Vinnerliste
Populært innhold
Viser innholdet med mest poeng fra 25. aug. 2024 i alle områder
-
7 poeng
-
For at bringe tråden tilbage til formålet, så har jeg haft en vandre tur af de meget våde i Langsua den sidste uke. har regnet næsten hele tiden, sporene har været våde, nogen steder så meget at mine støvler ikke var høye nok, men de tørker heldigstes fort igen. Langsua er et smukt område også i regn og tåke, men næste gang må det gerne være tørvejr 😄 Gik i området Store skag-Haldorbu-Skriurusten, valgte hytte overnatning ind imellem for at tørke klær og telt.6 poeng
-
"Det er sommerkveld i en øde fjelldal i Finnmark. Mellom vindvridde bjørker strekker jeg ut bena og kveiker pipen. Som et vakkert maleri gjort med nennsom pensel ligger det blikkstille vannet med vakende fisk foran meg. Hildringen fra varmen i det vesle bjørkebålet skaper den eneste vesle rørelse. Noen fluer surrer forbi, og elven bakom leirplassen lager den perfekte lydharmoni i de sene timer." "Støvelspor og fotefar over Laksefjordvidda" nå ute på veidemannsblod.no3 poeng
-
Jeg snakker mye tasta engelsk, (som er Stavangervarianten) i det daglige. Men det har ikke hjulpet meg Tror jeg må forsøke litt eksponeringsterapi og dypdykke ned i disse norske kanalene og ta tyren på aksentene. Tror det er mye bra der ute som jeg har ignorert pga ovennevnte allergi. Men en annen kjepphest jeg har er «bushcraft». Jeg liker ikke tanken på å hogge ned en halv skog for å reise et byggverk kun for å lage innhold til en youtube kanal. Det er nok en upresis og sikkert urettferdig fremstilling. Men det er likevel det inntrykket jeg sitter med.3 poeng
-
Rydda tråden for innlegg knytt til parkering og bru. Vi toler eit oppfølgingsspørsmål eller to på ein post her inne, men 10 innlegg på ein post som i utgangspunktet var noko off topic blir mykje. Moderator3 poeng
-
Jeg sliter med noe av det samme, men skal man nå ut til massene, er det nok lurt å snakke engelsk. Det er noen som holder seg til sitt eget språk og allikevel har et stort publikum. To gode eksempler på dette er svenske Peter Persson og finske Ali Leiniö. Førstnevnte skjønner man jo uten teksting, mens Ali som regel tekster filmene sine. Begge trivelige og interessante karer som lager fine turvideoer. Og så går det jo an å lage videoer uten at man sier noe som helst. Favorittene der er Herman Hoek og Erik Normark. Det er også flere bushcraftere som er interessant å følge, og som lar handlingene tale for seg. En av dem er norske Asbjørn Olsen-Berg som har 735k abonnenter. Selv har jeg startet min egen lille turkanal som har passert 400 abonnenter. Jeg trives best med å ikke si noe og la bildene tale. Og skulle jeg en gang få lyst til å snakke, så tror jeg det må bli på min egen dialekt og evt da tekste på engelsk 🙂3 poeng
-
Forrige uke kjørte jeg 3723km, fra Tvedestrand til Å i Lofoten (via Bognes/Lødingen) og tilbake. Været var ikke helt med meg, så ingen av langturene i telt ble noe av, men fikk nå gått noen turer alikavel. Aldri vært lenger nord enn Ørlandet flystasjon (Forsvaret) så det meste var nytt for min del på denne turen. Fint å endelig kunne se ting med egne øyne, men skulle gjerne hatt bedre vær. Det var ikke helt det store å skryte av.. hvertfall slik det så ut på Yr.no. Litt bilder: (Kjenner ingen folk (..eller sau) på bildene, de ble tilfeldige statister, siden jeg var alene på tur..) Turen oppover gikk via Jotunheimen. Siden jeg var her et par dager i fjor og gikk både Knutshøe og Besseggen, ble det kun å overnatte her for å kjøre videre dagen etter. Knutshøe i bakgrunnen: Korgfjellet: Droppet tunellen og kjørte over fjellet istedenfor, og det var ikke dumt, for her endte jeg opp med å overnatte på Korgfjellet fjellhytte. Rakk en liten fjelltur før middagsserveringen stengte. Ble en fin liten rundtur på 6km og 1t20min. Turen starter ved p-plassen og er merket. En kort og en lang løype. Anbefales hvis man er i området. Går og fler turløyper i samme området, bla til området midt i bildet på andre siden av veien. Saltfjellet: Måtte selvsagt stoppe ved senteret ved Polarsirkelen, på vei over Saltfjellet. Stoppet også her på vei nedover, og overnattet ved en liten camping. Hadde planer om å ta en dagstur på Saltfjellet og bli en ekstra natt, men heller ikke her var været med meg.. det ble mye regn, så kjørte bare videre. Noen plasser måtte man bare hive seg på bremsen og slenge bilen ut på første og beste plass man kunne stoppe. Dette var en av de stedene. På vei ned fra Saltfjellet på vei nordover. Meget flott elv! Lofoten: Hadde fint vær her den ene dagen...heldigvis! Kjørte fra Gullesfjordbotn og ned til Å, 30 min pause og ville gå Reinebringen, men der var det såpass mye folk og kaos ved p-plassene og langs veien at jeg droppet det. Nederste del av Lofoten er ikke en plass jeg velger å dra til igjen med det første...! Dro heller mot Kvalvika, der gikk jeg opp til Ryten (543moh) og så ned til stranda etterpå. 