Vinnerliste

Lenge siden noen har postet i denne tråden... ahem det gjelder visst meg også... Har akkurat spontant kjøpt et veldig pent brukt Helsport Spitsbergen Xtrem 3 Camp. Tungt og svært og ikke myntet på ryggsekk, men går ned i kajakken og kanskje blir det vintertur allikevel... Med footprintet veier det på feil side av 6 kg så det neste blir kanskje å kikke etter en pulk? Og hva er det med Helsport og de akkurat store nok pakkposene? Kunne de ikke lage de liiiiiitt større??? Staika'en ble litt tidligere byttet i et Allak 2 mens jeg fortsatt var singel, men nå er vi 2 , så... kanskje det blir et Allak3 eller et av Fjellrevens Dome-telt. BA'en blir værende foreløpig, men har ikke sett mye bruk. Rundhø'en er jo egentlig pensjonert. For godt. Madammen har et Amok Draumr og en haug med andre hengekøyer, men jeg er mere telt-mann.... jeg kan hvertfall ikke ligge i banan-køye, men en Amok kunne kanskje være verdt å teste. Vi får se, vi får se.

Å siste bildet fra denne siden av fjellet på en stund. Den klarte skje testen med glans. Faktisk så godt at jeg tok meg selv i å sjekke målene på kniven to ganger. Det er ikke ofte eller normalt at en så stor kniv skal føles så behagelig til slikt fin arbeid. Den gir meg ingen hotspots. Den føles trygg og god, sitter godt uten å være i fare for å komme i kontakt med eggen. Rett og slett en fryd å jobbe med. Nordlys erstatter Temagami for min del å blir hengende i beltet i overskuelig framtid. 👏🏻 Godt levert Helle!!

Når man er ute å leker med kniv, har sykelig interesse for video... ja da blir det ofte litt video.

Tennstål løkke er helt uaktuelt i mitt tilfelle. Tennstålet ligger trygt et annet sted.

Hyttevakt en uke i fjellet. Vi var tre som tok innover til Nilsebu for å være hyttevakt dette året. Det var min eldste bror Sverre på 80, bestyrerinnen og meg. Vi har vært hyttevakt på Nilsebu noen ganger, men det er likevel spennende å komme inn til hytta for nok en uke. Som hyttevakt er hovedjobben å ta i mot gjeste og sørge for at oppholdet blir best mulig, samtidig sørge for at gjestene gjør sitt til at hytta fremstår som ren og ryddig. Nå blir det nok oss – som hyttevakt – som tar de tyngste jobbene, og sørger for at stue og kjøkken blir vasket og ryddet. Vi har jo litt tid til den jobben. Nå sto det maling av en vegg på dagseddelen, og vi burde selvsagt ha tatt fram malerkosten. Det var meldt mye regn og lite sol. Det kom langt fra så mye regn som meldt, men det var overskyet og ikke tørt de første dagene. Vi hoppet elegant over malerjobben, og håper neste hyttevakt er mer villig til å ta denne utfordringen. Det ble vasket og ryddet hver dag. Det er utrolig mye boss, sand og skitt som blir dratt inn i hytta i løpet av en dag. Heldigvis er det rennende vann like utenfor kjøkkenet og ikke langt å drasse vannet til hytta. Det går også ganske greit å kokke opp varmtvann. Støvekost og feiebrett er greit, men med tilgang til aggregat, er det mulig å bruke støvsugeren. Dette året har jeg støvsugd noen hytter. I tillegg til Blåfjellenden, har jeg tatt en runde på Sandsa, Tomannsbu og nå Nilsebu. Første slangefører på støvsuger... Uthuset og «dassen» blir ofte «glemt» når det gjelder renhold. Etter at vi lakket doene og ordnet vinduskarmene, ser det greit ut, og det er enkelt å holde det rent. Det tar likevel tid å få vekk rusk og rask og vaske både vinduene og selve doen. Det er kjekt når alt er rent. Nå er det ikke bare jobb. Bestyrerinnen er ivrig multejeger og brukte noen timer på å samle gule bær. Hvor hun finner disse, er selvsagt hemmelig, men det er ikke langt bort til «Stora Neset» og Skansen. Planen var å sette ut garn nesten hver dag. Vi klarte nesten å sette ut garn både mandag, tirsdag, onsdag og torsdag. Fredag kveld var det ikke mulig å finne noen som helst unnskyldning for ikke ta ut på vannet. Det lå speilblankt. Temperaturen var omtrent 20 grader og sola holdt på å gå ned over Storhillernuten. Perfekte forhold for en flott tur med båten – og å sette ut garn. Det hadde vært helt feil å ikke ta ut den dagen. Sverre hadde med to nye garn (som ble igjen på hytta) og de garnene, sammen med en grei plassering i vannet, ga resultater. Vi fikk tilsammen 19 aure. Noen få ganske små, men resten virkelig flott fisk på et halvt kilo og litt nedover. Det tok selvsagt tid å rense all fisken, men med tre stykker i arbeid gikk det greit. Ordning av garn og få disse på plass er også en jobb. Vi bestemte oss kjapt for å kaste et garn hvor det var mye skitt og greier i knutene. Det holdt til en flott fiskelunch på lørdag, og noen gode poser fisk til senere bruk. Heldigvis har Turistforeningshytta i Lyseboten is i poser. Når vi er på Nilsebu for en uke,har vi tradisjon for å stelle i stand en komlemiddag. Dette året ble det komler på torsdagen. Noe som medfører en del arbeid. Det salte pinnekjøttet må i vann dagen før, men en og to bunter med gulerøtter skal skrelles og kokes, sammen med kålrabi. Komlene er igrunnen greie å få i gryta, men det tar tid å koke kjøttet og komlene. Bestyrerinnen sto for mesteparten av jobben, inklusiv å dekke et flott bord og finne blomster som dekorasjon. Vi planla å servere maten klokka fem, men da manglet fortsatt fem flotte damer som skulle komme fra Litle Aurodalen. Klokka seks satte 12 personer seg tilbords. Fire av disse fra Tyskland, og selv om de kjenner til sin variant av komler, så var det nok med en viss skepsis de så på komlefatet. Alle så ut til å like komlene. Det er jo noe eget med å dele et måltid med ukjente folk. Det bringe oss alle nærmer og for meg var det igjen en fin opplevelse. Det kom en kar litt senere på kvelden, som også fikk smake komlene, og som satte stor pris på et varmt måltid etter å ha gått hele veien fra Nes og til Nilsebu. Hadde han kommet tidligere hadde vi blitt 13 tilbords. Det var heldigvis nok til stekte komler dagen etter, og et tysk par som hadde vandret mange dager fra Haukeliseter, satte virkelig pris på friske grønnsaker og rester av restene fra komlemiddagen. Alt forsvant. Det ble ingen ting til dodraugen denne gang.

