Vinnerliste

Takk for hyggelig tilbakemelding Har jobbet litt med selve kjelen i dag, siden dette var i utgangspunktet et bærspann så var det 4 hull i den som festet hanken. Disse hullene sveiset jeg igjen for en stund siden. Har bearbeidet sveisen noe men ikke helt ferdig og jeg har tatt av litt av godstykkelsen, fått fjernet nesten 30gram så langt. En litt jevnere finish enn tidligere

Bakgrunnen To lange år hadde gått siden siste tur – seks år siden sist vi gjorde en tur sammen. Nesten som en årlig tradisjon hadde jeg sittet apatisk og demoralisert og sett min mangeårige turkamerat Arne gjøre lange turer i Skjækerfjella, Børgefjell, Forollhogna, på Dovre og i Finnmark. Et par enkle, trygge turer i Femundsmarka hadde det blitt for meg. Nå bød det seg endelig en mulighet igjen. Og det var på tide å utvide horisonten litt. Arne hadde gjennomført en tur i Børgefjell i uåret 2020. Da lå isen metertjukk langt uti august, og Arne måtte forlate åstedet kald, sulten og utilfreds. Det var tid for revansj, og jeg skulle bistå. Innmars Vi angriper fra øst. Start blant horder av mellomeuropeiske bobiler ved demningen på høyeste punkt på Stekenjok-vegen. De første kilometerene går på grusveg og på selve demningen, og er mildt sagt kjedelige. Videre tar det seg fort opp. I det vi bikker over Ohtje Tjohkele ser vi fjellene mot vest. Vi går oss på denne steinen med et fjellvåkreir med tre unger i. Mor kretser over oss og piper sin karakteristiske fjellvåklyd. Saaksenjohke forseres uten videre problemer. Baksikt mot Dåaranjarevrieh. Vi vet ikke helt hvor vi skal ende opp i kveld. I første omgang sikter vi oss inn på 906-vannet ovenfor Ranseren. På mitt første kast i Børgefjell smeller det på en fin liten stekefisk. Standarden er satt – og forventningene likeså. Her kunne vi fint satt opp teltene og tatt kvelden, men formen kjennes fin og rastløsheten er for stor, så vi beslutter å gå videre innover langsmed Ranseren. Mørket siger på mens vi beveger oss langsetter dalen. Terrenget langs sørsiden av Ranseren kan nok på avstand se lettgått ut, men det er det ikke. Tverrdaler, bakkemyrer, steinurer, vierkratt og merkelige kombinasjoner av disse dominerer hele dalsiden. Vi slipper oss helt ned til vannkanten uten at dette gjør saken noe bedre. Litt slitne når vi vestenden av Ranseren i kveldsmørket. Første leir Vi gidder ikke lete etter den optimale leirplassen, og setter teltene helt inntil reingjerdet på en morene like ovenfor Ranserelva. Helt nede ved innløpet står det faktisk to telt, og vi ser to fluefiskere som har vadet 100 meter ut i Ranseren og står og slenger i heftig motvind. Jeg kan lite om fluefiske, men det der, det synes jeg ser heller motløst ut. Vi finner noen småpinner til et lite bål, men det blåser såpass at kvelden foran bålet blir kort. Etter et halvhjertet forsøk i elva og en matbit er det natt. Oppover Ranserdalen Det er sjelden jeg koser meg så mye som når jeg går oppover en dal, langsetter en liten elv, og fisker. Prøve noen kast i spennende kulper og stryk. Lese elva. Snike seg innpå. Finne kastevinkler. Spenningen knyttet til hva som venter rundt neste sving. Gløtte opp og se utover dalen. Ta en kopp vann fra elva. Hvor mye morsommere er vel ikke dette enn å gå langs bredden av et monotont vann? I en meterdyp, stilleflytende kulp-aktig del av elva smyger jeg meg som en geriljakriger fram på bredden. Jeg er et par meter over vannkanten, og det er bratt og tett vierkratt ned mot overflata. Allerede på første kast er den etter, men den sitter ikke skikkelig før etter kanskje ti kast. Da venter en kamp hvis intensitet – etter min målestokk – ikke er proposjonal med fiskens vekt. Makan til styrke og utholdenhet på denne trehektos fisken. Ranserelva er grunn, men det står fisk på alle tenkelige og utenkelige steder. Jeg plukker opp et enda et par små, før jeg kommer opp mot Ranserbua. En kafferast like nedenfor Ranserbua. Ranserbua avlegges en rask visitt for å studere hytteboka. Brua over elva ved Ranserbua anbefales ikke. På ingen måte. Vil råde alle til å vade i stedet. Reinhornvatna Vi forlater Ranserdalen her og blinker oss ut