Vinnerliste

Med 6 barn som alle er aktive med idrett blir det ikke så ofte mulighetene for tur byr seg for vår familie, ikke er det lett med så mange barn på vintertur heller når de er i alderen 4-12 år. Det blir liksom for mye utstyr som skal med og for mange som trenger hjelp av stivfrossene mamma- og pappa fingre. Plutselig en dag var ene 12-åringen helt fortvilet, Vi var aldri på tur lengre, det var bare å handle. Mor i huset lovet tur førstkommende helg og vi skulle på Hardangervidda. Besteforeldre ble hyret inn for kjøring til treninger for de som var igjen hjemme, 4-åringen som kanskje er mest krevende å sette bort fikk være med. Målet ble Haugastøl, fri fra jobb fredag ble ordnet, skolen underrettet om at 12-åringen hadde viktigere ærend fore og barnehagen... Fredag morgen bar det av sted i bilen med fjellski, pulk, soveposer, hunder og alt annet som skal til. Vel fremme ved Haugastøl i 14 tiden ble pulken pakket og skiene spent på. Mor i huset som er litt over middels opptatt av fysiske utfordringer la krav på en fullpakket fjellpulken 168 og skulle ikke ha hjelp av noen hunder nei. Her skulle det trenes. Pappa ble overlatt til barnepulk og to huskyer. Ikke lenge etter var det noen som oppdaget at det går oppover mot Hallingskarvet og 168`ern trengte tidvis kraftige dytt også bakfra. Litt oppi lia måtte det krypes til korset og hundene byttet fører. Vel oppe og ut av hyttefeltet skiftet hundene igjen fører for nå kunne mor svi av litt krefter. Planen var å følge stikka løypa i retning av Folarskaret, men en mannlig navigerings tabbe allerede ved Tjørngravtjørni skulle bli skjebnesvanger for fars status innen navigasjon. Plutselig var vi inne på rundløypa på vannet og ikke i retning Lordehytta. Terrenget så greit ut på kartet, men 1:100000 kartet ga ikke gode nok detaljer til å vise alle bakker, knauser og bekkedaler når vi prøvde å krysse tvers over tilbake til riktig løype. Navigasjonsstatusen steg ikke nevneverdig i verdi og navigatøren ble raskt straffet med å få 168`ern på slep gjennom småkupert terreng uten noe skuterspor. Den halv ambisiøse tanken om å gå helt til Finse virket fort veldig ambisiøs og siden solen gikk ned var det like greit å finne en plass til teltet. Vi ble belønnet med et magisk lys over Hallingskarvet som ikke jeg ikke klarte helt å fremstille på foto. Temperaturen sank raskt til 17-18 blå og en svak trekk gjorde det godt å komme inn i teltet. Pastarett fra Toro iblandet bogskinke smakte fortreffelig og før leggetid ble det dansing under stjerne i et fantastisk måneskinn. Natten gikk sånn passe greit. 4-åringen hadde en liten episode i løp av natten som krevde at mamma ble byttet ut med pappa, en lengre prat og en tur ut for å tisse. Slikt må man egentlig regne med og når man uansett har 12 timer i posen med lyset av så blir ikke overskuddet så ille dagen etter uansett. Gradestokken krøp ned til minus 19 i løp av natten og gjennom nattens ommøbleringer i teltet oppdaget vi at fjellforums diskusjon om dårlig fordeling av dun i Exped Downmat også gjelder våre. Synmat var vesentlig varmere å ligge på. Lørdag var det igjen gnistrende fint vær, men kaldt. Finse ble nok uansett kun i drømmene denne helgen, vi måtte finne et annet mål for turen. Ved parkeringen hadde vi snakket med en fører av løypemaskin som sa det var en hytte ved nedre Hellevatn som vi kunne låse oss inn i, koden var xxxx. Det var et fint mål. Noen få km på ski ga oss tid til at 4-åringen fikk prøve seg litt med ski på beina, selv om hun fort syntes det ble kaldt. 12-åringen koste seg og kunne nok helst gått lengre på tross av litt kalde tær, noe som også gjaldt mamma(nye fjellskisko fra finn.no på vei i posten) Vi tenkte at denne hytten var en type fjellstyre hytte eller noe, men når vi kom frem var det et veldig privat preg på denne. Sjokolade og dram i skapet, iPad på lading og klær i gangen. En ventil hadde stått åpen og fylt "halve" Stua med snø. Vi ryddet opp før vi fyrte opp i ovnen og spiste lunsjen (medbragt) innendørs. Eiers sjokolade og dram fikk stå. Hundene fikk vente ute. Fint med hardføre hunder som kan ligge ute uten alt for mye pleie når det er barn som kommer først i rekken. Ingen misnøye ute, men var veldig fornøyd med å få sove mellom oss i teltet. Vann ville de forøvrig ikke ha på hele turen, spiste bare snø. Etter litt mat og litt varme fra ovnen var klokken blitt ganske mye og solnedgangen nærmet seg. Vi gikk over Nedre Hellevaten og fant oss en teltplass litt opp fra vannet. Lest og erfart om kulda som legger seg lavt i terrenget og vi trengte egentlig ikke de ekstra kuldegradene et kuldehull kunne tilby. Derfor krøp vi litt opp i høyden, men passet på at vi ikke havnet for utsatt til i forholdt til Nord-vesten som var meldt dagen etter. Nok en gang ga solnedgangen et flott fargespill i fjellet. Vi satte i gang med middag og innså at vi nok burde ha tilbredt den ferske kjøttdeigen dagen før, eller aller helst stekt den hjemme, nå var den beinfrossen. Løsningen ble å koke hele klumpen og pelle av papiret etter vært som den tinte. Hakke opp og så meksikansk gryte. Funket fjell det også. Vi erfarte også at tubeost og polarbrød heller ikke var det enkleste etter et par døgn i 15-20 minus, overraskende... av de mer positive erfaringene kan jeg dra frem varmeflaske og termos.. Alltid ha en termos med varmt vann og en liten Nalgene flaske til å putte i soveposen, eller til å varme kalde hender og føtter. Flere ganger har vi forsøkt oss på vintertur med noen eller alle barna og erfart at det er mye kaos slik at gleden fort forsvinner i alt arbeidet og kalde fingre. Denne gangen derimot var samspillet mellom gutten på 12år og jenta på 4år så bra at det meste fløt. Ingen klaging og ingen sutring, hvis vi ser bortefra "rosen" navigatøren fikk underveis. Alle hjalp hverandre. Gleden av å ha mestret vinterfjellet i temmelig streng kulde sammen med to barn, opplevd januar fjellet fra sin beste side, danse under stjernehimmelen, ja det var en virkelig flott boost på turåret 2025. Barna som var igjen hjemme, ble temmelig misunnelig når de fikk se bilder og høre om turen hjemme så nå er det planer om aleneturer, familieturer, ekspedisjoner osv rundt matbordet. Turen tilbake til Haugastøl ble en fin sjarmøretappe god hjulpet av Nord-vesten i ryggen og litt mildere temperatur der 4-åringen koste seg avgårde på ski.

