Vinnerliste

Ok, kanskje ikke Mordor, men Hallingskarvet fra Finse til Geilo føltes ikke langt unna! Hallingskarvet på langs har jeg tenkt på ganske lenge. Primært egentlig på vinterstid med fjellski og så lett sekk som mulig. Sjansen bydde seg likevel greit når jeg nå i helgen ville på tur i fjellet, men ikke hadde bilen tilgjengelig. Da er det enkelt å tenkte tog til Finse. Været var også meldt sjeldent godt lørdag og søndag. Tog til Finse ble det, og i 21-tiden fredag startet jeg å traske oppover i mørket i kjempevått føre. Perfekt at man valgte å teste ut de nye Altra Lone Peak-skoene som blir gjennomvåte bare man _vurderer_ å tråkke på litt våt mose. Men det er også litt av poenget - Fort våte og veldig fort tørre igjen. Jeg gikk ikke mer enn 2-3 kilometer opp mot Hallingskarvet før leir for kvelden. Tanken var egentlig å gå lenger, men jeg var både sliten etter en arbeidsdag i tillegg til togtur, og det var mindre gøy å gå i stappmørket når regnet kom sigende. Morgenen etter var det som meldt knallvær. Fremdeles litt sur vind på morgenkvisten, men den ga seg greit utover dagen. Burde hatt med solkrem! Fra leir var det en sti å følge et lite stykke før man må svinge av for å finne frem opp på platået på egenhånd. Litt klyving her og der og mot Kyrkjedøri (?) så var man oppe. Det er mye stein. Veldig mye stein. Når man må lete seg frem sin egen rute og tegn til andre mennesker ikke er å se kommer eventyrfølelsen overraskende fort. En slags modus man faller inn i, ofte ikke før flere dager inn på lengre turer. Første pause for dagen blir tatt på en, ja - stein. Jeg tenker noe som "Ja, det er vel kanskje bare sånn her i starten av platået. Det blir sikkert litt bedre lenger inn." (Spoiler: det ble aldri bedre) Skoene, som åpenbart var feil valg for terrenget har i det minste fordelen av å gjøre meg lett til fots. Med sekk på bare 15 kg beveger jeg mer relativt smidig på steinene, men føttene får sin påkjenning med såppass tynn såle. Hvert eneste steg krever konsentrasjon, så det blir ikke mye nyting av utsikt, selv om jeg litt bevisst dreier meg mot sør-kanten av platået for å få noe mer å se på enn stein. Hadde jeg fulgt mer med på kartet hadde jeg innsett at jeg skulle holdt meg mer på indre del av platået før breen Hellevassfonni stod for mine føtter. Første møtet med den var noen helt greie og usprekte partier, men lenger inn ble det større og skumlere sprekker, så jeg trakk meg av og søkte til fast fjell. Her kom dilemmaet: Gå tilbake et godt stykke for å komme på oversiden av breen, eller satse på å finne en farbar rute lenger ned langs fjellet på brattsiden av breen? Å gå tilbake flere kilometer var ikke et stort ønske, så jeg prøvde meg på fremover og nedover. Big mistake! Jeg endte jeg opp med noen mildt sagt sketchy nedklyvings-situasjoner som var preget av mengder med løsmasser kombinert med store stener. Her ville jeg _ikke_ gått med noen andre, da det var litt vel enkelt å utløse små ras som lett kunne most en ankel eller to. Omsider kom jeg meg ned til et flatere og parti av breen og på det punktet var det tryggere å gå på fast is enn løsmassegrus på siden. Helt nede i bunnen av breen var den så sammenpresset at det ikke var noen sprekker å snakke om og jeg kunne enkelt krysse over til den andre siden. Da var det bare å ta tilbake de ~200 høydemeterne jeg tapte på hele stuntet, for å ikke snakke om tiden brukt. Neste mål for dagen: Folarskardnuten og ned til Lordehytta. Med steinrøys så langt man kan se (i hvert fall frem til neste høyde i horisonten) er det fort gjort å bli litt fortvilet der man går sliten og ukonsentrert i den sterke kveldssolen og sakte nærmer seg den vardede