Vinnerliste

Fint vêr og ingen møter på jobb = avspasere siste to timar av dagen, hive bikkjer i bil og komme seg avgarde.

Har hatt en deilig liten uke på Hardangervidda! Bildene ligger fortsatt på kameraet, så får dele de første og siste bildene som ble tatt med mobilen før den ble slått av, og på. Begynnelsen av turen Slutten av turen Får se om jeg greie å klemme sammen en turrapport etterhvert. 😅🫣

https://www.waweditions.com/products/helsport-adventurereinsfjellsl2dome

Takk til dere alle for fine svar 👍 Etter altfor mange YouTube-videoer og mye frem og tilbake så falt valget på MsR Hubba Hubba NX 2p. For å begynne på den kjedelige siden av resoneringen så teller det en del at jeg er kjent med, og fortrolig med MsR fra før av. Løsningene på Hubba hubba nx 2 minner jo veldig mye om løsningene på Elixir 1p. Okei, så hva er greia med to såpass like telt? Jo, for min del så har jeg tenkt ganske grundig over hva jeg må ha i et telt nummer 2 (når Elixir 1 er det andre teltet) og hva jeg ønsker. Etter å ha tygget mye så kom jeg frem til at jeg ønsket et kuppeltelt da jeg synes oppsettet er enklere, takhøyden bedre og utsikten overtruffen kontra tunnelltelt. For meg og mine behov ble det en "no brainer". Elixir 1p er veldig kult og tåler MYE vind og påkjenning, men forblir likevel fullt ut et skogstelt/ sommerfjelltelt. Som solotelt blir det akkurat passe til å sove i (les: lite plass)og skvise inn sekk og sko i teltets eneste vestibyle. Elixir blir da en million på turer hvor man forventer en del vær, man går langt, men utelukkende sover i teltet. Hubba hubba 2p er på sin side et telt med 2 vestibyler, en til utstyr og en til bruk ila natten etc. Teltet er dessuten større og triveligere å ligge litt værfast i, eller bare kose seg med en bok og litt jægermeister. Uansett... oppsummert så er jeg godt fornøyd med MsR og kuppeltelt især. Amerikanske telt er fine med mulighet for å montere bare footprint og fly, footprint og inntertelt uten fly eller alt sammen. Når det gjelder oppsett av innertelt først så kan dette problemet løses greit nok, om en dog litt knotete (vet av erfaring etter en regntung natt i Elixir). Da er det print og yttertelt først, etterfulgt av krongling med feste av innertelt i siste fase. Det som ble avgjørende for min del er teltets relativt lave vekt, enkle oppsett, komprimerbarhet, prisgunstighet (på litt i underkant av 6k for telt og FP) visa vie Hilleberg (dyrt!) og dets velrennome. MsR hubba hubba nx 2p er kjent over hele verden, helt sikkert av gode grunner. Skulle jeg eksempelvis gått for Nemo, S2S eller Exped Mira så ville jeg følt at jeg gamblet mer. Dette teltet ble litt trygt når jeg til syvende og sist skulle foreta et valg.

Rago superlight winter lady til datteren, etter tips fra @Kristian V. Ikke såååå lenge siden hun fikk syntetisk vinterpose, men dette blir nok ett aldri så lite løft i både bærekomfort og sovekomfort Takk for tips!

