Vinnerliste

Vi gjorde en kortere 5-dagers tur i Rondane fra Hovringen. Forholdene var utfordrende. Vi hadde - ifølge Garmin inreach - vind på 55km/t (= 15m/s) og vindkast på 102km/t (28m/s). Ideelle forhold for å øve på å håndtere teltet Tusen takk til alle som deltok!

Kosetur på for det meste kvistet løype for en gangs skyld denne helgen! Fra Halne til Krækkja turisthytte, med middag og frokost der med teltet i området og videre til Kjeldebu neste dag. Kort etappe i hardt og ruskete vær! Mye vind og snøføyke rett i trynet. Skulle for en gangs skyld tatt med goggles, selv om det gikk OK med solbriller og. Med meldte 22-24 m/s i kastene ved Kjeldebu natt til søndag tenkte jeg det blir en fin test av Spitsbergen 3-teltet jeg ikke har utsatt for så mye vind enda. "Desverre" var det faktiske været mye snillere enn værmeldingen. Kanskje toppen 18 m/s i kastene om jeg skulle gjettet? Helt knall tur tilbake til Halne i dag (søndag) med blå himmel og sol. Hallingskarvet: Krækkja: Bra mengde snøføyke natt til søndag: Mange kitere langs RV7 på søndag som får utløp for en sannsynligvis tapt lørdag pga vær:

Takk til @Kristian V. og andre for tips - blei både 1 og 2 Rago-poser på Helsport Outlet, til både samboer og fremtidig husholdning. GOD rabatt.

Nå nærmer vi oss den tiden igjen.

Solo telt 🏕️ 🏕️Nesten alltid. Kan eventuelt dele med barna, men de er så store nå at de vil nok ligge i egne telt. På tur med kompiser er det befriende å ligge alene. Ingen forstyrrelser på natta☺️ Bilde fra Kungsleden hvor vi alle fire har egne telt. Hadde med tarp hvor det ble felles samling på kvelder med dårlig vær🤩

Fikk satt opp det nye teltet mitt for første gang i dag. Var faktisk større enn jeg hadde forestilt meg. Ikke altid lett og se på bilder og videoer hvordan teltet faktisk er. Virker veldig lovende for de kommende turer dette 🙂

Den turen hørtes helt grusom ut. Jeg deler ikke telt med samboeren engang (jeg er kvinne). Kanskje du og søsteren din kan sette opp to telt inntil hverandre med døråpningene mot hverandre og en tarp over, og sove med dørene åpne? Med mesh i innerteltdøra vil dere likevel ha visuell kontakt, det føles kanskje tryggere for henne og gir litt mer distanse for deg enn å sove i samme innertelt Anbefaler også søsteren din å se Youtubevideoer med kvinner alene på tur!

Det går mest i pippipp og ekorn når vi er på tur for tiden så her blir det gjensyn med en kjent og kjær skapning fra furuskogene i Finnmark:

https://www.rei.com/product/241039/therm-a-rest-neoloft-sleeping-pad Denne ble lansert for noen måneder siden, men jeg har hørt om den før nå. Den ser ikke ut til å være i salg i Norge enda men i praksis ser den ut som en Thermarest Mondoking med tanke på tykkelse og størrelse. Samtidig er den liten nok når den er pakket ned til at den faktisk går an til å ha med seg. Jeg har en Mondoking selv og det er jo et gigantisk liggeunderlag som i praksis kun egner seg til bil og hyttebruk, men også det mest komfortable oppblåsbare liggeunderlaget jeg har prøvd. Hvis dette er i nærheten så kan det absolutt være et alternativ for de som trenger god søvn. R Verdien er oppgitt til 4.7, så mer enn nok til sommer og høstbruk.