Reinhornvatna som neste stopp. Vi tar fatt på stigningene og får utsikt bakover mot Ranserdalen. I dette området observerer vi mye rein. Reinhornvatna ligger nydelig til – tripp trapp tresko, eller som perler på en snor, om du vil. Korte elvestubber imellom som skaper inn- og utos og gir vannene litt dynamikk. Vi får en fantastisk ettermiddag værmessig. De første fiskeøktene blir resultatløse, men jeg får i hvert fall tatt meg en liten dukkert i mellomste-vannet. Leirplassen mellom de to øverste vannene kommer høyt opp på lista vår over flotte leirplasser. I skumringen begynner fisken å bite. Da er det noe i nærheten av bonanza en liten stund, og vi får godt med fisk til maten – selv om ruggen uteblir. Vi takker for oss her ved Reinhormvatana. Mot vest i regn og blest Neste morgen våkner vi til kraftig vind. Det skal vise seg å bli gjennomgangsmelodien – eller bakgrunnsstøyen - de kommende dagene. Turen går videre vestover innover i Børgefjell. Fiskeøkt i det store, dramatiske – og utrolig nok navnløse – 1063-vannet vest for Reinhornvatna. Her kommer uværet kastet på oss. Vi rekker så vidt å trekke på oss regntøy før kraftig vind og bygevær overmanner oss. Vi labber videre vestover. De navnløse småvanna ned mot Steinvatnet frister oss. Vi burde vel lest kart og terreng godt nok til å forstå at her er det for grunt og for høyt opp i vassdraget til at det står fisk. Vi tar en lunsj i le for vinden. Ingen fisk, men flott utsikt nordvestover. Flott, åpent område. Om jeg ikke tar feil, er det selveste Kvigtind som viser seg i vest. Vi går mot Steinvatnet. Utsikt nedover Virmadalen. Virmavatnet skimtes i det fjerne. Vi gir Steinvatnet et ærlig forsøk, men fisken uteblir med høye kneløft. Det blåser fremdeles jevnt kraftig slik at det er på grensen til krevende å stå oppreist på de mest utsatte stedene. I Virmadalens tåke Vi har et ønske om å få med oss noe av Virmadalen på denne turen. Etter Steinvatnet slipper vi oss ned i Virmadalen i håp om brukbart elvefiske og mindre vind. Røyskatta ønsker oss velkommen. Vi setter opp teltene ovenfor innoset til den første store lonen i Virmaelva. Regntunge skyer begynner snart å sige inn over dalsidene. For å være ærlig er vi usikre på om det står fisk her – det ser veldig grunt ut. I øsende regn og vind gir vi innoset et forsøk. Det skal vise seg at det ikke er noe problem å få til maten her. Ørret i to-trehektosklassen biter såpass villig at vi må begrense oss for å ikke ta mer enn nødvendig. Nei takk, jeg snuser ikke Resten av kvelden tilbringes i teltene med tett tåke, piskende regn og vind. Som de sosiale vesenene vi er, går vi gjerne på besøk til hverandre. Jeg har lastet ned Børgefjellboka til Monsen – som ingen av oss har lest, utrolig nok – på lydbok før vi dro inn. Arne snuser og tilbyr meg titt og ofte en smak når vi er på tur – og jeg takker alltid nei. Nå er jeg derimot såpass lei av teltduk og vind at jeg tenker at det neppe kan skade. Kan ikke si at jeg angrer på det, der vi ligger på ryggen og stirrer opp i telttaket og lytter til Lars Monsen som leser sin egen bok om områdene vi er midt inne i, mens vinden river og sliter. Det blir riktig høytidsstemning i teltet. Dette kommer til å sitte i som et av de sterkeste og fineste minnene fra turen. Tidlig (?) morgen langs Virmaelva Jeg nekter å forholde med til klokka når jeg er på lengre turer. Jeg vet derfor ikke hvor tidlig eller sent det er når jeg våkner. Jeg har en mistanke om at det er svært tidlig, men jeg er rimelig uthvilt og bestemmer meg for en fiskeøkt – etter en lang frokost og mange kopper kaffe naturligvis. Det er ikke noe liv borte hos Arne. Jeg fisker meg rundt lona. Det må vel finnes noen individer i halvkilosklassen, tenker jeg. Jeg oppdager fort at lona generelt er svært grunn, men at det finnes enkelte dypere partier. Og det er naturligvis her fisken står. Disse dypere partiene er rene hotspots for matauke-fiske. Fisken tar på nesten hvert kast, og er helt utrolig sprek, så fisket er morsomt. Jeg trenger egentlig ikke maten nå, så jeg setter tilbake de jeg kan – de aller fleste faktisk. Dessverre er det ingen som strekker seg over 