Vinnerliste

Jeg har like dårlige erfaringer som @tshansen når det gjelder Quadlock, Ram X-grip og andre tilsvarende produkter. Sykler man på singletrack, humpete skogsveier eller litt hullete grusveier så vil telefonen henge å dingle og til slutt ristes løs, og ender med fly metervis gjennom lufta og gå rett bakken. Disse holderne er for svake til å holde en større smarttelefon. Dette fungerer og holder telefonen på plass, men har sine ulemper. Det blir vanskelig å se skjermen og betjene knapper og touch-skjerm når den ligger i plastlomma, spesielt hvis det kommer fukt og kondens på innsiden av plastvinduet. I tillegg kommer den litt for langt bak på sykkelen slik at man må krumme ryggen litt og bøye hodet ned for å kunne se skjermen. En slik bred topprørsveske kan også komme i veien for knær og lår når man tråkker, spesielt når man står og sykler. Det gjør den. Men skjermen blir vanskelig å lese og til tider umulig å betjene med vann på. Andre ulemper med telefonen er at det kan være vanskelig å betjene skjermen med hansker eller votter, og at skjermen blir vanskelig å lese i sterkt sollys. For ikke å glemme hvor fort batteriet tappes når man har skjermen på full styrke og GPS-mottakeren står på konstant. Den varer sjelden en hel dagsøkt på 6-8 timer og man ender med å måtte ha den tilkoblet batteribank mens man sykler. Fungerer dårlig i regn og vind og på humpete veier. Jeg har erfart at en sykkelcomputer løser de fleste at disse problemene. Jeg bruker en Garmin Edge 530 til trening på grus- og landeveissykkel, og den har vist seg å fungere bra til navigering på lengre sykkelturer også. Så denne vil jeg skryte litt av: Gode kart med turn-by-turn navigering med varsling, batteriet varer i rundt 20 timer i GPS-modus (som regel 3 hele dager), skjermen er leselig under alle forhold og den betjenes med knapper på siden. I tillegg er festebrakettene meget solide og holder enheten godt på plass i en ergonomisk god posisjon ut foran styret. Den er koblet til telefonen (som ligger trygt i rygglommen eller i en veske) med BT og kan vise varsler om innkommende anrop og meldinger om ønskelig. Ruter som jeg legger opp i Garmin eller Strava synkroniseres automatisk. I tillegg har den alle de vanlige GPS- og aktivitetsfunksjonene som en Garmin klokke eller håndholdt enhet har.

Ingenting. Telefonen (iPhone) tåler litt vann. Enig med tshansen i at Quadlock kan være litt kronglete å klikke på plass, men ikke et stort problem synes jeg. Jeg har også god erfaring med Ram X-grip. Den kan du evt kombinere med vanntett etui.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har slitt med å finne rett vinkel for å få den til å låse. Så vrir jeg den til, for så å se telefonen løsne og akkurat rekker å ta den før den går i bakken. Det er jævlig knot med den låsemekanismen. Den tåler dårlig skit og sand, blir fort slark i systemet og den vibrer over gjennomsnittet på sikt. Det eneste Quadlock er god på er markedsføring og sørge for at produktet er synlig over alt.

Niks, bare vannavstøtende. HMG sier selv at for helt vannett opplegg bør podsene ligge i vanntett pose. Tenker jeg bare trer handleposer jeg har for hånd rundt de når været skulle være dritt nok til at det blir nødvendig.

Hele sykkeloppsettet mitt ryker vel ut på finn snart...😵‍💫 Det første man kjøper blir sjelden det riktige?

Jeg opplever det samme, at tiden flyr og man som regel bruker lengre tid en man trodde. Og det syns jeg er bra. I stedet for å fokusere på distanse og dagsetapper, må man heller ta seg god tid til å oppleve ting underveis, leve litt i "slow motion" og stoppe opp og utforske interessante plasser man vanligvis ville ha sust forbi med bil. Tanken på at man har alt man trenger på sykkelen og at man kan dra hvor man vil og stoppe et sted og bli så lenge man vil, gir en stor frihetsfølelse. Det er også påfallende hvor fort man faller til ro og kommer inn i en annen rytme når man lever et slikt nomadeliv. Og en tanke som av og til dukker opp når turen nærmer seg slutten er: nå kunne jeg lett fortsatt helt til Nordkapp!