Bakgrunnen To lange år hadde gått siden siste tur – seks år siden sist vi gjorde en tur sammen. Nesten som en årlig tradisjon hadde jeg sittet apatisk og demoralisert og sett min mangeårige turkamerat Arne gjøre lange turer i Skjækerfjella, Børgefjell, Forollhogna, på Dovre og i Finnmark. Et par enkle, trygge turer i Femundsmarka hadde det blitt for meg. Nå bød det seg endelig en mulighet igjen. Og det var på tide å utvide horisonten litt. Arne hadde gjennomført en tur i Børgefjell i uåret 2020. Da lå isen metertjukk langt uti august, og Arne måtte forlate åstedet kald, sulten og utilfreds. Det var tid for revansj, og jeg skulle bistå. Innmars Vi angriper fra øst. Start blant horder av mellomeuropeiske bobiler ved demningen på høyeste punkt på Stekenjok-vegen. De første kilometerene går på grusveg og på selve demningen, og er mildt sagt kjedelige. Videre tar det seg fort opp. I det vi bikker over Ohtje Tjohkele ser vi fjellene mot vest. Vi går oss på denne steinen med et fjellvåkreir med tre unger i. Mor kretser over oss og piper sin karakteristiske fjellvåklyd. Saaksenjohke forseres uten videre problemer. Baksikt mot Dåaranjarevrieh. Vi vet ikke helt hvor vi skal ende opp i kveld. I første omgang sikter vi oss inn på 906-vannet ovenfor Ranseren. På mitt første kast i Børgefjell smeller det på en fin liten stekefisk. Standarden er satt – og forventningene likeså. Her kunne vi fint satt opp teltene og tatt kvelden, men formen kjennes fin og rastløsheten er for stor, så vi beslutter å gå videre innover langsmed Ranseren. Mørket siger på mens vi beveger oss langsetter dalen. Terrenget langs sørsiden av Ranseren kan nok på avstand se lettgått ut, men det er det ikke. Tverrdaler, bakkemyrer, steinurer, vierkratt og merkelige kombinasjoner av disse dominerer hele dalsiden. Vi slipper oss helt ned til vannkanten uten at dette gjør saken noe bedre. Litt slitne når vi vestenden av Ranseren i kveldsmørket. Første leir Vi gidder ikke lete etter den optimale leirplassen, og setter teltene helt inntil reingjerdet på en morene like ovenfor Ranserelva. Helt nede ved innløpet står det faktisk to telt, og vi ser to fluefiskere som har vadet 100 meter ut i Ranseren og står og slenger i heftig motvind. Jeg kan lite om fluefiske, men det der, det synes jeg ser heller motløst ut. Vi finner noen småpinner til et lite bål, men det blåser såpass at kvelden foran bålet blir kort. Etter et halvhjertet forsøk i elva og en matbit er det natt. Oppover Ranserdalen Det er sjelden jeg koser meg så mye som når jeg går oppover en dal, langsetter en liten elv, og fisker. Prøve noen kast i spennende kulper og stryk. Lese elva. Snike seg innpå. Finne kastevinkler. Spenningen knyttet til hva som venter rundt neste sving. Gløtte opp og se utover dalen. Ta en kopp vann fra elva. Hvor mye morsommere er vel ikke dette enn å gå langs bredden av et monotont vann? I en meterdyp, stilleflytende kulp-aktig del av elva smyger jeg meg som en geriljakriger fram på bredden. Jeg er et par meter over vannkanten, og det er bratt og tett vierkratt ned mot overflata. Allerede på første kast er den etter, men den sitter ikke skikkelig før etter kanskje ti kast. Da venter en kamp hvis intensitet – etter min målestokk – ikke er proposjonal med fiskens vekt. Makan til styrke og utholdenhet på denne trehektos fisken. Ranserelva er grunn, men det står fisk på alle tenkelige og utenkelige steder. Jeg plukker opp et enda et par små, før jeg kommer opp mot Ranserbua. En kafferast like nedenfor Ranserbua. Ranserbua avlegges en rask visitt for å studere hytteboka. Brua over elva ved Ranserbua anbefales ikke. På ingen måte. Vil råde alle til å vade i stedet. Reinhornvatna Vi forlater Ranserdalen her og blinker oss ut Reinhornvatna som neste stopp. Vi tar fatt på stigningene og får utsikt bakover mot Ranserdalen. I dette området observerer vi mye rein. Reinhornvatna ligger nydelig til – tripp trapp tresko, eller som perler på en snor, om du vil. Korte elvestubber imellom som skaper inn- og utos og gir vannene litt dynamikk. Vi får en fantastisk ettermiddag værmessig. De første fiskeøktene blir resultatløse, men jeg får i hvert fall tatt meg en liten dukkert i mellomste-vannet. Leirplassen mellom de to øverste vannene kommer høyt opp på lista vår over flotte leirplasser. I skumringen begynner fisken å bite. Da er det noe i nærheten av bonanza en liten stund, og vi får godt med fisk til maten – selv om ruggen uteblir. Vi takker for oss her ved Reinhormvatana. Mot vest i regn og blest Neste morgen våkner vi til kraftig vind. Det skal vise seg å bli gjennomgangsmelodien – eller bakgrunnsstøyen - de kommende dagene. Turen går videre vestover innover i Børgefjell. Fiskeøkt i det store, dramatiske – og utrolig nok navnløse – 1063-vannet vest for Reinhornvatna. Her kommer uværet kastet på oss. Vi rekker så vidt å trekke på oss regntøy før kraftig vind og bygevær overmanner oss. Vi labber videre vestover. De navnløse småvanna ned mot Steinvatnet frister oss. Vi burde vel lest kart og terreng godt nok til å forstå at her er det for grunt og for høyt opp i vassdraget til at det står fisk. Vi tar en lunsj i le for vinden. Ingen fisk, men flott utsikt nordvestover. Flott, åpent område. Om jeg ikke tar feil, er det selveste Kvigtind som viser seg i vest. Vi går mot Steinvatnet. Utsikt nedover Virmadalen. Virmavatnet skimtes i det fjerne. Vi gir Steinvatnet et ærlig forsøk, men fisken uteblir med høye kneløft. Det blåser fremdeles jevnt kraftig slik at det er på grensen til krevende å stå oppreist på de mest utsatte stedene. I Virmadalens tåke Vi har et ønske om å få med oss noe av Virmadalen på denne turen. Etter Steinvatnet slipper vi oss ned i Virmadalen i håp om brukbart elvefiske og mindre vind. Røyskatta ønsker oss velkommen. Vi setter opp teltene ovenfor innoset til den første store lonen i Virmaelva. Regntunge skyer begynner snart å sige inn over dalsidene. For å være ærlig er vi usikre på om det står fisk her – det ser veldig grunt ut. I øsende regn og vind gir vi innoset et forsøk. Det skal vise seg at det ikke er noe problem å få til maten her. Ørret i to-trehektosklassen biter såpass villig at vi må begrense oss for å ikke ta mer enn nødvendig. Nei takk, jeg snuser ikke Resten av kvelden tilbringes i teltene med tett tåke, piskende regn og vind. Som de sosiale vesenene vi er, går vi gjerne på besøk til hverandre. Jeg har lastet ned Børgefjellboka til Monsen – som ingen av oss har lest, utrolig nok – på lydbok før vi dro inn. Arne snuser og tilbyr meg titt og ofte en smak når vi er på tur – og jeg takker alltid nei. Nå er jeg derimot såpass lei av teltduk og vind at jeg tenker at det neppe kan skade. Kan ikke si at jeg angrer på det, der vi ligger på ryggen og stirrer opp i telttaket og lytter til Lars Monsen som leser sin egen bok om områdene vi er midt inne i, mens vinden river og sliter. Det blir riktig høytidsstemning i teltet. Dette kommer til å sitte i som et av de sterkeste og fineste minnene fra turen. Tidlig (?) morgen langs Virmaelva Jeg nekter å forholde med til klokka når jeg er på lengre turer. Jeg vet derfor ikke hvor tidlig eller sent det er når jeg våkner. Jeg har en mistanke om at det er svært tidlig, men jeg er rimelig uthvilt og bestemmer meg for en fiskeøkt – etter en lang frokost og mange kopper kaffe naturligvis. Det er ikke noe liv borte hos Arne. Jeg fisker meg rundt lona. Det må vel finnes noen individer i halvkilosklassen, tenker jeg. Jeg oppdager fort at lona generelt er svært grunn, men at det finnes enkelte dypere partier. Og det er naturligvis her fisken står. Disse dypere partiene er rene hotspots for matauke-fiske. Fisken tar på nesten hvert kast, og er helt utrolig sprek, så fisket er morsomt. Jeg trenger egentlig ikke maten nå, så jeg setter tilbake de jeg kan – de aller fleste faktisk. Dessverre er det ingen som strekker seg over 350-400 gram, uansett hva jeg serverer. Jeg må et lite stykke nedover elva fra utløpet før jeg klarer å krysse Virmaelva. Kunne gjerne tenkt med en dag med fiskestang videre nedover her. Tilbake