Jeg tipper på ekorn 🐿️ 😊

Litt usikker på hva versjonene kalles, men er vel den første som havnet på markedet etter testmodellene, kan jo såklart være en mandagsmodell, men det er ihvertfall min opplevelse av produktet.

Hei Jeg har også brukt samme bukse i ca ett år og har ikke opplevd noe defekter eller ekstra slitasje. Hvilken versjon av buksen har du ThorHelge?

Hei Jeg har hatt The Last buksen i ett par år nå, veldig god bukse med bra snitt og passform for min del, er en bukse som passer til alle type turer, både sommer som vinter, ihvertfall så lenge man ikke forventer en 100% vanntett bukse. Buksen holder det meste vannet utenfor og tørker fort når den har vært våt, også føler jeg meg ikke så våt igjennom selv om buksen er gjennomvåt. Føler også at den puster godt selv om ventilasjonen ikke er åpen, men er man vant til ventilestoffet fra før så er det jo bare som alle andre bukser laget i dette stoffet. Når det kommer til slitestyrke så er jeg veldig skuffet over denne buksen, en av de første gangene den ble bruk falt knappene på lommene av, også gikk det veldig fort til de første sømmene revnet ettersom stoffet ble slitt bort, dette er spesielt mellom lårene da det ser ut som sømmene er litt uheldig plassert, så med tanke på prisen så er ikke dette en bukse jeg vil anbefale videre ettersom mange andre merker tilbyr bukser i samme stoff til en mye bedre pris, jeg har fra før ventiler bukse fra Mergerra, Brynje og Ravnø, og alle disse har tålt mye mere bruk enn The Last, så ville heller anbefalt en av disse over Northern Playground sine. Mvh Thor

Sammenleggbar hundeskål fra Biltema for hånd-, kropps- og oppvask på tur. 5 liter alkylatbensin fra Biltema for å smelte snø og varme vann til drikke, hånd-, kropps- og oppvask på tur.

