Vinnerliste

Jeg har fått spørsmål om oppsummere og om hvilke erfaringer jeg gjorde meg. Her kommer kortsversjonen ... 😂 Oppsummering Appalachian Trail (AT) 2024 – Gikk fra Georgia til Washington DC (halve AT) Atlanta fra 02.02.2024 Startet Amicalola Falls/Springer Mountain, Georgia 04.04.2024 Avsluttet Harpers Ferry, West Virginia – mile 1026 - 28.06.2024 – tilbakelagt totalt ca 1700 km med Approach Trail og avstikkere, tilsv Oslo – Tromsø. Hele AT er 3500 til Mount Khatadin i Maine Hjemreise Washington DC 30.06-01.07.2024 Typiske spørsmål jeg har fått er: (jeg svarer for den halvdelen jeg har gått) Er det farlige dyr, som slanger og bjørner, og hvordan håndterte du det? Ja, lese seg opp på hvordan man oppfører seg i møte med bjørn. Henge opp mat hver natt eller bruke bjørnebokser og bjørnestativ der det finnes (ved sheltere(gapahuker av tre)). Kjøpte bjørnespray som jeg hadde med hele veien. Møtte 10 bjørner, 1 klapperslange og masse andre slanger. Bar du med deg alt utstyr? Hva hadde du med? Hvor tung var sekken? Hva slags utstyr brukte du? Ja, telt, sovepose, kokeutstyr, vannfilter etc. Sendte av gårde en del jeg ikke hadde bruk for da det ble varmere i været. Startet med 15,5 kg sekk inkl staver og mat for 5 dager, dvs basisvekt på ca 10 kg, som ble redusert til ca 7-8 på slutten. Brukte en del typisk lettpakkerutstyr; Hyperlite Mountain Gear 70 L sekk (1100g), Zpacks Duplex telt (700g), Altra Lone Peaks trailrunners (sko). Gikk du alene? Hvorfor gikk du alene? Traff du noen? Var det mange folk der? Var det ensomt? Var du redd? Var det farlig? Jeg gikk alene og møtte folk andre dagen som jeg gikk sammen med i 2 mndr til jeg tok en 10 dagers pause for å hvile og besøke venner i Detroit (biltur). Det er vanskelig å finne en som har tid og lyst til å gjøre det samme på samme tidspunkt. Det er dessuten lettere å bli kjent med folk når man går alene. Jeg så flere som startet i sammen, men som ble uenige eller uvenner underveis og skilte lag. Jeg vil anta at mer enn halvparten starer alene. Jeg startet som nr 2012 fra Georgia. Det starter ca 3000 i året hvorav ca 25% fullfører hele 3500 km. Jeg følte meg ikke spesielt ensom. Jeg feiret f eks bursdagen min i Gatlinburg, Tennessee med 20 andre vandrere. AT er kjent for å være en sosial trail. Av farer kan nevnes vær med kraftige stormer og mye trær som faller. Det kan være kaldt, spesielt i april. Man bør telte vekk fra veier, parkeringer og tettbebyggelse. De fleste kriminelle går ikke langt inn i skogen. Mange steder må man haike eller det er mest praktisk (sparsom mobildekning og kollektivtransport) når man skal ned til en by for å overnatte og handle nye forsyninger. Man må vise ta hensyn til dyreliv og de farer det utgjør. En del får mageproblemer pga bakterier, virus og parasitter fra vannkilder og sheltere (norovirus, ecoli, beaver fever). Dehydrering og underernæring kan også være en utfordring. Man forbrenner mange kalorier og det er en utfordring å få i seg nok mat og ikke minst næringsrik mat. Ulike belastningsskader er også vanlig. Jeg fikk noen betennelser som lot seg kurere av Voltaren. Hadde også med antibiotika i tilfelle behov. Det er mye flått som kan gi ulike sykdommer. Hvordan var naturen og terrenget? Hvor langt og lenge gikk du per dag? Hvor langt er det? Stien følger stort sett toppen av fjellkjeden så det er mye opp og ned. Fjellene ligger på mye på ca 1000 moh med kryssing av pass og daler ned mot ca 300 moh. Enkelte områder har topper på ca 2000 moh, Smokey Mountains og Greyson Highlands/Mount Rogers. Det er mye regn og svært frodig. Det er tett løvskog med mye eik og rhododendron mye av veien. I de høyeste områdene er det granskog helt til toppene av fjellene. Var det slik som du trodde? Ja, i stor grad. Jeg hadde forberedt meg godt ved å følge flere youtubere året før og lese meg opp på diverse nettsteder/podcasts. Jeg hadde trodd jeg skulle vært flinkere til å spise nok og bli i bedre form etter hvert, men jeg gikk ned 15 kg og følte med svakere da jeg avsluttet i Harpers Ferry. I en del av småbyene var det mye dårlig mat og vanskelig å finne frukt, grønt og andre ferskvarer. Kostnadsnivået var høyere enn jeg hadde forventet. Ofte ganske likt Norge. Hvordan forberede seg til en slik tur? (fysisk og mentalt) Gå lange turer i helger og ferier. Gå en testtur på minst 4-5 dager for å prøve ut utstyr. Jeg gikk gjennom Vassfaret og Valdres, 100 km på 5 dager samt en todagers tur i Østmarka i november Noe du ville gjort annerledes sett tilbake? Tatt hyppigere hviledager for å spise og ta meg inn. Jeg hadde ikke lyst til å skille lag med de jeg gikk sammen med så det blir en vanskelig avveining. Leie ut bolig og selge bil på forhånd. Lettere sekk, dvs ta med mat for færre dager av gangen. Hva er det beste med en slik tur? Treffe og bli kjent med spennende folk. Bli kjent med kulturen og livet i Sørstatene og Appalachia. Naturopplevelser. Friheten med å være så lenge på tur at man glemmer tid og sted. Kom gjerne med flere spørsmål!

