Vinnerliste

Vi kom ned litt dårlig forberedte, med litt nytt utstyr vi ikke hadde fått prøvd enda og to av tre i for dårlig form. Det startet med at en ble syk rett før vi kom til Zermatt. Vi kjøpte noe utstyr der og prøvde å finne noe form for kart eller guidebok i "byen" der, uten hell. Etter en natt der reiste vi torsdag morgen med første gondol opp mot Hörnlihütte. Det var tungt å gå de høydemeterne fra gondolen opp til hytta, med litt for mye baggasje ifht. det vi faktisk hadde bruk for - Spesielt for han som var syk. Vi pakket med altfor mye tøy blant annet. Det første vi møtte når vi nådde hytta var noen som hadde snudd før Solvay hut fordi det raste så mye stein fra folk som klatret over, og det dessverre var en dame som datt ned om omkom foran dem. Vi hadde egentlig planlagt å ha to netter der oppe for å akklimatisere, for så å prøve på toppen på lørdagen. Men værmeldingen var litt skummel på lørdagen, med fare for tåke, så vi bestemte oss for å klatre allerede neste dag. Det ville da bare bli 17 timer i høyden. Vi la fra oss sekker på hytta etter en liten pause og startet å klatre litt oppover for å se og bli litt kjent med veien og prøve oss litt frem, da ingen av oss hadde noe erfaring med dette fra før av. Jeg har drevet flere år med fjellsikring og det gjorde at jeg syns det var mye skumlere enn de andre da jeg så hvor ustabilt "fjellet" var. I Norge hadde vi egentlig klassifisert dette som en røys. Ingenting har noe med fast fjell å gjøre i hvertfall. Det var sprekkmålere som måler bevegelse "overalt" og du hørte det rase stein høyt oppefra jevnlig. Vi så hvor utrolig lett det er å gå feil og havne i farlige situasjoner, med fotspor som gikk alle veier. Jeg begynte nå å få ganske vondt i hodet. Vi kom ned til hytta igjen og før vi la oss bestemte han som var syk seg for å stå over. Vi havnet faktisk på rom med 3 tsjekkiske som kom tilbake i år med guide etter å ha gjort som oss, i fjor, uten hell. Jeg fikk økende hodepine og følte meg glovarm i toppen, noe som ledet til bare et par timer søvn da vi stod opp 03.00. Vi ble sluppet ut etter at alle guidegruppene hadde gått, med bare 4-5 bak oss. Hodepinen hadde heldigvis gitt seg da jeg våknet, men det var blytungt å begynne å gå. Bare etter den kanskje 15m lange trappa rett bak hytta fikk jeg melkesyre i lårene og følte meg utmattet. Vi bestemte oss for å gå uten noe sikring oppover, siden vi var så utrente med tau osv, for å spare tid. I motsetning til alle de andre som hadde tau festet til guiden. Kompisen min som er i mye bedre form enn meg pisket meg godt, så vi klarte å henge på "køen" ca 2 timer i mørket. Til slutt orket jeg ikke tempoet, med blodsmak i munnen og tung pust måtte vi bare la de andre dra fra til de forsvant ut av syne. Det gikk mye fortere med bare lyset fra hodelykta, for da så jeg ikke hvor langt ned det var og klarte å blokkere ut høydeskrekken. Etterhvert kom soloppgangen, som var verdt turen bare det. Men så begynte vi å gå feil, flere steder. Og vi gjorde den feilen å speide etter tau eller annet utstyr som var festet, for å anta at det var veien opp. Vi skjønte etter flere skumle situasjoner der vi nærmest klatret i en loddrett vegg, at det var plasser andre hadde rappelert ned og ikke klatret opp. Dette tok utrolig mye tid og vi følte oss mer og mer usikre. Etter en god stund med dette kom vi oss sakte men sikkert nærmere Solvay Hut. Vi gikk skikkelig feil et par plasser og fikk ropt til noen som hadde snudd, og som fikk ledet oss tilbake til riktig vei. Jeg fikk en skikkelig skummel episode med en stein på str. med en håndball som nesten traff meg hodet. Rett under 4000 meter stod vi litt fast og bestemte oss for å vente til det kom folk for å se etter veien. Det gjorde det dessverre ikke på lenge. Dette var plassen damen døde dagen før og mens vi stod her litt fortvilet bestemte vi oss for å snu mens vi enda hadde livet i behold. Vi var egentlig fornøyde med å ha kommet så langt med det utgangspunktet. Vi brukte nesten tre ganger så lang tid ned som opp, mye surr med tau og å prøve å finne veien - vi kjente oss ikke igjen når det var lyst og vi hadde klatret opp mye av veien i mørket. Vi kom oss ned til slutt og var fornøyde med å være i live og uskadd, noe ikke alle andre var den dagen. Det var i hvertfall en som døde av steinras. Det døde også noen ca annenhver dag uka etterpå. Vi fikk ikke brukt stegjern og isøksene vi hadde kjøpt men etter å ha pratet med de som var på toppen den dagen, om hvor bløtt og sleipt det var pga varmen, er jeg glad vi snudde. Ikke var jeg i god nok form til at det var trygt uansett forsåvidt. Alt i alt en veldig kul tur å ha vært på, skikkelig skummelt og utfordrende til tider og gøy å ha prøvd og kommet forholdsvis langt på egenhånd. (Bare rett under Solvay Hut). Men det er en sjanse for at også vi returnerer med guide. Snapchat-1243860893.mp4

