Vinnerliste

Trangia Micro. Mer enn nok når du bare skal ha én kaffe og rett-i-koppen lunsj.

Nettopp derfor tenkte jeg at de gamle trådene kunne være kurant lesestoff frem til TS fikk nye svar her...

Du bekrefter strengt tatt bare det jeg mistenker. Overvåkning for å forhindre tyvjakt, tyvfiske og ulovligheter stiller også helt andre krav til overvåkningen for å være lovlig, og skal være synlig skiltet. Dette tror jeg mange gjør, med "viltobservasjon" som alibi.

Lofoten Pro i vinterstorm her. Andre Pedersen har peiling. Det er et firesesongerstelt så det vil gå meget bra. Stormmatter trenger man ikke, bare se til feks Hilleberg:

Fristende, men etter en kikk i fiskeutstyret så har jeg så det holder, i flere liv fremover.

For et års tid siden kjøpte jeg et spann med 1000 makk. Denne bøtten ble først satt øverst i kjøleskapet, hvor det er ca 8c. Der ble den stående fra jeg kjøpte dem i mai og helt til november, når jeg endelig bestemte meg for å få kastet dem. Men til min store overraskelse så var makken fremdeles levende, men litt tynn når jeg sjekket bøtten i november. Da ble jeg i grunn intressert i å se om jeg klarte å holde dem i live. Og i mellomtiden har jeg forsøkt litt forskjellig, feks matavfall, grønnsaksrester, gress og liknende for å se hvordan makken klarte seg. Jeg har også forsøkt noen ulike beholdere for å se hvilken som fungerer best. Jeg kunne ha sagt mer om hva som fungerer og hva som ikke fungerer, men jeg tenkte i grunn bare å dele en enkel oppskrift på hvordan du kan holde makk i live i godt over et år. 1. Skaff en 15l boks fra feks Europris med god lås på lokket. Drill 3mm hull i lokket for å skape ventilering. Så lenge hullene er et stykke fra kanten så vil du ikke oppleve at makken klarer å komme seg ut, de kravler opp veggene men klarer ikke krype på taket. 2. Legg leca-kuler og plantejord i aluminiumsformer, og varm begge i 45 minutter på 90c. Ved å varme jorden og leca-kulene steriliserer du dem noe som gjør at det er mindre sannsynlig at andre innsekter, sopp eller planter blir med inn i boksen. 3. Legg leca-kuler nederst med jorden oppå, tilfør litt fuktighet men ikke for mye. Det vil alltid komme mer fuktighet inn med maten. 4. Mat dem med frossen rosenkål, feks First Price hvor man betaler 18 kroner for 600 gram. som er nok til over en måneds tid. Jeg har testet mye forskjellig mat men rosenkål er uten tvil det som blir spist fortest, er lett tilgjengelig og aldri har skapt problemer som feks mugg. Utendørs kan du fint mate med hva som helst, men innendørs må du være forsiktig ettersom maten kan ta med seg mugg eller andre innsekter som flytter inn i boksen din. Dette er ikke ment til å være en fullstendig guide og det finnes garantert mye annet du kan gjøre, men dette har vert nok til at makken min har overlevd i en bod som holder ca 16-22c gjennom et helt år nå. Noe som gjør at jeg har hatt den tilgjengelig til feks isfiske og tidlig vårfiske ved behov. Det har vert en god investering for min skyld. Og ikke bare har de overlevd, de har også formert seg og det var nå fullt av babymakk som kravlet rundt inne i spannet. Noe som tilsier at de har hatt det ganske så hyggelig der inne.

Brusletto Speider og Mora Speider virker jo som om det er omtrent samme kniv med tanke på størrelse osv, men jeg får et hakket bedre kvalitetsinntrykk av Mora Speider. Litt smådetaljer som utformingen av fingerbeskyttelse osv, samt hvordan stålet sitter i forhold til håndtaket. Men så koster den også 400 mens Brusletto sin koster 200. Begge er nok gode valg. Fint å ha en kniv hvor man ikke skjærer seg hvis fingeren glipper osv.

