Vinnerliste

Nå nærmer vi oss den tiden igjen.

Bakgrunnen To lange år hadde gått siden siste tur – seks år siden sist vi gjorde en tur sammen. Nesten som en årlig tradisjon hadde jeg sittet apatisk og demoralisert og sett min mangeårige turkamerat Arne gjøre lange turer i Skjækerfjella, Børgefjell, Forollhogna, på Dovre og i Finnmark. Et par enkle, trygge turer i Femundsmarka hadde det blitt for meg. Nå bød det seg endelig en mulighet igjen. Og det var på tide å utvide horisonten litt. Arne hadde gjennomført en tur i Børgefjell i uåret 2020. Da lå isen metertjukk langt uti august, og Arne måtte forlate åstedet kald, sulten og utilfreds. Det var tid for revansj, og jeg skulle bistå. Innmars Vi angriper fra øst. Start blant horder av mellomeuropeiske bobiler ved demningen på høyeste punkt på Stekenjok-vegen. De første kilometerene går på grusveg og på selve demningen, og er mildt sagt kjedelige. Videre tar det seg fort opp. I det vi bikker over Ohtje Tjohkele ser vi fjellene mot vest. Vi går oss på denne steinen med et fjellvåkreir med tre unger i. Mor kretser over oss og piper sin karakteristiske fjellvåklyd. Saaksenjohke forseres uten videre problemer. Baksikt mot Dåaranjarevrieh. Vi vet ikke helt hvor vi skal ende opp i kveld. I første omgang sikter vi oss inn på 906-vannet ovenfor Ranseren. På mitt første kast i Børgefjell smeller det på en fin liten stekefisk. Standarden er satt – og forventningene likeså. Her kunne vi fint satt opp teltene og tatt kvelden, men formen kjennes fin og rastløsheten er for stor, så vi beslutter å gå videre innover langsmed Ranseren. Mørket siger på mens vi beveger oss langsetter dalen. Terrenget langs sørsiden av Ranseren kan nok på avstand se lettgått ut, men det er det ikke. Tverrdaler, bakkemyrer, steinurer, vierkratt og merkelige kombinasjoner av disse dominerer hele dalsiden. Vi slipper oss helt ned til vannkanten uten at dette gjør saken noe bedre. Litt slitne når vi vestenden av Ranseren i kveldsmørket. Første leir Vi gidder ikke lete etter den optimale leirplassen, og setter teltene helt inntil reingjerdet på en morene like ovenfor Ranserelva. Helt nede ved innløpet står det faktisk to telt, og vi ser to fluefiskere som har vadet 100 meter ut i Ranseren og står og slenger i heftig motvind. Jeg kan lite om fluefiske, men det der, det synes jeg ser heller motløst ut. Vi finner noen småpinner til et lite bål, men det blåser såpass at kvelden foran bålet blir kort. Etter et halvhjertet forsøk i elva og en matbit er det natt. Oppover Ranserdalen Det er sjelden jeg koser meg så mye som når jeg går oppover en dal, langsetter en liten elv, og fisker. Prøve noen kast i spennende kulper og stryk. Lese elva. Snike seg innpå. Finne kastevinkler. Spenningen knyttet til hva som venter rundt neste sving. Gløtte opp og se utover dalen. Ta en kopp vann fra elva. Hvor mye morsommere er vel ikke dette enn å gå langs bredden av et monotont vann? I en meterdyp, stilleflytende kulp-aktig del av elva smyger jeg meg som en geriljakriger fram på bredden. Jeg er et par meter over vannkanten, og det er bratt og tett vierkratt ned mot overflata. Allerede på første kast er den etter, men den sitter ikke skikkelig før etter kanskje ti kast. Da venter en kamp hvis intensitet – etter min målestokk – ikke er proposjonal med fiskens vekt. Makan til styrke og utholdenhet på denne trehektos fisken. Ranserelva er grunn, men det står fisk på alle tenkelige og utenkelige steder. Jeg plukker opp et enda et par små, før jeg kommer opp mot Ranserbua. En kafferast like nedenfor Ranserbua. Ranserbua avlegges en rask visitt for å studere hytteboka. Brua over elva ved Ranserbua anbefales ikke. På ingen måte. Vil råde alle til å vade i stedet. Reinhornvatna Vi forlater Ranserdalen her og blinker oss ut Reinhornvatna som neste stopp. Vi tar fatt på stigningene og får utsikt bakover mot Ranserdalen. I dette området observerer vi mye rein. Reinhornvatna ligger nydelig til – tripp trapp tresko, eller som perler på en snor, om du vil. Korte elvestubber imellom som