Vinnerliste

Takk for flere gode forslag! Syns kjeler med rundt 3L kapasitet er fine for å smelte snø. Bestilte en 3L teapot billy fra Robens i rustrittstål. Litt tyngre enn de i aluminium men ikke noe avskrekkende vekt sånn sett. Med litt inspirasjon fra Eric Phillps så ser kjelen ut til å fungere utmerket til formålet. Håndtaket laget av en gammel kleshenger som ser ut til å være eik.

Kästle XT69 fjellski med integrerte feller til 1559,-, kun lengde 190: https://markabutikken.no/topptursalg/kastle-xt69-skin-fjellski

Hei! Jeg syns buksa er bra, jeg har brukt min mye og den holder seg bra. Ikke testet disse klærene spesielt i regn da de for det meste brukes på vinterstid. Min bukse holder seg bra og er brukt til alle mine vinteraktiviteter siden jeg kjøpte den. Ble brukt til en liten ukestur i femundsmarka i februar også De teipa sømmene er fortsatt fine, mye bukse for pengene etter mitt syn. Men du får vurdere selv hva du føler er godt nok. Den er såklart en del tyngre enn de dyre buksene på markedet.

Ikke Norge, og definitivt ikke villmark – men pittoresk, likevel. Denne dagsturen i går i Churfirsten var bare 15 km, men med 760m stigning og 1300m (for det meste bratt) nedstigning. Start ved REHA-klinikken på Walenstadtberg (967m på kartet), som ble nådd på bare to timer fra huset mitt med kollektivtransport. Turen slutter ved Walenstadt stasjon, 426m: På veien ovenfor REHA-klinikken (opprinnelig et tuberkulose-sanatorium). Walensee er dekket av et lag med "Hochnebel" (daltåke): På oppstigningen til de høyere bakkene: Østover etter Schrina-Obersass (1726m på kartet) mot Tschingla, 1529m: Spiser du dem ………….eller røyker du dem? Midt på ettermiddagen. Himmelen har overskyet og tåken har lettet fra Walensee:

Nå er det tid for å bytte fjellstøvlene ut med padleåren og legge ut på en ny etappe av ekspedisjonen, der både naturkreftene og historiske fragmenter fra de skandinaviske nordområdene venter på å bli oppdaget og opplevd. Med min packraft padler jeg meg nedover elvene langs den svensk-finske grensen, og steg for steg, eller padletak for padletak, nærmer jeg meg målet – å ta meg langs hele den svenske grensen, helt for egen maskin! Etter måneder med vandring langs den svensk-norske grensen har jeg endelig nådd neste etappe i mitt eventyr – padlingen langs den svensk-finske grensen! I denne den andre hoveddel av Helt på Grensen-ekspedisjonen tar jeg fatt på den store utfordringen med å padle hele veien fra Treriksrøysa til Haparanda og ut i Bottenviken – en reise full av utfordringer, spektakulære naturopplevelser og grenseoverskridende eventyr. Vil du se en eventyrskildring, der naturens skjønnhet og utfordringene på en solo-ekspedisjon står i sentrum? Bli med meg på denne spennende etappen og la deg inspirere av reisen Helt på Grensen. Se episoden nå og bli med meg på padlingen mot Bottenviken!

