Vinnerliste

I dag så ble det tur til Skjeggen 904 moh. i Meløy kommune. Oppstart fra Museet i Dalen ved Reipå, tett ved foten av fjellet. Så her var det kort anmasj til fjellet. Lengde t/r 6 km, 3-4 timer. Det var varmt i dag, sol og over 20 grader, derfor var det slitsomt med så mye stigning på så kort distanse. Fra startpunktet. Toppen er midt i bildet, med litt hvit farge i seg: Fra toppen, utsikt øst mot Storvik: Vest, mot Kunna: Mot sør, startpunktet er langs veien, langt der nede:

Siden det var meldt mye regn lørdag og søndag så ble det tur til Solhomfjell etter jobb på fredagen. Liker faktisk å gå turer på ettermiddag og kveld mens solen er på vei ned, enn tidlig på dagen når sola står og steiker som værst. Det har sin sjarm å få med seg sola som går ned, finere opplevelse og fint lys. Ble og første testtur for det nye kameraet, så ble tatt en del testbilder Canon 6D mkII m/ 24-105mm f4.0L IS mkII (1550gr). Hadde og med Canon 400mm f5.6L i sekken (1250gr). Ute av skogen og man ser tårnet på Solhomfjell på horisonten. Overasket over motlysegenskapene til 24-105. Sola er i bildet, men svært lite "flares", og motivet er klart og fint. Blir en annen dybde i bildene, kontra å bruke mobilen.. Motlys igjen.. ikke noe å klage på.. (f22 for å få stjerneeffekten på sola) Kvenntjønnane, 105mm: Kvenntjønnane, 400mm: Kjekt med skjerm som kan vries og vendes på, så man slipper å ligge å kave på bakken når man vil ta bilder fra lave perspektiver, bare sette seg på huk eller bøye seg litt og holde kameraet lavt for å fange motivene.

Etter dager og uker med regn stort sett hver dag var det endelig utsikt til et par dager med oppholdsvær nå i helga. Da passet det godt å avvikle den lenge planlagte fisketuren til ett av de mange stor-røye-vannene i Hattfjelldalen. Den faste turkameraten samt broderen ble også med. Været var fint (kanskje for blankt) og temperaturen høy (kanskje for varmt), og det var lite mygg, men noen stor-røyer så ikke vi snurten av. Kanskje var vi for sent ute...Dog fikk jeg lurt opp en ørret på hele 3125 gram; ny Hattfjelldal-pers, så fangstmessig var jo turen reddet for min del. Noe mer fikk jeg ikke, men broderen fikk en ørret på 1 kilo pluss ei litt mindre røye; det var han slett ikke fornøyd med. Størst grunn til å være misfornøyd var det nok kameraten som hadde; han hadde på en ørret på ca. 2-3 kilo som slo seg av etter å ha vist seg fram en god stund med hopp og sprett. Uansett var det en fin tur der omgivelsene vartet opp med de rene postkort-scenarier. Det teller jo en god del det også!

Porsjoner i brødposer havregrøt til frokost med 70 gram havregryn, to skjeer melkepulver, rosiner, sukker og kanel. Smør på når jeg eter. Nøttemix til småstopp. En halv pose (evt en hel etter behov) potetmos og spekepølse til lunsj. Evt Lars Monsen sin mac and cheese i stedet for potetmos. Mosen toppes med Gastromat. En halv pose potetmos og real med smør i til middag og 100g sjokolade som dages høydare En eller to poser iste per dag Mer enn nok kaffe for å komme seg gjennom dagen (stort sett pulverkaffe av praktiske hensyn) og kanskje litt ildvann til kveldskos To uker med mat i sekken blir tungt i starten, men det er no bare å sele på og se på det som holdningsbyggende ballast 😀