skaper inn- og utos og gir vannene litt dynamikk. Vi får en fantastisk ettermiddag værmessig. De første fiskeøktene blir resultatløse, men jeg får i hvert fall tatt meg en liten dukkert i mellomste-vannet. Leirplassen mellom de to øverste vannene kommer høyt opp på lista vår over flotte leirplasser. I skumringen begynner fisken å bite. Da er det noe i nærheten av bonanza en liten stund, og vi får godt med fisk til maten – selv om ruggen uteblir. Vi takker for oss her ved Reinhormvatana. Mot vest i regn og blest Neste morgen våkner vi til kraftig vind. Det skal vise seg å bli gjennomgangsmelodien – eller bakgrunnsstøyen - de kommende dagene. Turen går videre vestover innover i Børgefjell. Fiskeøkt i det store, dramatiske – og utrolig nok navnløse – 1063-vannet vest for Reinhornvatna. Her kommer uværet kastet på oss. Vi rekker så vidt å trekke på oss regntøy før kraftig vind og bygevær overmanner oss. Vi labber videre vestover. De navnløse småvanna ned mot Steinvatnet frister oss. Vi burde vel lest kart og terreng godt nok til å forstå at her er det for grunt og for høyt opp i vassdraget til at det står fisk. Vi tar en lunsj i le for vinden. Ingen fisk, men flott utsikt nordvestover. Flott, åpent område. Om jeg ikke tar feil, er det selveste Kvigtind som viser seg i vest. Vi går mot Steinvatnet. Utsikt nedover Virmadalen. Virmavatnet skimtes i det fjerne. Vi gir Steinvatnet et ærlig forsøk, men fisken uteblir med høye kneløft. Det blåser fremdeles jevnt kraftig slik at det er på grensen til krevende å stå oppreist på de mest utsatte stedene. I Virmadalens tåke Vi har et ønske om å få med oss noe av Virmadalen på denne turen. Etter Steinvatnet slipper vi oss ned i Virmadalen i håp om brukbart elvefiske og mindre vind. Røyskatta ønsker oss velkommen. Vi setter opp teltene ovenfor innoset til den første store lonen i Virmaelva. Regntunge skyer begynner snart å sige inn over dalsidene. For å være ærlig er vi usikre på om det står fisk her – det ser veldig grunt ut. I øsende regn og vind gir vi innoset et forsøk. Det skal vise seg at det ikke er noe problem å få til maten her. Ørret i to-trehektosklassen biter såpass villig at vi må begrense oss for å ikke ta mer enn nødvendig. Nei takk, jeg snuser ikke Resten av kvelden tilbringes i teltene med tett tåke, piskende regn og vind. Som de sosiale vesenene vi er, går vi gjerne på besøk til hverandre. Jeg har lastet ned Børgefjellboka til Monsen – som ingen av oss har lest, utrolig nok – på lydbok før vi dro inn. Arne snuser og tilbyr meg titt og ofte en smak når vi er på tur – og jeg takker alltid nei. Nå er jeg derimot såpass lei av teltduk og vind at jeg tenker at det neppe kan skade. Kan ikke si at jeg angrer på det, der vi ligger på ryggen og stirrer opp i telttaket og lytter til Lars Monsen som leser sin egen bok om områdene vi er midt inne i, mens vinden river og sliter. Det blir riktig høytidsstemning i teltet. Dette kommer til å sitte i som et av de sterkeste og fineste minnene fra turen. Tidlig (?) morgen langs Virmaelva Jeg nekter å forholde med til klokka når jeg er på lengre turer. Jeg vet derfor ikke hvor tidlig eller sent det er når jeg våkner. Jeg har en mistanke om at det er svært tidlig, men jeg er rimelig uthvilt og bestemmer meg for en fiskeøkt – etter en lang frokost og mange kopper kaffe naturligvis. Det er ikke noe liv borte hos Arne. Jeg fisker meg rundt lona. Det må vel finnes noen individer i halvkilosklassen, tenker jeg. Jeg oppdager fort at lona generelt er svært grunn, men at det finnes enkelte dypere partier. Og det er naturligvis her fisken står. Disse dypere partiene er rene hotspots for matauke-fiske. Fisken tar på nesten hvert kast, og er helt utrolig sprek, så fisket er morsomt. Jeg trenger egentlig ikke maten nå, så jeg setter tilbake de jeg kan – de aller fleste faktisk. Dessverre er det ingen som strekker seg over 350-400 gram, uansett hva jeg serverer. Jeg må et lite stykke nedover elva fra utløpet før jeg klarer å krysse Virmaelva. Kunne gjerne tenkt med en dag med fiskestang videre