Bakgrunnen To lange år hadde gått siden siste tur – seks år siden sist vi gjorde en tur sammen. Nesten som en årlig tradisjon hadde jeg sittet apatisk og demoralisert og sett min mangeårige turkamerat Arne gjøre lange turer i Skjækerfjella, Børgefjell, Forollhogna, på Dovre og i Finnmark. Et par enkle, trygge turer i Femundsmarka hadde det blitt for meg. Nå bød det seg endelig en mulighet igjen. Og det var på tide å utvide horisonten litt. Arne hadde gjennomført en tur i Børgefjell i uåret 2020. Da lå isen metertjukk langt uti august, og Arne måtte forlate åstedet kald, sulten og utilfreds. Det var tid for revansj, og jeg skulle bistå. Innmars Vi angriper fra øst. Start blant horder av mellomeuropeiske bobiler ved demningen på høyeste punkt på Stekenjok-vegen. De første kilometerene går på grusveg og på selve demningen, og er mildt sagt kjedelige. Videre tar det seg fort opp. I det vi bikker over Ohtje Tjohkele ser vi fjellene mot vest. Vi går oss på denne steinen med et fjellvåkreir med tre unger i. Mor kretser over oss og piper sin karakteristiske fjellvåklyd. Saaksenjohke forseres uten videre problemer. Baksikt mot Dåaranjarevrieh. Vi vet ikke helt hvor vi skal ende opp i kveld. I første omgang sikter vi oss inn på 906-vannet ovenfor Ranseren. På mitt første kast i Børgefjell smeller det på en fin liten stekefisk. Standarden er satt – og forventningene likeså. Her kunne vi fint satt opp teltene og tatt kvelden, men formen kjennes fin og rastløsheten er for stor, så vi beslutter å gå videre innover langsmed Ranseren. Mørket siger på mens vi beveger oss langsetter dalen. Terrenget langs sørsiden av Ranseren kan nok på avstand se lettgått ut, men det er det ikke. Tverrdaler, bakkemyrer, steinurer, vierkratt og merkelige kombinasjoner av disse dominerer hele dalsiden. Vi slipper oss helt ned til vannkanten uten at dette gjør saken noe bedre. Litt slitne når vi vestenden av Ranseren i kveldsmørket. Første leir Vi gidder ikke lete etter den optimale leirplassen, og setter teltene helt inntil reingjerdet på en morene like ovenfor Ranserelva. Helt nede ved innløpet står det faktisk to telt, og vi ser to fluefiskere som har vadet 100 meter ut i Ranseren og står og slenger i heftig motvind. Jeg kan lite om fluefiske, men det der, det synes jeg ser heller motløst ut. Vi finner noen småpinner til et lite bål, men det blåser såpass at kvelden foran bålet blir kort. Etter et halvhjertet forsøk i elva og en matbit er det natt. Oppover Ranserdalen Det er sjelden jeg koser meg så mye som når jeg går oppover en dal, langsetter en liten elv, og fisker. Prøve noen kast i spennende kulper og stryk. Lese elva. Snike seg innpå. Finne kastevinkler. Spenningen knyttet til hva som venter rundt neste sving. Gløtte opp og se utover dalen. Ta en kopp vann fra elva. Hvor mye morsommere er vel ikke dette enn å gå langs bredden av et monotont vann? I en meterdyp, stilleflytende kulp-aktig del av elva smyger jeg meg som en geriljakriger fram på bredden. Jeg er et par meter over vannkanten, og det er bratt og tett vierkratt ned mot overflata. Allerede på første kast er den etter, men den sitter ikke skikkelig før etter kanskje ti kast. Da venter en kamp hvis intensitet – etter min målestokk – ikke er proposjonal med fiskens vekt. Makan til styrke og utholdenhet på denne trehektos fisken. Ranserelva er grunn, men det står fisk på alle tenkelige og utenkelige steder. Jeg plukker opp et enda et par små, før jeg kommer opp mot Ranserbua. En kafferast like nedenfor Ranserbua. Ranserbua avlegges en rask visitt for å studere hytteboka. Brua over elva ved Ranserbua anbefales ikke. På ingen måte. Vil råde alle til å vade i stedet. Reinhornvatna Vi forlater Ranserdalen her og blinker oss ut Reinhornvatna som neste stopp. Vi tar fatt på stigningene og får utsikt bakover mot Ranserdalen. I dette området observerer vi mye rein. Reinhornvatna ligger nydelig til – tripp trapp tresko, eller som perler på en snor, om du vil. Korte elvestubber imellom som skaper inn- og utos og gir vannene litt dynamikk. Vi får en fantastisk ettermiddag værmessig. De første fiskeøktene blir resultatløse, men jeg får i hvert fall tatt meg en liten dukkert i mellomste-vannet. Leirplassen mellom de to øverste vannene kommer høyt opp på lista vår over flotte leirplasser. I skumringen begynner fisken å bite. Da er det noe i nærheten av bonanza en liten stund, og vi får godt med fisk til maten – selv om ruggen uteblir. Vi takker for oss her ved Reinhormvatana. Mot vest i regn og blest Neste morgen våkner vi til kraftig vind. Det skal vise seg å bli gjennomgangsmelodien – eller bakgrunnsstøyen - de kommende dagene. Turen går videre vestover innover i Børgefjell. Fiskeøkt i det store, dramatiske – og utrolig nok navnløse – 1063-vannet vest for Reinhornvatna. Her kommer uværet kastet på oss. Vi rekker så vidt å trekke på oss regntøy før kraftig vind og bygevær overmanner oss. Vi labber videre vestover. De navnløse småvanna ned mot Steinvatnet frister oss. Vi burde vel lest kart og terreng godt nok til å forstå at her er det for grunt og for høyt opp i vassdraget til at det står fisk. Vi tar en lunsj i le for vinden. Ingen fisk, men flott utsikt nordvestover. Flott, åpent område. Om jeg ikke tar feil, er det selveste Kvigtind som viser seg i vest. Vi går mot Steinvatnet. Utsikt nedover Virmadalen. Virmavatnet skimtes i det fjerne. Vi gir Steinvatnet et ærlig forsøk, men fisken uteblir med høye kneløft. Det blåser fremdeles jevnt kraftig slik at det er på grensen til krevende å stå oppreist på de mest utsatte stedene. I Virmadalens tåke Vi har et ønske om å få med oss noe av Virmadalen på denne turen. Etter Steinvatnet slipper vi oss ned i Virmadalen i håp om brukbart elvefiske og mindre vind. Røyskatta ønsker oss velkommen. Vi setter opp teltene ovenfor innoset til den første store lonen i Virmaelva. Regntunge skyer begynner snart å sige inn over dalsidene. For å være ærlig er vi usikre på om det står fisk her – det ser veldig grunt ut. I øsende regn og vind gir vi innoset et forsøk. Det skal vise seg at det ikke er noe problem å få til maten her. Ørret i to-trehektosklassen biter såpass villig at vi må begrense oss for å ikke ta mer enn nødvendig. Nei takk, jeg snuser ikke Resten av kvelden tilbringes i teltene med tett tåke, piskende regn og vind. Som de sosiale vesenene vi er, går vi gjerne på besøk til hverandre. Jeg har lastet ned Børgefjellboka til Monsen – som ingen av oss har lest, utrolig nok – på lydbok før vi dro inn. Arne snuser og tilbyr meg titt og ofte en smak når vi er på tur – og jeg takker alltid nei. Nå er jeg derimot såpass lei av teltduk og vind at jeg tenker at det neppe kan skade. Kan ikke si at jeg angrer på det, der vi ligger på ryggen og stirrer opp i telttaket og lytter til Lars Monsen som leser sin egen bok om områdene vi er midt inne i, mens vinden river og sliter. Det blir riktig høytidsstemning i teltet. Dette kommer til å sitte i som et av de sterkeste og fineste minnene fra turen. Tidlig (?) morgen langs Virmaelva Jeg nekter å forholde med til klokka når jeg er på lengre turer. Jeg vet derfor ikke hvor tidlig eller sent det er når jeg våkner. Jeg har en mistanke om at det er svært tidlig, men jeg er rimelig uthvilt og bestemmer meg for en fiskeøkt – etter en lang frokost og mange kopper kaffe naturligvis. Det er ikke noe liv borte hos Arne. Jeg fisker meg rundt lona. Det må vel finnes noen individer i halvkilosklassen, tenker jeg. Jeg oppdager fort at lona generelt er svært grunn, men at det finnes enkelte dypere partier. Og det er naturligvis her fisken står. Disse dypere partiene er rene hotspots for matauke-fiske. Fisken tar på nesten hvert kast, og er helt utrolig sprek, så fisket er morsomt. Jeg trenger egentlig ikke maten nå, så jeg setter tilbake de jeg kan – de aller fleste faktisk. Dessverre er det ingen som strekker seg over 350-400 gram, uansett hva jeg serverer. Jeg må et lite stykke nedover elva fra utløpet før jeg klarer å krysse Virmaelva. Kunne gjerne tenkt med en dag med fiskestang videre nedover her. Tilbake