Da kommer tipset om Ortlieb styreveske opp igjen😄 De får en vanntette kartmapper til😉😅

Mange relevante og gode innspill fra alle i denne tråden. På forhånd hadde jeg ikke trodd at navigasjon skulle bli noen stor sak å ta stilling til, men etter første tur og så mange ulike meninger og erfaringer her, så har jeg litt å gnage på. Kanskje ender jeg opp med papirkart.....😁

Du har rett. Sykler man bare litt av og til gir det ikke mening med en dedikert sykkelcomputer, og en telefon er en løsning som fungerer greit nok. Jeg sykler på daglig basis, det blir over 6000 km i året, så det å ha en Garmin Edge gir fullstendig mening for meg. Jeg kjøpte min Edge 530 på tilbud for 2500,- for over tre år siden, så det har nok vært en av mine beste investeringer. Jeg vil ikke nøle med å anbefale en slik (eller Wahoo, Hammerhead eller annet) til alle som sykler mye og logger aktivitetene sine og samtidig trenger en god navigasjonsenhet. Garmin Edge er som du sier kun for sykling. Til alt annet bruker jeg Garmin Fenix GPS-klokke (men den kan også brukes til sykling). Det tenkte jeg også. Men for sykkelturer på opptil tre dager (som er det mine turer vanligvis varer) så opplever jeg at sykkelcomputeren varer hele veien og enda litt til. Samtidig så blir telefonen mye mindre brukt, så den varer hele turen den også. Så i dette tilfellet blir det en ting mindre å lade.

Jeg har hatt mobilen i denne enkle holderen fra Biltema på en del sykkel og MC- turer. Den kan selvsagt ikke konkurrere med de langt dyrere modellene og sykkelcomputerne nevnt ovenfor, men den er vanntett, holder seg på plass og har aldri ristet av. Litt fiklete å klipse den av og på, men for meg var det et billig og greit nok alternativ. Touch-funksjonen gjennom plasten virker sånn passe dårlig, men nok til å flytte kartutsnitt uten å måtte ta den ut. Har også hatt Garmin-GPSen inni.

Da var det gjort, kastet på enda mer vekt her. Kan ikke skryte på meg at jeg er noen gram-jeger akkurat. Over 3kg på et 1-manns(kvinnes) telt. Satt å så et par videoer på Youtube, så det var der fant det trikset der. Ikke overnattet i teltet når det har blåst en god vind men regner med lydnivået er en del lavere nu enn hva den ellers ville ha vært.

Jeg gjør begge deler. Jeg har som regel sett for meg på forhånd hvor jeg har lyst til å campe, og bruker ofte https://norgeibilder.no/ for å lokalisere mulige teltplasser. Men etter noen dager er det fort gjort å havne bak eller foran den planlagte ruta, og man ender opp med litt ad-hoc teltplasser i stedet. Men det er ikke så vanskelig å finne plasser å campe i Norge. Sykler man skogsveier eller på grusveier på fjellet kan man jo campe stort sett overalt. Langs landeveien er det ofte skogholt eller vann med litt vegetasjon rundt og kanskje en rasteplass som kan egne seg. Campingplasser har jeg aldri brukt, men kan se for meg at det er fint å stoppe der og ta en dusj og tørke klær og utstyr en gang i blant på lange turer. Blir man nødt til å campe i nærheten av vei eller annen infrastruktur er det en fordel å være litt "stealth" og tenke litt på hvilket telt man benytter og hvor man plasserer det. Min favoritt er Hilleberg Enan i grønn, det er lite og glir godt inn blant gress og busker og annen vegetasjon. Sjokkfarger på sykkelen er heller ingen fordel om man ikke vil bli lagt merke til. Jeg foretrekker sort, grå eller mørk grønn. Men bruker mye signalfarger og reflekser på sykkelbekledning naturligvis, for å være synlig langs veien.