toppen... Rett før jeg er fremme snur jeg meg for å ta inn avstanden jeg dekket. Faen! Jeg har jo gått forbi og til nabotoppen som også var vardet innser jeg når jeg ser Folarskardnuten BAK meg. For å komme ned til Lordehytta er det best å komme fra Folarskardnuten. Enda en liten detour i steinrøysa med andre ord. Ned til Lordehytta har jeg hørt at er bratt. Jeg har ikke helt trodd på at det skulle være noe særlig utfordrende, men jaggu var det bratt og utfordrende å komme seg ned. Det var ingen åpenbar rute ned (?) som jeg kunne se, så det ble litt prøving, feiling og mye sketchy partier hvor et feiltråkk fort hadde blitt farlig. Her gjelder det å konsentrere seg, og holde skoene på de tørre bergpartiene for maks grep. Hadde det vært regnvær og sleipt berg vet jeg ikke om jeg hadde kommet meg ned i det hele tatt. Her er jeg interessert i å vite hvordan folk tar seg ned på vinterstid. Jeg tenkte umiddelbart at jeg ikke går samme tur på fjellski uten stegjern med i sekken og kanskje en isøks. (bildet gjør ikke skalaen og brattheten noen rettferdighet!) Fremme ved Lordehytta med noen sjeldne flekker med grus og mose under skoene vurderer jeg litt veien videre. Det tar for lang tid å komme seg helt til Geilo for å rekke toget i 11-tiden neste dag. Jeg endrer reise til 18-tiden (toget i mellom var utsolgt), men vil da ikke være hjemme før sent søndag kveld. Litt tilfeldigvis får jeg mulighet til å sitte på med bil hjem i 15-tiden. Det kan gå, men jeg må gå på som f. for å klare det. Et søk i Fjellforum-arkivet avslører at terrenget etter Lordehytta ikke er noe annerledes, så det er bare å bite tenna sammen og gi jernet. Teltplass på en liten åpen flekk ikke langt fra Lordehytta. Leter man lenge nok finner man ofte sånne flekker her og der med plass til små telt. Neste dag bydde ikke på noen rutemessige utfordringer, men terrenget var som jeg allerede hadde funnet ut, like tungt og slitsomt å bevege seg i, solen enda sterkere enn dagen før, og vinden enda mer fraværende. Jeg prøver å sette opp gassen, men merker fort at den spesielt skarpe sola, og litt lite vann i flaska fort gjør meg ukonsentrert, og det blir flere blundere og ett tryn som heldigvis gikk greit. Noen få snøfelt her og der gir føttene mulighet til å hvile bittelitt. Etter det som føles som uendelig mange opp- og nedstigninger av "neste" steinrøys-topp i litt for høyt tempo og stress kommer jeg endelig frem til Prestholtskarvet og ser turens første tegn til mennesker da det er en sti som går opp skarvet og i en runde videre østover. For å være sikker på å rekke avtalt tidspunkt går jeg ned her istedenfor å følge skarvet helt bort til Skarvsenden over Geilo som egentlig var planen. Å komme ned til de grønne områdene med noe mykere underlag enn gråstein var en sann glede for føttene! De siste 3 kilometerne til Prestholtseter suste avgårde på lettgått sti, og vel fremme sa Inreachen min at jeg hadde gått 20,3 km på 5t og 49 (inkl. pauser). Det må man kunne være fornøyd med i kanskje det værste terrenget jeg har gått i. Et tilbakeblikk på strekket man har gått de siste to dagene. Totalt ble turen på 44 km og jeg bikket med det også 50 utenetter for året. Hadde jeg gjort litt bedre research i forkant ville jeg nok ikke ha gjort samme tur igjen uten minst en dag mer til rådighet. Egentlig ville jeg nok ikke gjort turen igjen overhodet - Men absolutt en fin turopplevelse likevel, sett i ettertid! Skoene som var fullstendig ute av sitt element ga meg ingen gnagsår (bare nesten), men de fikk sin runde juling av all den grove steinen. Etter denne turen kan jeg nok trygt si at de stiller høyt på kandidatlisten for Norge på Langs neste år.