Takk for tipset! Etter litt research ble denne spaden bestilt fra OsloSportslager. Da kommer den sammen med syntunderlaget Exped Dura 5R LW (jfr diskusjonen om oppblåsbare dununderlag (blir vi lurt) her på forumet) som ble bestilt dagen før til medlemspris 1575kr!

Hei! Leter etter erfaringer med "The last" bukse og jakke fra northern playground. Evt like plagg i ventile bomull. Nysgjerrig på hvordan det funker! Spesielt med tanke på hvordan plaggene puster, men også vanntetthet i tungt regnvær, både med og uten voksing. Slitestyrke også!

Fantastisk arbeid! Blir misunnelig på deg nå. Spent på å høre hvor bra den fungerer i praksis.

Sånn da sier jeg meg ferdig med dette prosjektet. Denne blir helt klart med på turer i vinter 😁

Er ikke dette litt råflott da? På ett foredrag med Mike Horn, en gang i tiden, fortalte han at han brukte kasserollen sin til alt det der, samt all matlaging og snøsmelting. Og med en plastpose oppi gjorde den t.o.m. jobben som toalett.

Jeg ville avklart følgende først: .1. Hva er minimumskravet til oppløsning/hastighet/fps osv hos de du skal levere varene til? Om du skal redigere selv og/eller bare levere fra deg råmateriale vil også spille inn. Du kan da være avhengig av rett software osv også for å få omsatt råmateriale til rett format osv og det er derfor nødvendig at f.eks kamera leverer tyngre råmateriale enn de de/du klarer å håndtere....

Da har jeg kontrollert. Bor som lå med bindingene var 3,5 mm. Men bra å få sjekket, det der kunne blitt stygt!

Skulle til å foreslå akkurat samme sted. Vi leide hele plassen med hytter og alt for mange år siden ifm at vi arrangerte et sportsfisketreff. Det er vel en eller annen fagforening som disponerer området, men jeg tenkte også at dette aldri brukes på denne tiden av året og derfor sikkert var midt i blinken for TS

Jeg har gått Lönsdal-Saltfjellstua-Bjellåvasstua-Midtistua-Lönsdal och kan fortelle att det var bare ganske fint och lättgått Midtistua-Lönsdal. Fulgte stien på kartet ganske greit, kanske tok en snarvei i starten over elva. Det var en skuterspor over Kjemåvatnet som vi fulgte till stationen, det var mye raskare den veien enn på vei ut når vi gikk mer rett opp mot skaret på fri hånd. Det var dog i april med knallsol og skareföre/sörpe på slutten så livet var enkelt. Vi var framme ved Lönsdal ca 1530 etter start ca 1000. Fra/till Saltfjellstua var det en dålig ide å gå sommerruta over Bjöllåga som vi gjorde. Ganske bratt opp på vestre kanten. Det är förmodligen bedre å gå i en vid bue runt utosen på vannet og närme seg hytta på vestsiden.

