yardbird

Glemte å si at det selvsagt er stor forskjell på når i juni du drar, mot slutten av måneden er mulighetene mange steder bra også ganske høyt opp,

Femundsmarka burde være aktuelt - alt tyder på at sommeren kommer tidlig. I juni er det også mulig å fiske i Sjodalsområdet, men generelt må du nok regne med at det kan være tidlig når du kommer opp i 1200-1300 meter. På rundt 1000 meter bør de gå greit mange steder - de lavereliggende vatna på Dovrefjell - deler av Hardangervidda, fjella rundt Kvikne (Forollhogna), hadde bra fiske der for noen år siden. Er det varmt i været kan fjellfisket være bra rundt isløsning

Hehe, du kan så si. Jeg har ikke funnet det bryet verd å svare på det du kommenterer - enhver må være i sin fulle rett til å eksponere den forvirring som hersker i ens indre.

Jeg har et spørsmål til fundamentalistisker motstandere av C&R, som det er vanskelig å få svar på; Hvis hensikten med å fiske kun er å skaffe mat, vil det som en konsekvens være feil å sette tilbake stor fisk i et vassdrag der den av forvaltningsmessige årsaker burde settes tilbake, fordi de store fiskene bidrar til å opprettholde en bestand i balanse. Resultatet kan bli at vassdraget etter en tid er ødelagt som matfiskevassdrag, fordi de store fiskene som via gener og predasjon opprettholdt balansen er borte, og tusenbrødrene brer seg. Dette har skjedd bl.a. i vann der det er drevet for hardt garnfiske primært etter store individer. Hva gjør C&R-motstanderne; avstår fra å fiske der, eller bidrar til å ødelegge vannet ved å drepe storfisken Eller: Minstemålet på sjørret er 35 cm. Fundamentalistiske C&R-motstandere har da to valg: Enten avstå fra sjøørretfiske, eller fiske etter sjøørret og bryte loven ved å drepe og spise undermålerne. Hva velger dere? Jeg beklager, men fundamentalisiske holdninger, enten det er for eller mot, er - også i denne sammenhengen - forkastelige og inkonsekvente. Jeg innrømmer gjerne at jeg fisker først og fremst fordi jeg liker det, spenningen, utfordringene, naturopplevelsene, men jeg dreper og spiser fisk, i vassdrag der det er for mye fisk dreper jeg all småfisk, i vassdrag med andre forutsetninger setter jeg småfisk tilbake, hvis det i Hemsila bestemmes at fisk over 45 cm skal settes tilbake av forvaltningsmessige årsaker, har jeg heller ikke problemer med det.

C&R er et vanskelig tema. I noen vassdrag er det av forvaltningshensyn pålagt å sette ut fisk over en viss størrelse. Hvis man er motstander av C&R bør man altså ikke fiske der. Men - for å være litt teoretisk - hvis bestandsforholdene var tilsvarende i nabovassdraget, men der var det ikke pålegg om å slippe ut de store - ville du da tatt livet av de fiskene som egentlig - fortsatt av forvaltninghensyn - burde få leve videre? Eller ville du satt dem ut, og fisket noen fine steikfisker på 3 til 5 hg til panna? Mange vassdrag er sårbare, og jeg synes det er betenkelig å sette seg på den høye moralhest og si at C&R er uetisk, og derfor vil ikke jeg drive med det selv om det er forvaltningsmessig fornuftig.

Det var da voldsomt. Du får forklare meg hva sportsfiske er og ikke er, du da, som tydeligvis vet best, og samtidig forklare hvilke fordommer jeg har som gjør at du nesten synes synd på meg - selv om jeg tror jeg skal greie meg godt uten din medfølelse.