350-400 gram, uansett hva jeg serverer. Jeg må et lite stykke nedover elva fra utløpet før jeg klarer å krysse Virmaelva. Kunne gjerne tenkt med en dag med fiskestang videre nedover her. Tilbake på den siden jeg kommer fra, ser jeg Arne sitte på en stein, under regnponchoen sin. Så har han omsider kommet seg opp han også. Uvanlig sent til å være ham. Etter å ha avdekket nok en hotspot er jeg rimelig fornøyd. «Er fisket tregt i vanna kan man alltids stole på at man får til maten i elvene og bekkene», hørte vi Monsen lese i går kveld. Han er nok inne på noe der, tenker jeg mens jeg rusler tilbake mot teltet. Det regner fortsatt godt, så jeg er såpass freidig at jeg setter meg ned i det romslige forteltet til Arne og venter. Jeg sitter her og speider inn i tåka for å se om jeg ser ham noe sted. Slik sitter jeg nok en ti minutters tid før jeg titter inn i innerteltet – og skvetter. Men i h*lvete, det ligger noen her. Ingen ringere enn teltets eier – naturlig nok. Mennesket jeg så ute ved lona var altså en annen vandrer, med identisk regnponcho som Arne. Utsikt til Steintinden og Gievienjuenie fra leiren. Raentserenmehkie Dagens marsj starter oppover de slake dalsidene mot passet mellom Virmadalen og Jetnamsvatnet og Raentserenmehkie. Været er skiftende og ubestemmelig, men den fordømte vinden holder fram uten så mye som ti sekunders opphold. Utsyn tilbake nedover Virmadalen. Vi når det høyeste punktet på dagens marsj oppe ved Flåfjellet. Jetnamsvatnet skimtes i sørøst. På kartet er det inntegnet en liten bre oppe på det høyeste punktet. Vi er litt spente på hvordan denne ser ut. Heldigvis lar den ser forsere greit. Jeg må skli på baken på blåisen de siste meterne før jeg når tørt land, uten større konsekvens enn at jeg blir litt våt. Vi får etter hvert utsikt over Raentserenmehkie. Bekken fra Govlektinden kaster seg på dramatisk vis ned langs fjellsiden. Mellom den øverste delen av vannsystemet, altså den delen som ligger helt inntil fjellsidene, og selve hovedvannet, er det noen smalere partier med noen få meter fall, slik at man nesten kan kalle det en elvestubb. Her har jeg en morsom fiskeøkt. Bredden er slik at man fint kan kaste over, og i store deler er det så grunt at man ser bunnen. Det hugger skikkelig til flere ganger, men her er ørreten så full av liv og kraft at uansett hva jeg foretar meg av mothugg, så glipper den. Flere av dem gjør meterhøye hopp før de vrir seg av kroken. Ikke før jeg er nesten nede ved vannet igjen, klarer jeg å få en til å henge. Den er ikke større enn en god stekefisk skal være, men du og du for en kamp den gir. Akkurat i det jeg holder på å få kontroll på fisken, bestemmer himmelen seg for full åpning. Jeg innser at den nå mener alvor. Får jeg ikke på regntøy innen et halvt minutt, er jeg våt til skinnet. Jeg prioriterer naturligvis landingen av fisken, og tenker at regnværet snart vil gi seg. Uværet Det gjør det ikke. På ingen måte. Vi hiver sammen sakene og haster videre. I løpet av noen minutter er underbukse og sokker gjennomvåte. Da er det bare å gi seg hen og akseptere situasjonen. Vi har en liten times marsj bort til de navnløse vannene øst for Raentserenmehkie. Det blir kaldt og slitsomt. Vi gjør et forsøk på å finne et skjul som er merket på karten (Calazo - Børgefjell), for å stå av det verste været. Vi leter ganske godt, men vi klarer ikke å se at dette eksisterer. Nå var vel ikke vår situasjon direkte livstruende, men det er likevel uheldig med slik feilmerking. Vi når fram til eidet mellom de to vannene. Det blåser og bøtter ned. Jeg gjør et forsøk på å få opp teltet mitt. Det mislykkes. Her er det bare å erkjenne at man er en godværsturist uten særlig erfaring med røffe forhold. Kraftig vind – joda, det takler mann, for da kan man ta seg god tid med stenger og barduner. Regn – joda, det takler man, for da klarer man å håndtere teltet. Men kraftig vind og regn samtidig – det er fanken ikke enkelt, gitt at innerteltet fremdeles skal være tørt etterpå. Arne har vært litt mer framsynt og koblet fra innerteltet. Vi hiver opp ytterteltet hans og kommer oss i skjul. Arne er for dårlig kledd og er ikke