Ja, jeg kjenner fyren som startet den tråden – faktisk ser jeg ham hver gang jeg går nær et speil. (Jeg vet også om en som heter Roelant eller noe som bor et sted rundt Trondheim). Spøk til side – jeg har hatt tanker om min egen variant av en "get you home"-løsning på en ødelagt BC-binding eller støvel. Den koblede tråden på det amerikanske forumet omhandler den ødelagte BC-bindingen, men det første innlegget i den tråden lenker også til en BC-skofeil som jeg hadde opplevd ett år før det. Jeg vil ikke gjenta detaljene om noen av disse feilene her (de er beskrevet godt nok i det amerikanske forumet), men de var en sterk motivasjon for å se etter en løsning som ville dekke både sko- og/eller bindingsfeil. Dette er hva jeg kom på: PVC-røret forhindrer at kantene på slangeklemmen skjærer seg inn i stroppen (og skoen). Hvis det er en løkke bak på skoen, kan et stykke snor hindre at stroppen glir ned. Ellers kan en snor gå rundt benet til samme formål. Vekt, inkludert skrutrekker: 105g: Som man kan se av den fine, rene stroppen, er denne briljante ingeniøroppfinnsomheten ennå ikke testet i felten, og jeg inviterer forummedlemmer til å kommentere om de tror det ville fungere eller ikke. Det vil tydeligvis ikke tillate den involverte skien å gli, men det er ment som et midlertidig «get you home»-tiltak for å forhindre at foten synker i snøen før du kommer til nærmeste hytte eller vei. Skulle jeg gå med en eller annen ski rigget slik, ville jeg lagt en felle på den gode skien for å redusere forskjellen i glid mellom skiene. Stropp: Fasty 25mm, fra byggemarkedet, osv, for eksempel: https://www.monter.no/fasty?srsltid=AfmBOopqBwLBIPubOnMPz8ueqAYEqoeWHctC45BPXLThHHyPvBUAsxo1 Slangeklemme: 110 – 130 mm, f.eks.: https://www.hornbach.de/p/schlauchklemme-110-130-mm/3244175/ PVC-rør, innvendig diameter 10 mm, f.eks.: https://www.hornbach.ch/de/p/weich-pvc-schlauch-10-x-2-mm-transparent-meterware/5806469/ Jeg setter pris på tanken og arbeidet som andre forummedlemmer har lagt ned i deres foreslåtte løsning, men jeg kan ikke se meg selv fikle med 6 eller 8 små skruer midt i en storm i vinterfjellet.

Da kom håndtakene på plass, de har en liten bøy på midten slik at de legger seg inntil kjelen under transport. Alle hull er boret men mangler å lage avstandshylser mellom vindskjerm og kjel slik at eksosen kommer ut.

Oppdaget at det har kommet en ny håndholdt nødpeilesender PLB. Veier kun 160 gram. https://seatronic.no/gme-mt610g-plb-personlig-nodpeilesender-med-gps https://backend.seatronic.no//media/productattach/6/f/6f24ac1d57b9ba6.pdf

Jepp! I blant når det kokkeleres savner jeg en ekstra brenner, eventuelt én kosefyringsbrenner samtidig som man kokkelerer eller smelter snø.

Det var du som sa «så fort som mulig». Jeg synes det er deilig å slippe jobben selv om jeg har god tid. Men når jeg har med kjærring og unger er det uansett fint å slippe å pumpe opp fire underlag manuelt.

Takk for hyggelig tilbakemelding Har jobbet litt med selve kjelen i dag, siden dette var i utgangspunktet et bærspann så var det 4 hull i den som festet hanken. Disse hullene sveiset jeg igjen for en stund siden. Har bearbeidet sveisen noe men ikke helt ferdig og jeg har tatt av litt av godstykkelsen, fått fjernet nesten 30gram så langt. En litt jevnere finish enn tidligere