Jeg tar gjerne i mot tips på pakkliste minus mat og telt der kan jeg være noe kresen.

Jaggu fikk jeg meg ikke en liten lunsj bit også 😂 normalt sett ville jeg bare kjørt en pinne i gapet på en såpass liten fisk og grillet den på bålet, men var interessert i å finne ut om jeg kunne klare å skjære beinfri filet av en så liten fisk Og ikke minst hvordan kniven håndterte en slik oppgave! Jeg liker faktisk svært godt at tuppen på kniven er såpass avrundet, det gjør at man ikke stikker den for dypt når den går gjennom skinnet. jeg er nok litt ute av trening, og en så liten fisk hadde nok vært enklere med en kniv som flexer mer, men i forhold til hva det er! Veldig fornøyd og definitivt en kniv som blir å bytte plass med Temagami jeg har fra før 👏🏻🤌🏻

Når man ført er inne på temaet Helle. http://www.finansavisen.no/nyheter/industri/2020/02/07/7495648/svein-erik-helle-vil-satse-pa-helle-som-kvalitetsmerke-for-kniver?zephr_sso_ott=HrVopR

Dag 1: Da fridager og godvær på Dovrefjell endelig står i en gunstig sammenstilling er det ikke noe å lure på; tursekkene pakkes og togbilletter fra Oslo til Kongsvoll bestilles. Jeg lover kona rolige dagsetapper, godsaker i sekken og mye moskus. Hun biter på. Dette skal bli fem deilige dager i fjellet. I strålende vær og akkurat passe vind går oppstigningen gjennom bjørkeskogen fra Kongsvoll og opp på snaufjellet som en lek. De 200 høydemetrene går i bedagelig og sindig tempo. Klok av skade vet jeg at det kan være en fordel å la kona diktere marsjfarten i motbakkene. Det er et nydelig og åpent landskap oppover Stroplsjødalen. Praten går om løst og fast og terrenget er enkelt å gå i. Plutselig, noen hundre meter foran oss, får vi øye på en gruppe på fem moskus. De går og beiter, nesten midt på stien, og det ser ikke ut som de bryr seg noe særlig om oss. Denne gangen har jeg med kikkert og kan se at det er en kalv sammen med flokken. Vi tar ingen sjanser og går derfor i en stor bue rundt. Det er selvsagt håpløst å få gode bilder av dyrene på denne avstanden med kameraet på telefonen. Flere steder får vi øye på dotter av moskus-ull i vegetasjonen. Etter at vi har krysset bekken fra Kaldvellsjøen bestemmer vi oss for å slå leir. Allaken reises og hjemmetørket pasta bolognese rehydreres. I mens maten putrer i gryta sjekker jeg om radioen får inn signaler. Moskusen er etter sigende glad i jazz, så litt dempede blåtoner setter den riktige stemningen. Da vi spiser middag kan vi se at flokken har flyttet på seg og beiter nå oppi skråningen på den andre siden av bekken. Det er en fantastisk opplevelse å ligge i teltet og spionere på moskusen med kikkert. Dag 2: Godværet fra dagen før har ikke endret seg. Videre oppover dalen ser vi en ny flokk på 7 dyr som har slått seg ned på ei snøfonn på den andre siden av Stropla. Jeg går i tynn ullskjorte og shorts, så det er sikkert alt for varmt for moskusen i dette været. Når vi nærmer oss Reinheimen kjenner både jeg og kona at det er på tide med lunsj. Crocs er en liten skatt av en luksusartikkel å ta med på tur. Både i leir og i lange lunsjpauser er det herlig å ta av fjellsko og legge både sokker og såler til tørk, og i stedet luske rundt i Crocs. Det blir stekt bacon og kokt potetmos, med Snøhetta rett bak ryggen. I stedet for å satse på topptur, bestemmer vi oss heller for å ta en rundtur. Etter at vi kommer til Reinheim setter vi derfor kurs for Leirpullskardet og videre mot Åmotsdalen. Nesten på toppen av skardet, i ly av en stein, står en stor og tett klynge med planten Rosenrot. Det er fascinerende hvordan fjellplanten greier å klore seg seg fast i den karrige grusen her oppe. På den andre siden av skardet ligger en