Jeg tror ikke det er mange som vil påstå at det ikke er brukbart. Man trenger ikke så flott utstyr for å ferdes i norsk natur som mange skal ha det til. Jeg har vært på ukestur i høyfjellet med billig regnsett og flanellskjorte og joggesko. Poenget mitt, ihvertfall, var at om man skal legge penger i turklær, og bruksegenskaper er det viktigste, så virker ikke Amundsen som en produsent som vektlegger de egenskapene mest. Det betyr på ingen måte at de ikke duger, men man får kanskje mer for pengene andre plasser. Når jeg har valgt å kjøpe dyre turklær har det som regel blitt Klättermusen, og det er ikke for motens skyld ihvertfall, for det meste er rævstygt 😅

Du sier ikke noe om hvor du skal på tur om vinteren. I "ungdommen" brukte jeg alle mulige ulike slags telt i Nordmarka om vinteren. Noen ganger bare tarp. Det er helt kurant i skogsterreng. Det eneste vi gjerne passet på var en runde opp om natta og riste av snø om det var mye og bløt nedbør når det var mildt. Det går helt fint. Her i Finnmark og over tregrensa vil jeg gjerne ha mer dedikerte ekstremtelt til de turene det kan bli litt vær. Men også her har jeg hatt kompiser som har kommet og teltet ved/hos meg med SL-versjoner av telt og det har gått helt fint når det har vært lite vind og nedbør. Mitt telt har vært deres backup om det skulle bli mer vær enn spådd. Jeg bruker gjerne 4-Camp alene på vinteren til 1, men innser at det kan være litt mye å håndtere i vind ved oppsett alene. Men det har gått fint til nå. Så det kommer både an på hvor du skal på tur og hvilke forhold du velger å bli hjemme i...

Jeg har et tilsvarende fjellheimen 3 camp fra 2007 som har vært med på utallige teltnetter vinterstid. Mange ganger under svært barske forhold i høyfjellet med veldig sterk vind og mye snø og fokksnø. Teltet har alltid stått han av, men under slike forhold var alltid stormmatter et savn. Jeg ofra en del innvendig plass for å måkke snø opp langs kantene rundt hele teltet for å tette skikkelig. Straks jeg var ferdig å studere så investerte jeg derfor i et nesten tilsvarende fjellheimen 3 camp extrem med stormmatter, men da fritida etter studiene er relativt begrensa så har fortsatt ikke det "nye" ekstremteltet kommet opp i like mange netter ute vinterstid som den gode gamle sliteren. Det gamle fjellheimen 3 camp har som du skriver ikke ventiler med like god gjennomtrekk som de nye. Det har likevel alltid gått bra for meg å fyre primus inni det også vinterstid. (kanskje bare flaks? Har aldri prøvd å ha med CO-måler) Jeg ser at det nye Lofotenteltet du refererer til har duk som ikke går helt ned til bakken i front. Dette er en detalj jeg regner med at du vil være missfornøyd med vinterstid. Når du må slå fronten opp mot vindretninga og fokksnøen kover må du tette helt i front. Du blir da nødt til å laste på med snø og presse frontduken helt ned i bakken sånn at det blir helt tett. Teltet vil helt sikkert stå han av og funke sånn høvelig OK på vinterturer, men personlig vil jeg alltid foretrekke telt med stormmatter på vinterturer høyt til fjells. Stormmatter både av hensyn til ekstra stabilitet og innvendig plass da man slipper å måkke snø opp langs kantene og presse ihop yttertelt og innertelt.

Vurderte ny storsekk, Jääkäri XXXL, men slo det fra meg pga plassen i bagasjerommet…

