Vinnerliste

Ja, vi mennesker reagerer forskjellig når man hører noen andre enn oss sjøl uttrykker følelser. Sånn er det bare.

Trådstarter snakker om store dråper oppe på soveposen, jeg kan ikke se for meg noe annet enn at dette er kondens i tak innvendig som drypper ned i løpet av natten. Jeg svetter i hvert fall aldri så hardt at jeg får dråper utenpå posen!! Tiltak: 1. Bedre lufting. Jeg vet ikke hvor TS vintertelter, men selv i sprengkulde har jeg som regel ikke lukket de øverste 20-30 cm av døren til innerteltet. Det gir ganske stor åpning. Med mindre det er stor fare for snøføyke inn så er ventiler osv som åpne å regne. 2. Stramt oppsett og bardunering av ytterteltet. Dette gir mindre bevegelse også i innerteltet og vil redusere regnet fra evt kondensdråper i taket. 3. Ha -25 i innerteltet. Ved -15 og nedover opplever vi stort sett at det er rim i innertaket og ikke dråper. Rimet skraper vi bare av når vi våkner og før det blir lunk i teltet og det blir fare for at det smelter....

Er vel hjemmebrenten som skal i kaffen…

Tec7 er ett bra lim. Men til å lime sammen ting der fugen ikke får god tilgang på luft, eller inneholder mye masse som ikke får stor overflate mot luft, er håpløst. Det herder ikke skikkelig. Biltemas 5 minutter epoxy eller plastreparasjon er bra saker. 2-komponent.

Hei, Sønnen min og jeg (62 åring, ikke sprek) har tenkt å ta en tur i Femundsmarka i slutten av juni. Jeg tenker nordsiden av Røa vassdraget. Røosbua - Røvollen - Revsjøen - Reva passasjen - Rogen - Rørosbua. Vi tenker vi kunne gå opptil Langeggtjønnan langs stien første dag og campe ved 784/785 Vannet. Er det oppnåelig? Også kommer det mest kritiske: hvordan er det å gå fra Langeggtjønnan til Revsjøen? Jeg ser mye myr på kartet og ingen stier. Venter spent på noen tips og triks og anbefalinger om alternativ rute, for eksempel fra Roastgamma langs Roastbekken til Revsjøen. Jeg undrer hvorfor ikke er en sti der. Ellers padler vi fra Revsjøen til Rogen og nedover i Røa. Vil gjerne høre om gode campingplasser. med masse hilsen, raquib ahmed

Ja, liknende tjenester har vert tilgjengelige i mangfoldige år men dette er den første jeg har sett som faktisk tar hensyn til fjellene rundt. Absolutt en god tjeneste hvis man har tenkt å kjøpe. Nei så absolutt ikke, men jeg var nå allikevel inne på tanken om å bruke det til å planlegge teltplasser osv. Tidlig sol betyr feks tidlig tørt telt, men kan også bety dårlig søvn..

Det er tørka og røkt reinhjerte som skal i kaffen. Alt annet må komme av misforståelser eller feil i oversetting

Som sagt så fungerer det OK med barnepulk med omdefinert bruksområde, men siden det finnes billigere, lettere og bedre alternativer så er det ikke der jeg ville lagt igjen sparepengene. Jeg nevnte vel at jeg byttet ut min så fort yngste gikk på ski selv? Rakk likevel både dagsturer og helgeturer med den først og måtte sjekke nuh om minnet sviktet meg for jeg hadde et minne av at den ALLTID var full uavhengig av tur og et filmminne fra da jeg hadde tid til å tulle rundt med kamera samtidig med at jeg var på tur hinter om at jeg hadde rett:

