Vinnerliste

Har brukt denne mange ganger i sommer og er svært fornøyd! Brukes som lite erstatningsbål og til kaffekok i camp når storbål ikke er like aktuelt. Tar liten plass og veier inn på ca. 260 gram.

Ok, kanskje ikke Mordor, men Hallingskarvet fra Finse til Geilo føltes ikke langt unna! Hallingskarvet på langs har jeg tenkt på ganske lenge. Primært egentlig på vinterstid med fjellski og så lett sekk som mulig. Sjansen bydde seg likevel greit når jeg nå i helgen ville på tur i fjellet, men ikke hadde bilen tilgjengelig. Da er det enkelt å tenkte tog til Finse. Været var også meldt sjeldent godt lørdag og søndag. Tog til Finse ble det, og i 21-tiden fredag startet jeg å traske oppover i mørket i kjempevått føre. Perfekt at man valgte å teste ut de nye Altra Lone Peak-skoene som blir gjennomvåte bare man _vurderer_ å tråkke på litt våt mose. Men det er også litt av poenget - Fort våte og veldig fort tørre igjen. Jeg gikk ikke mer enn 2-3 kilometer opp mot Hallingskarvet før leir for kvelden. Tanken var egentlig å gå lenger, men jeg var både sliten etter en arbeidsdag i tillegg til togtur, og det var mindre gøy å gå i stappmørket når regnet kom sigende. Morgenen etter var det som meldt knallvær. Fremdeles litt sur vind på morgenkvisten, men den ga seg greit utover dagen. Burde hatt med solkrem! Fra leir var det en sti å følge et lite stykke før man må svinge av for å finne frem opp på platået på egenhånd. Litt klyving her og der og mot Kyrkjedøri (?) så var man oppe. Det er mye stein. Veldig mye stein. Når man må lete seg frem sin egen rute og tegn til andre mennesker ikke er å se kommer eventyrfølelsen overraskende fort. En slags modus man faller inn i, ofte ikke før flere dager inn på lengre turer. Første pause for dagen blir tatt på en, ja - stein. Jeg tenker noe som "Ja, det er vel kanskje bare sånn her i starten av platået. Det blir sikkert litt bedre lenger inn." (Spoiler: det ble aldri bedre) Skoene, som åpenbart var feil valg for terrenget har i det minste fordelen av å gjøre meg lett til fots. Med sekk på bare 15 kg beveger jeg mer relativt smidig på steinene, men føttene får sin påkjenning med såppass tynn såle. Hvert eneste steg krever konsentrasjon, så det blir ikke mye nyting av utsikt, selv om jeg litt bevisst dreier meg mot sør-kanten av platået for å få noe mer å se på enn stein. Hadde jeg fulgt mer med på kartet hadde jeg innsett at jeg skulle holdt meg mer på indre del av platået før breen Hellevassfonni stod for mine føtter. Første møtet med den var noen helt greie og usprekte partier, men lenger inn ble det større og skumlere sprekker, så jeg trakk meg av og søkte til fast fjell. Her kom dilemmaet: Gå tilbake et godt stykke for å komme på oversiden av breen, eller satse på å finne en farbar rute lenger ned langs fjellet på brattsiden av breen? Å gå tilbake flere kilometer var ikke et stort ønske, så jeg prøvde meg på fremover og nedover. Big mistake! Jeg endte jeg opp med noen mildt sagt sketchy nedklyvings-situasjoner som var preget av mengder med løsmasser kombinert med store stener. Her ville jeg _ikke_ gått med noen andre, da det var litt vel enkelt å utløse små ras som lett kunne most en ankel eller to. Omsider kom jeg meg ned til et flatere og parti av breen og på det punktet var det tryggere å gå på fast is enn løsmassegrus på siden. Helt nede i bunnen av breen var den så sammenpresset at det ikke var noen sprekker å snakke om og jeg kunne enkelt krysse over til den andre siden. Da var det bare å ta tilbake de ~200 høydemeterne jeg tapte på hele stuntet, for å ikke snakke om tiden brukt. Neste mål for dagen: Folarskardnuten og ned til Lordehytta. Med steinrøys så langt man kan se (i hvert fall frem til neste høyde i horisonten) er det fort gjort å bli litt