Vinnerliste

Vind på Helgeland i dag! Mine trimtopper nummer 113 i dette året 2024- som har vært preget av stygt benbrudd, blindtarmbetennelse og generelt latskap/alderdom. Har veldig sansen for å traske i snø og nede på myra er den kne dyp. (For å utfordre latskapen og ingen fare for å slå seg ved fall) Høyere opp er det mer avblåst men tidvis vanskelig å holde seg på føttene. Hadde hatt behov for slalåmbriller når haggelet pisket som verst. Noterer det samt gamasjer- man lærer aldri.

På bilde ser dere mitt Helsport Summit. Et 2 personers telt som jeg mener at jeg kjøpte i 94 eller 95. Dette er et en-duks telt i microfiber som var beregnet til bruk i de store høyder. Den gang og beskrevet som et lettvektstelt med komplett vekt på 2,2 kg. Jeg har ikke brukt teltet i de ekstreme høyder, men i fjellheimen i nord og sør norge, sommer og vinter. Den gangen var 2,2 kg et meget lett telt . Jeg har ligget i det alene og sammen med en annen. Har ikke hatt det ute i ekstrem nedbør, men i regn og tidvis mye vind. Det har ingen ventilasjonsluker, men jeg har ikke hatt nevneverdige problemer med kondens. Teltet står meget støtt. Fra jeg bestilte teltet til jeg fikk det gikk det flere måneder, dette fordi Helsport ikke var sikker på valget av materiale til duken. Teltet forsvant fort fra deres utvalg av ukjent grunn, så jeg er ikke overrasket om jeg har den eneste utgaven.

En herlig tur i "vår"-sola på Romerike i går.

Bergans hadde einduks tunneltelt med dermizax for mange år sidan, på same tida som Cho Oyo

Jeg har brukt Soto Stormbreaker ned mot -30, det fungerte helt fint (det var 2 døgn med så lav temperatur). Det er VIKTIG å IKKE fylle flaska med for mye drivstoff + at den ligger flatt, spesielt når den er nettopp fylt opp, det bør heller ikke skvulpe i flaska. Dersom luftslangen i flaska tar inn fuel i "start" posisjon hvis flaska er for full (start er blanding luft/bensin), vil brenneren oversvømmes av bensin. Dette betyr bål.

Nå har jeg aldri testet slike selv, men Randulf Valle har skrevet om Bergans Cho Oyo i Dermizax, som også er omtalt her. Dukker opp på finn av og til. Han har også skrevet om Ferrino Monster. Felles er at begge er nok mer myntet mot vinterbruk enn sommerbruk.

Denne?

Ser dette er en "gammel" tråd, men siden det er litt sprikende svar av typen "tipper at ..." så tenkte jeg å komme med mine helt konkrete erfaringer i tilfelle flere lurer på det samme. Jeg har vært en god del på sykkelcamping og har hatt med sykkel på Oslo–Kiel (Color Line), Oslo–København (DFDS) og Rødby–Puttgarden (Scandilines) for å nevne noen. Etter pandemien har det vært like rutiner på alle disse fergene de gangene jeg har reist: - Du må kjøpe billett med sykkel (som kjøretøy). Det er alltid billigere å forhåndsbestille enn å bare møte opp. Det er et begrenset antall sykler de har plass til per overfart, så det er lurt å bestille tidlig hvis du skal reise i høysesong. - Du "sjekker inn" i billettluka for personbiler og blir deretter henvist til venteplass foran alle bilene. De blir drittsure hvis du er seint ute og de ikke kan få deg på først – da må du vente til alle biler er kjørt inn og i mellomtida får du masse onde blikk. - Matrosene vinker deg inn på ferga før alle kjøretøy og forteller deg hvor du skal sette sykkelen. Det er enten i egne sykkelstativ eller i et cargo-område, i begge tilfeller har de stropper så du kan surre fast sykkelen helt trygt. Jeg har i tillegg med meg en enkel lås på tur og bruker denne til å låse framhjulet fast i ramma. NB! Fergene tillater som regel IKKE at du låser sykkelen fast i noe annet enn seg selv, i tilfelle de må flytte den underveis. - IKKE LOV å sykle på ferga, sykkelen må leies. Hvis du bruker sykkelsko med klosser under så anbefaler jeg å bytte til flipflops mens du venter på land. - Du kan vente/somle ved sykkelen til bildekket stenger, og da er det trygt å gå fra bagasje der. Men jeg pleier å pakke så lett at jeg enkelt kan ta med meg alt opp i salong/lugar. Personalet anbefaler som regel å ikke legge igjen verdisaker på bildekket, fordi de ikke garanterer for tap eller skade på løsøre (sykkelen er deres ansvar, men ikke bagasjen). Siden turen er avlyst om telt/sovepose forsvinner, så pleier jeg å heller ville drasse på det enn å risikere at det blir stjælt.