nedover her. Tilbake på den siden jeg kommer fra, ser jeg Arne sitte på en stein, under regnponchoen sin. Så har han omsider kommet seg opp han også. Uvanlig sent til å være ham. Etter å ha avdekket nok en hotspot er jeg rimelig fornøyd. «Er fisket tregt i vanna kan man alltids stole på at man får til maten i elvene og bekkene», hørte vi Monsen lese i går kveld. Han er nok inne på noe der, tenker jeg mens jeg rusler tilbake mot teltet. Det regner fortsatt godt, så jeg er såpass freidig at jeg setter meg ned i det romslige forteltet til Arne og venter. Jeg sitter her og speider inn i tåka for å se om jeg ser ham noe sted. Slik sitter jeg nok en ti minutters tid før jeg titter inn i innerteltet – og skvetter. Men i h*lvete, det ligger noen her. Ingen ringere enn teltets eier – naturlig nok. Mennesket jeg så ute ved lona var altså en annen vandrer, med identisk regnponcho som Arne. Utsikt til Steintinden og Gievienjuenie fra leiren. Raentserenmehkie Dagens marsj starter oppover de slake dalsidene mot passet mellom Virmadalen og Jetnamsvatnet og Raentserenmehkie. Været er skiftende og ubestemmelig, men den fordømte vinden holder fram uten så mye som ti sekunders opphold. Utsyn tilbake nedover Virmadalen. Vi når det høyeste punktet på dagens marsj oppe ved Flåfjellet. Jetnamsvatnet skimtes i sørøst. På kartet er det inntegnet en liten bre oppe på det høyeste punktet. Vi er litt spente på hvordan denne ser ut. Heldigvis lar den ser forsere greit. Jeg må skli på baken på blåisen de siste meterne før jeg når tørt land, uten større konsekvens enn at jeg blir litt våt. Vi får etter hvert utsikt over Raentserenmehkie. Bekken fra Govlektinden kaster seg på dramatisk vis ned langs fjellsiden. Mellom den øverste delen av vannsystemet, altså den delen som ligger helt inntil fjellsidene, og selve hovedvannet, er det noen smalere partier med noen få meter fall, slik at man nesten kan kalle det en elvestubb. Her har jeg en morsom fiskeøkt. Bredden er slik at man fint kan kaste over, og i store deler er det så grunt at man ser bunnen. Det hugger skikkelig til flere ganger, men her er ørreten så full av liv og kraft at uansett hva jeg foretar meg av mothugg, så glipper den. Flere av dem gjør meterhøye hopp før de vrir seg av kroken. Ikke før jeg er nesten nede ved vannet igjen, klarer jeg å få en til å henge. Den er ikke større enn en god stekefisk skal være, men du og du for en kamp den gir. Akkurat i det jeg holder på å få kontroll på fisken, bestemmer himmelen seg for full åpning. Jeg innser at den nå mener alvor. Får jeg ikke på regntøy innen et halvt minutt, er jeg våt til skinnet. Jeg prioriterer naturligvis landingen av fisken, og tenker at regnværet snart vil gi seg. Uværet Det gjør det ikke. På ingen måte. Vi hiver sammen sakene og haster videre. I løpet av noen minutter er underbukse og sokker gjennomvåte. Da er det bare å gi seg hen og akseptere situasjonen. Vi har en liten times marsj bort til de navnløse vannene øst for Raentserenmehkie. Det blir kaldt og slitsomt. Vi gjør et forsøk på å finne et skjul som er merket på karten (Calazo - Børgefjell), for å stå av det verste været. Vi leter ganske godt, men vi klarer ikke å se at dette eksisterer. Nå var vel ikke vår situasjon direkte livstruende, men det er likevel uheldig med slik feilmerking. Vi når fram til eidet mellom de to vannene. Det blåser og bøtter ned. Jeg gjør et forsøk på å få opp teltet mitt. Det mislykkes. Her er det bare å erkjenne at man er en godværsturist uten særlig erfaring med røffe forhold. Kraftig vind – joda, det takler mann, for da kan man ta seg god tid med stenger og barduner. Regn – joda, det takler man, for da klarer man å håndtere teltet. Men kraftig vind og regn samtidig – det er fanken ikke enkelt, gitt at innerteltet fremdeles skal være tørt etterpå. Arne har vært litt mer framsynt og koblet fra innerteltet. Vi hiver opp ytterteltet hans og kommer oss i skjul. Arne er for dårlig kledd og er ikke så altfor langt unna hypotermi, men vi får på oss tørt og kommer oss ned i posen. Etter