Jeg har vært så heldig å få tillatelse av grunneier til å sette opp en enkel gapahuk her: Så jeg stakk på Jula, kjøpte en billig øks (70 kr,-) en kniv (25 kr,-) og en sag (30 kr,-) 😜 Det er mye "nedfallsfrukt" i området, så jeg har plukket med meg noen stokker - som jeg tenkte skal ligge til tørk. Dagens "fangst": Men jeg har jo ikke PEILING på hva jeg egentlig driver med. Jeg har masse tid, dårlig helse (så ting tar tid) - og lite på kontoen. Alt av treverk som ligger rundt omkring - er i tilsvarende størrelse.... ca 2,5 meter lange +/- tipper 10-20 cm omkrets. Stedet ligger godt skjermet for vind - og det kommer normalt sett lite snø her. Men mye regn. Dette er på Haugalandet en plass. Jeg håper å få laget en liten gapahuk på ca 2,5 x 2,5 meter... (kanskje). Tips & triks på hva jeg bør være oppmerksom på? Ideer? Forslag? Tips til ting & tang, verktøy... osv...? Her er jeg på bar bakke.... (bokstavelig talt). Verktøy: Primitive greier, uten strøm.... og alt må bæres ca 2 km. Men fy så artig da.... Aldri gjort noe slikt før.

Nå er det tid for å bytte fjellstøvlene ut med padleåren og legge ut på en ny etappe av ekspedisjonen, der både naturkreftene og historiske fragmenter fra de skandinaviske nordområdene venter på å bli oppdaget og opplevd. Med min packraft padler jeg meg nedover elvene langs den svensk-finske grensen, og steg for steg, eller padletak for padletak, nærmer jeg meg målet – å ta meg langs hele den svenske grensen, helt for egen maskin! Etter måneder med vandring langs den svensk-norske grensen har jeg endelig nådd neste etappe i mitt eventyr – padlingen langs den svensk-finske grensen! I denne den andre hoveddel av Helt på Grensen-ekspedisjonen tar jeg fatt på den store utfordringen med å padle hele veien fra Treriksrøysa til Haparanda og ut i Bottenviken – en reise full av utfordringer, spektakulære naturopplevelser og grenseoverskridende eventyr. Vil du se en eventyrskildring, der naturens skjønnhet og utfordringene på en solo-ekspedisjon står i sentrum? Bli med meg på denne spennende etappen og la deg inspirere av reisen Helt på Grensen. Se episoden nå og bli med meg på padlingen mot Bottenviken!

Fikk lyst på en ny skalljakke, kom over outleten til Bergans og vipps ble det en ny Rabot V2 3L jakke. Fikk fortsatt brukt winwin20 koden, så synes ikke 2632 var så ille pris for en Bergans jakke (spesielt når jeg først vurdere en Stormberg jakke til 1300) https://www.bergans.com/no/p/1098-rabot-v2-3l-jacket/21651#cat=478143468

Jeg ble umiddelbart skuffet, hadde nok sett for meg noe mer Hilleberg-aktig. Enig med @ole_brum om bunnduken, Helsport brukte i sin (historiske) tid å lage den betraktelig kraftigere enn resten av teltet, med norsk lyng og bærkratt tror jeg 15D kan bli vel skjørt. Jeg savner også innertelt i helt stoff, men dette kommer visstnok i 2025. På plussiden har hatt fått til godt med takhøyde, ytterduk som skjermer for sitteplass og kokkelering fra innerteltet. Endeveggene ser også så rette ut at det bør være mulig å bruke uten å stange i veggen om man er høy. Jeg hadde nok tenkt å kjøpe dette, men er ikke fullt så sikker nå. Skal studere det litt mer.

Ser ok ut til sitt bruk. Jeg syns for min del at Niak er mer enn luftig nok, så eneste grunn til å vurdere dette for meg måtte jo være vekta. Mulig jeg sjenker det en tanke når kroppen blir hakket mer skrøpelig enn den allerede er. Uansett så vil jeg nok ventet på v 1.1. eller 2.0, er alltid noe som dukker opp på nye modeller som utvikler ikke hadde tenkt på.

