Vinnerliste

Tenkte jeg skulle en tråd etter oppfordring av @ost, men også mtp at jeg har lett etter lignende informasjon og ikke funnet det. Jeg anser meg selv som nybegynner innen både søm og tur, men har lenge hatt interesse for klær, historie og teknologi. Selv om plast har bidratt enormt til å både få ned kostnadene og vekten på turutstyr og bekledning, er det noen baksider. Man har det åpenbare; påvirkning på miljøet. (Og før folk kommer og kverulerer, jeg er klar over at produksjon av plast ikke er det eneste som forurenser, slik verden er i dag vil alt vi konsumerer ha et visst klimaavtrykk.) I tillegg kan man snakke om komfort, uansett hva slags teknologi man har i klær med plast vil naturmaterialer alltid puste bedre. Se gjerne MyLifeOutdoors sin video om gore-tex (ignorer clickbait-tittelen): I tillegg er plast mindre holdbart i den forstand at naturmaterialer er enklere å fikse og vi har vel alle opplevd å ha treningsklær vi må kaste fordi vi ikke får svettelukten ut av dem. Så til mitt første prosjekt: turbukser/«skallbukser». Beklager dårlige bilder, skal få lastet opp bedre når jeg får mulighet. Mønsteret er modifisert puff and pencil versa pants kjøpt på selfmade. Hovedstoffet (det mørke stoffet) er neslestoff kjøpt på Oslo Middelalderfestival for noen år siden. Buksen er flatlined med et ull/silkestoff (70/30) kjøpt på Rainbow Tekstil. Det lysere stoffet er forsterkningspaneler av den tykkeste linen de selger på Rainbow Tekstil. Tråden brukt er ubleket Gütermann sytråd i silke, med unntak av noe bruk av lintråd. Begge kjøpt på Rainbow Tekstil. Buksa har lukning i begge sider med hempe og knapper i metall fra henholdsvis Selfmade og Sømsenteret. Hensikten her er å bruke materialets naturlige egenskaper til å oppnå det vi oppnår med plaststoff og impregnering. (Jeg er kun lekmann, ta høyde for at noe feilinformasjon kan forekomme.) Ref det jeg har lært meg om disse stoffene er buksa vannavstøtende, temperaturregulerende, den er resistent mot mugg og bakterier, den er slitesterk og enkel å lappe. Jeg forsøker også, så langt det er mulig, å bruke ublekede/ufargede stoffer. Fra bruk vet jeg at den er sykt komfortabel. Jeg ville ha en vid bukse, så jeg har mulighet til å bruke den med stillongs på vinterstid. Den er tung, ja. Det er del av grunnen til at jeg gikk bort fra snøring i livet. Siden den sitter godt inntil i livet kjennes den ikke tung på. Vasking er også komplisert, men vi mennesker vasker klærne våre for mye når de ofte kun trenger en runde i fryseren og/eller litt «spot cleaning». Jeg holder på med en slags anorakk nå, så blir mitt neste prosjekt sannsynligvis undertøy eller innerlag.

Nå er det mindre enn 3 uker til jeg drar til Argentina, og så videre til Chile hvor jeg skal starte min ekspedisjon som jeg kaller Andes ekspedisjonen. Jeg skal gå, alene, fra Stillehavet i Chile (starter på samme sted som Borge Ousland gjorde på sin ekspedisjon), over Andesfjellene, gjennom Patagonia og helt ut til kysten ved Atlanterhavet i Argentina. En tur på mer enn 2000 km som jeg håper å fullføre innen 120 dager. Det er en tur jeg gjør for min egen del, men like mye for Mental Helse Ungdom som jeg har startet en spleis for. Håper noen her kan være interessert i å støtte en god sak! https://www.spleis.no/project/381174 Det har også vært litt publisitet rundt ekspedisjon I det siste, som dere kan se under for de som vil det. https://www.nrk.no/video/skal-krysse-sor-amerika-til-fots_8bd21681-c0fc-45d4-a135-c5aef8a1fd10 https://www.tv2.no/sport/gjor-seg-klar-til-livets-toffeste-tur-jeg-er-klar-over-at-jeg-kan-do-1/17047298/ Dette kommer til å bli en helt rå tur, og jeg håper dere vil følge turen gjennom Instagram. Jeg har allerede en avtale med et produksjonsselskap om å lage en dokumentar eller tv serie om ekspedisjonen, så håper det blir noe kult at av turen min. Følg meg gjerne på Instagram: @fredrik.huthjensen

Noe av det beste jeg har investert i av turutstyr er kvistbrenner. Jeg valgte Firebox G2 i stålversjonen. Den har vært med på utallige turer, og spesielt husker jeg turene over tregrensa. Her kan man plukke kvister på tur opp og så er det bare å fyre opp og hive kaffekjelen på kok. Blir ikke triveligere enn det! Kvistbrenneren har også vært fin å ha med de siste to somrene i nord, da det har vært veldig tørt og lite nedbør. Da kan brenneren plasseres på et berg eller at man legger en stor flat stein under den.