på den siden jeg kommer fra, ser jeg Arne sitte på en stein, under regnponchoen sin. Så har han omsider kommet seg opp han også. Uvanlig sent til å være ham. Etter å ha avdekket nok en hotspot er jeg rimelig fornøyd. «Er fisket tregt i vanna kan man alltids stole på at man får til maten i elvene og bekkene», hørte vi Monsen lese i går kveld. Han er nok inne på noe der, tenker jeg mens jeg rusler tilbake mot teltet. Det regner fortsatt godt, så jeg er såpass freidig at jeg setter meg ned i det romslige forteltet til Arne og venter. Jeg sitter her og speider inn i tåka for å se om jeg ser ham noe sted. Slik sitter jeg nok en ti minutters tid før jeg titter inn i innerteltet – og skvetter. Men i h*lvete, det ligger noen her. Ingen ringere enn teltets eier – naturlig nok. Mennesket jeg så ute ved lona var altså en annen vandrer, med identisk regnponcho som Arne. Utsikt til Steintinden og Gievienjuenie fra leiren. Raentserenmehkie Dagens marsj starter oppover de slake dalsidene mot passet mellom Virmadalen og Jetnamsvatnet og Raentserenmehkie. Været er skiftende og ubestemmelig, men den fordømte vinden holder fram uten så mye som ti sekunders opphold. Utsyn tilbake nedover Virmadalen. Vi når det høyeste punktet på dagens marsj oppe ved Flåfjellet. Jetnamsvatnet skimtes i sørøst. På kartet er det inntegnet en liten bre oppe på det høyeste punktet. Vi er litt spente på hvordan denne ser ut. Heldigvis lar den ser forsere greit. Jeg må skli på baken på blåisen de siste meterne før jeg når tørt land, uten større konsekvens enn at jeg blir litt våt. Vi får etter hvert utsikt over Raentserenmehkie. Bekken fra Govlektinden kaster seg på dramatisk vis ned langs fjellsiden. Mellom den øverste delen av vannsystemet, altså den delen som ligger helt inntil fjellsidene, og selve hovedvannet, er det noen smalere partier med noen få meter fall, slik at man nesten kan kalle det en elvestubb. Her har jeg en morsom fiskeøkt. Bredden er slik at man fint kan kaste over, og i store deler er det så grunt at man ser bunnen. Det hugger skikkelig til flere ganger, men her er ørreten så full av liv og kraft at uansett hva jeg foretar meg av mothugg, så glipper den. Flere av dem gjør meterhøye hopp før de vrir seg av kroken. Ikke før jeg er nesten nede ved vannet igjen, klarer jeg å få en til å henge. Den er ikke større enn en god stekefisk skal være, men du og du for en kamp den gir. Akkurat i det jeg holder på å få kontroll på fisken, bestemmer himmelen seg for full åpning. Jeg innser at den nå mener alvor. Får jeg ikke på regntøy innen et halvt minutt, er jeg våt til skinnet. Jeg prioriterer naturligvis landingen av fisken, og tenker at regnværet snart vil gi seg. Uværet Det gjør det ikke. På ingen måte. Vi hiver sammen sakene og haster videre. I løpet av noen minutter er underbukse og sokker gjennomvåte. Da er det bare å gi seg hen og akseptere situasjonen. Vi har en liten times marsj bort til de navnløse vannene øst for Raentserenmehkie. Det blir kaldt og slitsomt. Vi gjør et forsøk på å finne et skjul som er merket på karten (Calazo - Børgefjell), for å stå av det verste været. Vi leter ganske godt, men vi klarer ikke å se at dette eksisterer. Nå var vel ikke vår situasjon direkte livstruende, men det er likevel uheldig med slik feilmerking. Vi når fram til eidet mellom de to vannene. Det blåser og bøtter ned. Jeg gjør et forsøk på å få opp teltet mitt. Det mislykkes. Her er det bare å erkjenne at man er en godværsturist uten særlig erfaring med røffe forhold. Kraftig vind – joda, det takler mann, for da kan man ta seg god tid med stenger og barduner. Regn – joda, det takler man, for da klarer man å håndtere teltet. Men kraftig vind og regn samtidig – det er fanken ikke enkelt, gitt at innerteltet fremdeles skal være tørt etterpå. Arne har vært litt mer framsynt og koblet fra innerteltet. Vi hiver opp ytterteltet hans og kommer oss i skjul. Arne er for dårlig kledd og er ikke så altfor langt unna hypotermi, men vi får på oss tørt og kommer oss ned i posen. Etter en time eller to roer regnet seg litt, og jeg kommer meg omsider ut for å få opp mitt eget telt. Været innbyr fremdeles ikke til noe annet enn teltliv, så jeg er fort ned i posen igjen. Noe særlig verre vær enn vi hadde her er det nok knapt mulig å oppdrive i sommerfjellet. Joda, det kan sikkert snø i Børgefjell i august, men jeg er usikker på om det er noe verre enn intenst regn og vind med temperaturer like over frysepunktet. Vi opplevde vel aldri denne situasjonen som direkte skummel. Etter å ha fundert litt på dette i ettertid, har jeg landet på at dette skyldes tre ting: 1. Vi var bare en times gange fra Ranserbua 2. Vi var to 3. Vi har relativt god fysisk form Hadde jeg vært alene, enda lengre fra tak over hodet, og i elendig fysisk form, kunne situasjonen bitt mer enn ubehagelig. Er man to personer får man alltid satt opp et telt. Om det hadde blitt riktig ille, skulle vi klart marsjen tilbake til bilen i en jafs eller to. Som sagt så opplevde vi aldri denne situasjonen som direkte skummel, men man får seg allikevel en liten vekker med tanke på hva som er viktig å beherske når man er på langtur i fjellet. Morgen på eidet Etter en god natts søvn våkner jeg til den umiskjennelige lyden av nesten vindstille. Ingen regndråper mot teltduken. Det er liketil blåfarge på himmelen og gløtt av sol! I går var jeg helt sikker på at vi måtte leve med våte klær og vått utstyr resten av turen, men nå ser vi vårt snitt til å få tørket noe. Aaaah! Morgenkaffen kan inntas ute, mens sola varmer. En skikkelig opptur. Det er slike kontraster som gjør turlivet så vakkert. Etter kaffen fisker jeg meg rundt det øvre vannet og litt oppetter bekken og noen loner i innoset. Så er tiden kommet for å bryte leir og traske nedover Saksendalen. Vinden har nå tatt seg opp igjen. Menneskemøte Idet vi når vestenden av Saksenvatnet hører vi med ett intens hundeglam. Her må det være folk. Og joda – helt riktig. Vi har gått oss rett på fire huskyer som bærer navnet Kaospatruljen og deres eier, Bengt-Are Barstad. Her har han leieren sin fint til bak en liten morene som skjermer for den intense østavinden. Bengt-Are er fra samme kommune som oss, og Arne har knapt nok rukket å åpne kjeften før Bengt-Are utbryter at «dåkk må nå værra Meddalinga». Joda, riktig det – verden er ikke stor. Bengt-Are har besøk av et par kompiser noen dager. Vi prater litt om været, felles bekjente og stjeler med oss noen fisketips før vi labber videre for å finne en fin teltplass. Ved Saksenvatnet Mot all sunn fornuft velger vi oss en vindutsatt odde. Det blåser mer og mer, så vi er nøye med barduneringen nå. Fisket så langt på turen har ikke vært noe å skrive lange brev hjem om. Landingen av en åttehektos Saksenørret bidrar til å berike fiskehistoriene. Ikke lenge etterpå gjør Arne nøyaktig det samme. Speilblank Saksenørret med Jetnamsfjellet i bakgrunnen. Ikke noe å utsette på kvaliteten. Nattlig fiskeøkt. Det et hvittopper på bølgene som slår innover land og gjør buksebeina våte. Vinden river og summer rundt øra med en slik pågående intensitet at man blir susete i hodet. Fisk blir det heller ikke. Vi avslutter også denne dagen på beste mulige måte med lydbok, snus og kamfer i teltet. Natta ved Saksenvatnet blir den mest vindfulle på turen. Teltet får kjørt seg mer enn noen gang før. Utmarsj Både telt og nattesøvn berger greit. Det er nesten surrealistisk å våkne og se at bølgene på Saksenvatnet i dag går motsatt vei av det de gjorde sent i går kveld. Et værskifte har åpenbart funnet sted. Det bryr vi oss egentlig lite om. Vi er nå kommet til siste dag og kun utmarsj gjenstår. Den starter med en god tur oppover langs bekken som kommer inn i Saksenvatnet fra sør, i håp om å unngå å bli for våt på føttene. Denne bekken har nok vokst ganske kraftig de siste dagene. Østenden av Saksenvatnet. Vi fisker litt i de spennende lonene like nedstrøms utløpet, men trasker fort videre. Vi snur oss for å ta farvel med Børgefjell, og registrerer at gråværet vedvarer inne i Saksendalen til tross for værskiftet. Takk for oss!