Hehe, nå kom jeg på en historie til. For ørten år siden skulle jeg og en kompis en tur inn i en dal på Vestlandet som vi frekventerte på den tiden. Vel fremme ble vi sittende på parkeringsplassen og drikke noen øl for å lette litt på sekken og var godt fornøyd med å ha dalen for oss selv i og med at vi var de eneste som hadde parkert. Men, så kom det en bil rullende og vi ble litt oppgitt. Latterlig, ja. Men, det var liksom "vår" dal, hehe. Ut av bilen hoppet to svensker. Han ene jobbet i Norge og hadde fått med seg vennen sin fra Sverige som nettopp hadde ankommet landet. Faktisk hadde han landet samme dag og blitt hentet på flyplassen før de satte kursen mot dalen. Svensken var nærmest ekstatisk og gledet seg virkelig til å vise sin langt mindre turerfarne venn norsk utmark. Kompisen min hadde med seg et luftgevær og når svensken lurte på om vi skulle jakte svarte kompisen min med et nokså surt nei. Det var jo tross alt bare et luftgevær. Det ble derimot aldri eksplisitt uttalt. Det ble litt rar stemning, naturligvis, og svenskene skjønte at vi ikke var i verdens beste humør. Så de vandret innover. Etterhvert kom vi oss også på plass og satt leir. Den kvelden åpnet slusene seg og regnet hamret ned. Vi hadde satt opp tarp og fyrte bål mens vi drakk videre da det dukket opp en flokk med sau. De brautet høylytt og bjellene klinget såpass at vi bestemte oss for å skremme de litt så de kom seg lengre opp i dalen. Utstyrt med to kubber hver klunket vi de sammen mens vi løp etter de (merk: vi var greit beruset da) oppover dalen, lo og skrålte. Når de omsider var kommet seg avgårde innså vi at vi egentlig ikke visste hvor vi var. Mørkt var det, men vi var jo tross alt i en dal, så det var to retninger å velge mellom. Men! I denne dalen rant det en elv som på den tiden av året var tørrlagt. I full beruselse krysset vi den flere ganger inntil vi ble helt forvirret hvorvidt vi var. Etter en lang søken kom jeg endelig over teltet vårt og jeg slapp løs et heidundranes "JA!!!!!!" rett utenfor inngangen til teltet før kompisen min tok tak i meg og sa "dude, det er ikke vårt telt!". Vi løp avgårde og havnet nede ved vannet i enden av dalen noen titalls meter fra teltet til svenskene og hadde endelig et holdepunkt for hvor vi var. Men, for å komme inn på stien måtte vi krysse en liten vik. Vi dundret uti og ble fort klar over at det ble vel dypt etter noen meter. Kompisen min ropte ut "vi må snu!" men i beruselsen ropte jeg tilbake "Det er for sent! Fortsett!". Tilbake på stien fant vi fort tilbake til teltet og tarpen og fortsatte gildet. Dagen etterpå var svenskene borte. Hadde noen plutselig skreket "JA!!!!" rett utenfor teltet mitt - de samme gutta som satt med "våpen" på parkeringsplassen og som ikke akkurat var så velkomne hadde jeg blitt temmelig skremt! For deretter høre de plaske rett ut i vannet hvor de hyler og skriker. Jeg vil tro at kompisen hans som aldri hadde vært på tur før til dags dato forteller den historien når anledningen passer seg. 😅😐

Dagens turmål var Høgstjerna 820 moh. i Gildeskål kommune. Lengde 12 km t/r , 5 timer. Pent vær, sol, over 20 grader og vindstille. Startet på Forstranda, ved havnivå. Turmålet stikker opp i bakgrunnen: Turmålet var pukkelen til høyre: Litt nærmere, måtte på baksiden av toppen til venstre: Nesten oppe, puh, her var det mye motbakke: Fra toppen, utsikt mot vest: Mot nord, Fugeløya. Til vestre skimtes såvidt Christian Radich som har ankret opp: Fjellet sett fra sør, fra fv. 17:

