Vinnerliste

Jeg fikk en ide om å lage et telt til soloturer i Nordmarka. Det skulle være i stand til å holde i regn og dårlig vær, men slike turer tar jeg som regel når været er ok. Det skulle også ha myggnetting. Jeg ville lage det i silpoly og det skulle helst veie under 500 gram. Jeg landa på et design som kan minne om MLD Cricket, men med integrert myggnetting. Designa det i sketchup og sydde det i fjor (hadde aldri sydd før, bratt læringskurve). Veldig fornøyd med resultatet. Etter noen turer i Nordmarka økte selvtilliten og jeg testa det på Saltfjellet/Beiarfjellet med regn gjennom natta. Duken var stram som en tromme og holdt meg tørr.

Bakgrunnen To lange år hadde gått siden siste tur – seks år siden sist vi gjorde en tur sammen. Nesten som en årlig tradisjon hadde jeg sittet apatisk og demoralisert og sett min mangeårige turkamerat Arne gjøre lange turer i Skjækerfjella, Børgefjell, Forollhogna, på Dovre og i Finnmark. Et par enkle, trygge turer i Femundsmarka hadde det blitt for meg. Nå bød det seg endelig en mulighet igjen. Og det var på tide å utvide horisonten litt. Arne hadde gjennomført en tur i Børgefjell i uåret 2020. Da lå isen metertjukk langt uti august, og Arne måtte forlate åstedet kald, sulten og utilfreds. Det var tid for revansj, og jeg skulle bistå. Innmars Vi angriper fra øst. Start blant horder av mellomeuropeiske bobiler ved demningen på høyeste punkt på Stekenjok-vegen. De første kilometerene går på grusveg og på selve demningen, og er mildt sagt kjedelige. Videre tar det seg fort opp. I det vi bikker over Ohtje Tjohkele ser vi fjellene mot vest. Vi går oss på denne steinen med et fjellvåkreir med tre unger i. Mor kretser over oss og piper sin karakteristiske fjellvåklyd. Saaksenjohke forseres uten videre problemer. Baksikt mot Dåaranjarevrieh. Vi vet ikke helt hvor vi skal ende opp i kveld. I første omgang sikter vi oss inn på 906-vannet ovenfor Ranseren. På mitt første kast i Børgefjell smeller det på en fin liten stekefisk. Standarden er satt – og forventningene likeså. Her kunne vi fint satt opp teltene og tatt kvelden, men formen kjennes fin og rastløsheten er for stor, så vi beslutter å gå videre innover langsmed Ranseren. Mørket siger på mens vi beveger oss langsetter dalen. Terrenget langs sørsiden av Ranseren kan nok på avstand se lettgått ut, men det er det ikke. Tverrdaler, bakkemyrer, steinurer, vierkratt og merkelige kombinasjoner av disse dominerer hele dalsiden. Vi slipper oss helt ned til vannkanten uten at dette gjør saken noe bedre. Litt slitne når vi vestenden av Ranseren i kveldsmørket. Første leir Vi gidder ikke lete etter den optimale leirplassen, og setter teltene helt inntil reingjerdet på en morene like ovenfor Ranserelva. Helt nede ved innløpet står det faktisk to telt, og vi ser to fluefiskere som har vadet 100 meter ut i Ranseren og står og slenger i heftig motvind. Jeg kan lite om fluefiske, men det der, det synes jeg ser heller motløst ut. Vi finner noen småpinner til et lite bål, men det blåser såpass at kvelden foran bålet blir kort. Etter et halvhjertet forsøk i elva og en matbit er det natt. Oppover Ranserdalen Det er sjelden jeg koser meg så mye som når jeg går oppover en dal, langsetter en liten elv, og fisker. Prøve noen kast i spennende kulper og stryk. Lese elva. Snike seg innpå. Finne kastevinkler. Spenningen knyttet til hva som venter rundt neste sving. Gløtte opp og se utover dalen. Ta en kopp vann fra elva. Hvor mye morsommere er vel ikke dette enn å gå langs bredden av et monotont vann? I en meterdyp, stilleflytende kulp-aktig del av elva smyger jeg meg som en geriljakriger fram på bredden. Jeg er et par meter over vannkanten, og det er bratt og tett vierkratt ned mot overflata. Allerede på første kast er den etter, men den sitter ikke skikkelig før etter kanskje ti kast. Da venter en kamp hvis intensitet – etter min målestokk – ikke er proposjonal med fiskens vekt. Makan til styrke og utholdenhet på denne trehektos fisken. Ranserelva er grunn, men det står fisk på alle tenkelige og utenkelige steder. Jeg plukker opp et enda et par små, før jeg kommer opp mot Ranserbua. En kafferast like nedenfor Ranserbua. Ranserbua avlegges en rask visitt for å studere hytteboka. Brua over elva ved Ranserbua anbefales ikke. På ingen måte. Vil råde alle til å vade i stedet. Reinhornvatna Vi forlater Ranserdalen her og blinker oss ut Reinhornvatna som neste stopp. Vi tar fatt på stigningene og får utsikt bakover mot Ranserdalen. I dette området observerer vi mye rein. Reinhornvatna ligger nydelig til – tripp trapp tresko, eller som perler på en snor, om du vil. Korte elvestubber imellom som skaper inn- og utos og gir vannene litt dynamikk. Vi får en fantastisk ettermiddag værmessig. De første fiskeøktene blir resultatløse, men jeg får i hvert fall tatt meg en liten dukkert i mellomste-vannet. Leirplassen mellom de to øverste vannene kommer høyt opp på lista vår over flotte leirplasser. I skumringen begynner fisken å bite. Da er det noe i nærheten av bonanza en liten stund, og vi får godt med fisk til maten – selv om ruggen uteblir. Vi takker for oss her ved Reinhormvatana. Mot vest i regn og blest Neste morgen våkner vi til kraftig vind. Det skal vise seg å bli gjennomgangsmelodien – eller bakgrunnsstøyen - de kommende dagene. Turen går videre vestover innover i Børgefjell. Fiskeøkt i det store, dramatiske – og utrolig nok navnløse – 1063-vannet vest for Reinhornvatna. Her kommer uværet kastet på oss. Vi rekker så vidt å trekke på oss regntøy før kraftig vind og bygevær overmanner oss. Vi labber videre vestover. De navnløse småvanna ned mot Steinvatnet frister oss. Vi burde vel lest kart og terreng godt nok til å forstå at her er det for grunt og for høyt opp i vassdraget til at det står fisk. Vi tar en lunsj i le for vinden. Ingen fisk, men flott utsikt nordvestover. Flott, åpent område. Om jeg ikke tar feil, er det selveste Kvigtind som viser seg i vest. Vi går mot Steinvatnet. Utsikt nedover Virmadalen. Virmavatnet skimtes i det fjerne. Vi gir Steinvatnet et ærlig forsøk, men fisken uteblir med høye kneløft. Det blåser fremdeles jevnt kraftig slik at det er på grensen til krevende å stå oppreist på de mest utsatte stedene. I Virmadalens tåke Vi har et ønske om å få med oss noe av Virmadalen på denne turen. Etter Steinvatnet slipper vi oss ned i Virmadalen i håp om brukbart elvefiske og mindre vind. Røyskatta ønsker oss velkommen. Vi setter opp teltene ovenfor innoset til den første store lonen i Virmaelva. Regntunge skyer begynner snart å sige inn over dalsidene. For å være ærlig er vi usikre på om det står fisk her – det ser veldig grunt ut. I øsende regn og vind gir vi innoset et forsøk. Det skal vise seg at det ikke er noe problem å få til maten her. Ørret i to-trehektosklassen biter såpass villig at vi må begrense oss for å ikke ta mer enn nødvendig. Nei takk, jeg snuser ikke Resten av kvelden tilbringes i teltene med tett tåke, piskende regn og vind. Som de sosiale vesenene vi er, går vi gjerne på besøk til hverandre. Jeg har lastet ned Børgefjellboka til Monsen – som ingen av oss har lest, utrolig nok – på lydbok før vi dro inn. Arne snuser og tilbyr meg titt og ofte en smak når vi er på tur – og jeg takker alltid nei. Nå er jeg derimot såpass lei av teltduk og vind at jeg tenker at det neppe kan skade. Kan ikke si at jeg angrer på det, der vi ligger på ryggen og stirrer opp i telttaket og lytter til Lars Monsen som leser sin egen bok om områdene vi er midt inne i, mens vinden river og sliter. Det blir riktig høytidsstemning i teltet. Dette kommer til å sitte i som et av de sterkeste og fineste minnene fra turen. Tidlig (?) morgen langs Virmaelva Jeg nekter å forholde med til klokka når jeg er på lengre turer. Jeg vet derfor ikke hvor tidlig eller sent det er når jeg våkner. Jeg har en mistanke om at det er svært tidlig, men jeg er rimelig uthvilt og bestemmer meg for en fiskeøkt – etter en lang frokost og mange kopper kaffe naturligvis. Det er ikke noe liv borte hos Arne. Jeg fisker meg rundt lona. Det må vel finnes noen individer i halvkilosklassen, tenker jeg. Jeg oppdager fort at lona generelt er svært grunn, men at det finnes enkelte dypere partier. Og det er naturligvis her fisken står. Disse dypere partiene er rene hotspots for matauke-fiske. Fisken tar på nesten hvert kast, og er helt utrolig sprek, så fisket er morsomt. Jeg trenger egentlig ikke maten nå, så jeg setter tilbake de jeg kan – de aller fleste faktisk. Dessverre er det ingen som strekker seg over 350-400 gram, uansett hva jeg serverer. Jeg må et lite stykke nedover elva fra utløpet før jeg klarer å krysse Virmaelva. Kunne gjerne tenkt med en dag med fiskestang videre nedover her. Tilbake på den siden jeg kommer fra, ser jeg Arne sitte på en stein, under regnponchoen sin. Så har han omsider kommet seg opp han også. Uvanlig sent til å være ham. Etter å ha avdekket nok en hotspot er jeg rimelig fornøyd. «Er fisket tregt i vanna kan man alltids stole på at man får til maten i elvene og bekkene», hørte vi Monsen lese i går kveld. Han er nok inne på noe der, tenker jeg mens jeg rusler tilbake mot teltet. Det regner fortsatt godt, så jeg er såpass freidig at jeg setter meg ned i det romslige forteltet til Arne og venter. Jeg sitter her og speider inn i tåka for å se om jeg ser ham noe sted. Slik sitter jeg nok en ti minutters tid før jeg titter inn i innerteltet – og skvetter. Men i h*lvete, det ligger noen her. Ingen ringere enn teltets eier – naturlig nok. Mennesket jeg så ute ved lona var altså en annen vandrer, med identisk regnponcho som Arne. Utsikt til Steintinden og Gievienjuenie fra leiren. Raentserenmehkie Dagens marsj starter oppover de slake dalsidene mot passet mellom Virmadalen og Jetnamsvatnet og Raentserenmehkie. Været er skiftende og ubestemmelig, men den fordømte vinden holder fram uten så mye som ti sekunders opphold. Utsyn tilbake nedover Virmadalen. Vi når det høyeste punktet på dagens marsj oppe ved Flåfjellet. Jetnamsvatnet skimtes i sørøst. På kartet er det inntegnet en liten bre oppe på det høyeste punktet. Vi er litt spente på hvordan denne ser ut. Heldigvis lar den ser forsere greit. Jeg må skli på baken på blåisen de siste meterne før jeg når tørt land, uten større konsekvens enn at jeg blir litt våt. Vi får etter hvert utsikt over Raentserenmehkie. Bekken fra Govlektinden kaster seg på dramatisk vis ned langs fjellsiden. Mellom den øverste delen av vannsystemet, altså den delen som ligger helt inntil fjellsidene, og selve hovedvannet, er det noen smalere partier med noen få meter fall, slik at man nesten kan kalle det en elvestubb. Her har jeg en morsom fiskeøkt. Bredden er slik at man fint kan kaste over, og i store deler er det så grunt at man ser bunnen. Det hugger skikkelig til flere ganger, men her er ørreten så full av liv og kraft at uansett hva jeg foretar meg av mothugg, så glipper den. Flere av dem gjør meterhøye hopp før de vrir seg av kroken. Ikke før jeg er nesten nede ved vannet igjen, klarer jeg å få en til å henge. Den er ikke større enn en god stekefisk skal være, men du og du for en kamp den gir. Akkurat i det jeg holder på å få kontroll på fisken, bestemmer himmelen seg for full åpning. Jeg innser at den nå mener alvor. Får jeg ikke på regntøy innen et halvt minutt, er jeg våt til skinnet. Jeg prioriterer naturligvis landingen av fisken, og tenker at regnværet snart vil gi seg. Uværet Det gjør det ikke. På ingen måte. Vi hiver sammen sakene og haster videre. I løpet av noen minutter er underbukse og sokker gjennomvåte. Da er det bare å gi seg hen og akseptere situasjonen. Vi har en liten times marsj bort til de navnløse vannene øst for Raentserenmehkie. Det blir kaldt og slitsomt. Vi gjør et forsøk på å finne et skjul som er merket på karten (Calazo - Børgefjell), for å stå av det verste været. Vi leter ganske godt, men vi klarer ikke å se at dette eksisterer. Nå var vel ikke vår situasjon direkte livstruende, men det er likevel uheldig med slik feilmerking. Vi når fram til eidet mellom de to vannene. Det blåser og bøtter ned. Jeg gjør et forsøk på å få opp teltet mitt. Det mislykkes. Her er det bare å erkjenne at man er en godværsturist uten særlig erfaring med røffe forhold. Kraftig vind – joda, det takler mann, for da kan man ta seg god tid med stenger og barduner. Regn – joda, det takler man, for da klarer man å håndtere teltet. Men kraftig vind og regn samtidig – det er fanken ikke enkelt, gitt at innerteltet fremdeles skal være tørt etterpå. Arne har vært litt mer framsynt og koblet fra innerteltet. Vi hiver opp ytterteltet hans og kommer oss i skjul. Arne er for dårlig kledd og er ikke så altfor langt unna hypotermi, men vi får på oss tørt og kommer oss ned i posen. Etter en time eller to roer regnet seg litt, og jeg kommer meg omsider ut for å få opp mitt eget telt. Været innbyr fremdeles ikke til noe annet enn teltliv, så jeg er fort ned i posen igjen. Noe særlig verre vær enn vi hadde her er det nok knapt mulig å oppdrive i sommerfjellet. Joda, det kan sikkert snø i Børgefjell i august, men jeg er usikker på om det er noe verre enn intenst regn og vind med temperaturer like over frysepunktet. Vi opplevde vel aldri denne situasjonen som direkte skummel. Etter å ha fundert litt på dette i ettertid, har jeg landet på at dette skyldes tre ting: 1. Vi var bare en times gange fra Ranserbua 2. Vi var to 3. Vi har relativt god fysisk form Hadde jeg vært alene, enda lengre fra tak over hodet, og i elendig fysisk form, kunne situasjonen bitt mer enn ubehagelig. Er man to personer får man alltid satt opp et telt. Om det hadde blitt riktig ille, skulle vi klart marsjen tilbake til bilen i en jafs eller to. Som sagt så opplevde vi aldri denne situasjonen som direkte skummel, men man får seg allikevel en liten vekker med tanke på hva som er viktig å beherske når man er på langtur i fjellet. Morgen på eidet Etter en god natts søvn våkner jeg til den umiskjennelige lyden av nesten vindstille. Ingen regndråper mot teltduken. Det er liketil blåfarge på himmelen og gløtt av sol! I går var jeg helt sikker på at vi måtte leve med våte klær og vått utstyr resten av turen, men nå ser vi vårt snitt til å få tørket noe. Aaaah! Morgenkaffen kan inntas ute, mens sola varmer. En skikkelig opptur. Det er slike kontraster som gjør turlivet så vakkert. Etter kaffen fisker jeg meg rundt det øvre vannet og litt oppetter bekken og noen loner i innoset. Så er tiden kommet for å bryte leir og traske nedover Saksendalen. Vinden har nå tatt seg opp igjen. Menneskemøte Idet vi når vestenden av Saksenvatnet hører vi med ett intens hundeglam. Her må det være folk. Og joda – helt riktig. Vi har gått oss rett på fire huskyer som bærer navnet Kaospatruljen og deres eier, Bengt-Are Barstad. Her har han leieren sin fint til bak en liten morene som skjermer for den intense østavinden. Bengt-Are er fra samme kommune som oss, og Arne har knapt nok rukket å åpne kjeften før Bengt-Are utbryter at «dåkk må nå værra Meddalinga». Joda, riktig det – verden er ikke stor. Bengt-Are har besøk av et par kompiser noen dager. Vi prater litt om været, felles bekjente og stjeler med oss noen fisketips før vi labber videre for å finne en fin teltplass. Ved Saksenvatnet Mot all sunn fornuft velger vi oss en vindutsatt odde. Det blåser mer og mer, så vi er nøye med barduneringen nå. Fisket så langt på turen har ikke vært noe å skrive lange brev hjem om. Landingen av en åttehektos Saksenørret bidrar til å berike fiskehistoriene. Ikke lenge etterpå gjør Arne nøyaktig det samme. Speilblank Saksenørret med Jetnamsfjellet i bakgrunnen. Ikke noe å utsette på kvaliteten. Nattlig fiskeøkt. Det et hvittopper på bølgene som slår innover land og gjør buksebeina våte. Vinden river og summer rundt øra med en slik pågående intensitet at man blir susete i hodet. Fisk blir det heller ikke. Vi avslutter også denne dagen på beste mulige måte med lydbok, snus og kamfer i teltet. Natta ved Saksenvatnet blir den mest vindfulle på turen. Teltet får kjørt seg mer enn noen gang før. Utmarsj Både telt og nattesøvn berger greit. Det er nesten surrealistisk å våkne og se at bølgene på Saksenvatnet i dag går motsatt vei av det de gjorde sent i går kveld. Et værskifte har åpenbart funnet sted. Det bryr vi oss egentlig lite om. Vi er nå kommet til siste dag og kun utmarsj gjenstår. Den starter med en god tur oppover langs bekken som kommer inn i Saksenvatnet fra sør, i håp om å unngå å bli for våt på føttene. Denne bekken har nok vokst ganske kraftig de siste dagene. Østenden av Saksenvatnet. Vi fisker litt i de spennende lonene like nedstrøms utløpet, men trasker fort videre. Vi snur oss for å ta farvel med Børgefjell, og registrerer at gråværet vedvarer inne i Saksendalen til tross for værskiftet. Takk for oss!