Etter drøye 35 år med egenstyrt friluftsliv, og etter å ha gått «hele runden» med de fleste vanlige brennere, brenner- / koke-systemer og brensel, har jeg de siste årene «stabilisert meg» på det jeg startet min frilufts-karriere med – Trangia stormkjøkken fyrt på sprit. Det er ganske mye negativ omtale å finne vedrørende bruk av sprit i stormkjøkken, og blant mange er det ansett som totalt uegnet, spesielt om vinteren. Jeg ønsker med denne tråden å balansere ut det jeg mener er et urettmessig dårlige rykte ved å belyse de positive sidene. Håper dere som ikke har noe positivt å komme med, enten kan danne en egen tråd eller bare slå dere til ro med at det allerede finnes nok av den slags der ute. En liten ansvarsfraskrivelse må vel uansett til i disse hysteriske tider😉; Jeg minner derfor om regelen «kjenn din brenner». Mine erfaringer er basert på hva jeg vil kalle et ganske allsidig friluftsliv, under alle årstider og værforhold, samt de fleste Norske (Nordiske?) naturtyper. I alt fra hverdagslige middagsutflukter og overnattinger, til helgeturer og uke-lange utflukter. Til fots, med sykkel, med kano, med kajakk, med ski og med klatresele. I snitt over de 10 siste årene har jeg mellom 80 og 100 overnattinger ute pr. år. For meg handler det ikke om kun å smelte snø, og/eller koke opp vann raskt og effektivt. Jeg vil i tillegg ha muligheten til å koke meg en skikkelig 4-kornsgrøt på morgenen, nyte nykvernet kokekaffe, og gjerne kunne koke en suppe med nudler og litt kjøtt til middag. Jeg vil også ha muligheten til å kunne steke meg et «pannebrød», pannekaker/lapper og gjerne frese opp noe Chorizo, charlott-løk, hvitløk, chilli og ingefær som smakstilsetning i en suppe eller gryterett. I tillegg vil jeg ha muligheten til å kunne fyre litt moderat i teltet for lett tørk av utstyr. Etter drøye 2 år nå, hvor jeg har gjort et prosjekt ut av å tilnærmet kun benytte mitt Trangia 27 med sprit som brensel uansett tur, slår det meg gang på gang hvor effektivt, funksjonelt, letthåndterlig og driftssikker denne løsningen er. I tillegg opplever jeg det vel så trygt og forutsigbart som det meste andre der ute. Det er og interessant at en del av de rundt meg bemerker hvor kjapt og effektivt jeg både smelter snø og steller i stand varm mat og drikke. I begynnelsen ga de meg et forsprang slik at vi skulle være ferdige omtrent likt, men det viser seg lite behov for dette forspranget. Ofte er jeg ferdig før de andre, også vinterstid. Om man evner å se det store og totale bildet, så erfarer jeg at dette er det mest effektive som finnes der ute. OK, i noen tilfeller kanskje litt tregere i selve oppkoket, men driftssikkerheten og forutsigbarheten veier opp for dette big-time, slik at totalt sett ender vi opp meget positivt. Følgende er mitt favoritt oppsett pr. i dag. Jeg skal kunne klare meg resten av livet kun med dette: Trangia 27-4 HA (150274) stormkjøkken. (Eloksert overflate for enklere renhold og mindre aluminium i maten(?). Stekepanne med non-stick belegg.) Trangia Vintertillsats (500021) til forvarming av brenner. (Forvarming HELT nødvendig når gradestokken kryper ned mot og under null grader. Forvarmingen går RASKT! og kan gjøres på andre måter.) Trangia Leirkjele 2,5 liter (501252) (smelting av store volum snø, kokkelering på bål og av større mengder mat.) Trangia 0,5 liter Brenselflaske (506005). (ingen søling, finnes i flere størrelser.) Dette fungerer når jeg er alene og inntil to personer, er vi flere som deler på koke-system velger jeg Trangia 25 (det store). Jeg bruker primært Kemetyl Finfyr som brensel, ingen smak- og lukt- slik noen er vant med fra Rødsprit. Noe av det positive jeg erfarer: - Meget raskt og effektivt til både oppkok av vann og til smelting av snø. Du finner absolutt løsninger som går raskere hvis du kun isolerer tiden til smelt/kok. Men, totalt fra du stopper pulken/slenger fra deg sekken, til du har kokt opp vannet, så vil du med riktig teknikk og fremgangsmåte se at det går ganske så raskt. (Liker ikke å telle sekunder på tur, så har ikke brukt stoppeklokke, men sammenliknet med forskjellige turpartnere så viser dette seg gjentatte ganger.) - Lydløst. For meg er bare dette grunn nok til å velge en slik løsning. - Robust – tilnærmet umulig å ødelegge. - Driftssikkert – fungerer alltid under alle forhold(?) fra nå og inn i evigheten. Ikke behov for å ha med reservebrenner for sikkerhets-skyld på vintertur. - Kan håndteres selv med litt tykkere hansker på. - Trygt – stødig løsning, relativt skjermet flamme, forutsigbart, lett å slukke. - Miljøvennlig. Både fordi selve stormkjøkkenet har tilnærmet uendelig levetid, men også fordi brenslet er mindre miljøbelastende å produsere enn annet brensel. - Mindre helseskadelig. Både å få på huden, og å få i seg via svelg og luftveier. Vel å merke at man velger en fornuftig/trygg type alkohol/sprit. - Det er lett å se hvor mye brensel som er igjen i brenneren og hvor mye du har igjen på flaskene. - Multifunksjonelt. Kjeler og panner kan også brukes på bål og andre varmekilder. - Fleksibelt. Legg til eller trekk fra antall kjeler og utstyr du trenger, alt etter behov og type tur. - Lett. Igjen, om du evner å se det store bildet, så mener jeg at dette kan kategoriseres som relativt lett. - Billig. Selv nytt i butikk er det billig å regne. Kjøper du brukt, så gjør du lett et kupp! Husk, ingen stoler på en med skinnende nytt og ubrukt utstyr. Kjøp brukt, så ser det i hvert fall ut som om du har erfaring, selv om du ikke skulle ha det. Negativt, farer, begrensninger og hva man må være oppmerksom på: - Etterfylling av varm sprit-brenner forbudt! Kan du ikke holde brenneren med fingrene dine, så må den kjøles ned ytterlige. (Sannhet med modifikasjoner; det kan gjøres trygt og kontrollert, men krever noen rekvisitter og litt erfaring, så vi sier no-go!) De fleste ulykker med sprit-brennere ser ut til å være forårsaket av etterfylling av varm brenner! - Sprit brenner med en blå nesten usynlig flamme, og du hører den knapt – dette er det viktig å være klar over. - Det kan være utfordrende å regulere varmen frem til du har funnet de rette triksene og kjenner stormkjøkkenet godt nok – da blir det plutselig veldig lett å regulere varmen, og du ser på løsningen som lett å regulere/kontrollere i forhold til andre. - Brenneren har et begrenset volum og dermed begrenset brenntid. Skal du virkelig langkoke noe, må du kanskje etterfylle brenneren og den må da være kald. Har du det travelt kan en praktisk løsning kan være å skaffe seg en ekstra brenner som du har stående klar til å bytte med. Koster lite og veier lite. - Hvis du mot formodning virkelig tukler det til så inni granskauen at du velter stormkjøkkenet slik at det renner sprit ned på underlaget, og dette antennes, ja da kan det bli litt spennende. Selvfølgelig avhengig av hva underlaget er,,,, Har aldri klart å tukle det til slik, ikke bikkja, eller ungene mine heller, så har med overlegg gjort dette for å se hva som skjer. Ofte skjer det svært lite. - Du mister all interesse for andre brennere og deres problemer. Du gleder deg ikke lenger over tekniske nyvinninger og revolusjonerende nyheter som slippes på brenner-markedet. - Du ender bare opp med dette ene problemfrie koke-systemet og får alt for mye fritid både på tur og hjemme. - Du blir sett på som sær en outsider – det er jo kult. - Du sliter med å bruke brenneren i land hvor Islam er hoved-religion. Tips og triks: - Kjenn din brenner, nok en gang! Bruk tid i trygge omgivelser på opparbeiding av erfaring. - Oppbevar selve brenneren i en plastboks med tett lokk. Selv om o-ringen under lokket er tett, så kan litt svetting forekomme i skjøten der hvor brenneren er satt sammen. Jeg bruker en boks den lokale sushi-sjappa leverer syltet ingefær i. Den passer akkurat i den minste kaffekjelen, selv med vintertilsatsen påmontert under brenneren. - Forvarm brenner når det er +5 grader eller kaldere. Og lær deg til hvor mye/hvor lenge du trenger å forvarme – lite som skal til. Mer forvarming jo kaldere det er, selvsagt. Vintertilsatsen er en løsning, men et te-lys, en lighter, noen dråper sprit i lokket (uten o-ring) eller noe som fungerer som veke kan også være gode alternativer. - En multidisk er helt unødvendig, men kan samtidig være behagelig og hendig. Som lokk, som skjærefjøl, som dørslag, som beskyttelse for teflonbelegget i stekepanna. - Ett oppbevaringstrekk er kjekt å ha, men heller ikke nødvendig. - Skal du har varme i teltet, kan du med fordel bruke en stekepanne (helst ikke non-stick) som lokk. Reduser gjerne også effekten med simmer-ringen/strupe-ringen, så har du varme i drøye 40 minutter. - Søk opp og les @Memento mori sine tips vedr. pakking og bruk av 27 serien (dog ikke brukt med sprit). Mye bra tips, bilder og informasjon der. - Bruker du sprit som brensel i undervisningssammenheng, sørg for god opplæring og tilstedeværelse. Brente barn ødelegger ryktet ditt og ryktet til spritkjøkken generelt! Vel, da har jeg kommet ut av skapet! Litt skummelt å dele det men samfunnet er jo i forandring. Inkludering er i tiden og det er lov å være annerledes, eller,,,? Uansett, velkommen etter dere andre, når alt håp er ute og tiden måtte være inne