I den senere tiden har jeg fundert litt på å skaffe meg en form for nødkommunikasjon. Jeg er en del på tur alene, både sommer og vinter, ofte i områder der det er dårlig med mobildekning. Jeg padler også en del kajakk, der det kan gå lang tid imellom hver gang man møter på andre. Etter å ha sett på forskjellige alternativer, vurderer jeg nå å anskaffe en håndholdt nødpeilesender (PLB). En enhet jeg har sett litt på er Ocean Signal Rescue Me PLB1 ( heretter PLB1 ). Et annet medlem av Fjellforum gjorde meg oppmerksom på at det nylig har kommet en annen type PLB på markedet. Jeg dro derfor innom Seatronic i Moss, som har begge enhetene i butikk, for å vurdere disse opp mot hverandre. På oppfordring fra nevnte medlem av Fjellforum legger jeg her ut litt utvalgt informasjon om disset to modellene (med forbehold om at informasjonen jeg per nå har er riktig). Den andre enheten det er snakk om er en Jotron Tron SA20 ( heretter SA20 ). Jeg ble fortalt at dette er en enhet som tidligere har vært forbeholdt et profesjonelt marked, men som nylig ble gjort tilgjengelig for private brukere. Dette forklarer muligens hvorfor jeg fant lite informasjon om denne enheten når jeg gjorde et raskt søk på nettet. Begge enhetene er rene nødpeilesendere med mange av de samme egenskapene. En forskjell er at SA20 også har «return link system RLS», der man får signal med lys på enheten om at nødsignalet er mottatt. SA20 har i tillegg til LED-strobe, en IR-LED, som gjør enheten synlig både i lys og mørket. Batterilevetid: 7 år for PLB1 og 11 år for SA20. Med PLB1 kan man bytte batteri en gang og oppnå ytterligere 7 års levetid. Dette koster ca. 3500 kr. Man kan ikke bytte batteri på SA20, så etter 11 år må man vurdere en ny enhet. Begge enhetene er vanntette, men oppgir litt forskjellige data rundt dette. PLB 1 vanntett ned til 15 meter. SA20 viser til standar IPX7, skal fungere minimum 24 timer i vann, og den skal kunne fungere etter å ha vært 1 meter under vann i 30 minutter. Det er et generelt krav for alle nødpeilesendere at de skal kunne fungere i vann i 24 timer. Temperatur: Begge enhetene skal fungere i temperaturområde -22 til +55 grader C. Vekt: PLB1 veier 116 gram. SA20 veier 150 gram. Begge enhetene sender ut peilesignal og de sender nødsignal i minimum 24 timer. Satellittsystem: Begge enhetene fungerer opp mot flere forskjellige satellittsystemer. På bruksanvisningen til PLB1 står det at den fungerer opp mot COSPAS / SARSAT. Dette systemet er igjen linket opp mot flere av de eksisterende satellitt-systemene vi har i dag. SA20 støttes av GPS, Galileo og GLONASS. Slik jeg forstår det fungerer begge systemene godt på våre breddegrader. Når det gjelder nøyaktigheten på posisjonen, avhenger det mer av omgivelsene man er i ( åpent lende / hav vs. trang dal eller kløft ). Tilbehør: Med PLB1 får du med en festebrakett og bæreveske. SA20 leveres med bæreveske, halsbånd med fløyte og signalspeil. Slik jeg forstår det må begge enhetene være i en bæreveske for å kunne flyte. Pris hos Seatronic: PLB1 koster 4499 kr. SA20 koster 4799 kr. Begge enhetene krever programmering som koster 699 kr. I tillegg kommer det et årlig abonnement hos Nasjonal kommunikasjonsmyndighet på 500 kr. For å kvalitetssikre noe av det jeg her skriver, tok jeg kontakt med en person som jobber i redningstjenesten. Vedkommende fortalte ut over det jeg lurte på, om at de årlig får en del unødige nødmeldinger. Da er det enten snakk om dårlig forståelse av hva som defineres som en nødssituasjon, eller nødmeldinger som blir aktivert pga. av at sekken pakkes / snøres for stramt og at andre gjenstander aktiverer SOS knappen. At man mister soveposen, eller at teltet blir ødelagt er i utgangspunktet IKKE en nødssituasjon. Tenk over hvordan man oppbevarer / pakker en enhet med SOS-funksjon. En unødig redningsaksjon er i beste fall sløsing med fellesskapets ressurser, og i verste fall vil det gå betydelig lengre tid før personer i reel nød, får assistanse. Avslutningsvis, jeg har ingen bånd til Seatronic i Moss, og begge enhetene er å få kjøpt andre steder. https://seatronic.no/ocean-signal-plb-rescueme-personlig-nodpeilesender https://seatronic.no/jotron-tron-sa20-plb-personlig-nodpeilesender-med-gps-og-rls-jo104500

Det kan hende, men det kan også hende at Jotron bare har valgt å teste mot IPX7 fordi det er det som er bransjestandard/krav. Ocean signal oppgir ikke hvilken standard de har testet mot, hvis de har testet mot en offisiell standard i det hele tatt? Jeg vil anta at begge enhetene er tilstrekkelig vanntett, og utover det vet vi egentlig ikke så mye.

Min PLB1 henger på padlevesten hele padlesesongen, og på skulderstroppen på sekken i skiseongen. Den har vert med på utallige rulleøkter, den er vanntett som bare juling. Akkurat det er jo veldig viktig for en nødpeilesender som skal være med i kajakk. Inreach og den slags sender ikke peilesignal, og man kan da bli vanskelig/umulig å finne om man driver i sjøen. Så PLB er det rette valget på sjøen, tenker jeg. PLB1 har blinkende strobelys. Den kommer ihvertfall med noen kraftige blink når jeg tester den. Og den kommer med flyteveske. Men at det koster 3500kr for batteribytte var voldsomt. Da er jo SA20 betydelig billigere per år, enn PLB1. Siden jeg snart må skifte batteri i min, kan jeg kanskje vurdere SA20 i stedet. Men den er jo både større, tyngre, og ikke like god kapslingsgrad (vanntetthet)…

Jeg er en ganske varmblodig person, som ser etter forslag til fjell/skogtur bukser. Ideelt noe som kan brukes på så mange årstider som mulig. Jeg er ganske langbeint kar da jeg bikker opp mot 198, å mye av det er i beina. Hvilke bukser/merker bør jeg ta en titt på?