Ser dette er en "gammel" tråd, men siden det er litt sprikende svar av typen "tipper at ..." så tenkte jeg å komme med mine helt konkrete erfaringer i tilfelle flere lurer på det samme. Jeg har vært en god del på sykkelcamping og har hatt med sykkel på Oslo–Kiel (Color Line), Oslo–København (DFDS) og Rødby–Puttgarden (Scandilines) for å nevne noen. Etter pandemien har det vært like rutiner på alle disse fergene de gangene jeg har reist: - Du må kjøpe billett med sykkel (som kjøretøy). Det er alltid billigere å forhåndsbestille enn å bare møte opp. Det er et begrenset antall sykler de har plass til per overfart, så det er lurt å bestille tidlig hvis du skal reise i høysesong. - Du "sjekker inn" i billettluka for personbiler og blir deretter henvist til venteplass foran alle bilene. De blir drittsure hvis du er seint ute og de ikke kan få deg på først – da må du vente til alle biler er kjørt inn og i mellomtida får du masse onde blikk. - Matrosene vinker deg inn på ferga før alle kjøretøy og forteller deg hvor du skal sette sykkelen. Det er enten i egne sykkelstativ eller i et cargo-område, i begge tilfeller har de stropper så du kan surre fast sykkelen helt trygt. Jeg har i tillegg med meg en enkel lås på tur og bruker denne til å låse framhjulet fast i ramma. NB! Fergene tillater som regel IKKE at du låser sykkelen fast i noe annet enn seg selv, i tilfelle de må flytte den underveis. - IKKE LOV å sykle på ferga, sykkelen må leies. Hvis du bruker sykkelsko med klosser under så anbefaler jeg å bytte til flipflops mens du venter på land. - Du kan vente/somle ved sykkelen til bildekket stenger, og da er det trygt å gå fra bagasje der. Men jeg pleier å pakke så lett at jeg enkelt kan ta med meg alt opp i salong/lugar. Personalet anbefaler som regel å ikke legge igjen verdisaker på bildekket, fordi de ikke garanterer for tap eller skade på løsøre (sykkelen er deres ansvar, men ikke bagasjen). Siden turen er avlyst om telt/sovepose forsvinner, så pleier jeg å heller ville drasse på det enn å risikere at det blir stjælt.

Her beskrives det hvordan du gjør det hvis Deichman er ditt bibliotek https://deichman.no/vi-tilbyr/pressreader_49583625-0e3a-4510-9a3d-3e161adfa313

Advarsel: Et bittelitt negativt innlegg. 😇 Du har kanskje hørt om Zakopane? Et velkjent reisemål for fjellturer og naturopplevelser for de fleste i Sentral-Europa og selvsagt, Polen. Så dette måtte jo sjekkes ut. Jeg tok nylig fly til Krakow og etter god busstur fra flyplassen - var jeg jaggu der. Jo nærmere Zakopane jeg kom; jo flere, større og mer ufyselige reklameplakater langs veiene som ødela alt som kan minne om utsikt. So joda, svinesnitzel til 28 pln, buggy car, rafting, hesteridning, ATV, elektriske sykler, thai-massasje, leie av sykkel & mye mye mer. Her skal du bombes med reklame. Det var litt fornøyelsespark, Disney-land følelse jeg fikk på vei inn mot byen. Jeg tok taxi fra sentrum av Zakopane 4 km ut fra byen, der jeg hadde leid et lite koselig krypinn for hele 500 kr,- for tre netter. Taxi-turen kostet 3x av det det vanligvis gjør ellers i Polen. Her er det DYRT, vel, dyrt til å være Polen. Fremdeles innafor med norske øyne. Men vesentlig dyrere enn Polen for øvrig. Zakopane har en stor lang gate. Her man du risikere å bli svindlet av en person i bjørnekostyme (står på Wikipedia ;p). Restaurantene hadde flotte bord og stoler, ofte med åpen ild i koselige omgivelser. Men maten var ikke så mye å skryte av. Fikk litt "charter-følelse" av den gata.... Jeg så derimot et stort utendørs marked, der det ble solgt mye lokalprodusert mat, og det ble solgt en masse saueskinn (250 norske kr,-), sitteunderlag i saueskinn (50 kr,-). geiteskinn (200 kr,-) og reinsdyrskinn (1200 kr,-). Og mye, MYE ost.... Samt håndlagde produkter i treverk. Det var vel kanskje det kjekkeste med Zakopane by. Greit; en dag der - det holdt for meg. Så var det tilbake til den lille fine hula mi - smøre litt niste, fylle termosen og stikke til h* vekk fra Disney-land-Zakopane-by og inn i naturen, nemlig, Tatra nasjonalpark. Jeg valgte en inngang litt ut fra der folk flest går; i et håp om å gå alene. Måtte betale 25 kr,- for å komme inne. Hunder er fy-fy, og pass deg for bjørnen står det på skilt langs inngangen. Du skal helst holde det PÅ stien - og trenger du hjelp; strekker du ut armene når helikopteret flyr patrulje forbi. Javel! Her er det ikke natursti. Det er en bred vei på ca 3 meter, fylt med stein og grus. Da Zakopane / tatrafjellene er ekstremt populære. Var steinene glattpolert av all trafikken opp og ned. Det hjalp heller ikke at var nokså mye gjørme på bakken, og når jeg kom høyt nok til at frosten også inntok landskapet. Ble mobiliteten min meget redusert, og det var kjedelig - for en som liker å ha litt "fart", men blikket oppover; istedenfor å bare vurdere stein på stein. Mens vi her i Norge er vant med at de fleste gir deg et snev av smil, og i det minste sier hei. Så var folk flest motsatte her... joda; noen smilte å sa hei. Men de aller fleste gikk forbi uten å ense deg; og med et litt "surt tryne". Tur-kulturen / lynnet / opplevelsen jeg fikk, eller, "energien" jeg følte på - var litt sær (sett med norske øyne). Men for all del; naturen var flott den. Men jeg savnet å møte noen hunder på veien. Og det føltes litt "sterilt og kontrollert". Jeg kan forstå at mange liker Zakopane. Men det var som dere kanskje skjønner; ikke heeeeeeeeeelt min smak. Nei; borte bra men hjemme best. :))) Tre dager var nok.