fortvilet der man går sliten og ukonsentrert i den sterke kveldssolen og sakte nærmer seg den vardede toppen... Rett før jeg er fremme snur jeg meg for å ta inn avstanden jeg dekket. Faen! Jeg har jo gått forbi og til nabotoppen som også var vardet innser jeg når jeg ser Folarskardnuten BAK meg. For å komme ned til Lordehytta er det best å komme fra Folarskardnuten. Enda en liten detour i steinrøysa med andre ord. Ned til Lordehytta har jeg hørt at er bratt. Jeg har ikke helt trodd på at det skulle være noe særlig utfordrende, men jaggu var det bratt og utfordrende å komme seg ned. Det var ingen åpenbar rute ned (?) som jeg kunne se, så det ble litt prøving, feiling og mye sketchy partier hvor et feiltråkk fort hadde blitt farlig. Her gjelder det å konsentrere seg, og holde skoene på de tørre bergpartiene for maks grep. Hadde det vært regnvær og sleipt berg vet jeg ikke om jeg hadde kommet meg ned i det hele tatt. Her er jeg interessert i å vite hvordan folk tar seg ned på vinterstid. Jeg tenkte umiddelbart at jeg ikke går samme tur på fjellski uten stegjern med i sekken og kanskje en isøks. (bildet gjør ikke skalaen og brattheten noen rettferdighet!) Fremme ved Lordehytta med noen sjeldne flekker med grus og mose under skoene vurderer jeg litt veien videre. Det tar for lang tid å komme seg helt til Geilo for å rekke toget i 11-tiden neste dag. Jeg endrer reise til 18-tiden (toget i mellom var utsolgt), men vil da ikke være hjemme før sent søndag kveld. Litt tilfeldigvis får jeg mulighet til å sitte på med bil hjem i 15-tiden. Det kan gå, men jeg må gå på som f. for å klare det. Et søk i Fjellforum-arkivet avslører at terrenget etter Lordehytta ikke er noe annerledes, så det er bare å bite tenna sammen og gi jernet. Teltplass på en liten åpen flekk ikke langt fra Lordehytta. Leter man lenge nok finner man ofte sånne flekker her og der med plass til små telt. Neste dag bydde ikke på noen rutemessige utfordringer, men terrenget var som jeg allerede hadde funnet ut, like tungt og slitsomt å bevege seg i, solen enda sterkere enn dagen før, og vinden enda mer fraværende. Jeg prøver å sette opp gassen, men merker fort at den spesielt skarpe sola, og litt lite vann i flaska fort gjør meg ukonsentrert, og det blir flere blundere og ett tryn som heldigvis gikk greit. Noen få snøfelt her og der gir føttene mulighet til å hvile bittelitt. Etter det som føles som uendelig mange opp- og nedstigninger av "neste" steinrøys-topp i litt for høyt tempo og stress kommer jeg endelig frem til Prestholtskarvet og ser turens første tegn til mennesker da det er en sti som går opp skarvet og i en runde videre østover. For å være sikker på å rekke avtalt tidspunkt går jeg ned her istedenfor å følge skarvet helt bort til Skarvsenden over Geilo som egentlig var planen. Å komme ned til de grønne områdene med noe mykere underlag enn gråstein var en sann glede for føttene! De siste 3 kilometerne til Prestholtseter suste avgårde på lettgått sti, og vel fremme sa Inreachen min at jeg hadde gått 20,3 km på 5t og 49 (inkl. pauser). Det må man kunne være fornøyd med i kanskje det værste terrenget jeg har gått i. Et tilbakeblikk på strekket man har gått de siste to dagene. Totalt ble turen på 44 km og jeg bikket med det også 50 utenetter for året. Hadde jeg gjort litt bedre research i forkant ville jeg nok ikke ha gjort samme tur igjen uten minst en dag mer til rådighet. Egentlig ville jeg nok ikke gjort turen igjen overhodet - Men absolutt en fin turopplevelse likevel, sett i ettertid! Skoene som var fullstendig ute av sitt element ga meg ingen gnagsår (bare nesten), men de fikk sin runde juling av all den grove steinen. Etter denne turen kan jeg nok trygt si at de stiller høyt på kandidatlisten for Norge på Langs neste år.