på den siden jeg kommer fra, ser jeg Arne sitte på en stein, under regnponchoen sin. Så har han omsider kommet seg opp han også. Uvanlig sent til å være ham. Etter å ha avdekket nok en hotspot er jeg rimelig fornøyd. «Er fisket tregt i vanna kan man alltids stole på at man får til maten i elvene og bekkene», hørte vi Monsen lese i går kveld. Han er nok inne på noe der, tenker jeg mens jeg rusler tilbake mot teltet. Det regner fortsatt godt, så jeg er såpass freidig at jeg setter meg ned i det romslige forteltet til Arne og venter. Jeg sitter her og speider inn i tåka for å se om jeg ser ham noe sted. Slik sitter jeg nok en ti minutters tid før jeg titter inn i innerteltet – og skvetter. Men i h*lvete, det ligger noen her. Ingen ringere enn teltets eier – naturlig nok. Mennesket jeg så ute ved lona var altså en annen vandrer, med identisk regnponcho som Arne. Utsikt til Steintinden og Gievienjuenie fra leiren. Raentserenmehkie Dagens marsj starter oppover de slake dalsidene mot passet mellom Virmadalen og Jetnamsvatnet og Raentserenmehkie. Været er skiftende og ubestemmelig, men den fordømte vinden holder fram uten så mye som ti sekunders opphold. Utsyn tilbake nedover Virmadalen. Vi når det høyeste punktet på dagens marsj oppe ved Flåfjellet. Jetnamsvatnet skimtes i sørøst. På kartet er det inntegnet en liten bre oppe på det høyeste punktet. Vi er litt spente på hvordan denne ser ut. Heldigvis lar den ser forsere greit. Jeg må skli på baken på blåisen de siste meterne før jeg når tørt land, uten større konsekvens enn at jeg blir litt våt. Vi får etter hvert utsikt over Raentserenmehkie. Bekken fra Govlektinden kaster seg på dramatisk vis ned langs fjellsiden. Mellom den øverste delen av vannsystemet, altså den delen som ligger helt inntil fjellsidene, og selve hovedvannet, er det noen smalere partier med noen få meter fall, slik at man nesten kan kalle det en elvestubb. Her har jeg en morsom fiskeøkt. Bredden er slik at man fint kan kaste over, og i store deler er det så grunt at man ser bunnen. Det hugger skikkelig til flere ganger, men her er ørreten så full av liv og kraft at uansett hva jeg foretar meg av mothugg, så glipper den. Flere av dem gjør meterhøye hopp før de vrir seg av kroken. Ikke før jeg er nesten nede ved vannet igjen, klarer jeg å få en til å henge. Den er ikke større enn en god stekefisk skal være, men du og du for en kamp den gir. Akkurat i det jeg holder på å få kontroll på fisken, bestemmer himmelen seg for full åpning. Jeg innser at den nå mener alvor. Får jeg ikke på regntøy innen et halvt minutt, er jeg våt til skinnet. Jeg prioriterer naturligvis landingen av fisken, og tenker at regnværet snart vil gi seg. Uværet Det gjør det ikke. På ingen måte. Vi hiver sammen sakene og haster videre. I løpet av noen minutter er underbukse og sokker gjennomvåte. Da er det bare å gi seg hen og akseptere situasjonen. Vi har en liten times marsj bort til de navnløse vannene øst for Raentserenmehkie. Det blir kaldt og slitsomt. Vi gjør et forsøk på å finne et skjul som er merket på karten (Calazo - Børgefjell), for å stå av det verste været. Vi leter ganske godt, men vi klarer ikke å se at dette eksisterer. Nå var vel ikke vår situasjon direkte livstruende, men det er likevel uheldig med slik feilmerking. Vi når fram til eidet mellom de to vannene. Det blåser og bøtter ned. Jeg gjør et forsøk på å få opp teltet mitt. Det mislykkes. Her er det bare å erkjenne at man er en godværsturist uten særlig erfaring med røffe forhold. Kraftig vind – joda, det takler mann, for da kan man ta seg god tid med stenger og barduner. Regn – joda, det takler man, for da klarer man å håndtere teltet. Men kraftig vind og regn samtidig – det er fanken ikke enkelt, gitt at innerteltet fremdeles skal være tørt etterpå. Arne har vært litt mer framsynt og koblet fra innerteltet. Vi hiver opp ytterteltet hans og kommer oss i skjul. Arne er for dårlig kledd og er ikke så altfor langt unna hypotermi, men vi får på oss tørt og kommer oss ned i posen. Etter en time eller to roer regnet seg litt, og jeg kommer meg omsider ut for å få opp mitt eget telt. Været innbyr fremdeles ikke til noe annet enn teltliv, så jeg er fort ned i posen igjen. Noe særlig verre vær enn vi hadde her er det nok knapt mulig å oppdrive i sommerfjellet. Joda, det kan sikkert snø i Børgefjell i august, men jeg er usikker på om det er noe verre enn intenst regn og vind med temperaturer like over frysepunktet. Vi opplevde vel aldri denne situasjonen som direkte skummel. Etter å ha fundert litt på dette i ettertid, har jeg landet på at dette skyldes tre ting: 1. Vi var bare en times gange fra Ranserbua 2. Vi var to 3. Vi har relativt god fysisk form Hadde jeg vært alene, enda lengre fra tak over hodet, og i elendig fysisk form, kunne situasjonen bitt mer enn ubehagelig. Er man to personer får man alltid satt opp et telt. Om det hadde blitt riktig ille, skulle vi klart marsjen tilbake til bilen i en jafs eller to. Som sagt så opplevde vi aldri denne situasjonen som direkte skummel, men man får seg allikevel en liten vekker med tanke på hva som er viktig å beherske når man er på langtur i fjellet. Morgen på eidet Etter en god natts søvn våkner jeg til den umiskjennelige lyden av nesten vindstille. Ingen regndråper mot teltduken. Det er liketil blåfarge på himmelen og gløtt av sol! I går var jeg helt sikker på at vi måtte leve med våte klær og vått utstyr resten av turen, men nå ser vi vårt snitt til å få tørket noe. Aaaah! Morgenkaffen kan inntas ute, mens sola varmer. En skikkelig opptur. Det er slike kontraster som gjør turlivet så vakkert. Etter kaffen fisker jeg meg rundt det øvre vannet og litt oppetter bekken og noen loner i innoset. Så er tiden kommet for å bryte leir og traske nedover Saksendalen. Vinden har nå tatt seg opp igjen. Menneskemøte Idet vi når vestenden av Saksenvatnet hører vi med ett intens hundeglam. Her må det være folk. Og joda – helt riktig. Vi har gått oss rett på fire huskyer som bærer navnet Kaospatruljen og deres eier, Bengt-Are Barstad. Her har han leieren sin fint til bak en liten morene som skjermer for den intense østavinden. Bengt-Are er fra samme kommune som oss, og Arne har knapt nok rukket å åpne kjeften før Bengt-Are utbryter at «dåkk må nå værra Meddalinga». Joda, riktig det – verden er ikke stor. Bengt-Are har besøk av et par kompiser noen dager. Vi prater litt om været, felles bekjente og stjeler med oss noen fisketips før vi labber videre for å finne en fin teltplass. Ved Saksenvatnet Mot all sunn fornuft velger vi oss en vindutsatt odde. Det blåser mer og mer, så vi er nøye med barduneringen nå. Fisket så langt på turen har ikke vært noe å skrive lange brev hjem om. Landingen av en åttehektos Saksenørret bidrar til å berike fiskehistoriene. Ikke lenge etterpå gjør Arne nøyaktig det samme. Speilblank Saksenørret med Jetnamsfjellet i bakgrunnen. Ikke noe å utsette på kvaliteten. Nattlig fiskeøkt. Det et hvittopper på bølgene som slår innover land og gjør buksebeina våte. Vinden river og summer rundt øra med en slik pågående intensitet at man blir susete i hodet. Fisk blir det heller ikke. Vi avslutter også denne dagen på beste mulige måte med lydbok, snus og kamfer i teltet. Natta ved Saksenvatnet blir den mest vindfulle på turen. Teltet får kjørt seg mer enn noen gang før. Utmarsj Både telt og nattesøvn berger greit. Det er nesten surrealistisk å våkne og se at bølgene på Saksenvatnet i dag går motsatt vei av det de gjorde sent i går kveld. Et værskifte har åpenbart funnet sted. Det bryr vi oss egentlig lite om. Vi er nå kommet til siste dag og kun utmarsj gjenstår. Den starter med en god tur oppover langs bekken som kommer inn i Saksenvatnet fra sør, i håp om å unngå å bli for våt på føttene. Denne bekken har nok vokst ganske kraftig de siste dagene. Østenden av Saksenvatnet. Vi fisker litt i de spennende lonene like nedstrøms utløpet, men trasker fort videre. Vi snur oss for å ta farvel med Børgefjell, og registrerer at gråværet vedvarer inne i Saksendalen til tross for værskiftet. Takk for oss!