Bakgrunnen To lange år hadde gått siden siste tur – seks år siden sist vi gjorde en tur sammen. Nesten som en årlig tradisjon hadde jeg sittet apatisk og demoralisert og sett min mangeårige turkamerat Arne gjøre lange turer i Skjækerfjella, Børgefjell, Forollhogna, på Dovre og i Finnmark. Et par enkle, trygge turer i Femundsmarka hadde det blitt for meg. Nå bød det seg endelig en mulighet igjen. Og det var på tide å utvide horisonten litt. Arne hadde gjennomført en tur i Børgefjell i uåret 2020. Da lå isen metertjukk langt uti august, og Arne måtte forlate åstedet kald, sulten og utilfreds. Det var tid for revansj, og jeg skulle bistå. Innmars Vi angriper fra øst. Start blant horder av mellomeuropeiske bobiler ved demningen på høyeste punkt på Stekenjok-vegen. De første kilometerene går på grusveg og på selve demningen, og er mildt sagt kjedelige. Videre tar det seg fort opp. I det vi bikker over Ohtje Tjohkele ser vi fjellene mot vest. Vi går oss på denne steinen med et fjellvåkreir med tre unger i. Mor kretser over oss og piper sin karakteristiske fjellvåklyd. Saaksenjohke forseres uten videre problemer. Baksikt mot Dåaranjarevrieh. Vi vet ikke helt hvor vi skal ende opp i kveld. I første omgang sikter vi oss inn på 906-vannet ovenfor Ranseren. På mitt første kast i Børgefjell smeller det på en fin liten stekefisk. Standarden er satt – og forventningene likeså. Her kunne vi fint satt opp teltene og tatt kvelden, men formen kjennes fin og rastløsheten er for stor, så vi beslutter å gå videre innover langsmed Ranseren. Mørket siger på mens vi beveger oss langsetter dalen. Terrenget langs sørsiden av Ranseren kan nok på avstand se lettgått ut, men det er det ikke. Tverrdaler, bakkemyrer, steinurer, vierkratt og merkelige kombinasjoner av disse dominerer hele dalsiden. Vi slipper oss helt ned til vannkanten uten at dette gjør saken noe bedre. Litt slitne når vi vestenden av Ranseren i kveldsmørket. Første leir Vi gidder ikke lete etter den optimale leirplassen, og setter teltene helt inntil reingjerdet på en morene like ovenfor Ranserelva. Helt nede ved innløpet står det faktisk to telt, og vi ser to fluefiskere som har vadet 100 meter ut i Ranseren og står og slenger i heftig motvind. Jeg kan lite om fluefiske, men det der, det synes jeg ser heller motløst ut. Vi finner noen småpinner til et lite bål, men det blåser såpass at kvelden foran bålet blir kort. Etter et halvhjertet forsøk i elva og en matbit er det natt. Oppover Ranserdalen Det er sjelden jeg koser meg så mye som når jeg går oppover en dal, langsetter en liten elv, og fisker. Prøve noen kast i spennende kulper og stryk. Lese elva. Snike seg innpå. Finne kastevinkler. Spenningen knyttet til hva som venter rundt neste sving. Gløtte opp og se utover dalen. Ta en kopp vann fra elva. Hvor mye morsommere er vel ikke dette enn å gå langs bredden av et monotont vann? I en meterdyp, stilleflytende kulp-aktig del av elva smyger jeg meg som en geriljakriger fram på bredden. Jeg er et par meter over vannkanten, og det er bratt og tett vierkratt ned mot overflata. Allerede på første kast er den etter, men den sitter ikke skikkelig før etter kanskje ti kast. Da venter en kamp hvis intensitet – etter min målestokk – ikke er proposjonal med fiskens vekt. Makan til styrke og utholdenhet på denne trehektos fisken. Ranserelva er grunn, men det står fisk på alle tenkelige og utenkelige steder. Jeg plukker opp et enda et par små, før jeg kommer opp mot Ranserbua. En kafferast like nedenfor Ranserbua. Ranserbua avlegges en rask visitt for å studere hytteboka. Brua over elva ved Ranserbua anbefales ikke. På ingen måte. Vil råde alle til å vade i stedet. Reinhornvatna Vi forlater Ranserdalen her og blinker oss ut Reinhornvatna som neste stopp. Vi tar fatt på stigningene og får utsikt bakover mot Ranserdalen. I dette området observerer vi mye rein. Reinhornvatna ligger nydelig til – tripp trapp tresko, eller som perler på en snor, om du vil. Korte elvestubber imellom som skaper inn- og utos og gir vannene litt dynamikk. Vi får en fantastisk ettermiddag værmessig. De første fiskeøktene blir resultatløse, men jeg får i hvert fall tatt meg en liten dukkert i