Noen som har fått testa/sett nærmere på LY teltene, spesielt LY 1? Ser på Nortent at disse er kommer for salg 15.03.2025. En kar som har testa Sitter å ser på forskjellige telt til neste sesong for vinterbruk. Det at Nortent kommer med LY serien med muligheter med doble stangsett pirrer meg veldig. Digger doble stenger selv om det strengt tatt ikke er must. Ser veldig romslig ut om man skipper innerteltet, noe man heller har med om behov? Om dette teltet er lett å sette opp og du bruker maks 5 minutter, så ser jeg kjempe potensiale å bruke dette teltet som dagstur telt. Dette er genialt når enn trenger en rast på 1 time eller 2 i dritt vær. Skal uansett kjøpe meg nytt telt til neste vinteren, men lurer på moro skyld å kjøpe dette ekstra som dagstur telt eller for korte turer. Kan feks fint om man setter opp en basecamp for 1-2 uker å bruke dette videre for en natt eller 2. Blir spennende å se om dette duger for vær og vind. Men når det er sagt som er ikke LY ett UL telt, nesten 2,5 kg, ikke så viktig for meg, da jeg har dette i sleden/pulken.

Min første pulk var en barnepulk med veltebøyler fra fjellpulken. Tenker det mest aktuelt med denne om du får den til en billig penge, den jeg hadde var fra 90 tallet eller tidlig 00 tallet. tror jeg fikk den til 500 lapp med drag og sele. Selen var ubrukelig med pulken og draget var i god stand. Litt knotet med pulktrekket og ikke helt vanntett. Jeg mener at barnepulken er hakke mer bredere enn vanlig ekspedisjon/touring pulk? Gikk fint preppa løyper og på skaren/hardt føre, men ikke særlig på i terrenget og i laussnøen. Ingen vits å skru av velte bøylene, ikke mye vekt du sparer her + de gjør nytte for seg. Om du kun skal ha en pulk for vinterferie eller en og annen helg tur når forholdene tillater, er dette mer nok for de fleste. Spesielt om du ikke gidder å svi av 5000 - 15000 tusen (brukt/ny ekspedisjon eller toruing pulk). Mange av disse støver ned i garasjer og loft rundt omkring. Lenge leve gjenbruks mentaliteten!! Om jeg ikke tar feil, ble den jeg hadde videre brukt for å ha smårollinger i.

Veldig tragisk. Vanskelig å komme utenom tankene om forgiftning sånn umiddelbart, men nå er vel dødsårsak fortsatt ikke bekreftet, så da tenker jeg det er greit å holde tilbake spekulasjoner enn så lenge. Det har vært og er fortsatt et skikkelig uvær de siste dagene der oppe.

Jeg ville styrt unna Fjellpulken - har hatt både enkel barnepulk og søskenpulk. Fikk nesten sjokk når jeg veide den søskenpulken - den veier 16 Kg tom! En enkel Fjellpulken barnepulk veier 11, så dette er ikke akkurat lettvektsgreier. Det er en ting som Fjellpulken sine barnepulker har (kanskje som tilleggsutstyr) og det er veltebøyler. Dette er egentlig en ganske lur konstruksjon som flere burde tatt til seg (kanskje). Et vennepar av meg bruker Norpulken sin - denne er kanskje verdt å undersøke - veier kanskje mindre uten at jeg vet det, men som barnepulker flest er det litt upraktisk med den trange åpningen å laste inn i osv...

Har hatt pariserpulken også, veldig ålreit sak! Min ble brukt helt opp, svært hull i bunn (grus...) Kunne gjerne hatt igjen 👌

Det ligger jo noe klassisk Monsen på NRK TV. Spesielt "På tur med Lars Monsen" (2005), som inneholder seks episoder fordelt på tre turer på Saltfjellet/Svartisen, Femunden og Finnmark. Og "Et år på tur med Lars Monsen" (2007) som har åtte episoder. Husker det var noe som het "Nordkalotten 365", men det er vel et annet navn på denne serien? "Canada på tvers" var jo debutserien til Monsen og er selvfølgelig også verdt å få med seg. Første episode av seks hadde premiere i januar 2005.