en time eller to roer regnet seg litt, og jeg kommer meg omsider ut for å få opp mitt eget telt. Været innbyr fremdeles ikke til noe annet enn teltliv, så jeg er fort ned i posen igjen. Noe særlig verre vær enn vi hadde her er det nok knapt mulig å oppdrive i sommerfjellet. Joda, det kan sikkert snø i Børgefjell i august, men jeg er usikker på om det er noe verre enn intenst regn og vind med temperaturer like over frysepunktet. Vi opplevde vel aldri denne situasjonen som direkte skummel. Etter å ha fundert litt på dette i ettertid, har jeg landet på at dette skyldes tre ting: 1. Vi var bare en times gange fra Ranserbua 2. Vi var to 3. Vi har relativt god fysisk form Hadde jeg vært alene, enda lengre fra tak over hodet, og i elendig fysisk form, kunne situasjonen bitt mer enn ubehagelig. Er man to personer får man alltid satt opp et telt. Om det hadde blitt riktig ille, skulle vi klart marsjen tilbake til bilen i en jafs eller to. Som sagt så opplevde vi aldri denne situasjonen som direkte skummel, men man får seg allikevel en liten vekker med tanke på hva som er viktig å beherske når man er på langtur i fjellet. Morgen på eidet Etter en god natts søvn våkner jeg til den umiskjennelige lyden av nesten vindstille. Ingen regndråper mot teltduken. Det er liketil blåfarge på himmelen og gløtt av sol! I går var jeg helt sikker på at vi måtte leve med våte klær og vått utstyr resten av turen, men nå ser vi vårt snitt til å få tørket noe. Aaaah! Morgenkaffen kan inntas ute, mens sola varmer. En skikkelig opptur. Det er slike kontraster som gjør turlivet så vakkert. Etter kaffen fisker jeg meg rundt det øvre vannet og litt oppetter bekken og noen loner i innoset. Så er tiden kommet for å bryte leir og traske nedover Saksendalen. Vinden har nå tatt seg opp igjen. Menneskemøte Idet vi når vestenden av Saksenvatnet hører vi med ett intens hundeglam. Her må det være folk. Og joda – helt riktig. Vi har gått oss rett på fire huskyer som bærer navnet Kaospatruljen og deres eier, Bengt-Are Barstad. Her har han leieren sin fint til bak en liten morene som skjermer for den intense østavinden. Bengt-Are er fra samme kommune som oss, og Arne har knapt nok rukket å åpne kjeften før Bengt-Are utbryter at «dåkk må nå værra Meddalinga». Joda, riktig det – verden er ikke stor. Bengt-Are har besøk av et par kompiser noen dager. Vi prater litt om været, felles bekjente og stjeler med oss noen fisketips før vi labber videre for å finne en fin teltplass. Ved Saksenvatnet Mot all sunn fornuft velger vi oss en vindutsatt odde. Det blåser mer og mer, så vi er nøye med barduneringen nå. Fisket så langt på turen har ikke vært noe å skrive lange brev hjem om. Landingen av en åttehektos Saksenørret bidrar til å berike fiskehistoriene. Ikke lenge etterpå gjør Arne nøyaktig det samme. Speilblank Saksenørret med Jetnamsfjellet i bakgrunnen. Ikke noe å utsette på kvaliteten. Nattlig fiskeøkt. Det et hvittopper på bølgene som slår innover land og gjør buksebeina våte. Vinden river og summer rundt øra med en slik pågående intensitet at man blir susete i hodet. Fisk blir det heller ikke. Vi avslutter også denne dagen på beste mulige måte med lydbok, snus og kamfer i teltet. Natta ved Saksenvatnet blir den mest vindfulle på turen. Teltet får kjørt seg mer enn noen gang før. Utmarsj Både telt og nattesøvn berger greit. Det er nesten surrealistisk å våkne og se at bølgene på Saksenvatnet i dag går motsatt vei av det de gjorde sent i går kveld. Et værskifte har åpenbart funnet sted. Det bryr vi oss egentlig lite om. Vi er nå kommet til siste dag og kun utmarsj gjenstår. Den starter med en god tur oppover langs bekken som kommer inn i Saksenvatnet fra sør, i håp om å unngå å bli for våt på føttene. Denne bekken har nok vokst ganske kraftig de siste dagene. Østenden av Saksenvatnet. Vi fisker litt i de spennende lonene like nedstrøms utløpet, men trasker fort videre. Vi snur oss for å ta farvel med Børgefjell, og registrerer at gråværet vedvarer inne i Saksendalen til tross for værskiftet. Takk for oss!