Ikke akkurat i dag, men en uke medio august ble benyttet til vandringer i de italienske alper. Vi bodde i Breuil-Cervinia (2005 moh) og gikk turer derfra. Organisert tur, så det eneste vi trengte å gjøre var å gå. Deilig uke, men noe særlig urørt natur kan vi ikke snakke om.

Når minsteman kun sover sin daglige lur i vogna midt på dagen, ja da blir det mest korte dagsturer tidlig eller sent. Men på tur, selv i hagen, er det lov å spise nudler! Utmerket lokkemat for eldste som lærer om både gass, rødsprit og usynlige flammer. Syntes orginale Trangia Triangel er litt klønat med gassbrenner. Ringen løsner ofte når slangen er litt stiv. Men med rødspritbrenner var det riktig så fortreffelig. Satt på sparelokket når det ble futt i brennern, og da småputra den kjempefint. De små vindskjermene du får på biltema/ali/etc passer veldig fint rundt.

Her er eit innspel på rute i Finnmark. Norge går som kjent ikkje rett nord-sør men svingar ganske langt austover. Kva med å starte på Kibergneset, det austlegaste punktet på Fastlands-Noreg? Eg gjorde dette for 20 år sidan. 1 km grusveg og så rett ut i naturen. Fyrste etappe går over Varangerhalvøya, så kan du handle og hente post i Varangerbotn eller Tana Bru og fortsette over Ifjordfjellet/Laksefjordvidda. Mykje mindre trasking på vei enn om ein skal til Nordkapp.

Kjenner igjen frustrasjonen (og overraskelsen over hvor tung-gått det er) fra min tur, men jammen er det en fantastisk utsikt der oppe.

Kjøpt brukt og med kjent problem, brant ekstremt gult. IMG_9971.mov Første brenning ble ikke noe av, da var dysa 100% tett! Ekstremt sotete, også innvendig. Demontert og måtte bruke kjemisk rensing - strip-all og Scotchbrite. IMG_9971.mov IMG_0034.mov Test i dagslys. IMG_0038.mov Natt-testen gir svar🤩 Det ligger 2 innlegg på bloggen om du vil ha alle detaljer. Havner trolig på finn og får et nytt liv😇

Temmelig rått! Jeg vurderte faktisk en liiten periode å gå for kajakk, men for det første så har jeg relativt lite erfaring med det fra før, og det ville tatt veldig mye tid med trening og styring med kajakk i seg selv - Og så kom jeg på hvor fort skuldrene mine har en tendens til å bli vonde. Kjipt å stå der på dag 3 og ikke komme seg videre pga dårlig skulder Jeg tror de som tar NPL langs kysten får en veldig unik opplevelse. Det var vel en episode av Randulf Valle sin Uteliv-podcast jeg hørte om det først og ble inspirert av.

Takk for snasen turrapport. Utrolig kul tur. Det må ha vært som å gå i en annen verden.... Har selv tenkt jeg skulle prøve denne turen en stund. Det er nok en tur som er avhengig av godvær. Hvordan var tilgangen på drikkevann? Jeg har forresten vært på Folardskardnuten. Det går en nedlagt dnt-sti til lordehytta rett sør for vann 1603. Du kan fortsatt se merkingen, og den opplevdes ikke bratt og luftig.

Jeg bruker fiber hele året fra + 30 om sommeren til nesten -30 om vinteren. (Persen er vel -28). Fungerer helt fantastisk, er litt tyngre og tar litt mer plass, men du kan bygge samme type karakter ved å velge dunpose og legge noen ekstra steiner i sekken...