Det er ganske uvitende å bruke miljøbevegelsens to store seiere som bevis på at miljøvern bare er tull. Problemene med Ozonlaget, og sur nedbør forsvant ikke fordi de var oppdiktet. De forsvant fordi man endret adferd. Hullet i Ozonlaget førte til en verdensomfattende dugnad, og freon-gass ble forbudt i hele verden i løpet av få år. Sur nedbør ødela skog i store deler av Europa, og gjorde fiskevann døde. Mijøkampen førte også her til endringer i hva som var tillatt av utslipp. Skogen har delvis tatt seg opp, og behovet for kalking av fiskevann har avtatt. Når det gjelder pol-isen har det vært forskjellige estimater på når det blir isfritt, men at isen minker er det vel ingen som tviler på. Det at de mest pessimistiske estimatene ikke har slått til er et syltynt argument for at alt bare er bløff.

Her er gjeldende pakkeliste. ~9422g uten mat og drikke. Mat og drikke er litt variabelt avhengig av de 10 ulike etappene som er tenkt og lengden på disse, så pakkelisten er ikke så interessant for akkurat dét. Det ble til slutt å droppe den tunge ullgenseren til fordel for synt-isolasjonsjakke. Tarpen droppes også etter å ha spurt oss selv: Kommer vi eeeegentlig til å bruke den noe særlig? Mange innkjøp er gjort i det siste, og det er kun småting som gjenstår Kommer noen bilder etter hvert når vi har sortert utstyr og depotinnhold.