Hvordan gikk turen?

Det stemmer, litt oppgraderte luftemuligheter samt ytterduk "og åpningen". Hadde Fjellheimen tilbake i 2017, var fornøyd med det og 😄

Ta med vann!!!!!! Både til å lage mat/kaffe med og til å fiske i. Her har det knapt regnet en dråpe siden april! Og med sommertemperaturene vi har hatt i sommer så er det varmt vann over alt og påfølgende treeeegt fiske. Så alt fisket foregår på de dypeste plassene i vann og mest oksygenrike i elv. I hvert fall frem til ting normaliserer seg igjen... Jeg har ikke giddet fiske laks siden midten av juni av de samme årsaker. Og jeg fisker normalt 30-60 dager i sesongen... Men til gjengjeld er badetemperaturen i de fleste vann noe nærmere det du er vant til i Oslo...

Ikke for å reklamere alt for mye for Temu, men de har ganske greit utvalg i spinnerbyggeutstyr, så ved å bestille litt utvalg derfra og så kombinere dette med deler fra ymse innkjøpte spinnere så tipper jeg du får til å bygge deg noen som ligner forholdsvis mye. Fiskepinnere har ikke alt for komplisert oppbygning og kanskje får du både en ny hobby og noen nye custom favorittspillene også. Før du evt starter storproduksjon så anbefaler jeg å teste de forskjellige typen blader og velter du kommer iver og se hvordan de spinner ved forskjellige hastigheter osv. Da lærer du fort noe nyttig også...

Jeg har tenkt samme tanken. Har prøvd å se etter den i butikker med godt utvalg uten hell. Jeg mener å huske at den fulgte med i en boks med 5-6 sluker/spinnere jeg kjøpte for sikkert 20 år siden. Egentlig godt gjort at jeg ikke har mistet min etter alle disse årene når jeg tenker meg om 😬😄 Avbildet sammen med en lignende jeg kjøpte i Sverige i fjor (Myrans?)