Med andre ord Foss var helt sikkert med i Muddus 😅

Å kunne åpne i toppen på Keron GT er genialt. Jeg lar alltid de nederste 10cm være lukket når jeg skal inn/ut og har snø langs resten. Det er også en liten "anordning" nederst som glidelåsdrageren kan festes/låses i slik at den ikke åpner seg. Har opplevd én gang at glidelåsen iset, men da regnet/skuddet det sidelengs i flere timer før alt frøs på om natten. Siden jeg var inne i teltet fyrte jeg opp brenneren litt, og glidelåsen tinte. Hadde ikke problemer igjen etterpå. Siden det er åpning i begge ender, kunne jeg eventuelt prøvd den andre inngangen om jeg hadde vært utenfor. Hadde også gått å grave seg inn om spaden var ute. Er litt forsiktig med å røske for mye i glidelåsen om den sitter dønn fast.

Kosetur på for det meste kvistet løype for en gangs skyld denne helgen! Fra Halne til Krækkja turisthytte, med middag og frokost der med teltet i området og videre til Kjeldebu neste dag. Kort etappe i hardt og ruskete vær! Mye vind og snøføyke rett i trynet. Skulle for en gangs skyld tatt med goggles, selv om det gikk OK med solbriller og. Med meldte 22-24 m/s i kastene ved Kjeldebu natt til søndag tenkte jeg det blir en fin test av Spitsbergen 3-teltet jeg ikke har utsatt for så mye vind enda. "Desverre" var det faktiske været mye snillere enn værmeldingen. Kanskje toppen 18 m/s i kastene om jeg skulle gjettet? Helt knall tur tilbake til Halne i dag (søndag) med blå himmel og sol. Hallingskarvet: Krækkja: Bra mengde snøføyke natt til søndag: Mange kitere langs RV7 på søndag som får utløp for en sannsynligvis tapt lørdag pga vær:

Fikk satt opp det nye teltet mitt for første gang i dag. Var faktisk større enn jeg hadde forestilt meg. Ikke altid lett og se på bilder og videoer hvordan teltet faktisk er. Virker veldig lovende for de kommende turer dette 🙂