Jeg er egentlig veldig på linje med Torøs refleksjoner innledningsvis på tråden; for meg er opplevelsen å være alene eller sammen med en eller max to andre, overliste en fisk som gir litt motstand på lett fluestang og gjerne spise fisken også, men kan også slippe den ut igjen - jeg er ikke katolsk i noen retning, og la nå ikke dette bli en catch&releasedebatt. Men det kommer en dag da det ikke lenger er så lett å bære tung sekk og annet utstyr innover Hardangervidda eller fjella rundt Skjåk. Da kan jeg gjerne tenke meg å få litt tilrettelagt - om ikke annet at det står en lavo jeg kan ha som basecamp ei ukes tid, og kanskje en hest eller geitebukk som bærer utstyret for meg. Og jeg tror nok det - at hvis jeg skulle dra til Grønland for å fiske røye i elvene der, noe jeg godt kan tenke meg, så ville jeg nok foretrekke en viss grad av tilretteleggelse/kjentmannsassistanse - iallefall første gang jeg var der. Ellers så er det heller ikke ørretfiskerne som har funnet opp det luksuriøse fiskerliv - det er tradisjoner for det både langs norske og britiske lakseelver. Derfor lar jeg tvilen komme tiltalte til gode - de som synes det er mest stas å drive trofefiske etter å ha blitt flydd inn til en permanent leir får få lov til det - så lenge den leiren ikke ligger i mine fiskemarker.

Dette er en morsom film, og det finnes mange fine filmsnutter på jazzandflyfishing.com. Akkurat når det gjelder fisken i dammen ved Frognerparken, regner jeg dessuten med at det ikke er grunnlag for diskusjon om catch&release.

Dersom den private eieren ikke forvalter eiendommen på tilfredsstillende måte, kan den da føres tilbake til staten? Det finnes eksempler på at det er satt ut fisk fra fremmede stammer i et vann for å oppnå større fisketetthet, og dermed kortsiktig kvantitativ fangstgevinst. Dette har medført at urfisken - som er tilpasset forholdene i vannet gjennom århundrer - er blitt fortrengt - og på lang sikt kan det bety redusert fangstkvantum og dårligere kvalitet. Finnes det rettspraksis som er relevant i slike tilfeller?

Du kan jo prøve å demme opp elva ovenfor naboens vald.

Dette er et ganske interessant tema. Hadde vært fint om Springsteen kunne utdype sine teorier om erverv av grunn.

Akkurat - jeg hadde en mistanke om at det kunne være slik - at noen har tatt seg til rette, og nå kjeppjager oss når vi prøver å lure en ørret til å ta flua vår.

Takk for opplysningene, Krokann. Men - når det var slik at kongen eide rubb og rake - er det da slik at det også ble solgt noe av de "mindre verdifulle" områdene i fjellet - og at det er etterkommerne etter dem som (evt) kjøpte disse jakt- og fiskeområdene over tregrensa vi nå sliter med å forholde oss til?

Squidman - nasjonalisering vil sannsynligvis være en kostbar løsning i forhold til lovregulering av en form for utvidet allemannsrett. Mens jeg skriver dette, kommer jeg inn i en tankerekke vedr opphavet til hva som evt skal nasjonaliseres - altså: hvordan ervervet dagens eiere området opprinnelig? Det er sikkert ikke ett enhetlig svar på dette - men har det til en viss grad vært slik som i Amerika at folk kom og "okkuperte" og drev jorda og satte grensa der det passet dem/evt i forhold til nabogården (hvordan hadde evt nabogård kommet fram til sin grense i tidligere fase?)? Eller har f.eks. Løvenskjold kjøpt de arealene han eier av staten og andre tidligere eiere (hvordan fikk disse evt hånd om området). Hvis det er slik at folk bare slo seg ned etter forgodtbefinnende og senere har sagt at dette er mitt land, dette er min elv, dette er mitt rypeterreng - da kan man klandre sine tipptippoldeforeldre for at de ikke var mer frampå. Det er mulig jeg er historieløs og uopplyst og at alle andre har dette helt klart for seg - men i så fall er det greit å spørre så man ikke går i tåka resten av livet mht dette.

Ekspropriasjon av all privat utmark er urealistisk. Det som KAN være realistisk, er at almenheten gis adgang til å fiske også i private vann - i praksis at disse legges inn i felles fiskekort for de ulike områder. Man undres på grunnen til at det ikke er slik: 1. Gidder ikke organisere det. 2. Vil ha fisken for seg sjøl og unner ingen andre. 3. Tjener mer på begrenset utleie til folk med mye penger. 4. Har ikke hode til å tenke alternative opplegg. Hvis det kom en lov som påla grunneiere å delta i slike fellesløsninger, burde privatvann-problemet være løst. En slik lov vil selvsagt også være et inngrep i privat eiendomsrett, men inngrep av ulik art er det hjemmel for i andre sammenhenger og. Jeg er klar over at det også vil bli aktuelt å drøfte bestemmelser om forvaltning, men det er en annen skål.