Bakgrunnen To lange år hadde gått siden siste tur – seks år siden sist vi gjorde en tur sammen. Nesten som en årlig tradisjon hadde jeg sittet apatisk og demoralisert og sett min mangeårige turkamerat Arne gjøre lange turer i Skjækerfjella, Børgefjell, Forollhogna, på Dovre og i Finnmark. Et par enkle, trygge turer i Femundsmarka hadde det blitt for meg. Nå bød det seg endelig en mulighet igjen. Og det var på tide å utvide horisonten litt. Arne hadde gjennomført en tur i Børgefjell i uåret 2020. Da lå isen metertjukk langt uti august, og Arne måtte forlate åstedet kald, sulten og utilfreds. Det var tid for revansj, og jeg skulle bistå. Innmars Vi angriper fra øst. Start blant horder av mellomeuropeiske bobiler ved demningen på høyeste punkt på Stekenjok-vegen. De første kilometerene går på grusveg og på selve demningen, og er mildt sagt kjedelige. Videre tar det seg fort opp. I det vi bikker over Ohtje Tjohkele ser vi fjellene mot vest. Vi går oss på denne steinen med et fjellvåkreir med tre unger i. Mor kretser over oss og piper sin karakteristiske fjellvåklyd. Saaksenjohke forseres uten videre problemer. Baksikt mot Dåaranjarevrieh. Vi vet ikke helt hvor vi skal ende opp i kveld. I første omgang sikter vi oss inn på 906-vannet ovenfor Ranseren. På mitt første kast i Børgefjell smeller det på en fin liten stekefisk. Standarden er satt – og forventningene likeså. Her kunne vi fint satt opp teltene og tatt kvelden, men formen kjennes fin og rastløsheten er for stor, så vi beslutter å gå videre innover langsmed Ranseren. Mørket siger på mens vi beveger oss langsetter dalen. Terrenget langs sørsiden av Ranseren kan nok på avstand se lettgått ut, men det er det ikke. Tverrdaler, bakkemyrer, steinurer, vierkratt og merkelige kombinasjoner av disse dominerer hele dalsiden. Vi slipper oss helt ned til vannkanten uten at dette gjør saken noe bedre. Litt slitne når vi vestenden av Ranseren i kveldsmørket. Første leir Vi gidder ikke lete etter den optimale leirplassen, og setter teltene helt inntil reingjerdet på en morene like ovenfor Ranserelva. Helt nede ved innløpet står det faktisk to telt, og vi ser to fluefiskere som har vadet 100 meter ut i Ranseren og står og slenger i heftig motvind. Jeg kan lite om fluefiske, men det der, det synes jeg ser heller motløst ut. Vi finner noen småpinner til et lite bål, men det blåser såpass at kvelden foran bålet blir kort. Etter et halvhjertet forsøk i elva og en matbit er det natt. Oppover Ranserdalen Det er sjelden jeg koser meg så mye som når jeg går oppover en dal, langsetter en liten elv, og fisker. Prøve noen kast i spennende kulper og stryk. Lese elva. Snike seg innpå. Finne kastevinkler. Spenningen knyttet til hva som venter rundt neste sving. Gløtte opp og se utover dalen. Ta en kopp vann fra elva. Hvor mye morsommere er vel ikke dette enn å gå langs bredden av et monotont vann? I en meterdyp, stilleflytende kulp-aktig del av elva smyger jeg meg som en geriljakriger fram på bredden. Jeg er et par meter over vannkanten, og det er bratt og tett vierkratt ned mot overflata. Allerede på første kast er den etter, men den sitter ikke skikkelig før etter kanskje ti kast. Da venter en kamp hvis intensitet – etter min målestokk – ikke er proposjonal med fiskens vekt. Makan til styrke og utholdenhet på denne trehektos fisken. Ranserelva er grunn, men det står fisk på alle tenkelige og utenkelige steder. Jeg plukker opp et enda et par små, før jeg kommer opp mot Ranserbua. En kafferast like nedenfor Ranserbua. Ranserbua avlegges en rask visitt for å studere hytteboka. Brua over elva ved Ranserbua anbefales ikke. På ingen måte. Vil råde alle til å vade i stedet. Reinhornvatna Vi forlater Ranserdalen her og blinker oss ut Reinhornvatna som neste stopp. Vi tar fatt på stigningene og får utsikt bakover mot Ranserdalen. I dette området observerer vi mye rein. Reinhornvatna ligger nydelig til – tripp trapp tresko, eller som perler på en snor, om du vil. Korte elvestubber imellom som skaper inn- og utos og gir vannene litt