Dag 1: Da fridager og godvær på Dovrefjell endelig står i en gunstig sammenstilling er det ikke noe å lure på; tursekkene pakkes og togbilletter fra Oslo til Kongsvoll bestilles. Jeg lover kona rolige dagsetapper, godsaker i sekken og mye moskus. Hun biter på. Dette skal bli fem deilige dager i fjellet. I strålende vær og akkurat passe vind går oppstigningen gjennom bjørkeskogen fra Kongsvoll og opp på snaufjellet som en lek. De 200 høydemetrene går i bedagelig og sindig tempo. Klok av skade vet jeg at det kan være en fordel å la kona diktere marsjfarten i motbakkene. Det er et nydelig og åpent landskap oppover Stroplsjødalen. Praten går om løst og fast og terrenget er enkelt å gå i. Plutselig, noen hundre meter foran oss, får vi øye på en gruppe på fem moskus. De går og beiter, nesten midt på stien, og det ser ikke ut som de bryr seg noe særlig om oss. Denne gangen har jeg med kikkert og kan se at det er en kalv sammen med flokken. Vi tar ingen sjanser og går derfor i en stor bue rundt. Det er selvsagt håpløst å få gode bilder av dyrene på denne avstanden med kameraet på telefonen. Flere steder får vi øye på dotter av moskus-ull i vegetasjonen. Etter at vi har krysset bekken fra Kaldvellsjøen bestemmer vi oss for å slå leir. Allaken reises og hjemmetørket pasta bolognese rehydreres. I mens maten putrer i gryta sjekker jeg om radioen får inn signaler. Moskusen er etter sigende glad i jazz, så litt dempede blåtoner setter den riktige stemningen. Da vi spiser middag kan vi se at flokken har flyttet på seg og beiter nå oppi skråningen på den andre siden av bekken. Det er en fantastisk opplevelse å ligge i teltet og spionere på moskusen med kikkert. Dag 2: Godværet fra dagen før har ikke endret seg. Videre oppover dalen ser vi en ny flokk på 7 dyr som har slått seg ned på ei snøfonn på den andre siden av Stropla. Jeg går i tynn ullskjorte og shorts, så det er sikkert alt for varmt for moskusen i dette været. Når vi nærmer oss Reinheimen kjenner både jeg og kona at det er på tide med lunsj. Crocs er en liten skatt av en luksusartikkel å ta med på tur. Både i leir og i lange lunsjpauser er det herlig å ta av fjellsko og legge både sokker og såler til tørk, og i stedet luske rundt i Crocs. Det blir stekt bacon og kokt potetmos, med Snøhetta rett bak ryggen. I stedet for å satse på topptur, bestemmer vi oss heller for å ta en rundtur. Etter at vi kommer til Reinheim setter vi derfor kurs for Leirpullskardet og videre mot Åmotsdalen. Nesten på toppen av skardet, i ly av en stein, står en stor og tett klynge med planten Rosenrot. Det er fascinerende hvordan fjellplanten greier å klore seg seg fast i den karrige grusen her oppe. På den andre siden av skardet ligger en stor snøfonn. Det er bratt og føles litt for risikabelt å krysse den der stien går, noe som fører til omvei og kaving i grov ur. Både stemning og blodsukker er i fritt fall. Vi bestemmer oss for å slå leir så snart vi finner et fint sted. Landskapet her er langt mindre grønt og frodig sammenlignet med Stroplsjødalen, men vi finner likevel en super plass for teltet, med en smeltevannsbekk rett ved. Dag 3: Vi våkner av lett tromming fra regn mot teltduken. Jeg kikker ut og ser at tåka ligger som et grått ullteppe rundt oss. Det er ikke noe dekning i dette området, så vi får hverken sjekket værmelding eller brukt radioen. Det blir derfor lang frokost i teltet med knekkebrød, spekepølse, kaffe og litt sjokolade. Vi hører litt på podcast og løser kryssord. I 12 tiden slutter regnet, og i løpet av 20 minutter er tåka i ferd med å lette helt. Været blir bare bedre og bedre på vei ned mot Åmotdalshytta, og når vi kommer dit er det full sommer i fjellet. Fra Åmotdalsvannet er planen å gå opp skardet mellom Store Langvasstinden og Larstinden. Før vi kommer dit passerer vi vann 1416 og får øye på en utrolig flott leirplass. Her har landskapet forandret karakter. Vi er omgitt av store dramatiske topper og det er stort sett stein over alt rundt oss. Her slår vi leir. Jeg måler på kartet at vi har gått 8 km denne dagen, noe som må sies å være en rolig etappe. Det er en fin strand like ved og før middag tar vi en kattevask og en rask dukkert. Det blir en deilig ettermiddag og kveld i storslåtte omgivelser. På natten blåser det opp. Teltplassen som var så luftig og fin i sommerværet ligger nå utsatt til. Allaken sine 101 glidelåsdragere rasler som et overpyntet juletre i vintervind. Jeg lurer på om det er en god idé å klippe av disse og erstatte de med bardunsnorer? Etterhvert må jeg ut for å etterstramme barduner og legge steiner på de mest utsatte forankringspunktene. Teltet står støtt og takler vinden bra, men det det blir oppstykket søvn i alt lurvelevenet. Dag 4: Vinden løyer ikke. Det blåser friskt fra sør og dagsmarsjen starter med skalljakke, lue og hansker. Vi skal opp skardet mellom Larstinden og Store Langvasstinden. Det blir en times tid oppover ura. Klyvingen går greit, men periodevis langsomt der steinblokkene er store. Midt i røysa åpner det seg plutselig et lite felt av mose og Is-soleie. En utrolig fascinerende kontrast til omgivelsene. Langvasstinden har fortsatt en liten tåkedott hengende over toppen, og vi kan se at isen akkurat har gått på vannene her oppe. Et gudsforlatt og alpint landskap. Vi finner en lun plass der vi tar lunsjpause, og etter litt pasta carbonara disker fjellbaristaen opp med en nydelig tindekaffe. Skydekket bryter nå helt opp og vi kommer inn i turens kanskje mest storslåtte område; Svånå-massivet med den steile Bruri og de magiske blå-grønne vannene like ved. Vi koser oss nedover Svånådalen, tar oss god tid og tar lange pauser. Den siste leiren bli i skråningen under Istjørni. Dag 5: Vinden herjer fortsatt. Nå har vi dekning igjen og yr viser at den veksler mellom 10 og 11 m/s. Det er også hissige regnbyger denne morgenen som kommer og går. Toalettbesøk må derfor times og gjennomføres resolutt. Vi tar på skallbekledning og stålsetter oss for de siste kilometrene til Snøheim i kuling og regn. Utrolig nok uteblir regnet. Det lysner og vi ankommer Snøheim med blå himmel, og er sesongens aller første gjester. Vi blir tatt godt imot og det smaker himmelsk med fiskesuppe, Munkholm og gulrotkake. Vi avslutter i peisestuen, mens vi venter på bussen ned til Hjerkinn og ser tilbake på bilder fra en flott tur der både været og Moskusen viste seg fra sin beste side.

Jeg tok litt notater for egen del underveis på turen min i Børgefjell. Men ser nå at det sikkert kan deles her også, så her kommer noen ord om fine dager i Børgefjell🙂 Børgefjell Onsdag 31/7 Parkerte ved Tomasvatnet og slet litt med dekning for å betale parkering. 18:30 var jeg avgårde og rusler innover mot nasjonalparken. Første gangen jeg går inn denne veien. Sekken veier straks over 22 kg og jeg kjenner at det er maks jeg kan bære komfortabelt i Padje Light 60. Jeg kommer opp stigningen fra Hesjarvollen og rusler forbi skiltet som viser starten på nasjonalparken. På forhånd vet jeg at Storelva kan være brutal, men samtidig er det tørt i marka. Jeg har bestemt meg for å teste broen over elva. På vei ned mot Storelva tar jeg opp ei rype. En enslig kylling. Vi får håpe at både mor og flere søsken er i nærheten. Jeg svinger av ved vadestedet og går oppover langs elva mot broen. En kilometer står det på skiltet, men det virkers om det er en veldig kort kilometer. Tar tiden og finner ut det tar meg 20 minutter ekstra å bruke broen kontra å gå direkte over vadestedet. Det står 2 telt oppe på høyden over Storelva. Jeg rusler videre innover mot Orrekvatnet. Beiter noe multe på veien. Det er ikke store mengdene langs stien, men nok til en neve eller to. Veldig fin sti å gå etter og gode klopper der det er vått. Brua over Storelva Jeg går inn til enden av Orrekvatnet og finner en teltplass på flatene ved østenden av vannet. Første gangen jeg «pitcher» X-mid teltet utenom testing på plenen. Jeg blir rimelig fornøyd. Det blåser innover dalen, men teltet virker stødig. Teltplassen på østsiden av vannet virker godt brukt, det ser ut som det har ligget folk her over lengre tid. Grasset er tråkket godt ned. Dessverre er det også en del dopapir utover området. Det ser ikke pent ut. En kjapp middag og jeg kryper ned i posen. Morgenstund ved Orrekvatnet Torsdag 1/8 Det ble litt lite søvn, typisk første natt i telt. Rydder camp etter frokost og kaffe og kommer meg tidlig avgårde. Sola skinner, men det er mørke skyer i horisonten. Garmin værmeldingen mener det er 0% sjanse for nedbør, men det ser ikke slik ut. Jeg setter opp farten for å se om jeg kan unngå regnet, om jeg kommer meg ut fra den trangeste delen av dalen. Når jeg kommer opp på høyden og ser nedover mot Jengelvatnet kommer det noen regndråper, men jeg går klar av mye regn. Jeg passerer Jengelhytta og fortsetter innover mot Litle Kjukkelvatnet. På veien møter jeg 2 følger på 3 personer. Det ser ut til at de er på vei hjem. Stien fra Jengelvatnet mot Litle Kjukkelvatnet er meget fin. Tempoet er høyt. Jeg finner meg en en haug med utsikt over Kjukkelelva og tar en pause. Her var det ordentlig fint. Jeg kan ikke annet enn å smile for meg selv. Det er godt å være på tur. Jeg kommer frem til Litle Kjukkelen og rigger slukstanga. Tar noen resultatløse kast, men det er godt å være i gang. Jeg møter et trøndersk par ved Litle Kjukkelen. Trivelige folk. De har vært på rundtur i parken i nesten 14 dager. Første uken hadde de hatt bra fiske, men hadde vært tregere de siste dagene. Pratet med en kar til, han hadde også teltet like ved. Jeg forlater Litle Kjukkelvatnet og tenker å sjekke ut småvannene som ligger nordenfor. Det blåser nordavind og jeg har liten tro på fangst. Her er det også et telt, men ingen å se. Jeg kaster i motvind en stund, før jeg tar lunch. Tenker å ta noe siste kast i vannet før jeg går til neste. Da får jeg faktisk en ørret på rundt 400 gram. Fin og feit. Jeg går til nabovannet og passerer nok et telt. Her er det heller ingen å se. Jeg fisker av en marbakke og det blir 3 kjappe ørreter. Alle 3 på mellom 400 og 450 gram. Jeg flytter meg videre og får et par mindre fisker til, de blir sluppet forsiktig tilbake. Middagen er uansett berget og jeg kan finne meg en teltplass. Jeg går tilbake til forrige vann for å komme meg i le. Finner meg en tørr og fin rabbe og setter opp teltet. Fisken er filetert og stekes lett i pannen. Nytes med tacolefser og Sriracha saus, fjellets taco. Stappmett og trøtt blir det tidlig kveld i posen. Jeg leser litt «Fjellene har meg nå» av Stein P.Aasheim og sovner. Veldig riktig litteratur til en slik tur. Fredag 2/8 Det ble 12 timer i sovepose og det gjorde godt. Jeg pakker camp og har sett meg ut 2 mulige ruter. Enten en kort rute ned til Litle Kjukkelvatnet eller en lengre rute inn til Søre Biseggvatnet. I det jeg starter opp kommer det ruslende en simle og kalv. De blir var meg og stikker avgårde. Jeg bestemmer meg for å prøve lykken igjen i vannet der jeg fikk 3 kjappe ørreter i går. Ved teltet jeg observerte i går sitter det 2 personer. Jeg rigger fluestangen og får 2 kjappe ørreter på 750 gram og 800 gram. Det er fortsatt en del nordavind, men den stilner i perioder. Det kommer også en liten regnskur og det virker som den trigger fisken. Jeg satser på mer bitevillig ørret senere i dag og setter begge fiskene forsiktig tilbake. Rundt vannet er det utrulige mengder måse til fjellet å være. Teller 32 fugler som letter samtidig. Måsene har definitivt inntatt Børgefjell også. Rusler mot Litle Kjukkelvatnet. Fisker rundt navnløst nord for Litle Kjukkelvatnet. En god del napp, mister flere, fisken vil ikke sitte. Men tar til slutt en liten en. Før det blir 2 kjappe. Jeg fileterer og lager fisk til lunch. Det er veldig idyllisk ved vannet og jeg vurderer å bli. Men konkluderer med at det mulig er mest småfisk her. "Taco" ved et av de navnløse vannene nord for Litle Kjukkelvatnet Går derfor mot søre Biseggvatnet. Tar opp et rypekull på 9 kyllinger. Ser også en rovfugl. Det irriterer meg litt at jeg ikke kan mer om fugler, burde definitivt lest meg opp på de forskjellige rovfuglene. Fin tur frem til Søre Biseggvatnet. Noe beiting av utrolig fin blåbær på turen. Jeg bestemmer meg for nord-øst siden av vannet og vader over utløpselven. Det er mye lyd oppe i fjellsiden mot Kvigtindaksla. Først tror jeg at det er fugl, men konkluderer med at det er rein som «prater» der oppe. Ser etter hvert en liten flokk høyt oppe mot fjellet. Leter til slutt opp en fin teltplass og rigger camp. Så blir det middag og den siste resten av blåbærlikøren. Hadde med for lite kosedrikke. Rigger stang og fisker mot kvelden. Kaster og kaster, uten så mye som en antydning til fisk. Ser noen bibio (russeflua). Mister godsluken i en stein og tar kvelden. Kaffe og kart ved Søre Biseggvatnet Det blir en tvilsom natt. Selv om det er meldt lite vind, kommer det fallvinder fra Kvigtind. Jeg stoler ikke helt på X-miden enda og «pitchingen» var langt i fra perfekt. Men teltet holder og jeg sovner til slutt. Mye av bekymringen kommer nok av lite erfaring med X-mid teltet. Teltplass under Kvigtindaksla Lørdag 3/8 Våkner tidlig, rett etter 6. Det blir havregryn og 2 kopper kaffe, før leiren pakkes ned. Sekken pakket for ny dag Rusler langs med vannet. Det kommer ei regnskur selv om Garmin værmeldingen igjen har meldt 0% sannsynlighet for regn. Prøver å unngå å miste høyde når jeg tar av i retning Store Kjukkelvatn. Fint å gå i starten, men etter hvert blir det en del opp og ned. Mye spor etter rein, men ingen å se. Når jeg skal opp siste skalet nord for Lille Kjukkelfjell, tar jeg opp er rypekull på mor + 5. Rekker knapt nok å se de forsvinne før et annet kull lettet nedenfor meg. Rypemor + 9. Opp mot toppen går også ei simle med kalven. Når jeg tar meg over kanten og ser ned mot Store Kjukkelvatn, ser jeg 2 personer som går langs vannet. Et par som kommer fra Simskardet. Han fisker, hun passer hunden. De skal til Jengelen. Etter en liten prat, der jeg er den eneste de har sett, rykker jeg fra langs med vannet. Jeg trodde det skulle gå et døgn uten å se folk, men ble med 19 timer. Utsikt over Store Kjukkelvatnet Jeg rigger slukstanga i enden av vannet og fisker meg østover mot elva. Kjenner det i venstre ankel, i dag blir det tidlig camp. Jeg går bort til elva, her er det magisk fint. Ser ut som en meget giftig fiskeplass. 75 kast senere og jeg lurer på om det er for tidlig for at den går ut i elva. Jeg går over til Store Kjukkelvatn igjen, vestover langs tangen som går nordover i vannet. Jeg finner meg etter hvert en plass i le og setter camp. Spiser lunch. Tenker at nå går jeg all inn på et fiskemåltid og at jeg har mange timer med kasting foran meg. Dette blir vanskelig. Kaster og bytter plass. Etter en stund har jeg fisk etter. Kaster og bytter plass. Da smeller det på. Jeg kjenner at dette er fin fisk. Sprek sak, men glir snart i håven. Nesten 1,2 kg. 45 min etter at jeg startet var middagen sikret. Fileterer og gumler rogn med utsikt til Kvigtinden. Magisk. Trivsel ved Store Kjukkelvatnet Søndag 4/8 Etter frokost prøver noen kast i Store Kjukkelvatn. Pakker ned leir og prøver de små vannene nedover dalen mot Litle Kjukkelvatn. Blir vitne til en magisk konsert når hele fjellsiden opp mot Litle Kjukkelfjellet livner til. Masse rein går og «prater». Stopper og fisker i 3 vann. Kun smått å få, men kan være lure disse vannene. I et vann ikke langt fra Litle Kjukkelvatn får jeg en magisk times fiske. 4 fisk på land på tilsammen 2,4 kg. Mer enn nok til 2 måltid. Den femte på 1,1 settes varsomt tilbake. Nok nå, gir meg og går. Slår leir på en haug ved Litle Kjukkelvatn. Meget fin leirplass. Noen har oppdaget det før. Det ligger igjen sølvpapir i bålet, ei topp samt en ferdig oppgjort ørret på drøye halvkiloen. Håpløst. Rydder og slår leir. Gomler fisk. Har sett noe rype i dag, blant annet et nytt kull på 9. Men skulle ønske det var hakket mer å se. Har sett et levende og et dødt lemen så langt. Kveldsfiske i Litle Kjukkelvatn med fluestanga. Får et par mindre og mister en veldig fin en. Bruker litt myggmiddel for første gang på turen. Etter en fantastisk dag blir jeg liggende lenge å lese «Fjellene har meg nå». Mandag 5/8 Våkner litt før 7. En magisk morgen. Litle Kjukkelvatn ligger blikkstille. Åpner både yttertelt og innertelt og fikser frokost og kaffe fra soveposen. Litt mygg, men ikke ille. Tar livet med ro og leser bok. Blir enda en kaffe fra soveposen før jeg kryper ut. Tar en god runde med slukstanga. Kaster og beveger meg, kaster og går noen meter. Fisker av mye vann, men ikke et eneste hugg. Tilbake i camp lager jeg en kopp kaffe og pakker sammen. Blir en kort dagsetappe i dag. Bør være fine forhold for fluefiske utover dagen og jeg har et par vann å utforske ikke langt i fra. Venstre ankel er heller ikke 100%. Tapet opp i går og det fungerte bra. Men rev av den for å få god sirkulasjon i går kveld. Bare greit med en kort etappe. Delvis sol og god temperatur. Fremme ved neste camp og finner en fin plass for teltet. En del reinbæsj gjør det litt verre enn jeg hadde trodd. Jeg camper bare noen titalls meter fra vannet der jeg hadde det første møtet med fin fisk på turen. Lunch blir fisk fra i går. Jeg rigger fluestengene og på andre kastet smeller det. Fin fisk. Men han drar. Surt. Jeg tenker det blir en kanondag, men tvert i mot. Et par små ørreter, men de store er som sunket i jorda. På kveldingen finner jeg en stor en som vaker. Den er oppe gang på gang. Jeg kaster og legger ut. Den tar! Og jeg bommer på tilslaget. Resten av kvelden er det fint lite som skjer, jeg fisker, men det vil seg ikke. Det blir en nydelig kveld. Blikkstille og fint lys. Tidligere på dagen har det ligget et regnsky rett over hodet mitt. Blå himmel i alle retninger, men her har det regnet. Tirsdag 6/8 Fryktelig fuktig morgen. Har regnet i natt og tendenser til kondens inne i teltet også. Sola er oppe og varmer opp teltet så det tørker. Frokost og kaffe i teltet. Rusler ned til Litle Kjukkelvatn, ser 4 telt rundt vannet. Fisker av enden av vannet, men helt dødt. Rusler til Jengelvatnet. Tok av ved hytta og gikk stien sørover mot vannet. Fant en fin strand med skjerming for vinden. Det blir fiske og lunch her. Har en følgefisk og et hugg, men vil seg ikke. Strandhugg ved Jengelvatnet Treffer en kar ved naustet. Hadde brukt 3 timer og 5 min fra parkering og dit. Vurderte selv å gå helt ut, eventuelt ligge ved Orrekvatnet. Beiter litt multe på tur ut. Flere telt ved Orrekvatnet da jeg kommer dit. Bestemmer meg for å gå helt ut og ikke ta en siste natt ved vatnet. Gikk ikke brua over Storelva, men krysset på vadestedet. Nesten ikke vann i elva. Slitne føtter ved bilen. Tabbe å ikke ta ei natt til på vei ut. Ser brua i det fjerne. Lite vann i elva. På vei hjem