Ifjor sommer gikk jeg på en ukeslang tur med 4 kammerater og vi (les "de", jeg var i mindretall) landet på å sove i et 5-mannstelt hvor vi fordelte vekten mellom oss. Etter ett ukeslangt mareritt, hva søvn og privatliv angår, har jeg sverget aldri å sove i telt med andre igjen. Én snorker, mens en annen breier seg ut med beina godt inne på mitt liggeunderlag, en annen skal pisse om natta og vekker meg utilsiktet på vei ut... En uke føltes som ett år! Temaet aktualiseres imidlertid på nytt fra tid til annen da jeg har en søster som gjerne vil dra på telttur sammen, men hun er redd for å sove alene, dvs igjennom ett telt jeg eventuelt låner henne for anledningen. Det holder ikke å sette opp teltene i relativ nærhet til hverandre, nei, felles telt eller turfall. Sukk! Tror jeg er nødt til å kompromisse skal det bli tur, men det sitter langt inne må jeg innrømme. Denne problemstillingen reiser et genuint spørsmål: er jeg en raring som egentlig nekter å sove med andre i teltet mitt, eller er det vanligere enn man kan få inntrykk av?

En ny ting jeg har oppdaget at irriterer meg med Spitsbergen-glidelåsen: At man må velge mellom stram duk som ikke blafrer i vinden eller hovedglidelås som ikke glir opp... ??