dynamikk. Vi får en fantastisk ettermiddag værmessig. De første fiskeøktene blir resultatløse, men jeg får i hvert fall tatt meg en liten dukkert i mellomste-vannet. Leirplassen mellom de to øverste vannene kommer høyt opp på lista vår over flotte leirplasser. I skumringen begynner fisken å bite. Da er det noe i nærheten av bonanza en liten stund, og vi får godt med fisk til maten – selv om ruggen uteblir. Vi takker for oss her ved Reinhormvatana. Mot vest i regn og blest Neste morgen våkner vi til kraftig vind. Det skal vise seg å bli gjennomgangsmelodien – eller bakgrunnsstøyen - de kommende dagene. Turen går videre vestover innover i Børgefjell. Fiskeøkt i det store, dramatiske – og utrolig nok navnløse – 1063-vannet vest for Reinhornvatna. Her kommer uværet kastet på oss. Vi rekker så vidt å trekke på oss regntøy før kraftig vind og bygevær overmanner oss. Vi labber videre vestover. De navnløse småvanna ned mot Steinvatnet frister oss. Vi burde vel lest kart og terreng godt nok til å forstå at her er det for grunt og for høyt opp i vassdraget til at det står fisk. Vi tar en lunsj i le for vinden. Ingen fisk, men flott utsikt nordvestover. Flott, åpent område. Om jeg ikke tar feil, er det selveste Kvigtind som viser seg i vest. Vi går mot Steinvatnet. Utsikt nedover Virmadalen. Virmavatnet skimtes i det fjerne. Vi gir Steinvatnet et ærlig forsøk, men fisken uteblir med høye kneløft. Det blåser fremdeles jevnt kraftig slik at det er på grensen til krevende å stå oppreist på de mest utsatte stedene. I Virmadalens tåke Vi har et ønske om å få med oss noe av Virmadalen på denne turen. Etter Steinvatnet slipper vi oss ned i Virmadalen i håp om brukbart elvefiske og mindre vind. Røyskatta ønsker oss velkommen. Vi setter opp teltene ovenfor innoset til den første store lonen i Virmaelva. Regntunge skyer begynner snart å sige inn over dalsidene. For å være ærlig er vi usikre på om det står fisk her – det ser veldig grunt ut. I øsende regn og vind gir vi innoset et forsøk. Det skal vise seg at det ikke er noe problem å få til maten her. Ørret i to-trehektosklassen biter såpass villig at vi må begrense oss for å ikke ta mer enn nødvendig. Nei takk, jeg snuser ikke Resten av kvelden tilbringes i teltene med tett tåke, piskende regn og vind. Som de sosiale vesenene vi er, går vi gjerne på besøk til hverandre. Jeg har lastet ned Børgefjellboka til Monsen – som ingen av oss har lest, utrolig nok – på lydbok før vi dro inn. Arne snuser og tilbyr meg titt og ofte en smak når vi er på tur – og jeg takker alltid nei. Nå er jeg derimot såpass lei av teltduk og vind at jeg tenker at det neppe kan skade. Kan ikke si at jeg angrer på det, der vi ligger på ryggen og stirrer opp i telttaket og lytter til Lars Monsen som leser sin egen bok om områdene vi er midt inne i, mens vinden river og sliter. Det blir riktig høytidsstemning i teltet. Dette kommer til å sitte i som et av de sterkeste og fineste minnene fra turen. Tidlig (?) morgen langs Virmaelva Jeg nekter å forholde med til klokka når jeg er på lengre turer. Jeg vet derfor ikke hvor tidlig eller sent det er når jeg våkner. Jeg har en mistanke om at det er svært tidlig, men jeg er rimelig uthvilt og bestemmer meg for en fiskeøkt – etter en lang frokost og mange kopper kaffe naturligvis. Det er ikke noe liv borte hos Arne. Jeg fisker meg rundt lona. Det må vel finnes noen individer i halvkilosklassen, tenker jeg. Jeg oppdager fort at lona generelt er svært grunn, men at det finnes enkelte dypere partier. Og det er naturligvis her fisken står. Disse dypere partiene er rene hotspots for matauke-fiske. Fisken tar på nesten hvert kast, og er helt utrolig sprek, så fisket er morsomt. Jeg trenger egentlig ikke maten nå, så jeg setter tilbake de jeg kan – de aller fleste faktisk. Dessverre er det ingen som strekker seg over 350-400 gram, uansett hva jeg serverer. Jeg må et lite stykke nedover elva fra utløpet før jeg klarer å krysse Virmaelva. Kunne gjerne tenkt med en dag med fiskestang videre nedover her. Tilbake