11,2km og 4t. Stranda ser ikke så stor ut ovenfra når man går opp Ryten, men å få noen personer med i bildene, da blir det straks noe annet. Overnattet på en fin liten campingplass ikke langt fra Svolvær på vei oppover igjen, før avreise mot fastlandet dagen etter. Flott utsikt derifra: Dovrefjell: Overnattet på en stor rasteplass rett ved E6en, før Hjerkinnshøe. Her gikk jeg på deler av "Den gamle kongevegen" opp mot Hjerkinnshøe, knakk av veien opp til Hjerkinnshöi, fulgte sti ned på baksiden til en grusvei mot Kvitdalen for å følge en sti der og tilbake mot bilen. Denne turen ble lenger enn beregnet, men utrolig flott plass, spesielt oppe på fjellet, selv med litt regn på vei opp. Nede i småtett bjørkeskog på vei tilbake var ikke fullt så spennende. Denne turen ble på 18,5km og tok 5 timer. Etter dette ble det strake veien hjem... Konklusjon etter disse 3723km og 7 dager på tur er at jeg har ikke stort behov for å besøke Lofoten igjen, det var selvsagt flott og alt det der, men alt for mye folk og kaos for min smak, selv 2. uka i August. Mye folk fra utlandet, med både bobiler, campervans, sykler osv. Men Dovrefjell og spesielt Saltfjellet står nå ganske høyt på listen over plasser jeg må tilbake til, som er litt mer min type områder å ferdes i! Neste gang det blir en tur med slike avstander, så vil jeg heller ikke dra alene. Det hadde nok kanskje blitt lettere å blitt værende plasser, selv i dårlig vær, om man hadde vært feks 2. For meg ble regnværsdager bare rene transportetapper for å dekke flest mulig km. En fordel med denne turen er at nå blir kjøreturer som tar 6-7 timer til feks Hardangervidda o.lign, bare småturer i forhold😂3 poeng
-
Ally kano er noe jeg har vokst opp med, og det er fattern som eide og tok vare på dem. Men de han hadde var 15-20 år gamle og jeg kan ikke huske at delaminering var et problem. De skal virkelig ha poeng for holdbarhet. Men de må da pakkes ned og lagres innendørs og tørt når man ikke bruker dem. Hvis du lar dem ligge montert i sollys en halv sesong mens du ikke bruker dem så går det ut over holdbarheten. Om du bør kjøpe noe som har noen år på baken eller ikke får du nesten vurdere etter inntrykket på kanoen. Selv er jeg en salgsperson, jeg kjøper ofte nytt men venter på salg. XXL hadde jo feks Ally 16.5 til 8700 kr for ganske nøyaktig et år siden, så følg godt med. Når det kommer til årer så har du i praksis 2 typer: "Beverhale" : Og "Oterhale.: Beverhale årene gir mulighet for mer kraftbruk, og er de årene man vanligvis ser brukt. Og hvis du for eksempel kommer til å padle i elver er de mer eller mindre et must. Oterhale-årene glir bedre gjennom vannet og gir bedre padleeffektivitet. Altså mindre krefter for mer distanse. Du har også muligheten til å ha med en kajakkåre, men det er da ønskelig med en skikkelig lang åre ettersom du sitter høyere og kanoer er bredere enn kajakker. Dette er det mange som foretrekker hvis du padler kano solo, men da har de vanligvis med seg både kano og kajakkåre. Men det går også an å gjøre når man er to. Og ta igjen tar man med seg både kano og kajakk åre samtidig. Det kan være en fordel hvis man feks sliter med smerter i håndledd. Når det kommer til kort lengde og negativ apefaktor så kan jeg bare si at jeg padlet mye som barn, og det er en stund siden men jeg mener å huske det gikk helt greit. Den som sitter fremme sitter lengre fra kanten enn den som sitter bak, men har også en mye enklere jobb padlemessig ettersom den som sitter bak har mye mer påvirkning på kanoen. Nybegynnere vil derfor normalt alltid sitte fremme, så sitter de erfarne bak. Du finner forøvrig mye bra videoer på padleteknikk på YouTube, men det er spesielt videoer angående J-stroke som blir aktuelt i første omgang. Men det er den som sitter bak som virkelig må lære seg padleteknikkene, det er mer teknisk å sitte bak enn fremme. Kano krever også god kommunikasjon og tolmodighet, hvis kanopadlere jobber dårlig sammen så blir det ofte en del trøbbel og kano kalles derfor ofte for skillsmissebåt i Canada. En siste kommentar vil være at ally er kjedelig å sette i sammen og ta i fra hverandre, hvis du har mulighet til å ha den på takstativ (feks Thule Portage https://www.clasohlson.com/no/Thule-kanoholder-Portage-819001/p/31-2918?gad_source=1) så sparer du deg det styret. Jeg kjøpte nylig en Sportspal kano selv og har den på takstativet på en VW Up! og det fungerer enormt bra, tar meg ikke mer enn 5 minutter å slenge kanoen opp på taket for så og stroppe den skikkelig.2 poeng
-
En lett vindjakke anbefales virkelig. Jeg går stort sett med netting og tar på den lette vindjakke hvis det blir kaldt, vind eller mygg. Jeg bruker ofte Arcteryx Squamish som veier ca 140g og har svært lite pakkvolum. Tørker lett gjør de også. Så svette og litt regn gjør ikke noe. Det er kanskje 5-10 % av tiden det er behov for membranjakke/regnjakke (men den er alltid med) Gikk fra Finse til Haukeliseter nå i sommer. Hadde på membranjakke i 4 timer på turen. Dere kan for øvrig lese mer om turen vår fra Finse til Haukeliseter på Bloggen vår.2 poeng
-
Jeg sliter og med dette. Og ikke bare norske aksenter, men også fra andre land. Faktisk er det visse engelsk-talende aksenter som også trigger dette problemet. English Woodsman og Haze Outdoors er større britiske kanaler, men aksentene her er såpass «annerledes» at jeg må bare klikke meg videre. Det er noen gode norske kanaler, som har god produksjonverdi, og som jeg virkelig kunne tenkt meg å utforske nærmere. Men når de setter igang med tilnærmet feilfri engelsk, men med utpreget aksent fra egen norsk dialelekt må jeg melde pass. Jeg vet ikke hvorfor, og tror ikke det er snobberi. Min egen engelsk «lider» nok av det samme. Jeg har prøvd å jobbe med dette og har klart, med litt innsats, å godta både Bushman & Blue og Mcm Outdoors, samt the Geordie Wildcamper. Men engelsk med bergensk, bryne, trønder og/eller tradisjonell Heyerdahl Engelsk sliter jeg mer med. Da er Going Solo, Paddle Tv og The Outdoor Gear Review (hvis man klarer å ignorere falsk torden og macho tullball) tryggere valg for mitt vedkommende. Når det er sagt, så synes jeg de fleste camping kanaler fokuserer litt for mye på hva de tror de må formidle muntlig og litt for lite på selve tur/camping opplevelsen. Men det er sikkert bare meg.2 poeng