Moakvelven opp Bestyrerinnen mente vi burde ta en tur til Stranddalen. Det var en god Msiden sist vi hadde vært innover sammen. Jeg hadde en tur til hytta i fjor, men da passet det ikke for Bestyrerinnen. Tidligere, før 2020, var vi en tur til Stranddalen nesten hvert år, men nå begynte det å bli lenge siden. Bestyrerinnen syntes både naturen og blomstene på Stranddalen fortjener et nytt besøk. Problemet var å finne en dag med greit vær og plass å hytta. Det er omtrent ikke mulig å få plass i helgene, og godt turvær har manglet denne ettersommeren og tidlig høst. Etterhvert kom Bestyrerinnen til at vi fikk ta en dagstur. Frem og tilbake til Øvre Moen samme dag. Noe som er en langtur for de fleste. Det er ikke stort mer enn 5 kilometer til hytta fra parkeringsplassen og det samme tilbake. Tidligere var det satt opp som en to-timers tur. Nå er det mange eldre (som oss) og familier som drar til Stranddalen, og de bruker nok mer enn to timer på turen. Det er tross alt noen høydemeter opp Moakvelven. Det viste seg at Aud og Einar også kunne tenke seg en lang dagstur. De syntes det hadde vært kjekt med en tur langt inne i heia, og mente at det ville være helt greit med 5-6 timer på tur, men med en lang pause på hytta med en god lunch før tilbaketuren. Vi fire møttes utenfor huset klokka halv åtte. Nesten før fuglene har stått opp for oss pensjonister. Det er en lang kjøretur inn til Øvre Moen. Vi brukte tre og en halv time før vi kunne se opp bakken vi skulle opp. Det er omtrent 300 høydemeter opp til toppen av Moakvelven. Bakken er dryg og det er et par punkter som nok kan kjennes «luftige» for noen. I hvert fall for meg som ikke synes det er kjekt med stup til venstre og bergvegg rett opp til høyre. På tross av at bakken er både lang og bratt, og ingen av oss kan kalles «ungdom», så gikk turen oppover skikkelig bra. Vi hadde noen pauser og tok en liten snarvei på toppen, men det gikk lett og greit. Jeg trodde det ville gå adskillig senere og kreve mer. Øverst kunne vi se hytta i andre enden av Stranddalsvatnet, og vi fikk også med oss «Stranddalsgubben» på vei inn. Inne på hytta ble vi godt mottatt, og vi fikk lunch og kaffe – og en lang pause. Bestyrerinnen synes rundturen om Stranddalsvatnet er kjekkere enn å gå samme vei opp og ned. Aud og Einar hadde aldri gått rundt vatnet før, og ville gjerne være med. Vi ruslet ganske greit bort til Kvanndalen og gikk ned og over elva fra Veneheia. På andre siden fant vi denne gangen en svært grei sti som tok oss opp til Smørslago. Denne stien har jeg tidligere bare funnet et lite stykke. Selv om det var god sti, så var bakken opp ganske bratt og tung. Det ble en stopp ved Smørslago før vi fortsatte innover Ssmørslagmoen og Smørslagdalen. Stien mellom Smørslago og bort til Moakvelven er ikke merket, men det er en god del nødlinger – varder - som viser vei. Det er noen bratte kanter, og på en av disse måtte Einar kikke over kanten og ned i søkket. Der fant han en helt grei vei ned og over til andre siden. Det sto en grei varde ved nedgangen, og slik var det flere plasser etter hvert. Nå hadde jeg gått her flere ganger, men det var en del år siden sist. Likevel fant vi helt greit fram til kanten over Moakvelven ved «katteørene». For å finne stien andre veien er det nok enklest å gå den bratte bakken opp til «Katteørene» og så se østover etter nødlingene. For oss gjensto bare bakken ned. Nå hadde vi vært på beina i noen timer denne dagen, så vi tok det ganske rolig – og forsiktig nedover. Det gikk selvsagt helt greit å komme ned til bilen, hvor vi kunne skifte til tørt tøy. Det hadde vært en varm tur nedover lia med sola i mot. Det hadde vært en skikkelig flott tur i høgheia. Selve om turen innover var lang, så vi fikk en så flott dag på tur at det var helt greit. På hjemveien ble det til og med tid til en liten stopp hos Gro og Magnar i hytta over Sandsavatnet.

Den selvklebende er gorilla waterproof patch & seal tape... selges "over alt". Samme med de andre Gorilla-tapene. Hadde ikke med patch/seal på den turen jeg fikk rift (heldigvis like ved mål). Masse turer med en del "subbing" siden jeg satte på lappene. Selvklebende rett på... og duced utapå.. litt slitt på innsiden hvor føttene er. Her merka jeg et begynnende hull etter en tur i sommer.. så små luftbobler da jeg hadde tatt opp båten.. selv om den var og fast.. og hadde padla i en del timer.. Satte på patch for sikkerhets skyld.. god margin på på riften. Hadde sikkert vært finere med lim og lapp i båtfargen og fiksa det hjemme, men dette funker

Ble sliten av føttene av å lese, kjente følelse av ømme føtter komme snikende. Skummelt når man kommer ut i slikt terreng med uegnet fottøy. Har endel Altra sko til løping i terreng, fungerer ypperlig til det men føler meg litt naken når sekken er på. Jeg har fort 5 kg tyngre sekk en deg da, så velger alltid høyere og mer solide støvler til vandring. Men er såklart deiligere med lettere sko. Flott og sprekt gjort hvertfall, takk for en underholdene turrapport med fine bilder og skildringer 😊

Det er utskiftbare AA-batterier i mine. Føres inn ved å åpne deksel på siden. Fant mer info om samme produkt her: https://www.billigvvs.no/ledvance-linearled-mobile-200-mm-batteri-hvit-1127364?srsltid=AfmBOormgyhSCFXVoRZPxy_gpP4gn2GF6bdJPFf71Fu6MCrTLFDbg2_f

Sprekt gjort med joggiser. Litt artig med bilde mot Hardangerjøkulen og Hårteigen i det fjerne, som har samme gamle bergart du tusla over på Hallingskarvet...400 mill år gammel havbunn. Lå i sin tid sør for ekvator, så helgas sol og varme passet bra.