Fjellpulken vanlige pulker og Transporter er _ikke_ det samme.... Transporter er et plastbrett. Mitt Transporter-brett er også temmelig slitt med store riper i etter møter med snøløse områder. Som en siste effort før jeg pakket den bort i boden sist sesong pusset jeg ned de værste flengene og la på litt swix blå glider. Jeg aner ikke om dette sitter noe særlig på eller om det forsvinner med en gang. Om det fungerer og den glir bedre med det over lang nok tid så er den en ganske enkel fiks.

Kult prosjekt! Mitt råd er å ikke gjøre det for komplisert. Lag en gapahuk med skråtak som åpner mot den flotte utsikten. Om du bruker stående trær som stolper sparer du masse jobb.

Dæven, tusen takk for tips... Ble det jaggu bestilling på meg også.

Takk for mange gode stikk. Å brenne stokken - kjenner jeg jo til.... Men det hadde jeg helt glemt ut. Satt faktisk å tenkte på det, "hvordan unngå råte..." Hadde fullstendig glemt ut hvordan man gjør det. Takk! Det ser nok mye bedre ut med stokken rett ned i jorda.... enn noen stygge sementblokker som fundament. Får se litt på Youtube i dagene fremover....

Dette er fantastisk kjekt og mye godt arbeid. Alt kan gjøres med håndverktøy som øks, kniv og sag. Men jeg vil anbefale deg å skaffe en treborr så du kan kjøre noen kiler inn i stokkene så de holder seg på plass (midten) Det er mye gode tips å hente via Youtube. Du kan søke på lafting eller tømmerbygning i skogen. Hvor tett du vil ha det avgjør litt hvor mye jobb det er. Med tanke på å unngå gliper mellom stokkene, du ønsker å få den såpass høyt at du kan sitte i åpningen uten å måtte sitte på bakken. Skal du bruke en stokk som fundament vil jeg anfale deg å brenne stokkene før du setter de i jord. Da råter de ikke så fort.