mellomste-vannet. Leirplassen mellom de to øverste vannene kommer høyt opp på lista vår over flotte leirplasser. I skumringen begynner fisken å bite. Da er det noe i nærheten av bonanza en liten stund, og vi får godt med fisk til maten – selv om ruggen uteblir. Vi takker for oss her ved Reinhormvatana. Mot vest i regn og blest Neste morgen våkner vi til kraftig vind. Det skal vise seg å bli gjennomgangsmelodien – eller bakgrunnsstøyen - de kommende dagene. Turen går videre vestover innover i Børgefjell. Fiskeøkt i det store, dramatiske – og utrolig nok navnløse – 1063-vannet vest for Reinhornvatna. Her kommer uværet kastet på oss. Vi rekker så vidt å trekke på oss regntøy før kraftig vind og bygevær overmanner oss. Vi labber videre vestover. De navnløse småvanna ned mot Steinvatnet frister oss. Vi burde vel lest kart og terreng godt nok til å forstå at her er det for grunt og for høyt opp i vassdraget til at det står fisk. Vi tar en lunsj i le for vinden. Ingen fisk, men flott utsikt nordvestover. Flott, åpent område. Om jeg ikke tar feil, er det selveste Kvigtind som viser seg i vest. Vi går mot Steinvatnet. Utsikt nedover Virmadalen. Virmavatnet skimtes i det fjerne. Vi gir Steinvatnet et ærlig forsøk, men fisken uteblir med høye kneløft. Det blåser fremdeles jevnt kraftig slik at det er på grensen til krevende å stå oppreist på de mest utsatte stedene. I Virmadalens tåke Vi har et ønske om å få med oss noe av Virmadalen på denne turen. Etter Steinvatnet slipper vi oss ned i Virmadalen i håp om brukbart elvefiske og mindre vind. Røyskatta ønsker oss velkommen. Vi setter opp teltene ovenfor innoset til den første store lonen i Virmaelva. Regntunge skyer begynner snart å sige inn over dalsidene. For å være ærlig er vi usikre på om det står fisk her – det ser veldig grunt ut. I øsende regn og vind gir vi innoset et forsøk. Det skal vise seg at det ikke er noe problem å få til maten her. Ørret i to-trehektosklassen biter såpass villig at vi må begrense oss for å ikke ta mer enn nødvendig. Nei takk, jeg snuser ikke Resten av kvelden tilbringes i teltene med tett tåke, piskende regn og vind. Som de sosiale vesenene vi er, går vi gjerne på besøk til hverandre. Jeg har lastet ned Børgefjellboka til Monsen – som ingen av oss har lest, utrolig nok – på lydbok før vi dro inn. Arne snuser og tilbyr meg titt og ofte en smak når vi er på tur – og jeg takker alltid nei. Nå er jeg derimot såpass lei av teltduk og vind at jeg tenker at det neppe kan skade. Kan ikke si at jeg angrer på det, der vi ligger på ryggen og stirrer opp i telttaket og lytter til Lars Monsen som leser sin egen bok om områdene vi er midt inne i, mens vinden river og sliter. Det blir riktig høytidsstemning i teltet. Dette kommer til å sitte i som et av de sterkeste og fineste minnene fra turen. Tidlig (?) morgen langs Virmaelva Jeg nekter å forholde med til klokka når jeg er på lengre turer. Jeg vet derfor ikke hvor tidlig eller sent det er når jeg våkner. Jeg har en mistanke om at det er svært tidlig, men jeg er rimelig uthvilt og bestemmer meg for en fiskeøkt – etter en lang frokost og mange kopper kaffe naturligvis. Det er ikke noe liv borte hos Arne. Jeg fisker meg rundt lona. Det må vel finnes noen individer i halvkilosklassen, tenker jeg. Jeg oppdager fort at lona generelt er svært grunn, men at det finnes enkelte dypere partier. Og det er naturligvis her fisken står. Disse dypere partiene er rene hotspots for matauke-fiske. Fisken tar på nesten hvert kast, og er helt utrolig sprek, så fisket er morsomt. Jeg trenger egentlig ikke maten nå, så jeg setter tilbake de jeg kan – de aller fleste faktisk. Dessverre er det ingen som strekker seg over 350-400 gram, uansett hva jeg serverer. Jeg må et lite stykke nedover elva fra utløpet før jeg klarer å krysse Virmaelva. Kunne gjerne tenkt med en dag med fiskestang videre nedover her. Tilbake på den siden jeg kommer fra, ser jeg Arne sitte på en stein, under regnponchoen sin. Så har han omsider kommet seg opp han også. Uvanlig sent til å være ham. Etter å ha avdekket nok en hotspot er jeg rimelig fornøyd. «Er fisket tregt i vanna kan man alltids stole på at man får til maten i elvene og bekkene», hørte vi Monsen