Nå kom jeg på at jeg har jo en rar opplevelse som tok plass i Femundsmarka! Dette var tilbake i 2010. Jeg hadde pakket kanoen for to måneder og planen var å farte frem og tilbake i Rogen/Femundsmarka-området uten etterforsyning. Jeg var i gang med måned to da jeg ankom Revsjøen i slutten av september. Der forlot jeg så kanoen og pakket sekken for en vandretur nordover med en plan om å besøke de åpne koiene. Etter noen dager på Muggsjøbua tok jeg turen videre til Muggsjølia. På den tiden hadde jeg ikke hørt noe om dette stedet og var spent på koia. Allerede når jeg ankom fikk jeg en ekkel følelse av stedet. Det var noe som rett og slett ikke stemte og magefølelsen ga fra seg en uro. Allikevel bestemte jeg meg for å overnatte. Det var tross alt noen timer spasertur tilbake til Muggsjøbua og kvelden var i ferd med å sette inn. Vel på plass i koia tok jeg fatt på et hefte som omtalte historien til dette forlatte gardsbruket. Der stod det at de opprinnelige eierne hadde forlatt gården fordi det var "for mye uro". Samt hadde visst Stor Hans alltid satt stålet i veggen når han i nøden måtte sove der. Jeg hadde knapt lest ferdig før jeg ble overrasket av en høy og skrapende lyd på utsiden av veggen ved der jeg lå og jeg skvatt selvsagt til. Jeg var kjapp på beina og spurtet ut for å se hva dette var. På utsiden der lyden kom fra så jeg en snøspade som var hengt opp og den pendlet frem og tilbake som om noen hadde løftet den høyt opp til siden og sluppet den. Den ga fra seg en siste sving i det jeg så dette for så legge seg til ro. Mildt sagt, jeg pakket sekken og tok turen tilbake til Muggsjøbua sporenstreks!

Hos extremtextil.de selger de EVA skum, mulig du må opp til 4mm dog… De belaster deg for 25% mva når du kjøper, så pakken stopper ikke opp i tollen her på berget. De har mye annet gøy også

Jeg var nok maksimalt heldig. Her jeg bor, er det skikkelig mangel på fastleger. Jeg måtte velge den eneste legen som hadde ledige plasser - og ja; det var en grunn til at h*n hadde ledige plasser... for å si det slik. Men er man desperat nok, så tar man jo det man får - og når alternativet er å stå uten fastlege, eller reise 3 timer. Så jah.... MEN; dette "elendige" legekontoret - har sommerferie. Så på nettsidene sto det: "Ta kontakt med XXX legesenter dersom noe haster.." Som sagt så gjort. Og det er sjelden jeg har fått såpass god oppfølgning.... tror legen brukte 20 min, ved å stille masse spørsmål å gå gjennom en og en diagnose, for å se om jeg hadde "rett" symptom på det og det. Så det var vel utelukkingsmetoden hun brukte. Og - jeg liker leger som tørr å si at dem er usikre... Jaggu fikk jeg ikke en SMS fra legen kl 20.00 samme kveld også, med litt info om ditt og datt. Trist at det skal være så stor forskjell på kvalitet når det gjelder helsehjelp i Norge. Røntgen neste fredag.... tror jeg venter med fysio tok jeg har gjort det.

Jeg har lagt i telt og laget meg mat for så å høre andre komme til. Snakke seg imellom og vært generelle lyder av smått og stort. For å ende opp med å gå ut av teltet på do for å finne meg selv mutten alene og ikke forstå en drit. Jeg kjenner også veldig på en indre uro om jeg kommer til plasser der jeg ikke skal være. Det er ingen plass jeg har kjent dette så sterkt som når jeg var på besøk på Lepra museet her i Bergen. Jeg skulle ikke inn i de små rommene som folk bodde på i gamle dager. Hva er det som gjør dette? Ikke den fjerneste anelse. Men lar jeg meg styre av det, helt klart. Jeg trenger ikke finne svar på disse tingene, jeg bare aksepterer at verden er større enn lille meg.