Svaret spørs selvfølgelig på hvem det er snakk om imo. Om man vil introdusere mer turliv til venner/familie er det naturlig å bjuda litt på teltrommet synes jeg. Ellers er solo egentlig alltid å foretrekke her og, med mindre det er samboeren. Hvis jeg hadde vært i trådstarters sko hadde jeg nektet gruppetur uten eget telt, men ikke hatt noe problem med å dele telt med et familiemedlem - Om den personen ikke er turvant og har eget utstyr fra før. Jeg hadde sikkert prøvd meg på å låne bort et av teltene jeg selv har først selvfølgelig 😅

Jeg kan anbefale aluminiumstape til primusplatebruk Det har fungert ypperlig de siste turene her etter at jeg ble lei den alu-platen (tilhørende en Soto brenner) jeg hadde tapet på tidligere stadig løsnet i gorillatapen. https://www.slojd-detaljer.com/no/fikse-oppbevare/tape-limprodukter/aluminiumstape-rull-pa-10-m?gad_source=1&gclid=Cj0KCQjw7dm-BhCoARIsALFk4v_b-0FQ0p34Y2oWqmKInyLxmw-lIFAcrOkYPN-Qp-7ny3XAyq1NznQaAjIuEALw_wcB Både "tidligere" løsning og alutape-løsningen (borterst) in action:

Lagde min første plate på fredag. Inspirert av andre varianter her inne brukte jeg bare en IKEA-fjøl jeg hadde liggende. Satt brenneren motsatt side av håndtaket, for håndtaket lager jo en perfekt holder for 0,6 fuelflaska. Fant noe isoleringsmateriale til bruk bak ovner hos Clas til en slikk og ingenting, så tenkte det var smart å sette under. Men det tok fyr da jeg hadde litt for mye bensin under forvarminga, så her måtte det opgpraderinger til. Siste bildet har jeg satt fast aluarket som fulgte med whisperliten for å lage det litt mer brannsikkert. Veier cirka 500 gram uten brenner og flaske. Dette var første brettet og nå kommer våren, så tar sikte på noe lettere (kryssfiner?) neste år

Skinnet blir mykere og former seg med tiden, men krever nok mer inngåing enn fôrede støvler. Gummidelen får du ikke gjort noe med. Hør mee Lundhags hvilken modell de anbefaler. Du kan også sjekke ut Jörnkängen. Disse lages i Sverige og er en del dyrere. Jeg har vinterskoene deres. Jørn Jensens Lærhandel på Lillestrøm er forhandler.

Var blank for et halvårs tid siden, det var etter at jeg fant ut at X9 snøret var helt noe annet enn hva det utgav seg for at jeg begynte å sette meg skikkelig inn i sakene.

Solo-telt! ✊🏻 Sist jeg delte telt med noen andre ble jeg skikkelig lei av å bli dyttet i ryggen hele natta fordi jeg snorker. 😴💤 Dette var i 2012, etterpå hatt eget telt på alle turer (velger mellom Exped Mira II HL, Helsport Reinsfjell SL 2, Helsport Ringstind SL 1 ut fra turens art og lengde). Jeg er på sommertur sammen 'voksen' datter hvert år, hun har fått seg et restaurert Ringstind 1-2 i gave av meg, og sover godt i det. Så får jeg sove godt i ro i mitt eget telt. Hvis noen noengang insisterer på å dele telt med meg igjen (feks potensiell kjæreste) så må hun først underskrive en kontrakt i tre eksemplarer på at hun ikke vil gjøre snorkingen min til et tema eller grunn til å plage meg på natta. 🤓

Det er faktisk kvistet likt siste del ned til Haukeliseter i år også. Jeg kjørte dog ned like ovenfor fjellstua, med liten pulk gikk det veldig greit. Var mere imponert av de to jentene som kom etter meg og som kjørte samme løypa, med dobbelt så store pulker OG hund.

På vinteren syns jeg det er greit å dele telt siden det er en del mer oppgaver og dill enn på sommeren,en dag med maks 1 pers. Sommerhalvåret er det kun telt alene med unntak av når fruen og unga er med.

Har hatt eget telt i snart 20 år. Ikke faen om jeg skal sove i samme telt med en kompis igjen. Snorking, pisseturer og alt annet som følger med. For ett slit😆

https://www.bigagnes.com/products/copper-spur-hv-ul4?srsltid=AfmBOor5Y4iSB18513b8JrnGodFpwwtx5Vc4ylP35aoJC_lszZOus5lM Har sett bilder av folk som har satt opp dette teltet med to separate soverom. Litt usikker på om det er offisielt eller noe de laget selv Men når man er inne på tanken skal det ikke mye til for å lime noe tynt stoff i mellom som gardin som kan rulles opp, og på toppen av det har man to innganger.

Hvis man avtaler på forhånd at begge bruker ørepropper, trenger man heller ikke være redd for å vekke naboen om man skal ut å tisse, drikke, snu seg etc. Sovemaske er valgfritt, men det gjør også noe med følelsen at man ikke forsyrrer sansene til naboen. Natten blir mye roligere, synes jeg.

På vintertur i den mørke og kalde tiden er det greit å dele telt, eller samles i ett telt når man er våken. Ellers er solo-telt tingen. Skal man dele med noen som ikke tør å sove alene er ett 3-manns kuppeltelt med 2 fortelt å foretrekke for min del. Da kan man ha ting liggende imellom seg. Sovemaske og ørepropper gjør UNDERVERKER!

Jeg endte opp med å returnere begge parene. Den lave vristen, som svært mange klager på, var litt plagsom. Man unngår riktignok at føttene sklir fram i skoene og kan treffe tåen. Men hvorfor ikke gjøre som på andre sko, der man kan justere dette selv med snøringen? Ville vert en bedre løsning tenker jeg. Og det ville vert enklere å ta av/på støvlene. Størrelsen var ellers lett å treffe på ved å måle foten og følge størrelsestabellen som tar hensyn til to par sokker. De var rikelig stor nok (utenom den lave vristen). Synes de var litt vel stive og harde og skinnet bretter seg når man bøyer ankelen mye når man eks. går bratt (ikke når man går flatt). Kanskje de ville blitt bedre med inngåing og lærfett. Høyere vrist hadde gitt plass til flere par sokker uten at man trenger å ha en unødvendig lang og bred støvel. Jeg tror jeg leser at Professional har høyere vrist?