Ble en meget flott turdag på Lifjell i går, lørdag 26. oktober - Nå er det nok ikke lenge før frosten og snøen kommer for fullt der oppe, så dette kan ha vært min siste Lifjell-tur i år. Men har ikke gitt helt opp enda, kan hende man kan ha flaks og at snøen holder seg borte en stund til. Turen ble avslutten med en god middag på Aarnes Kafeteria (ved Gvarv) på vei hjem. - 16km / 4t 50min. (Kun bilder med mobilen denne gang..) Snotjønn: Kanskje årets siste lunsjpause ved favorittplassen på Øysteinnatten: Utsikt ned til Storsteinstjønna og Skrubbelinuten i bakgrunnen: Isen begynner å legge seg i kantene av vannene, her ved Skardtjønn: Nedover Oksladalen, med Langetjønn nederst: Langetjønn, ser tilbake opp Oksladalen: Rundtur rundt Sandtjønn: Flott sted å ha pause: Andre enden av Sandtjønn: På vei ned mot Oksladalen igjen: Lavtskydekke/tåke som dekket hele Bø og nedover Norsjø, helt ned til E18. Dagens rute, gikk mot klokka.

Ja, selvfølgelig. Jeg vil gjerne se en video av deg som tar den ut av esken og viser den fra alle vinkler, samt viser all dokumentasjonen som kommer i esken. Da vil jeg gjerne se deg veie den – ikke på en vanlig kjøkkenvekt, men på en laboratoriestandard presisjonsvekt. Det ville også hjelpe enormt hvis du kunne sammenligne den med noen av de mange billige eksemplarene du kan bestille fra Kina-butikkene. Til slutt vil jeg gjerne se hvordan du klarer å sette den på flasken. Trenger du å smøre ringen med olivenolje for å få den til å gli over halsen på Nalgene-flasken? Jeg er sikker på at jeg ikke er det eneste medlemmet her som i spenning venter på svarene dine på disse svært viktige punktene.

Det finnes en og annen med pels innimellom all pippipen borte i Skoganvarre også altså:

Regnfulle dager på sørlandet, men ble en søndagstur til Havrefjell og Ormfjell mens det var meldt oppholds. Og Yr hadde jaggu rett, oppholds hele turen, og begynte å regne igjen rett etter jeg satte meg i bilen og kjørte hjemover... Denne gang fikk jeg med meg ei turglad og entusiastisk jente også, det skjer ikke så ofte Dog lånt av min mor, og første gang det bare var oss to på tur. Gikk over all forventning. Hjelper med godt trent, snill og lydig hund.

Traff overgangen til vinter på dagen på Skorve i Seljord denne helgen. Den litt uplanlagte planen var å gå opp på Skorve og se på i hvert fall et av flyvrakene som er der. Fremme med bilen sent fredag kveld fristet det ikke supermye å komme seg opp på flatt terreng, for veien opp er superbratt og lang med minst 500 høydemeter før man nærmer seg noen greie plasser. Da endte leir mer eller mindre midt på en sti og kanskje siste flate platå før det hadde blitt veldig vanskelig å slå leir. I mellom første tur ut av teltet på morgenen og til kaffe og frokost er inntatt har det blitt helt hvitt utenfor teltet. Opp videre finner vi fort ut at turen må forventningsstyres. Med høy feber og sengeliggende for bare en uke siden er oppoverbakkene med ~22 kg tung sekk blytungt. Det ender med leir litt nedenfor Gøysen. Det er såppass surt i været og med regn/snø at vi heller ikke gidder å gå siste stykket bort til første flyvrak på fjellet. Godt med litt "late" kvelder i teltet også, men regnet skulle vise seg å komme sidelengs etter hvert, og litt for sent har jeg reagert med å stenge toppventiler og ventilen som er vendt mot vinden på Abisko Dome teltet. Det ender med et veldig vått innertelt-tak og vegger, og siden vi ikke kan lufte så mye blir det også et kondens-o-rama i teltet og alt er mer eller mindre vått søndag morgen, med greie 0-1 grad i luften. Man minnes på at overgangen fra høst til vinter i fjellet egentlig er den mest krevende tiden å telte på.