Helårsbukser blir nødvendigvis et kompromiss ja. Jeg vet ikke om de er "for varme" for varme sommerdager, men de er i hvertfall unødvendig varme. Jeg bruker et par lettere bukser når gradestokken er over 20 C. Gere er heller ikke 100% vindtett. Det merker man om det blåser i høyfjellet i -15 C. Så til tøffeste vinterbruken ville jeg anbefalt noe annet, men til lettere vinterbruk er Gere super. Jeg bruker mine masse på skitur.

Disse blir ikke for varme/tunge på varme sommerdager og de har utmerket lårventilasjon:

Klättermusen Gere er min favorittbukse til helårsbruk. Slitesterk, nesten vindtett. Ikke vanntett men tørker fort. Gode lommer og god passform. Gamasjekrok.

Ikke dumt. Kaffekjele med fast håndtak synes jeg er ett godt HMS tiltak på vintertur. Søl av kokende vann (utover klær/kropp/hender/sovepose) kan være krise!

Takk for svar, tenker og prøve

Mindre høst og vinterfølelse denne helgen enn forrige tur to uker siden! Turen gikk til Skrimfjella for første gang. Merkelig nok et av få fjell i nærheten av hovedstaden jeg aldri har besøkt, så det var på tide. Siden det er en såpass kort kjøretur unnet jeg meg å vente ut den værste køtiden før jeg kjørte avgårde i 17-tiden. Opp fredag kveld og inn i mørket er standarden på alle helgeturer høst/vinter. Det er alltid litt trått å gå inn et sted i bekmørket alene, men det må til! Heldigvis var det ikke lange strekket man behøvde å gå fra Ivarsbu parkering og opp retning Stølefjell før man finner flust av potensielle teltplasser litt i det åpne. Det var merkverdig tørt fredag kveld. Vindstille, knusktørt i lyngen og knapt noe merkbar kondensdannelse. Lørdag bydde på knallvær og jeg satte avgårde videre opp Stølefjell uten noen plan. Tanken var å gå litt på humør og form. Både humør og form skulle vise seg å være ganske bra, så jeg krysset både over til Evjuseterfjellet og deretter over til faktiske "Skrimfjella". Det er et skikkelig gaupeterreng å bevege seg mellom disse fjellene! Det er litt befriende at det er veldig lite stier på disse fjellene, i hvert fall de to første. Her er det bare å bushe på og kjempe seg opp bratte knauser og bjørkekratt, og kjempe seg ned igjen på andre siden om navigasjonen ikke er helt kalibrert 😅 Leir lørdag ble rett nedenfor Vesle Styggmann på en relativt vindutsatt hylle. Herfra hadde jeg utsikt mot Styggmann og Styggmannshytta. Å besøke de sparer jeg til senere turer. Lørdag kveld og natt skulle det blåse opp til 17 m/s i kastene og regne noe voldsomt igjennom natten, så fokuset var å forankre teltet skikkelig. Alltid litt vanskelig når man både vil ha en litt fin og åpen teltplass, men også ha god grunn å sette plugger i. Jeg fikk ikke det siste og måtte ty til steiner. Oppsettet ble ikke optimalt, da å legge stor sten oppå en plugg uten noe bakke å stå i og samtidig få duken skikkelig stram ikke er det enkleste. Det ble likevel godt nok og teltet stod fint i ruskværet, men kanskje med litt mer blafring enn jeg vanligvis tillater. Her burde jeg hatt med noen reserve bardunsnorer e.l. som jeg kunne festet i bunn-reimene på teltduken og dermed rundt en sten, så hadde oppsettet mye lettere blitt stramt og fint. Notert til senere turer der det forventes å telte rett på berg Skikkelig ruskevær på natten til tross hadde jeg værgudene med meg. Værmeldingen sa sol fra klokken 10 søndag morgen, så jeg drøyde nedpakking til nærmere da. Sol ble det. Hjemover gikk turen ned i terrenget på sørsiden av Skrimfjella og over Jotefjell. Flott om ikke litt vått etter nattens regn.

Bare å finne fram Solbersaften, melkepulver og en brenner du kan lunke på i bakgrunnen. Denne er verdt å bruke tid på. Nok en gang leverer Mads verdensklasse i filmene sine.