-
Starter like godt turrapporten før vi kommer oss av gårde. VI tar nattoget nordover til Trondheim, og videre med tog til Trofors, derfra blir det buss innover mot Susendalen der turen starter. Vi planlegger mest mulig telt, men det er hytter langs ruta, som kan benyttes dersom været skulle bli for ille. Vi er uerfarne med så lange turer, så denne høsten blir vi å gå fra Susendalen til Umbukta, tar med mat for 8 overnattinger. Sekken blir som vanlig litt for tung. Maten skal ha en god del av skyld for dette, samt at vi nå tar høyde for å kunne bruke god tid. https://lighterpack.com/r/1exku1 Planen er å fullføre, fra Umbukta til Bjørnfjell Stasjon, sommeren '25 Mat må vi ha, og frokosten forberedes. Havregrøt med nøttemiks, jordbær, blåbær, eple, banan (økologisk for den smaker best) og blåbær. En dags forbruk av mat blir da 3 dehydrerte måltider, supplert med 2-3 Kornmo knekkebrød og pålegg. Samt en Be-Kind bar, med mandler.1 poeng
-
Var jo ganske mye naturfag i "Oppsynsmannen" til Bård Tufte Johansen. Har inntrykk av at den serien hadde god rekkevidde, og ikke minst, skapte mange klikk og blest i ettertid.1 poeng
-
Samme oplevelse med abisko lite 1 i Langsua, men med kaffe og kanel boller så kan man godt kose sig selv i lille telt 😄1 poeng
-
Nok en abonnent herfra! Rolige og naturnære videoer, med blikk for skjønnheten i naturen (og hvilken natur!)1 poeng
-
1 poeng
-
Spennende tema. Problemet er at produktene dekker hele spekteret. Noen ting er topp kvalitet, og har bare litt rare farger. Ull undertøyet er vel et greit eksempel på dette Noen ting er bare ny logo på billig skit.1 poeng
-
Denne var god, har bare sett to filmer sålangt, men du fikk nå en ny abonnement. Behagelige filmer, og hyggelig å høre de få norske glosene jeg har fått med meg sålangt. 👍1 poeng
-
Jeg ler litt av det, kanopadling er ikke så vanskelig men handler stort sett om å jobbe i sammen. Hvis den fremme padler mer enn den bak klarer å styre/kompansere for så blir det trøbbel. Men hvis den som sitter fremme tar det helt med ro, og den som sitter bak bare konsenterer seg om å matche det den som sitter fremme gjør, da går det helt fint. Men når vinden står på som værst kan det fort bli frustrasjon av det hele. Og som nevnt, takfeste funker som bare det. En annen ting å tenke på er forøvrig om Ally virkelig er riktig kano for bruken, jeg liker Ally, de glir veldig fint over vannet med myk bunn, men jeg har aldri padlet i elv med dem. Til elvebruk finnes det nok andre som er bedre.1 poeng
-
Kanopadling på flatt vann er kimen til mang en konflikt og frustrasjon deretter. Jeg mener jeg en gang lærte at grunnleggende regel er som følger (på flatt vann): - den som sitter foran har to oppgaver - padle rett frem med åra på samme side hele tiden og rope ut retning - den som sitter bak styrer med j-tak eller korreksjonstak i tillegg til fremdrift. Har i utgangspunktet åra på motsatt side av den som sitter foran. I elv derimot (stryk) er det den som sitter foran som styrer med klare kommandoer til den som sitter bak. Den som sitter bak kan har mindre forutsetning for å se utfordringene i vannet.1 poeng
-
Du har sikkert rett, jeg har ingen kompetanse på området, annet et intervju i villmarkspodden med en som har skrevet en bok om skogene i Norge. Han påsto, hvis jeg husker det riktig at man har lite gammelskog i Norge og at den skogen man har er industriskog. Videre så trakk han frem at den forråtnelsen som skjer når skog/trær dør er viktig for naturen og det mangfoldet som lever i det. Når man da bruker opp alle trær, kvister og tilsvarende, frarøver man skogens mangfold nyttig næring. Viktig (for meg tydeligvis) å presisere at jeg ikke er en treehugger som prøver å krisemaksimere. Men jeg klarer ikke å la være å tenke på dette når jeg ser youtubere lage store hytter, digre bål og som for øvrig hogger ned friske trær for å lage innhold for noen annen grunn enn å lage innhold. Vedsanking til småbål synes jeg er ok, og det gjør jeg jo selv. Så er spørsmålet jeg bør stille meg er om dette kun er greit fordi jeg gjør det selv?1 poeng
-
Der er jo folk som kjøper seg landområder i utkanten av "verden" for å bygge seg et hjem, og gjør kanaler ut av det. På godt og vondt. Selv syntes jeg galskapen som foregår i samfunnet vi lever er verre enn at noen tar av skogen i noen land. Hva skal man med hus på 300kvm? Hva skal man med 2 biler, hytte på fjellet og alt tilrettelagt? Jeg ser bare på eiendommen vår, vi klarer ikke å ta unna nok skog til ved og vanlig bruk. Det gror igjen alle plasser. Men det hadde nok begynt å monne om jeg skulle tatt ned skog til en hel tømmerhytte en gang i året. Så faktisk en utrolig interessant dokumentar fra en svensk dame som brukte livet sitt på å redde skogen. Stor eier av skog i Sverige, som så at skogen døde ut, den råtnet rett og slett på rot, og grunnen, mangel på mangfold. Det var for mye gran og furu skog. Helt sykt å se hva som skjedde når hun begynte å plante alle mulige buskvekster og trær innimellom.1 poeng