Jeg tenker at hvis du har lyst så har du god tid til å bestemme deg eller ombestemme deg før april, og hvis du kjøper ski nå og bruker dem jevnt utover vinteren vil du innen april være kvalifisert til å svare på spørsmålet selv. Så det store spørsmålet er ikke om du vil klare det eller ikke, men om du har lyst til å kjøpe deg fjellski.

Jeg ville i alle fall starta der.

Vi har utforsket en del av nordøstre Seiland i helgen og det er et ganske spennende område med alt fra grønne daler til noen steinrøyser av noen fjell ispedd noen flotte krystallklare vann. Må helt klart gjøre en innsats her i årene fremover med både fiskestang og kamera. I helgen var det bare mobilkamera som var med.

Dag 1: Da fridager og godvær på Dovrefjell endelig står i en gunstig sammenstilling er det ikke noe å lure på; tursekkene pakkes og togbilletter fra Oslo til Kongsvoll bestilles. Jeg lover kona rolige dagsetapper, godsaker i sekken og mye moskus. Hun biter på. Dette skal bli fem deilige dager i fjellet. I strålende vær og akkurat passe vind går oppstigningen gjennom bjørkeskogen fra Kongsvoll og opp på snaufjellet som en lek. De 200 høydemetrene går i bedagelig og sindig tempo. Klok av skade vet jeg at det kan være en fordel å la kona diktere marsjfarten i motbakkene. Det er et nydelig og åpent landskap oppover Stroplsjødalen. Praten går om løst og fast og terrenget er enkelt å gå i. Plutselig, noen hundre meter foran oss, får vi øye på en gruppe på fem moskus. De går og beiter, nesten midt på stien, og det ser ikke ut som de bryr seg noe særlig om oss. Denne gangen har jeg med kikkert og kan se at det er en kalv sammen med flokken. Vi tar ingen sjanser og går derfor i en stor bue rundt. Det er selvsagt håpløst å få gode bilder av dyrene på denne avstanden med kameraet på telefonen. Flere steder får vi øye på dotter av moskus-ull i vegetasjonen. Etter at vi har krysset bekken fra Kaldvellsjøen bestemmer vi oss for å slå leir. Allaken reises og hjemmetørket pasta bolognese rehydreres. I mens maten putrer i gryta sjekker jeg om radioen får inn signaler. Moskusen er etter sigende glad i jazz, så litt dempede blåtoner setter den riktige stemningen. Da vi spiser middag kan vi se at flokken har flyttet på seg og beiter nå oppi skråningen på den andre siden av bekken. Det er en fantastisk opplevelse å ligge i teltet og spionere på moskusen med kikkert. Dag 2: Godværet fra dagen før har ikke endret seg. Videre oppover dalen ser vi en ny flokk på 7 dyr som har slått seg ned på ei snøfonn på den andre siden av Stropla. Jeg går i tynn ullskjorte og shorts, så det er sikkert alt for varmt for moskusen i dette været. Når vi nærmer oss Reinheimen kjenner både jeg og kona at det er på tide med lunsj. Crocs er en liten skatt av en luksusartikkel å ta med på tur. Både i leir og i lange lunsjpauser er det herlig å ta av fjellsko og legge både sokker og såler til tørk, og i stedet luske rundt i Crocs. Det blir stekt bacon og kokt potetmos, med Snøhetta rett bak ryggen. I stedet for å satse på topptur, bestemmer vi oss heller for å ta en rundtur. Etter at vi kommer til Reinheim setter vi derfor kurs for Leirpullskardet og videre mot Åmotsdalen. Nesten på toppen av skardet, i ly av en stein, står en stor og tett klynge med planten Rosenrot. Det er fascinerende hvordan fjellplanten greier å klore seg seg fast i den karrige grusen her oppe. På den andre siden av skardet ligger en stor snøfonn. Det er bratt og føles litt for risikabelt å krysse den der stien går, noe som fører til omvei og kaving i grov ur. Både stemning og blodsukker er i fritt fall. Vi bestemmer oss for å slå leir så snart vi finner et fint sted. Landskapet her er langt mindre