Jeg falt på en fjelltur og ødela min arcteryx alpha sv bak høyre albu. Ikke store riften men surt siden det var en ganske ny jakke fra 2022. Jeg kontaktet Arcteryx og sendte bilder. De trengte jakken inn for vurdering og jeg sendte den til Barents Outdoor som nå er norsk representant. Etter at de mottok jakken fikk jeg Mail om alternativ og jeg måtte selv velge lapp-farge på boten ut i fra nedenstående fargekart Det er ingen av disse fargene som ligner på min jakkes farge så jeg valgte den lyse. Jeg fikk jakken i dag og er svært godt fornøyd med resultatet! Det er proft utført og med bot både inni og på utsiden. Kostet selvfølgelig ingenting. Jeg tror ikke denne boten vil bety noe for min videre bruk av jakken, men det kan være greit for andre å vite om denne begrensingen i farge på boten.

Jeg kan godta den forklaringen 😄

Måter stadig på folk, det er litt skummelt

Jeg lå veldig godt på Ajungilak Bamse til jeg var 27 år, og veide 73 kilo. Så fikk man kontorjobb, ble gamlere, fikk barn, pappamagen vokste, og nå ligger jeg usedvanlig dårlig rett på Bamse.

Enkelte må ha oppblåsbart for å sove godt, sier du. Jeg tror at 9 av 10 må ha oppblåsbart for å sove godt, men ENKELTE, ubegripelig nok, klarer å sove på skumunderlag. Er det snakk om et skumunderlags-gen?

Jeg har hatt noen småskumle møter med elg. Én gang havnet jeg mellom en elgku og dens to nyfødte elgkalver. Kua skjøt bust og begynte å gå mot meg. Heldigvis sprang kalvene rett forbi meg og bort til kua. Tørr ikke tenke på hva som hadde skjedd om kalvene hadde løpt motsatt veg. Jeg har og vært på tur i et område med skadeskutt bjørn. Det var også litt vemmelig å gå å tenke på, men det ble aldri til en skummel opplevelse. Det jeg har skvettet mest av på tur, var en episode på rypejakt: Jeg ruslet i kanten av en myr, og opp av lyngen reiste det seg to digre reinbukker som hadde satt seg fast i hverandre (med gevirene). Jeg tråkka nesten på dem! Det hele endte med at reineier ble kontaktet, og vi gikk en hel gjeng tilbake til reinene og fikk de løsnet fra hverandre (sage av gevirene). Det var en mektig opplevelse, men da var det ikke skummelt lengre.