Dag 1: Da fridager og godvær på Dovrefjell endelig står i en gunstig sammenstilling er det ikke noe å lure på; tursekkene pakkes og togbilletter fra Oslo til Kongsvoll bestilles. Jeg lover kona rolige dagsetapper, godsaker i sekken og mye moskus. Hun biter på. Dette skal bli fem deilige dager i fjellet. I strålende vær og akkurat passe vind går oppstigningen gjennom bjørkeskogen fra Kongsvoll og opp på snaufjellet som en lek. De 200 høydemetrene går i bedagelig og sindig tempo. Klok av skade vet jeg at det kan være en fordel å la kona diktere marsjfarten i motbakkene. Det er et nydelig og åpent landskap oppover Stroplsjødalen. Praten går om løst og fast og terrenget er enkelt å gå i. Plutselig, noen hundre meter foran oss, får vi øye på en gruppe på fem moskus. De går og beiter, nesten midt på stien, og det ser ikke ut som de bryr seg noe særlig om oss. Denne gangen har jeg med kikkert og kan se at det er en kalv sammen med flokken. Vi tar ingen sjanser og går derfor i en stor bue rundt. Det er selvsagt håpløst å få gode bilder av dyrene på denne avstanden med kameraet på telefonen. Flere steder får vi øye på dotter av moskus-ull i vegetasjonen. Etter at vi har krysset bekken fra Kaldvellsjøen bestemmer vi oss for å slå leir. Allaken reises og hjemmetørket pasta bolognese rehydreres. I mens maten putrer i gryta sjekker jeg om radioen får inn signaler. Moskusen er etter sigende glad i jazz, så litt dempede blåtoner setter den riktige stemningen. Da vi spiser middag kan vi se at flokken har flyttet på seg og beiter nå oppi skråningen på den andre siden av bekken. Det er en fantastisk opplevelse å ligge i teltet og spionere på moskusen med kikkert. Dag 2: Godværet fra dagen før har ikke endret seg. Videre oppover dalen ser vi en ny flokk på 7 dyr som har slått seg ned på ei snøfonn på den andre siden av Stropla. Jeg går i tynn ullskjorte og shorts, så det er sikkert alt for varmt for moskusen i dette været. Når vi nærmer oss Reinheimen kjenner både jeg og kona at det er på tide med lunsj. Crocs er en liten skatt av en luksusartikkel å ta med på tur. Både i leir og i lange lunsjpauser er det herlig å ta av fjellsko og legge både sokker og såler til tørk, og i stedet luske rundt i Crocs. Det blir stekt bacon og kokt potetmos, med Snøhetta rett bak ryggen. I stedet for å satse på topptur, bestemmer vi oss heller for å ta en rundtur. Etter at vi kommer til Reinheim setter vi derfor kurs for Leirpullskardet og videre mot Åmotsdalen. Nesten på toppen av skardet, i ly av en stein, står en stor og tett klynge med planten Rosenrot. Det er fascinerende hvordan fjellplanten greier å klore seg seg fast i den karrige grusen her oppe. På den andre siden av skardet ligger en stor snøfonn. Det er bratt og føles litt for risikabelt å krysse den der stien går, noe som fører til omvei og kaving i grov ur. Både stemning og blodsukker er i fritt fall. Vi bestemmer oss for å slå leir så snart vi finner et fint sted. Landskapet her er langt mindre grønt og frodig sammenlignet med Stroplsjødalen, men vi finner likevel en super plass for teltet, med en smeltevannsbekk rett ved. Dag 3: Vi våkner av lett tromming fra regn mot teltduken. Jeg kikker ut og ser at tåka ligger som et grått ullteppe rundt oss. Det er ikke noe dekning i dette området, så vi får hverken sjekket værmelding eller brukt radioen. Det blir derfor lang frokost i teltet med knekkebrød, spekepølse, kaffe og litt sjokolade. Vi hører litt på podcast og løser kryssord. I 12 tiden slutter regnet, og i løpet av 20 minutter er tåka i ferd med å lette helt. Været blir bare bedre og bedre på vei ned mot Åmotdalshytta, og når vi kommer dit er det full sommer i fjellet. Fra Åmotdalsvannet er planen å gå opp skardet mellom Store Langvasstinden og Larstinden. Før vi kommer dit passerer vi vann 1416 og får øye på en utrolig flott leirplass. Her har landskapet forandret karakter. Vi er omgitt av store dramatiske topper og det er stort sett stein over alt rundt oss. Her slår vi leir. Jeg måler på kartet at vi har gått 8 km denne dagen, noe som må sies å være en rolig etappe. Det er en fin strand like ved og før middag tar vi en kattevask og en rask dukkert. Det blir en deilig ettermiddag og kveld i storslåtte omgivelser. På natten blåser det opp. Teltplassen som var så luftig og fin i sommerværet ligger nå utsatt til. Allaken sine 101 glidelåsdragere rasler som et overpyntet juletre i vintervind. Jeg lurer på om det er en god idé å klippe av disse og erstatte de med bardunsnorer? Etterhvert må jeg ut for å etterstramme barduner og legge steiner på de mest utsatte forankringspunktene. Teltet står støtt og takler vinden bra, men det det blir oppstykket søvn i alt lurvelevenet. Dag 4: Vinden løyer ikke. Det blåser friskt fra sør og dagsmarsjen starter med skalljakke, lue og hansker. Vi skal opp skardet mellom Larstinden og Store Langvasstinden. Det blir en times tid oppover ura. Klyvingen går greit, men periodevis langsomt der steinblokkene er store. Midt i røysa åpner det seg plutselig et lite felt av mose og Is-soleie. En utrolig fascinerende kontrast til omgivelsene. Langvasstinden har fortsatt en liten tåkedott hengende over toppen, og vi kan se at isen akkurat har gått på vannene her oppe. Et gudsforlatt og alpint landskap. Vi finner en lun plass der vi tar lunsjpause, og etter litt pasta carbonara disker fjellbaristaen opp med en nydelig tindekaffe. Skydekket bryter nå helt opp og vi kommer inn i turens kanskje mest storslåtte område; Svånå-massivet med den steile Bruri og de magiske blå-grønne vannene like ved. Vi koser oss nedover Svånådalen, tar oss god tid og tar lange pauser. Den siste leiren bli i skråningen under Istjørni. Dag 5: Vinden herjer fortsatt. Nå har vi dekning igjen og yr viser at den veksler mellom 10 og 11 m/s. Det er også hissige regnbyger denne morgenen som kommer og går. Toalettbesøk må derfor times og gjennomføres resolutt. Vi tar på skallbekledning og stålsetter oss for de siste kilometrene til Snøheim i kuling og regn. Utrolig nok uteblir regnet. Det lysner og vi ankommer Snøheim med blå himmel, og er sesongens aller første gjester. Vi blir tatt godt imot og det smaker himmelsk med fiskesuppe, Munkholm og gulrotkake. Vi avslutter i peisestuen, mens vi venter på bussen ned til Hjerkinn og ser tilbake på bilder fra en flott tur der både været og Moskusen viste seg fra sin beste side.