Jeg hadde en som jeg har solgt siden jeg har for mange brennere og noen blir dermed sjelden brukt. Den fungerer etter hensikten. Jeg har testet den med både kvist, rødspritbrenner og gassbrenner. Rødsprit (Trangia-brenner) og gass (Trangia gassbrenner) fungerer veldig bra. Som kvistbrenner er den litt liten synes jeg, noe som fører til at den må mates med ny kvist hele tiden. Men synes man det er greit så fungerer det fint. Man har jo kanskje ikke så mye annet å ta seg til når man skal koke seg en kopp kaffe. Lager man et fakkebål (aka. "Swedish torch") slipper man å gjete bålet, men må bruke tid på forberedelser i stedet da. Det fungerer forøvrig veldig bra. Det fungerer også ganske bra å mate med fingertykke kvister som står oppreist. Jeg har da pakket den full med kvister som rekker akkurat opp til kanten og fyrer et lite bål på toppen. Det fungerer omtrent som et fakkelbål. Det som kanskje er det største minuset er at den ikke kan plasseres hvor som helst siden den har veldig spinkle ben og er veldig liten. Man må altså ha et stødig underlag, helst en planke eller en flat stein, også når man bruker "X-boksen" som underlag (jeg hadde det også). Selve brenneren står jo greit nok, men når man plasserer en kjele med en halv kg vann eller mer oppå blir det fort litt vaglete synes jeg. Men har man et ordentlig fast underlag står den stødig nok. Det største plusset er jo vekta og fleksibiliteten. Så får man veie for og imot. Jeg har også Trangia triangle og synes den fungerer bra. Ulempen i forhold til Nanoen er jo at den ikke kan brukes som kvistbrenner. Men trianglet står mye stødigere enn nanoen synes jeg. Jeg har modifisert litt for å kunne bruke kjele med liten diameter (se bildet). Den gjør også at stekepanna står mye stødigere og ikke vipper så lett når man driver på oppi der. My two cents. Firebox Nano med X-box. Trangia triangle med ekstra kjelestøtte for små kjeler.

Nyutviklet halv sovepose som kommer i salg i begynnelsen av neste måned. Opphavsmannen bak heter Eivind Alstad. Pose til post eller rast osv. koster snaut 2000,- ved forhåndssalg. Veier halvt kilo, men står ikke hva fyllstoff er, etter hva jeg kan se. https://www.halfbag.no/products/halfbag https://www.fftv.no/halfbag-ny-norsk-innovasjon

Jeg har både stål og titan. Den funker utrolig bra som kvistbrenner, spesielt om du har kort ved som står rett opp og ned. Da brenner den ca 20 minutter uten at du etterfyller noe. Det ligger mye på Det ligger mye på bloggen min om disse, jeg har som regel med ferdig tørr ved på dagsturer spesielt på vinterstid. Slår ut ikke ned bunnplata kan du ha enda lenger ved.