Jeg tror ku-angst først å fremst kommer av manglende kunnskap og erfaring? Det er jo forståelig; da det er store dyr. En tanke er å stoppe litt opp, studere dem litt... lære dem å kjenne litt. Tillate dem å komme nær deg. Du kan jo slå deg ned og ta deg en kopp kaffe, i nærheten av dem.... De er som flere skriver her inne, svært nysgjerrige. Så de vil nok komme bort mot deg og snuse litt. Da kan du forsiktig fakte litt med hendene eller be dem gå bort, så lærer man fort at det nokså enkelt. Dette er hvordan jeg gjør det: Er jeg på et beiteområde med kyr, så vil jeg at dem skal se meg - på god avstand. Jeg går aldri forbi kyr uten å ha fått bekreftelse på at de har sett meg. Ofte kan dem stå med ræva mot meg, og da kan de fort bli skremt om jeg plutselig skal forbi. Så det er bare å ta det med ro. Ser dem at du kommer gående, vil de nok forsøke å gi deg plass også.... Så her kan du planlegge litt; går du på en traktorsti med en fjellhylle på høre hånd og beite på venstre side, så gå mot fjellsiden så du ikke "presser" kyra inn i fjellveggen, da kan de bli litt redde. Er det på en tursti med mye trafikk; så er dem såpass vant med folk som passerer dem... at de kunne ikke brydd seg mindre - og da kan det hende de bare velger å stå helt i ro. 😜 Kyr med svære patter er harmløse, det er oksen du skal være litt forsiktig med. En gang jeg skulle forbi en vei, sto oksen og blokkerte veien for meg... jeg gikk sakte fremover, men oksen trampet hardt i bakken - først en gang, så sto vi å så på hverandre i ca 30 sekunder, der jeg tok et steg frem... og fikk TO tramp denne gang, da tenkte jeg at "nei vel, her vinner oksen, så ble den en stor usving i en grøft på meg..." Kviger, altså unge kyr er ekstremt harmløse. De kan virke som de "villeste", da de springer etter deg, og kan finne på å dra litt i jakka bakfra... Men som det blir sagt her inne; de er bare veldig nysgjerrige - og er i grunn bare veldig koselige. Her kan du fint øvde deg på litt nærkontakt. Men kommer en, kommer alle.... og IKKE LØP. 😜 Da er det gjort... hehe. Er det nok, så pleier jeg å strekke ut armene og bare gå mot dem.... mens jeg sier "hysj". Det er nok. De tar tegnet ekstremt fort. Dersom en ku er lettere irritert på deg, kan det være den lener hodet foran mot deg, og gir deg et stort "møøøøøøøø". Det er oksen jeg ser etter... og kroppsholdningen til oksen. Du ser fort om den er avslappet... eller om den gjør seg klar. Ofte står den bare på avstand og stirrer på deg.... mens den gjør sin vurdering av om du er farlig eller ikke. 😜

Dagens turmål var Eidetinden 1020 moh. på Kjerringøy i Bodø. Lengde t/r ca. 6,4 km, jeg brukte litt over 4 timer. Det var fint vær, 18 grader, vindstille og sol. Her får man flott utsikt for relativ liten innsats. Eidetinden: Mange flotte tinder mot øst: Mot sør: Mot vest, Strandåtinden nest nærmest. Den er kjent i klatremiljøet som en utfordrende topp å bestige:

Jeg skal gå fra Finse til Haukeliseter på vestsiden av vidden om et par dager. Bor i telt og bruker gass. Jeg synes det er enklest. En boks med 450g gass holder til mat og kaffe for to personer i ca. en uke. Da spiser vi hjemmelaget frokostblanding hvor vi bare heller vannet oppi skåla og real turmat til middag.

Rødstilk på vakt foran Solvågtinda

Delvis fint vær her på Vestlandet så jeg heiv meg i bilen og kjørte inn til Campingvognå. Vi er fortsatt i Vindafjord og turen går opp til Akslandsnuten på 821.moh. Rundt 5.mai kom jeg meg opp til Akslandsstølane og stoppet der , jeg valgte da og ikke gå videre pga alt for mye snø å dårlig utstyrt (spontan tur). Turen endte på 23,39 km på 07:25 timer inkl små pauser , tlf avbrudd og der jeg var innom hellestølen , glåmestøl og kråkedalsvatnet. Fra toppen av Akslandsnuten klarte jeg og se en knust hytte ? og som nysgjerrig jeg er tok jeg turen ned ditt og det ble ekstra 1.5 timer der også .. det viste seg til og være Glåmestøl Helt Blikkstille på Vasstølsvatnet og det var mye hoppende fisk i vannet da jeg gikk forbi. det var kommet veldig mye blåbær her oppe ved Liabøstølen. normalt er midt\ slutten av Juli mnd da vi har vært her oppe i fjor. Denne gangen vart det ihvertfall ikke noe manko på vann da snøen var smeltet og elvene rant godt. tok med meg 1.stk ekstra vann falske denne gang. på vei oppover til Akslandsnuten der jeg har snudd rauå 90 grader og tar bilde ned mot Hildrastølen. kommer seg opp hit var ganske så heftig , mye ujevnt terreng og merkelig merking. både lår og legger fikk kjørt seg opp ditt , så det ble en del pauser. Akslandsnuten med sine 821 moh - Kvaløy og Vindafjorden med Grytenuten til venstre. her ble det bare og ta med det jeg fant i kjøleskapet og det ble ananas , vannmelon og vanilje saus. ut mot Sand og Hylsfjorden bakerst. Sand er det største tettstedet og kommunesenter i Suldal kommune i Rogaland og har ca 1200 inbyggere. Ned fra Akslandsnuten mot Glåmestølen te Høyre og Kaldanuten bakerst. Glåmestøl. rett bak Glåmestøl ligger det er stort vann hvor det også var en god del hoppende fisk i. det vare en del nysgjerrige sauer her oppe på Glåmestøl , for og ikke skremme disse snudde jeg og begynte og gå nedover. her er sauene på vei nedover fjellet , jeg vet ikke hvem som tok den smarteste eller lengste veien ned. hildrastølen , Kråkedalsvatnet og i det fjerne Hellestølen. Bak hellestølen i det fjerne finner du blant annet : Horganuten 871 moh og Fevassnuten 805 moh. Som er 2 kjente topper her i Vindafjorden.