Intet nytt under solen for oss som har vært her en stund, men fint at de setter fokus på dette - igjen! https://www.nrk.no/buskerud/rekordpriser-som-skal-lure-forbrukerne-like-for-arets-black-week-1.17116850 -

Sier du nå at anything goes, at alt er tillatt, så lenge profitt er målet, eller prøver du bare å si at det dessverre er slik noen tenker?

Kult. Har gått store deler av dette selv inkludert en tur oppom Aconcagua på midten av 90-tallet. Da var jeg innom Bolivia og Peru også, men brukte lenger tid på ca 1 år. Du får en opplevelse for livet uten tvil.

En virkelig flott tur i heia. Dette året har det vært en lang sesong for fot-turer inn til Blåfjellenden. Det ble en tidlig start. Alt 18. mai var jeg på tur innover. Fortsatt med snø og is, men det var helt greit ¨komme inn til hytta. Jeg var ikke alene i flott vær, og det kom folk fra mange steder. Den siste turen, før vinteren tar over, går som regel i månedskifte oktober/november. Sist jeg var innover, var jeg svært usikker på om det ville bli flere turer dette året. Denne uka mente både yr og storm at det ville være varmegrade, lite vind og ingen nedbør både mandag og tirsdag. Det burde så avgjort være mulig å komme inn en gang til før snø og is gjør det vanskelig. Det er folk som går innover selv om det er frost. Det er ikke helt noe for meg. Balansen er ikke som den var og det er heller ikke like kjekt å ta ut i dårlig vær. Jeg satset på en tur til. Værmelderene mente det ville være tåkeskyer og lite sol, både mandag og tirsdag. Hjemme lå tåka som et lokk over landskapet, men ikke langt inne i landet ble det blå himmel, og oppe i Hunnedalen var det ikke antydning til skyer. Blå himmel og sol var det som møtte meg, men sola sto lavt og mye av stien lå i skyggen av fjellet. I gore-tex jakke med bare en ullbluse under, var det ørlite kaldt starten, men oppover bakkene der sol fikk tak ble det varmt. Jeg lurte på hive av jakken, men gadd ikke. Jeg åpnet jakken i front og trakk ned glidelåsene i buksa, men fortsatt svettet jeg. Oppe i høyden fikk jeg trekken (Det blåste ikke mange meter i sekundet) midt i mot, og glidelåsene kom fort opp og jakken var plutselig helt nødvendig. Nede i hytta var det 7 grader inne og solskinn utenfor. Etter å ha hentet både vann og ved, fyrte jeg opp ovnen, men trakk bort på terrassen utenfor hovedhytta. I sola var det helt greit å ta en skikkelig pause med varm te og mat. Jeg fant et pledd og hadde det rundt meg. Det var ikke direkte varmt , selv om sola skinte. Det ble en flott stund i eget selskap. Terrassen på hovedhytta har virkelig flott utsikt nedover Fidjadalen og det er mange som synes utsikten er verdt hele turen inn. Jag satt til sola gikk ned bak fjellene nede i dalen. Etter bålfyring i et par timer, var temperaturen inne så vidt over tyve grader, og det hadde gått med en sekk ved og vel så det. Det ble fyring ut over kvelden for å holde varmen. Sola forsvant i firetiden, men først litt før halv seks var det mørkt ute. Jeg var ute i et nødvendig ærend i løpet av natta, og da var det fortsatt varmegrader. Da jeg sto opp, var det ny is på pytten utenfor. Temperaturen var nesten fem grader, og jeg ventet til litt ut på dagen før jeg tok ut mot Hunnedalen. Det var en helt annen verden ute enn det værmeldingen hadde ment jeg ville få. Sola skinte – lavt – fra blå himmel. Det var ikke et vindpust. Pytten – der den ikke var dekket av is, lå speilblank. Det var virkelig flott, og jeg så fram til turen over heia mot Hunnedalen. Problemet var at temperaturen sank fortsatt, og var rundt null i skyggen. Gangveiene var dekket av is og spinnglatte. Det gikk sakte i bakken, men oppe i høyden der sola hadde fått tak, var det tørt og greit Det ble egentlig en fantastisk tur over heia. Vannene lå speilblanke eller med et tynt islag. Sola skinte. Inne i skyggen var det mørkt – kontrasten var stor. Det ble en del stopp for å ta bilder. Det er sjeldent så pass bra vær så sent på året, og her var det bare å ta for seg. Jeg glemte is og glatte forhold på veien over heia, men i skyggen langs det nederste Fossebekktjødnet, fikk jeg en litt ubehagelig opplevelse. Det var is i stien – som ikke viste, og jeg skled nedover. Nede ved bilen var det bare så vidt over null, men heldigvis var veien klar, og selv om jeg fortsatt har sommerdekk, gikk turen mot Byrkjedal greit. Høsten er over og det nærmer seg vinter.