Deling av telt med turkompiser er noe som stort sett hører fortiden til. Opptil 5 stk i 4-p telt kan jeg huske å ha vært med på. Ungdomlig optimisme er fine greier, med mange gode (og nokså spesielle) minner som resultat. Med årene blir intimsonen litt større, og nå for tiden deler jeg stort sett bare telt med samboer, egne barn og hund. Men det er ikke en regel uten unntak, og fra tid til annen deler jeg også telt med en kompis, eller f.eks. lavvo-kosetur med både kompis og barna våre. Fruen er ikke en like entusiastisk telter som jeg og barna, så de fleste familieturene er bare med meg og ungene (2), så da deler vi selvsagt telt, men hvis fruen og hunden også er med så hender det at vi kjører 2 telt istf. ett stort. Kommer litt an på hva slags tur det er. Jeg synes det er veldig gøy å dra på telttur med ungene, og de synes det er gøy å være med, så en eller begge ender faktisk opp med å bli med på de fleste turene. Det betyr at til tross for preferansen om å ligge alene i telt, er 1p-teltet mitt det desidert minst brukte Som antydet i "tips til..." tråden din, så blir det komplisert å optimalisere telt-garderoben med så mange mulige konstellasjoner. Jeg har 1p, 2p, 3p, 4p og 6p telt. Og noen av de i flere varianter; lettvekt, 4-sesong, kuppel, tunnel eller pyramide. Det er forsåvidt greit, men mtp. at jeg ikke rekker så mange teltdøgn som jeg hadde ønsket meg (stort sett <20 pr. år), så føles det litt voldsomt med såpass overdådig teltgarderobe.

Helt utelukket for min del å dele telt med andre enn kona og barna. Og ikke en gang vi fire sover i samme telt. Deler oss i to telt for å få ro og fred så vi sover godt.

Til to voksne på langtur hadde jeg ikke villet sove i noe mindre enn vært Tarptent Hogback som er 220x220 eller deromkring. (Bruker det selv på tur med to unger) Veier under 2 kilo så er et helt akseptabelt telt på tur så lenge det ikke er meldt storm. Da er det plass til å bygge vegg i midten, så blir det litt triveligere. Eller du kan jo alltids sy deg en gardin? Hehe! Men med mannfolk på tur sover jeg alltid i eget telt.

På lengre vinterturer/ekspedisjoner ser jeg for meg det fort kan være en fordel dele telt med andre siden man da får litt «gratis» varme. Jeg har lagt både alene og sammen med andre, og synes begge deler er koselig. Siden jeg har hund og ikke eier et veldig stort telt selv, blir det som oftest alene med hunden her.

Jeg ser mye på turvideoer osv på YouTube. Det er utrolig skjelden jeg ser to voksne mannfolk dele telt. Det skjer nesten aldri i det hele tatt. Det er nesten utelukkende par eller voksne med barn som deler telt. Det er også gode grunner til å la være. Det kan ofte være enklere å finne to små teltplasser enn en stor. Spesielt med tanke på liggekomforten til hver enkelt. Små telt har mindre fotavtrykk. Men det er også et sikkerhetsaspekt, hvis man har flere telt i utgangspunktet og et ryker, feks pga vind, kan man dele resten av tiden. Slik sett kan det være en fordel å starte med flere telt. Og til slutt så er det jo alltids snorking, folk som må opp for å pisse om natta osv. For min del er ikke noe annet enn solotelt aktuelt.

Har har eget telt siste 20 år om ikke mer. Det er verdt hvert eneste gram ekstra. Deler kun med hunden og nærmeste familie. Dvs fruen eller sønnene. Mygg har vi nord norge og det er ikke få som sniker seg inn om en eller flere skal opp om natta. Tror stort sett alle jeg er på tur med sover i eget telt. Tore

Ja fulgte den klassiske ruta (Finse - Krækkja - Stigstuv - Sandhaug - Litlos - Hellevassbu - Haukeliseter), der jeg brukte gpx sporene fra UT.no. Som forøvrig er vel ivrig på traseen opp til Mannevatn 😅(Hellevassbu - Haukeliseter etappen), måtte hatt med klatreutstyr om jeg skulle holdt såpass til høyre. Min rute opp den traseen sånn noenlunde i rødt Siden Stigstuv ikke åpner før 29.03 så ble det en overnatting i telt 4-500 meter før nedkjøringen til Stigstuv. Ellers var det overnatting på hyttene. Var mildvær første dagen og litt overvann på vannene fra Finse til Krækkja. Kom noe snø andre og fjerde dagen, så jeg hadde 5-10 cm med pudder på hardt føre, så var egentlig perfekt føre. Måtte ikke gå noe omveier grunnet lite snø. Var kvistet fra Finse til Krækkja. Noe over halveis til Stigstuv møtte jeg på gjengen derifra som kvistet halvparten av ruta mot Krækkja, og de hadde også kvistet halvparten av ruta til Sandhaug. Resten av ruta var sålangt ikke kvistet, men hadde scooterspor etter oppsynet noen km fra Hellevassbu og til Haukeliseter. Jeg tror det skulle kvistes halveis fra Litlos til Sandhaug og Hellevassbu, og Sandhaug til Litlos og Stigstuv denne eller neste uke. @fjellrypa (og kanskje @jaknudsen) Du får ha en flott tur! Er litt misunnelig, for jeg kunne lett ha gjentatt turen igjen, spesielt etter å ha ankommet tilbake til grå Oslo... 😅

Fint vêr og ingen møter på jobb = avspasere siste to timar av dagen, hive bikkjer i bil og komme seg avgarde.

Har hatt en deilig liten uke på Hardangervidda! Bildene ligger fortsatt på kameraet, så får dele de første og siste bildene som ble tatt med mobilen før den ble slått av, og på. Begynnelsen av turen Slutten av turen Får se om jeg greie å klemme sammen en turrapport etterhvert. 😅🫣

Tog til Finse. DNT-hytte der og videre, hvis du vil gå hytte til hytte. Uendelig med teltplasser. F.eks. gå nordover og hjem fra Hemsedal (Breistølen) eller Tyinkrysset. Eller gå sørover til Haukeliseter. Buss derfra.

Tur i finværet til Næringhøa i Oppdal kommune.