stor snøfonn. Det er bratt og føles litt for risikabelt å krysse den der stien går, noe som fører til omvei og kaving i grov ur. Både stemning og blodsukker er i fritt fall. Vi bestemmer oss for å slå leir så snart vi finner et fint sted. Landskapet her er langt mindre grønt og frodig sammenlignet med Stroplsjødalen, men vi finner likevel en super plass for teltet, med en smeltevannsbekk rett ved. Dag 3: Vi våkner av lett tromming fra regn mot teltduken. Jeg kikker ut og ser at tåka ligger som et grått ullteppe rundt oss. Det er ikke noe dekning i dette området, så vi får hverken sjekket værmelding eller brukt radioen. Det blir derfor lang frokost i teltet med knekkebrød, spekepølse, kaffe og litt sjokolade. Vi hører litt på podcast og løser kryssord. I 12 tiden slutter regnet, og i løpet av 20 minutter er tåka i ferd med å lette helt. Været blir bare bedre og bedre på vei ned mot Åmotdalshytta, og når vi kommer dit er det full sommer i fjellet. Fra Åmotdalsvannet er planen å gå opp skardet mellom Store Langvasstinden og Larstinden. Før vi kommer dit passerer vi vann 1416 og får øye på en utrolig flott leirplass. Her har landskapet forandret karakter. Vi er omgitt av store dramatiske topper og det er stort sett stein over alt rundt oss. Her slår vi leir. Jeg måler på kartet at vi har gått 8 km denne dagen, noe som må sies å være en rolig etappe. Det er en fin strand like ved og før middag tar vi en kattevask og en rask dukkert. Det blir en deilig ettermiddag og kveld i storslåtte omgivelser. På natten blåser det opp. Teltplassen som var så luftig og fin i sommerværet ligger nå utsatt til. Allaken sine 101 glidelåsdragere rasler som et overpyntet juletre i vintervind. Jeg lurer på om det er en god idé å klippe av disse og erstatte de med bardunsnorer? Etterhvert må jeg ut for å etterstramme barduner og legge steiner på de mest utsatte forankringspunktene. Teltet står støtt og takler vinden bra, men det det blir oppstykket søvn i alt lurvelevenet. Dag 4: Vinden løyer ikke. Det blåser friskt fra sør og dagsmarsjen starter med skalljakke, lue og hansker. Vi skal opp skardet mellom Larstinden og Store Langvasstinden. Det blir en times tid oppover ura. Klyvingen går greit, men periodevis langsomt der steinblokkene er store. Midt i røysa åpner det seg plutselig et lite felt av mose og Is-soleie. En utrolig fascinerende kontrast til omgivelsene. Langvasstinden har fortsatt en liten tåkedott hengende over toppen, og vi kan se at isen akkurat har gått på vannene her oppe. Et gudsforlatt og alpint landskap. Vi finner en lun plass der vi tar lunsjpause, og etter litt pasta carbonara disker fjellbaristaen opp med en nydelig tindekaffe. Skydekket bryter nå helt opp og vi kommer inn i turens kanskje mest storslåtte område; Svånå-massivet med den steile Bruri og de magiske blå-grønne vannene like ved. Vi koser oss nedover Svånådalen, tar oss god tid og tar lange pauser. Den siste leiren bli i skråningen under Istjørni. Dag 5: Vinden herjer fortsatt. Nå har vi dekning igjen og yr viser at den veksler mellom 10 og 11 m/s. Det er også hissige regnbyger denne morgenen som kommer og går. Toalettbesøk må derfor times og gjennomføres resolutt. Vi tar på skallbekledning og stålsetter oss for de siste kilometrene til Snøheim i kuling og regn. Utrolig nok uteblir regnet. Det lysner og vi ankommer Snøheim med blå himmel, og er sesongens aller første gjester. Vi blir tatt godt imot og det smaker himmelsk med fiskesuppe, Munkholm og gulrotkake. Vi avslutter i peisestuen, mens vi venter på bussen ned til Hjerkinn og ser tilbake på bilder fra en flott tur der både været og Moskusen viste seg fra sin beste side.