Ja fulgte den klassiske ruta (Finse - Krækkja - Stigstuv - Sandhaug - Litlos - Hellevassbu - Haukeliseter), der jeg brukte gpx sporene fra UT.no. Som forøvrig er vel ivrig på traseen opp til Mannevatn 😅(Hellevassbu - Haukeliseter etappen), måtte hatt med klatreutstyr om jeg skulle holdt såpass til høyre. Min rute opp den traseen sånn noenlunde i rødt Siden Stigstuv ikke åpner før 29.03 så ble det en overnatting i telt 4-500 meter før nedkjøringen til Stigstuv. Ellers var det overnatting på hyttene. Var mildvær første dagen og litt overvann på vannene fra Finse til Krækkja. Kom noe snø andre og fjerde dagen, så jeg hadde 5-10 cm med pudder på hardt føre, så var egentlig perfekt føre. Måtte ikke gå noe omveier grunnet lite snø. Var kvistet fra Finse til Krækkja. Noe over halveis til Stigstuv møtte jeg på gjengen derifra som kvistet halvparten av ruta mot Krækkja, og de hadde også kvistet halvparten av ruta til Sandhaug. Resten av ruta var sålangt ikke kvistet, men hadde scooterspor etter oppsynet noen km fra Hellevassbu og til Haukeliseter. Jeg tror det skulle kvistes halveis fra Litlos til Sandhaug og Hellevassbu, og Sandhaug til Litlos og Stigstuv denne eller neste uke. @fjellrypa (og kanskje @jaknudsen) Du får ha en flott tur! Er litt misunnelig, for jeg kunne lett ha gjentatt turen igjen, spesielt etter å ha ankommet tilbake til grå Oslo... 😅

Det går mest i pippipp og ekorn når vi er på tur for tiden så her blir det gjensyn med en kjent og kjær skapning fra furuskogene i Finnmark:

Jeg skal gå inn m77. Bør de smøres før eller etter jeg går dem inn med vann? Til rådighet har jeg Kiwi camp dry beeswax waterproofer (og Boston exclusive shoecream rød). Er det en annen skokrem som er bedre?

Sa han hvorfor du skulle smøre de først? beeswax om du metter læret med dette opplever jeg selv at det varer lengre enn skopuss! Bruk gjerne hårføner eller steikeovn på 60 grader. Også et lag med skopuss utenpå om det er behov i forhold til farge og slitt lær

Det var slik jeg tenkte å gå frem også 🙂 men selger sa jeg måtte smøre de inn først... Jeg lurer også på skokrem vs beeswax. Skjønner at det var ment som en vits, men å lage spitt ødelegger vel pustingen i læret 🤔

Fyll de til randen med vann, stikk foten nedi. Gå til de blir tørr (slik gjorde vi det i militæret) så pusset vi og satt de inn med voks etterpå. Litt sandpapir på tuppen så får du parade blank skotupp også 😂

Det er god info. Da skal du i hvert fall ikke ha Amundsen eller E99, altså ski med mye spenn. Gamme er det sånn passe mye spenn i. Man må også ofte prioritere å velge mellom egenskaper nedover, og egenskaper bortover. Gamme kombinerer dette bra, men har fortsatt primærfokus på gode bortoveregenskaper. Personlig hadde jeg ikke ønsket smalere ski, men dette er en smakssak. Mountain Race 48, som nevnt over, har gått til Sydpolen uten problemer, så det er ikke skiene som stopper en. Jeg har selv Gamme som hovedski, og er veldig fornøyd. Går med Alfa sko og BC-binding. Har byttet til rød bc flex for å få mer kontroll i nedoverbakkene. Passer i skisporet, men er ikke helt happy der, så hvis jeg går i preparert løype går jeg i skøytefeltet. Hvis du vil prioritere enda mer egenskaper i nedoverbakke er Åsnes Cecilie en god ski, men jeg tror nok Gamme dekker best hytte til hytte turer, etc.

Eg synes tipset du har fått om Åsnes Gamme er bra. Dei har nok spenn til å å halde på smurning og ta kilometer greit, på same tid som dei har spesifikasjonar som gir noko meir køyre/skiglede/manøvrerbarheit enn til dømes ei veldig rank og stiv ski som Åsnes Amundsen (som elles er ei fantastisk ski om ein berre skal sluke km på vidda).