-
1 poeng
-
Haha, takk... det tar jeg som et kompliment. Er nok definitivt ikke min sterkeste side, men jeg prøver å unngå for mye eeeehh, øm, eller filler words. Jeg lærte noe på jobb en gang som alltid henger med. Tenk, trykk, tal! 🤣1 poeng
-
Når det gjelder å prate engelsk, så synes jeg faktisk din engelsk er behagelig å høre på. Det hadde vært verre hvis den hadde vært tilgjort med som du skriver, masse irriterende uttrykk.1 poeng
-
Dette er nok en felle alle som driver med "kreativt innhold" faller i. De føler de må gjøre seg interessante, eller blir litt desperate etter views og ender opp med å bable mer enn de formidler. Når det kommer til Vigra engelsk som vi kaller det på Sunnmøre, blir dette faktisk bedre når man blir vant til å prate engelsk selv. Altså det høres ikke like kleint ut. Jeg får veldig mye tilbakemeldinger fra engelsk og amerikansk publikum at de liker å ha engelsk på vår måte, i stede for den gnagsår måten de har lagt seg til i Amerika med sånn nasal tone, mye or på repeat som like og you know. Jeg har inntrykk at det ikke er noe rett eller galt i så måte. Folk er rett og slett forskjellig. Det som er lett å spotte er når folk har mistet gleden i det de holder på med og gjør det for pengene og views mer enn de gjør det for å ha en fin tur. Også har du den vanlige greien som går igjen hos alle. Noen vil alltid like det du gjør, Noen vil alltid mislike deg for det du gjør så fortsett å gjør det du liker og nyt prosessen 🎥1 poeng
-
1 poeng
-
Ble noen dager/timer med finvær innimellom, heldigvis. Men ble mange timer og kilometer bak rattet i regnvær på turen desverre.. Hadde været for hele turen vært som på de få bildene, så hadde jeg fortsatt vært på tur1 poeng
-
Bedre enn ingenting. Men han lærer for det meste bort friluftsliv, og ikke naturfag. Den siste biten er vraket hos NRK. NRK satser fortsatt på kjendiser. De har også lagt ned Folk redaksjonen, som satset på ukjente nordmenn som gjorde noe ekstraordinært. De beste programmene etter min mening. Her var det utrolig mye gull som ble produsert, uten det helt store markedet, akkurat slik en statskanal med samfunnsoppdrag skal kjøpe inn.1 poeng
-
Da er det tiden av året der deler av årets innhøsting får en runde i dehydratoren for å få lettere oppakning på turer det neste året. Denne gangen blåbær; Fresh og renset blåbær = 2770 g Ferdig tørket blåbær = 446 g Reduksjon = 83,9% 10 g tørket blåbær = 62 gram originalbær 10g tørket blåbær er for øvrig ca det jeg bruker i en porsjon av min normale turfrokost:1 poeng
-
Ørreten smalt til så sjelven tok meg😅. Andre som fikk seg en ørretkubbe i sommer? Del gjerne. Samme hva den beit på! Lunch og middag.mp41 poeng
-
Dette var en virkelig flott skildring av skitur. Flott at de filmer både fra stuer, teltliv og gåturen. Fikk virkelig lyst på en tilsvarende tur etter å ha sett denne1 poeng
-
Pr. i dag er det vel ikke mange gardsbruk som har sin hovedinntekt av inntekter fra fiske på vidda. Det var kanskje slik for et par hundre år siden. Fiske med stang burde kunne tillates etter å ha løst fiskekort. Rettighetene ble "bestemt" av Høyfjellskommisjonen midt på 1800 tallet.1 poeng
-
1 poeng
-
1 poeng
-
Fosen! Det var på tide å prøve noe nytt. Flere kartkvelder på senvinteren vekket interessen for å prøve dette området. Fosen høres kanskje ikke veldig eksotisk ut, men faktum er at det er en del store urørte villmarksområder der ute. Miljødirektoratets kart over uberørt natur (forøvrig et godt verktøy i tidligfase turplanlegging) viser at området rundt Finnvollheia er blant de største uberørte områdene i Midt-Norge, dersom man ser bort fra nasjonalparker. Ikke akkurat Alaska, men passende for en langhelg. Området har så vidt jeg vet vært foreslått som nasjonalpark, men man har ikke fått gjennomslag for dette. Med en værmelding som melder om oppholdsvær og perioder med sol hele helga, går kjøreturen til Åfjord og opp Stordalen som en lek. Bomvegen fra Bjørnlia er fin. Vi ser ingen laksefiskere i Stordalselva, men laksen går kanskje ikke så langt opp som dette. Vi parkerer ved vegs ende, på parkeringsplassen der hvor Vestre Skurvelva renner ut i Stordalselva. Ikke en kjeft å se, heldigvis. Åfjordingene har ikke tenkt seg ut i marka pinsehelga. Torsdagen er 17 timer gammel da vi legger i veg oppover lia mot Botnan. Det har regnet kraftig i Trøndelag den siste tida, så terrenget er fullstendig mettet. Området består stort sett av myr, så vi skal bli godt vant til at det surkler under fottøyet på denne turen. Vi kommer fort opp av dalen, og terrenget flater ut. Marsjen går lekende lett, selv om sekkende er godt pakket med luksus. Rundt oss ser vi vidstrakte områder uten noen form for sivilisasjon. Vi blir ganske overrasket over hvor alpint terrenget rundt oss er. Toppene er ikke så spisse, men de fremstår ganske mektige på alle kanter rundt oss. Alpint er således ikke det riktige ordet, men når vi kikker over på fjellene på den andre siden av Stordalen, blir vi nesten skeptiske. Vi har nemlig tenkt oss over på den andre siden mot slutten av turen, og kan ikke skryte av å være veldig glade i bratte og høye fjell. Ellers er det som sagt store vidstrakte myrområder, så man føler seg ikke stengt inne. Typisk for dette området ser ut til å være at det enten er myr eller bart fjell. Gråbrune knausser stiger opp