lese i går kveld. Han er nok inne på noe der, tenker jeg mens jeg rusler tilbake mot teltet. Det regner fortsatt godt, så jeg er såpass freidig at jeg setter meg ned i det romslige forteltet til Arne og venter. Jeg sitter her og speider inn i tåka for å se om jeg ser ham noe sted. Slik sitter jeg nok en ti minutters tid før jeg titter inn i innerteltet – og skvetter. Men i h*lvete, det ligger noen her. Ingen ringere enn teltets eier – naturlig nok. Mennesket jeg så ute ved lona var altså en annen vandrer, med identisk regnponcho som Arne. Utsikt til Steintinden og Gievienjuenie fra leiren. Raentserenmehkie Dagens marsj starter oppover de slake dalsidene mot passet mellom Virmadalen og Jetnamsvatnet og Raentserenmehkie. Været er skiftende og ubestemmelig, men den fordømte vinden holder fram uten så mye som ti sekunders opphold. Utsyn tilbake nedover Virmadalen. Vi når det høyeste punktet på dagens marsj oppe ved Flåfjellet. Jetnamsvatnet skimtes i sørøst. På kartet er det inntegnet en liten bre oppe på det høyeste punktet. Vi er litt spente på hvordan denne ser ut. Heldigvis lar den ser forsere greit. Jeg må skli på baken på blåisen de siste meterne før jeg når tørt land, uten større konsekvens enn at jeg blir litt våt. Vi får etter hvert utsikt over Raentserenmehkie. Bekken fra Govlektinden kaster seg på dramatisk vis ned langs fjellsiden. Mellom den øverste delen av vannsystemet, altså den delen som ligger helt inntil fjellsidene, og selve hovedvannet, er det noen smalere partier med noen få meter fall, slik at man nesten kan kalle det en elvestubb. Her har jeg en morsom fiskeøkt. Bredden er slik at man fint kan kaste over, og i store deler er det så grunt at man ser bunnen. Det hugger skikkelig til flere ganger, men her er ørreten så full av liv og kraft at uansett hva jeg foretar meg av mothugg, så glipper den. Flere av dem gjør meterhøye hopp før de vrir seg av kroken. Ikke før jeg er nesten nede ved vannet igjen, klarer jeg å få en til å henge. Den er ikke større enn en god stekefisk skal være, men du og du for en kamp den gir. Akkurat i det jeg holder på å få kontroll på fisken, bestemmer himmelen seg for full åpning. Jeg innser at den nå mener alvor. Får jeg ikke på regntøy innen et halvt minutt, er jeg våt til skinnet. Jeg prioriterer naturligvis landingen av fisken, og tenker at regnværet snart vil gi seg. Uværet Det gjør det ikke. På ingen måte. Vi hiver sammen sakene og haster videre. I løpet av noen minutter er underbukse og sokker gjennomvåte. Da er det bare å gi seg hen og akseptere situasjonen. Vi har en liten times marsj bort til de navnløse vannene øst for Raentserenmehkie. Det blir kaldt og slitsomt. Vi gjør et forsøk på å finne et skjul som er merket på karten (Calazo - Børgefjell), for å stå av det verste været. Vi leter ganske godt, men vi klarer ikke å se at dette eksisterer. Nå var vel ikke vår situasjon direkte livstruende, men det er likevel uheldig med slik feilmerking. Vi når fram til eidet mellom de to vannene. Det blåser og bøtter ned. Jeg gjør et forsøk på å få opp teltet mitt. Det mislykkes. Her er det bare å erkjenne at man er en godværsturist uten særlig erfaring med røffe forhold. Kraftig vind – joda, det takler mann, for da kan man ta seg god tid med stenger og barduner. Regn – joda, det takler man, for da klarer man å håndtere teltet. Men kraftig vind og regn samtidig – det er fanken ikke enkelt, gitt at innerteltet fremdeles skal være tørt etterpå. Arne har vært litt mer framsynt og koblet fra innerteltet. Vi hiver opp ytterteltet hans og kommer oss i skjul. Arne er for dårlig kledd og er ikke så altfor langt unna hypotermi, men vi får på oss tørt og kommer oss ned i posen. Etter en time eller to roer regnet seg litt, og jeg kommer meg omsider ut for å få opp mitt eget telt. Været innbyr fremdeles ikke til noe annet enn teltliv, så jeg er fort ned i posen igjen. Noe særlig verre vær enn vi hadde her er det nok knapt mulig å oppdrive i sommerfjellet. Joda, det kan sikkert snø i Børgefjell i august, men jeg er usikker på om det er noe verre enn intenst regn og vind med temperaturer like over frysepunktet. Vi opplevde vel aldri denne situasjonen som direkte skummel. Etter