For ett eventyr det var å krysse Hardangervidda, alene. Og for ett (u)vær det har vert! 😅 To dager før jeg reiste var det -19C og gnistrende vinterføre! Uken etter at jeg har kommet hjem skal det igjen være stabilt med kuldegrader, og tørr fin snø. Jeg pleier ikke å være så heldig med været, og har måttet håndtere det værste man kan få på vintertur: ØS PØS REGNVÆR! Hadde jeg ikke vert Bergenser, ville jeg dauet på vidda 😅 Dag 1 av 7: Haukeliseter - Mannevatn Distanse: 11km Temperatur: -2C - +2C Sikt: Stort sett whiteout* Vær: Snø, regn Vind: Rundt 1-5 m/s. Startet sent på ettermiddagen etter å ha gått av bussen ved Haukeliseter. Det hadde snødd i mage dager, så det var dyp snø. Det var rundt null grader, vindstille og snøvær. Det ble noen heftige høydemeter, med en tung pulk på slep. Jeg har jo med mat, utstyr og drivstoff for 7 dager på tur. Planen er å følge kvistet rute innover fjellet. Det var stort sett whiteout, så jeg ser ikke forskjell på himmel og bakke. Kvistene er fjernet deler av strekningen (på grunn av villreinen), og en gruppe som kom ned sa jeg burde snu fordi det var umulig å finne veien og se hvor man går. Jeg forsikret om at dette gikk fint, og fortsatte. Jeg orienterte meg etter GPS, og jeg kunne skimte stavhullene i snøen, og noen steder skispor, etter de som kom ned. Da går jeg ihvertfall ikke utfor en kant. Jeg følger disse så lenge det går, og slår leir om jeg ikke har spor eller kvister å følge. Det sluttet å snø, og gikk over til REGN! Det skal ikke REGNE på hardangervidda i begynnelsen av April! Litt forbi Mannevatn kom kvistmerkingen tilbake. Første leir ble etablert, og det ble brukt en del parafin på primusen for å tørke våte klær utover kvelden. På vintertur pleier ting å holde seg ganske tørt, så dette regnet, kombinert med kulde, snø og vind, skapte mye utfordringer utover uken. BILDER: https://www.instagram.com/p/C5rIrX4sLai/?igsh=cG04bDJvMWc2ZjRt Dag 2 av 7: Mannevatn - Hellevassbu Distanse: 14 km Temperatur: 0C - +2C Sikt: Tidvis god sikt Vær: ØS PØS REGN! Vind: 6-12m/s, kastevinder ca. 15-19m/s Da jeg kom ut å skulle ta ned teltet var ALT glasert! Ett tykt lag is dekket alt av telt, barduner, ski og pulk. Det var yr og kald vind, altså underkjølt regn. Etter å ha banket og skrapt is av alt utstyr, gikk det over til ØS PØS regnvær! Dette var helt feil til å oppdage at membranet i ski buksen min er utslitt. Jeg kjente vannet trenge gjennom langs bena, og fyllte opp skiskoene til randen med vann ganske fort… Det hadde også snødd mye om natten, så jeg gikk i dyp våt løssnø med sørpe på toppen. Skituppen var ofte under snøen, og hvert stavtak sank 40cm ned i snøen, og trinsen tok med ett halvt kilo sørpesnø opp for hvert tak. Jeg rakk å tenkte at med disse forholdene kommer jeg ALDRI til å nå Finse, før også vinden tok seg kraftig opp, og sikten ble dårlig. Vannet surklet i skiskoene, og jeg visste at teltet var pakket ned helt vått. Etter 14km i sørpesnø ankom jeg Hellevassbu, og var helt utslitt. UAKTUELT å sette opp telt nå, og bruke hele natten på å tørke ting. Her var flere som hadde søkt tilflukt fra uværet, og ikke hadde beveget seg ut i dag. Det ble fyrt i alle vedovnene, og alt ble hengt opp til tørk. Utover natten hadde jeg høy hvilepuls, og hørte uværet ta seg opp utenfor hytten. Jeg kvapp og våknet hver gang hytten ristet. Det var gått over til kraftig snøvær, og om det i det hele tatt er mulig å bevege seg ute i morgen, blir det blodslit gjennom dyp løssnø… Shit, jeg kommer meg aldri til Finse… BILDER: https://www.instagram.com/p/C5rRtW1tlqN/?igsh=b2xnNWt5dnlwZDZn Dag 3 av 7: Hellevassbu - Bismarvatnet Distanse: 31 km! Temperatur: -4C - +5C Sikt: Stort sett veldig bra sikt. Vær: Mest sol! Og snøfokk Vind: Mellom 0-15m/s, kastevinder ca. 17-20m/s Alt utstyr og bekledning var tørket, og jeg var klar til å prøve meg ut. Jeg fant en søppelsekk til bagasjen, og laget en «regnskjørt» av en annen søppelsekk slik at jeg kanskje overlever i tilfelle mer regn på turen. Der blåste heftigere enn i går, og det føyket godt langs bakken, men vindretningen betydde medvind - så jeg prøver. En ting vind gjør, det er å lage bra SKIFØRE! All snøen fra natten hadde blåst bort, og regnet hadde fryst, så det var skareføre, og jeg kunne gå fort. Vinden bakfra er MYE bedre enn vind imot! Første par timene var det riktignok mye oppover. Og fokksnøen som kom bakfra smeltet når de traff bindingene som solen varmet opp, og det iste hele tiden mellom skosåle og binding. Isen og måtte fjernes ett par ganger i minuttet til tider. Aldri opplevd maken, men om det ikke fjernes kan man trakke ut bøylen av skotuppen, og da er turen over, for det er en av de få tingene som ikke går å reparere i felt. Fenomenet varte heldigvis bare en times tid. De fleste holder seg nok inne i dag på grunn av vinden, men jeg storkoste meg. Jeg så kun èn gruppe på tur, eller var fjellet folketomt. Jeg gikk innom Litlos Turisthytte og støttet de med å kjøpe meg en kaffe og noe attåt. Etter lunch ga vinden seg og Hardangervidda viste seg fra sin beste side! 😍 Etablerte camp på Bismarvatnet, og siden det kun har føyket snø i dag, og ikke regn, kunne jeg krype i posen varm og helt tørr! BILDER: https://www.instagram.com/p/C5sPcmFNQv3/?igsh=MWJ5NzN4NWVsZmRvMQ== Dag 4 av 7: Bismarvatnet - ved Trondsbu Distanse: 27 km Temperatur: -4C - +6C Sikt: Alt fra god sikt, til whiteout Vær: Skyer, litt tåke, og REGN (igjen)! Vind: 0-10m/s, kastevinder ca. 12-13m/s NYDELIG morgen! Kuldegrader og lite vind. Pakket ned leiren, og børstet alt omhyggelig fritt for snø slik at alt skulle pakkes tørt ned. I dag blåste det relativt lite, målt i «Hardangervidda-skala». Jeg traff på folk fra Sandhaug Turisthytte, de forteller at det skal komme regn i dag, og ekstremt mye vind i morgen. HVA!?! Jeg som trodde kampen mot uværet var over for denne uken! Jeg kom meg relativt kjapt og greit til Sandhaug. Føret var greit og jeg kunne til en forandring gå litt uten hette og slalombriller. Jeg gikk inn på Sandhaug for å sponse de med en kaffe. Været ble værre, og hytten ble fort fyllt opp av gjester som søkte tilflukt for været som skal komme de to neste dagene. Flere som prøvde å krysse vidda, tar to dager her og går hjem igjen, pga. uværet som kommer. Det begynte å regne i det jeg gikk fra Sandhaug. Skjørtet jeg laget av søppelsekken klarte å holde vannet ute av buksen, selv om det ser helt idiotisk ut. Heller tørr og teit, enn våt og kul. Den våte snøen gav etterhvert sugende føre og seig framdrift som sugde energi. Satt opp teltet litt forbi Trondsbu. Utstyret ble nøye tørket med klut før det ble tatt inn i innerteltet. Helt tørr bolig, men dagens klær var helt våte og ytterteltet var ikke ett blivende sted, fordi det regnet kondens fra ytterduken når den ristet i vinden. Primusen kom i gang, klær til tørk i taket, snøsmelting, matlaging og annet «husarbeid» tok resten av kvelden. God natt. BILDER: https://www.instagram.com/p/C5seg2VtTaX/?igsh=MWxuc3Y5azhvemdxZA== Dag 5 av 7: Ved Trondsbu - Kjeldebu Distanse: 15 km Temperatur: -1C - 5C Sikt: Greit først på dagen, så totalt whiteout. Vær: Brutal vind, sol, skyer, snøfokk! Vind: 13-18m/s, kastevinder målt med vindmåler til 25m/s!!! Fikk pakket teltet relativt tørt, til tross regn i går. Det har blåst opp i løpet av natten og fryst på i dag. Kanskje er det slutt på regn? Skareføre og fokksnø leverte meget bra glid! Når jeg nærmet meg Dyranut økte vinden på kraftig, og kom rett imot. Så kraftig at kortfellene ikke gav godt nok feste på flatene lengre! Vinden tillot ikke å stoppe for å skifte til langfeller. Etappen til Dyranut Fjellstue ble derfor ett blodslit. Spiste lunch der og fikk skiftet til langfeller. Imens var det kolonnekjøring på veien. Planen var å gå ett stykke forbi Kjeldebu, med Kjeldebu som nødly om det skulle bli for ille. Vinden ble etterhvert så brutal at fokksnøen satt ned sikten til nesten ingenting. Jeg måtte gå forbi kvisten langs ruten, og søke etter neste kvist mellom bølgene av snøfokk. Brått blåste det så mye at vinden endret lyd fra skrikende uvær til dyp bass, og jeg så en tømmerstokk komme fykende rett over meg! (Trodde jeg). Men det var snøfokken som begynte å «rulle» i bølger over hodet på meg, og laget «tømmerstokk-skygger». Nå var det ikke kjangs å få satt opp telt lengre. Så plan B blir å grave en kantgrop, og vente der til det er mulig å campe. Men siden det ikke regner er jeg tørr, så jeg holder varmen godt. Jeg vet hvor jeg er, og hvor jeg skal: Kjeldebu! Jeg fortsetter! Ved Kjeldebu er det kaotisk! Jeg finner etter en stund døren til hytten, og må ta av skiene forsiktig for at de ikke skal fly avgårde. I det jeg skal ta tak i døren og kaste inn skiene stuper en mann ut. Han holder døren åpen med hele kroppen, mens det sitter en dame på huk og tar tak imot skiene og bagasjen. Det er umulig å høre hva de sier. Døren smeller igjen bak meg. Ikke overraskende så jeg ikke ett eneste menneske utendørs i dag. På dette tidspunktet melder NRK om at forholdene er så dårlige at kolonnen har kjørt seg fast på Hardangervidda! BILDER: https://www.instagram.com/p/C5s6_XsMM99/?igsh=ZzU4aHJjMGNhbGRu Dag 6 av 7: Kjeldebu - Store Hansbunuten - Distanse: 23km - Temperatur: -1C - +4C - Sikt: 1km tidvis. Ellers tåke og yr - Vær: Regn, og sludd, igjen… - Vind: 8-13m/s, kastevinder 17-19m/s Utsikten fra hytten var nydelig, hadde det ikke vert for været… Vinden pisket nemlig våt nysnø, sludd og regn opp langs vinduene. Det ble ikke tatt ett eneste bilde under marsjen i dag. Det er ikke så enkelt, eller fristende, når alt er vått og kaldt. Bakken var dekket med myk bløt nysnø, men det var ikke sugende føre (enda), så framdriften var god. Vinden var rolig, foreløbig. Etterhvert tok vinden såpass mye at jeg måtte støtte meg på stavene i kastene, og det regnet og sluddet sideveis. Jeg ble pissblaut, skoene ble fyllt med vann, hanskene ble gjennomvåte, og det var mye motbakker. Føret ble sugende når snøen ble våtere. Jeg gikk hele dagen uten å ta pauser, det var for kaldt og vått til det. Slikt vær og føre krever mye energi. Oppsett av teltet var litt utfordrende i de sterke kastevindene som nok var minst 15m/s+. Men dette har jeg øvd på hjemme, så oppsettet gikk bra. Utpå kvelden måtte jeg ut igjen å grave snøankrene til bardunene dypere ned i snøen, for vinden dro de opp! Glidelåsen i ytterteltet ble jobbet opp av vinden, jeg måtte derfor improvisere med litt tråd og knyte igjen glidelåsdrageren. Resten av kvelden ble brukt til primusfyring og tørking av klær, mens teltet ristet ganske mye i vinden. BILDER: https://www.instagram.com/p/C5taP9zIFv0/?igsh=MTYya2RjZXh6eWl2Nw== Dag 7 av 7: Store Hansbunuten - Finse! Distanse: 7 km Temperatur: -1C - +4C Sikt: God sikt Vær: Litt sol, og litt regn. Vind: 6-8m/s, kastevinder på 10-12m/s Siste dag! Kanskje for første gang har jeg tid til å gå ut av «planlegging og gjennomføringsmodus», og kjenner i magen at turen snart er over og at krysningen faktisk kommer til å bli gjennomført! Krysningen av Hardangervidda har ikke bare tatt 7 dager. For meg har den tatt 3 år, på en måte. Siden jeg for 3 år siden lå i teltet, i storm, utenfor Krækkja, og dro ned til Haugastøl dagen derpå med halen mellom bena, har jeg hatt ett ønske om å fullføre det jeg startet på. Men, dagen begynte nydelig, og med lite vind. Flekker med blå himmel, og gløtt med sol, kledde fjellene i området veldig godt. Etter å ha pakket campen, for siste gang, begynte jeg på sjarmøretappen ned til Finse. Enda en gang begynte det å regne, og blåse litt, men det plaget meg ikke i det hele tatt. Jo nærmere jeg kom Finse, jo sterkere ble mestringsfølelsen. Og enda sterkere ble den av at jeg hadde gjennomført turen alene, i dårlige forhold, og med mange uværsdager i løpet av uken. Planleggingen av turen har også krevd sitt. Siden jeg har gått alene, og må klare meg på egenhånd, utenfor mobildekning, har jeg alltid måttet ha plan A, B og C, i tilfelle det skjer noe uforutsett. Jeg har snudd ruten i forhold til været, og jeg har flere ganger i løpet av turen møtt på folk som gir opp på grunn av vær og forhold. Det har fått meg og til å tvile. Da jeg ankom Finse kjente jeg meg: ustoppelig! For ett eventyr! BILDER: https://www.instagram.com/p/C5t2buaIsZc/?igsh=MTZmZHloYzcyNm0xZQ== IMG_5221.mov 73445371019__C9E1479D-05FF-41C1-85AE-72883D66D23A.mov

Endeleg ein nærtur med bål. Seint avgårde og trøtte etter veka, vart det hverken den mest instavennlege staden eller fotogent oppsett. Og det er nett slik eg likar det! Desse enkle nærturane "bak huset", akkurat så langt som du gidd Fredags kveld etter jobb. Kast på Parisbrettet det du kjem på, og kom deg avgarde. Det har blitt for få av desse korte nærturane siste 2-3 åra, og eg har sakna det. 20250111_104957.mp4

NERDERIER: (Slutt å lese her, hvis du ikke er interessert i rare detaljer ) Litt nerderier trengs, jeg lister opp noen momenter som jeg har erfart under turen: 1: Artic Bedding: Jeg har ikke dette, så ta dette med en stor klype salt. Men jeg så flere som brukte dette. Jeg tenker at med så ufattelig mye regn som jeg hadde på turen, så ville ikke denne kunne brukes, for den kan ikke tas klissvåt inn i teltet. Jeg hadde søppelsekker i pulkbagene mine (ikea poser med glidelås), for å holde ting tørt. Samtidig slet mange jeg traff med veltende pulker på skaren i den voldsomme sidevinden som man opplevde. Så lavt tyngdepunkt og lite vindfang var vesentlig til tider. 2: Pulkdrag: Jeg gikk halve første dagen med taudrag, og opplevde 4 velt. Skiftet til fast drag og hadde 0 velt resten av turen, selv i hard sidevind og skareføre. Samtidig tror jeg taudrag ville vert utfordrende i de lange nedoverbakkene på bristende skare hvor man hverken kan ploge eller svinge, og pulken har mye bedre glid enn skiene. Også når jeg hadde vindkast på godt over 20m/s flere dager, bakfra, så er det kjangs for at pulken vil gått forbi meg om jeg hadde brukt tau. Og tidvis måtte jeg gå helt inntil kvistene på grunn av dårlig sikt eller sugeføre hvor scooterspor var eneste stedet med god glid, da vil man gjerne slippe å styre med at pulken vil på andre siden av kvisten enn seg selv. 3: Skifeller: Jeg brukte mohair langfeller 30% av turen, mohair kortfeller 65% av turen og smørefritt mønster 5% av turen. Uten langfeller viller jeg måtte snudd før Hellevassbu. Utrolig mye enklere å komme seg fram med langfeller når det er vanskelig og/eller bratt med pulk. Mohair feller glir også meget bra på snø. 4: Klestørk: Å tørke klær på kroppen under slike forhold var bare å glemme. Det er inn i teltet å skifte til tørt og fyre brenner som gjelder. Sikkerhetsnåler var genialt til å sikre at hansker, lue og annet tøy ikke faller ned på primusen når alt rister i vinden. Jeg hadde noen i repkittet mitt. Så sikkerhetsnåler skal henges opp på torkesnorene i alle teltene mine nå 👍 Jeg gjorder faktisk snøsmelting og matlaging i innerteltet flere dager, da med god lufting. Fordi kondensen regner voldsomt fra ytterteltet når det er sørpesnø, regner ute, og teltet rister i vinden. Alt i ytterteltet ble vått når det blåste. 5: Divstoff: Jeg bodde 2 netter på hytter, og en kveld hentet jeg overvann for å slippe snøsmelting. Det gikk kun 1.3 liter parafin, selv med timesvis med tørking. Jeg tror det var en fordel å ta med Optimus 111T, fordi denne kan stilles lavt og fortsatt brenner meget bra. Da går det lite parafin, og med redusert lufting i innerteltet blir det allikevel over 20-30 grader ved taket. Forbruksdetaljer: Lørdag: Steke middag, koke vann, tørke tøy, fyring for varme. Søndag: Smelte snø, koke vann til frokost, litt varme under spising av frokost. Mandag: Koking av overvann til middag, en periode med lett tørking og varme. Tirsdag: Koking av vann til Frokost, litt varme under spising. Smelting av snø og koking til middag. Mye tørking av vått tøy og støvler. Onsdag: Smelting av snø og koking til frokost, samt oppvarming for tørk av kondens. Torsdag: Koking til middag og smelting av snø, samt masse fyring for tørk og varme. Fredag: koking til frokost, og fyring for varme og tørk av kondens. 6: Strømforbruk: Hodelykt: Nesten ingenting Iphone: ladet 2 ganger. Mest i flymodus, bilder, litt podcast i teltet, og ett par nedlastede filmer. Garmin GPSmap 67 logget hele turen, og ble brukt aktivt. Den brukte 50% av batteriet. Brukte kun kartet i teltet. 7: Vekt: Pulk+sekk+mat+taudrag+stivt drag+mat+fuel etc. Ca 40 kilo. Mat for 7-8 dager (rikelig). 8: Klut: Kluten må faktisk få bli nevnt også. En Wettex-klut, slik som blir hard som papp om de tørker helt, var fantastisk god å tørke søl og kondens med. Faktisk innvendig i pissblaute sko kan den suge opp en del fuktighet også. Jeg tørket egentlig hele ytterteltet for kondens før jeg pakket ned, så hadde jeg tørr camp å sette opp. Klipset løs halve innerteltet, og tok resten ut via ventilen i fotenden: I innerteltet var det veldig lite kondens under turen. Og i de tilfellene der var fuktig, fyrte jeg brenneren en stund før jeg krøp ut av posen. EDIT: 9. Brenner: Valgte Optimus 111T denne gangen (stillebrenner). Jeg var svært fornøyd med valget, selv om jeg kunne valgt eks. MSR XGKII, Simmerlite eller 111 bråk, som også er i samlingen. Fordelen synes jeg er: - Brenner perfekt på parafin/tennvæske. Dette er mindre eksplosivt og merkbart drøyere i bruk enn bensin. - Perfekt og kontant flammeregulering. Stenger med en gang man skrur igjen, ingen etterflamme etter den stenges. - Brenner veldig blått og fint, også på lavt nivå. Dette gir mindre forbruk ved kosefyring i innerteltet, når man ikke har behov for mye effekt. - Ingenting å sette sammen, så veldig kjapp å få i gang. - Kjapp å pakke ned, kompakt i pulken, og veldig bra beskyttet som den er. Kan slenges rett i pulken eller pulkbagen, og ferdig med den. Lighter, tennstål, rødsprit, og en liten trakt passer alt i kassen. - Stille, og god flammespredning til steking. - Veldig stødig. Samt gode kjelestøtter. - Lite fotavtrykk når den er i bruk (krever lite plass). - Lite som kan gå galt, om den er bra vedlikeholdt. - Eneste ulempene er at den veier litt mer enn eks. XGKII med tilbehøret, men vektforskjellen blir meget liten på en så lang tur. Og den blir litt varm under når den er i gang veldig lenge til tørk/varme. Det har jeg løst med å legge leathermanen under, eller vippe opp brenneren og stikke reguleringsrattet inn mellom brenner og kassen. Brennerunderlaget jeg bruker er tilskjært av gymgulv fra biltema, som er lett og har god friksjon.