på den siden jeg kommer fra, ser jeg Arne sitte på en stein, under regnponchoen sin. Så har han omsider kommet seg opp han også. Uvanlig sent til å være ham. Etter å ha avdekket nok en hotspot er jeg rimelig fornøyd. «Er fisket tregt i vanna kan man alltids stole på at man får til maten i elvene og bekkene», hørte vi Monsen lese i går kveld. Han er nok inne på noe der, tenker jeg mens jeg rusler tilbake mot teltet. Det regner fortsatt godt, så jeg er såpass freidig at jeg setter meg ned i det romslige forteltet til Arne og venter. Jeg sitter her og speider inn i tåka for å se om jeg ser ham noe sted. Slik sitter jeg nok en ti minutters tid før jeg titter inn i innerteltet – og skvetter. Men i h*lvete, det ligger noen her. Ingen ringere enn teltets eier – naturlig nok. Mennesket jeg så ute ved lona var altså en annen vandrer, med identisk regnponcho som Arne. Utsikt til Steintinden og Gievienjuenie fra leiren. Raentserenmehkie Dagens marsj starter oppover de slake dalsidene mot passet mellom Virmadalen og Jetnamsvatnet og Raentserenmehkie. Været er skiftende og ubestemmelig, men den fordømte vinden holder fram uten så mye som ti sekunders opphold. Utsyn tilbake nedover Virmadalen. Vi når det høyeste punktet på dagens marsj oppe ved Flåfjellet. Jetnamsvatnet skimtes i sørøst. På kartet er det inntegnet en liten bre oppe på det høyeste punktet. Vi er litt spente på hvordan denne ser ut. Heldigvis lar den ser forsere greit. Jeg må skli på baken på blåisen de siste meterne før jeg når tørt land, uten større konsekvens enn at jeg blir litt våt. Vi får etter hvert utsikt over Raentserenmehkie. Bekken fra Govlektinden kaster seg på dramatisk vis ned langs fjellsiden. Mellom den øverste delen av vannsystemet, altså den delen som ligger helt inntil fjellsidene, og selve hovedvannet, er det noen smalere partier med noen få meter fall, slik at man nesten kan kalle det en elvestubb. Her har jeg en morsom fiskeøkt. Bredden er slik at man fint kan kaste over, og i store deler er det så grunt at man ser bunnen. Det hugger skikkelig til flere ganger, men her er ørreten så full av liv og kraft at uansett hva jeg foretar meg av mothugg, så glipper den. Flere av dem gjør meterhøye hopp før de vrir seg av kroken. Ikke før jeg er nesten nede ved vannet igjen, klarer jeg å få en til å henge. Den er ikke større enn en god stekefisk skal være, men du og du for en kamp den gir. Akkurat i det jeg holder på å få kontroll på fisken, bestemmer himmelen seg for full åpning. Jeg innser at den nå mener alvor. Får jeg ikke på regntøy innen et halvt minutt, er jeg våt til skinnet. Jeg prioriterer naturligvis landingen av fisken, og tenker at regnværet snart vil gi seg. Uværet Det gjør det ikke. På ingen måte. Vi hiver sammen sakene og haster videre. I løpet av noen minutter er underbukse og sokker gjennomvåte. Da er det bare å gi seg hen og akseptere situasjonen. Vi har en liten times marsj bort til de navnløse vannene øst for Raentserenmehkie. Det blir kaldt og slitsomt. Vi gjør et forsøk på å finne et skjul som er merket på karten (Calazo - Børgefjell), for å stå av det verste været. Vi leter ganske godt, men vi klarer ikke å se at dette eksisterer. Nå var vel ikke vår situasjon direkte livstruende, men det er likevel uheldig med slik feilmerking. Vi når fram til eidet mellom de to vannene. Det blåser og bøtter ned. Jeg gjør et forsøk på å få opp teltet mitt. Det mislykkes. Her er det bare å erkjenne at man er en godværsturist uten særlig erfaring med røffe forhold. Kraftig vind – joda, det takler mann, for da kan man ta seg god tid med stenger og barduner. Regn – joda, det takler man, for da klarer man å håndtere teltet. Men kraftig vind og regn samtidig – det er fanken ikke enkelt, gitt at innerteltet fremdeles skal være tørt etterpå. Arne har vært litt mer framsynt og koblet fra innerteltet. Vi hiver opp ytterteltet hans og kommer oss i skjul. Arne er for dårlig kledd og er ikke så altfor langt unna hypotermi, men vi får på oss tørt og kommer oss ned i posen. Etter en time