Men det er jeg jo med i, men den er nok mer rettet mot at man heller skal kjøpe så mange som mulig 🥰 "Hilleberg Owners Group" på Facebook: https://www.facebook.com/groups/123072294711155

Sida kommuniserer ikkje med meg, så det er ikkje så enkelt å spesifiserer kva som er er mangelen. Det er heilt sikkert masse informasjon der, men denne informasjonen er skjult for meg. Når du spør: "Liker du best uttrykk som trygg is? Et uttrykk som er gått ut på dato. Det brukes nå farbar is." slår det meg at eg truleg har missforstått heile sida. Når eg har prøvd å bruke sida, har det vore det stikk motsatte eg har sett etter. Altså område eg må halde meg unna. Det er kanskje det nærmaste eg kjem i å spesifisere. Det er mogleg missforståinga mi er resultat av at sida tilsynelatande er bygd over 'Svekket is'-kartlaget til NVE, eit kartlag eg har brukt mykje for å unngå opplagt farlege område på regulerte vatn, og som eg alltid legg på kartutskriftene mine for vinterbruk Når sida ikkje greier å kommunisere til meg kva ho er til for, seier det seg sjølv at eg ikkje finn denne informasjonen der. Eg er tydelegvis ikkje i målgruppa for dei som har laga sida, men eg trur fortsatt at eg er i målgruppa for dei som fyller sida med informasjon. Kommunikasjonsmessig er det ein dårleg kombinasjon. Ettersom dette er off-topic, kjem eg ikkje følge dette opp meir i denne tråden. For å halde dette litt on-topic: Eg finn ikkje meir aktuell informasjon om Gjende enn det som kjem fram i denne tråden. I tillegg ser eg at Gjende har vore heilt islagt sidan 5. januar, men det er jo ikkje så interessant lenger.

https://helsport.com/no/kategori/outlet/70 https://helsport.com/no/kategori/outlet/50

Hilleberg-telt nr 4... Kanskje på tide å selge ett og, siden 3 av de er solo-telt.. Så spørs om ikke mitt trofaste Unna ryker snart.

https://www.rei.com/product/241039/therm-a-rest-neoloft-sleeping-pad Denne ble lansert for noen måneder siden, men jeg har hørt om den før nå. Den ser ikke ut til å være i salg i Norge enda men i praksis ser den ut som en Thermarest Mondoking med tanke på tykkelse og størrelse. Samtidig er den liten nok når den er pakket ned til at den faktisk går an til å ha med seg. Jeg har en Mondoking selv og det er jo et gigantisk liggeunderlag som i praksis kun egner seg til bil og hyttebruk, men også det mest komfortable oppblåsbare liggeunderlaget jeg har prøvd. Hvis dette er i nærheten så kan det absolutt være et alternativ for de som trenger god søvn. R Verdien er oppgitt til 4.7, så mer enn nok til sommer og høstbruk.

Ja fulgte den klassiske ruta (Finse - Krækkja - Stigstuv - Sandhaug - Litlos - Hellevassbu - Haukeliseter), der jeg brukte gpx sporene fra UT.no. Som forøvrig er vel ivrig på traseen opp til Mannevatn 😅(Hellevassbu - Haukeliseter etappen), måtte hatt med klatreutstyr om jeg skulle holdt såpass til høyre. Min rute opp den traseen sånn noenlunde i rødt Siden Stigstuv ikke åpner før 29.03 så ble det en overnatting i telt 4-500 meter før nedkjøringen til Stigstuv. Ellers var det overnatting på hyttene. Var mildvær første dagen og litt overvann på vannene fra Finse til Krækkja. Kom noe snø andre og fjerde dagen, så jeg hadde 5-10 cm med pudder på hardt føre, så var egentlig perfekt føre. Måtte ikke gå noe omveier grunnet lite snø. Var kvistet fra Finse til Krækkja. Noe over halveis til Stigstuv møtte jeg på gjengen derifra som kvistet halvparten av ruta mot Krækkja, og de hadde også kvistet halvparten av ruta til Sandhaug. Resten av ruta var sålangt ikke kvistet, men hadde scooterspor etter oppsynet noen km fra Hellevassbu og til Haukeliseter. Jeg tror det skulle kvistes halveis fra Litlos til Sandhaug og Hellevassbu, og Sandhaug til Litlos og Stigstuv denne eller neste uke. @fjellrypa (og kanskje @jaknudsen) Du får ha en flott tur! Er litt misunnelig, for jeg kunne lett ha gjentatt turen igjen, spesielt etter å ha ankommet tilbake til grå Oslo... 😅

Greia er er vel egentlig at jeg lærte hva jeg likte godt med MsR elixir 1p sett opp mot andre og billigere telt da jeg kjøpte det inn. Teltet er supert, men ved nærmere ettertanke litt for trangt, tungt og lite praktisk (med kun én vestibyle) til bruk på lengre fotturer som nettopp den jeg planlegger i sommer (Gå pilegrimsleden mellom Oslo og Trondheim). Til bruk på enkeltovernattinger og helgeturer er teltet mer enn godt nok, men (lol) fremdeles tyngre enn Hubba hubba nx 2p. Jeg lærte vel egentlig svært mye av å kjøpe og bruke Elixir 1p. Så om noe burde jeg eventuelt kjøpe Hubba hubba nx 2p, hvilket jeg nå har gjort, og heller bytte ut Elixirteltet. Det er uansett uaktuelt da jeg ønsker å beholde dette kvalitetsteltet. Konklusjonen får da være at jeg kan bytte på dersom jeg ønsker.

Må nok bli ett kuppeltelt, men jeg har ikke sett på BO hittil, og de har jo Stetind 3P UL som er i samme gata. Så tipset var bra læll det

Hei. Jeg går mye i områdene rett vest for dette. Det vil nok være bjørkeskog ned mot vannet med myr og kanskje litt steinrøys under vegetasjonen. Helt greit å gå hvis du senker farten litt. Antakelig ikke den første som går der. Det er mye sau, sauegjeting, støyler og turgåing i områdene her. Såvidt jeg har hørt så er brua i sør ikke lenger i funksjon.