Vangsåsa Innlandet. Mildvær i januar. Telting i skogen, og skitur på noen myrer. De var omkranset av vindblåste morenerygger med krokete furuer. Vakkert lys med la tåke og sol.

Det ble en ganske bra tur på Hardangervidda ovenfor Haukeliseter første helg i 2025. Startpunkt 3 km vest for fjellstua for en mye mer ålreit stigning i starten. Artig nok var det to andre pulkdragere ute på tur opp den seige bakken til Mannevatn lørdagen. De var kanskje en time før meg, så jeg klarte ikke å ta de igjen, men jeg satt pris på å jukse litt med å bruke sporene deres i den løseste tunge snøen. Etter hvert skjærte jeg av ruta som vanligvis kvistes til Hellevassbu og lagde min egen variant av en runde oppom Storhellerflotttjønnan. Ambisjonen for turen ble som alltid kuttet litt kort. Med ca. 3 mil planlagt ble turen litt over 2. Jeg er fornøyd med det valget, for i dag (søndag) var det snøvær, tung løssnø og lite sikt. Det meste av tidligere spor var også snødd igjen. Den mila+ tilbake til bilen ble slitsom nok! Spesielt nedkjøringene var ganske seige når man ikke ser noen konturer i snøen og må ta seg veldig forsiktig frem og ned.

Ok, kanskje ikke Mordor, men Hallingskarvet fra Finse til Geilo føltes ikke langt unna! Hallingskarvet på langs har jeg tenkt på ganske lenge. Primært egentlig på vinterstid med fjellski og så lett sekk som mulig. Sjansen bydde seg likevel greit når jeg nå i helgen ville på tur i fjellet, men ikke hadde bilen tilgjengelig. Da er det enkelt å tenkte tog til Finse. Været var også meldt sjeldent godt lørdag og søndag. Tog til Finse ble det, og i 21-tiden fredag startet jeg å traske oppover i mørket i kjempevått føre. Perfekt at man valgte å teste ut de nye Altra Lone Peak-skoene som blir gjennomvåte bare man _vurderer_ å tråkke på litt våt mose. Men det er også litt av poenget - Fort våte og veldig fort tørre igjen. Jeg gikk ikke mer enn 2-3 kilometer opp mot Hallingskarvet før leir for kvelden. Tanken var egentlig å gå lenger, men jeg var både sliten etter en arbeidsdag i tillegg til togtur, og det var mindre gøy å gå i stappmørket når regnet kom sigende. Morgenen etter var det som meldt knallvær. Fremdeles litt sur vind på morgenkvisten, men den ga seg greit utover dagen. Burde hatt med solkrem! Fra leir var det en sti å følge et lite stykke før man må svinge av for å finne frem opp på platået på egenhånd. Litt klyving her og der og mot Kyrkjedøri (?) så var man oppe. Det er mye stein. Veldig mye stein. Når man må lete seg frem sin egen rute og tegn til andre mennesker ikke er å se kommer eventyrfølelsen overraskende fort. En slags modus man faller inn i, ofte ikke før flere dager inn på lengre turer. Første pause for dagen blir tatt på en, ja - stein. Jeg tenker noe som "Ja, det er vel kanskje bare sånn her i starten av platået. Det blir sikkert litt bedre lenger inn." (Spoiler: det ble aldri bedre) Skoene, som åpenbart var feil valg for terrenget har i det minste fordelen av å gjøre meg lett til fots. Med sekk på bare 15 kg beveger jeg mer relativt smidig på steinene, men føttene får sin påkjenning med såppass tynn såle. Hvert eneste steg krever konsentrasjon, så det blir ikke mye nyting av utsikt, selv om jeg litt bevisst dreier meg mot sør-kanten av platået for å få noe mer å se på enn stein. Hadde jeg fulgt mer med på kartet hadde jeg innsett at jeg skulle holdt meg mer på indre del av platået før breen Hellevassfonni stod for mine føtter. Første møtet med den var noen helt greie og usprekte partier, men lenger inn ble det større og skumlere sprekker, så jeg trakk meg av og søkte til fast fjell. Her kom dilemmaet: Gå tilbake et godt stykke for å komme på oversiden av breen, eller satse på å finne en farbar rute lenger ned langs fjellet på brattsiden av breen? Å gå tilbake flere kilometer var ikke et stort ønske, så jeg prøvde meg på fremover og nedover. Big mistake! Jeg endte jeg opp med noen mildt sagt sketchy nedklyvings-situasjoner som var preget av mengder med løsmasser kombinert med store stener. Her ville jeg _ikke_ gått med noen andre, da det var litt vel enkelt å utløse små ras som lett kunne most en ankel eller to. Omsider kom jeg meg ned til et flatere og parti av breen og på det punktet var det tryggere å gå på fast is enn løsmassegrus på siden. Helt nede i bunnen av breen var den så sammenpresset at det ikke var noen sprekker å snakke om og jeg kunne enkelt krysse over til den andre siden. Da var det bare å ta tilbake de ~200 høydemeterne jeg tapte på hele stuntet, for å ikke snakke om tiden brukt. Neste mål for dagen: Folarskardnuten og ned til Lordehytta. Med steinrøys så langt man kan se (i hvert fall frem til neste høyde i horisonten) er det fort gjort å bli litt fortvilet der man går sliten og ukonsentrert i den sterke kveldssolen og sakte nærmer seg den vardede toppen... Rett før jeg er fremme snur jeg meg for å ta inn avstanden jeg dekket. Faen! Jeg har jo gått forbi og til nabotoppen som også var vardet innser jeg når jeg ser Folarskardnuten BAK meg. For å komme ned til Lordehytta er det best å komme fra Folarskardnuten. Enda en liten detour i steinrøysa med andre ord. Ned til Lordehytta har jeg hørt at er bratt. Jeg har ikke helt trodd på at det skulle være noe særlig utfordrende, men jaggu var det bratt og utfordrende å komme seg ned. Det var ingen åpenbar rute ned (?) som jeg kunne se, så det ble litt prøving, feiling og mye sketchy partier hvor et feiltråkk fort hadde blitt farlig. Her gjelder det å konsentrere seg, og holde skoene på de tørre bergpartiene for maks grep. Hadde det vært regnvær og sleipt berg vet jeg ikke om jeg hadde kommet meg ned i det hele tatt. Her er jeg interessert i å vite hvordan folk tar seg ned på vinterstid. Jeg tenkte umiddelbart at jeg ikke går samme tur på fjellski uten stegjern med i sekken og kanskje en isøks. (bildet gjør ikke skalaen og brattheten noen rettferdighet!) Fremme ved Lordehytta med noen sjeldne flekker med grus og mose under skoene vurderer jeg litt veien videre. Det tar for lang tid å komme seg helt til Geilo for å rekke toget i 11-tiden neste dag. Jeg endrer reise til 18-tiden (toget i mellom var utsolgt), men vil da ikke være hjemme før sent søndag kveld. Litt tilfeldigvis får jeg mulighet til å sitte på med bil hjem i 15-tiden. Det kan gå, men jeg må gå på som f. for å klare det. Et søk i Fjellforum-arkivet avslører at terrenget etter Lordehytta ikke er noe annerledes, så det er bare å bite tenna sammen og gi jernet. Teltplass på en liten åpen flekk ikke langt fra Lordehytta. Leter man lenge nok finner man ofte sånne flekker her og der med plass til små telt. Neste dag bydde ikke på noen rutemessige utfordringer, men terrenget var som jeg allerede hadde funnet ut, like tungt og slitsomt å bevege seg i, solen enda sterkere enn dagen før, og vinden enda mer fraværende. Jeg prøver å sette opp gassen, men merker fort at den spesielt skarpe sola, og litt lite vann i flaska fort gjør meg ukonsentrert, og det blir flere blundere og ett tryn som heldigvis gikk greit. Noen få snøfelt her og der gir føttene mulighet til å hvile bittelitt. Etter det som føles som uendelig mange opp- og nedstigninger av "neste" steinrøys-topp i litt for høyt tempo og stress kommer jeg endelig frem til Prestholtskarvet og ser turens første tegn til mennesker da det er en sti som går opp skarvet og i en runde videre østover. For å være sikker på å rekke avtalt tidspunkt går jeg ned her istedenfor å følge skarvet helt bort til Skarvsenden over Geilo som egentlig var planen. Å komme ned til de grønne områdene med noe mykere underlag enn gråstein var en sann glede for føttene! De siste 3 kilometerne til Prestholtseter suste avgårde på lettgått sti, og vel fremme sa Inreachen min at jeg hadde gått 20,3 km på 5t og 49 (inkl. pauser). Det må man kunne være fornøyd med i kanskje det værste terrenget jeg har gått i. Et tilbakeblikk på strekket man har gått de siste to dagene. Totalt ble turen på 44 km og jeg bikket med det også 50 utenetter for året. Hadde jeg gjort litt bedre research i forkant ville jeg nok ikke ha gjort samme tur igjen uten minst en dag mer til rådighet. Egentlig ville jeg nok ikke gjort turen igjen overhodet - Men absolutt en fin turopplevelse likevel, sett i ettertid! Skoene som var fullstendig ute av sitt element ga meg ingen gnagsår (bare nesten), men de fikk sin runde juling av all den grove steinen. Etter denne turen kan jeg nok trygt si at de stiller høyt på kandidatlisten for Norge på Langs neste år.

Det ble nok en gang fantastiske Porsanger i helgen. Variert område med alt fra snøkledd høyfjell til lune furuskoger. Det ble også en variert helg der flere forskjellige gjøremål skulle få plass i kalenderen for langhelgen. Helsport Finnmark Lavvoen og Helsportovnen skaper den luksusen man tenker man fortjener Ellers rakk jeg å lete etter fugler med hvite vinger. De begynner bli ganske hvite ellers også og de få jeg fant frem til satt og gjemte seg der ikke alle sneflekkene hadde tint bort. De stoler ikke helt på kamuflasjen likevel og lettet langt utenfor skytehold. Ellers ble det både tid til litt padling og fotografering. Nøtteskrikene var forholdsvis aktive og mindre sky enn forrige helg og etter gjennomgang av flaggspett-bildene fra forrige helg ble jeg klar over at jeg tenkte motivet også ville gjøre seg på høykant. Heldigvis ble det skyfritt noen timer på lørdagen mens solen stod rett plassert og jeg hadde lært et par triks fra forrige helg slik at jeg fikk tatt bildet på ønskelisten.

Vi har utforsket en del av nordøstre Seiland i helgen og det er et ganske spennende område med alt fra grønne daler til noen steinrøyser av noen fjell ispedd noen flotte krystallklare vann. Må helt klart gjøre en innsats her i årene fremover med både fiskestang og kamera. I helgen var det bare mobilkamera som var med.

Traff overgangen til vinter på dagen på Skorve i Seljord denne helgen. Den litt uplanlagte planen var å gå opp på Skorve og se på i hvert fall et av flyvrakene som er der. Fremme med bilen sent fredag kveld fristet det ikke supermye å komme seg opp på flatt terreng, for veien opp er superbratt og lang med minst 500 høydemeter før man nærmer seg noen greie plasser. Da endte leir mer eller mindre midt på en sti og kanskje siste flate platå før det hadde blitt veldig vanskelig å slå leir. I mellom første tur ut av teltet på morgenen og til kaffe og frokost er inntatt har det blitt helt hvitt utenfor teltet. Opp videre finner vi fort ut at turen må forventningsstyres. Med høy feber og sengeliggende for bare en uke siden er oppoverbakkene med ~22 kg tung sekk blytungt. Det ender med leir litt nedenfor Gøysen. Det er såppass surt i været og med regn/snø at vi heller ikke gidder å gå siste stykket bort til første flyvrak på fjellet. Godt med litt "late" kvelder i teltet også, men regnet skulle vise seg å komme sidelengs etter hvert, og litt for sent har jeg reagert med å stenge toppventiler og ventilen som er vendt mot vinden på Abisko Dome teltet. Det ender med et veldig vått innertelt-tak og vegger, og siden vi ikke kan lufte så mye blir det også et kondens-o-rama i teltet og alt er mer eller mindre vått søndag morgen, med greie 0-1 grad i luften. Man minnes på at overgangen fra høst til vinter i fjellet egentlig er den mest krevende tiden å telte på.

Forrige uke kjørte jeg 3723km, fra Tvedestrand til Å i Lofoten (via Bognes/Lødingen) og tilbake. Været var ikke helt med meg, så ingen av langturene i telt ble noe av, men fikk nå gått noen turer alikavel. Aldri vært lenger nord enn Ørlandet flystasjon (Forsvaret) så det meste var nytt for min del på denne turen. Fint å endelig kunne se ting med egne øyne, men skulle gjerne hatt bedre vær. Det var ikke helt det store å skryte av.. hvertfall slik det så ut på Yr.no. Litt bilder: (Kjenner ingen folk (..eller sau) på bildene, de ble tilfeldige statister, siden jeg var alene på tur..) Turen oppover gikk via Jotunheimen. Siden jeg var her et par dager i fjor og gikk både Knutshøe og Besseggen, ble det kun å overnatte her for å kjøre videre dagen etter. Knutshøe i bakgrunnen: Korgfjellet: Droppet tunellen og kjørte over fjellet istedenfor, og det var ikke dumt, for her endte jeg opp med å overnatte på Korgfjellet fjellhytte. Rakk en liten fjelltur før middagsserveringen stengte. Ble en fin liten rundtur på 6km og 1t20min. Turen starter ved p-plassen og er merket. En kort og en lang løype. Anbefales hvis man er i området. Går og fler turløyper i samme området, bla til området midt i bildet på andre siden av veien. Saltfjellet: Måtte selvsagt stoppe ved senteret ved Polarsirkelen, på vei over Saltfjellet. Stoppet også her på vei nedover, og overnattet ved en liten camping. Hadde planer om å ta en dagstur på Saltfjellet og bli en ekstra natt, men heller ikke her var været med meg.. det ble mye regn, så kjørte bare videre. Noen plasser måtte man bare hive seg på bremsen og slenge bilen ut på første og beste plass man kunne stoppe. Dette var en av de stedene. På vei ned fra Saltfjellet på vei nordover. Meget flott elv! Lofoten: Hadde fint vær her den ene dagen...heldigvis! Kjørte fra Gullesfjordbotn og ned til Å, 30 min pause og ville gå Reinebringen, men der var det såpass mye folk og kaos ved p-plassene og langs veien at jeg droppet det. Nederste del av Lofoten er ikke en plass jeg velger å dra til igjen med det første...! Dro heller mot Kvalvika, der gikk jeg opp til Ryten (543moh) og så ned til stranda etterpå. 11,2km og 4t. Stranda ser ikke så stor ut ovenfra når man går opp Ryten, men å få noen personer med i bildene, da blir det straks noe annet. Overnattet på en fin liten campingplass ikke langt fra Svolvær på vei oppover igjen, før avreise mot fastlandet dagen etter. Flott utsikt derifra: Dovrefjell: Overnattet på en stor rasteplass rett ved E6en, før Hjerkinnshøe. Her gikk jeg på deler av "Den gamle kongevegen" opp mot Hjerkinnshøe, knakk av veien opp til Hjerkinnshöi, fulgte sti ned på baksiden til en grusvei mot Kvitdalen for å følge en sti der og tilbake mot bilen. Denne turen ble lenger enn beregnet, men utrolig flott plass, spesielt oppe på fjellet, selv med litt regn på vei opp. Nede i småtett bjørkeskog på vei tilbake var ikke fullt så spennende. Denne turen ble på 18,5km og tok 5 timer. Etter dette ble det strake veien hjem... Konklusjon etter disse 3723km og 7 dager på tur er at jeg har ikke stort behov for å besøke Lofoten igjen, det var selvsagt flott og alt det der, men alt for mye folk og kaos for min smak, selv 2. uka i August. Mye folk fra utlandet, med både bobiler, campervans, sykler osv. Men Dovrefjell og spesielt Saltfjellet står nå ganske høyt på listen over plasser jeg må tilbake til, som er litt mer min type områder å ferdes i! Neste gang det blir en tur med slike avstander, så vil jeg heller ikke dra alene. Det hadde nok kanskje blitt lettere å blitt værende plasser, selv i dårlig vær, om man hadde vært feks 2. For meg ble regnværsdager bare rene transportetapper for å dekke flest mulig km. En fordel med denne turen er at nå blir kjøreturer som tar 6-7 timer til feks Hardangervidda o.lign, bare småturer i forhold😂

Da er jeg framme. Sludd og regn sidelengs og en helvetes vind i går, men jeg var sterk og avsluttet med siste natten i telt 😅 Nå skal det bli godt å komme hjem å tørke. Det har vert litt av ett eventyr, turrapport kommer