Bare for å få ting på det rette her ang skrivefeil... https://www.casstrom.com/

Aha, interessant. Så det er kopper som er problematisk ja. Kanskje lurt å starte med skje først.

Del gjerne din pakkliste også. 😁 Gratulerer med å starte med 52kg, mange folk her pakker akkurat det samme utstyret som deg for 3 uker, dog 30kg lettere.

Jeg har vokst opp med både øks og kniv. Så dette er redskap jeg lærte tidlig å beherske. Jeg bruker både tørr og våt vet (greenwood) som de kaller det. Jeg har enda tilgode å oppleve at en skje, smørkniv eller gaffel sprekker for meg. Så lenge du gjør den ferdig før den tørker, er dette ikke problem i det hele tatt. Akkurat som du binder fibrene når du jobber rundt bollen på skjeen. Kopper derimot har vært et mareritt noen ganger når det ikke har fått vridd seg ferdig eller tørket tilstrekkelig. Bruker du tørr ved, er det greit å sage seg noen cm inn på kubben før du begynner. Det sprekker sjeldent mer enn noen cm inn fra tverrveden. Våt ved, tar jeg bare der jeg finner fint mønster å jobber videre til den er helt ferdig. Også gjør jeg finpussen helt til slutt når alt er helt tørt.

Presisjon med øks også! Virker som du bruker ganske tørr ved. Hvor viktig er det at den er helt tørr? Har du opplevd at noen har sprukket? Og antar du setter dem inn med noe, som linolje eller valnøttolje?

Helle burde gitt deg betaling for dette bildet 😄

Lar meg stadig fascinere over at folk kan pakke en sekk på oppimot 40 kg, selv på toukersturer. Hva tar man med for å oppnå den vekta? Kontinentalseng og peis?

Sett/hørt flere steder at disse skruene kan gå opp. Burde jo tillegge sekken noen ekstra gram egenvekt for umbrako-nøkkelen man alltid må ha i sekken 🙃 Skjedde aldri med min Recon-pack jeg hadde en liten periode. Ble solgt til fordel for mindre og mer praktisk sekk. Går man fra 120l til 65l kapasitet er det en viss automatikk i at man ikke tar med seg for mye

Noen utfordringer må jeg bare pent takke nei til 🤣

Prøvd den på topplokket også?🤣

Håper du kommer fra dette uten varige mén. Å gå med såpass i fungerende sekk er en ting, 40 kg rett på skuldrene er noe helt annet. Norrøna Recon skal klare det og mer. Kjenner ikke sekken ut over det, men ut fra bildene virker det som om de skruene ikke har Lockit på i det hele tatt? Burde være standard med noen dråper på skruer som får små bevegelser på seg. Neste gang er du fluefisker og legger igjen grillen hjemme

Enig. Tennstålet veier også litt, for de som er interessert i å fordele vekt best mulig på kroppen. Liker også hvor rent designet er sånn som den er nå, uten løkke/vedheng. Jeg liker kniven bedre og bedre. One knife to rule them all?

Nei dette er nok et tilbud de starter med for de som trenger det, eller har lyst på det. Jeg har tennstål løkke på slira til min Temagami og det er langt mindre brukt enn jeg trodde det skulle være. Og det hekter seg opp lettere i alt mulig rart. Så for de fleste tror jeg tennstål løkke er unødvendig.

Yep, sømhuset i Hosle: både flinke og hyggelige!! Ga meg rikelig gratis stoff til noe forsterking på kne Elgen

Legger de opp til at folk skal bruke enda mer penger ved å kjøpe ekstra slire? Hadde det ikke vært mer naturlig å lage løkke til tennstål med en gang dersom de likevel planla å lage det?

Ja, dette er rett og slett for dårlig. Å de kunne spart seg mye spørsmål med å legge ut info rundt dette i forkant. Men men, de lager jo kniver, er ikke sikkert de er masters på kommunikasjon og markedsføring 🤣 Ja, jeg har både Lapp kniven fra Helle, samt et par Strømeng kniver. Kunne nok sammenlignet hvordan den er å hugge med i forhold til disse. Personlig liker jeg veldig godt hvordan Sameknivene tar seg gjennom småskog og tynne greiner. Nord gjør jo også dette veldig bra. Noe øks ikke er like god på.

Enig i at dette burde vært bedre kommunisert. Det hadde ikke tatt Helle lang tid å legge ut litt tilleggsinfo om når de forskjellige slirevariantene ble tilgjengelig, samt evt når FG utgaven av kniven kan bestilles for de som ønsker den. Slire med tennstålhempe lanseres først i september i følge Helle, selv om kniven er vist med slik slire. Antar at det samme gjelder for venstreslire, så her er det bare å smøre seg med tålmodighet. Edit: Hadde regnet med å kunne ta med nyinnkjøpt kniv på ferie til uke, slik blir det ikke. Får ta med meg en av de jeg har eller flytte ferien til september. 🤔

@tshansen har du en samekniv? Kan du i såfall sammenligne med Nordlys og vurdere hvordan de er å kappe med? Dvs. å bruke som machete.