Ble en meget flott turdag på Lifjell i går, lørdag 26. oktober - Nå er det nok ikke lenge før frosten og snøen kommer for fullt der oppe, så dette kan ha vært min siste Lifjell-tur i år. Men har ikke gitt helt opp enda, kan hende man kan ha flaks og at snøen holder seg borte en stund til. Turen ble avslutten med en god middag på Aarnes Kafeteria (ved Gvarv) på vei hjem. - 16km / 4t 50min. (Kun bilder med mobilen denne gang..) Snotjønn: Kanskje årets siste lunsjpause ved favorittplassen på Øysteinnatten: Utsikt ned til Storsteinstjønna og Skrubbelinuten i bakgrunnen: Isen begynner å legge seg i kantene av vannene, her ved Skardtjønn: Nedover Oksladalen, med Langetjønn nederst: Langetjønn, ser tilbake opp Oksladalen: Rundtur rundt Sandtjønn: Flott sted å ha pause: Andre enden av Sandtjønn: På vei ned mot Oksladalen igjen: Lavtskydekke/tåke som dekket hele Bø og nedover Norsjø, helt ned til E18. Dagens rute, gikk mot klokka.

Min egen hadde speiderkniv først til han lærte seg teknikkene. Vi hadde aldri problemer med verken slire eller andre ting. Veldig fin kniv som passer til små barnehender.

Interessant tråd… Jeg har i alle år blitt blaut på beina. Når jeg har brukt syntetiske sokker så har føtter og sko lukta lik etter kort tid. Type ullvang, Kari traa, trysilsokk og andre slike sokker medfører at jeg svetter noe sjukt på beina… Det er totalt ubrukelig for meg. Da var det faktisk bedre med syntetiske sokker og Forsvarets grå ullsokk utenpå. Men litt tilfeldig så kjøpte kona Pierre Robert tynne ullsokker på Extra for noen år siden og etter det har problemet i stor grad vært løst. Jeg bruker disse hele året både i jobbsko, fjellsko, skisko, joggesko og pensko. Jeg blir selvsagt enda av og til fuktig på beina, men det lukter ikke. Og viktigst av alt jeg er varm på beina om vinteren. Så anbefaler å gjøre en test på disse tynne ullsokkene. https://www.pierrerobert.no/no_NO/mann/tynn-ullsokk-x3%2C-41-45/D876.html?dwvar_D876_color=Black&cgid=

Gode forhold til å være så sent på høsten. Det kunne lett være både is og snø og gjerne full vinter, på denne tiden av året. Det var nesten varmt og opphold, og nesten ikke vind da jeg kom til Hunnedalen. Nå hadde YR nevnt sol, men den holdt seg bak skyene. Det var likevel helt greit å gå innover til Blåfjellenden. Ingen spor av vinter. Bare sen høst med dype røde og brune farger i myrene, og trær uten blader. Det er lite grønt igjen, og bare noen einerbusker har beholdt fargen. Oppe i høyden, ble jeg møtt av lyden fra liryper. Det er kjekt å både se og høre rypene kakle borte i lia. Mindre kjekt var det å omtrent få sjokk da ei rype flagret opp rett under meg. Slikt er ikke godt for hjertet – tror jeg. Både på vei innover på torsdag og på tilbaketuren på fredag, stoppet jeg opp flere ganger, bare for å se meg rundt, og få med meg naturen - for hva som lett kan bli siste gang i år. Jeg håper selvsagt å få anledning til å gå innover også neste år, men for denne høsten ble det en slags avskjed med sesongen. Etter å ha passert 70 med god margin, merker jeg jo at kondisjonen ikke er hva den var i min ungdom. Da jeg var femti eller der omkring. Likevel er det forskjell på hvor fort jeg går sent på høsten i forhold til tidlig på våren. Det blir mindre og kortere turer på vinteren og ikke så mye «kondisjonstrening» selv om jeg forsøker å holde «koken» oppover bakkene. Det blir liksom ikke nok. Denne gangen gikk det lett innover heia. Bakkene virket mindre bratte og ikke så lange som tidligere. Det var lett å tenke på stien fremover, det var ikke langt til neste punkt, selv om det fortsatt tar tid. Jeg kom ned til hytta i god form, og kunne starte på jobben jeg var inne for å gjøre. Det lekker rundt en takhatt på «dass». For å finne ut av hva som må gjøres var det spørsmål om bilder. Her var det bare å finne fram stigen – i to lengder og komme seg opp i høyden. Noe jeg så avgjort ikke er glad i. Bildene ble tatt og stigene ryddet unna, og selv om det ikke tok spesielt lang tid var det alt nesten kveld da jeg var ferdig. Det var tid for å sjekke benken inne på annekset og finne fram lesestoff. Denne gangen måtte jeg utsette lesingen. Det kom folk. De to forrige gangene jeg var innover kom det ingen andre. Jeg var helt alene. Denne gangen fikk jeg besøk av to stykker. En kar som kom opp Fidjadalen og ei jente med hund som kom fra Hunnedalen. Det var mørkt da jeg sto opp. Det ble ikke skikkelig dagslys før nærmere ni. I motsetning til hva YR mente vi ville få blåste det litt, og sola forble bak skyene. Selv om det var enkelte hull i skydekket. Jeg ventet til litt ut på dagen før jeg tok mot Hunnedalen. Da hadde vinden – som meldt, forsvunnet, og dammen utenfor annekset lå speilblank. De var kaldere på morgenen enn dagen før, men det var langt fra frost. Igjen ble det en enkel og grei tur over heia mot bilene. Rypene holdt seg vekk fra stien, selv om jeg kunne høre de oppe i lia. Med lite vann i vaet og i Fossebekken, var det små hindringer for en kjekk og flott tur. Som turen inn, gikk tilbaketuren ganske kjapt. God form og kondisjon gjorde også at jeg ikke kjente turen noe særlig da jeg sto ved bilen. Det blir kanskje en ny tur innover, men denne kan lett bli den siste for i år. Takk for i år.