Jeg er oppvokst med kyr, er ikke redd dem og leser dem relativt bra, likevel har jeg stor respekt for dyr jeg ikke kjenner og går aldri bort til storfe jeg møter på tur. Akkurat som rundt hester er løping og brå bevegelser aldri noen god idé, trekk rolig unna, gå rundt og ikke gjennom flokken. Mange kyr er nysgjerrige og vil gjerne bort for å hilse på. Hvis man går og bærer på bærspann og slikt så er gjerne bøtter med kraftfôr noe mange kyr kjenner veldig godt, og bøtter og spann eller alt som kan minne om det er ofte en kumagnet. Hvis en kommer mot deg og man ikke ønsker kontakt så har jeg ofte stor suksess med å heve armen over hodet, knipse litt med fingrene og lage en shhh - lyd. Regner med at du som hestemenneske kjenner teknikker for slikt, funker ofte på kyr også, men mulig det funker best om man kan lese dyra til en viss grad. I utgangspunktet er kyr som slippes på beite veldig sjelden aggressive, dyra skal jo gjerne håndteres utenom beitesesongen også og sinte kuer blir sjelden gamle. Det er greit å være oppmerksom på at morsinstinkt er noe man ikke bør utfordre. Gjelder stort sett alle arter så greit å holde seg unna kalver, lam, føll, fugleunger, rådyrkje, elgkalver og alt annet som mor gjerne vil beskytte, hvis man ikke er i en kontrollert situasjon (du kan klappe lammene på Åpen Gård liksom ... ) Kyr liker ikke hund! IKKE ta med hund til steder du vet det er storfe, hele flokken i full galopp mot deg for å ta bikkja, DET er skummelt (selvopplevd).