Pulk-for-tog. Hvorfor ikke. Som julegave hadde far spandert hotellweekend i Oslo og billett til eventyraften med foredrag av Børge Ousland og Erling Kagge. Årets vintereventyr var gitt. Her var det bare å spenne på seg ski og pulk på Dovrefjell og sette kursen sørover i retning hovedstaden. Det ble en tur full av opplevelser som bare norsk natur i januar kan varte opp med. Oppturer og nedturer. Kulde, baksing i bjørkeskog og pulkvelter. Mange pulkvelter. Noen av dem vakre og i solnedgang. Nattraid på Pellestova, tabber og feilvurderinger. Og den største skuffelsen av dem alle: en blokk med Melange. Her følger turapport fra 17 dager sørover på tur fra Hjerkinn på Dovrefjell til Jaren på Hadeland. Kart som viser ruta er vedlagt som pdf. Turen ble gjennomført 3-19 januar 2024. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Hagesæter En mann på snart 46 kan vel ikke lenger skylde på ungdommelig overmot. Overmot eller ikke, beslutningen om å ta snarveien langs sommerstien gjennom bjørkeskogen fra Hjerkinn stasjon mot Hagesæter var fremdeles like dårlig, og alene på tur var det ingen turkamerat til å påpeke denne åpenbare tabben. Bunnløs snø i bjørkeskog er jo tross alt kryptonitt for oss pulkfolk og fremdriften måtte bli deretter. Fem timer og to kilometer senere var E6 krysset og ikke lenger etter var teltet slått opp i lia like overfor Hagesæter. De andre passasjerene på toget fra Trondheim hadde nok for lengst ankommet Oslo S når jeg krøp ned i soveposen, men jeg kunne tross alt se frem til 17 dager foran meg på tur gjennom norsk januarvinter. #pulk-for-tog. Bilde 1: Løssnø og bjørkeskog fra Hjerkinn Stasjon. Dag 2: Hagesæter – Veslhjerkinnstjønnin (1246) En skikkelig kuldebølge lå over Midt- og Sør Norge denne første uken i Januar og det ga en frisk start på turen. Med mat og fuel for sytten dager i pulken og 300 høydemeter å forsere denne morgenen gikk det ikke fort oppover fra Hagesæter. Omsider over toppen fikk jeg besøk av to F35 jagere som øvet i luftrommet over. De kunne vise til vesentlig høyere forflytningsevne der de i en times tid gjennomførte akrobatikk over hodet på en enslig mann med pulk som neppe utgjorde det mest mobile bakkemålet for pilotene. Inne på platået hvor elva flater ut dreide jeg direkte østover mot Veslhjerkinnstjøninn (1246). Terrenget her inne var lettgått og jeg fant en fin teltplass ved det sørligste av de to små vannene. Det var kjølig med 35 minusgrader og litt trekk så det var godt å komme i teltet og fyre opp brenneren. I kulda hadde plastikk-koppen på termosen regelrett sprukket i løpet av dagen. På sånne kalde dager bruker jeg forøvrig å gå med MSR pumpa på innerlomma sånn at pakningene ikke blir for kalde for å være sikker på at det går raskt å få brenneren i gang når teltet er kommet opp. Tiden i teltet med primus er skikkelig kvalitetstid så jeg bruker å ta med litt godt med fuel sånn at jeg kan unne meg litt kosefyring i teltet hver kveld. Få ting slår en kopp kakao til lyden av XGK når nordlyset danser over teltet før en kryper i soveposen. Bilde 2: Artig å få besøk av to jagerfly som gav en liten oppvisning i luftakrobatikk Dag 3: Veslhjerkinnstjønnin (1246) – Mesetermyre i Grimsdalen Nok en nydelig dag med høytrykk og herlig klarvær. Fremdeles skikkelig kaldt, og Folldal rapporterte om 42 minusgrader på radioen. Jeg fortsatte å holde høyden mens jeg gikk sørover på vestsiden av Mehøe og Pikhetta. Holdt godt overfor Barthuset opp mot Fallfosshøe for å holde trygg avstand til de bratte områdene rundt Fallfossen og Tverråe. Etter hvert begynte nedstigen mot Grimsdalen, noe som ble en aldri så liten komedie. Litt slurvete navigering gjorde at jeg bommet på traseen nedover bjørkeskogen og fikk en ny runde med noen timer baksing i løssnø mellom bjørketrær. Heldigvis skulle jeg nedover, så med litt hjelp fra tyngdekraften gikk slalomturen sakte men sikkert nedover bjørkelia med utallige pulkvelt der jeg dro pulken med håndmakt mellom bjørketrærne. Heldigvis uten tilskuere. Vel nede i Grimsdalen var klokka blitt 16 og det var på med hodelykta mens jeg fulgte jervesporene på grusveien nedover dalen under en helt magisk stjernehimmel. Når klokka ble 19 slo jeg leir i mørket like ved Mesetermyre. Bilde 3: Slalåmrenn gjennom bjørkeskogen ned mot Grimsdalen Dag 4: Mesetermyre i Grimsdalen – Nord av Ellandkollen Nok en god natt i posen. Til tross for at den begynner å bli noen år gammel holder den kraftige vinter-soveposen min godt på varmen (innerpose av dun, ytterpose av kunstfiber). Jeg har gjennom årene blitt vant til å bruke dampsperreplast i posen når jeg går turer tidlig på vinteren. Det kan sikkert diskuteres om det er nødvendig, men for en 17 dagers vintertur i januar med minimale muligheter for tørking synes jeg det greit å holde kontroll på fuktigheten og gjør som Børge Ousland skriver i Ekspedisjonshåndboka si. Apropos fuktighet så blir det jo også på solotur en god del kondens å skrape fra teltduken om morgenen. Heldigvis er det ikke så altfor lenge før is-skrapinga er unnagjort og duften av morgenkaffe siver gjennom teltet til den herlige lyden av brenneren. Turen gikk videre et stykke nedover Grimsdalen før jeg dreide mer sørover over myrene og vann (879) ved Grimse hvor jeg så fire reinsdyr og masse jervespor. Her måtte etterhvert elva som kommer ned fra Heverdalen krysses og det ble en liten tålmodighetsprøve. Elva var fremdeles mye åpen, og det var langt mellom snøbroene, samt et kronglete terreng rundt elveleiet. Alene på tur er jeg ekstra forsiktig når det kommer til denne type krysninger så jeg tok meg god tid til å lete etter et krysningspunkt. Videre oppover mot Døråldalen trakk jeg opp i høyden og gikk langs vestsiden av dalen siden terrenget nede langs elva som kom fra Dørålstjønin virket knudrete og kronglete. Jeg slo omsider leir et lite stykke nord av Ellandkollen. I løpet av disse første dagene røk begge langfellene mine. Det var selve gummien lengst fremme på fellene som røk tvers av mens jeg gikk. Mulig at det kan skyldes de kalde temperaturen, for jeg har brukt samme ski og feller på lange mange vinterturer tidligere uten trøbbel og fellene var helt uskadde når jeg startet turen. Uansett, litt improvisasjon måtte til og jeg fikk reparert dem i teltet på en måte som gjorde at de holdt resten av turen. En liten kime til bekymring var forbruket av AAA batterier som var urovekkende høyt. Antall timer med hodelykt måtte reduseres om dette skulle holde helt frem. Bilde 4: Reparasjon av langfeller i teltet Dag 5: Nord av Ellandkollen – Bergedalen Dagen startet som vanlig kl 05.00 sånn at jeg var klar til å gå 07.30. Det blir lyst først i halv-nitida så tidlig på året så den første timen går mens det gryr av dag. Jeg synes lyset er spesielt flott akkurat på denne tida når natt blir til dag. Kursen gikk oppover Dørålen, og jeg gikk via Øvre Dørålseter for å krysse bekken som kommer ned fra Stygghøin. Så tidlig på året var det ingen liv å se i hyttene og det var veldig snøfattig og steinete i området. Videre oppover Dørålen blir det trangere og det er relativt bratt ned til elva så det er få krysningspunkter. Vinterruta til DNT er jo ikke merket så tidlig på året, men på kartet krysser dem elva like sørvest for Pikjtønne hvor det er mulig å komme seg ned til elva. Elva var også her delvis åpen, men etter en times rekognosering i området fant jeg trygge snøbroer og kunne krysse trygt. Oppover moreneryggene som markerer inngangen til Bergedalen var det så snøfattig at skiene måtte av og turen fortsatte til fots noen timer i det mest steinete områdene. Stakkars fjellpulken 😊. Oppover Bergedalen ble terrenget isete med mange bratte skavler og skrenter, så når mørket kom for alvor slo jeg leir. Terrenget var såpass krevende at jeg ikke var komfortabel å fortsette alene her kun med hodelykt. Bilde 5a: Snøfattig i nordre del av Rondane, Her bilde tatt nederst i Bergedalen i retning mot Dørålen Bilde 5b: Magiske Rondane Dag 6: Bergedalen – Fremre Gjetarbue Vinden hadde tatt seg skikkelig opp i natt og det blåste friskt så jeg måtte en tur i løpet av natta for å justere barduner og fjerne litt snøfokk . Stappet plugger i ørene og sov greit resten av natta. Jeg ventet litt i teltet denne morgenen til vinden løyet litt og lyset kom. Det var uansett greit å ha ordentlig dagslys i dette området. Etter en drøy times marsj nådde jeg toppen av Bergedalen og dreide kursen nedover Rondvassdalen. Jeg var veldig spent på hvordan isforholdene var ved innløpet til Rondevatnet. Nedover Rondvassdalen var bekkene helt åpne så pulken fikk bade litt på veien nedover, men ikke verre enn at det gikk fint. Soveposen lå for øvrig pakket i en vanntett Ortlieb pose nede i pulken selv om jeg bruker Arctic Bedding. Jeg bruker å veksle litt mellom å ha soveposen i beddingen eller nede i pulken avhengig av terrenget jeg går i og været. I området hvor jeg hadde gått så langt på turen var det greit å ha posen i pulken for å holde tyngdepunktet lavt og minske mengden pulkvelt litte grann. I tillegg var det greit å ha soveposen i vanntett pose når jeg måtte over åpne elver og bekker. Heldigvis hadde kuldeperioden sikret at det var trygg is til å komme inn på selve Rondevatnet. I dette området hadde det snødd mye mer enn i Døråladen og Bergedalen. Når jeg passerte Rondvassbu var det snødekte fjell på alle kanter. Et mektig skue. Kursen fortsatte sørover godt oppe i høyden øst for Storula, mens jeg gradvis dreide østover mot Fremre Gjetarbu. Etter å ha krysset elva her fortsatte jeg litt opp i høyden hvor jeg slo opp teltet mens det blåste relativt bra. Fremdriften var fremdeles ikke all verden målt i kilometer, men markant lenger enn de foregående dagene. Første strekket fra Hjerkinn til Rondvassbu hadde vært ganske krevende og tatt tid. Nå som Rondane snart var passert lå det forhåpentligvis litt enklere terreng og ventet lenger sør. Bilde 6a: Nederst i Rondvassdalen mot Rondvatnet, mange åpne bekker Bilde 6b: Langs Rondvatnet Dag 7: Fremre Gjetarbue – Svartkampen (1099) I løpet av natten hadde vinden fortsatt å ta seg opp så jeg var nøye med å sikre utstyr når jeg pakket ned camp om morgenen. Kuling fra nordvest ifølge yr og det var skikkelig surt å gå oppover mot passet mellom Skjerrelfjellet (1502) og Steinbudalshøa (1387). Det blåste såpass at vinden ved flere anledninger tok tak og regletrett blåste pulken overende. Det fortsatte også å blåse godt etter hvert som jeg gled nedover østsiden av Steinbudalen også. Her var jeg nøye med å holde god høyde tett på Nørdre Eldåkampen for å unngå det knudrete terrenget som ventet lenger ned hvor elva Eldåa møter Djupbekken. Det blåste såpass denne dagen at matpausene ble gjennomført inne i vindsekken som ligger lett tilgjengelig i pulken. Kulden hadde sluppet taket og blitt erstattet av lavtrykk med mildere temperaturer og vind. Her sør for Rondane hadde det vært en snørik sesong så langt og etter hvert som jeg nærmet meg Eldåbu ble det mer og mer brøyting i bløt og tung snø. Teltet ble slått opp dyp snø like ved Svartkampen (1099). En god dag tross alt og fornøyd med at antall kilometer per dag sakte, men sikkert øker. Bilde 7: Nederst i Steinbuddalen høyt over Eldåa med utsikt mot Søre Eldåkampen (1224) Dag 8: Svartkampen (1099) – Flågamyrin Dagen startet med å brøyte spor videre vestover mot Svartåa i retning av Venabgygdfjellet i tung snø. Gleden var derfor stor når det dukket opp noen gamle skispor siste biten oppover mot Klopptjønna (1034). Dette var første tegn til andre skiløpere siden jeg forlot Hjerkinn for en ukes tid siden. Etter Klopptjønna forsatte jeg stigningen oppover mot Uksam hvor en ny gledelig overraskelse ventet – Skiløype! Her hadde det vært løypemaskin fra Spidsbergseter og kjørt spor helt ned til Rondevegen. Langfeller ble erstattet av kortfeller mens jeg spiste kilometer nedover mot Øygardssætrin. I løypa traff jeg et hyggelig par og det var artig å slå av en prat med andre mennesker for første gang siden Hjerkinn. Etter å ha krysset Rondvegen var det slutt på skiløypa og noen timer senere nådde jeg Dørfallet. Her fulgte jeg traseen til «Trollløypa». Selv om den ikke er kjørt så tidlig på året gjør det navigeringa enkel. Etter Dørfallet dreide jeg sørøst i retning av Flågåmyrin. I en blanding av bjørkeskog og myrterreng ble snøen stadig dypere og fremdriften sank tilsvarende. Siste timen frem mot camp bestod av utallige pulkvelt på paddeflatt terreng. Etter hvert som pulken graver seg ned i snøen legger den seg gradvis over på siden. En klassisk kilde for frustrasjon blant oss pulk-fundamentalister. Dagen ble avsluttet med en annen klassisk utfordring: «Fastfrosset støvel i BC binding». Jeg er for så vidt nøye med å jevnlig rense bindingen (BC Magnum) for is og snø og har fast rutine om å ta av skia i pausene for å rense binding med Leatherman som ligger i jakkelomma. Men i løpet av siste etappe i dypsnøen på Flågamyrin hadde det sneket seg inn så mye is at det ikke var sjans å få opp bindingen når jeg slo leir. Løsningen ble til slutt å få på campskoa og ta med ski med støvel inn teltet for opptining og med fjerning av is. Når sant skal sies så foretrekker jeg den enkle 75mm bindingen og har liksom aldri blitt helt venn med BC bindinger på vinterturene mine. Men, skiskoene jeg har med 75mm binding er dessverre ikke like gode og varme som de store alfa polarstøvlene mine med BC og jeg hater å fryse på beina 😉 Bilde 8: «Pulkvelt i Solnedgang» - Mye fotografert motiv over Flågamyrin Dag 9: Flågamyrin – Vest av Røytjønnet (974) Dagen startet som den forrige sluttet med hyppige pulkvelt, men etter hvert ble Flågamyrin tilbakelagt og lenger fremme ventet den øvre delen av elva Søråa. Elva var fryst og grei å krysse, selv om det var litt baksing opp de bratte sidene ut av elvefaret. Ruta dreide så nitti grader sørover og oppover søkket mellom Brentfjellet (1102) og Store Skinalia. Terrenget var greit og etter hvert nådde jeg vestsida av Kvannslåmyrin. Her ventet nok en hyggelig overraskelse med skispor. Kilometerne forsvant like fort som sjokoladebitene under pausene når jeg suste (?) ned skiløypa mot Øksendal på kortfeller. Noen timer senere var teltet slått ikke langt fra Røytjønnet (974) en liten mil sørøst av Øksendalen. Disse timene i teltet hver kveld er virkelig noe jeg setter pris på. Min egen lille boble med god varme fra primusen, litt radio eller musikk til snøsmeltinga og skriving i dagboka. Livet på tur er rett og slett herlig. Og enkelt, ikke minst. Bilde 9: Inne i boblen Dag 10: Vest av Røytjønnet (974) – Byrysvollen -(Goppollen) Etter en liten time i herlige skiløyper var det slutt på moroa. Traseen videre sørover mot Vetåbu hadde ingen gått så langt i vinter og «Trolløypa» som består av preppa skispor fra Lillehammer til Rondane kjøres ikke før senere på vinteren. Det betydde fire kilometer i bunnløs snø gjennom skog og myr. Eneste måte å komme frem på var å sette igjen pulken, tråkke spor 100-200 m for deretter å gå tilbake og hente pulken. Syv (!) timer tok det å tråkle seg frem disse fire kilometerne, mens tankene hentet frem minner fra bunnløs sukker-snø i Stabbursdalen i Finnmark noen år tidligere. Skikkelig dritt, men en form for mental trening er det jo. Det går tross alt fremover. Bare fryktelig sakte. Uansett, utpå ettermiddagen var jeg fremme ved Vetåbu. Det fristet lite å fortsette i samme tralten videre øst over Goppollmyrene og veien som går nedover fra Vetåbu vikket forlokkende. En god beslutning. En drøy time senere var 7km tilbakelagt på snøbrøytet vei uten å treffe en eneste bil før jeg nådde skiløypa som går øst-vest gjennom Byrusvollen. Her ble teltet slått opp så nært som overhodet mulig til løypa og nok en vel gjennomført dag ble feiret med Drytech Pasta Bolognese med kakao til dessert. Bilde 10: Brøytebil Dag 11: Byrysvollen (Goppollen) – Hafjell Dennis aka «The Flying Dutchman». Jeg gledet meg virkelig til å treffe Dennis den dagen. Han på nordlig kurs fra Lillehammer for å gå meg i møte. Jeg ble kjent med Dennis for noen år siden da vi krysset Grønland og vi har møtes jevnlig siden da. En herlig kar fra Nederland som deler fasinasjonen av det enkle liv med pulk og telt. Planen var å gå sammen siste strekket sørover og vi utvekslet stadig posisjonsmeldinger mens jeg suste (?) i skiløypene sørover mot Hafjell. Her dukket stadig flere skiløpere opp med skøyteski og pannebånd og beskjeden var tydelig. Her var det pulkfolket som har vikeplikt for skøytende skiløpere som skal rekke hjem til hytta for biff og rødvin så her var det bare å holde seg helt ytterst på skulderen av skiløypa. Gleden var derfor stor når jeg plutselig oppdaget enn artsfrende, et menneske med pulk og fjellski, komme gående imot meg midt i skiløypa. Det er flere av oss med pulk som har forvillet oss inn i dette habitatet av rumpetasker, raske briller og Swix effekter! Og enda bedre, det var jo Dennis. Gjensynsgleden var stor da vi omfavnet hverandre og gleden ble ikke mindre når Dennis høytidelig overrakte fire nye pakker med sårt trengte AAA batterier medbrakt fra Lillehammer. Med pulken full av batterier fant vi fort en teltplass så nært skiløypa vi kunne under lyset fra hodelykter med rykende ferske batterier. Bilde 11: Gjensynsglede når Dennis «The Flying Dutchman» blir med på siste del av turen Dag 12: Hafjell – Igletjernet I ly av mørket lusket vi oss forbi Swix-folkets høyborg – selve Pellestova. Med dempede hodelykter snek vi oss frem mot søppelcontainerne. Fristelsen om å avlaste vekten på pulken ble for stor. I et nøye planlagt raid ble tom realturmat-emballasje sortert og effektivt matet inn i containere før en eneste gjest på Pellestova hadde nytt sin første kopp Cortado til frokosten. Ivrig etter å komme oss avgårde fra åstedet satt vi full fart mot Lillehammer. Her manglet det ikke på bratte kneiker nedover og ikke lenge etter ga jeg ufrivillig min nederlandske venn en oppvisning av den klassiske fallteknikken «engelsk brems» Ansiktet ble plantet i snøen mens pulk og ski lagde en gordisk knute til stor glede for hyttefolket på Hafjelltoppen som fulgte ivrig med fra frokostbordet. Stoltheten var heldigvis det eneste som tok skade i fallet og vi kunne fortsette kursen videre mot Lillehammer og Birkebeiner skistadion. Forrige gang jeg var her var i Februar 1994 hvor jeg så ung Ole Einar Bjørndalen gå inn til 36 plass på 20km skiskyting. Tretti år senere var inngangspulsen lav når vi entret standplass for å innta lunch fra hver vår snackpose. Det ble ingen strafferunder og neste mål var Moelv. Her fulgte vi diverse gangveier, skogsveier og skiløyper som til sammen dannet et noenlunde sammenhengende nettverk av en trase i høydene på østsiden av Mjøsa. Etter en trivelig dag på ski fant vi en fin teltplass ikke langt fra Igletjernet nord for Brøttum. Bilde 12: Idyllisk (?) pause i boligområde i Lillehammer Dag 13: Igletjernet-Bråstad Kirke Kupert. Et enkelt ord som beskriver terrenget langs Mjøsas østside. I hvilken grad dette er rett eller gal side av Mjøsa skal dog forbli usagt. Uansett, en artig dag ble det, ikke minst takket være de hyggelige menneskene vi møtte på veien lang disse skogsveiene. Høydepunktet var å passere barnehagen ved Nordvang hvor skiløypa gikk rett gjennom selve barnehagen. Artig for to skiløpere med pulk å passere til stor jubel fra de lokale barna! Vel nede i Moelv var det på tide å krysse Mjøsa. Med D/S Skibladner trygt fortøyd for vinteren ble løsningen Moelv Taxi som fikk plass til både pulker og skiløpere. Over på andre siden av Mjøsa satt vi opp camp på et jorde ca 151 meter fra bebyggelsen ved Bråstad. To turgåere med refleks-vest og lommelykt stusset fælt på hvorfor det var kommet opp telt i nabolaget, mens jeg fortalte Dennis hvor heldig vi er her i Norge som har allemannsretten. Bilde 15: Utsikt fra Biskopåsen sørover mot Mjøsa. Moelv fremmet til venstre. Dag 14: Bråstad Kirke – Nord av Skumsjøen (432) En artig dag som startet med litt stigning oppover mot skistua overfor Gjøvik. Det var relativt kaldt med tretti minusgrader denne dagen og på vei nedover traff vi en hyggelig skiløper som inviterte oss inn på en kopp kaffe i kulden. Det viste seg å være en ivrig pulk-entusiast som vartet opp med krumkaker og kaffe mens praten satt løs. To timer senere var det på tide å komme seg videre og vi satt kursen mot Skumsjøen (432) hvor vi satt opp teltene våre side om side. Terrenget her på Toten bestod mye av opp-og-ned over koller langs skogsveier og skiløyper. Få av skiløypene var preparert så tidlig på året, men de dannet en noenlunde sammenhengende trase sørover som vi kunne følge mot Lygna. Bilde 14: Camp like nord for Skumsjøen Dag 15: Nord av Skumsjøen (432) - Lunnasæthermyra Yr varslet om et voldsomt snøfall på Østlandet denne natten og det slo til for fullt. Vi våknet til nedsnødde pulker og det som verre var, et fullstendig nedsnødd skispor. Det fortsatte å snø hele dagen og vi byttet jevnlig på å brøyte spor opp og ned koller på Toten. Den gode fremdriften fra dagen før var blitt erstatt av museskritt og når dagen var omme hadde vi ikke gjort unna mer enn en mil. Heldigvis lovet meteorologen at snøfallet skulle gi seg og vi kunne se frem til høytrykk og klarvær resten av turen. I boka «På ski over Grønland» beskriver Fridtjof Nansen hvordan de opplevde en voldsom «smørhunger» når de krysset innlandsisen i 1888. Nå var nok ikke denne hungeren etter smør like stor for en 46år gammel amanuensis på ski gjennom Toten som for en fremadstormende Dr. Nansen over innlandsisen på Grønland. Men jeg hadde uansett gledet meg til å fortære denne smørklumpen som Dennis hadde kjøpt for meg når vi passerte Kiwi Moelv dagen før. Skuffelsen var derfor stor når jeg innså hvilken tabbe det hadde vært å sende en stakkars nederlender alene inn på Kiwi for å handle uten påfølgende kvalitetskontroll. Tappert måtte jeg skjule skuffelsen når jeg satt tennene i 200gram Melange! Bilde 15a: Toten Bilde 15b: Skuffelsen - Melange Dag 16: Lunnasæthermyra – Lysingsmyra (vest av Einafjorden) Var det en drøm? Vi stod opp 05.30 og jeg kunne ikke vente med å kikke ut teltåpningen for å se bort til skiløypa. I løpet av natten var jeg sikker på at jeg hadde hørt den gjenkjennelige lyden fra «PistonBully» - Løypemaskina. Og der var det. Like bortenfor teltet. Ny-preppet skiløype. Etter frokosten rev vi av oss (lang)fellene og suste nedover åsen med kurs mot Eina. Etter hvert fulgte vi skinnene til den nedlagte Valdresbanen hvor det går skispor om vinteren. Vi diskuterte hvordan kurvatur og stigningsforhold på en jernbane er drømmeforhold for oss med pulk mens vi dampet av gårde sørøstover. Under lunch-pausen kom vi en prat med en særdeles hyggelig, og ikke minst sprek, 66-åring. Han var på treningstur til skiløpet han skulle gå senere i vinter. Nordenskioldsløpet fra Jokkmokk, visstnok verdens lengste skirenn på 220km hvor en må gå på 21timer for å få merket. Fremdeles 9 mil fra oslo, mente han at vi lett kunne burde kunne gå dit på en dag… Vi takket for tilliten, men påpekte høflig at med pulk, feller og fjellski var nok dette litt overkant av forventet dagsetappe, selv for Dennis The Flying Dutchman Det å prate med folk en møter underveis på tur er noe jeg setter stor pris. Samtidig er det også en gullgruve i form av å få tips og råd fra lokalkjente. Enten det er reindriftseiere i Finnmark eller treningsnarkomane på Toten så er jeg takknemlig for informasjonen de gir og deler. De forteller om koordinater til private koier på Gallokvidda eller enkleste vei sørover langs Einafjorden. Angående det sistnevnte så fikk vi her tips om det var veldig kurant å følge bilveien på vestsiden fra Eina noen kilometer ned til Sæthervika så slapp vi å gå på vannet hvor det var mye overvann nå. Veien var som lovet snødekt og lite trafikkert så det var et trygt og lurt tips. Fra Sæthervika fortsatte vi sørover inn i skogen og følgte skiløupa oppover fra Sønstebygrenda mens vi klatret oppover mot Strandhøgda hvor vi slo opp teltet på Lysningsmyra like nedenfor. Dag 17: Lysingsmyra (vest av Einafjorden) – Jaren - Oslo S. Siste dag på tur. Det er alltid en spesiell følelse å pakke ned camp siste dag når en vet at eventyret er over for denne gang. Det var fredag og vi hadde avtale om å møte min far i Oslo som hadde spandert helg med hotellovernatting og billetter til Eventyraften i julegave. Dagen startet med litt klatring oppover mot høgkorset (757) før vi kunne gli ned mot Lygna i ny-preppete skispor. Her var det norgescup i Langrenn og et yrende liv av skiløpere. På veikroa ved bensinstasjonen ble det full tank og vi tok oss rikelig tid til å nyte karbonadesmørbrød og lade opp mobiltelefoner. Turens siste etappe ble også den letteste der vi rant ned 400 høydemeter fra Lygna til Jaren ved Randsfjorden. Her var planen å hoppe på Gjøvikbanen. Nede i Jaren kom vi en prat med en dame som guidet oss hele veien gjennom sentrum ned til stasjonen og med hennes hjelp rakk vi akkurat frem til perrongen i det toget kom. Hun fortalte på veien at hun hadde flyktet fra krigen i Ukraina og bodde nå her på Hadeland. Hennes historie setter jo turen vår litt i perspektiv og minnet oss på hvor utrolig privilegerte og heldige vi er som kan dra på en slik skitur bare fordi vi har lyst. Apropos god hjelp, så var tog-personellet fra Vy på Gjøvikbanen også særdeles hjelpsomme der de hjalp oss med å demontere og løfte om bord pulker. «Selvfølgelig skal dere få være med oss. Vi hjelper dere, bare slapp av» var beskjeden fra en smilende konduktør. Nå ventet tog-for-pulk-for-tog. Vel fremme på Oslo S ventet sjarmøretappen til Hotel Opera. Dette må ha vært den tregeste 200meteren på hele turen, inkludert etappen over dypsnøen på vei til Vetåbu. Bunnløs sukker-snø, bjørkeskog og åpne elver var ingenting mot storbyens svingdører, rulletrapper og smale heiser 😉 Bilde 17a: Full tank på Lygna Bilde 17b: Siste etappe Bilde 17c: Ikke helt klart for storbylivet enda Haavard_rute.pdf