så altfor langt unna hypotermi, men vi får på oss tørt og kommer oss ned i posen. Etter en time eller to roer regnet seg litt, og jeg kommer meg omsider ut for å få opp mitt eget telt. Været innbyr fremdeles ikke til noe annet enn teltliv, så jeg er fort ned i posen igjen. Noe særlig verre vær enn vi hadde her er det nok knapt mulig å oppdrive i sommerfjellet. Joda, det kan sikkert snø i Børgefjell i august, men jeg er usikker på om det er noe verre enn intenst regn og vind med temperaturer like over frysepunktet. Vi opplevde vel aldri denne situasjonen som direkte skummel. Etter å ha fundert litt på dette i ettertid, har jeg landet på at dette skyldes tre ting: 1. Vi var bare en times gange fra Ranserbua 2. Vi var to 3. Vi har relativt god fysisk form Hadde jeg vært alene, enda lengre fra tak over hodet, og i elendig fysisk form, kunne situasjonen bitt mer enn ubehagelig. Er man to personer får man alltid satt opp et telt. Om det hadde blitt riktig ille, skulle vi klart marsjen tilbake til bilen i en jafs eller to. Som sagt så opplevde vi aldri denne situasjonen som direkte skummel, men man får seg allikevel en liten vekker med tanke på hva som er viktig å beherske når man er på langtur i fjellet. Morgen på eidet Etter en god natts søvn våkner jeg til den umiskjennelige lyden av nesten vindstille. Ingen regndråper mot teltduken. Det er liketil blåfarge på himmelen og gløtt av sol! I går var jeg helt sikker på at vi måtte leve med våte klær og vått utstyr resten av turen, men nå ser vi vårt snitt til å få tørket noe. Aaaah! Morgenkaffen kan inntas ute, mens sola varmer. En skikkelig opptur. Det er slike kontraster som gjør turlivet så vakkert. Etter kaffen fisker jeg meg rundt det øvre vannet og litt oppetter bekken og noen loner i innoset. Så er tiden kommet for å bryte leir og traske nedover Saksendalen. Vinden har nå tatt seg opp igjen. Menneskemøte Idet vi når vestenden av Saksenvatnet hører vi med ett intens hundeglam. Her må det være folk. Og joda – helt riktig. Vi har gått oss rett på fire huskyer som bærer navnet Kaospatruljen og deres eier, Bengt-Are Barstad. Her har han leieren sin fint til bak en liten morene som skjermer for den intense østavinden. Bengt-Are er fra samme kommune som oss, og Arne har knapt nok rukket å åpne kjeften før Bengt-Are utbryter at «dåkk må nå værra Meddalinga». Joda, riktig det – verden er ikke stor. Bengt-Are har besøk av et par kompiser noen dager. Vi prater litt om været, felles bekjente og stjeler med oss noen fisketips før vi labber videre for å finne en fin teltplass. Ved Saksenvatnet Mot all sunn fornuft velger vi oss en vindutsatt odde. Det blåser mer og mer, så vi er nøye med barduneringen nå. Fisket så langt på turen har ikke vært noe å skrive lange brev hjem om. Landingen av en åttehektos Saksenørret bidrar til å berike fiskehistoriene. Ikke lenge etterpå gjør Arne nøyaktig det samme. Speilblank Saksenørret med Jetnamsfjellet i bakgrunnen. Ikke noe å utsette på kvaliteten. Nattlig fiskeøkt. Det et hvittopper på bølgene som slår innover land og gjør buksebeina våte. Vinden river og summer rundt øra med en slik pågående intensitet at man blir susete i hodet. Fisk blir det heller ikke. Vi avslutter også denne dagen på beste mulige måte med lydbok, snus og kamfer i teltet. Natta ved Saksenvatnet blir den mest vindfulle på turen. Teltet får kjørt seg mer enn noen gang før. Utmarsj Både telt og nattesøvn berger greit. Det er nesten surrealistisk å våkne og se at bølgene på Saksenvatnet i dag går motsatt vei av det de gjorde sent i går kveld. Et værskifte har åpenbart funnet sted. Det bryr vi oss egentlig lite om. Vi er nå kommet til siste dag og kun utmarsj gjenstår. Den starter med en god tur oppover langs bekken som kommer inn i Saksenvatnet fra sør, i håp om å unngå å bli for våt på føttene. Denne bekken har nok vokst ganske kraftig de siste dagene. Østenden av Saksenvatnet. Vi fisker litt i de spennende lonene like nedstrøms utløpet, men trasker fort videre. Vi snur oss for å ta farvel med Børgefjell, og registrerer at gråværet vedvarer inne i Saksendalen til tross for værskiftet. Takk for oss!