Vi kom ned litt dårlig forberedte, med litt nytt utstyr vi ikke hadde fått prøvd enda og to av tre i for dårlig form. Det startet med at en ble syk rett før vi kom til Zermatt. Vi kjøpte noe utstyr der og prøvde å finne noe form for kart eller guidebok i "byen" der, uten hell. Etter en natt der reiste vi torsdag morgen med første gondol opp mot Hörnlihütte. Det var tungt å gå de høydemeterne fra gondolen opp til hytta, med litt for mye baggasje ifht. det vi faktisk hadde bruk for - Spesielt for han som var syk. Vi pakket med altfor mye tøy blant annet. Det første vi møtte når vi nådde hytta var noen som hadde snudd før Solvay hut fordi det raste så mye stein fra folk som klatret over, og det dessverre var en dame som datt ned om omkom foran dem. Vi hadde egentlig planlagt å ha to netter der oppe for å akklimatisere, for så å prøve på toppen på lørdagen. Men værmeldingen var litt skummel på lørdagen, med fare for tåke, så vi bestemte oss for å klatre allerede neste dag. Det ville da bare bli 17 timer i høyden. Vi la fra oss sekker på hytta etter en liten pause og startet å klatre litt oppover for å se og bli litt kjent med veien og prøve oss litt frem, da ingen av oss hadde noe erfaring med dette fra før av. Jeg har drevet flere år med fjellsikring og det gjorde at jeg syns det var mye skumlere enn de andre da jeg så hvor ustabilt "fjellet" var. I Norge hadde vi egentlig klassifisert dette som en røys. Ingenting har noe med fast fjell å gjøre i hvertfall. Det var sprekkmålere som måler bevegelse "overalt" og du hørte det rase stein høyt oppefra jevnlig. Vi så hvor utrolig lett det er å gå feil og havne i farlige situasjoner, med fotspor som gikk alle veier. Jeg begynte nå å få ganske vondt i hodet. Vi kom ned til hytta igjen og før vi la oss bestemte han som var syk seg for å stå over. Vi havnet faktisk på rom med 3 tsjekkiske som kom tilbake i år med guide etter å ha gjort som oss, i fjor, uten hell. Jeg fikk økende hodepine og følte meg glovarm i toppen, noe som ledet til bare et par timer søvn da vi stod opp 03.00. Vi ble sluppet ut etter at alle guidegruppene hadde gått, med bare 4-5 bak oss. Hodepinen hadde heldigvis gitt seg da jeg våknet, men det var blytungt å begynne å gå. Bare etter den kanskje 15m lange trappa rett bak hytta fikk jeg melkesyre i lårene og følte meg utmattet. Vi bestemte oss for å gå uten noe sikring oppover, siden vi var så utrente med tau osv, for å spare tid. I motsetning til alle de andre som hadde tau festet til guiden. Kompisen min som er i mye bedre form enn meg pisket meg godt, så vi klarte å henge på "køen" ca 2 timer i mørket. Til slutt orket jeg ikke tempoet, med blodsmak i munnen og tung pust måtte vi bare la de andre dra fra til de forsvant ut av syne. Det gikk mye fortere med bare lyset fra hodelykta, for da så jeg ikke hvor langt ned det var og klarte å blokkere ut høydeskrekken. Etterhvert kom soloppgangen, som var verdt turen bare det. Men så begynte vi å gå feil, flere steder. Og vi gjorde den feilen å speide etter tau eller annet utstyr som var festet, for å anta at det var veien opp. Vi skjønte etter flere skumle situasjoner der vi nærmest klatret i en loddrett vegg, at det var plasser andre hadde rappelert ned og ikke klatret opp. Dette tok utrolig mye tid og vi følte oss mer og mer usikre. Etter en god stund med dette kom vi oss sakte men sikkert nærmere Solvay Hut. Vi gikk skikkelig feil et par plasser og fikk ropt til noen som hadde snudd, og som fikk ledet oss tilbake til riktig vei. Jeg fikk en skikkelig skummel episode med en stein på str. med en håndball som nesten traff meg hodet. Rett under 4000 meter stod vi litt fast og bestemte oss for å vente til det kom folk for å se etter veien. Det gjorde det dessverre ikke på lenge. Dette var plassen damen døde dagen før og mens vi stod her litt fortvilet bestemte vi oss for å snu mens vi enda hadde livet i behold. Vi var egentlig fornøyde med å ha kommet så langt med det utgangspunktet. Vi brukte nesten tre ganger så lang tid ned som opp, mye surr med tau og å prøve å finne veien - vi kjente oss ikke igjen når det var lyst og vi hadde klatret opp mye av veien i mørket. Vi kom oss ned til slutt og var fornøyde med å være i live og uskadd, noe ikke alle andre var den dagen. Det var i hvertfall en som døde av steinras. Det døde også noen ca annenhver dag uka etterpå. Vi fikk ikke brukt stegjern og isøksene vi hadde kjøpt men etter å ha pratet med de som var på toppen den dagen, om hvor bløtt og sleipt det var pga varmen, er jeg glad vi snudde. Ikke var jeg i god nok form til at det var trygt uansett forsåvidt. Alt i alt en veldig kul tur å ha vært på, skikkelig skummelt og utfordrende til tider og gøy å ha prøvd og kommet forholdsvis langt på egenhånd. (Bare rett under Solvay Hut). Men det er en sjanse for at også vi returnerer med guide. Snapchat-1243860893.mp4