Nydelig rapport! Jeg gikk fra Finse via Folarskardet og ned til Haugastøl januar 2000 (et lite kvarter siden). Det er utfordrende å gå ned fra nuten og ned i skardet på vinteren, men det går med forsiktighet. På den turen hadde jeg ryggsekk. Kommende 1. mai helg skal det gås fra Raggesteindalen, opp på skarvet, ned skardet og ned til Raggesteindalen igjen om det klaffer med føre og vær. Men denne gangen blir det pulk. Som sikring blir det snøanker og nedfiringsutstyr til pulken på de bratteste partiene. Tar ikke sjansen på miste pulken ned der.

Så det ikke før du nevnte det, men ser ut som om du har rett! Undervurdert funksjon som gir good trekk i selv et tunneltelt midt på sommeren. Fjällräven Abisko Lite og Shape-teltene har samme mulighet.

Kom ikke tydelig fram i innlegget mitt ser jeg først nå, men jeg snakket om fotenden av innerteltet. Ser ut som om duken kan rulles opp fra kortsiden der.

Du trenger ikke flere Hilleberg telt, men en Hilleberg støttegruppe 😂

Tog til Finse. DNT-hytte der og videre, hvis du vil gå hytte til hytte. Uendelig med teltplasser. F.eks. gå nordover og hjem fra Hemsedal (Breistølen) eller Tyinkrysset. Eller gå sørover til Haukeliseter. Buss derfra.

Kunne du spesifisere litt hvorfor? Liker du best uttrykk som trygg is? Et uttrykk som er gått ut på dato. Det brukes nå farbar is. Dvs at ved et fornuftig veivalg kan du bevege deg med liten risiko. Blir litt som i trafikken. Om du ikke vil legge det ut her, tar jeg det gjerne på Pm.

Tur i finværet til Næringhøa i Oppdal kommune.

Ser forresten at Frisport sitt minner veldig om dette som også selges på AliExpress: LINK.

Det er akkurat dette, og i tillegg ville jo noe slikt kun vert aktuelt på de mest utsatte og mest besøkte stedene. Og når man ser på rangerene så er jo hovedjobben deres å drive med folkeopplysning. Problemet er jo i all hovedsak at folk ikke kan reglene. Og det er et problem som er relativt enkelt å løse. Og for dem som ikke ønsker å komme i kontakt med regelverket så vil det fremdeles finnes enorme områder i Norge som ikke er nasjonalparker i utgangspunktet.

Min begrensede erfaring med Bergans sin reparasjons-service har vært veldig bra. Men det er langt fra gratis, så du må nesten vurdere om det er nok liv igjen i resten av buksen til at det er verdt pengene. Vi er jo allerede i midten av mars, så mange forhandlere som fortsatt sitter med lager av vintermodeller er nok veldig ivrige på å bli kvitt disse. Det vil nok dukke opp mange gode tilbud på skibukser fram mot slutten av sesongen, så absolutt gunstig tidspunkt å bytte hvis du velger å ikke reparere. Og selv om du kjøper ny er det ikke sikkert den gamle må kastes. Mine "utslitte" membranklær blir omdisponert til arbeids-/festivalklær og annen hard bruk. Litt amatør-søm og en dæsj lerretstape e.l. så har du sikkert en god reservebukse som funker helt greit til alt som ikke krever en dønn vanntett bukse, eller når du vil se bra ut på afterski. Vanskelig å anbefale noen konkrete alternativ, det beste er nok å prøve før før kjøp.

Den sida er sikkert fin for is-nerder. Men for meg som lekmann, gjev ho meg ingenting. Litt det samme som sida for skred.

Derfor er det så fantastisk at vi bor i Norge hvor sånt ikke hører hjemme. Jo det er byråkrati i stor skala. Og fullstendig unødvendig byråkrati. Fordi et par råtne egg har brent noen trær i en nasjonalpark (som selvfølgelig er utilgivelig, og de burde bøtelegges dersom man fikk fatt i dem), så synes du løsningen er at millioner av lovlydige nordmenn må gjennomføre kurs for å ta seg en tur i fjell og mark? Burde ikke alle også ta et e-kurs på at de kan gå over gaten korrekt? Alle skal jo vite dette og det finnes jo lov, men mange går allikevel på rød-person. Bare et lite e-kurs, og en SMS kode de kan lagre..... Eller ikke minst for å få barn. Har møtt på folk selv jeg tenker: "de derre der burde ikke hatt barn". Eller for å drikke alkohol? I know, det begynner å bli usaklig og det ødelegger diskusjonen. Men jeg mener seriøst at dette var helt på trynet.

Jeg liker løsninga fra Sverige, med enkle piktogrammer på starten av stien. Synes dette er en enkel, og fornuftig måte å informere om regelverket på. Uten å drukne besøkende i paragrafer og lovtekst. Helt enkelt, og nesten ikke mulig å ta feil av. Piktogrammer på tur til Stora Sjöfallet i Stora Sjöfallets nationalpark. Lov å ta med hund, men ikke fly drone, plukke blomster eller sykle. Piktogrammene er stedtilpasset til akkurat denne stien.

Dette er en kjent sak. Vi jobbet mye med ulovlig bålbrenning i min forrige jobb. Blant annet gjorde vi lovlig bålbrenning lettere, ved at vi kjørte ut ved til populære leirplasser / bålplasser i Rago NP og flere naturreservat med masse gammel barskog som verneformål (områder med bålforbud/reguleringer). Vi laget også bålplakater som henger på innfallsportene til disse områdene. Plakaten sier hvorfor man ikke skal bruke død ved til bål. Jeg ser at Miljødirektoratet har sendt ut brev til nasjonalparkstyrene om at midlene styret rår over ikke kan brukes til å tilrettelegge bålplasser lengre. Miljødirektoratet mener at utkjøring av ved for å forebygge at noen begår ulovlige handlinger må forebygges med god informasjon, og eventuelt følges opp som ulovlighetssak. Når man vet hvor lite ressurser det er i SNO/annet fjelloppsyn, så er sjansen for å bli "tatt" for ulovlig bålbrenning ca. lik null. I tillegg opplevde vi at plakatene ble revet ned og fjernet.. Jeg tror ikke informasjon alene kan redde sølvfuruene fra å bli bålved. Til det er det alt for mange i dette landet som er fostret opp på tyrived-bål, og store leirbål er en del av deres naturopplevelse. De kan ikke belæres, og når sjansen for å bli tatt er så forsvinnende liten (liten vilje i naturoppsynet og for å ta denne typen saker) så vil praksisen fortsette. Turister derimot synes det er rart at det i det hele tatt er lov å brenne bål i vernede områder.