Jeg bruker kniv på alt unntatt selve skålen, der har jeg egen skjekniv som er buet. Å ta ut for skikkelig "bolle" med vanlig kniv er umulig skal man ha fint resultat.

Jeg fikk også kniven i dag: Mitt inntrykk så langt er veldig bra. Jeg har spikket, hugget ned noen greiner og hakket/skåret grønnsaker på kjøkkenet. Jeg tror Helle har funnet noen optimale kompromisser. Den er akkurat så lett at man fint kan ha den på beltet, men tung nok til å hugge greiner (må ikke ha øks og sag?). Vinkel på slipet er akkurat skarpt nok til å fungere akseptabelt på kjøkkenet, og såpass bratt at den er robust og tåler å hugges med (som den er designet for), uten at stålet tar skade så lett. Jeg er sikker på at kniven takler kløyving av ved veldig godt. Nordlys klarer akkurat å skjære båter av et relativt hardt eple uten å kløyve det. Den klarer også å kutte tynne skiver av gulrøtter og poteter uten kløyving. Kniver fra Casstrøm sliter mer på disse testene, siden vinkel på slipet er enda brattere. Ser ut som Nordlys og Nord har samme vinkel. Jeg synes også disse to skjærer mat like bra/dårlig. Jeg har begynt å legge litt mindre vekt på dette området enn jeg gjorde tidligere, fordi jeg har gjort meg noen erfaringer om at matlaging på tur bør være enklest mulig. Generelt er bratt vinkel bra til spikking og kløyving, mens skarp vinkel er bra skjæring, hakking og sløying (man må også ta i betraktning om eggen har en mikro-kant (”micro edge”), som gjør den mindre bra til treskjæring og spikking ift. «true scandi», men mer robust/mindre fare for chipping). Jeg synes Mora Wit er mye bedre til å skjære mat med. Den er likevel meget god til å spikke med. Jeg tror Morakniv har funnet et veldig godt kompromiss for denne typen kniv. Hjemme går jeg ofte med Wit i beltet, klar til å brukes når jeg pusser opp opp eller lager mat eller skal noe utendørs. Wit vil imidlertid ikke være like robust som Nordlys og kan ikke brukes på samme måte uten å ta skade på eggen tror jeg. Den er uansett ikke designet for å hugges med. Dvs. dersom man er på tur og har planer om å lage bål, så krever Mora Wit at man har med sag/øks, mens jeg tror Nordlys kan gjøre jobben alene (dette gleder jeg meg til å prøve!). Da tenker jeg et lite bål der man hugger opp greiner, og ikke trær. Hvis man mot formodning skal ta med sag og øks så ville jeg heller hatt Mora Wit, siden den er lettere, mindre synlig, bedre på skjæring og presisjon. Så for å oppsummere, så tror jeg Nordlys er kniven for alle som har en drøm om å klare seg med færre ting på tur (mindre rot i sakene?) og lettest mulig sekk. Syns det også er en gøy utfordring å lære seg å bruke et redskap på flere måter, helst sånn at den nærmest blir en forlengelse av deg selv og en god venn i hverdagen og på tur. Må forresten nevne at slira til Nordlys er akkurat like tung som slira til Wit, selv om slira til Nordlys er til en mye større kniv. Bra Helle! Jeg liker veldig godt hvordan Nordlys føles i hånden. Føles som jeg har god kontroll! Tenk at Helle, en norsk bedrift med ansatte som har norske lønninger, klarer å produsere en slik kapabel og flott kniv, til en såpass konkurransedyktig pris. Det er ganske imponerende, synes jeg hvertfall. Dette var morro! Jeg har målt forholdet mellom tykkelsen på knivbladet og lengden på knivslipet til div. kniver som jeg har, med linjal. Jo lavere tall jo skarpere vinkel. Jeg synes Mora har et veldig bevisst forhold til å lage kniver som er gode til å kutte/skjære/sløye med (se også Mora Kansbol og Eldris, som har et kombinert slip). Mora Wit: 0,38 Mora Companion og Helle Alden: 0,40 Mora Lok og Mora Garberg: 0,43 Helle Arv: 0,44 Helle Nord og Nordlys: 0,46 Casstrøm Woodsman: 0,50 Kan også legge til at lommekniven Helle Raud M, som er helt fantastisk etter min mening, har et forhold på 0,31! Den er stor nok til å spikke brukbart med og er naturligvis veldig god til å skjære og kutte ting med. Den kan også åpnes med én hånd.

https://www.somhuset.com/ Sømhuset på Hosle. De fikset skalljakka mi. Fornøyd.