Nå er det tid for å bytte fjellstøvlene ut med padleåren og legge ut på en ny etappe av ekspedisjonen, der både naturkreftene og historiske fragmenter fra de skandinaviske nordområdene venter på å bli oppdaget og opplevd. Med min packraft padler jeg meg nedover elvene langs den svensk-finske grensen, og steg for steg, eller padletak for padletak, nærmer jeg meg målet – å ta meg langs hele den svenske grensen, helt for egen maskin! Etter måneder med vandring langs den svensk-norske grensen har jeg endelig nådd neste etappe i mitt eventyr – padlingen langs den svensk-finske grensen! I denne den andre hoveddel av Helt på Grensen-ekspedisjonen tar jeg fatt på den store utfordringen med å padle hele veien fra Treriksrøysa til Haparanda og ut i Bottenviken – en reise full av utfordringer, spektakulære naturopplevelser og grenseoverskridende eventyr. Vil du se en eventyrskildring, der naturens skjønnhet og utfordringene på en solo-ekspedisjon står i sentrum? Bli med meg på denne spennende etappen og la deg inspirere av reisen Helt på Grensen. Se episoden nå og bli med meg på padlingen mot Bottenviken!

Veldig stilig. Liker stilen

"Det bærer vestover. En behagelig kort marsj noen få kilometer fører oss til et smalt og spennende vann. Vi slår leir på oppå et berg med formidabel utsikt mot øst. Vi kan se Ballanjávri, Cáhcenjirranjávrrit, Heisojávri og i det fjerne skimter vi fjellryggene som skiller ad Kvænangsvidda og Alta/Eibydalen." OG KVÆNANGSENS VIDDER LOKKET OSS nå ute på veidemannsblod.no

Det er jo fair nok å forsøke å finne en egen nisje, men jeg tenker vel at deres plass ikke er innenfor det man kan kalle turklær. Det er mer fritidsklær for fjellet. Jeg ser for meg at deres målgruppe er kjøpesterke folk mellom 35 og 65 med Audi e-tron og hytte på de større skidestinasjonene.

La oss håpe den kommer med innganger på hver side.

Mulig det er slik nå? Men den kjøpte hadde "Dyneema® core guylines" og var svart med innlagt refleks (som er unyttig i N-Norge hele sommeren). Se https://flyalfscreek.wordpress.com/2023/09/08/durston-x-mid-2p-pro-updates/ Lys gul.

Takk for denne Ser fram til å høre om erfaringer. Og; er det mulig å lage / farge den i mørkere farger? Til sommerbruk synes jeg så lys farge er for...lys.

Stort sett telt ja. Noen ganger under åpen himmel. Inkludert et par fascinerende døgn hvor jeg sov på en benk i en park i Chile sammen med en gjeng uteliggere. Mange ganger på turen ble jeg invitert inn til å sove hos folk jeg traff, og slikt takker man ikke nei til. Når jeg var innom byer og landsbyer så rev jeg gjerne i med hotell eller herberg. Utenom toppen av Aconcagua så hadde jeg få mål med turen og ingen "regler" på hva jeg kunne eller ikke kunne. Kun å loffe rundt og treffe folk og kulturer. Noe jeg forøvrig gjorde mye på 90-tallet rundt i verden.

Spændende projekt. Vil du fortælle om dine bruger oplevelser af dem, gerne hvordan de arter sig i dårligt vejr. Ser frem til at høre om dit anorak projekt.