Takk! En del av de mykere delene i front og bak på skoene er blitt ganske røffe nå, og mønsteret under er også ganske tydelig slitt (men en del igjen altså). Limingen av noe av materialet på ene skoen er gått opp, men dette så jeg tegn til før turen til og med, så det tror jeg at jeg blir å klage på. Ikke at det gjør så utrolig mye, siden skoene er alt annet enn vanntette uansett (noe som er meningen).

Var der en dag i første uka i august. Artig å tusle litt rundt der, men som du skriver, ikke akkurat urørt. Spesielt oppe ved 3.gondol hvor de lagde grunnlaget for nye alpintraseer. Mye god mat på restaurantene oppe i bakken.

Definitivt off-topic, men en inspirasjon likevel: Jeg møtte denne karen i Sota Sæter i mars 2018. Han sa ikke noe om hva han hadde gjort, men da han hadde gått fra bordet var det noen som forklarte meg hvem han var og hva han hadde gjort. Da jeg kom hjem etterpå lette jeg på nettet og fant ham. Fra 1. januar 2009 dro han fra Lindesnes til Kinnarodden (ca. 2700km), nesten alt på ski. De fleste ville vært fornøyd med det – men ikke han. Deretter satte han seg på en sykkel og syklet 400 km til den russiske grensen. Ferdig?.........Nei! Ved Jakobselv satte han seg i kajakk og padlet mer enn 3000 km hele veien ned langs kysten og helt opp til Oslo, som han nådde den 7. september. En tøff gutt! Man finner ham oppført her (nummer 157): https://norgepaalangs.info/ …….og her er den detaljerte beskrivelsen på hans egen nettside: https://www.skipaddlenorway.com/

Spennende, det høres absolutt overkommelig ut. Er vel ca det antallet hviledager jeg har planlagt selv, også er det det klassiske "turen blir til mens man går". Hele ruta kan sies å være tentativ, alt avhenger av vær og føre, spesielt snø og smelting helt i sør.

Følger tråden. Jeg skal også ut på samme tur i 2025, sør til nord, med start omtrent samtidig. Hvor lang tid har du/dere til rådighet? Hittil har jeg kun sovepose og sekk som bør vurderes nytt og reduseres i vekt. Spesielt teltet som skal være med er jeg godt fornøyd med, Barents Snota (ca 1,3 kg). Foreløpig mange fine betraktninger som er verdt å ta med seg

Har testet No 8 en liten stund nå, og er imponert. "Mye kniv i liten kropp!" Litt slankere en Woodsman ja.

Søtter tortilla Wraps som skrevet oppover. Veldig Enkelt , kjapt å lage kvelden før å trille de isammen med plastfolie/aluminiumsfolie så peiser du på med skinke / kylling , kesmam som smør ost litt rucolasalat og basilikumblader.