Absolutt. Derfor Forsvaret bruker nettopp sekker av denne typen. Men en ting er en tung sekk med utstyr for å løse ett oppdrag. Noe annet er å kose seg på tur. Når sekken nærmer seg 40kg er man omtrent dobbelt av det de fleste koser seg med på tur. Merk jeg snakker om å kose seg, ikke hva man klarer. Folk er forskjellig og grensa er ikke fast. Sett det på konto for læring. Neste gang legger man ut utstyret på gulvet før avreise og fjerner 50% av det.

Bare synd at begge har valgt 2 vestibyler. Det holder lenge med èn vestibyle når man er en person, og arealet den andre vestibylen tar opp gjør seg bedre brukt i innerteltet. EDIT: ser at de omtalte teltene er 2manns, men Unna er 1-manns. Så da ble det jo litt annerledes.

Har brukt nokre dagar på å gå Laugavegur Trail på Island, med sideturar. Planen er å gå vidare over Fimmvörðuháls, men med 71 mm nedbør meldt dette døgeret, vert det venting i Básar. Dumt å gå ein slik tur å ikkje sjå ein skit av alt det flotte. Me håpar at det vert mindre nedbør i morgo. Skulle det vedvare med pissregn, så er det meir freistande å stikke attende til Reykjavik, leige ein bil og ta seg nordover til betre vêr. Nokre foto. Vanskeleg og stort landskap å få fanga med mobilkamera, men flott er det. For oss var dette ei relativt spontant avgjerd, og første gang vi testar eit slikt nokså kommersielt "Trail konsept". Vi bestemte oss for å halde eit ope sinn, men skepsisen var der. Den vart ikkje mindre når me ankom "Sirkus Landmannalaugar" (utgangspunktet for turen). Denne vart dog gjort til skamme. Vi lev godt med dette konseptet i bytte mot det denne turen har å by på. Annaleis enn "tradisjonelt" friluftsliv til fjells? Ja. Likevel verdt det? Ja.

dette kan jeg bekrefte. Jeg jobber opp mot både sar queen og luftambulansen. Dette er de råskinn på.

Godt merkede løyper og trolig en del folk i terrenget, men jeg er "gammeldags" og reiser aldri uten papirkart og kompass.

Det ble en lengre tur den dagen enn planlagt. Planen var å ta en rolig natt på Langavatn og så gå nedover og «hjem» til Blåfjellenden på morgenen. Det ville bli litt travelt neste morgen. Det var et eller annet med en fødselsdag og broderen, som er født samme dag som meg. Det ble en time og vel det i sola framfor Langavatnhytta. Sola forsvant etterhvert, og jeg trakk inn for å finne frem lesestoff. Siden klokka ikke var tre enda, ventet jeg ikke andre folk før om noen timer. Da rant det inn med folk. Det var en gjeng fra Turistforeningen som skulle gjøre en innsats. Dugnadgjengen insisterte på at hytta bare var for de, og at jeg måtte finne en annen løsning. Selv annekset ville komme i bruk... Dette stemmer så avgjort ikke med mine tanker rundt tilgangen til Stavanger Turistforenings hytter. Det skal ALTID være plass til de gjestene som kommer. Jeg har selv sovet på bare gulvet i kjøkkenet en gang det var virkelig fullt på Blåfjellenden. Nå er det ikke stort mer en tre-timers tur ned til Blåfjellenden, men jeg var langt fra sikker på om en gammel gubbe som meg kunne, eller burde, gå sek- syv timer på en dag, med tung sekk. I hvert fall tyngre enn det jeg er vant med. Siden gjengen mente jeg ikke hadde noe på hytta å gjøre, selv om jeg en del ganger selv hadde vært med på dugnader, så ble det til at jeg pakket sekken. Etter en prat med kjentfolk, for det var selvsagt kjente i gjengen, gikk jeg nedover mot Rundevatn. Som nevnt er ikke turen på mer enn tre timer, det burde gå greit å komme seg ned til Blåfjellenden, men det er ganske lenge siden jeg har gått så pass lang på en dag med tung sekk. Nå er denne turen nedover ikke spesielt krevende, selv om det nesten er umulig å komme over myrene i Blåstøldalen uten å bli våt og skitten til knærne. Det gikk i hvert fall helt greit å komme ned til Rundevatn, som alltid har blitt regnet som et godt fiskevann. Fra der går stien oppover, ikke hele turen er flat eller nedover. I bakken kunne jeg kjenne at det ikke skulle så mye til før pulsen kom opp. Bakken ble tatt i rolig tempo. Fra kanen opp i høyden er det god sikt nedover mot Blåstøldalen. Nå var sola godt gjemt bak mørke skyer, men utsikten er bra selv i overskyet vær. Ett stykke før skaret over mot selve Blåstøldalen kom jentene fra Sandvatn ruslende. Vi møttes omtrent halvveis mellom Blåfjellenden og Langavatn. Etter at jeg hadde gått omtrent en og en halv time nedover. Jentene hadde like lenge til Langavatne og en god time i tillegg tilbake til bilen. Ved bekken i Blåstøldalen, ble det en pause, før jeg krysset slettene og myrene og over til andre siden. Blåstøldalen var et flott sted for å hente for til vinteren og det var stølsdrift her lenge. Husene – noen små bygninger – sto til omtrent krigen, men i dag er det bare rester etter murene. Videre nedover Blåstøldalen kunne jeg kjenne at det hadde vært en dag med mange timer på beina. Det ble litt sparking i steiner og forsiktige nedoversteg. Innspurten mot Blåfjellenden gikk litt på viljen. Jeg var egentlig positivt overrasket. Turen hadde gått ganske flott. Det hadde ikke vært problemer, selv om det nok gikk litt smått på slutten. Det var kjekt å vite at jeg faktisk enda kan klare en lang dagstur. På hytta ble det en stund på benken før jeg igjen så syn på å lage mat og sjekke om det var andre på hyttene. Jeg ble ikke alene den natta, hvor det var lyst og flott vær. Jeg så fram til en ny flott morgen på Blåfjellenden.