Med 6 barn som alle er aktive med idrett blir det ikke så ofte mulighetene for tur byr seg for vår familie, ikke er det lett med så mange barn på vintertur heller når de er i alderen 4-12 år. Det blir liksom for mye utstyr som skal med og for mange som trenger hjelp av stivfrossene mamma- og pappa fingre. Plutselig en dag var ene 12-åringen helt fortvilet, Vi var aldri på tur lengre, det var bare å handle. Mor i huset lovet tur førstkommende helg og vi skulle på Hardangervidda. Besteforeldre ble hyret inn for kjøring til treninger for de som var igjen hjemme, 4-åringen som kanskje er mest krevende å sette bort fikk være med. Målet ble Haugastøl, fri fra jobb fredag ble ordnet, skolen underrettet om at 12-åringen hadde viktigere ærend fore og barnehagen... Fredag morgen bar det av sted i bilen med fjellski, pulk, soveposer, hunder og alt annet som skal til. Vel fremme ved Haugastøl i 14 tiden ble pulken pakket og skiene spent på. Mor i huset som er litt over middels opptatt av fysiske utfordringer la krav på en fullpakket fjellpulken 168 og skulle ikke ha hjelp av noen hunder nei. Her skulle det trenes. Pappa ble overlatt til barnepulk og to huskyer. Ikke lenge etter var det noen som oppdaget at det går oppover mot Hallingskarvet og 168`ern trengte tidvis kraftige dytt også bakfra. Litt oppi lia måtte det krypes til korset og hundene byttet fører. Vel oppe og ut av hyttefeltet skiftet hundene igjen fører for nå kunne mor svi av litt krefter. Planen var å følge stikka løypa i retning av Folarskaret, men en mannlig navigerings tabbe allerede ved Tjørngravtjørni skulle bli skjebnesvanger for fars status innen navigasjon. Plutselig var vi inne på rundløypa på vannet og ikke i retning Lordehytta. Terrenget så greit ut på kartet, men 1:100000 kartet ga ikke gode nok detaljer til å vise alle bakker, knauser og bekkedaler når vi prøvde å krysse tvers over tilbake til riktig løype. Navigasjonsstatusen steg ikke nevneverdig i verdi og navigatøren ble raskt straffet med å få 168`ern på slep gjennom småkupert terreng uten noe skuterspor. Den halv ambisiøse tanken om å gå helt til Finse virket fort veldig ambisiøs og siden solen gikk ned var det like greit å finne en plass til teltet. Vi ble belønnet med et magisk lys over Hallingskarvet som ikke jeg ikke klarte helt å fremstille på foto. Temperaturen sank raskt til 17-18 blå og en svak trekk gjorde det godt å komme inn i teltet. Pastarett fra Toro iblandet bogskinke smakte fortreffelig og før leggetid ble det dansing under stjerne i et fantastisk måneskinn. Natten gikk sånn passe greit. 4-åringen hadde en liten episode i løp av natten som krevde at mamma ble byttet ut med pappa, en lengre prat og en tur ut for å tisse. Slikt må man egentlig regne med og når man uansett har 12 timer i posen med lyset av så blir ikke overskuddet så ille dagen etter uansett. Gradestokken krøp ned til minus 19 i løp av natten og gjennom nattens ommøbleringer i teltet oppdaget vi at fjellforums diskusjon om dårlig fordeling av dun i Exped Downmat også gjelder våre. Synmat var vesentlig varmere å ligge på. Lørdag var det igjen gnistrende fint vær, men kaldt. Finse ble nok uansett kun i drømmene denne helgen, vi måtte finne et annet mål for turen. Ved parkeringen hadde vi snakket med en fører av løypemaskin som sa det var en hytte ved nedre Hellevatn som vi kunne låse oss inn i, koden var xxxx. Det var et fint mål. Noen få km på ski ga oss tid til at 4-åringen fikk prøve seg litt med ski på beina, selv om hun fort syntes det ble kaldt. 12-åringen koste seg og kunne nok helst gått lengre på tross av litt kalde tær, noe som også gjaldt mamma(nye fjellskisko fra finn.no på vei i posten) Vi tenkte at denne hytten var en type fjellstyre hytte eller noe, men når vi kom frem var det et veldig privat preg på denne. Sjokolade og dram i skapet, iPad på lading og klær i gangen. En ventil hadde stått åpen og fylt "halve" Stua med snø. Vi ryddet opp før vi fyrte opp i ovnen og spiste lunsjen (medbragt) innendørs. Eiers sjokolade og dram fikk stå. Hundene fikk vente ute. Fint med hardføre hunder som kan ligge ute uten alt for mye pleie når det er barn som kommer først i rekken. Ingen misnøye ute, men var veldig fornøyd med å få sove mellom oss i teltet. Vann ville de forøvrig ikke ha på hele turen, spiste bare snø. Etter litt mat og litt varme fra ovnen var klokken blitt ganske mye og solnedgangen nærmet seg. Vi gikk over Nedre Hellevaten og fant oss en teltplass litt opp fra vannet. Lest og erfart om kulda som legger seg lavt i terrenget og vi trengte egentlig ikke de ekstra kuldegradene et kuldehull kunne tilby. Derfor krøp vi litt opp i høyden, men passet på at vi ikke havnet for utsatt til i forholdt til Nord-vesten som var meldt dagen etter. Nok en gang ga solnedgangen et flott fargespill i fjellet. Vi satte i gang med middag og innså at vi nok burde ha tilbredt den ferske kjøttdeigen dagen før, eller aller helst stekt den hjemme, nå var den beinfrossen. Løsningen ble å koke hele klumpen og pelle av papiret etter vært som den tinte. Hakke opp og så meksikansk gryte. Funket fjell det også. Vi erfarte også at tubeost og polarbrød heller ikke var det enkleste etter et par døgn i 15-20 minus, overraskende... av de mer positive erfaringene kan jeg dra frem varmeflaske og termos.. Alltid ha en termos med varmt vann og en liten Nalgene flaske til å putte i soveposen, eller til å varme kalde hender og føtter. Flere ganger har vi forsøkt oss på vintertur med noen eller alle barna og erfart at det er mye kaos slik at gleden fort forsvinner i alt arbeidet og kalde fingre. Denne gangen derimot var samspillet mellom gutten på 12år og jenta på 4år så bra at det meste fløt. Ingen klaging og ingen sutring, hvis vi ser bortefra "rosen" navigatøren fikk underveis. Alle hjalp hverandre. Gleden av å ha mestret vinterfjellet i temmelig streng kulde sammen med to barn, opplevd januar fjellet fra sin beste side, danse under stjernehimmelen, ja det var en virkelig flott boost på turåret 2025. Barna som var igjen hjemme, ble temmelig misunnelig når de fikk se bilder og høre om turen hjemme så nå er det planer om aleneturer, familieturer, ekspedisjoner osv rundt matbordet. Turen tilbake til Haugastøl ble en fin sjarmøretappe god hjulpet av Nord-vesten i ryggen og litt mildere temperatur der 4-åringen koste seg avgårde på ski.

Det er kjedelig med brukket ben - ikke lov å belaste høyrefoten på 6 uker! Da er en packraft god å finne. Har blitt noen turer i sommer - eneste problemet er å komme seg ut av den uten å belaste foten men det går.. Vi er i Bottenviken og det er mange muligheter for padling - kombinert med at familien går på land Så sånn blir det denne sommeren - krykkene og til dels bruk av rullestol har gitt meg respekt for de som er avhengige av dette hver dag! God trening for overkroppen men høyrefoten er helt uten muskler snart..

Har brukt nokre dagar på å gå Laugavegur Trail på Island, med sideturar. Planen er å gå vidare over Fimmvörðuháls, men med 71 mm nedbør meldt dette døgeret, vert det venting i Básar. Dumt å gå ein slik tur å ikkje sjå ein skit av alt det flotte. Me håpar at det vert mindre nedbør i morgo. Skulle det vedvare med pissregn, så er det meir freistande å stikke attende til Reykjavik, leige ein bil og ta seg nordover til betre vêr. Nokre foto. Vanskeleg og stort landskap å få fanga med mobilkamera, men flott er det. For oss var dette ei relativt spontant avgjerd, og første gang vi testar eit slikt nokså kommersielt "Trail konsept". Vi bestemte oss for å halde eit ope sinn, men skepsisen var der. Den vart ikkje mindre når me ankom "Sirkus Landmannalaugar" (utgangspunktet for turen). Denne vart dog gjort til skamme. Vi lev godt med dette konseptet i bytte mot det denne turen har å by på. Annaleis enn "tradisjonelt" friluftsliv til fjells? Ja. Likevel verdt det? Ja.

Helgetur i nærområdet. Behagelig turliv med trekkhunder. Samme leir to netter på rad og dagstur med sekk lørdag. Ingen skam med dekken når gradestokken kryper lavt og man har dårlig pels. En annen luksus med pulk og trekkhund er at man kan ha litt mer inspirerende kosthold.

Jeg padlet Nordmarka på langs i packraft i helgen i ymse vær.