Eller på 17 mai på ymse fjelltopper med sitt nye randoutstyr 😅 Det sagt så ser eg det praktiske med nikkers, spesielt under fjellskiløping på våren. Gamasjar, nikkers og strømper utgjer til saman eit fleksibelt system for å kunne variere og lufte...tørt og ikkje laus snø, gamasj av. Varmt? Strømper til ankel og bar legg.

Ellers er vel også BO Trollheimen mer eller mindre identisk med HS Fjellheimen?

Nestoren innen norsk friluftsliv og særlig alpint friluftsliv, Nils Faarlund som har brukt knikkers daglig siden 1967, sier i denne artikkelen hos DN (krever innlogging): "Han forteller om samer, sherpaer og inuitter, naturnære folk, som alle bar en form for knebukser. I Alpene har også nikkers vært vanlig. Birkebeinerne brukte for eksempel et nikkersaktig konsept, surret bjørkenever rundt leggene." "Uansett hvem som bruker nikkersen, så vil den skape en isolerende luftlomme over kneet, forteller Faarlund. I tillegg gjør nikkers det lekende lett å løfte bena høyt, som man må i klatring, eller når man skal gå i bratt terreng." Og mange andre gode poenger om knikkers står også å lese i nevnte artikkel. Jeg bør vel egentlig kjøpe meg en selv...

Jeg har gått nesten halvveis av Appalachian Trail, dvs til Harpers Ferry 28.06.24 i nærheten av Washington DC. Jeg var veldig sliten etter 1700 km og hadde gått ned 14 kg. Det var vanskelig å spise nok og finne bra nok mat i mange av småbyene. Jeg fortsetter i september, men starter da i Maine og går sørover

Takk alle for hjelpen. Jeg satte av gårde fra Lindesnes for en uke siden, og legger ut daglig video på YouTube ( https://www.youtube.com/@ChrisOnABicycle) hvis noen er interesserte i å følge med. Ser at du allerede har funnet meg rayun/saktetur elgen, takk for tipsene. Jeg har med en del reserveredeler. Sykkelen har Campagnolo gir/bremse og det ser ikke ut til at det er enklet å få tak i her i Norge. Hvis det skulle gå gærent med hjulet (ikke bare dekket), så er det problem.

Vest er det absolutt dårligste plagget jeg har prøvd, både som mellomlag og forsterkningsplagg. Det mangler isolasjon på armene, hvor det er veldig mye varmetap og de er veldig utsatt i vinden, og på ryggen vil man aldri være kald dersom man går med sekk. Skuldre og midje er beskyttet av stropper og magebelte, så vesten hjelper kun på bryst og øvre av mage. Ville heller hatt løse armer, om det hadde funnes noe sånt som er praktisk mulig å bruke, framfor vest. Dersom @henrikhoe ikke har gode erfaringer med vest fra før, ikke ta dette med på tur. Dette må prøves først.