Jeg har tidligere vert veldig glad i X9, nå har jeg funnet ut at det desverre bare var svindel.. X9 er faktisk 218% av oppgitt dimensjon, så når de oppgir 0.14mm så er den egentlig 0.30mm. Da er naturligvis styrken også mye høyere enn oppgitt. Og tenk da på arealer av 0.14mm sirkel kontra 0.30mm, 0.30mm sirkelen er faktisk 4.7 ganger arealet av 0.14mm sirkelen. Da burde styrken også være 4.77 ganger høyere for at den oppgitte styrken skal stemme med hvor mye material som er brukt. Så jeg må desverre trekke tilbake alle utsagn ang. X9 braid. Når det kommer til line i 2025 så stoler jeg derfor utelukkende på YouTube kanalen Line Laboratory. Som også har egen nettside: https://linelaboratory.com/ Det sagt så har jo X9 braid vert en grei line i lang tid, jeg brukte dimensjonen 0.06 men med tanke på at 0.06 egentlig var 0.13mm så kan jeg ikke si jeg er like glad i det. Nå som jeg har liner som faktisk er 0.06mm i reell diameter så ser jeg veldig lett forskjellen på de linene og X9. Linene jeg har gått over til per dags dato er stort sett Varivas, men også litt Daiwa. Prisen ligger jevnt med feks X9, men du kjenner forskjellen (mye glattere liner) og ser den også på kastelengder. https://sportenbeitostolen.no/produkt/varivas-8-marking-0-6-13lb-0-132mm/ Varivas 8 er en svært god en, og prisen er ikke så alt for ille med tanke på at det er snakk om 300m line. Sufix har også mye bra. Men kort fortalt, Line Laboratory har blitt bibelen min med tanke på hvilken liner jeg kjøper/stoler på. Metoden de tester med er meget god, spesielt med tanke på at han bruker mikroskop for å avsløre den faktiske linetykkelsen. Men det testes også knutestyrke som igjen er relevant for ytelsen til linen. Edit: Forøvrig, årsaken til at jeg prøvde X9 i utgangspuntket var andre tester. Tester som fikk det til å se ut som at X9 faktisk var veldig bra. Men forskjellen på Line Laboratory og andre tester er mikroskopet som måler nøyaktig dimensjon til 1/1000 dels millimeter. Med en gang den reelle diameteren var avslørt, så ser man jo akkurat hvordan Berkley har jukset for å oppnå "god styrke med tynn line".

Fikk kraftstasjonen og solcellepanelet i dag, endte opp med å returnere solcellepanelet uåpnet. Jeg skjønte med en gang at det var for uhåndterlig, og jeg ble usikker på hvor mye jeg faktisk ville ende opp med å bruke det og om jeg en gang ville finne en god plass til det i bilen. Men 1500X kraftstasjonen er som en drøm. Veldig praktisk med luke på toppen (hvor man kan oppbevare laderen) og veldig fin formfaktor, god byggekvalitet. Her er den ved siden av 2 stk Smartstore 15L bokser fra Europris. Ytre dimensjoner er hakket under boksene, høyden er tilsvarende 1,5 bokser. https://www.europris.no/p-smartstore-pro-15-209940

Jeg har en del Janus fordi jeg hadde rimelig dårlig råd før og kjøpte dette billig på Sparkjøp. Syns ikke kvaliteten har vært dårligere enn Devold, Norrøna osv på slitestyrke og funksjon. Jeg har også en del ting fra Varde, som er litt samme konseptet. Jeg måtte nettopp kaste en ulltrøye fra Devold etter 12 års flittig bruk, den er mer reparasjoner enn trøye etter hvert. Men den fra JAnus som er like gammel og like mye brukt, er like hel ennå.

Gleder meg til å sjekke ut, men denne "podcasten" er irriterende nok kun tilgjengelig i NRK Radio appen. Mao, ikke en ekte podcast, men et proprietært radioprogram. Det er også grunnen til at jeg sikkert glemmer bort å høre på den, fordi jeg ikke får brukt podcast-spiller/app som jeg vanligvis bruker. Jeg skjønner motivasjonen til Schibsted osv. til å lage proprietære "podcaster" bak abonnement, betaling og lytting i egen app, men NRK som uansett har det åpent og gratis forstår jeg ikke... /Rant

Umulig å vite, kan ha vert uflaks, kan ha vert et øyeblikks uforsiktighet på en tidligere tur, eller mandagsmodell. Men slik jeg forstår det er det store fabrikker gjerne i Asia hvor nesten alle merker handler teltstenger i ulike kvaliteter, fabrikker som i praksis ikke driver med noe annet enn å levere teltstenger. Så mandagsmodeller skjer jo, men det er nok ganske jevnt over alle merker i omtrent like prisklasser. Mitt inntrykk er uansett at Monsen bruker det han får betalt for å bruke nå til dags.