Årets siste utflukt, så var det å vente på neste sesong igjen..🙄

Tredje gang jeg forsøker meg denne turen. I år startet jeg tidlig, 16 April - og fullførte 17 Mai. Pakning Lett sovepose, liner, turhåndkle, tre boksershorts, to pr "darn tough" ullsokker (en tynn og en mellomtykk), shorts, turbukse, to t-skjorter, ullundertøy, toalett-stæsj, fancy solhatt, solbriller.. m.m. Ferdig pakket sekk. 5,8 kg. Bildet til høyre er noe misvisende, da jeg droppet en mengde småting. og et par klesplagg. Det anbefales å bære maks 10% av kroppsvekt på denne turen. De fleste jeg møtte hadde pakning på 10-11 kg. Du kan sende sekken til til neste destinasjon for 6 euro. Det fungerer veldig bra! Forberedelser Du trenger i grunn ikke forberede eller lese deg opp så mye på forhånd. Turen er EKSTREMT godt tilrettelagt, skiltet og organisert. Du svipper innom et pilgrimskontor der du starter - slike kontorer finner du over alt på leden, og alltid i de største byene og nær flyplasser. Du betaler 2 euro for et pilgrimspass som du MÅ ha, for å bo på albergene for pilgrimmer. Pilgrimskontoret gir deg siste nytt om vær, andre forhold, og ymse ting du trenger å vite. Her ser du kartet jeg fikk i forkant av etappen opp mot Roncwalles. Jeg tok direktefly fra Norge til Paris, deretter 4 timer hurtigtog til Bayonne - der jeg ankom sendt til et enkelt vandrehjem og en 4-manns lugar; der jeg helt utrolig nok delte rom med en artig kar fra Berlevåg som hadde gått fra Finnmark (!) til Bayonne.... (snikreklame for han: https://www.facebook.com/p/HikingViking-100070874649820/). Så da blir det tur til Finnmark også når timeplanen tillater det. (hei hei, HikingViking). Grytidlig dagen derpå, ble det lokaltog til SJPD som er forkortelsen for Saint-Jean-Pied-de-Port. (Et navn jeg aldri har klart å uttale korrekt.) Første etappe er TUNG for en utrent gjennomsnitts-pilgrim. Det hjalp ikke at det var en lettere storm, styrtregn og kraftige vindkast kombinert med 4-5 grader på vei opp det første fjellet (av totalt tre fjell mot Santiago). Det var mange jeg passerte på vei opp, som jeg aldri så igjen. Så her var det nok en del som brøt turen. Ønsker du en mykere start, er Pamplona bedre. Men da har folk allerede vært gjennom en "solid bli-kjent-runde...." - og du blir den "nye i klassen". Et tips er å sørge for et stk solid vanntett bekledning. Det hadde nemlig ikke jeg. Stormberg lovet meg vanntett jakke, det fikk jeg ikke. Og naiv som jeg er, testet jeg heller ikke utstyret før jeg startet. De ble en våt og kald affære på vei opp. Dag 1. Innlosjert i en kald og våt kjeller. Buen Camino! De første dagene kan være overveldende for de fleste. I år var det ekstremt mange som gikk - og vises på tallene også - og på veien.... de første to-tre dagene er en flaskehals, og det oppleves trangt, kleint og påtrengende å gå. Du møter sure franskmenn som ikke sier hei (Buen Camino), og den rake motsetning; overdrevet positive og "høye" amerikanere som snakker høyt og positivt om alt og alle. Det er en mengde fra Asia som gjør seg så små og usynlige som de kan. USA, Frankrike, Tyskland, Sør-Korea, Spania, UK, Taiwan... er de største nasjonene. Men du ser også folk fra Australia, NZ, Danmark (overraskende mange dansker i år...) Sverige, Finland og - vel - veeeeeldig få nordmenn. Jeg møtte ei norsk dame på tampen av turen. Folk klenger seg sammen i små grupper, og finner sitt "team" - ofte går de sammen med sine landsmenn... men hvor er alle de norske ??? Jeg følte meg som han i klassen som sliter med å passe litt inn... som leter etter sin "gjeng". 😜 Samtidig som jeg også ønsket å gå alene. Off. Mye å tenke på for en introvert kar som meg. Skal innrømme at de første dagene ble litt tøffe psykisk, fordi det var overveldende med så mange pilgrimmer - og fulle vandrehjem. Reserverasjonsangst Ryktebørsen er stor på leden. Vanligvis skal man ikke trenge å reservere overnatting på forhold, man skal vandre i vei - til man ikke gidder mer, også poppe inn på første ledige alberge og spørre etter en seng. Også får man en seng.... fra alt mellom 0 og 25 euro. Alt ettersom. Snittet er nok rundt 15 euro. Men; det har vært fult - rundt flaskehalsområdet. Så pilgrimmer har måtte sove på gulvet, på små tynne matter..... der gradestokken krøp under 0 på nettene. Ved et tilfelle ble et par grupper busset ned til en nedlagt brannstasjon, og innlosjert i en "gymsal" på gulvet. Spesielt amerikanerene får panikk, og reserverer ALLE dager frem til Santiago..... off. Hva skal man gjøre? Jeg reserverte 3-4 dager i forveien, men - da forplikter jeg meg til å gå. Da kan jeg ikke bare loffe i vei som jeg vil. Det straffet seg senere..... og kostet penger, og gjør hele leden til et logestikk-surr, da også veldig mange som reserverer tre uker i forveien, ikke møter opp - av ymse grunner. Her blir det nok forandringer i regler og slikt; underveis. "The race for the beds..." ble et eget begrep i år. Endelig Første by; Pamplona. Jeg møter ei sød dansk pige på mitt rom. Vi går ut og spiser, drikker - og koser oss. Hun er på hils med veldig mange pilgrimmer. Dette er første gang jeg er skikkelig sosial på turen; og det åpner opp. Det gjør godt å vite at mange har følt på det samme som meg, og deler de samme betraktninger som jeg har gjort i mitt stille sinn. Men det tok vel 5 dager?! In the zone Langt å gå .... Drittlei? Det er alltid en taxi å få. 😜 (Juks juks juks...). Det tar ca 7-10 dager å klimatisere til med nye rutiner, og daglige etapper på mellom 15 og 35 km. Endelig har amerikanerne roet seg litt, franskmenna er like sure.... men atmosfæren er mer "chill" - flaskehalsen er for lengst over... og man kan faktisk gå i fred og ro om man ønsker. Du stopper opp og småprater med de du går forbi, og merker fort om kontakten er ønsket eller ikke. Du slår deg ned på en kafe, en bar eller hva-som-helst, og gir et nikk og sier hei til alle andre pilgrimmer på veien. Fellesskapsfølelsen er satt. Du går alene, men føler deg ikke alene. Du kan alltid snakke med folk. De hjelper, støtter - og er alltid tilgjengelig. En typisk dag Du står opp mellom 6 - 7 på morgenen. Du har selvfølgelig pakket sekken klar kvelden før, så du ikke vekker de som ønsker å sove litt lengre.... Ingen ting er mer irriterende enn ziiiiipppp.... glidelåser, kintrende plastposer, og alt mulig av pakke-tur-sekk lyd. Det er helt utrolig at enkelte kan bruke 45 minutter på morgenene på dette her; så nei... her gjelder det å komme seg ut før majoriteten våkner.... 06.15 er en fin tid. Kaffe kl 06.30. Klar til å gå 06.45. (Albergene har utsjekk seneste kl 8, da må alle være ute). Så går jeg.... FORT.... leden er delt inn i etapper om de fleste følger mer eller mindre. Så det vil komme en hord av folk bak meg, er det tidlig ute, har du størst sjans for å få en seng, og du kan gå i fred og ro. Ønsker du mer sosialt blablabla mens du går, så går du når alle andre starter å gå - rundt en time senere. Jeg tar frokosten på leden, gjerne på en kafe. Men aldri den første kafeen jeg ser, den er så godt som alltid stappfull. Og jeg orker ikke høyelytte amerikanere kl 7.39 en tirsdags morgen. Nei; da passer jeg best sammen med sure franskmenn. Klokka nærmer seg 13-14, og sola (dersom du har sol) begynner å steke..... Jeg skifter til shorts. Ser at det er 6 km igjen av etappen min for dagen, og gleder meg til en øl i skyggen når jeg kommer frem. Innsjekk er stort sett mellom 13 og 14. Her gjelder det å være tidlig, hvis ikke kan du stå i "kø" i flere timer, mens du venter.... du setter sekken din ned på gulvet, bak de som kom før deg... som et signal på din plass i køen. Du kan også få utdelt et "køskilt" på de største plassene, men det er ikke så vanlig... Etter innsjekk, ØL.... så litt på WhatsApp. Gi beskjed til venner du har møtt på camino'n at du er fremme. Spise sammen ??? Øl ??? Hva skjer ... Så er det 4-5 timer med sosialt hygge, praktisk planlegging, pakking, vask, dusj, spise.... og fellesmiddag. Klokken er 20 - og de første er allerede i seng.... lystene slukkes kl 22. Det er alltid en bar å sette seg på; det er sosialt som fy.. og ALLE er venner, og er du med i "bar-klubben" (som jeg var.. ;p) er det automatisk en invitasjon til sosialt samvær og hygge. Anbefales. Men ikke alle har råd til det. Så det er også "vi som bare henger i fellesområdet -klubben". De lager nudler, koker på te - og styrer på. Ofte er de de yngre (under 25?) som holder til her. "Bar-klubben" består ofte av voksne+ med en litt tryggere lommebok. Så har du "vi som ligger i senga og scroller på mobilen hele tiden -klubben", og tja, er det lov å si? Her finner du "alle" fra Asia... 😜 uten unntak. ^^ Også har du "den eksentriske, ensomme ulven..." som har gjemt seg i en krok 100 meter fra camp, som kun hilser ved å nikke på hodet, og som aldri sier et eneste ord... Penger & sånt Jeg vil påstå at 20 euro er et absolutt minimum pr dag. For å dekke overnatting og kost. De fleste bruker nok rundt 30 euro. Jeg hadde budsjett på 50 euro, og da lever du godt - og kan gjøre nesten hva du vil. Jeg bodde på hotell av og til, når jeg ville ha litt alenetid.... og det er hyggelig å ta et par øl når man føler for det, uten å tenke på lommeboka. Overnattinger: Fra 0 til 25 euro. I snitt, ca 15 euro. Hotell/enerom får du fra 30 til 60 euro. Mat: Pilgrimsmenyer fra 10 til 15 euro. Gir god valuta for pengene, men sjelden en gastro-opplevelse.... Øl: Alt fra 40 cent for en lunka halvliter på Marcedona,... til 6 euro for en halvliter på en dyr kafe på leden. Vann: Finner du over alt. Ikke nødvendig å bære med deg 10 liter vann. Jeg hadde 0,5 liter - og det holdt i massevis. Alltid vann å få. Oppsumering MASSETURISME / "The race for the beds" - overveldende mange..... Ikke så særlig for introverte folk som meg. Men til gjengjeld blir du tvunget til å snakke med folk, vennskap knyttes, du møter folk du ellers aldri hadde møtt. Jeg skal til NZ neste år for å besøke venner jeg har møtt på leden... Dårlig mat! Ikke forvent så mye der.... Alt i alt - en god opplevelse. Men jeg brukte litt tid på å tilpasse meg.... Det høyeste punktet på leden.... 1520 meter. Som de sier i Stavanger.... "Ka sko du gjort uten sko?" Sekker på rekke og rad. Et blurry-bildebevis på at jeg nådde målet mitt. Santiago

Blitt mange skiturer i det siste, i nærområdene i Froland og Gjerstad (Agder). Min mest brukte app har blitt "Skisporet" Men i går må vært den fineste. Dro rett fra jobb og opp til Kleivvatn i Gjerstad og gikk opp til Drivheia. Det er ikke så langt fra Solhomfjell og Havrefjell som jeg går mye til i barmarkssesongen. Det å gå opp til toppen mens solen gikk ned og lite folk gjorde det hele mye flottere, enn midt på dagen i skarp sol og mye folk. 12km og 2t 15min.

Det burde nesten vært en "Hvor har du IKKE vært på tur"-tråd her, for jeg har nemlig ikke vært på tur på Blefjell denne helgen, selv om intensjonen absolutt var der. Planen var å loffe rundt på Blefjell fra Norstul parkering med fjellski og sekk hele helgen for å utforske mer fritt i terrenget. Veien de siste kilometerne opp mot parkeringen hadde andre planer. Jeg ante fred og ingen fare mens jeg suste opp grusveien, helt til jeg et punkt kjører forbi to biler parkert langs veien, og en gruppe folk traskende litt lenger opp med hodelykt. Jeg tenkte ikke så mye over det, helt til jeg har passert dem og bakken begynner å bli brattere. Bilen får mindre grep og farten daler. Ikke krise, jeg er vant til å ikke ha perfekt grep på fremhjulstrekkeren uten piggdekk - Og det har aldri stoppet meg tidligere. Trodde jeg, helt til bilen mistet all fart og jeg ble stående i noen sekunder før jeg begynte å skli nedover igjen. Etter mye jokking og febrilsk prøving på å IKKE skli skeivt ut i grøfta klarer jeg å rette opp bilen og saaaaakte bremse meg nedover baklengs i bakken. Omsider møter jeg gjengen (som fikk se hele showet) som gikk oppover. Jeg skjønte nå hvorfor de hadde satt igjen bilene nede lenger nede langs veien Siden jeg kom helskinnet fra det fristet det ikke å prøve igjen, og heller ikke å kjøre alternativ vei opp mot en annen del av Blefjell. Det kunne jo være akkurat samme føret der (solsmeltet is og ikke strødd). Jeg mistet litt lysten og turen gikk slukøret hele hjem igjen. I går (lørdag) tok jeg istedenfor en supernærtur i Oslomarka - For minst én teltnatt måtte det bli! Litt trist at det var skikkelig lite snø i Østmarka/bygrenseområdet!

Å ta med ein anerkjent kunstnar som sett pris på friluftsliv og natur, og har gode opplevingar med at natur hjelp på mentalhelse, synes eg er heilt opp. Personleg synes eg at Sand var med på å høyne ei elles god episode, som for meg gav feelgood i lange baner.

Jeg må bare kommentere dette. Jeg skjønner at det brukes mye energi på å lete etter noe å kritisere, når man trekker fram at filmingen er for god, som ett negativt trekk. Opptakene er "proffe" , for man må bare se det i øynene: Monsen er en profesjonell. Når man setter seg ned med "Canada på tvers" serien, som jeg gjør av og til, kan jeg ikke unngå å merke meg at kvaliteten på filmingen har hevet seg flere hakk. Men selv der, med det utstyret Monsen hadde med seg da, er filmingen imponerende. Og på Monsen, Monsen og Mattis turene, hadde de definitivt ikke med seg en ekstra fotograf, og også der er filmingen imponerende. Det er kanskje vanskelig å akseptere, men han er ikke amatør. Akkurat som Sverre M. Fjellstad ikke var det. Og forresten, han er fortsatt alene og loffer. Men han legger ikke skjul på at når han har gjester med seg i programmet, så har han en fotograf med. Det hadde vært umulig å lage noen brukende severdig film ellers. Men en ting har du rett i: smaken er som baken. For de som heller liker mer action TV er alltid Bear Grylls der...

Førjulstur på Hardangervidda, selvfølgelig etter en altfor ambisiøs ruteplan som veldig fort ble nedjustert etter form og forhold. Jeg startet i mørket like ved Halne Fjellstugu, fra en brøytet parkeringslomme. Det skal vise seg å være lurt å ha med spade når man parkerer i disse lommene i noen døgn Turen skulle eegentlig gå tett opp mot Hardangerjøkulens østside, og delvis retning Finse før en retur. Føret i kombinasjon med litt vel kuppert terreng gjorde at jeg nedjusterte til en ~16 kilometers rundtur over Olavsbuvatnet, nedenfor Kjeldenuten(e) og over Olavsbuhæa og Halnebotnane før retur til bilen. Fredag kveld i mørket var føret veldig delvis panserhardt og skarete, men mye snøfall og vind begge nettene gjorde resten av turen til baksing i tung løssnø og semi-hardpakket nysnø som akkurat ikke bærte nok og det ble blytung å bevege seg fremover. Det kan meldes om gode mengder snø i området. Det var null problem å ha 1+ meter dyp grop i teltet. Ikke på de blåste heiene, men på de flatere partiene. Jeg prøvde ut Åsnes Falketind 62 Xplore-skiene for første gang, og jeg mistenker at kanskje (bare kanskje) hadde de 10cm lenger Nansen-skiene mine klart å bære noe bedre på den semi-pakkede snøen. Sannsynligvis ikke. Morsom ski uansett, og jeg liker at de er litt kortere. Det er mye mer manøvrerbart opp bakker i løssnø i hvert fall! Litt annet føre må til før jeg kan gi noen dom på glid for pulktrekking. Andre nye ting ble også testet: Fjellpulken Traverse 145 - Denne liker jeg veldig godt, men jeg syntes det var vanskeligere med taudrag og "meiepulk" enn taudrag og plastbrettpulk. Kanskje mest på grunn av tau-innfestingen på de fremre sidene av pulken istedenfor i front. Pulken er nok mer stabil og veltesikker ved å feste inn i sidene, men det kunne kødde seg til når jeg skulle kjøre ned bakker og hanefoten rakk å bli dratt under pulken før jeg fikk tatt tauet og kjørt pulken på leggen. Kanskje det er like greit å korte ned hanefoten så tauet ikke klarer å legge seg under? På bekostning av ingen tau-brems, men det bruker jeg ikke så mye bevisst. Før hver tur tenker jeg alltid: Har du det viktigste med? Telt, liggeunderlag, sovepose. Grei nok sjekkliste. Likevel klarte jeg å glemme liggeunderlag. Heldigvis bare det ene skumplastunderlaget! Oppblåsbare Exped Synmat 7 gjorde fint jobben alene med et fleeclepledd jeg rasket med fra bilen, men jeg passet på å være ekstra forsiktig med det opplåsbare denne gangen

Syklet hjemmefra litt før fire lørdag, når mørket begynte å falle på. Lett medvind innover Maridalen, ihvertfall gikk syklingen lett. Varmgul fullmåne over Maridalsvannet. Såvidt nok dagslys til å gå uten hodelykt på skogsbilveien til Øyungen. På med hodelykt for et stykke på sti, så et stykke utenom sti, for å komme til en liten oase av uberørt natur blant gamle hogstfelt og rotete terreng. Fant godt vann i bekken under en cm. is, overrasket over at den var så tykk allerede. Satte opp teltet på myr som var frosset de første centimetrene. Stort sett klar himmel og fullmåne om kvelden. Småkald natt, skulle hatt med duntøflene, og tenkte ikke på å lage varmeflaske. Hjemtur via Liggeren, Kalven (isdekt) og Øyungen (fortsatt åpent)

Mer ikke Norge/ikke villmark, og i samme nord-østlige hjørne av Sveits som mitt siste innlegg i denne tråden. Turen i går var i Alpstein-gruppen, men denne gangen "jukset" jeg ved å ta taubanen fra Frümsen opp til ryggen, og startet dermed turen på 1860 moh. Værmeldingen ga utbredt "Hochnebel" med en øvre grense på 1000m og sa at den hardnakket ville forbli mange steder det meste av dagen. Dette betydde at de i lavlandet som ikke kunne ta en dag fri fra jobben, måtte forbli i "suppen" hele dagen. Over tåken var det blå himmel, solskinn og ingen vind – perfekte turforhold. Screenshot av kartet viser den tegnede linjen på turen, ikke .gpx-filen, siden Garmin min blir gal når jeg kobler den til Macintosh (mange parametere endres og "Logg spor til datakort" ble slått av). Turen var på 14 km, startet ved Stauberenkanzel 1860m og sluttet i Wildhaus 1090m. Høyeste punkt var Mutschensattel på 2069m. Utsikt fra Stauberenkanzel, sør-østover over den tåkefylte dalen i øvre Rhinen mot den lille fjellnasjonen Liechtenstein (til venstre), som med 160 km² er et av de minste landene i verden: En vidvinkelvisning fra samme posisjon: Utsikten rett vest fra ryggen. Bildet er litt overeksponert for å få frem detaljene i skyggene. Pyramiden i midtre skyline er Altmann 2435m og den andre pyramiden lenger til høyre og i bakgrunnen er Säntis - den høyeste toppen i Alpsteingruppen på 2502m: Den imponerende kjeden Kreuzberge (Chrüzberg på kartet) stiger over Rhindalen: Fjellshytta Bollenwees ved foten av fjellformasjonen Hundstein: En annen utsikt over Bollenwees fra Saxerlücke (pass): Saxerlücke 1662m. Min videre rute går via Mutschensattel til Wildhaus: Utsikten østover fra Saxerlücke, ser inn i den østerrikske provinsen/delstaten Vorarlberg: Utsikten tilbake mot starten av turen. Stien kan sees sikk-sakk ned til Saxerlücke: Kreuzberge/Chrüzberg på oppstigningen til Mutchensattel. Igjen, jeg har overeksponert dette da forgrunnen var i dyp skygge: Utsikt over hele Kreuzberge-kjeden. For mange år siden krysset jeg skyline av denne ryggen alene. Klatringen er ikke vanskelig, men man trenger selvfølgelig et tau for de mange rappellene: Den videre ruten ned fra Mutschensattel 2069m til Wildhaus 1090m. Churfirsten-gruppen der jeg turnerte sist lørdag kan sees tydelig til venstre i mellomdistanse, i sørvestlig retning: Den bratte nedstigningen gjennom Flüretobel: Fra de siste bakkene over Wildhaus, med utsikt over byen Eschen i Liechtenstein som nesten kan sees titte gjennom disen:

Ikke Norge, og definitivt ikke villmark – men pittoresk, likevel. Denne dagsturen i går i Churfirsten var bare 15 km, men med 760m stigning og 1300m (for det meste bratt) nedstigning. Start ved REHA-klinikken på Walenstadtberg (967m på kartet), som ble nådd på bare to timer fra huset mitt med kollektivtransport. Turen slutter ved Walenstadt stasjon, 426m: På veien ovenfor REHA-klinikken (opprinnelig et tuberkulose-sanatorium). Walensee er dekket av et lag med "Hochnebel" (daltåke): På oppstigningen til de høyere bakkene: Østover etter Schrina-Obersass (1726m på kartet) mot Tschingla, 1529m: Spiser du dem ………….eller røyker du dem? Midt på ettermiddagen. Himmelen har overskyet og tåken har lettet fra Walensee:

Ble en meget flott turdag på Lifjell i går, lørdag 26. oktober - Nå er det nok ikke lenge før frosten og snøen kommer for fullt der oppe, så dette kan ha vært min siste Lifjell-tur i år. Men har ikke gitt helt opp enda, kan hende man kan ha flaks og at snøen holder seg borte en stund til. Turen ble avslutten med en god middag på Aarnes Kafeteria (ved Gvarv) på vei hjem. - 16km / 4t 50min. (Kun bilder med mobilen denne gang..) Snotjønn: Kanskje årets siste lunsjpause ved favorittplassen på Øysteinnatten: Utsikt ned til Storsteinstjønna og Skrubbelinuten i bakgrunnen: Isen begynner å legge seg i kantene av vannene, her ved Skardtjønn: Nedover Oksladalen, med Langetjønn nederst: Langetjønn, ser tilbake opp Oksladalen: Rundtur rundt Sandtjønn: Flott sted å ha pause: Andre enden av Sandtjønn: På vei ned mot Oksladalen igjen: Lavtskydekke/tåke som dekket hele Bø og nedover Norsjø, helt ned til E18. Dagens rute, gikk mot klokka.