Her på FF finnes mye folk, med til sammen en rimelig anselig mengde erfaringer fra variert friluftsliv. Blant oss finnes sikkert flere som en eller annen gang i livet har opplevd noe vi finner merkelig, uforståelig, eller kanskje skummelt. Tenkte vi kanskje kunne dele noen slike undringer, spørsmål, svar og beretninger med hverandre u/ denne tråden..? Det være seg naturfenomener, gåtefulle observasjoner/opplevelser, dramatiske hendelser, nestenulykker, "spøkelseshistorer" mm. Og som det står i annonsene: "Alt av interesse..." Så da kan jeg vel begynne sjøl, med ei reéll og sann historie som jeg til dags dato ikke har funnet svar på. ----- Dette hendte i 1993, på sjøen Isteren i Engerdal kommune, Hedmark. Min faste fiskekamerat Tore og jeg var trofast i mange år på båtfiske på Isteren, normalt en 9-10 dager i begynnelsen av juni. Sjøen som ligger 646 moh huser en praktfull stamme av endemisk (stedegen) storørret, og vi bedrev dreggefiske (dorging) etter denne. Senest i år ble det tatt en bjesse på 9,2 kg der oppe. Som med alt annet fiske etter ørret, er nattfiske effektivt også her. Øktene kunne bli lange, normalt var vi i båten 10-13 timer av gangen. Med åra samlet vi stor erfaring samt inngående lokalkjennskap til sjøen, så fisket ga til tider strålende resultater. Ei tidlig juninatt var i ferd med å gli over i dag, da vi i det halvdimme morralyset sakte ség sørover langs Bjønnfjordneset vest i Nord-Isteren (sjøen består av to hovedbassenger). Kl. var ca. 0230, og vi hadde vært utpå siden kl. 19 kvelden før. Det var kjølig, men blikk stille. Sjøen lå blank som smeltet tinn under gryet, og langsomt steg råtåka opp fra vassyta, og la seg som langstrakte buede silkeslør over vannet, og videre innover de glissent furubevokste myrflatene langs sjøkanten. Ei gluttsnipe plystret innpå myrflatene vestafor oss et sted, og i landskyggen under Bjønnberga i motsatt retning, klaget en storlom hult gjennom nattestilla. Innover myrflatene sto kvite tåkesopper som små cumulusskyer opp over alle tjenn og pytter, der de humusfargede kaffebrune vassflatene nå lå svartblanke lik døde rådyrøyne i demringslyset. Vi var her på fjerde dagen nå, og hadde allerede saumfart sjøen fra ende til annen. Det var midt i uka, og vi visste vi var alene langs vassdraget. Ingen andre hadde vi sett disse dagene, ikke en båt, ingen kanoer, ingen telt. Og ingen veger finnes langs sjøen noe sted. Vi rådet altså farvannet alene... Bettet var dårlig, og det var lenge siden siste fiskekontakt. Vi begynte så smått å bli litt trøtte, og den ensformige lavmælte murringen fra den vesle påhengsmotoren ble etterhvert reneste nattasangen. Jeg må så vidt ha duppet noen sekunder, og våknet av at jeg skuttet meg av kulde i den kalde og rå nattekjøla. Jeg orket ikke tanken på mer kaffe, hadde den helt opp i halsen fra før, så det var liksom ikke noe hjelp i den heller... Vi ligger her kun 30 meter fra land, og langsomt siger de tynne myrfuruene forbi der borte i tåkesløret. De grisne armtjukke furutrærne står som skygger i skyggen, tilfeldig spredt med meters mellomrom innover den våte starrbevokste myrflata, der kun enkelte tynnhalsede vaklete grastuer bryter myrhorisonten mellom trærne. Langt bakenfor innpå myrflata ligger det et grunt og nær gjengrodd tjenn ved navn Svinsjøen. Jeg kikker til høyre bort på Tore, for å sjå om han er like trøtt som meg, men han sitter bare murende stille og sammensunken på setet, med strake ben, og henda djupt i lommene på varmedressen. Og han har trekt hake og kinn langt ned i den oppbrettede kraven inni hetta, der kun et par apatiske øyne stirrer stive og ubevegelige skrått ned i dekket foran bakfjøla. Da!!! Brått fanger øyet en bevegelse bakenfor Tore, bortpå myra rett inn for oss, kun 10 meter innenfor strandlinja. Jeg skvetter