Svippet innom Hallingskarvet i sommer (Skarvereiret), og etter en kjapp sondering i området rundt der lovet jeg meg selv at der skulle jeg ALDRI bevege meg igjen. Dæven dundre for en fjellrøys. Imponerende å ta seg på tak og gå det på langs!

Endte opp med å kjøpe denne på Biltema for 59,90. 3 stk AAA, en knapp med kun en modus (av/på), og ikke minst både krok og magnet for oppheng. https://www.biltema.no/fritid/Belysning/lykter/arbeidslampe-100-110-lm-mini-2000033687

Her er et utsnitt fra mitt spor fra Folarskardnuten ned til Lordehytta for et par uker siden. Sporet følger vardingen helt til det flater ut neddi skaret, der mista jeg vardene og gikk bort til vatnet og fant DNTløypa. Det er helt kurrent å gå vardet løype, et lite parti med litt klyving. Jeg traff noen lokalkjente som brukte å gå opp om vinteren og snakket om at de gikk opp litt mer mot vest fra 1603-vannet for å få en "slakere" skitur.

Det er akkurat slik tilbakemelding jeg håpet på, selv om et eventuelt kjøp ikke ble mer avklart Du påpeker vel hva jeg var redd for når det gjaldt kvistbrennerdelen, samt at den er noe liten i forhold til en større vannkjele. Men så er det "liten og lett" jeg er på jakt etter....

Vanskelig å love noe, men jeg har hatt min veggmontert på badet, og det har fungert fint.

Den gamle dnt stien er fortsatt merket på mapant. På litt avstand virket det det nesten utrolig at det skulle være farbar vei opp, men når jeg og bror min kom nærmere og begynte oppstigningen mot toppen, så vi restene etter røde T. Spesielt en renne til venstre for den store fonna over vannet var det viktig å treffe. Og selvsagt blir det lettere å gå ned etter at vi fant en god vei opp. Men gratulerer, @sneakyowl, du er nå en sterk kandidat til VM i steinrøys🥸

Når vinden løyet i Øvre Pasvik Nasjonalpark, var stillheten overdøvende, nesten brutal. Herlig! Ikke for å kuppe tråden...men, ... lydforurensning er et problem som følger med og av sivilisasjonen, lysforurensning et annet: Fra: https://www.nasjonalparkstyre.no/Ovre-Pasvik/publikasjoner/darksky Fra: https://darksky.org/news/10-tips-for-a-stellar-darksky-camping-experience/ Mer om Dark Sky og ØPN: https://darksky.org/what-we-do/ https://darksky.org/places/ovre-pasvik-national-park/ https://darksky.org/news/planning-your-next-trip-to-the-dark-side/

Ja. Noen foretrekker dette, andre ikke, men du får kjøpt sett for å lage utgang på siden eller du kan forespørrre hos noen av de som syr/reparerer telt om de kan sette i. Jeg har både en 6-8 og 10-12 og bruker Helsport sin og utgang i toppen som "vanlig". Legger igjen en rørdel hjemme når det er den lille lavvoen på tur... https://www.instagram.com/p/CxqEqhiNPhf/?igsh=MWR5dmE4M2xpNzg1bA==

Jeg bruker fiber hele året fra + 30 om sommeren til nesten -30 om vinteren. (Persen er vel -28). Fungerer helt fantastisk, er litt tyngre og tar litt mer plass, men du kan bygge samme type karakter ved å velge dunpose og legge noen ekstra steiner i sekken...