av myra her og der, men totalinntrykket er et ganske monotont terreng. Midt i mellom myr og bart fjell ligger ofte et belte med tett bjørkekjerr, noe jeg skal komme tilbake til senere. Vi passerer så vidt tregrensa. Temperaturen er god, og skydekket ser ut til å sprekke opp. Vi begynner å bikke ned mot granskogen nede i et søkk som kalles Botnan. Arne, turkåt og med kveldens mål i sikte, melder optimistisk at "jaggu tror jeg vi kan få fem dager på Fosen uten nedbør. Det er nok ikke alle forunt". Man vet jo at Fosen har mye nedbør og skiftende vær. Det går ikke så mye som fem minutter før den første sluddbygen treffer oss i trynet. Hetta må på. Vinden er så sur at man kan mistenke det for å være januar. Værgudene straffer vår naive optimisme knallhardt. Men humøret detter ikke av den grunn - vi skal jo ligge på hytte i natt! Etter et kvartes tid er vi nede i skogholtet og finner Botnstua, Åfjord fjellstyres relativt nye hytte. Vi pleier sjelden å ligge på hytte, men denne gangen unner vi oss det, for beliggenheten ser ut til å være meget fin. En veldig overkommelig marsj fra parkeringsplassen, men samtidig langt nok til at den ikke rennes ned av folk. Hytteboka viser at det kun har vært to besøk her på barmark i år. Hytta ser ut til å være mest brukt av rypejegere på høsten. Etter å ha fått varmen i ovnen unner vi oss en kopp kaffe mens vi rigger fiskeutstyret. Etter inspirasjon fra Bjarnes tublogg har jeg bestemt meg for å gi enkeltkrok og fluorkarbonfortom et forsøk denne sesongen. Det skader i hvert fall ikke å prøve, tenker jeg. En treblekrok kan kanskje skremme de største og smarte fiskene i noen tilfeller, på samme måte som multisnøret. Fluorkarbonsnøret er i praksis usynlig i vann, og det kan i noen tilfeller være gunstig å ha fleksibiliteten til fluorkarbonsnøret. Multisnøret er jo som kjent helt dødt. Med disse optimistiske tankene i hodet trasker vi ut i kvelden, mot et vann som ligger et par steinkast opp i lia bak hytta. Vi fisker grundig rundt hele det lille vannet, med vekselvis stekende sol og sluddbyger i trynet... ...men hverken Arnes tradisjonelle utstyr eller mitt "perfekte" utstyr gir utbytte. Neste vann viser seg å være gjenvokst med starr, så vi gjør vegen kort tilbake til hytta. Like ovenfor hytta finner vi flere tomme eggeskall. Har det vært reirrøvere på ferde? Det skal mer enn et tomt og et gjenvokst vann til for å knekke motivasjonen vår den første kvelden. Vi legger i vei mot Langvatnet på den andre siden av elva. Hytteboka sier at det skal være relativt enkelt å få fisk her, men flere skriver også at de har funnet mark i fisken her. Det er ikke så trivelig å lese. Vi følger elva oppover for å finne et vadested, men elva er stor, og vi er i ferd med å gi opp da vi kommer til ei bru. Det var jaggu godt, for vi hadde ikke kommet over tørrskodd uten. Vi prøver noen kast i kulpene ved brua. Etter en 20 minutters tid kommer vi til Langvatnet, og etter ytterligere en times fisking er vi fremdeles like "vassfise". Vi trasker slukøret tilbake mot hytta. Dåapma som kulisse for kveldsfisket. Dåapma er et av Fosens høyeste fjell med sine 644 moh, og Roan kommunes høyeste. Toppen er "treriksrøys" for kommunene Åfjord, Roan og Namdalseid. Dåapma betyr visst "slettelandet" på samisk. Vi stopper ved pytten i vestenden av vannet, for her ser vi at det vaker småfisk. Dette er klassisk desperasjonsfiske. Heldigvis drar vi opp noen småpinner her, og det redder på en måte kvelden. Artig å kjenne fisk på stanga, om ikke annet. I kulpene ved brua er et par mikroskopiske ørreter på land, men disse får friheten tilbake. På hytta spiser vi en eksepsjonelt sen middag før vi køyer. Fiskeoptimismen er fremdeles tilstede når jeg legger meg, kjenner jeg. Det var den også hos Arne, kan jeg konstatere da jeg hører han romsterer i hytta allerede kvart over 6 neste morgen. "Det er kanskje vel tidlig", sier han når jeg kommer opp. "Klassisk overtenning". Vel, jeg har i hvert fall sovet godt, og vi har tenkt å rekke over mange vann i dag, så det er greit å komme seg opp fra morgenen av. Vi trasker i vei mot de høyereliggende områdene nord og vest for hytta. Vi prøver å holde oss bort fra myrene siden disse er våte og tunggåtte nå. Dette er jo barnelærdom; hold høyden og unngå myrene. Her på Fosen må vi glemme barnelærdommen. I liene over myrene er det ofte svært tett vegetasjon, tidvis ugjennomtrengelig, typisk bjørkekjerr. Vi bestemmer oss for å holde oss nede på myrene resten av turen, og det fungerer fint. Første stopp blir ved noen kulper i Vestre Skurvelva i området som på kartet kalles Øyan, ikke langt fra Botnan. Jaggu biter ikke småfisken i kulpen også. Været er fantastisk, og det frister nesten - nesten - med et bad. Vi legger i vei videre oppover, like skitne. Vestre Skurvelva. Fiskeoptimismen skal snart få seg et slag for bøygen. Kort oppsummert fisker vi over Bytjønna, 414-tjønna nordvest for Bytjønna, Nyvatnet og 441-tjønna øst for Nyvatnet uten å kjenne mer enn ett napp eller to. Er vi for tidlig ute? Vi skylder på nordavind og lav temperatur. Bytjønna. 