Hadde det ikke vært for Krossobanen hadde jeg ikke hatt denne utsikten over dalen til Vemork: …..eller denne utsikten over til Gausta: Disse to bildene er tatt på ettermiddagen 27.02.2023 – dagen før 80-årsjubileet for Vemorksabotasjen, som var grunnen til at jeg var på Rjukan:

Det var du som sa «så fort som mulig». Jeg synes det er deilig å slippe jobben selv om jeg har god tid. Men når jeg har med kjærring og unger er det uansett fint å slippe å pumpe opp fire underlag manuelt.

Jeg synes håndpumpa er helt grei. Eneste grunn til at jeg bruker schnozzle bag nå er fordi jeg bruker den som en lett pakkpose for soveposen som er lett å regulere størrelsen på alt etter hvor mye plass jeg trenger i pulken. Kjører alltid noen pump i tillegg for å få matta akkurat så hard som jeg liker den. Triks med pumpa er å bruke den mer som et trekkspill med den og virkelig skvise og dra den ut igjen. Da får du mye mer ut av hvert pump og kan sitte normalt uten å kjøre helt førstehjelpskurs der du pumper opp.

Jeg bruker bare den baggen som var med på min gamle synmat til å blåse opp liggeunderlaget med.

Pumpa fungerer bedre jo lengre etter den har vært pakket helt stramt og flatt man har tålmodighet til å vente. Soveposer fungerer litt på samme måte så disse 2 pakkes gjerne ut av sekken så kjapt det er praktisk mulig ifht vær og sånn når vi slår leir....