Dun er deilig, varmt, og pakker sammen veldig kompakt. Minuset er faren for fukt i enkelte tilfeller, og at de krever litt mer omsorg mht lagring og forsiktighet med bruk. En rift er verre i en dunpose, og den må helst ligge i den store oppbevaringsposen når den ikke er i bruk for at dunet ikke skal klumpe seg og miste spenst. Dunpose passer for de aller fleste om man bare tar disse enkle forholdsreglene. Min oppfordring er å ikke kjøpe det aller billigste, og sjekk at produsenten tar hensyn til dyrevelferd.

Her er eit innspel på rute i Finnmark. Norge går som kjent ikkje rett nord-sør men svingar ganske langt austover. Kva med å starte på Kibergneset, det austlegaste punktet på Fastlands-Noreg? Eg gjorde dette for 20 år sidan. 1 km grusveg og så rett ut i naturen. Fyrste etappe går over Varangerhalvøya, så kan du handle og hente post i Varangerbotn eller Tana Bru og fortsette over Ifjordfjellet/Laksefjordvidda. Mykje mindre trasking på vei enn om ein skal til Nordkapp.

Dun for 99% av turfolk er det mest fornuftige. Kanskje der du merker det mest er på hvor lite plass det tar i sekken i forhold til fiberpose av samme temperaturrating. For ekstreme miljøer som er både veldig kalde og fuktige begynner fiber å ha noen åpenbare fordeler, men så lenge du bruker sunn fornuft er dun plenty på vintertid også, gjerne med en tynn fiberpose utenpå, som elgen over nevner. Jeg har en liten teori om at dunposer generelt er mer romslige også, siden de av natur er ment for å ha nok rom til å la dunen spenste seg opp uten å bli komprimert. Fiberposer har ikke helt den samme karakteristikken, og jeg har enda til gode å ligge i en fibersovepose som er like god og romslig som dunposene mine, desverre. Det har sikkert noe med å gjøre at både volum og vekt ville blitt ENDA høyere for å matche samme størrelse.

Dun er lettest og kan komprimeres mest. Fiber tåler fuktighet bedre. Mitt inntrykk er at nesten alle velger dun.