Kan jeg foreslå noen alternativer: Start ved Fondsbu (beltebil fra Tyin, innlandstrafikk buss 138 fra Fagerness til Tyin eller Valdresekspressen NW160). Fondsbu (åpent nå) Gjendebu (selvbetjent nå) Leirvassbu (betjent fra 20.03.2025) Olavsbu (selvbetjent) Fondsbu. Fra Leirvassbu kunne man også fortsette den opprinnelige planlagte ruten: > Spiterstulen > Glitterheim > Gjendesheim eller: Leirvassbu > Skogadalsbøen (selvbetjent til 04.04.2025) > Fondsbu. Nok en fin rundreise fra Fondsbu: Fondsbu > Yksendalsbu > Tomashelleren > Fondsbu Ganske mange andre muligheter i den regionen.

Fikk kraftstasjonen og solcellepanelet i dag, endte opp med å returnere solcellepanelet uåpnet. Jeg skjønte med en gang at det var for uhåndterlig, og jeg ble usikker på hvor mye jeg faktisk ville ende opp med å bruke det og om jeg en gang ville finne en god plass til det i bilen. Men 1500X kraftstasjonen er som en drøm. Veldig praktisk med luke på toppen (hvor man kan oppbevare laderen) og veldig fin formfaktor, god byggekvalitet. Her er den ved siden av 2 stk Smartstore 15L bokser fra Europris. Ytre dimensjoner er hakket under boksene, høyden er tilsvarende 1,5 bokser. https://www.europris.no/p-smartstore-pro-15-209940

En sommeretur. (Dette er en av 12 turer jeg fikk gått i denne omgang. Det er kjekt å gå i kort bukse og lite annet i februar.) Turen til Hjermanns Plass, regner både Edvin og jeg som en langtur. Den blir nærmere 20 kilometer slik vi går den. Begge var langt fra sikre på om vi ville ta turen innover til Dusjen for å gå tilbake om Hjermanns plass. Etter å ha testet formen i godt over en uke, spurte Edvin om vi skulle forsøke oss på langturen. Turen er så pass flott og litt spesiell, at jeg var enig i at vi fikk gjøre et forsøk. Det kunne jo lett gå godt. Det ble en tidlig start. Opp bakken fra Huledama, og videre innover mot Norskeplassen gikk det i et greit tempo. Formen hadde tydelig blitt bedre ut over oppholdet. Nå fikk vi hjelp av alle turene tidligere under oppholdet. Forrige gang vi gikk turen, var jeg virkelig glad for vannflaskene på Hjermanns plass. Denne gang hadde vi begge nok vann, og heldigvis var det ikke så varmt som sist vi gikk denne løypa. Nå var det også andre som ville på tur denne dagen. Norskeklubben skulle gå til Cortadores og videre ned til Tauro. Vi så en gjeng som startet fra Norskeplassen, og da vi kom opp til Sukkertoppen, var det en ganske god gjeng som ville på tur. Vi tok inn mot «Våres plass» , men skar oppover og forbi stidelet mot Karpedammen og litt lengre inne, stidelet mot Rigmors plass. Det er et godt stykke oppover mot Dusjen. Oppe i bakken så vi oss tilbake, og kunne se gjengen til Norskeklubben komme over kanten et bra stykke nedenfor oss. Det gikk merkverdig lett oppover mot Dusjen. Jeg mener det har vært tyngre i bakkene oppover. Det var ingen grunn til å snu. Ved Dusjen var det folk. Det kom et par opp fra Hjermanns plass, og rett bak oss kom det en kar som ville videre innover. Da han hørte om våre planer, spurte han om veien og hvor han skulle gå. Vi mente han greit kunne følge oss inn til Hjermanns plass, slik at han kom på rett sti videre nedover. Naturen fra Dusjen og videre, helt ned til bakken mot Eivinds plass, er ganske annerledes enn rundt Norskeplassen. Det er mye mer planter og grønt. Vi fant en god del blomster, og lavendelen dukket opp flere plasser. Stien nedover går over haug og hammer, langs fjellsider, med stup på ene siden og fjell på andre. Det er en gammel «camino» - oppbygget sti - og egentlig grei å gå. For meg er det et par steder der jeg går forsiktig. Vi satte oss ned og pakket opp maten på Hjermanns plass. Det ble en god pause hvor vi fikk beundret utsikten. Som selvsagt er noe å få med seg. Det første stykket videre går stien på greit fjell og det er mulig å holde bra fart. Det stopper fort opp i bakken ned mot dalbunnen. Det var likevel greiere å komme ned dette året i forhold til året før. Det var til og med litt vann nede bunnen. Det er mulig å gå to veier videre. Opp tauet, som er godt synlig på andre siden, Folkene vi traff ved Dusjen, mente det var enkelt å ta opp tauet. Det så helt annerledes da vi kikket bort. Vi fortsatte videre ut dalen. Et stykke utover dalen går stien opp og treffer stien som ender ut ved Eivinds plass. Det er egentlig en grei sti å følge, men det tar alltid lengre tid enn vi regner med, før vi står på Eivinds plass. Hvor det igjen ble en liten pause. Fra Eivinds plass ble det beine veien opp til Sukkertoppen og videre nedover til Norskeplassen. Vi hadde egentlig god tid, og hadde noen timer på tur bak oss da vi gikk nedover mot Puerto Rico. Likevel ble det høyt tempo nedover. Vi kom ned etter omtrent fire og en halv time på tur, og telefonen mente vi hadde gått omtrent 20 kilometer. Både Edvin og jeg var godt fornøyd med turen. Det hadde i grunnen blitt en mye bedre og flottere tur enn vi hadde sett for oss.

Beklager om det ikke er tillatt å nekroe og forsåvidt overta eldre tråder da jeg ikke klarte å finne noe spesifikke regler om dette. Har selv planer om å gå ukestur fra Oppheim/Fjellstølen til Seljestad på våren/tidlig sommer. Tenker å telte i all hovedsak og daglig lengde på ca 15km som burde gi meg plenty rom for hviledag. Har bare gått til Olalihytta, Løkjelsvatnhytta og Blomstølen som en dags overnattingsturer. Er det realistisk i forhold til å gi god tid på dagen til fiske og kos med 15km per dag? Er det noen spesielle områder som tar mye tid på ruten? Er det ellers noe annet jeg burde vite om planlagde ruten?