414-tjønna nordvest for Bytjønna. Ellers har vi godt vær og fin utsikt, og høyfjellsterrenget er relativt lettgått, så pessimismen får ikke overtaket på oss enda. Vannene er spennende, og man angriper alltid hvert nye vann med energi og forhåpninger. Særlig 441-tjønna øst for Nyvatnet er et spennende vann. Lite, dypt og høyt til fjells er en fin kombinasjon. Men dessverre er det null aktivitet i vannet. Høydepunktet denne formiddagen blir lunsjbålet i lia ovenfor det store Nyvatnet. En god del hytter rundt dette vannet, så villmarksfølelsen var fraværende her. Vi avslutter runden oppe i høyden på Litlnyvatnet. Vi fisker oss rundt på hver vår side. Ingenting å kjenne her heller. Jeg er i ferd med å ta mine siste kast ved utoset da jeg ser at det plasker i vannet foran Arne. Har han fisk?! For moro skyld har vi på denne turen med oss et sett med walke-talkier, av den billige typen du får på Clas Ohlson. Disse har vi med for å kunne kommunisere når vi, som nå, fisker på hver vår side av vannet. Jeg kaller opp Arne, og han melder tilbake at det dreier seg om "ei sat*ns te' rør" (rør=røye). Såpass, tenker jeg. Her snakker vi vel da om over kiloen. Kanskje to?? Jeg venter i spenning til Arne endelig kommer bort for å vise fram vidunderfisken. Den veies inn til ganske nøyaktig halvkiloen. Overtenning, igjen. Det er så rart med det, når man har fisket en hel dag uten å kjenne noe. Da koker det litt når det først biter. På veg ned mot hytta bestemmer vi oss for å legge veien innom noen mindre vann i myrområdene nordvest for Midtiheia. Den rådende teorien rundt det dårlige fiskebettet er at vannet enda er litt for kaldt oppe i høyden, og vi øyner et håp om at de knappe 50 høydemetrene ned mot myra utgjør den lille forskjellen som skal gi fiskemiddag til kvelds. Det viser seg å stemme. I den ene tjønna er det monsterbett, og vi tar opp 6 fine stekefisker opp mot 4 hekto. En gledelig avslutning på en lang dags fiskestrabaser. Energien er alltid høy på slike tidlige vårturer. Man higer etter å fiske mer, se mer, forflytte seg mer. Vel nede ved hytta vedtar vi å forflytte oss videre mot områdene sørvest for Dåapma denne kvelden. Mange spennende vann i dette området. Når man er i et nytt område må man utforske det så mye man kan. Vi kan ikke henfalle til det late hytteliv. Teltene er i sekken og må snart få lyng under duken. En orm, type hogg-, trives i varmen i solhellingene. Vi tar kveldens forflytning som en ren transportetappe i høyt tempo, og finner etter hvert en nydelig teltplass ovenfor det lille vannet i østenden av Langvatnet. Utsyn, vind mot myggplagen, nærhet til vannet og godt med bålved, samt akseptable liggeplasser. I bakgrunnen på bildet over ser man fjellene på den andre siden av Stordalen. For første gang har vi med oss hvert vårt telt, og uten forkleinelse for Arne, må jeg si at det var ganske deilig. Vi kommer nok til å fortsette med det på slike kortere turer. Kvelden blir en høydare, med bål, fiskemiddag, kaffe, oppholdsvær... ...og solnedgang. Noen slike kvelder må man få til på hver tur - det er det man higer etter hele vinteren. Neste morgen er alt som normalt; Arne er oppe tidlig og fyrer morgenbålet, mens jeg kommer luntende en liten time etter. Vi har heldigvis funnet en balanse her, hvor vi begge strekker oss litt i forhold til om vi var på tur alene. Jeg står opp ørlite tidligere enn jeg egentlig vil, og Arne tøyler morgen-rastløsheten litt før vi starter dagen for fullt. Det som ikke er så positivt denne morgen er at det begynner å regne akkurat i det jeg tar steget ut av teltåpningen. Vi tenker først at dette bare er noen dråper som vil passere over, men det skal vise seg at værgudene gjør vårt tidligere omtalte naive godværshåp til skamme. Dagens fiskeøkt skal avvikles i området mellom Østre Skurvelva og Finndalsheia. Flere spennende vann her, og optimismen er som vanlig stor, på tross av at regnet ikke ser ut til å holde opp. Det viser seg at dette skal bli en betydelig bedre fiskedag. Jeg kommer ikke til å navngi vannene vi fisker i denne dagen. Håper folk har forståelse for dette. Lokalkjente og folk som kan lese et kart vil nok uten problemer kunne si hvilke vann vi har vært innom likevel. Litt av grunnen til dette er at vi finner bålplasser med tomme ølbokser etc. vet et av disse gode vannene. Dette kan tyde på at vannet allerede er kjent som et bra vann. Jeg mistenker at folk som legger igjen tomgodset sitt ute i naturen også har dårlig moral når det kommer til fiske. Det er mulig jeg er fordømmende, men jeg ser det liksom for meg: Guttetur med masse øl opp til vannet hvor man har hørt at det skal være bra fisk. Gjør gjerne det - men ta for f*** med tomgodset hjem i stedet for dette halvhjertede forsøket på å stappe 10 ølbokser under en stein. Vi labber i vei videre innover i terrenget, og allerede i første vika er det fast fisk for oss begge; en halvkilos ørret på hver av oss. Herlig start på dagen! Nå kan vi slippe ned skuldrene og nyte resten av dagen - selv om det høljer ned og blåser surt. Vi fortsetter videre til neste vann, og også her hugger det til; nok en knapp halvkilos ørret på meg. Arne mister en like stor en. Et spennende vann hvor man sitter med en følelse av at her finnes betydelig større fisk. Surt vær i høyden. Det er tid for lunsj, og vi finner et fint sted med fin utsikt. Vi er ganske høyt til fjells, og det regner godt, men på mirakuløst vis finner vi furuved og klarer å gjøre opp et bål slik at det blir bålkaffe også til lunsj. Det siste vannet vi avfisker byr på et vannvittig bett, men dessverre er fisken litt mer småvokst her. Vi drar hatten godt ned i øya og trasker tilbake mot leiren, via et av de første vannene vi var innom i dag tidlig. Og