Her har det skjedd litt over helgen mens jeg var på tur! Skal prøve å svare opp etter beste evne. Noen av svarene dekker flere poster, uten at jeg nødvendigvis siterer inn alle. Litt som forklart tidligere i tråden, hovedgrunnen er for å ha mer tid på tur og mindre styring, ordning og koordinering. En sekk på 20 kg, med mat for 14 dager som vil være MAKS synes jeg i dag er en "lett" sekk jeg kan gå langt med. Alle dager etter dette makspunktet vil bare bli lettere og lettere ned på de sub 10 kg som er grunnvekten av sekken. Hovedpoenget mitt med å pakke lettere er ikke å gå lettest mulig, men å kunne gå langt uten å etterforsyne hele tiden. Etter å ha grovtegnet ruten forrige uke har jeg likevel trekt meg littegrann på strategien og jeg regner med å ta et litt hyppig førstedepot etter 7 dager for å få en veldig lett start. Også andre steder langs ruten vil depoter som regel skje mellom 8 og 14 dager siden forrige depot. Mest på grunn av praktiske årsaker med tanke på fjellområder en skal inn i som vare en periode før man får neste mulighet. Antall depoter ligger nå på 8. Det er jeg ganske fornøyd med. Dette er også noe vi tar med i betrakninger for mat. Maten jeg har med er nok på tur, men jeg kommer til å gå ned i vekt (og det er ikke noe farlig med det). Men der vi får muligheten og er innom butikker, så kommer vi til å hive i oss det som er mulig, og ta med oss litt ekstra snacks som ikke innebærer for mye søppel som må bæres frem til neste mulighet for å kvitte seg med det. All "grunnmat" jeg _må_ ha blir det kjedelige Real Turmat, havregrøt og knekkebrød med div pålegg med god holdbarhet. Dette kommer med depotene. Alt annet vi finner på butikkene er kun bonus. Går man lei? Helt sikkert. Går det fint? Jepp Maten har jeg regnet på - Det gir meg (selvfølgelig) litt mindre enn jeg burde hatt, men erfaringsmessig fra en måned på Island med en del _mindre_ mat hver dag vil nok dette gå helt fint. Å gå litt ned i vekt er heller ikke skadelig. Hviledager er tatt høyde for. Ikke veldig mange (maks 10-14 stk). Erfaringsmessig på lang tur ender hviledager opp med å ikke bli brukt, eller bare kjede seg i stykker de dagene man tar den. Er formen god blir det nok heller brukt som "korte" dager med noe forflytning, for så en lengre hvile til neste dag. Gnagsår er selvfølgelig høyt oppe på prioriteringslisten. Selv er jeg ganske så "immun" mot gnagsår annet enn i skisko, men turpartner er ikke nødvendigvis det samme. Alt skotøy som skal brukes testes nøye og trenes med i forkant. Jeg klarte aldri å poste en rapport fra Island 2022, så jeg tviler på at jeg kommer til å gjøre det for den over 3 ganger lengre NPL-turen Kort om ruten som vi har skissert: Lindesnes til Nordkapp, kun innenfor Norge (det er jo Norge på Langs... ). Kun Norge innebærer litt tyngre partier i nord, men det er såpapass sent ut i turen, så jeg tviler på at det skal ha noe å si med den formen vi kommer til å være i på det tidspunktet. Se grovskisse for ruten under (bringebær = depot). Denne er svært løst basert på flere GPX-spor fra NPL på ut.no, men har også haug med egne veivalg jeg har valgt istedenfor. Highlights: Turen starter i midten av eller slutten av mai. Vi ønsker ikke å holde på med utstyrsbytte mellom ski/fottøy. I starten blir det en del vei, men vi vil i størst mulig grad prøve å unngå det på vei til Rjukan. Fra Rjukan går vi over østvidda til Geilo. Hardangervidda øst skal historisk sett være relativt snøfritt på det tidspunktet. Videre mot Filefjell og Jotunheimen må vi se an føret for hva som blir beste plan videre med tanke på snø. Har vi samme situasjon neste år som i år så bør den tegnede ruten gå greit i de lavere strøkene.

Lurer på om det var min epoke på det glade 90-tall. Kunne sverge på at både vinter under lang og påtvunget undertøy (som veldig få brukte) var av bomull. Men rett skal være rett, det føltes likevel ut som om det var god kvalitet, og det holdt meg nå noenlunde varm i mine 6 mnd på Heggelia. Hjalp nå med lagstelt og multifuel også da