Jeg kan ikke påberope meg å være fordomsfri selv, og Amundsen sport gir som regel inntrykk av at man er mer opptatt av at det ser ut som man driver en aktiv livsstil, uten at man nødvendigvis gjør det. Ser ikke mye til merket blant folk man møter i fjellet eller i skogen, sommer som vinter. De går i Arcteryx, Bergans, Norrøna, Klättermusen, Fjällräven, Lundhags, Mountain Equipment, Revolution Race, Dovrefjell, og en drøss med andre merker, både billige og dyre.

Rått! Det tror jeg blir en konge tur. Blir kult å følge!

Nå er ikke jeg så kjent med merket heller men mitt inntrykk er at det er et tradisjonsmerke innenfor Afterski og egentlig ikke har så mye med fjellet å gjøre. Det er noe du ser i skiløypene rundt Oslo eller på afterski i Hemsedal, Trysil. Og de som har det på seg er gjerne folk står opp, står 3 timer fremfor speilet, tar på seg skiskoene, driter i skiene og så vandrer direkte bort til baren. Spøk til side, Amundsen tar navnet fra Roald Amundsen men har ingen ting å gjøre med selve personen. Dette er så langt jeg vet og kan se, et mote og markedsføringsmerke.

Dan Durston nevner i denne at en 2p versjon også kommer til våren.

En tur i indre Troms i august 24. En fantastisk natur, og en fantastisk sommer. https://utinord.blogspot.com/2024/11/ei-ubeskrivelig-sommeruke-i-indre-troms.html https://utinord.blogspot.com/2024/11/ei-ubeskrivelig-sommeruke-i-indre-troms.html