Med 6 barn som alle er aktive med idrett blir det ikke så ofte mulighetene for tur byr seg for vår familie, ikke er det lett med så mange barn på vintertur heller når de er i alderen 4-12 år. Det blir liksom for mye utstyr som skal med og for mange som trenger hjelp av stivfrossene mamma- og pappa fingre. Plutselig en dag var ene 12-åringen helt fortvilet, Vi var aldri på tur lengre, det var bare å handle. Mor i huset lovet tur førstkommende helg og vi skulle på Hardangervidda. Besteforeldre ble hyret inn for kjøring til treninger for de som var igjen hjemme, 4-åringen som kanskje er mest krevende å sette bort fikk være med. Målet ble Haugastøl, fri fra jobb fredag ble ordnet, skolen underrettet om at 12-åringen hadde viktigere ærend fore og barnehagen... Fredag morgen bar det av sted i bilen med fjellski, pulk, soveposer, hunder og alt annet som skal til. Vel fremme ved Haugastøl i 14 tiden ble pulken pakket og skiene spent på. Mor i huset som er litt over middels opptatt av fysiske utfordringer la krav på en fullpakket fjellpulken 168 og skulle ikke ha hjelp av noen hunder nei. Her skulle det trenes. Pappa ble overlatt til barnepulk og to huskyer. Ikke lenge etter var det noen som oppdaget at det går oppover mot Hallingskarvet og 168`ern trengte tidvis kraftige dytt også bakfra. Litt oppi lia måtte det krypes til korset og hundene byttet fører. Vel oppe og ut av hyttefeltet skiftet hundene igjen fører for nå kunne mor svi av litt krefter. Planen var å følge stikka løypa i retning av Folarskaret, men en mannlig navigerings tabbe allerede ved Tjørngravtjørni skulle bli skjebnesvanger for fars status innen navigasjon. Plutselig var vi inne på rundløypa på vannet og ikke i retning Lordehytta. Terrenget så greit ut på kartet, men 1:100000 kartet ga ikke gode nok detaljer til å vise alle bakker, knauser og bekkedaler når vi prøvde å krysse tvers over tilbake til riktig løype. Navigasjonsstatusen steg ikke nevneverdig i verdi og navigatøren ble raskt straffet med å få 168`ern på slep gjennom småkupert terreng uten noe skuterspor. Den halv ambisiøse tanken om å gå helt til Finse virket fort veldig ambisiøs og siden solen gikk ned var det like greit å finne en plass til teltet. Vi ble belønnet med et magisk lys over Hallingskarvet som ikke jeg ikke klarte helt å fremstille på foto. Temperaturen sank raskt til 17-18 blå og en svak trekk gjorde det godt å komme inn i teltet. Pastarett fra Toro iblandet bogskinke smakte fortreffelig og før leggetid ble det dansing under stjerne i et fantastisk måneskinn. Natten gikk sånn passe greit. 4-åringen hadde en liten episode i løp av natten som krevde at mamma ble byttet ut med pappa, en lengre prat og en tur ut for å tisse. Slikt må man egentlig regne med og når man uansett har 12 timer i posen med lyset av så blir ikke overskuddet så ille dagen etter uansett. Gradestokken krøp ned til minus 19 i løp av natten og gjennom nattens ommøbleringer i teltet oppdaget vi at fjellforums diskusjon om dårlig fordeling av dun i Exped Downmat også gjelder våre. Synmat var vesentlig varmere å ligge på. Lørdag var det igjen gnistrende fint vær, men kaldt. Finse ble nok uansett kun i drømmene denne helgen, vi måtte finne et annet mål for turen. Ved parkeringen hadde vi snakket med en fører av løypemaskin som sa det var en hytte ved nedre Hellevatn som vi kunne låse oss inn i, koden var xxxx. Det var et fint mål. Noen få km på ski ga oss tid til at 4-åringen fikk prøve seg litt med ski på beina, selv om hun fort syntes det ble kaldt. 12-åringen koste seg og kunne nok helst gått lengre på tross av litt kalde tær, noe som også gjaldt mamma(nye fjellskisko fra finn.no på vei i posten) Vi tenkte at denne hytten var en type fjellstyre hytte eller noe, men når vi kom frem var det et veldig privat preg på denne. Sjokolade og dram i skapet, iPad på lading og klær i gangen. En ventil hadde stått åpen og fylt "halve" Stua med snø. Vi ryddet opp før vi fyrte opp i ovnen og spiste lunsjen (medbragt) innendørs. Eiers sjokolade og dram fikk stå. Hundene fikk vente ute. Fint med hardføre hunder som kan ligge ute uten alt for mye pleie når det er barn som kommer først i rekken. Ingen misnøye ute, men var veldig fornøyd med å få sove mellom oss i teltet. Vann ville de forøvrig ikke ha på hele turen, spiste bare snø. Etter litt mat og litt varme fra ovnen var klokken blitt ganske mye og solnedgangen nærmet seg. Vi gikk over Nedre Hellevaten og fant oss en teltplass litt opp fra vannet. Lest og erfart om kulda som legger seg lavt i terrenget og vi trengte egentlig ikke de ekstra kuldegradene et kuldehull kunne tilby. Derfor krøp vi litt opp i høyden, men passet på at vi ikke havnet for utsatt til i forholdt til Nord-vesten som var meldt dagen etter. Nok en gang ga solnedgangen et flott fargespill i fjellet. Vi satte i gang med middag og innså at vi nok burde ha tilbredt den ferske kjøttdeigen dagen før, eller aller helst stekt den hjemme, nå var den beinfrossen. Løsningen ble å koke hele klumpen og pelle av papiret etter vært som den tinte. Hakke opp og så meksikansk gryte. Funket fjell det også. Vi erfarte også at tubeost og polarbrød heller ikke var det enkleste etter et par døgn i 15-20 minus, overraskende... av de mer positive erfaringene kan jeg dra frem varmeflaske og termos.. Alltid ha en termos med varmt vann og en liten Nalgene flaske til å putte i soveposen, eller til å varme kalde hender og føtter. Flere ganger har vi forsøkt oss på vintertur med noen eller alle barna og erfart at det er mye kaos slik at gleden fort forsvinner i alt arbeidet og kalde fingre. Denne gangen derimot var samspillet mellom gutten på 12år og jenta på 4år så bra at det meste fløt. Ingen klaging og ingen sutring, hvis vi ser bortefra "rosen" navigatøren fikk underveis. Alle hjalp hverandre. Gleden av å ha mestret vinterfjellet i temmelig streng kulde sammen med to barn, opplevd januar fjellet fra sin beste side, danse under stjernehimmelen, ja det var en virkelig flott boost på turåret 2025. Barna som var igjen hjemme, ble temmelig misunnelig når de fikk se bilder og høre om turen hjemme så nå er det planer om aleneturer, familieturer, ekspedisjoner osv rundt matbordet. Turen tilbake til Haugastøl ble en fin sjarmøretappe god hjulpet av Nord-vesten i ryggen og litt mildere temperatur der 4-åringen koste seg avgårde på ski.