Regnfulle dager på sørlandet, men ble en søndagstur til Havrefjell og Ormfjell mens det var meldt oppholds. Og Yr hadde jaggu rett, oppholds hele turen, og begynte å regne igjen rett etter jeg satte meg i bilen og kjørte hjemover... Denne gang fikk jeg med meg ei turglad og entusiastisk jente også, det skjer ikke så ofte Dog lånt av min mor, og første gang det bare var oss to på tur. Gikk over all forventning. Hjelper med godt trent, snill og lydig hund.

Helgens tur gikk til Skoganvarre i Porsanger der junioravdelingen testet høstfiskemulighetene fra Ally-kano, mens jeg krabbet litt rundt med både mobil og kamera for finne ut hvor de fjærkledde hadde gjemt seg for anledningen. Finnmarks furuskoger leverte igjen flotte opplevelser. Kaldt, men fortsatt snøfritt til tross for at det for ikke mange dagene siden var forholdsvis hvitt i andre deler av fylket

En hyllest til konseptet packraft, en mitt livs store kjærligheter. Etter å ha hatt tre herlige dager med en av mine oppblåsbare vidundere på Krokskogen er det på tide med en hyllest og oppsummering og ettertanke på hva jeg har opplevd på vannet siden høsten 2020. Jeg er ikke den mest sosiale typen, og liker meg best på egenhånd på fritiden, men jeg fikk et innfall sommeren 2020 om å ta en tur på Facebook og se om jeg kunne finne likesinnede som matcher min entusiasme, iver og glede, en som ikke bryr seg om hvor langt, bratt, kaldt, vått og ulendt det er, (jo lengre og krøkkete, jo bedre ) og hadde to guidede turer i «bakgården» (Lillomarka) og på en av disse fikk jeg napp,(heretter turdama) (FB ble sletta da) og hørte da for første gang om packraft. Det å dra ut med kano og sånn hadde egentlig ikke falt meg inn. Har padla og rodd litt rundt ved hytta på Finnskogen, ikke noe mer. Har også en annen turkompis jeg traff på nett som padler litt kajakk. 14.okt. 2020 var første tur med båt med det nye bekjentskapet, en liten tur på Nøklevann i en MRS XL. Det falt så til de grader i smak, at jeg dagen etterpå, på toget på vei til Harestua for en dagstur på Romeriksåsene, starta prosessen med å skaffe egen båt. Meget imponert over at Packraft Norge svarte så kjapt, og var til god hjelp den første tiden. En mnd. etterpå, på dagen, 14. november, hadde jeg første solo-tur med egen båt på Mønevann-Fløyta-Geitsjøen, siden har det gått slag i slag: Videre turer i 2020: 21.10, Liten tur ved Mosjen-Raudsjøen, (med turdama) 22.11, Fra badeplassen Vik i våg og halve Langen (med kajak-kompis) 26.11, Børtervanna (med padledama) 19.12, Fra Bru og hele Langen ned golfbanen ved Våg. Det har vært en utrolig reise, som heldigvis ikke er over. Jeg har lært mye, og etter hvert funnet ut av hva som funker for meg. Jeg er er helt NØRD etter kart og geografi, så jeg er stadig på let etter nye vannkilder som kan logges i BaseCamp. Blir av og til litt overraska over hvor få folk jeg møter med båt, med tanke på at det snakkes en del om det, er en del på de klassiske stedene som noen av vanna i Notd og Østmarka, men det er jo faktisk latterlig enkelt og til gjengelig for for Oslo-omegn-folket i hvert fall, og ta en dagstur på Glomma. Og jeg er som nevnt ikke så sosial, men forholdsvis omgjengelig, og blir jeg stoppa av noen som er nysgjerrig på båten, er det vanskelig og ikke snakke. Må også gi en stor takk til VY, Brakar, Ruter, Innlandstrafikk, og div taxisentraler rundtom. Uten dem er det svært mye av dette som ikke hadde latt gjennomføre. Når dette skrives skal jeg straks pakke sekken for å ta e tur på Bogstadvannet og Sørkedalselva etter jobb i morgen. Eneste "drawbacket" med at jeg har blitt hekta på padling er at det blir mindre sykkel og fotturer, men det går veldig bra. Men kan jo si at på veldig mange av de litt større/lenge ekspedisjonene (føkk ordbok-definisjon), er det mye ut og inn a båten for å komme opp på topper, gå rundt på øyer, jakte KM-poster som er i nærheten etc. Samt og loffe mye rundt på vannene jeg camper ved.

Spontantur til Storsanda. Madammen fikk omgjort en telttur til hyttetur for litt siden og siden telttur ved sjøen har vært på ønskelisten en stund så tok vi en kort-helg da det var spådd kuling og nedbør fra lørdag kveld. Så det ble båt ut fredag etter jobb med sekk og telt og retur lørdag ettermiddag. Det ble slappet av litt, tatt litt bilder av faunaen, spasert barbeint i sanden og kost oss med litt tørket reinhjerte som tursnack:

Dagens turmål var Durmålsvassknubben 347 m.o.h. Den er på Kjerringøy i Bodø kommune. Lengde ca. 11 km t/r. Startet ved Fjære og gikk rundt Sørvatnet til østsiden, herfra gikk det bratt opp til Durmålsvatnet og videre til toppen. Været var veldig bra, sol, vindstille og over 20 grader. Durmålsvassknubben midt i bildet. Her sett fra Festvåg: Her fra vestsiden av Sørvatnet. Durmålsvassknubben er midt i bildet, næmest vatnet: Fra Durmålsvassknubben, mot sør, Finnkonnnakken til venstre, Steigtind til høyre lengre bak: Mot øst, mange fine tinder: Retning nord, Lofoten langt ute i horisonten: Nede ved Fjære. Bak midt i bildet så er Trolltinden. Den er kjent i klatremiljøet:

17 mai ble brukt til bestigning av Suliskongen 1907 - nord Norges nest høyeste og kommunetopp i Fauske. Turen er på ca 15 km hver vei og ca 1500 høydemeter - fra sulis. Spennende dag og ganske bra føre på sommersnø. Brefallet var spennende å passere - våt våt snø, med strie bekker mellom isen og snøen gjorde det vanskelig å ferdes til fots når skiene måtte av i bratta. Fare for sørpeskred. gikk hele turen i bare ullskjorte - utrolig flott! brefallet @graham tok dette bildet av meg etter at breen var passert. Utsikten på toppen var formidabel - for en dag!

Innlandet, Raufjellet. Fantastisk vær og sola varmet. Skare med nysnø. Kunne gå hvor jeg ville eller bruke de fine skiløypene. Telttur på våren er en favoritt. Lange lyse dager. Sola varmer opp teltet og det er lett å tørke soveposen.

Tragisk lite snø, men hundene hadde ikke noe imot en kløvtur.

Hei Vi som modererer har fulgt litt med på denne tråden og har blitt enige om at dette er lite relevant for Fjellforum og friluftsliv. Så vi stenger denne tråden.

Nei. Din "oppsummering" er i beste tolkning svært overforenklet, i verste tolkning regelrette løgner. For å ta én av påstandene dine, hullene i ozonlaget har blitt svært mye mindre (og nesten helt borte) fordi det ble gjort noe med bruken av KFK-gasser og ting som faktisk skapte de hullene i ozonlaget. Du vet, at det ble gjort det forskere foreslo at skulle gjøres for å bøte på problemet. Det hjalp.

I dag så har jeg gått tur fra Vatnlia til Store Svartvatnet, i Bodø. Lengde t/r ca. 9 km, tid 2-3 timer. Det var helt vindstille, minus 4-5 grader. Hard skare, så jeg gikk til fots. Morgengry: Heggmotinden i bakgrunnen: Aurnestinder i bakgrunnen: Steigtinden i sollys: Sola titter frem:

Så flotte bilder fra fjellet der @sneakyowl bra noen får luftet turutstyret Gikk meg en tur rundt Torghatten i dag. I går gikk jeg på toppen- mye snø og ganske tungt å gå opp der nå. Fra gårsdagens tur bilder under. Oppdaget i går at det var igjen satt bolter langs kanten av hullet ved det voldsomme stupet - etter opprenskingen de gjorde for et par år siden. Sendte på en melding til Stiansen i 71*nord og tipset han om det og han skulle ta det videre de kunne sikkert funnet på mye sprøtt langs kanten der.

Lifjell, lørdag 28. September. Fint vær, men kraftig vind og kaldt, og mye folk på tur (Mesteparten av bildene er tatt med Canon 6D mkII og Canon 135 f2L) Øysteinnatten: Skrubbelinuten: Skrubbelinuten:

Jeg har en forkjærlighet for de kortreiste turer. Om det er latskap eller nysgjerrighet på eget lokalområde, vet jeg ikke. Men det er sikkert litt av begge deler. Jeg pakket derfor ikeaposene og trillet kajakken ned til den lokale båthavna for sjøsetting. Syv minutter senere var jeg fremme ved øya, tok en kjapp rundtur rundt for å forsikre meg om at det ikke var andre mennesker tilstede før jeg gikk i land. Og det var her dagens første korporaltabbe skjedde og jeg klarte å herpe til senkekjølen slik at den nå ikke er mulig å heve inn i skroget igjen. Veldig irriterende, og jeg må nok nå vurdere å kjøpe ny langturskajakk. 🙂 Fikk satt opp leir inne i den dype skogen og bålplass nede i fjæra. Og det var nå jeg ble gjort oppmerksom på korporaltabbe nr 2. Det var utendørs dunk dunk festival i byen og min beliggenhet var ikke langt nok borte til at jeg fikk med meg dette. Så det jeg håpet skulle bli en kveld med lyder av bølgeskvup, hegreskrik og en eller annen motorbåt, ble overdøvet av dunk dunk musikk fra Utopia festivalen. Det gjorde ikke saken bedre at Real Turmaten var usedvanlig heslig. Jeg antar at jeg nok må gjøre en større turinnsats for at dette skal bli et velsmakende måltid og en kajakkrunde på skarve 2 nautiske km ikke kvalifiserer. Men det ble nå hyggelig allikevel, bålkos med dunk dunk er like fullt bålkos og etterhvert la jeg meg i teltet med en halvgod bok og litt for mye sjokolade. Jeg er ikke en dyktig sover, og soving i telt er ikke et unntak. Men det gjør ikke noe og fikk nok sikkert logget en halvtime her og en halvtime der, og etter et halvt dusin av disse var natta over. Sto opp og tenkte å ta morgenkaffen nede i fjæra igjen, men sola var ikke kommet så langt, så det var litt kjølig og trekkfullt. Jeg trakk derfor tilbake til teltet og laget meg kaffen der. Jeg har ikke som vane å gjøre det, men det viste seg at det var den beste avgjørelsen siden avvikling av dunk dunk festivaler. Jeg ble liggende i teltet med kaffe, bok og irriterende lite sjokolade fram til godt over middag. Deretter ble det pakking av leir, før jeg satte meg i sola med boka og tomt for sjokolade en liten time til. Kajakkturen hjem gikk fint, senkekjølen sto fast i en nesten perfekt posisjon etter dagens forhold. Men fremdeles irritert over tingenes tilstand. Mine gjenværende to kajakker har litt for små luker til at jeg effektivt kan pakke turutstyret, og spesielt teltet (Nortent polycotton enmannstelt) må nok smøres inn med vasilin hvis jeg skal klare å skvise det gjennom åpningen. Har andre telt, men har fått en liten forkjærlighet for dette. I-landsproblemer lenge leve

Fine, varme og solrike dager i Jotunheimen med Beitostølen som base en uke i juli. 7 topper på 6 dager: Ørnkampen Mugnetinden Javnberget Marabotthornet Rasletinden Synshorn Heimre Fagerdalshøe Jotunheimen blir ikke stort bedre enn dette. Alle topper kan anbefales. Turrapporter ligger på bloggen min.

Noen dager på etterskudd men var på helgetur sist helg. Skisesongen er på hell i de lavereliggende områdene der jeg bor, så pakket lett sekk med hengekøye, 3-sesongs sovepose og kvistbrenner. Lar ikke hundene bære kløv på ski. Gikk halvtime før skiene ble spent på, så var det sikksakk og av og på en stund imellom barflekker og snø, til jeg tilslutt ga opp og gikk noen km til fots. Fant endelig skiføre lengre inn i en dal. Leiren ble ved en klukkende bekk mens vårsola skinte gjennom den glisne furuskogen. Fikk angre på soveposevalget når gradestokken krøp til -10 C på natta. Men det kom ikke nedbør, heldigvis. Neste dag gikk turen lengre opp dalen og ned en sidedal. Skiføret var for det meste av typen som er best egnet for "spesielt interesserte", eventuelt for folk som ikke liker å gå på ski i det hele tatt. Spørs hvordan man ser det. Neste leir ble ved et helt bart område, og det ble ny kald natt. Da var det godt med et varmende bål den siste morgenen. Hundene storkoste seg med å klø ryggen i lyngen. Heldigvis flere vann med trygg is så skiene kunne brukes litt igjen. En flott vårtur, men angrer på at jeg ikke tok vintersoveposen. De 800 ekstra grammene hadde jeg gladelig bært!

Da har jeg kommet til Sandhaug. Tar meg en kaffe her før jeg går videre. Toger mitt går Fredag kl 12:30, fra Finse. Det har vert mye vær hittil. Søndag var min værste dag på tur i hele mitt liv. Jeg gikk i dyp sørpe i ØS PØS regnvær. Skiene var under snøen, stavene gikk halveis ned i snøen, og skiskoene var helt fyllt med vann. Jeg tok inn på Hellevassbu og fikk tørket opp. Heldigvis blåste det som bare juling om natten, slik at all snøen som kom i løpet av natten ble blåst bort og det ble hardt føre på Mandagen. Det ble kanskje min beste dag på fjellski noensinne, selv om det blåste hardt. Jeg vikk vinden hovedsaklig i hekken, og det er helt nydelig. Fant en nydelig teltplass, og slo opp tørt telt og gravde meg ned til friskt overvann og slapp å smelte snø. Dagene som kommer byr på litt av hvert. Jeg bare håper jeg slipper det regnet, det er det aller verste. Jeg går via Dyranut og Kjeldebu, så jeg slipper å dreie mot være som jeg må hvis jeg går via Krækkja.

Mye dårlig vær og få gjester. Det var ingen utfordring å komme inn til Blåfjellenden denne påsken. Som i fjor, ble det scooter transport. Som i fjor, er unnskyldningen at vi hadde så pass mye med oss til komlemiddagen skjærtorsdag at vi trengte å bli transportert. Nå er påsken ikke uten fysiske anstrengelser. Det tar virkelig lang tid – mange timer, å støvsuge begge hyttene skikkelig. Spindelvev og støv og sand i krokene forsvinner ikke uten at støvsugingen gjøres skikkelig. Jeg blir i hvert fall svett. Når hyttene er rene, gjenstår jobben med å få av og - ikke minst – få på sengetøyet. Blåfjellenden har nesten 50 sengeplasser (Det meste som madrass på gulvene oppe på hemsene.) Nå har jeg heldigvis god hjelp av Bestyrerinnen. Vi må begge stå på for å bli ferdig med sengetøy og støvsuging på to dager. Det kjennes godt i muskler som ikke brukes til daglig. Vi har opplevd mye forskjellig vær i løpet av alle de årene vi har holdt til på Blåfjellenden. Dette året går inn som den påsken med absolutt verst vær. Vi fikk en dag – heldigvis. Det var mandag og den dagen vi kom til hytta. Den dagen var det mulig å sitte utenfor i sola. Det kom innom folk på dagstur. Gamle kjente fra mange påsker opp gjennom årene. Det er virkelig hyggelig å treffe de samme menneskene som har vært hos oss tidligere. Tirsdag og onsdag kan bare beskrives som begredelige. Det regnet. Det blåste. Vinden var så pass kraftig i kastene at jeg hadde problemer med å stå oppreist. Det ristet i hytta om natten og jeg kunne høre regnet hele tiden, natt til onsdag. Ut over uka forsvant det så pass mye snø at jeg trodde det muligens ville bli problemer med transporten tilbake. Nede ved Blåfjellenden, på 600 moh, gjorde regnet og vinden at det etter hvert ble bare rabbene bortover. Nå viste det seg at oppe i høyden var været ikke helt det samme. Mens vi hadde regn omtrent hele dagen torsdag, fikk gjestene til Komlemiddagen på skjærtorsdag (ni stykker) en nesten tørr tur over heia på 7-800moh. De hadde vinden bakfra og det blåste heller ikke så mye som hos oss. Vi så ikke blå himmel tirsdag og onsdag, og først sent torsdag etter middag, fikk vi enkelte solglimt. Fredag- da gjestene fra komlemiddagen, tok ut, regnet det skikkelig. Jeg kan tenke meg kjekkere ting å gjøre, enn å gå på skitur i regn. Fredag gjorde vi rent og ryddig i begge hyttene – og uthuset/dassen. Nå er hyttene klar for nye gjester. Selv om det var få overnattingsgjester, og færre dagsturister, så kom det to stykker på fredag som ville ligge over til lørdag. Far og sønn på påsketur. Været var nok bedre enn de andre dagene, men de fikk regn på seg, de og. Lørdag morgen var vi klar for tilbaketuren og ventet litt spent på snøscooterne. De kom tre i følge, og selv med så pass mange sleder, fikk vi problemer med å få med alt som skulle ut. Føret var bløtt og de gjorde at sledene ikke kunne lastes for tungt. Med regn og vind i tre dager, og bare litt bedre vær på fredag, hadde vi håpet på bra vær lørdag. Det var ikke vind, men til gjengjeld tett tåke. Skikkelig tett tåke. Vi fikk virkelig sett hvor nødvendig det kan være med kvisten som settes ut. Det var omtrent ikke mulig å se mer enn en kvist om gangen. Vi kom oss likevel greit tilbake til bilen.