Tirsdag 23.07.19 gjør jeg noe jeg har gledet meg til i lang tid; jeg og kona mi drar til Island for å gå på fjelltur. Dette har vært planlagt siden senhøsten i fjor og forventningene er rimelig høye. Tidlig i planleggingen er det selvsagt lett å bli oppmerksom på Laugavegur og områdene rundt. Dette er vel Island sin mest populære tur, og derfor til tider ganske overfylt. Kanskje litt som Besseggen frykter jeg. Drømmen er jo en øde lavaslette. Sånn omtrent. Etter å ha rundet internettet faller endelig øynene mine på Kerlingarfjøll. Dette er en fjellkjede på høyfjellsplatået mellom isbreene Hofsjøkull og Langjøkull. De høyeste fjelltoppene er over 1400 meter og det er mye geotermisk aktivitet i området. Det er relativt få turister og forbindelse med buss fra Reykjavik. Solgt!! Etter en obligatorisk dag i hovedstaden står jeg og konemor nede på bussterminalen i Reykjavik klokka 07:30 onsdags morgen. Klare for eventyr. Etter 3 timer humper bussen fra asfalt og over på grove grusveier. Fra bussvinduet får vi visuell kontakt med den mektige isbreen Langjøkull, som reiser seg opp fra det brune ørkenlandskapet. Omsider svinger vi inn ved Åsgard, inngangen til Kerlingarfjøll. Der er det 8-10 små hytter og et service bygg. Det er mulig å overnatte der, og bruke det som base for å gå dagsturer. Vi tar en rask sandwich og kaffe før vi spenner sekkene på oss. Min sekk veier 15 kilo og jeg er glad jeg ikke har lastet den tyngre. Så går vi løs på Åsgardsryggur. Det er delvis skyet og 12 grader med en svak vind i luften. Vi kommer snart opp i et goldt landskap med grus og stein i ulike farger. Alt i fra beige, kakaobrunt, sennepsgult, grått og sort. Bortsett fra en mystisk kryptonittgrønn mose som gror langs rolige bekker finnes det nesten ingen vegitasjon her. Vi har beveget oss opp fra 700 til 950 meter og tar av vestover fra hovedstien. Vi følger vestsiden av fjelltoppen Mænir ved 950 meter og må til stadighet krysse snøfonner som fyller kløfter og raviner. I dette området er ikke ravinene så dype, men det vi ikke vet er at et tilsvarende landskap vil skape vanskeligheter for oss neste dag. Etter 7-8 km kommer vi til Slettaskard; en enorm steinete flate mellom fjellene Mænir, Øgmundur og Høttur. En stor snøfonn sørger for en livlig bekk med krystallklart smeltevann. Her slår vi leir. Et lyseblått Fjellreven Abisko endurance 3 tunelltelt reises. Det er mest stein og sand i grunnen så jeg legger store steiner over pluggene for å få Onkel Blå til å stå fint. Her skulle jeg kanskje tatt med Tante Grønn? (Det selvstående kuppelteltet Vaude invenio 3 ul.) Etter litt jobbing står teltet fint og kakao og brødskiver nytes innendørs i ly fra en økende kald vind. Jeg våkner uthvilt og klar, men et grynt fra koneposen forteller meg at vi må ta det rolig og at hun forventer frokost på sengen. Det blir servert havregrøt med nøtter og eple, kaffe og Anton Berg marsipanbrød. Planen er å gå til Hverabotn, slynge oss opp til topp 1232 og ned til Hveradalir før lunsj. Fra Hverabotn tar plutselig landskapet helt av; sennepsgult og okerfarget med kokende kilder og svovelgasser som damper opp fra overflaten. Dette er som å gå på en annen planet. Venus kanskje? Nå skal 300 høydemeter klatres på kort tid. Det er svært bratt her, og vi må hjelpe til med begge hendene. Det tar lenger tid og koster mer krefter enn forventet. Og da vi endelig står på topp 1232 finner vi ut at planen må forandres. Tanken på å gå ned 300 høydemeter til Hveradalir og opp i høyden igjen via Langafønn er ikke særlig fristende. Vi bestemmer oss for en snarvei. Med den gode utsikten ser vi hvor svær, bratt og nifs Langafønn ser ut. Store sprekker har den også. Jeg setter kompasskurs på stien rett over snøfonna. Her oppi høyden vokser det absolutt ingenting. Ingen lyder fra fugl eller insekter. Bare knasing av stein under fjellsko. Og vinden. Når vi kommer ned til stien oppdager vi at det ikke er noen sti videre. Noen løyper i Kerlingarfjøll er merket med kjepper som er slått ned i bakken. Dessverre er ikke alle disse merkede stiene tegnet inn i kartet jeg bestilte fra Island. (Kerlingarfjøll 1:50 000, Mal og menning) Kartet skiller heller ikke mellom merket og umerket sti. Så videre er det umerket og heller ikke noe synlig sti eller tråkk. Vi tar en pause og koker risotto og kaffe. Det er nydelig utsikt mot sør der vi ser Svarthyrna og Gråkollur som bærer navnene sine med rette. Svarthyrna er beksvart og onde krefter holder med stor sannsynlighet bolig der. Plutselig får vi øye på en vegg av regn i det fjerne som har retning mot oss. Regntrekk på sekker og regnbukse må på. Nå får vi etter hvert problemer med dype bratte raviner og kløfter og vi må lete en stund etter trygge veier ned og opp. De ligger på rekke og rad bortover i landskapet, og motet og humøret synker i regnværet. Vi må forbi, ellers havner vi ned i Kerlingardalur med sine altfor høye og steile sider. Endelig kommer vi til den siste ravinen med en elv som må vades. Vi har crocks med oss. Etter dette blir det lettere å gå, og vi er snart nede på sletta mellom