Med fare for å repetere det jeg kommenterte i en annen post: Det virker som at Durston har gjort noen kompromisser å få vekten under 1 kg. Bunnduken på 15D silpoly mener jeg er for lav med dårlig slitestyrke. I mine øyne ville 20D eller 30D vært bedre for et telt som skal være mer robust og ikke konkurrere med de letteste mid-teltene. Jeg hadde foretrukket mindre myggnett i innerteltet i et telt med et design som skal tåle mye vind. Typisk sparer dette også litt vekt. Er det flere som synes det er rart at glidelåsen til ytterteltet ikke går ned i et hjørne, men snarere stopper «midt på» panelet? Da må man enten rulle vekk to dører, eller bruke en ekstra plugg. Jeg har hatt lyst til å lage min egen lettvekstversjon av Hilleberg Unna, og fikk ikke mindre lyst nå

Jepp! Fikk tak i en eldre garmin explorer + med inReach. Trengt i hovedsak bedre gps, så da ble det begge deler. Tenker jeg satser på det som koster 200 pr mnd, da jeg ikke har behov for å ha sporing i sanntid. Samt greit å kunne sende 1 sms til arbeidsgiver om jeg ikke kommer på jobb neste dag om jeg blir sittende fast. Har skjedd før, men da hadde jeg telefon dekning. Ser ut som prisen er oppgitt inkl mva, Da kortet mitt ble trukket for 725 kr (200 + 525 kr). Betaler for mye rare abonnementer, type spotify, netflix, patreon osv, Har rydda plass Fikk en telefon fra Naturkanalen 1 i går, sorry må ha meg Inreach abo i stedet for!!. Jeg tenker at 200 kr mnd er en grei forsikring. Så jeg kommer til kjøre den hele året. Ser at denne er grei ha å med når jeg trener hundene også, da det er dårlig telefondekning der jeg bor.

@eer Takk! Du har inspirert meg til å satse på Trangia igjen. Et spørsmål: Hvor kjøper du Kemetyl Finfyr? Ser ut som det finnes ulike varianter fra flere produsenter.

Ja, godt spørsmål.. Jeg har lenge brukt en lærsko fra North face som jeg har vært veldig fornøyd med. Vanntett membran og ett tynt lag primaloft-for... husker ikke hva den heter. Både skoene og føttene har blitt mange år eldre siden de ble kjøpt, så de ble kassert etter sist vinter. Pga. slitasjeskader i begge føttene og begynnende hallus valgus på høyrefoten må jeg ha mye mer plass i tåboksen enn tidligere for at føttene skal ha det bra, så ila. siste 1-2 årene har jeg byttet ut nesten hele skoparken med sko som har bredere tåboks, samtidig som jeg i stor grad har endt opp på ett nr. større en før. Når jeg bestilte ett par Lems Boulder Grip som egentlig var tiltenkt mellomsesong (også kalt sommer her i Trøndelag) viste de seg å være litt romsligere enn størrelses-guiden ga inntrykk av, så jeg bestilte ett nytt par en størrelse mindre til mellomsesong. Siden det er litt styr å returnere varer til USA har jeg beholdt det første paret i håp om at de vil fungere på vinteren med tykkere sokker. Problemet kan bli feste på snøføre. Til tross for "Grip" i navnet er dette bare hvis en sammenligner med basismodellen som er kun skumsåle uten gummibelegg. Den varianten som har mest grep og er beregnet for snø og is heter Boulder Summit. At Boulder Grip må kombineres med brodder i en eller annen grad er ganske sikkert, så det er/blir svaret på spørsmålet - men i den grad du håpet på en anbefaling så er det for tidlig å si. Sannsynligvis ikke 🤪

Med forbehold om at de kan ha endret på modellen så har mine en såle som heter Vibram Ice. De blå feltene gir godt feste på snø (selv om modellnavnet hinter om noe annet). Såklart lett å anbefale sko man selv har, og har ikke all verdens sammenligningsgrunnlag. Men jeg var i samme båt som deg - hadde Lundhags fjellsko og ville ha noe varmere, og er fornøyd med mitt valg.

Min forrige Hemsedal Bålpanne fra (Varmefag tror jeg) har jaggu gjort jobben sin med mange hundre brenninger. Men høy temperatur og rustfritt stål varer ikke evig. Så bunnen på panna knakk opp og ble ødelagt. Så det var på høy tid med nyinnkjøp. Noen kjappe søk på nettet gjorde egentlig bare en panne aktuell. I den nye 2.0 versjonen kommer det utakbar bunn og askerist som gjør rengjøringsjobben langt lettere og den kan byttes ut med ny når den blir slitt. Ikke var prisen gale heller med 15% https://www.clasohlson.com/no/Solo-Stove-Bonfire-+-Stand-2.0-baltonne-49,5-x-44,5-cm/p/Pr317317000