igjen er halvkilosørretene skikkelig på hugget! Vi drar opp tre til av dem, og vi kunne sikkert tatt flere. Alle er spreke og byr på en liten kamp. I dag fikk vi det bettet vi hadde håpet å treffe. Vi registrerer at det er stor forskjell på mageinnhold og fargen i kjøttet på to like store ørreter tatt samtidig i samme vik. Den ene er knall rød og helt stappfull av mygg, mens den andre er hvit og uten en eneste mygg i magen. Hvorfor? Er det så store individuelle forskjeller i kosthold? Ikke overraskende er det den lange, slanke fisken som er hvit i kjøttet, mens den kortere, smellfeite er rød. Vi trasker tilbake til leiren godt fornøyde med dagen. Nå gjenstår det å forflytte seg ned til Tekssjøen. Vi vil ned hit i kveld, for i morgen tenker vi å ta turen opp i fjella på andre siden av Stordalen. Tekssjøen, dette vannet helt øverst i Stordalen er visst et vanlig turmål for åfjordinger. Ikke akkurat urørt villmark, men et fint område som er verdt et besøk. Vi slipper oss ned i dalen langs elva som kommer ned fra Skurvtjønnin. Det var trolig et feil valg, for vi havner nede i den tette, våte krattskogen, og det går ikke lang tid før vi er gjennomvåte. Litt spesielt terreng her øverst i Stordalen, inn mot Tekssjøen. Dalen deles liksom i to av en høy, langsgående rygg. Billedskjønt ved Tekssjølona, like under fossen fra Tekssjøen. Fristende å prøve fisket, men vi er kalde og våte, og det ser ut til å være bare småfisk som vaker. Vi marsjerer videre mot Tekssjøhytta. Vi tenker å finne en leirplass i vika like i nærheten av denne. Vi drømmer om et gigantisk furubål som skal varme kropp, sjel og klær. Det er kun en ting jeg ønsker å kritisere Åfjord fjellstyre for, og det er tykkelsen på bordene på bruene i området. Jeg synes man burde kostet på seg to-toms bord her. Det føles slettes ikke trygt med 25 kg på ryggen, og vi ser knekte enkeltbord og mange bord som er byttet ved flere av bruene. Bildet over er fra brua over elva like over Tekssjølona, på stien mot Tekssjøhytta. Tekssjøhytta ligger idyllisk, men skjermet til helt i den sørvestre vika av vannet. Hytta er tom. De siste kilometerne har tankene begynt å spinne rundt en delig, varm hytte å tilbringe kvelden og natta i. Vi ser hengelåsen på døra, av typen med firesiffers kode, samme som på Botnstua. Vi forsøker en kode, basert på - la oss kalle det - kvalifisert gjetning, og jammen tror du ikke at låsen åpner seg. Vi står nå ovenfor et dilemma som har to aspekter ved seg. Vi har ikke betalt for hytta, og det er ikke pent å ta seg til rette sånn uten videre. I verste fall kan det komme noen som har leid hytta, og da blir vi tvunget ut i den kalde, våte natta. Dette tar vi egentlig ikke så tungt. Vi kan betale for oss på etterskudd, og det er svært lite sannsynlig at det kommer noen inn hit på denne tiden, i dette været. Det som verre er, er at villmarksstoltheten vår får seg et kraftig slag for baugen. Er vi så veike at vi ikke tåler å bli våte? Er vi av det kaliberet som higer etter komfort med en gang buksa blir våt? Svaret viser seg å være "ja, det er vi". Vi unnskylder oss selv med at dette er en kosetur og at det må være lov og at vi kunne ligget ute om vi måtte og at blablabla. Vi styggkoser oss i hytta gjennom kvelden. Vi fyrer hardt, tørker både kropp og utstyr, og tilbereder all fisken vi har fått i løpet av dagen. En ny favoritt, som fra nå av alltid skal være med på tur, er Lofotens fiskesuppe. For en herlig avveksling fra å spise fisken "bar". Jeg kan ikke forstå at jeg ikke har prøvd dette før. I de sene kveldstimene fyrer vi et digert bål på bålplassen utenfor hytta. Det er tross alt pinseaften. Vi koser oss med en liten avec og nyter solnedgangen før vi med litt dårlig samvittighet kryper til køys (eller var det korset?). Vi våkner til nydelig vær neste morgen, fremdeles gode og mette etter gårsdagens fiskefråtseri. Vi ordner opp i hytta og skriver lovnader i hytteboka om å gjøre opp for oss i ettertid, før vi legger i vei skrått oppover dalsiden mot Kastbotnvatnet. Jeg hadde forventet at terrenget var mye brattere, basert på det vi så fra andre siden av dalen, men heldigvis er det slakt og fint terreng oppover lia. På bildet over skimtes Tekssjøen. Hytta ligger i den nærmeste vika, til høyre for haugen midt i dalen. Finnvollheia i bakgrunnen. Oppover lia får vi utsikt mot området på den andre siden av dalen, hvor vi har tilbrakt de siste dagene. Skurvtjønnin skimtes bak til høyre. Stordalselva i dalbunnen. Stordalen nedstrøms. Botnstua ligger i det tetteste skogholtet til høyre for Habroheia, som er det fremste fjellet litt til venstre i bildet. Pause for hydrering. Etter et par timer har vi tatt oss over kneika og ned lia mot Kastbotnvatnet. Kastbotnvatnet er stort og vakkert, med bratte lier og skrenter på flere av sidene. Vi tenker ikke å slå leir her, men vi tar en liten lunsj nede i vannkanten på nordsiden. Hele den nordre lia er tett bevokst med bjørkekratt. Det er vi glade for, for vi skal enda høyere, og håper vi kan få fyrt et bål også der oppe. Sola steker som besatt der vi sitter, og vi kan kaste skjorta. Jeg er sliten og døsig og dupper av i lyngen en liten stund. Vannet er helt speilblankt, så vi gidder ikke fiske. Jeg skvetter opp av halvsøvnen når jeg plutselig ser et vak 10 meter rett ut for der vi ligger. Jeg er så døsig og lat at jeg gidder ikke reise meg, men jeg tipser Arne om vaket, og han