Fjällräven gjør en særs dårlig jobb med å formidle hva jakken en laget av, men basert på vekt og beskrivelse virker det sannsynlig at hovedmaterialet er det samme eller veldig likt. En bomullsanorakk/anojakke er for meg en skalljakke. Forskjellig skall for forskjellig vær. Men det er vel like mange definisjoner av skalljakke som det er av softshell, så det blir vel mest personlig preferanse. I -25 er jo været forøvrig som regel veldig bra, så dette er for meg en typisk anledning hvor bomullsjakka tas frem. Men det kommer litt an på hvor lenge du skal være ute og hvor fort været skifter der du ferdes. Komforten til bomull/bomullsblandinger synes jeg er uslåelig i kaldt vær, men de er kjipe å tørke i telt/felt, så for min del blir de mest brukt på dagsturer og korte overnattingsturer med pålitelig værmelding. Også fin til bålturer der du vil ha noe som tåler litt gnist. Til lengre turer eller ved fare for væromslag velger jeg en membranjakke, som skalljakke, men tar da ofte med en tynn og lett vindjakke i tillegg for å slippe bruke membranjakken mer enn høyst nødvendig. Uten å kjenne No. 68 jakken spesifikt, så ser den ut til å dele litt DNA med Anorak no. 8 som jeg eide en periode. G-1000 heavy duty er latterlig tungt og lite pakkbart. Når du først tar på deg den så blir den på. Ingen har plass i sekken til noe sånt. Jeg bruker normalt small i Fjällrävenjakker, så jeg kjøpte Anorak No. 8 i medium for å ha plass til litt ekstra under for de virkelig kalde dagene. Dette hadde Fjällräven allerede tatt høyde for. Til gangs. Så medium var ALT for stor. Så stor at jeg aldri brukte den, så min erfaring er derfor bare basert på prøving innendørs. Jeg er heller ikke av typen som lærer av mine tabber, så jeg gjorde samme feil når jeg bestilte Fjällräven Bergtagen jakke (vanlig G-1000, ikke eco shell). Her har de også dratt på litt og gjort den litt mer romslig enn f.eks. Keb i medium, men ikke fult så ekstremt som Anorakk no. 8. Siden prisen var veldig gunstig valgte jeg å beholde den som en jakke dedikert til de kaldeste dagene. Det angrer jeg ikke på. Den blir ikke like ofte brukt som den opprinnelig var tiltenkt, men det er veldig digg å ha en god bomulls(blanding)jakke til skikkelig vinterdager. Enda mindre angrer jeg når jeg i ettertid ser at når kvikksølvet ikke kryper alt for langt under frysepunktet, så blir det som regel en annen type tur, med høyere tempo, og da velger jeg som oftest en syntetisk vindjakke eller softshell som håndterer svette og væromslag bedre enn Bergtagen-jakken (og bomull generelt).

Ja, stemmer - Den ringen. Tauet er fremdeles hovedsakelig festet i sidefestene, men føres bare igjennom dette punktet. Løsningen fungert veldig bra på forrige tur ovenfor Haukeliseter. Det ble en del bratte bakker og mye rykk og rull på pulken (litt lite sikt til å holde på sånn i brattere skavler ) - Like fin fremdeles. RV7 gruses ikke noe nevnverdig (om i det hele tatt?), så jeg har ikke hatt noe betenkeligheter med å dra pulken over, i hvert fall ikke nå som det kontinuerlig er et tynt lag med is og snø på. I påsken er det nok litt værre, men da er det ikke værre enn å ta skia av og bære pulken over.

Dette fikk jeg i svar fra Exped. Kanskje greit å påpeke at jeg sendte ikke inn noe reklamasjon, kun en tilbakemelding på hva jeg hadde erfart. Vi som norsk distributør av bla. EXPED har fått din henvendelse fra EXPED og skal prøve å hjelpe deg etter beste evne. Det som har skjedd med dine dunliggeunderlag kan høres ut som downshift. Det er viktig å vite at samlingen av dun, også kjent som 'downshift', ikke er å anse som en reklamasjon. Dunfylte produkter trenger regelmessig vedlikehold, noe som ikke alltid er godt formidlet. Dun vil naturlig forflytte seg inne i hver lukkede kanal, og det kreves litt assistanse for å jevnt fordele det på plass igjen. Nederst og øverst på liggeunderlaget er det sveiset fast en skumgummilist som har til hensikt å hindre dunet i å forflytte seg mellom kanalene. Mange tror dette er dun, men det er faktisk ikke tilfellet. EXPED har utarbeidet en kortfilm som demonstrerer hvordan dette gjøres. Du kan se den her: https://www.youtube.com/watch?v=luAfJa0jtKY&list=PL4ssbCbHLhZOi5xUJWfkCRxIVB1-V5oAH&index=2 Det er viktig at oppbevaring av spesielt dunliggeunderlag gjøres på en tørr plass, gjerne oppblåst liggende under sengen eller annen egnet plass. Dette er anbefalt med tanke på at dunet skal få ekspandere seg mest mulig for å bevare best mulig isolasjonsevne. Liggeunderlag som blir oppbevart i pakkposen vil ha mer komprimert dun som forflytter seg enklere inne i liggeunderlaget og "cold spots" / dårligere isolasjon vill oppstå (slik som på dine liggeunderlag). Hvis du følger instruksjonene på vedlagt film og oppbevarer dem som beskrevet vil du få minimere områder uten dun. Men, det er viktig å presisere at dunet kan bevege på seg. Ønsker man et isolasjonsmateriale som fyller 100% av liggeunderlaget må man velge syntet som er sveiset fast på innsiden av liggeunderlaget og som ikke forflytter seg eller skum som å ikke er flyttbart.