Plastbelegget er skrudd rett inn ja. Ikke noe quick release skinne som mange nomesleder har f.eks. Etter en prat med Gösta i høst viser det seg at denne grønne modellen har litt sndre dimensjoner enn dagens rød, og han har derfor ikke meier inne og kan høste. Reparasjon er nok avhengig av at han får inn sleden, noe som er vanskelig å få til. Leter derfor etter sledebygger i Nordland/Troms, evt. Trøndelag. Virker som Göran Larsson i Kiruna (Oinakka) er beste alternativ.

Reknar med du har sjekka skisporet? Der kan du få litt oversikt over kvar som er løyper ved snø i alle fall, og kvar du må ta deg mellom ulike løypenett.

Nettopp tilbake fra en liten uke i Dividalen. Mye snø av den bløte tunge typen fra bjørkeskogen og opp, så holdt meg mest i furuskogen. Ikke vanskelig å kose seg i litt ruskete vær i gammelfuruskogen. Foruten noen jegere jeg møtte første to dagene var det også behagelig folketomt. Om noen skal forbi ligger GSI kaffefilteret mitt på vedstabelen utenfor Ole Nergård-bua 😅

Regnfulle dager på sørlandet, men ble en søndagstur til Havrefjell og Ormfjell mens det var meldt oppholds. Og Yr hadde jaggu rett, oppholds hele turen, og begynte å regne igjen rett etter jeg satte meg i bilen og kjørte hjemover... Denne gang fikk jeg med meg ei turglad og entusiastisk jente også, det skjer ikke så ofte Dog lånt av min mor, og første gang det bare var oss to på tur. Gikk over all forventning. Hjelper med godt trent, snill og lydig hund.

Danner Mountain Light II 5" Wide Black. Halvhøy sak, som nå gåes inn. Ikke så tykt lær...regner med formen setter seg ganske kjapt. Stive såler gir god stabilitet. Smal tupp god å ha i steinur/ berg. Håndsydd og randsydd...klassisk og amerikaner. Og så kan jeg bruke dem til mer urbane sysler.

Fluer binder man selv... Det er for øvrig mange andre norske butikker som leverer fluer av høy kvalitet.

Dagens turmål var Durmålsvassknubben 347 m.o.h. Den er på Kjerringøy i Bodø kommune. Lengde ca. 11 km t/r. Startet ved Fjære og gikk rundt Sørvatnet til østsiden, herfra gikk det bratt opp til Durmålsvatnet og videre til toppen. Været var veldig bra, sol, vindstille og over 20 grader. Durmålsvassknubben midt i bildet. Her sett fra Festvåg: Her fra vestsiden av Sørvatnet. Durmålsvassknubben er midt i bildet, næmest vatnet: Fra Durmålsvassknubben, mot sør, Finnkonnnakken til venstre, Steigtind til høyre lengre bak: Mot øst, mange fine tinder: Retning nord, Lofoten langt ute i horisonten: Nede ved Fjære. Bak midt i bildet så er Trolltinden. Den er kjent i klatremiljøet:

Scarpa mojito i sitt rette element. 9 år gamle nå. Er visst uslitelige.