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/kw6KWL/trollstigen-holdes-stengt-ut-aaret-melder-ntb Man kan lese på de fleste sosiale medier, samt medier at selveste Trollstigen stenges inntil videre fra i dag. Det er rett og slett for stor risiko forbundet med å holde den åpen i forhold til steinsprang og ras. Man kan samtidig lese at dette er en katastrofe for alle som har valgt å tjene penger på denne turistperlen. Her må jo naturligvis staten inn å ta regningen så vi kan fortsette å tjene penger på turister som forviller seg i denne retning. Hvorfor er det slik at det er statens sitt ansvar når "min" bedrift sliter som følge av noe som blir bestemt av fylkeskommune eller lignende? Veien blir stengt pga fare for liv. Det vel ingen av de som tjener gode penger på området som står først i køen når det er snakk om dugnad for å holde veien oppe, eller rassikre for framtiden? Jeg stiller meg veldig undrende til problemstilligen

Dagsbesøk på turistforeningshytta. De siste årene har jeg gått opp til hytta i Viglesdalen en gang på våren. På denne turen, som på de fleste av mine turer, vil jeg gjerne ha godt vær. Denne dagen var det ekstra flott. På morgenen var det omtrent vindstille og vannene jeg kjørte forbi lå speilblanke. Med flotte vårfarger og blå himmel var det kjekt å kjøre innover mot Årdal og inn til Nes. Det hadde blitt en tidlig start på dagen. Ikke mye over ni var jeg på vei, og det tok omtrent en time på de nesten 80 kilometerne inn. Jeg prover å holde en fart som ikke gir trøbbel i en eventuell kontroll. Siden det er motorvei og lange tunnel, blir gjennomsnittsfarten høy. Nå ble det likevel en stopp i kontroll. Denne gangen promillekontroll. Null utslag – selvsagt. Det var andre enn meg som startet tidlig denne flotte dagen. Yr hadde lovet sommer, med temperaturer over 20 grader, og sol fra blå himmel. Det er jo egentlig ganske fantastisk å starte turen med sommertemperatur og sol, med litt vind til nedkjøling. Det er slike morgener jeg gjerne vil ha. Når en av grunnene til å besøke Viglesdalen er for å oppleve – nok en gang – naturen og landskapet, passet det bra denne dagen. Det er mange plasser nærheten av Stavanger som har flott natur, og landskap som fortjener et nærmere bekjentskap. Det er bare å vise til Prekestolen, Kjerag og Mån. Viglesdalen er godt kjent lokalt, men det er ikke mange utenfra nærområdet som tar turen inn til Nes for å gå 7 kilometer og 300 høydemeter for bli kjent med landskapet. Det er som nesen overalt, isen som har formet landskapet, men mye er også gjort av vannet fra isen. Her er det dype juv og stor jettegryter, men også flater med disse rare forhøyningene som ikke er helt enkle å «forklare». Det er Storånå som renner gjennom Viglesdalen. Det er samme elva som renner forbi Nilsebu mye lengre inne i landet. Selvsagt er elva regulert, som nesten alle elver her. Nå i snøsmeltingen er det likevel fortsatt fart og lyd i fossene. Fosser i flertall. Både Sendingsfossen og Hiafossen, og litt lengre inne Granefossene, er imponerende når vannmengden er stor. Denne dagen var det mulig å høre fossene på lang avstand. Det er laget stølsvei for å komme til fjells med sauene. Svenske slusker sto for arbeidet, omtrent som sjerpaer gjør i dag. Det er litt spesielt å gå på flott opparbeidet vei, med stabbesteiner mot juvet og elva. Mellom Hiavatnet og Viglesdalsvatnet er det laget bru. En skikkelig bru for de tre bukkene bruse. Her er det obligatorisk stopp for fotografering. På kartet kan det se ut som om «veien» går langs vatnet, men det er en god del opp og ned før flaten inne i selve Viglesdalen. For min del ble det noen små stopp innover. Her langs Viglesdalsvatnet var første gang jeg fikk se Bergfrue i full blomst, og selv om det antakelig er alt for tidlig på året, gikk jeg og kikket etter. Jeg møtte en del som hadde vært inne i dalen med telt, og det var fortsatt et par telt da jeg kom inn til flaten i Viglesdalen. Her er det ikke vanskelig å finne en passe plass til et telt. Det et flatt og greit underlag for det meste. Det er faktisk så pass åpent og flatt et det kan være vanskelig å snike seg vekk for et nødvendig ærend. Noe av vitsen med turen for min del, var å besøke hytta. Jeg pleier å besøke minst ti forskjellige turistforenings hytter i løpet av året, og nå fikk jeg krysset av en. Det ble stopp med mat og drikke og en strekk på benken før jeg startet på turen tilbake.. Ulempen med denne turen er at det blir samme sti opp og ned, men det er likevel forskjell på å streve seg oppover bakker, eller gå – forsiktig, for mitt vedkommende -nedover de bratte kneikene. Det var helt greit å komme ned til det åpne området en liten kilometer før bilen. Her var det fri sikt utover dalen og ned til parkeringsplassen. Jeg kunne kjenne at jeg hadde vært på tur – i noen timer, og så fram til pepsien i bilen.