Med 6 barn som alle er aktive med idrett blir det ikke så ofte mulighetene for tur byr seg for vår familie, ikke er det lett med så mange barn på vintertur heller når de er i alderen 4-12 år. Det blir liksom for mye utstyr som skal med og for mange som trenger hjelp av stivfrossene mamma- og pappa fingre. Plutselig en dag var ene 12-åringen helt fortvilet, Vi var aldri på tur lengre, det var bare å handle. Mor i huset lovet tur førstkommende helg og vi skulle på Hardangervidda. Besteforeldre ble hyret inn for kjøring til treninger for de som var igjen hjemme, 4-åringen som kanskje er mest krevende å sette bort fikk være med. Målet ble Haugastøl, fri fra jobb fredag ble ordnet, skolen underrettet om at 12-åringen hadde viktigere ærend fore og barnehagen... Fredag morgen bar det av sted i bilen med fjellski, pulk, soveposer, hunder og alt annet som skal til. Vel fremme ved Haugastøl i 14 tiden ble pulken pakket og skiene spent på. Mor i huset som er litt over middels opptatt av fysiske utfordringer la krav på en fullpakket fjellpulken 168 og skulle ikke ha hjelp av noen hunder nei. Her skulle det trenes. Pappa ble overlatt til barnepulk og to huskyer. Ikke lenge etter var det noen som oppdaget at det går oppover mot Hallingskarvet og 168`ern trengte tidvis kraftige dytt også bakfra. Litt oppi lia måtte det krypes til korset og hundene byttet fører. Vel oppe og ut av hyttefeltet skiftet hundene igjen fører for nå kunne mor svi av litt krefter. Planen var å følge stikka løypa i retning av Folarskaret, men en mannlig navigerings tabbe allerede ved Tjørngravtjørni skulle bli skjebnesvanger for fars status innen navigasjon. Plutselig var vi inne på rundløypa på vannet og ikke i retning Lordehytta. Terrenget så greit ut på kartet, men 1:100000 kartet ga ikke gode nok detaljer til å vise alle bakker, knauser og bekkedaler når vi prøvde å krysse tvers over tilbake til riktig løype. Navigasjonsstatusen steg ikke nevneverdig i verdi og navigatøren ble raskt straffet med å få 168`ern på slep gjennom småkupert terreng uten noe skuterspor. Den halv ambisiøse tanken om å gå helt til Finse virket fort veldig ambisiøs og siden solen gikk ned var det like greit å finne en plass til teltet. Vi ble belønnet med et magisk lys over Hallingskarvet som ikke jeg ikke klarte helt å fremstille på foto. Temperaturen sank raskt til 17-18 blå og en svak trekk gjorde det godt å komme inn i teltet. Pastarett fra Toro iblandet bogskinke smakte fortreffelig og før leggetid ble det dansing under stjerne i et fantastisk måneskinn. Natten gikk sånn passe greit. 4-åringen hadde en liten episode i løp av natten som krevde at mamma ble byttet ut med pappa, en lengre prat og en tur ut for å tisse. Slikt må man egentlig regne med og når man uansett har 12 timer i posen med lyset av så blir ikke overskuddet så ille dagen etter uansett. Gradestokken krøp ned til minus 19 i løp av natten og gjennom nattens ommøbleringer i teltet oppdaget vi at fjellforums diskusjon om dårlig fordeling av dun i Exped Downmat også gjelder våre. Synmat var vesentlig varmere å ligge på. Lørdag var det igjen gnistrende fint vær, men kaldt. Finse ble nok uansett kun i drømmene denne helgen, vi måtte finne et annet mål for turen. Ved parkeringen hadde vi snakket med en fører av løypemaskin som sa det var en hytte ved nedre Hellevatn som vi kunne låse oss inn i, koden var xxxx. Det var et fint mål. Noen få km på ski ga oss tid til at 4-åringen fikk prøve seg litt med ski på beina, selv om hun fort syntes det ble kaldt. 12-åringen koste seg og kunne nok helst gått lengre på tross av litt kalde tær, noe som også gjaldt mamma(nye fjellskisko fra finn.no på vei i posten) Vi tenkte at denne hytten var en type fjellstyre hytte eller noe, men når vi kom frem var det et veldig privat preg på denne. Sjokolade og dram i skapet, iPad på lading og klær i gangen. En ventil hadde stått åpen og fylt "halve" Stua med snø. Vi ryddet opp før vi fyrte opp i ovnen og spiste lunsjen (medbragt) innendørs. Eiers sjokolade og dram fikk stå. Hundene fikk vente ute. Fint med hardføre hunder som kan ligge ute uten alt for mye pleie når det er barn som kommer først i rekken. Ingen misnøye ute, men var veldig fornøyd med å få sove mellom oss i teltet. Vann ville de forøvrig ikke ha på hele turen, spiste bare snø. Etter litt mat og litt varme fra ovnen var klokken blitt ganske mye og solnedgangen nærmet seg. Vi gikk over Nedre Hellevaten og fant oss en teltplass litt opp fra vannet. Lest og erfart om kulda som legger seg lavt i terrenget og vi trengte egentlig ikke de ekstra kuldegradene et kuldehull kunne tilby. Derfor krøp vi litt opp i høyden, men passet på at vi ikke havnet for utsatt til i forholdt til Nord-vesten som var meldt dagen etter. Nok en gang ga solnedgangen et flott fargespill i fjellet. Vi satte i gang med middag og innså at vi nok burde ha tilbredt den ferske kjøttdeigen dagen før, eller aller helst stekt den hjemme, nå var den beinfrossen. Løsningen ble å koke hele klumpen og pelle av papiret etter vært som den tinte. Hakke opp og så meksikansk gryte. Funket fjell det også. Vi erfarte også at tubeost og polarbrød heller ikke var det enkleste etter et par døgn i 15-20 minus, overraskende... av de mer positive erfaringene kan jeg dra frem varmeflaske og termos.. Alltid ha en termos med varmt vann og en liten Nalgene flaske til å putte i soveposen, eller til å varme kalde hender og føtter. Flere ganger har vi forsøkt oss på vintertur med noen eller alle barna og erfart at det er mye kaos slik at gleden fort forsvinner i alt arbeidet og kalde fingre. Denne gangen derimot var samspillet mellom gutten på 12år og jenta på 4år så bra at det meste fløt. Ingen klaging og ingen sutring, hvis vi ser bortefra "rosen" navigatøren fikk underveis. Alle hjalp hverandre. Gleden av å ha mestret vinterfjellet i temmelig streng kulde sammen med to barn, opplevd januar fjellet fra sin beste side, danse under stjernehimmelen, ja det var en virkelig flott boost på turåret 2025. Barna som var igjen hjemme, ble temmelig misunnelig når de fikk se bilder og høre om turen hjemme så nå er det planer om aleneturer, familieturer, ekspedisjoner osv rundt matbordet. Turen tilbake til Haugastøl ble en fin sjarmøretappe god hjulpet av Nord-vesten i ryggen og litt mildere temperatur der 4-åringen koste seg avgårde på ski.

Sånn da sier jeg meg ferdig med dette prosjektet. Denne blir helt klart med på turer i vinter 😁

Använder en vanlig serveringsbricka, föehindrar spill.