Jeg har brukt standardpumpen i -27 på telttur. Men siden det diskuteres en del om disse pumpene tenkte jeg å gi den en test nå som det var meldt litt kaldere temp. Hev ut denne xgk'n med standardpumpe tidlig i dag mens det var rundt -25 og siden har den stått ute i snøen. Snapchatbildet sier -31 men måleren ute på vegg sier -29.5. Uansett ikke store forskjellen. Denne standard pumpa har pumpet ut litersvis med bensin til mine xgk'er. Pumpa er fra 2022 og har ikke byttet noe i den utenom å fjerne tefloncoatingen fra o-ringene. Når det er så kaldt ute skal man ha litt tålmodighet, åpne ting rolig å la ting gå seg til. Fikk en liten lekkasje ved justeringsskruen da jeg åpnet den litt for fort, skrudde den tilbake i stengt posisjon å deretter åpnet jeg den roligere å da tettet o-ringen igjen. Mulig det ikke hadde skjedd om o-ringen var helt ny. Kokte deretter opp 2L vann å det var ingen lekkasjer å spore 😀 For min del blir standardpumpa fortsatt standard utrustning mens min ubrukte arctic får være med som backup. Snapchat-1941994193.mp4

Da er 5 og siste del av mjølkevegen tilgjengelig på YT for de som kjeder seg en søndagskveld.

Dette er noe jeg har brukt mye tid i kartet på og mange helgeturer rundt om kring. Ofte er utgangspunktet å komme seg opp fredag kveld. Da er det selvfølgelig mørkt, og man har ikke så stor glede av å gå langt eller slite seg ut på høydemetere. Her er noen forslag på steder: Lifjell, men fra nordvest-siden fra Grimås. Dette er en slakere inngangsport enn den på sørøst-siden. Det er en relativt lang og seig oppoverbakke i starten. Burde være mulig med pulk, men regn med å bli ordentlig varm. Jeg har ikke vært der på vinterstid, kun i barmarkssesong, men har planer om å ta turen med ski ila. sesongen. Blefjell, men ikke selve fjellene - Mer østfor fra typ. Blestua og vestover mot Krøkla. Her har du et ganske flatt og pulkvennlig område, uten å måtte klemme inn for mange høydemeter fra start. Enkelt å parkere ved Blestua. Jeg har ambisjoner om å gå i selve Blefjell fra Nordstul osv. men det blir nok med sekk og ikke pulk, da det er en god del mer kuppert. Sørbølfjell - Ikke vært på vinterstid, men i barmarkssesong. 1,5 km opp på fjellet fra veien med moderat stigning, men etter det er man i et ganske snilt og spennende område med mange vann. Synnfjell - Litt som Sørbølfjell - Litt brattere, men litt kortere opp. Det som kan være make or break med disse to er snøforholdene. Er det mye løssnø vil det være mye jobb å komme seg opp bakkene en fredagskveld. Er forholdene bedre og festet godt er det ikke noe pes i det hele tatt. Langsua - Fra parkering på Synstgardsetra - Trygt og fint. Litt langt fra parkering og inn i de bedre Nasjonalparkområdene, men det skal være gode inngangsporter på vest, sørvest-siden også som tar deg nærmere Nasjonalparken fra start. Imingfjell, Hardangervidda - Luksus startpunkt med omtrent null høydemeter å ta fatt på før du går på Sønstevatn og har Hardangervidda for din fot. Her kan du gå i flere retninger og lage din egen tur. Kvistet rute går helt fra Sønstevatn til Mårbu når det er kvistesesong. Dagalifjell/Uvdal - Fra Vasstulan Høyfjellsseter er en veldig lett tilkommelig plass og også raskt snørik. Området er stort nok til å akkurat "runde" på en helg, og terrenget er småkuppert, men ikke av det utfordrende slaget for pulk. Hardangervidda fra Rjukan med Krossobanen - En av mine favoritter å starte fra, og landskapet på toppen er helt prima for pulkturer, uten at det er helt flatt - Men noe å se på også. Desverre er ikke dette lenger mulig da Krossobanen er stengt. Man kan sikkert gå opp alle høydemeterne Ryes vei (?) til platået, men dette vil koste! Hardangervidda fra Rv7 - Her har du mye å velge i og mye enkelt pulkterreng med enkle startsteder. Noen greie startpunkter er Dyranut, Fagerheim, Halne Sør for Haukeliseter - Mikset terreng og enkelt å komme til og parkere ved. Enkel og flat start og gode camp-muligheter tidlig på. Du har fjell som Skrimfjella og Narefjell nære Oslo - Der har jeg kun vært i barmarkssesong og ville ikke tatt pulken dit pga. litt vel kuppert og bratt skogsterreng. Jeg har vært en del på Høgfjell (Oslos nærmeste 1000-meter) på fottur. Her er det nok potensiale for pulktur, men det kan være litt jobb å komme seg opp det litt kupperte startpartiet fra Karibrenna.