Gode forhold til å være så sent på høsten. Det kunne lett være både is og snø og gjerne full vinter, på denne tiden av året. Det var nesten varmt og opphold, og nesten ikke vind da jeg kom til Hunnedalen. Nå hadde YR nevnt sol, men den holdt seg bak skyene. Det var likevel helt greit å gå innover til Blåfjellenden. Ingen spor av vinter. Bare sen høst med dype røde og brune farger i myrene, og trær uten blader. Det er lite grønt igjen, og bare noen einerbusker har beholdt fargen. Oppe i høyden, ble jeg møtt av lyden fra liryper. Det er kjekt å både se og høre rypene kakle borte i lia. Mindre kjekt var det å omtrent få sjokk da ei rype flagret opp rett under meg. Slikt er ikke godt for hjertet – tror jeg. Både på vei innover på torsdag og på tilbaketuren på fredag, stoppet jeg opp flere ganger, bare for å se meg rundt, og få med meg naturen - for hva som lett kan bli siste gang i år. Jeg håper selvsagt å få anledning til å gå innover også neste år, men for denne høsten ble det en slags avskjed med sesongen. Etter å ha passert 70 med god margin, merker jeg jo at kondisjonen ikke er hva den var i min ungdom. Da jeg var femti eller der omkring. Likevel er det forskjell på hvor fort jeg går sent på høsten i forhold til tidlig på våren. Det blir mindre og kortere turer på vinteren og ikke så mye «kondisjonstrening» selv om jeg forsøker å holde «koken» oppover bakkene. Det blir liksom ikke nok. Denne gangen gikk det lett innover heia. Bakkene virket mindre bratte og ikke så lange som tidligere. Det var lett å tenke på stien fremover, det var ikke langt til neste punkt, selv om det fortsatt tar tid. Jeg kom ned til hytta i god form, og kunne starte på jobben jeg var inne for å gjøre. Det lekker rundt en takhatt på «dass». For å finne ut av hva som må gjøres var det spørsmål om bilder. Her var det bare å finne fram stigen – i to lengder og komme seg opp i høyden. Noe jeg så avgjort ikke er glad i. Bildene ble tatt og stigene ryddet unna, og selv om det ikke tok spesielt lang tid var det alt nesten kveld da jeg var ferdig. Det var tid for å sjekke benken inne på annekset og finne fram lesestoff. Denne gangen måtte jeg utsette lesingen. Det kom folk. De to forrige gangene jeg var innover kom det ingen andre. Jeg var helt alene. Denne gangen fikk jeg besøk av to stykker. En kar som kom opp Fidjadalen og ei jente med hund som kom fra Hunnedalen. Det var mørkt da jeg sto opp. Det ble ikke skikkelig dagslys før nærmere ni. I motsetning til hva YR mente vi ville få blåste det litt, og sola forble bak skyene. Selv om det var enkelte hull i skydekket. Jeg ventet til litt ut på dagen før jeg tok mot Hunnedalen. Da hadde vinden – som meldt, forsvunnet, og dammen utenfor annekset lå speilblank. De var kaldere på morgenen enn dagen før, men det var langt fra frost. Igjen ble det en enkel og grei tur over heia mot bilene. Rypene holdt seg vekk fra stien, selv om jeg kunne høre de oppe i lia. Med lite vann i vaet og i Fossebekken, var det små hindringer for en kjekk og flott tur. Som turen inn, gikk tilbaketuren ganske kjapt. God form og kondisjon gjorde også at jeg ikke kjente turen noe særlig da jeg sto ved bilen. Det blir kanskje en ny tur innover, men denne kan lett bli den siste for i år. Takk for i år.