Høstferien har kommet til Stavanger, og jeg klarte å skvise inn en liten overnatting før høstværet meldte sin ankomst. Det ble på samme holme som sist, men denne gang på nordsiden som har en fin fin plass for telting, hvis man ser bort ifra den totale mangelen på gode solforhold. Ingen stor sak på en gråværsdag i oktober. Jeg fant to gode alternativer å sette opp teltet. Nede med stranden og 20 meter oppe i et lite skogholt. Vanligvis velger jeg førstnevnte, men følte meg «vill og gal» og slo til med noe nytt. Tenkte at den sjarmerende susen fra vinden i trekronene, ville være søvndyssende og gi meg et lite «asmr» preg over det hele. Jeg satte derfor opp mitt Opalus 3 tunneltelt mitt i den dype granskogen, med footprint tjuvlånt fra et telt jeg ikke har. Jeg liker at forteltet er tildekket, spesielt i tunneltelt, og siden Naturehike ikke har det på sine footprints, så ble det forsøkt med et fra Urberg med noenlunde samme mål. Litt smalere enn ønsket, men bedre enn ingenting. Denne holmen er tydeligvis populær, noe man kan se på alle trestumpene og manglende grener lavere enn en meter på de trærne som er igjen. Vet ikke helt hva jeg synes om det, men jeg antar det er å forvente på en holme som ligger en halvtimes svømmetur fra Stavanger by. Uberørt villmark her blir litt urealistisk Mat var neste punkt, jeg er ingen god kokk, men heller en lat kokk. Så det går som regel i noe frysetørret når jeg skal ha noe mat på tur. Denne gang dristet jeg meg til med noe mer avansert. Joikaboller iblandet potetmos fra coop tilberedt i en trangia. I etterpåklokskapens navn er jeg ikke sikker på om det er et skritt frem eller tilbake i forhold til Real Turmat, men det ble nå fortært uten større varige mén enn oppvasken som fulgte etter. Til dessert ble det bok, et par slurker Villa og sjokolade. Og det er i denne delen av turen jeg alltid spørr meg selv om hvorfor jeg gidder? Hadde det ikke vært hyggeligere hjemme i sofaen? Varmere og med lett tilgang til alt jeg trenger av behageligheter og en mye bedre nattesøvn. Dette går jo over, og i etterkant har jeg alltid gode minner fra min lille glampingopplevelse. Men synes det er merkelig irriterende at jeg får disse tankene. Når det gjelder nattesøvnen, viste det seg at forventningene til vinden i trekronene var noe overdøvet. Suset la igjen såpass mange desibel at hadde jeg vært en viss youtuber, hadde jeg solgt inn videoen som en mørk og stormfull natt. Hegrene, som alltid liker å erte meg, kom med egne skrik for å holde meg våken. Men disse liker jeg godt, og er en liten naturlig helaften i seg selv. Vindsuset lurte meg mer enn engang og hvor behovet for å sjekke tilstand på båten dro meg ut av posen. Men det var mer sus i trærne enn i sjarken, og den lå stille og fredelig i fjæra uten antydning til bevegelse. Natten gikk på dette viset og var som alltid både for kort og for lang, men det er jo en del av sjarmen. Morgenen kom med kaffe, frokost og siste rest av sjokoladen. Det ble noen timer med morgenbål og boklesing før jeg pakket sammen og dro hjem. På veien så jeg en kontigent med kajakkpadlere, og merket godt abstinenser tilsvarende en antabusbruker på juletrefest. Kajakktur er bedre enn jolletur, men får vurdere en dagstur istedenfor.

På jakt etter Kjentmannsposter. Mesteparten av turen var på steder man har vært en del før, men (gamle) poster har blitt lagt til ettertid, og nye forsøk på noen man har bomma på før. Klokket inn 45 km, på drøye 11 timer, ink. pauser. Mye off-piste i bløtt terreng og mye opp og ned. Tog til Harestua, bussa hjem fra Hakadal. På vei opp til første post. #16, 19-22 (Kølabonn, ikke så spennende, ingen bilder der) Vanninntak ved Gimsvassputten, #23, 98-00. (vært der før ved en tilfeldighet på jakt etter andre poster i område, men denne ble boka ble kjøpt etter den turen) Båhusseter, #23 96-98. Gikk også forbi #25, 22-24, kun et slippsted, ikke noe spennende. Lurikoia, #25, 02-04. Denne prøvde jeg på for et par år siden, hadde da plotta inn feil sted på GPS, (hadde ikke med bok, overnattingstur), så gav opp da. Fra Revshammeren. Ikke noen post, men en fin utsikt utover marka. Andre gang til fots, og vært der på truger. Stilig å se over til Kjerkeberget. (dårlig Zoom på Olymus TG7) #24, 96-98, Kvernhusfossen, like ovenfor Sandungen Gård. Hadde ikke noen plan videre fra Sandungen. Derfra kunne man ta flere veivalg mot Sørkedalen, Maridalen, ned mot Sognsvann eller Hakadal/Nittedal. Gikk for siste, så da ble det middag ved demning på Sandungen. (Første og siste gang jeg spiser Vilti) Som en bonus, dukka da denne posten opp. #27, 96-98, tunnelinntak ved Søndre Anderstjernet). Rett ved en vei jeg har ferdes i uendelige ganger i mine 10 år som jeger,(hovedsakelig sykla forbi), men ikke hatt denne boka da. Minnerik tur. Den nyeste KM-boka er kjøpt inn, men den ligger på vent enn så lenge. Har maaaaaange poster igjen i de 16 bøkene jeg har.

Får håpe han kommer seg tilbake Masse inspirasjon i videoene han har lagt ut

Noen som vet hvor friluftsamatørene forsvant? Eller er de flyttet til andre kanaler som jeg ikke har fått med meg? og er de borte, kan noen gi meg tips om andre som er i samme gate med barn og litt småsnakk?

Litt oppdatering. Motivasjonen til å fortsette forsvant dessverre. Jeg hadde flybillett til Portland, Maine i begynnelsen av september. Årsaken var sammensatt. Det har skjedd litt forskjellig på privaten i tillegg til noen helseutfordringer. Mulig jeg gjør det senere en gang. Jeg tror den nordligste delen gjennom Maine og New Hampshire er veldig fin. Det har uansett vært et eventyr hvor jeg har møtt masse interessante mennesker, blitt kjent med Appalachia og kulturen det, mange fine naturopplevelser i tillegg til den fysiske og mentale utfordringen. Jeg kan absolutt anbefale å ta en tur. Pacific Crest Trail og Continental Divide Trail er nok mer varierte naturmessig og med mer storslagne fjell. Randulf Valle har noen interessante podcasts om de to sistnevnte rutene

Tipper at Espen Ørud har "Contract Safety Plan" som jeg har, med lik faktura, Der er det ingen årlig avgift og så vidt jeg forstår det blir det 129kr måneden i overskuelig framtid: Fra FAQ'n "Existing customers with inReach Annual Contract subscription plans will not be migrated into new plans, and can remain in their current plan unless they choose to change it. " link https://support.garmin.com/en-CA/?faq=nVmBNWZg1v3zNcPXlBnlI8

Meget bra oppsummering av @elgen! Polare hunder med jaktinstinkt jakter på alt de kommer over. Hadde det ikke vært for at de fleste misliker vann, så hadde de sikkert fisket også.