Jeg fikk en ide om å lage et telt til soloturer i Nordmarka. Det skulle være i stand til å holde i regn og dårlig vær, men slike turer tar jeg som regel når været er ok. Det skulle også ha myggnetting. Jeg ville lage det i silpoly og det skulle helst veie under 500 gram. Jeg landa på et design som kan minne om MLD Cricket, men med integrert myggnetting. Designa det i sketchup og sydde det i fjor (hadde aldri sydd før, bratt læringskurve). Veldig fornøyd med resultatet. Etter noen turer i Nordmarka økte selvtilliten og jeg testa det på Saltfjellet/Beiarfjellet med regn gjennom natta. Duken var stram som en tromme og holdt meg tørr.

Har flere, men det jeg har brukt desidert mest er et Helsport Sarek 2+ Camp SL. Kjøpte det nytt for 4000 kr for noen år siden, og syns det var en god deal. (Særlig fordi jeg senere så at det ble solgt brukt for samme beløp og mer.) Kjøper man teltet direkte fra Helsport, heter det vel "Rondane", så vidt jeg vet. (Og er vesentlig dyrere enn prisen hos XXL.) Har kun brukt det sommerstid, og mest på høyfjellet, i litt varierende vær. Brukte det bl.a. på ukestur på sentral-Hardangervidda sommeren 2020, og en mer kortvarig tur til en annen del av vidda det påfølgende året. Ellers er det stort sett blitt brukt ved diverse fjellvann i Romsdalsalpene. Funker bra for meg og hund. Stor fordel med romslig fortelt, syns jeg. Jeg er under 180 cm, så jeg plages ikke av relativt lav takhøyde. En annen fordel, i tillegg til svært lav vekt og romslig fortelt, er at det er veldig enkelt å slå opp og ta ned teltet alene, også i vind.

Helsport Gimle 4 Vekt 5,3 / Innertelt mål (LxBxH): 200x220x155 – Kjempetelt med super høyde. Dog lite fortelt grunnet formen på teltet. Foretrekker dette teltet når komfort prioriteres. Helsport Rondane 3 Camp 2,6 kg / LxBxH: 220x165x90 – Kjøpt i vår, ennå ikke prøvd. Tanken er at dette skal overta for Nordmarka 2 som 1–2-mannstelt. Helsport Nordmarka 2 2,5 kg / LxBxH: 220x120x90 – Dette teltet overrasker. Helsports billigprodukt laget for XXL. Lav takhøyde, men greit 1-mannstelt for en billig penge. Har brukt dette på bl.a. Saltfjellet, Glomfjellet, Sulitjelma-fjellene og på Finnmarksvidda. Bergans Hardangervidda 3 3,4 kg / LxBxH: 230x170x100 – Kjøpt i vår, ennå ikke prøvd. Her er tanken at dette blir primærteltet når jeg og samboer skal på litt lengre turer. High Colorado Lavvo 6-8 ca 7,5 kg (inkl. bunnduk på 2,5 kg) / LxBxH: 460x460x300 – Ikke akkurat dyre greier. Kjøpt på Finn for under tusenlappen. Kult og sosialt når man er med familie/venner på tur. Fikk virkelig kjørt seg i Gjerdalen i fjor. Planlegger å skaffe meg Nordmarka 8-10 eller lignende. McKinley (tror jeg) 5-6 pers ca 12 kg / Har ikke mål – Camping-telt er vel rette kategorien. Veier et tonn så kun brukt på et par turer der man ikke skal gå langt.

Har kun et 17 år gammelt Helsport Hardanger.