eller to roer regnet seg litt, og jeg kommer meg omsider ut for å få opp mitt eget telt. Været innbyr fremdeles ikke til noe annet enn teltliv, så jeg er fort ned i posen igjen. Noe særlig verre vær enn vi hadde her er det nok knapt mulig å oppdrive i sommerfjellet. Joda, det kan sikkert snø i Børgefjell i august, men jeg er usikker på om det er noe verre enn intenst regn og vind med temperaturer like over frysepunktet. Vi opplevde vel aldri denne situasjonen som direkte skummel. Etter å ha fundert litt på dette i ettertid, har jeg landet på at dette skyldes tre ting: 1. Vi var bare en times gange fra Ranserbua 2. Vi var to 3. Vi har relativt god fysisk form Hadde jeg vært alene, enda lengre fra tak over hodet, og i elendig fysisk form, kunne situasjonen bitt mer enn ubehagelig. Er man to personer får man alltid satt opp et telt. Om det hadde blitt riktig ille, skulle vi klart marsjen tilbake til bilen i en jafs eller to. Som sagt så opplevde vi aldri denne situasjonen som direkte skummel, men man får seg allikevel en liten vekker med tanke på hva som er viktig å beherske når man er på langtur i fjellet. Morgen på eidet Etter en god natts søvn våkner jeg til den umiskjennelige lyden av nesten vindstille. Ingen regndråper mot teltduken. Det er liketil blåfarge på himmelen og gløtt av sol! I går var jeg helt sikker på at vi måtte leve med våte klær og vått utstyr resten av turen, men nå ser vi vårt snitt til å få tørket noe. Aaaah! Morgenkaffen kan inntas ute, mens sola varmer. En skikkelig opptur. Det er slike kontraster som gjør turlivet så vakkert. Etter kaffen fisker jeg meg rundt det øvre vannet og litt oppetter bekken og noen loner i innoset. Så er tiden kommet for å bryte leir og traske nedover Saksendalen. Vinden har nå tatt seg opp igjen. Menneskemøte Idet vi når vestenden av Saksenvatnet hører vi med ett intens hundeglam. Her må det være folk. Og joda – helt riktig. Vi har gått oss rett på fire huskyer som bærer navnet Kaospatruljen og deres eier, Bengt-Are Barstad. Her har han leieren sin fint til bak en liten morene som skjermer for den intense østavinden. Bengt-Are er fra samme kommune som oss, og Arne har knapt nok rukket å åpne kjeften før Bengt-Are utbryter at «dåkk må nå værra Meddalinga». Joda, riktig det – verden er ikke stor. Bengt-Are har besøk av et par kompiser noen dager. Vi prater litt om været, felles bekjente og stjeler med oss noen fisketips før vi labber videre for å finne en fin teltplass. Ved Saksenvatnet Mot all sunn fornuft velger vi oss en vindutsatt odde. Det blåser mer og mer, så vi er nøye med barduneringen nå. Fisket så langt på turen har ikke vært noe å skrive lange brev hjem om. Landingen av en åttehektos Saksenørret bidrar til å berike fiskehistoriene. Ikke lenge etterpå gjør Arne nøyaktig det samme. Speilblank Saksenørret med Jetnamsfjellet i bakgrunnen. Ikke noe å utsette på kvaliteten. Nattlig fiskeøkt. Det et hvittopper på bølgene som slår innover land og gjør buksebeina våte. Vinden river og summer rundt øra med en slik pågående intensitet at man blir susete i hodet. Fisk blir det heller ikke. Vi avslutter også denne dagen på beste mulige måte med lydbok, snus og kamfer i teltet. Natta ved Saksenvatnet blir den mest vindfulle på turen. Teltet får kjørt seg mer enn noen gang før. Utmarsj Både telt og nattesøvn berger greit. Det er nesten surrealistisk å våkne og se at bølgene på Saksenvatnet i dag går motsatt vei av det de gjorde sent i går kveld. Et værskifte har åpenbart funnet sted. Det bryr vi oss egentlig lite om. Vi er nå kommet til siste dag og kun utmarsj gjenstår. Den starter med en god tur oppover langs bekken som kommer inn i Saksenvatnet fra sør, i håp om å unngå å bli for våt på føttene. Denne bekken har nok vokst ganske kraftig de siste dagene. Østenden av Saksenvatnet. Vi fisker litt i de spennende lonene like nedstrøms utløpet, men trasker fort videre. Vi snur oss for å ta farvel med Børgefjell, og registrerer at gråværet vedvarer inne i Saksendalen til tross for værskiftet. Takk for oss!