Fra Finnmarksvidda til Polarsirkelen, etappe 6 (siste del), fra Sulitjelma til Virvasshytta 5. september – 15. september 2015 Overnattinger: Coarvihytta (DNT Sulitjelma og omegn turlag SOT) Balvasshytta (DNT SOT) Argaladhytta (DNT Bodø og omegn turlag BOT) Langvannet (telt) Lønsstua (DNT Bodø og omegn) Lønstindvatnet (telt) Krukkistua (DNT Rana tf) Raufjellkoia (DNT Rana tf) Bolnastua (DNT Rana tf) Virvasshytta (DNT Rana tf) Coarvihytta, flying start hit med skyss fra Sulis. Det er blitt høst, og frostnettene har kommet. Frosne molter til frokost smaker utmerket, og etter litt postlogistikk i Sulitjelma, er jeg nå utstyrt med varmere sovepose og tykkere jakke, samt at postpakka også inneholdt litt god konjakk, nye fiskesluker, hodelykt og annet småtteri. Det er den 53. dagen på tur siden jeg startet fra Alta i juli, og jeg har hatt ei god natt inne på hotellet i Sulis. Ei natt er imidlertid nok, og jeg lengter etter å komme meg opp på fjellet igjen. En av hotelleierne har lovt meg skyss noen kilometer sørover, han kjører meg like godt helt frem til Coarvihytta (DNT). Den har en hyttedel, som er gammel og kjempetrivelig, og en ”forsamlingsdel” som består av et kjempedigert rom som er mer enn middels tungfyrt vinterstid (jeg har prøvd). Lokalet stammer fra gruvedriftens storhetstid, som forlengst er over, selv om et australsk selskap vurderer å starte gruvedrift igjen, med mer moderne teknologi. Det er 5. september og friluftslivets dag, så mange har reist opp på fjellet for å ligge i telt sammen med barna sine. De tøyer ikke villmarkslivet lenger enn at de bruker doene på hytta, og enkelte også kjøkkenet, så her er en del folk innom. Det er ganske trivelig, jeg får meg en hyggelig prat med folk i ulike aldre, og koser meg med saftig biffkjøtt, kokte poteter, friske grønnsaker og et par øl fra butikken i Sulis. Siden det eneste jeg har gått i dag er fra hotellet til butikken, blir det en dag med omvendt kaloriinntak av det vanlige. Fra DNT-merket sti rundt Balvannet. Gryta med gull fant jeg aldri. Ørreten i Fuglevannet ville ikke være med på land, da blir det bacon og polarbrød. Det er langt rundt Balvannet, og jeg har høstfjellet for meg selv. Skremmer noen ryper, de er lykkelig uvitende om at jegerne inntar området om 3-4 dager. Balvasshytta. Jeg rakk akkurat å fyre opp i ovnen før jeg fikk damebesøk på soverommet. Turen fra Coarvi til Balvasshytta er lang, og går rundt Balvannet på vestsida. Det finnes stor fisk i Balvannet, men den er vanskelig å få, i hvert fall fra land. Jeg har i stedet en plan om å lure en sprek ørret i Fuglevannet, som ligger et par høydemeter over Balvannet. I oset mellom de to vannene har jeg til og med kontakt med et fint eksemplar av arten, men den slipper unna. Da blir det bacon og polarbrød til lunsj. Jeg har sendt hjem primusen, men tillatt meg å rappe med en vedkubbe fra Coarvi. Den har jeg kløyvet i småpinner, og det gir akkurat nok varme til baconlunsj og nykokt kaffe ved Fuglevannet. Med nyinnkjøpt mat og litt tyngre utstyr, er nok vekta på sekken på feil side av 20-tallet, og jeg er sliten når jeg ankommer Balvasshytta utpå kvelden, inkludert turen rundt Fuglevannet blir det om lag 25 km. På hytta er det ingen, men så snart jeg har fyrt opp kommer det to spreke damer i 60-årene. Når jeg tilbyr meg å ta ei overkøye, vanker det rødvin som takk. Hytta er liten og ganske dårlig vedlikehold, men ovnen er god og veden tørr. Damene skulle egentlig vært 4 stykker, ikke 2, og jeg er glad for at de har to på sykelista. Noen dager er det sånn. Da er det helt greit å vite at det er ei seng og en vedovn i sikte. På vei mot Argalad. Det blir en våt tur fra Balvasshytta til Argalad. Det er kun 12 km, men jeg har lenge hatt lyst til å overnatte på Argalad, ei hytte med mer enn 100 års historie i veggene. Jeg lufter sluken i et par kulper nedover elva, men det blir med forsøket. Skydekket ligger helt nede i dalen, og jeg blir søkkvåt. Bruker ikke regntøy, men en fjellduk som poncho. Den dekker ned til over knærne, det fungerer ganske bra når det regner på høyfjellet, men når det er mye vegetasjon blir det veldig vått nedenfor knærne og i støvlene. Det spiller ingen rolle når man kan ta ettermiddagen på den gamle Argaladhytta, som virkelig er ei hytte med sjel. Når jeg får varmen i veggene og strukket ut kroppen på den brede senga i det eneste rommet, kjenner jeg slektskapet med alle som har overnattet her siden den ble bygget som jaktbu for over 100 år siden. Jeg går en kveldstur og fisker litt i elva, Skaiti. Støvlene er fremdeles våte, så det