En virkelig flott tur opp. To dager i heia i et fantastisk vær og med skikkelige høstfarger. Det er ikke ofte jeg får anledning til å gå i slikt vær, blå himmel, nesten ikke vind og nesten sommertemperatur i september. Denne gangen fikk jeg oppleve heia på sitt beste på en tur til Melands Grønahei. I fjor ble det en tur til samme turistforenings hytte august, også da i bra vær. Det var en så pass vellykket tur at jeg satte samme tur på «planen» for dette året. Det ble liksom ikke anledning til å ta turen i august, men i september skikket været seg skikkelig og skulle jeg få tatt turen så måtte jeg bare pakke sekken og komme meg avgårde. Etter noen dager med flott vær og med god værmelding for helgen, sjekket jeg bestillingene på fredags morgen. Ingen hadde bestilt seng for natt til lørdag. Med slik flott værmelding var det litt underlig, men jeg bestilte min seng, og var nok så sikker på at jeg ikke ville bli alene på hytta. Det er en lang kjøretur inn til Kleivaland. Den lange tunnelen under fjorden går heldigvis kjapt. Alt på parkeringsplassen møtte jeg andre som også ville inn – og opp til Melands Grønahei. To karer på en nesen årlig tur innover. Jeg var klar for å ta ut, og karene mente de nok ville ta meg igjen. Det var ikke helt lett godta. Jeg er mer vant med å gå forbi folk, men etter hvert går det jo saktere. De tok meg ikke igjen. Et lite stykke oppe i lia, klarte jeg kunststykke å gå feil – heldigvis. Det viste seg at den merkede stien gjennom skogen var full av trær som hadde kommet ned i en storm. Jeg unngikk å klatre og klyve over disse. På turen fra Kleivaland til Melands Grønahei er det mye bakker – oppover. Før bakken i Finnanslia, er det en bro over Ottestølsånå. Den var ikke blitt bedre siden i fjor. Bakken opp var heller ikke mindre bratt... Oppe i høyden ble det mer lauvtrær, som sto i høstfarger. I det gode været var det skikkelig flott å få med seg en slik høstdag. Det som ikke var like kjekt, var bakken opp mot Stråpastøl. En ting er at bakken er både lang og bratt, men øverst er det et par heng som for meg ikke er kjekke å tenke på. Jeg kom opp denne gang også – da gjenstår bare turen ned. Oppe i bakken stoppet jeg opp og kikket meg tilbake. Ritlandskrateret lå i sola og badet i høstfarger. Et flott syn. Like flott er det oppe ved Stråpastøl som ligger virkelig fint til ved fossen. Stråpastølsvatnet virker langt sett fra Sauabakkene og Austmannaskaret ser ut til å være langt borte i horisonten. Stien oppover mot skaret viser tydelig. Det er fyllitt i skaret, og mye løs grus, men greit å komme fram. Gjennom skaret går stien ut på en flate som må være del av det subkambiske peneplan, granitt som er mer enn 600 millioner år gammel. Temmelig flatt men med små daler og vann som gjør at stien innover mot hytta går litt i svinger. Det er mulig å få øye på hytta et stykke etter at Nov er passert, men selv om hytta ser ut til å være ganske nær, så tar det tid å komme fram. Det viste seg å være kjentfolk på hytta,. De hadde kommet dagen før, og vi fikk en hyggelig stund før andre begynte å komme. Jeg benyttet også tiden til å stikke bort i vatnet å ta en dukkert. Det er ikke så ofte jeg bader i fjellvann i september. Det ble noen timer utenfor hytta i sola. Det var nærmest sommer, og virkelig flott. Vi ble 10 tilsammen på hytta den natta. Alle som kom den dagen, hadde hatt en flott tur oppover, og var klar for en ny skikkelig høst tur dagen etter.

Oväntat fin tur, speciellt södra delen, denna fina film är värd att se på.

Har laget en liste med tips for å få en vellykket vintertur. Det ligger også mye triks inne på bloggen min på tur1.net. Tror gode rutiner og disse tipsene kam hjelpe mange til å få fine opplevelser på vinteren. Bekledning: Fotposer gjerne med isolerende såler. Campsko med tørre sokker Ullsåler i skiskoa Ulltøy fra topp til tå, samt et tykk og god dunjakke til rast og til bruk inni teltet. Gode gamasjer En god meget tykk rastejakke gjerne i dun er gull verdt, den må gå uten på det du har på deg fra før. Mat: Pølser på termos. Da kan du spise noe varmt mens du fyrer opp bål/smelter snø. Bruker en stor pinsett for å ta de ut. Snacks som ikke fryser. Ren sjokolade, ikke Snickers som blir knallhard. Test i fryseren før tur. Tips for å unngå fryse: Nalgeneflaske med varmtvann i soveposen. Er du en riktig frysepinn er 2 stk enda bedre, gjerne en av de med OR parkas. Legg den en inni soveposen en halvtime før du kryper inn i posen. Varmeposer både til hender og bein, spesielt godt i campskoa etter en lang kald dag. Utstyr: Et bra liggeunderlag, gjerne med reinskinn på toppen, eller et skumunderlag, veldig kjekt om det oppblåsbare lekker også. Pulkpose til teltet og artic bedding gjør at du slår raskere leir. Legge dunjakka rundt beina på soveposen. Putt enden på soveposen inni sekken for ekstra varme, hvis sekken er stor nok. Putte mykt tøy i lomma på exped underlaget, som mange ikke vet at finnes. Instalys, og en god hodelykt som kan dimmes langt ned. Snøspade uten T-håndtak som kan brukes med votter på. Rutiner: Ha en god pakkeliste, greit å få med det viktigste på vinterturer. Ikke vær nydusjet før du går ut i kulda. Rist ut soveposen så fort du har slått leir, da blåser den seg helt opp og blir varmest. God og varm før du legger deg i soveposen nytissa. Nattflaske for tissing. Bruk snøplugger, og stram teltet med alle bardunene, slik at du ikke må opp på natta. Bruke ski og staver som teltplugger i snøen. Arbeidsgrop i forteltet (kuldegrop). Fylle vannflasker ved innos/utos der er det lengere åpent. Spare drivstoff på å slippe å smelte snø. Med Nalgeneflaske i posen slipper du å smelte snø til frokostkaffen. Små Nalgeneflasker er fine og varme skoa med om morgenen. Varm opp batteribanken og telefonen før du lader. Smelt snø på kvelden, og ikke bruk tid på det om morgenen hvis fremdrift er viktig på turen. Brenner/bål/Sikkerhet: MSR XGK er minst skummel med tanke på kullos. I marka, er et bra bål, og nok ved et bra tips, en selvstående gapahuk er også digg. Ha med en ferdig oppdelt vedkubbe, og parafinposer til å starte bålet med. Glem alt dillet som gjør seg bra på bilder, å få i gang bålet eller brenneren raskt er veldig viktig for trivselen på turen. Øv gjerne i hagen, eller ikke langt unna transportmuligheter om det ikke går etter planen. Nerdetips: Ha marken/magotten i posen slik at den ikke dør. Edit: la til bilder, noe ikke ikke var mulig i natt.

Hvordan og hvor gikk turen? Greit dere ikke tok turen ned fra Loennechenbua i hvert fall. Skirådalen er forsåvidt en eneste stor utløpsone