Her har det skjedd litt over helgen mens jeg var på tur! Skal prøve å svare opp etter beste evne. Noen av svarene dekker flere poster, uten at jeg nødvendigvis siterer inn alle. Litt som forklart tidligere i tråden, hovedgrunnen er for å ha mer tid på tur og mindre styring, ordning og koordinering. En sekk på 20 kg, med mat for 14 dager som vil være MAKS synes jeg i dag er en "lett" sekk jeg kan gå langt med. Alle dager etter dette makspunktet vil bare bli lettere og lettere ned på de sub 10 kg som er grunnvekten av sekken. Hovedpoenget mitt med å pakke lettere er ikke å gå lettest mulig, men å kunne gå langt uten å etterforsyne hele tiden. Etter å ha grovtegnet ruten forrige uke har jeg likevel trekt meg littegrann på strategien og jeg regner med å ta et litt hyppig førstedepot etter 7 dager for å få en veldig lett start. Også andre steder langs ruten vil depoter som regel skje mellom 8 og 14 dager siden forrige depot. Mest på grunn av praktiske årsaker med tanke på fjellområder en skal inn i som vare en periode før man får neste mulighet. Antall depoter ligger nå på 8. Det er jeg ganske fornøyd med. Dette er også noe vi tar med i betrakninger for mat. Maten jeg har med er nok på tur, men jeg kommer til å gå ned i vekt (og det er ikke noe farlig med det). Men der vi får muligheten og er innom butikker, så kommer vi til å hive i oss det som er mulig, og ta med oss litt ekstra snacks som ikke innebærer for mye søppel som må bæres frem til neste mulighet for å kvitte seg med det. All "grunnmat" jeg _må_ ha blir det kjedelige Real Turmat, havregrøt og knekkebrød med div pålegg med god holdbarhet. Dette kommer med depotene. Alt annet vi finner på butikkene er kun bonus. Går man lei? Helt sikkert. Går det fint? Jepp Maten har jeg regnet på - Det gir meg (selvfølgelig) litt mindre enn jeg burde hatt, men erfaringsmessig fra en måned på Island med en del _mindre_ mat hver dag vil nok dette gå helt fint. Å gå litt ned i vekt er heller ikke skadelig. Hviledager er tatt høyde for. Ikke veldig mange (maks 10-14 stk). Erfaringsmessig på lang tur ender hviledager opp med å ikke bli brukt, eller bare kjede seg i stykker de dagene man tar den. Er formen god blir det nok heller brukt som "korte" dager med noe forflytning, for så en lengre hvile til neste dag. Gnagsår er selvfølgelig høyt oppe på prioriteringslisten. Selv er jeg ganske så "immun" mot gnagsår annet enn i skisko, men turpartner er ikke nødvendigvis det samme. Alt skotøy som skal brukes testes nøye og trenes med i forkant. Jeg klarte aldri å poste en rapport fra Island 2022, så jeg tviler på at jeg kommer til å gjøre det for den over 3 ganger lengre NPL-turen Kort om ruten som vi har skissert: Lindesnes til Nordkapp, kun innenfor Norge (det er jo Norge på Langs... ). Kun Norge innebærer litt tyngre partier i nord, men det er såpapass sent ut i turen, så jeg tviler på at det skal ha noe å si med den formen vi kommer til å være i på det tidspunktet. Se grovskisse for ruten under (bringebær = depot). Denne er svært løst basert på flere GPX-spor fra NPL på ut.no, men har også haug med egne veivalg jeg har valgt istedenfor. Highlights: Turen starter i midten av eller slutten av mai. Vi ønsker ikke å holde på med utstyrsbytte mellom ski/fottøy. I starten blir det en del vei, men vi vil i størst mulig grad prøve å unngå det på vei til Rjukan. Fra Rjukan går vi over østvidda til Geilo. Hardangervidda øst skal historisk sett være relativt snøfritt på det tidspunktet. Videre mot Filefjell og Jotunheimen må vi se an føret for hva som blir beste plan videre med tanke på snø. Har vi samme situasjon neste år som i år så bør den tegnede ruten gå greit i de lavere strøkene.

Samtidig sliter du 2 kilometer sti med føttene på en time, 10 kilometer med vanlig sykkel, og 20 kilometer sti med elsykkel på samme tiden. Tallene tatt ut fra luften, men dere skjønner nok tegningen.

Jeg liker elsykling på sti, men lar være fordi det er for enkelt og gir for mye slitasje. Jeg kan gjøre samme turen, til samme vannet ti ganger på sykkelen med samme energien som jeg bruker en tur til fots. Klart det er et problem. Norsk natur trenger ikke dette. Det handler ikke om å begrense andres gleder, det handler om å begrense ansvarløs atferd.

Ny tur til grenselandet i Rogen Naturreservat. 8 år siden sist jeg var her inne og det ble en fantastisk tur med mye vær, fisk og turstemning 😃

Dagens kaffe pause. Hald sø i Danmark.

Dette sliter jeg med å forholde meg til. At hunder ikke skal kunne ligge ute / være i yttertelt? Hundene jeg har hatt baller seg sammen slik at eksponerte steder ikke blir bitt. Min erfaring er at de blir mye mer oppspist når man går og "bærrmagen"/innsiden av føttene blir eksponert for mygg/knott/klegg. Derfor bruker jeg milde myggmidler på bikkja når vi er på overnattingsturer. Mine hunder har aldri vært plaget om natta! Hverken i yttertelt eller ute i det fri (ja jeg har faktisk vært på en del turer med bare jervenduk, der hunden ligger ved siden av meg). Alternativet er å la hunden ligge på sofaen hjemme. DET er dårlig dyrevelferd det.