man må kunne for å bli i stand til å "bake kaka". Det finnes spesielle proteiner som leser i kokeboka, tolker koden og forteller "proteinfabrikkene" hvordan nye proteiner skal lages. Og så lager proteinfabrikkene alle de nye proteinene som trengs hele tiden. "Lesere", "tolker" og proteinfabrikker, lik dem selv, inkludert. Noen spør seg hva kom først? Selve datalagringsenheten, dvs genet? Det svært spesielle kodespråket? Proteinene som leser genet? Tolken som oversetter språket, eller selve fabrikken? Med tanke på hvor ekstremt komplisert selv den aller enkleste formen for liv må være, så er så er det vanskelig å tenke seg hvordan dette startet. Hele systemet bygger på sammenhengende rekker av ekstremt kompliserte hendelser. Ikke en rekke, men mange paralelle. En liten feil i en av dem påvirker alt, slik at f.eks en elg blir hvit. Men noen spør seg om dna gir svar på alt. Elgen startet som en eneste celle. Så delte den seg i to. Så fire, åtte, seksten celler osv. På ett eller annet sted i denne prosessen vet cellene at den ene etter hvert skal bli til en hårsekk og den andre en hypofyse. Og etter hvert som elgen vokser dannes det milliarder av helt forskjellige celler. Vanskelig å forstå at dna'et i individuelle celler styrer dette selv når både cellene og dna'et tilsynelatende bare deler seg i to like deler hele tiden. Som i en kreftsvults. Dagens fremste forskere sier at det aller mest mysteriøse er hjernen. Om hjernen er "hardwarebasert" eller "softwarebasert" er vanskelig å si, men hvis psykoligiske fenomener kommer fra dna-koden skal jeg påvise en mulig "genfeil". Ikke av samme slag som gjør elgen hvit. Men en "genfeil" som har fått utallige diskusjonsforum til å dø ut og kan ha sin årsak i mangel på "evolusjon". Hva er "mørkeredsel"? Det er frykt for det man ikke ser. I isolerte stammekulturer finner man ofte igjen det samme i form av religioner som skal "lyse opp" det ukjente. Og disse religionene har ekstrem stor makt over folk. De beskyttes på samme måte som når en mørkeredd person passer på at ingen skrur av lysbryteren. Det samme fenomenet ser man i nordkorea. Opposisjonelle som setter ord på kommunistenes "vedtatte virkelighetsforestillinger" må straks elimineres. Man så det i nazityskland, sovjetunjonen og i veldig mange historiske kulturer. Noen ganger i kombinasjon med forbausende sofistikert kunnskap. Når folk klamrer seg til forestillinger som skal "lyse opp i mørket" kan de til slutt bli mer redde for de som skrur av lysbryteren enn mørket i seg selv. Ville gjette på at en evolusjonist mener dette må være en arv fra den gang neanderthalerne satt rundt bålet med farlige sabeltigere gående rundt i mørket. Men også det er en hypotese Den som har lest denne teksten har faktiske ikke den samme hjernen som før. Den har forandret seg litt. Og hvis man har grubblet litt over problemstillingene så har man kanskje hindret noen få tusen hjerneceller i å dø. Faktisk!