å ha fundert litt på dette i ettertid, har jeg landet på at dette skyldes tre ting: 1. Vi var bare en times gange fra Ranserbua 2. Vi var to 3. Vi har relativt god fysisk form Hadde jeg vært alene, enda lengre fra tak over hodet, og i elendig fysisk form, kunne situasjonen bitt mer enn ubehagelig. Er man to personer får man alltid satt opp et telt. Om det hadde blitt riktig ille, skulle vi klart marsjen tilbake til bilen i en jafs eller to. Som sagt så opplevde vi aldri denne situasjonen som direkte skummel, men man får seg allikevel en liten vekker med tanke på hva som er viktig å beherske når man er på langtur i fjellet. Morgen på eidet Etter en god natts søvn våkner jeg til den umiskjennelige lyden av nesten vindstille. Ingen regndråper mot teltduken. Det er liketil blåfarge på himmelen og gløtt av sol! I går var jeg helt sikker på at vi måtte leve med våte klær og vått utstyr resten av turen, men nå ser vi vårt snitt til å få tørket noe. Aaaah! Morgenkaffen kan inntas ute, mens sola varmer. En skikkelig opptur. Det er slike kontraster som gjør turlivet så vakkert. Etter kaffen fisker jeg meg rundt det øvre vannet og litt oppetter bekken og noen loner i innoset. Så er tiden kommet for å bryte leir og traske nedover Saksendalen. Vinden har nå tatt seg opp igjen. Menneskemøte Idet vi når vestenden av Saksenvatnet hører vi med ett intens hundeglam. Her må det være folk. Og joda – helt riktig. Vi har gått oss rett på fire huskyer som bærer navnet Kaospatruljen og deres eier, Bengt-Are Barstad. Her har han leieren sin fint til bak en liten morene som skjermer for den intense østavinden. Bengt-Are er fra samme kommune som oss, og Arne har knapt nok rukket å åpne kjeften før Bengt-Are utbryter at «dåkk må nå værra Meddalinga». Joda, riktig det – verden er ikke stor. Bengt-Are har besøk av et par kompiser noen dager. Vi prater litt om været, felles bekjente og stjeler med oss noen fisketips før vi labber videre for å finne en fin teltplass. Ved Saksenvatnet Mot all sunn fornuft velger vi oss en vindutsatt odde. Det blåser mer og mer, så vi er nøye med barduneringen nå. Fisket så langt på turen har ikke vært noe å skrive lange brev hjem om. Landingen av en åttehektos Saksenørret bidrar til å berike fiskehistoriene. Ikke lenge etterpå gjør Arne nøyaktig det samme. Speilblank Saksenørret med Jetnamsfjellet i bakgrunnen. Ikke noe å utsette på kvaliteten. Nattlig fiskeøkt. Det et hvittopper på bølgene som slår innover land og gjør buksebeina våte. Vinden river og summer rundt øra med en slik pågående intensitet at man blir susete i hodet. Fisk blir det heller ikke. Vi avslutter også denne dagen på beste mulige måte med lydbok, snus og kamfer i teltet. Natta ved Saksenvatnet blir den mest vindfulle på turen. Teltet får kjørt seg mer enn noen gang før. Utmarsj Både telt og nattesøvn berger greit. Det er nesten surrealistisk å våkne og se at bølgene på Saksenvatnet i dag går motsatt vei av det de gjorde sent i går kveld. Et værskifte har åpenbart funnet sted. Det bryr vi oss egentlig lite om. Vi er nå kommet til siste dag og kun utmarsj gjenstår. Den starter med en god tur oppover langs bekken som kommer inn i Saksenvatnet fra sør, i håp om å unngå å bli for våt på føttene. Denne bekken har nok vokst ganske kraftig de siste dagene. Østenden av Saksenvatnet. Vi fisker litt i de spennende lonene like nedstrøms utløpet, men trasker fort videre. Vi snur oss for å ta farvel med Børgefjell, og registrerer at gråværet vedvarer inne i Saksendalen til tross for værskiftet. Takk for oss!

Fått laget en utgave av håndtakene og feste. Mangler å legge inn en liten bøy/knekk på håndtakene slik at de legger seg inntil kjelen når de er slått inn. Indre og yttre vindskjerm er tilpasset men ikke festet enda. Kjelen jeg har modifisert av et eldre bærspann har litt for mye godstykkelse. Skal se litt hva jeg finner på der, har to løsninger. Slipe den ned i godstykkelse i eller rett å slett få laget en ny i tynnere gods. Den drar opp vekten litt for mye, hadde jeg hatt en kjele mellom 200-250 gram hadde den komplette DIY kjelen vært i ca samme vekt som Ulrich sin.

...ikke synes helmelk er nok: https://gaute.no/produkt/flotepulver-500-g/ 😁