bærer seg litt før han reiser seg og tar et umotivert kast. Men fisken tar, og Arne lander en halvkilos. Sjelden har så liten innsats resultert i så bra fisk. Litt mer motivert fisker vi oss videre bortetter det nordre landet, og det resulterer i nok en sprek liten halvkilos for min del. Vi forlater det sjenerøse Kastbotnvatnet og traver i vei mot dagens mål. Oversiktsbilde tilbake (mot nordøst). Helt i bakgrunnen skimtes Dåapma og Finnvollheia, om jeg ikke tar helt feil. Finnvollheia er det høyeste fjellet på Fosen med sine 675 moh. Nedre Sandvatnet. Vi har blinket oss ut dette vannet fordi det ser spennende ut - og fordi vi har sett en turrapport som forteller at man for 10 år siden tok en brukbar fisk i dette vannet, hvis det var dette vannet da... Mer skal det altså ikke til. Vi er glade for å se at vi lett kan finne bålved her, og vi får akkurat presset ned begge teltene i vannkanten på nordsiden. En fin leir. Været er mer skiftende nå, og det dukker opp mørke, truende skyer på himmelen. Vi nøler ikke lenge før snøret er i vannet. Vi fisker på hver vår side og satser på å møtes diagonalt over vannet fra leiren. Jeg fisker etter alle kunstens regler, men alt jeg kjenner er noen få forsiktige hugg. Når vi møtes i vika på bortsiden har Arne tatt 3-4 småfisk, men det er alt. Et lite antiklimaks dette, men det må jo nødvendigvis bli slik når man bygger opp forventinger inni hodet basert på et usannsynlig tynt grunnlag. Vi tar også den korte turen opp på det Øvre Sandvatnet. Prosedyren gjentar seg her - kun noen napp. Fiskeøkten blir ikke lang, for det blåser kraftig nå, og det begynner så vidt å dryppe fra oven. Vi haster tilbake til leiren. Med et nødskrik får vi fyr på bålet. Man lærer visst aldri at man skal ha tørr tennved tilgjengelig, uansett værutsikter. Middagen inntas mens regnet intensiveres. Vi ser etter hvert ingen vits å drøye denne kvelden lengre, og kryper inn i teltene. Jeg var ikke forberedt på mange timer i teltet, men heldigvis finner jeg noen gamle nedlastede filer og podcaster på telefonen som kan underholde meg til jeg bli trøtt. Sammen med en hel plate sjokolade gir dette noen trivelige timer i teltet mens regn og vind pisker mot veggene. Dessverre har jeg slurvet med en bardun i fotenden av teltet, slik at ytterduk og innertelt kommer i kontakt når jeg strekker ut føttene. Soveposen blir litt fuktig, men det gjør ingenting når dette er siste natt. Har slitt litt med dette på mitt Anjan 2 - jeg får ikke trukket ytterduken langt nok ned og stramt nok, slik at det blir litt fuktig nederst på veggene i innerteltet. Jeg sover godt igjennom hele natta og våkner ikke før jeg hører Arne stå opp utpå morgenkvisten. Vinden har løyet, heldigvis. Arne hører at jeg våkner, og sier: "Husker du da vi opplevde alle lavtrykks mor ved Ravadasjavri? Nå er bestemora på besøk". Jeg åpner teltet og stirrer ut i ingenting. Jeg ser ikke engang Arne ved bålet, så stinn er tåka. Temperaturen er ikke mange grader over null, og det er en sur trekk i lufta. Jeg spiser frokosten i teltet, og vi pakker ned og gjør veien kort ned lia mot dalbunnen. Når vi kommer ned i den skogkledde dalen letner været litt, og vi tar en fiskestopp ved Østre Hyttjønna, som skimtes midt i bildet. Et overbefolket vann skal det vise seg. Veien videre mot Stordalselva går over høyden mellom Hyttjønnåsen og Middagshaugen, som er de to haugene på bildet over. Vi husker snart at vi har glemt å markere hvor brua over elva ligger, og det koster oss både tid og krefter. Dalen er ganske vill og heftig her, og det er ikke mangle plasser man kan krysse uten å sette liv og lemmer på spill. Etter litt opp og ned langsmed elva dukker endelig brua opp, og da er vi straks ved bilen. Som turområde kan Fosen anbefales. Du finner variert natur her, selv om myr og lynghei dominerer. Du finner også plenty med spennende fiskevann. Vekta vår stoppet på halvkiloen, men vi tok til gjengjeld mange av disse. Det kan tyde på at det finnes en god bestand av større fisk. Mitt inntrykk er at området er lite besøkt utenom fuglejakta, så her kan du finne fred om du søker til de rette områdene. Aberet med Fosen er utvilsomt været. Det skifter fort, og det er mye nedbør i disse kystnære fjellene. Vi takker Åfjord fjellstyre for fine hytter og passende nivå på tilretteleggingen. Selv om bruene føles noe utrygge er man avhengig av disse om man ikke vil vade. Da er det bare å planlegge en høsttur!1 poeng
-
Hei Rune. Synes kanskje du har litt langt tidsperspektiv i forhold til andre elver enn Barduelva Om du tar et padlekurs vil du være i stand til å nyte flatt vann solo og tandem samt strømmende vann på mye kortere tid. Da kan du og få svar på mange av de spørsmålene du har angående valg av kano og teknikk. Til spørsmålet om solopadling og plasering av ballast: Allyen er fleksible båter og kan trimmes på mange måter. Skal du padle langt på flatt vann gjelder det å rette ut kjøl-linja. Dette gjøres ved å ha ballast forran og bak. skal du på elv ønsker du mer spring (gyngestolmeieform). Da sentreres vekten inn mot midten av båten. Dette gjelder for alle modellene. Det beste stedet å sitte når en padler sole er litt bak midten i kanoen (selv om enkelte TV helter ikke gjør det). Der har en best kontroll på styringen av kanoen. Uansett om det er flatt eller bølger, med og uten bagasje. Aslak1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00