grønt og frodig sammenlignet med Stroplsjødalen, men vi finner likevel en super plass for teltet, med en smeltevannsbekk rett ved. Dag 3: Vi våkner av lett tromming fra regn mot teltduken. Jeg kikker ut og ser at tåka ligger som et grått ullteppe rundt oss. Det er ikke noe dekning i dette området, så vi får hverken sjekket værmelding eller brukt radioen. Det blir derfor lang frokost i teltet med knekkebrød, spekepølse, kaffe og litt sjokolade. Vi hører litt på podcast og løser kryssord. I 12 tiden slutter regnet, og i løpet av 20 minutter er tåka i ferd med å lette helt. Været blir bare bedre og bedre på vei ned mot Åmotdalshytta, og når vi kommer dit er det full sommer i fjellet. Fra Åmotdalsvannet er planen å gå opp skardet mellom Store Langvasstinden og Larstinden. Før vi kommer dit passerer vi vann 1416 og får øye på en utrolig flott leirplass. Her har landskapet forandret karakter. Vi er omgitt av store dramatiske topper og det er stort sett stein over alt rundt oss. Her slår vi leir. Jeg måler på kartet at vi har gått 8 km denne dagen, noe som må sies å være en rolig etappe. Det er en fin strand like ved og før middag tar vi en kattevask og en rask dukkert. Det blir en deilig ettermiddag og kveld i storslåtte omgivelser. På natten blåser det opp. Teltplassen som var så luftig og fin i sommerværet ligger nå utsatt til. Allaken sine 101 glidelåsdragere rasler som et overpyntet juletre i vintervind. Jeg lurer på om det er en god idé å klippe av disse og erstatte de med bardunsnorer? Etterhvert må jeg ut for å etterstramme barduner og legge steiner på de mest utsatte forankringspunktene. Teltet står støtt og takler vinden bra, men det det blir oppstykket søvn i alt lurvelevenet. Dag 4: Vinden løyer ikke. Det blåser friskt fra sør og dagsmarsjen starter med skalljakke, lue og hansker. Vi skal opp skardet mellom Larstinden og Store Langvasstinden. Det blir en times tid oppover ura. Klyvingen går greit, men periodevis langsomt der steinblokkene er store. Midt i røysa åpner det seg plutselig et lite felt av mose og Is-soleie. En utrolig fascinerende kontrast til omgivelsene. Langvasstinden har fortsatt en liten tåkedott hengende over toppen, og vi kan se at isen akkurat har gått på vannene her oppe. Et gudsforlatt og alpint landskap. Vi finner en lun plass der vi tar lunsjpause, og etter litt pasta carbonara disker fjellbaristaen opp med en nydelig tindekaffe. Skydekket bryter nå helt opp og vi kommer inn i turens kanskje mest storslåtte område; Svånå-massivet med den steile Bruri og de magiske blå-grønne vannene like ved. Vi koser oss nedover Svånådalen, tar oss god tid og tar lange pauser. Den siste leiren bli i skråningen under Istjørni. Dag 5: Vinden herjer fortsatt. Nå har vi dekning igjen og yr viser at den veksler mellom 10 og 11 m/s. Det er også hissige regnbyger denne morgenen som kommer og går. Toalettbesøk må derfor times og gjennomføres resolutt. Vi tar på skallbekledning og stålsetter oss for de siste kilometrene til Snøheim i kuling og regn. Utrolig nok uteblir regnet. Det lysner og vi ankommer Snøheim med blå himmel, og er sesongens aller første gjester. Vi blir tatt godt imot og det smaker himmelsk med fiskesuppe, Munkholm og gulrotkake. Vi avslutter i peisestuen, mens vi venter på bussen ned til Hjerkinn og ser tilbake på bilder fra en flott tur der både været og Moskusen viste seg fra sin beste side.

Tenkte jeg skulle lage et trekk til min paris pulk. Slik ble det seèndes ut Prøvde det på en overnattingstur nå i helgen. VELDIG fornøyd. Nå ble det null stress med det "lille" ekstra turen trengte. Ved å lage fall i hjørnene, ble trekket stort nok i toppen. Altså større en pulkens omkrets.