Jeg har en forkjærlighet for de kortreiste turer. Om det er latskap eller nysgjerrighet på eget lokalområde, vet jeg ikke. Men det er sikkert litt av begge deler. Jeg pakket derfor ikeaposene og trillet kajakken ned til den lokale båthavna for sjøsetting. Syv minutter senere var jeg fremme ved øya, tok en kjapp rundtur rundt for å forsikre meg om at det ikke var andre mennesker tilstede før jeg gikk i land. Og det var her dagens første korporaltabbe skjedde og jeg klarte å herpe til senkekjølen slik at den nå ikke er mulig å heve inn i skroget igjen. Veldig irriterende, og jeg må nok nå vurdere å kjøpe ny langturskajakk. 🙂 Fikk satt opp leir inne i den dype skogen og bålplass nede i fjæra. Og det var nå jeg ble gjort oppmerksom på korporaltabbe nr 2. Det var utendørs dunk dunk festival i byen og min beliggenhet var ikke langt nok borte til at jeg fikk med meg dette. Så det jeg håpet skulle bli en kveld med lyder av bølgeskvup, hegreskrik og en eller annen motorbåt, ble overdøvet av dunk dunk musikk fra Utopia festivalen. Det gjorde ikke saken bedre at Real Turmaten var usedvanlig heslig. Jeg antar at jeg nok må gjøre en større turinnsats for at dette skal bli et velsmakende måltid og en kajakkrunde på skarve 2 nautiske km ikke kvalifiserer. Men det ble nå hyggelig allikevel, bålkos med dunk dunk er like fullt bålkos og etterhvert la jeg meg i teltet med en halvgod bok og litt for mye sjokolade. Jeg er ikke en dyktig sover, og soving i telt er ikke et unntak. Men det gjør ikke noe og fikk nok sikkert logget en halvtime her og en halvtime der, og etter et halvt dusin av disse var natta over. Sto opp og tenkte å ta morgenkaffen nede i fjæra igjen, men sola var ikke kommet så langt, så det var litt kjølig og trekkfullt. Jeg trakk derfor tilbake til teltet og laget meg kaffen der. Jeg har ikke som vane å gjøre det, men det viste seg at det var den beste avgjørelsen siden avvikling av dunk dunk festivaler. Jeg ble liggende i teltet med kaffe, bok og irriterende lite sjokolade fram til godt over middag. Deretter ble det pakking av leir, før jeg satte meg i sola med boka og tomt for sjokolade en liten time til. Kajakkturen hjem gikk fint, senkekjølen sto fast i en nesten perfekt posisjon etter dagens forhold. Men fremdeles irritert over tingenes tilstand. Mine gjenværende to kajakker har litt for små luker til at jeg effektivt kan pakke turutstyret, og spesielt teltet (Nortent polycotton enmannstelt) må nok smøres inn med vasilin hvis jeg skal klare å skvise det gjennom åpningen. Har andre telt, men har fått en liten forkjærlighet for dette. I-landsproblemer lenge leve

I går så gikk jeg Stornappstinden 740 moh. på Flakstadøya i Lofoten. Som de fleste andre fjellene i Lofoten er turen kort og bratt med fantastisk utsikt fra toppen. Oppstart fra E10 ved Nappskaret, lengde ca. 5 km t/r, tidsbruk ca 3 timer. Turmålet er midt i bildet: Nappskaret og E10 langt der nede: Mot vest: Fiskeværet Napp der nede; Nappstraumen:

Nordmarka rundt på sykkel denne helgen. En overnatting ved Gjerdingen.

En lett vindjakke anbefales virkelig. Jeg går stort sett med netting og tar på den lette vindjakke hvis det blir kaldt, vind eller mygg. Jeg bruker ofte Arcteryx Squamish som veier ca 140g og har svært lite pakkvolum. Tørker lett gjør de også. Så svette og litt regn gjør ikke noe. Det er kanskje 5-10 % av tiden det er behov for membranjakke/regnjakke (men den er alltid med) Gikk fra Finse til Haukeliseter nå i sommer. Hadde på membranjakke i 4 timer på turen. Dere kan for øvrig lese mer om turen vår fra Finse til Haukeliseter på Bloggen vår.

Hei! Thomas Lone og jeg inviterte med oss tre tidligere rusavhengige til å gå Hardangervidda på langs. Gjengen vi tok med oss har levd et liv med tung rus og kriminalitet (til sammen 45+ år med rus, og 15+ år i fengsel), men de har funnet ny mening i livet, blant annet gjennom å dyrke naturopplevelser. Are, Lars og Atle hadde ikke gått på ski siden de var barn/ungdom og hadde aldri trukket tunge pulker før. Likevel tok de utfordringen og ble med på tur i nokså rufsete vær. Jeg håper videoen kan inspirere noen til å tro på endringer til det positive, og at folk ser hvilke fantastiske personer som finnes "bak rusen". PS: Jeg kan bekrefte at gutta har holdt seg rusfrie siden (denne turen var i 2020) :)