Jeg knekker stengene i 2 deler om blir like lange som pulken, da blir det en lengde på 1-3 ledd som jeg legger tilbake. teltposen har jeg sydd like lang som pulken. jeg synes også at det er en uting å ha telt og teltstenger stikkende utenfor pulken

Har opplevd dette på Abisko Endurance 3, én gang. Men jeg er løsningsorientert, så jeg tok en skje eller ett eller annet i løkken på glidelåsdrageren. Svært sjeldent er produkter perfekte, det vil alltid være noe. Exped Ceres er kanskje så nært man kommer perfekt vintertelt per dags dato. De har til og med markert midten på stengene for deg, slik at det blir enkelt om du vil folde de på midten når teltet skal på pulken. Håper det kommer i litt flere forskjellige størrelser etterhvert.

For turer både i og utenfor spor så vil jeg anbefale Åsnes Mountain Race 48/48 skin, Fischer Transnordic 59 (erstatter Europa 89), Spider 62, Madshus M50/T50 eller lignende med NNN/Prolink/Turnamic og kombi skisko. Alternativt så finnes det mange alternativer mer spesialisert for fjellskiturer. Hvis du går innom litt forskjellige butikker og hører hva de anbefaler og hvorfor så kan du kanskje gjøre deg opp en egen mening om hva du vil ha.

Åsnes Gamme er hva du vil ha. Litt skudd fra hofta her, skulle gjerne hatt mer info.

Kjente butikker som XXL og Sport1 er det 50/50 kjangs for å gjøre et kjempe godt kjøp og dårlig kjøp, litt etter hvem som er på jobb den dagen. Oslosportslager var i sin tid god butikk med kompetanse. Men er minst 15 år siden jeg var der sist. Men tipper at finnes flere butikker i Oslo og omegn med god kompetanse. Handler stortsett på nett. Når jeg er i butikk, som oftes ber jeg personalet om å drite og dra om de spør om jeg trenger hjelp (bortsett når jeg ikke finner det jeg leter etter).

Gikk under en uke fra det ble sendt til det lå på trappa mi. Ble sendt med DHL. 🙂

Fint med stort utvalg. Riktig fjellskisko er de som passer foten din. Prøve alle fjellskisko du kan, før du kjøper. Feks jeg passer ikke Alfa, mens Crispi sitter støpt på min fot. Om du ikke har riktig skisko, så kan du like godt på gå treski.

Jeg tørr påstå at ekkorn er det kuleste dyret vi har i Nors Fauna 🙌🏻 Fantastisk bilde

Vi gjorde en kortere 5-dagers tur i Rondane fra Hovringen. Forholdene var utfordrende. Vi hadde - ifølge Garmin inreach - vind på 55km/t (= 15m/s) og vindkast på 102km/t (28m/s). Ideelle forhold for å øve på å håndtere teltet Tusen takk til alle som deltok!

Takk til @Kristian V. og andre for tips - blei både 1 og 2 Rago-poser på Helsport Outlet, til både samboer og fremtidig husholdning. GOD rabatt.

Fin tur og ja, for å gå direkte fra nord for Slirdokkhølen til Mannevatn, som vist på ut.no-kartet, må du ha med deg «jernverktøy» – men det er lett å unngå den bratte bakken. Dette var sporet mitt i 2019, da ruten ble kvistet hele veien fra Hellevassbu til den stiplede linjen som går vest for Slirdokkhølen (det er en motorvei). I fjor gikk kvistene helt opp forbi Mannevatn til det ikke navngitte passet på 1350moh. Kvisteten trasé dukker opp igjen lenger nede ved Haukeliseter og like sørvest for Loftdokkjønn, men merk at den siste bratte bakken mot nordøst for Haukeliseter ikke ble kvistet i 2024. Siste del av traseen gjør en avstikker rundt ryggen via Godthol. Dette er enklere og sikrere å gå på ski, men legger til ca. 2,5/3,0 km til traseen.

Til glede for noen og irritasjon for andre. Helt alene på stiene rundt om i Telemark. Å hjelpe meg så jeg koser meg 👏🏻