til der jeg sitter så det aldeles rugger i båten, ranker meg tvert opp og stirrer. Slik sitter jeg i 4-5 lange sekunder, før jeg instinktivt og sjokkert halvdukker, dulter til Tore og peker! Jeg tar meg selv i ikke å tørre å snakke høyt, så jeg formelig hveser til Tore "Ser du det samme som meg..!?" Han tverrsnur seg, og blir sittende som frosset - like målløs og kvitøgd som jeg var. For der borte halvt løper, halvt hopper en lett krumrygget helhvit skikkelse bortetter myra, fjørlett fra tue til tue. Holdningen minner litt om indianernes dans i bållyset rundt totempelen. Jeg tolker vesenet umiddelbart som en kvinneskikkelse, som synes å være ikledd et heldekkende langt makkoliknende klede, og "hun" har noe som likner et sammentullet håndkle på hodet, som en hvit turban nesten. Skikkelsen beveger seg i samme retning som oss, og i noenlunde samme fart, helt parallellt med stranda. Vesenet snur seg aldri og ser på oss, men stirrer ufravendt ned i myra foran seg, mens "hun" dansende hopper vektløst avgårde over den vassjuke myrheden. Avstanden er altså ikke mer enn 40 meter, og ikke et strå hindrer sikten. Vi har kun de slørtynne duvende tåkestreifene imellom, men disse er klart gjennomsiktige ihvertfall til 400 meters distanse, det ser vi jo på trærne innetter myra... Ingen lyd eller plask kan høres, mens "hun" følger oss slik i kanskje 100 meter, før skikkelsen når litt tørrere lende i en glissen skauhol sør for blautmyra. Der svinger "hun" av fra stranda, og forsvinner langsomt inn i tåke og skygge i den fattigslige skauholen. Vi aner flekkvis den hvitbleke skikkelsen danse seg vekk mellom trea, før alt igjen er som før - like stilt, like blankt, som om ingenting noensinne hadde hendt... Vi stirrer stumt på hverandre. Adrenalinet flommer varmt i kinna, og all trøtthet er som fordampet vekk. Jeg bryter stillheten først og sier skjelvende: "Hva var det der???!!!" Tore bare skaker på hodet, som liksom for å kláre synet, snur seg igjen og koper lenge innover Bjønnfjordneset. "Fyyy faen!" kommer det lavmælt fra hetta, hvorpå han setter to kulerunde og skrekkslagne auer på meg og sier "Aner ikke! Grøss og helvete, nå drar vi innat åt lavvúen!" Vi stopper båten helt, og skrur av motoren. Bare et og annet ryt fra en granmeis inni holen høres, samt et lite smikkvak fra en småsik noen meter unna båten. Ellers ruger fortsatt nattestilla stor over landskapet... Vi nøster inn stengene, og koster tilbake til leiren på motsatt side lenger NØ i fjorden. "Nei fytterakkern, var det huldra eller?" spør Tore, men han får intet svar. Vi så det begge to, to klink edrue mennesker med øya på vid vegg, og på relativt kloss hold. Og vi reagerte begge likt, med en instinktivt gysende og skrekkblandet følelse. Før vi bikker i lavvúen står jeg en stund i døråpningen, strekker hals og myser langsynt tilbake mot Bjønnfjordneset og tåkeskya over Svinsjøen. Men kun et fjernt fløyt fra gluttsnipa høres der bortefra, ellers rår "den allra størsta tystnad"... Utpå formiddagen kjørte vi enskomst runden rundt hele neset for å sjekke, vi dro til og med et stykke opp elva Sømåa på baksiden, for å se etter tegn til mennesker noe sted. Men alt var som før - ingen telt, leir, bålrøyk, kano, båt eller folk var å sanse noe sted. Vi var fortsatt dønn alene der inne. Eller - var vi egentlig det .....?

Jeg går selv på krykker etter benbrudd og jeg ble henvist også til MR for ankelen. Etter den gjennomlysningen så de nøyaktig hva de måtte gjøre med skruer osv. Så ikke vær redd for å stå på krava om de ikke ser noe på røntgen. Det er også litt OK nå med at man kan følge med på pasientjournal i den Helse-Norge appen etter som behandlingen skrider frem. som friluftsmenneske er det pyton å skade seg i benet. Hos meg var det høyrefot så da er bilkjøring også forbudt