Jeg holder på med opptrening etter ankelbrudd, og det går rette veien. Foten er svak enda. omtalt her https://www.fjellforum.no/topic/62600-ankelbrudd-opptrening/#comment-543123 Eplekjekk la jeg ut følgende innlegg på et annet sosialt medie for 2 dager siden: Lite kunne jeg vite at bare noen timer senere skulle jeg få akutt magesmerte, feber og straks jeg kom til lege ble jeg sendt til sykehus med ambulanse ambulansebåt osv for operasjon! Min blindtarm var akuatt og "nekrose" men ikke sprukket. Jeg hadde jo hatt mistanke om at det kunne være tarmslyng, og har forsøkt å presse alt mulig inn mot maven. Så to dager etter at jeg tok det bildet over der sitter jeg her og skriver og er i godt slag, men den kunne sprukket og da hadde det vært game over. Jeg tenker det er en sjans mindre for at slikt noe skal skje igjen håper jeg. Har hatt min andel uhell i år. Min første tanke var at jeg kunne like gjerne vært i fjellet, uten dekning, uten mulighet for å komme meg til legehjelp, og jeg deler denne her for å på en måte tipse om at ting kan skje. Blindtarmbetennelse i min alder er sjelden, men tydeligvis kan all ting skje.

Første gangen snakket jeg med 116117, og de spurte om jeg kunne gå ned, og det kunne jeg. Om det var lurt å gjøre det vet jeg ikke. Med alderen tror jeg kanskje smerteterskelen har gått litt opp. Men Ja, jeg har In-reach men ikke hatt bruk for den, men den blir garantert med videre også! Men jeg må si jeg er noe usikker på om jeg ville brukt den knappen ved magesmerter. Legen på sykehuset sa at de hadde hatt folk inne med luft i magen som ga karakter 10 av 10 på smerteskala, og så var det bare luft! Hadde vært ille å trykke på knappen og så fikk de bomtur? Usikker - man får finne ut av slikt selv..

Takk for at du deler. Her er det mye nyttig læring for andre. Folk har det ofte slik at de har lett for å dele suksesshistorier, og er ikke så glad i å forteller hvis ting ikke gikk helt etter planen. Men som flere klokere personer enn meg har sagt før: det er av feil man lærer. Jeg skal ikke pirke i noe som helst. Du har delt ærlig om tanker, vurderinger og situasjoner. Og jeg tror du har rett i det du skriver. Den viktigste og riktigste beslutningen dere tok var å snu. Flere er så opphengt i å nå toppen at de pusher på videre uansett, og det er ofte for disse det kan gå galt. Denne beslutningen skal dere være stolte av! Håper dere bruker denne lærdommen til å gjøre bedre forberedelser, trene og forsøke igjen senere. Kanskje med guide?

Tja, tviler. Men Platypusposen er fra 2008, så har faktisk ikke tenkt på at den burde veies 😂- har sikkert gjort det en gang. Men den virker mer solid en Sawyer sine poser. Der har også jeg «sprekt» en…🫣.

Jeg har en Platypus 1L her som på brevvekta mi veier 37g. Evernew sin på 2L - 45g. Fortrekker Evernew sin da jeg syns Sawyer filteret sitter bedre på denne, samt at jeg (selvsagt - i mine øyne!) fortrekker 2L fremfor 1L. Evernew sin ruller jeg sammen og setter en strikk rundt.

Det finns sikkert ikke så mange grunner til å velge Sawyer Mini, men det er i hvertfall 1 og det er vekt og pakkbarhet. Måtte finne fram digitalvekta og veie filteret også. Posen veier altså 16g med kork og filteret (vått filter) veide 51g. Vi snakker altså 67g og pakkes sammen til størrelsen av en tjukk grillpølse. Til Bikepacking er ofte volum vel så viktig som vekt, noen ganger viktigere.