Burde ikke dette flyttes til Røverkjøp-tråden? 1 år støttemedlemskap på meg!

De er til å brukes, primuser skal ikke være hylledronninger etter min mening 😁 Intet nytt å oppdage, fungerer prikt likt som alle andre XGK. Lyden er den samme som på en dragonfly, litt kvassere lydbilde enn xgk shaker og ex.

Noen bilder av hva som befant seg inne i esken, skal være relativt komplett. Ikke akkurat ukjent innhold for noen med msr brenner. Men de tidligere kom med aluminium kopp for beskyttelse av brenner under transport og spritflaske for forvarming. Msr verktøyet er også noe simplere på disse modellene. Produsert 6/1982. Veier 299gram, en XGK II Shaker veier rundt 286 gram. Spørs om det er sparker "fliten" som drar opp de få grammene. Denne utgaven er såklart uten shaker jet men har rensekabel. Pumpa er testet etter den fikk nye o-ringer og slange. Fungerer helt utmerket, pumpeskaftet har noe lengre vandring enn dagens duraseal så det virker som at den bygger trykk en del raskere. Justering av flammen er relativt lik dagens pumper, men kanskje bittelitt mer følsom. Blir spent å prøve sammen den nye X/GK'n da den skal ha et messingfilter under dysen og dette skal vist gjør den enda bedre på lav effekt.Flammebilder kommer! Ser ikke problemet med å bruke primuser, fult mulig å holde de i veldig god skikk likevel om det brukes. Ble et gratis glassmonter her om dagen, perfekt oppholdssted for noen gamle primuser 😆

Det kommer! 😁 Har overhalt den originale pumpen, slangen som holder NRV-ventilen på de gule pumpene morkner opp og blir til pulver med tiden. Dagen den skal fyres må den såklart fyres sammen med sin originale pumpe. Ikke langt unna men det er to forskjellige utgaver. Blått hus er som regel pre 1980 og finnes vel på modellene 9A og GK? Har sett den der, Doc Mark er virkelig en kunnskapsrik person når det kommer til primus. Min XGK II som jeg fikk kjøpt gjennom CCS var også helt ubrukt når jeg mottok den. Men jeg ser at å bruke den ikke er et spesielt stort problem, forvarming på rødsprit samt en vask i ny og ne. Holder den i fin skikk. Pumpene som følger med feks XGK II er relativt skjøre å kjent for sine problemer. Den gule pumpen som følger denne fra 1982 er en av de bedre pumpene som msr hadde før.