Svarhyrna og Gråkollur. Etter mine beregninger skal vi ved Gråkollur komme inn på merket sti igjen, og det er en god følelse å endelig se kjeppene som snor seg rundt foten av fjellet. Her nede er Kerlingadalur litt mindre bratt, så etter enda mer vading i crocks og klatring slår vi leir ved en trivelig liten bekk. Det blir fest i teltet med hjemmelaget chili con carne og istè. Etterpå litt kryssord i posen før vi døser inn. Vi er veldig spente på hvordan været vil bli denne dagen, da vi hører lett tromming av regn mot teltduken da vi spiser frokost. Vi har vært uten dekning siden vi forlot Åsgard og har derfor ikke kunnet sjekke værmeldingen. Da vi bryter leir er heldigvis regnet borte og vi kan til og med skimte blå himmel. Planen i dag er å følge merket sti gjennom fjellpasset som går mellom Øgmundur og Høttur. På kartet er det ikke tegnet inn noen sti her, men et nedlastet kart på appen Mapy har heldigvis oppdatert informasjon. Etter at en litt mør setemusklatur løser seg opp går marsjen lett og fint og vi er oppe på det høyeste punktet tidligere enn vi regnet med. En flott utsikt er det her i fra, med blåne på blåne bakover i horisonten. l Etter en liten pause med energibar, nøtter og tørket frukt begynner nedstigningen. Alt går lett og fint i dag og snart kommer vi ut ved snøfonnen der vi slo leir i forgårs. Ruta videre går vestover rundt Kerlingartindur, der det står en 20 meter høy bauta midt i fjellsiden. Det er denne rare steinen som har gitt fjellene navnet sitt. Kerling betyr kjerring. Kjerringfjellene. Og vi skal nå møte kjerringa sjøl....Men først må vi ned fra 1000 til 700 meter. Det føles plutselig tyngre å gå. Landskapet er småkupert og går etter hvert bratt nedover. Vi får øye på bautaen i det fjerne som står og speider gåtefullt utover viddene. Vi ser også den altfor bratte stien som går omtrent 100 høydemeter opp løsmassene. Og vi kjenner det er på tide med litt mat. Vi koker nudler og skjærer opp en krydret spekepølse som jeg legger oppi. Knekkebrød og kaffe har vi til dessert. Vi lurer på om det er tryggere å runde fjellet ved foten, og heller gå opp på baksiden der det ikke er så bratt, men da får vi øye på et reisefølge på 3 personer som kommer ned fjellsiden. Dette er de første menneskene vi har truffet siden vi startet turen. De er fra Tyskland og er på dagstur, og kan fortelle at det var bratt ned men føltes greit nok. Så da prøver vi også. Det er tungt, og mye løs grus og kjennes på grensen til hva jeg er komfortabel med. I ettertid tenker jeg at vi burde gått lenger nede. Så står vi ansikt til ansikt med den enorme steinen. Dette er jo Påskeøya møter Island. Synd Thor Heyerdahl ikke visste om denne her. Han hadde nok oppklart en og annen hemmelighet tenker jeg. Vi fortsetter rundt Kerlingartindur og får utsikt over slettelandet. Dagens etappe avsluttes ved å vade Fremri Åsgardså, og der får vi for første gang se gressbakker. Jeg gjør som jeg pleier når teltet reises; sender "alt vel"-melding med spoten min. Da får den sende 20 til 30 minutter til leiren er etablert, og sekkene pakket ut. Det jeg ikke vet nå, men oppdager når vi kommer til Åsgard er at bare 1 av alle meldingene med nødpeilesenderen gikk gjennom. Så der mister den en kunde.... Onkel Blå får en perfekt flate å stå på. Og i grevens tid. Det kommer mye regn denne kvelden og natten. Makaroni med fløtesaus, skinke og erter står på menyen, og nytes mens regnet dundrer ned. Mens jeg ligger og halvsover i posen får jeg plutselig øye på en diger dam som er i ferd med å samle seg på taket av teltet. Da må jeg ut og stramme opp og endelig kan roen senke seg. Jeg sovner raskt. Neste dag har vi bare noen få kilometer å gå. Siden de andre dagene hadde gitt oss overaskende utfordringer, ville vi være ute i god tid for å rekke bussen tilbake til Reykjavik. Spesielt siden den bare går annenhver dag. Det var litt småregn i luften på starten av dagen som tryllet frem litt regnbuemagi. Deretter gikk stien opp på fjellet igjen med frisk vind og endeløse vidder. Det hadde heldigvis sluttet å regne. Og så er vi plutselig ved veis ende. De grønne takene på hyttene ved Åsgard kommer til syne. En eventyrlig turopplevelse.

Valget er tatt og Vaude bestilt😊 erstatter nok ofte(alltid?) Helsport myggteltet dette, blir nok mere søvn med roligere voffs inni telt😊

Trolltinden er et Superlight telt, med de vektfordeler det medfører, men det du gir avkall på er svakere konstruksjon, dåligere ventilasjon, strammere til stenger, og plugger, veldig lette plugger. Begrepet selvstående er etter min mening direkte feil. Ja det står av seg selv på et vis, men uten plugger og barduner tåler det ingenting. På Trolltiden kommer også ytterduken i kontakt med innerduken, når du ikke har barduner i bruk. Når dette er sagt, vil jeg si at jeg er superfornøyd med mitt Trolltiden. Lett, tåler mye, lett å tørke i stua. Et av mine mest brukte telt. Kjøpt på finn for 3500kr Her sammen med HB Enan, Ringstind 1-2 SL. Har fått modifisert mitt litt med flere barduner og pluggfester, da 10-15 våt nysnø gjør at ventilene klappet sammen.