Bruker Katadyn og Hydrapak nå og er happy med de

Mini har for liten gjennomstrømning….🙈 Helt håpløs. Men de større funker bra.

Prøvde meg på en sånn sawyer mini en gang, det ble med den ene gangen. Du får kjøpt posene på Amazon.

Vi tar med oss denne lærdommen videre ja 😊 Og sjansen er der for at vi prøver igjen med guide ja.

Du behøver ikke klemme i det hele tatt! Tyngekrafta gjør jobben for deg🤩. Du får kjøpt koblinger for å sette filteret inn i slangen på feks et camelbacksystem. Du bruker dette på en annen måte med en slange mellom, pluss lager et oppheng på «dirty» posen. Er filteret i god stand trengs ikke slangen heller, bare opphenget. Med slange På høyfjellet; Bruk stavene eller fiskestanga. Er det første jeg gjør ved pauser etc og da er det klart når du er gjort resten klart. Ikke noe bruk av ekstra energi, og systemet varer mye lenger.

Bruker Evernew Water Carry bag 2L (EBY208) https://www.ebay.co.uk/sch/i.html?_from=R40&_trksid=p2332490.m570.l1313&_nkw=Evernew+Water+Carry+bag+2L+(EBY208)&_sacat=0 Rulles lett sammen når ikke i bruk.

Samme her. Har vært mye brukt. Skal ikke så mye brennsel til. Har f.eks. også brukt denne med Nittedal sine opptenningsstikker som eneste brennsel, samt med Esbit-tabletter (sprittabletter). Funker også helt fint med Trangia sin spritbrenner (eller andre tilsvarende, som Evernew sin), gir passe avstand mellom spritbrenneren og grytebunn.

Klättermusen Gere er veldig solid. Ramlet og slo kne i en stien, kneet blødde, men ikke ett merk på buksen...

Platypus poser passer

Har brukt denne mange ganger i sommer og er svært fornøyd! Brukes som lite erstatningsbål og til kaffekok i camp når storbål ikke er like aktuelt. Tar liten plass og veier inn på ca. 260 gram.

Fant ut av det. Bergans hadde de riktige stengene, så de sendte bare avgårde til meg.

Barents Stetind 3 UL til 3999,– nå hos XXL.

Bixit med blåmuggost og et par valnøttkjerner. Nam nam. Både søtt, salt og fett. Blåmuggosten er salt, og holder seg myk om vinteren.

Som nevnt ovenfor, bruk skikkelige teltplugger. Her har du eksempel på noen som holder (bruker det som finnes).

Nyttar du oppstallingswire i staden for tau slepp du ball.

Godt spørsmål, aldri hatt problemer med å min til å sove ute. Han vil heller sove ute enn inne. Problemet med forteltet er at hunden kan kype ut om den vil. Det største problemet med å ha hunden sovende ute er båndproblematikken. Jeg var redd for at min skulle surre seg rundt et tre eller surre tauet rundt seg, av og til gjør han det, men som regel finner han ut av det selv. Jeg bruker tau. Kjetting er bedre, men tungt å bære med seg. Jeg tenker at du må lære eller venne hunden til å være fastbundet. Jeg trodde at jeg måtte lære min det, men han tok det helt naturlig. For min er det helt naturlig å være i fastbundet i tau når vi slår leir vinter eller sommer. Jeg kan også fint la han stå fastbundet i leiren, mens jeg stikker av en time eller to. Jeg har han med på rypejakt i fjellet og det null stress å la han være igjen fastbundet (han er vant med at det smeller og jeg passer på). Når jeg er på tur og skal slå leir ser jeg er etter dette: 1. God og egnet plass til å ha hunden bundet, 2. Egnet plass for å sette opp telt 3. Tilgang til drikkevann. Jeg prøve å sette opp teltet slik at jeg lett kan ha øye med hunden fra teltet. Kan være lurt å begynne forsiktig og gradvis tilvenning med å stå fastbundet. Dette kan du enkelt gjøre når du er på tur, feks når du tar en pause. Lå den stå i 10 - 15 min og lengre etter hvert. De venner seg fort til. Når den er valp kan den også bli fort sliten, dette er fint å utnytte når du er på tur. Da skjønner den at når det er pause er det hvile tid og det samme når du slå leier for dagen. Forøvrig har jeg en malamute mix, så dette er vell mer eller mindre avlet inn.