blir en resultatløs fisketur i crocks. Argaladhytta, en av de koseligste i hele DNT-hyttenettet. Neste dag er været bedre, og jeg tar lunsjpause på Trygvebu med kurs ned mot Junkerdalen. På kartet ser det ut som det går en gammel vei langs Skaiti ned i dalen. Jeg følger den, det blir ikke et opplegg uten risiko. Veien er skylt bort av elva flere steder, og med løs grus er det mange steder nærmest uframkommelig. Store steiner har rast ned fjellsida mange steder, og jeg er glad når jeg kommer meg ned til Junkerdalen turistsenter uten å ha falt i elva eller fått ei helle i hodet. Der slår jeg av en prat med en bodøværing i ei hytte, og han kvitterer med å servere kaffe og nystekt gjærbakst. Det smaker nydelig, og det blir en tung tur opp lia på andre siden, i retning Viskasvannet. Det er lenge siden veien langs Skaiti ned i Junkerdalen kunne kalles en vei. Mye tørr furu på vei opp på fjellet mellom Junkedalen og Lønsdal, så jeg bærer med litt ved til kveldsbålet. Etter en del netter under tak er det godt med ei natt ute igjen. Det er kuldegrader, men med fyr på bålet og utsikt mot Saltfjellet og andre fine nordlandstopper, blir det en fin kveld oppe ved Langvannet. På Lønsdal skal jeg møte en kompis som blir med de siste dagene på Saltfjellet. Før jeg kommer så langt legger jeg inn et par timer med fiske og avslapping ved Vestre Viskisvatnet, men jeg er ikke godvenner med fjellfisken for tida. Sånn er det, på Finnmarksvidda kunne jeg spist fersk fisk tre ganger om dagen, her hadde det virkelig smakt med avveksling til havregrøt og Toro-mat. Det virker som godværet stabiliserer seg, det er kaldt og skikkelig klarvær, med fantastisk fine høstfarger. God kveld ved Langvannet sør for Tjørnfjellet. Det er høst. Utsikt fra teltet ved Langvatnet 8. september. Skulle gjerne våknet her hver dag. Den siste uka av turen blir det godvær i nydelige omgivelser på Saltfjellet. Børge dukker opp som avtalt på Lønsdal, han har med en ivrig Boardercollie og mye god mat, og det blir ei skikkelig sjarmøretappe fra Lønsdal til Virvasshytta. Vi fyller et par panner med småørret fra Bjøllåvassdraget og har området for oss selv. Det er overraskende, i og med at rypejakta er begynt. Vi ser kun noen få jegere og hører kun et par skudd. Krukkistua er et flott sted, vi tar ei natt i den eldste hytta her, opprinnelig bygget i forbindelse med den nedlagte telegraflinja. Nedover langs Bjøllåa er det mange rester fra den gamle forbindelsen mellom nord og sør, den gang morsesignalene tikket over Saltfjellet. Godt selskap ved Lønstindvatnet. Vi så ikke et eneste vak, til tross for masse insekter. Har en mistanke om at man skal fiske lenge i Lønstindvatnet før det biter. På vei ned mot Bjøllåvassdraget. Saltfjellet i høstdrakt og godvær slår det meste. Krukkistua (DNT) Fortidens telegrafhistorie nedover Bjøllåvassdraget. Raufjellkoia (Rana turlag). Strengt tatt ment for dagsbesøk og som nødbu, men det ble fristende å overnatte. Etter å ha sponset de nordnorske turlagene med en del kroner gjennom sommeren, kjenner jeg at jeg ikke har dårlig samvittighet for det. Virvatnet, her ender turen. Det er godt med selskap på de siste dagene av en lang tur. Jeg merker at hjernen har begynt å omstille seg til en annen tilværelse, og at jeg ikke lever like sterkt i nuet som jeg har gjort de siste to månedene. Med høstfjellet fra sin aller beste side og godt selskap er det likevel ikke vanskelig å nyte de siste dagene. Vi overnatter på Raufjellkoia, plassert presis på Polarsirkelen. Bolnastua tilbyr nærmest hotellstandard natta etter, og den femtende september avslutter vi turen, etter å ha overnattet siste natta på Virvasshytta. Derfra går vi ut til bilvei og får skyss til Mo. Det er 63 dager og rundt 900 kilometer siden jeg startet på Finnmarksvidda. Jeg har krysset Finnmarksvidda, gått gjennom Reisadalen, hatt et par dager i finske fjell før jeg kom ut til Helligskogen og indre Troms, gjennom Narviksfjellene og Sarek, Padjelanta, Sulitjelma, Junkerdalen og til sist Saltfjellet. Flott natur og opplevelser, artige bekjentskaper, tid til refleksjon og stillhet, nærkontakt med både dyr og natur, villig fisk, små og store utfordringer. Langtur på Nordkalotten har bydd på det meste, og når jeg går på toget i Mo og setter kursen sørover, er jeg både litt lei for at det er over og samtidig superfornøyd med hvordan turen er blitt. Nå er det et halvt år siden jeg kom hjem, og jeg har begynt å se på kartene fra Polarsirkelen og ned til Østlandet. Det blir en annen historie, og den kommer ikke dette året. Men kanskje neste år.