Vinnerliste

Jeg falt på en fjelltur og ødela min arcteryx alpha sv bak høyre albu. Ikke store riften men surt siden det var en ganske ny jakke fra 2022. Jeg kontaktet Arcteryx og sendte bilder. De trengte jakken inn for vurdering og jeg sendte den til Barents Outdoor som nå er norsk representant. Etter at de mottok jakken fikk jeg Mail om alternativ og jeg måtte selv velge lapp-farge på boten ut i fra nedenstående fargekart Det er ingen av disse fargene som ligner på min jakkes farge så jeg valgte den lyse. Jeg fikk jakken i dag og er svært godt fornøyd med resultatet! Det er proft utført og med bot både inni og på utsiden. Kostet selvfølgelig ingenting. Jeg tror ikke denne boten vil bety noe for min videre bruk av jakken, men det kan være greit for andre å vite om denne begrensingen i farge på boten.

Dagens turmål var Høgstjerna 820 moh. i Gildeskål kommune. Lengde 12 km t/r , 5 timer. Pent vær, sol, over 20 grader og vindstille. Startet på Forstranda, ved havnivå. Turmålet stikker opp i bakgrunnen: Turmålet var pukkelen til høyre: Litt nærmere, måtte på baksiden av toppen til venstre: Nesten oppe, puh, her var det mye motbakke: Fra toppen, utsikt mot vest: Mot nord, Fugeløya. Til vestre skimtes såvidt Christian Radich som har ankret opp: Fjellet sett fra sør, fra fv. 17:

Måter stadig på folk, det er litt skummelt

Hehe, nå kom jeg på en historie til. For ørten år siden skulle jeg og en kompis en tur inn i en dal på Vestlandet som vi frekventerte på den tiden. Vel fremme ble vi sittende på parkeringsplassen og drikke noen øl for å lette litt på sekken og var godt fornøyd med å ha dalen for oss selv i og med at vi var de eneste som hadde parkert. Men, så kom det en bil rullende og vi ble litt oppgitt. Latterlig, ja. Men, det var liksom "vår" dal, hehe. Ut av bilen hoppet to svensker. Han ene jobbet i Norge og hadde fått med seg vennen sin fra Sverige som nettopp hadde ankommet landet. Faktisk hadde han landet samme dag og blitt hentet på flyplassen før de satte kursen mot dalen. Svensken var nærmest ekstatisk og gledet seg virkelig til å vise sin langt mindre turerfarne venn norsk utmark. Kompisen min hadde med seg et luftgevær og når svensken lurte på om vi skulle jakte svarte kompisen min med et nokså surt nei. Det var jo tross alt bare et luftgevær. Det ble derimot aldri eksplisitt uttalt. Det ble litt rar stemning, naturligvis, og svenskene skjønte at vi ikke var i verdens beste humør. Så de vandret innover. Etterhvert kom vi oss også på plass og satt leir. Den kvelden åpnet slusene seg og regnet hamret ned. Vi hadde satt opp tarp og fyrte bål mens vi drakk videre da det dukket opp en flokk med sau. De brautet høylytt og bjellene klinget såpass at vi bestemte oss for å skremme de litt så de kom seg lengre opp i dalen. Utstyrt med to kubber hver klunket vi de sammen mens vi løp etter de (merk: vi var greit beruset da) oppover dalen, lo og skrålte. Når de omsider var kommet seg avgårde innså vi at vi egentlig ikke visste hvor vi var. Mørkt var det, men vi var jo tross alt i en dal, så det var to retninger å velge mellom. Men! I denne dalen rant det en elv som på den tiden av året var tørrlagt. I full beruselse krysset vi den flere ganger inntil vi ble helt forvirret hvorvidt vi var. Etter en lang søken kom jeg endelig over teltet vårt og jeg slapp løs et heidundranes "JA!!!!!!" rett utenfor inngangen til teltet før kompisen min tok tak i meg og sa "dude, det er ikke vårt telt!". Vi løp avgårde og havnet nede ved vannet i enden av dalen noen titalls meter fra teltet til svenskene og hadde endelig et holdepunkt for hvor vi var. Men, for å komme inn på stien måtte vi krysse en liten vik. Vi dundret uti og ble fort klar over at det ble vel dypt etter noen meter. Kompisen min ropte ut "vi må snu!" men i beruselsen ropte jeg tilbake "Det er for sent! Fortsett!". Tilbake på stien fant vi fort tilbake til teltet og tarpen og fortsatte gildet. Dagen etterpå var svenskene borte. Hadde noen plutselig skreket "JA!!!!" rett utenfor teltet mitt - de samme gutta som satt med "våpen" på parkeringsplassen og som ikke akkurat var så velkomne hadde jeg blitt temmelig skremt! For deretter høre de plaske rett ut i vannet hvor de hyler og skriker. Jeg vil tro at kompisen hans som aldri hadde vært på tur før til dags dato forteller den historien når anledningen passer seg. 😅😐

Nå kom jeg på at jeg har jo en rar opplevelse som tok plass i Femundsmarka! Dette var tilbake i 2010. Jeg hadde pakket kanoen for to måneder og planen var å farte frem og tilbake i Rogen/Femundsmarka-området uten etterforsyning. Jeg var i gang med måned to da jeg ankom Revsjøen i slutten av september. Der forlot jeg så kanoen og pakket sekken for en vandretur nordover med en plan om å besøke de åpne koiene. Etter noen dager på Muggsjøbua tok jeg turen videre til Muggsjølia. På den tiden hadde jeg ikke hørt noe om dette stedet og var spent på koia. Allerede når jeg ankom fikk jeg en ekkel følelse av stedet. Det var noe som rett og slett ikke stemte og magefølelsen ga fra seg en uro. Allikevel bestemte jeg meg for å overnatte. Det var tross alt noen timer spasertur tilbake til Muggsjøbua og kvelden var i ferd med å sette inn. Vel på plass i koia tok jeg fatt på et hefte som omtalte historien til dette forlatte gardsbruket. Der stod det at de opprinnelige eierne hadde forlatt gården fordi det var "for mye uro". Samt hadde visst Stor Hans alltid satt stålet i veggen når han i nøden måtte sove der. Jeg hadde knapt lest ferdig før jeg ble overrasket av en høy og skrapende lyd på utsiden av veggen ved der jeg lå og jeg skvatt selvsagt til. Jeg var kjapp på beina og spurtet ut for å se hva dette var. På utsiden der lyden kom fra så jeg en snøspade som var hengt opp og den pendlet frem og tilbake som om noen hadde løftet den høyt opp til siden og sluppet den. Den ga fra seg en siste sving i det jeg så dette for så legge seg til ro. Mildt sagt, jeg pakket sekken og tok turen tilbake til Muggsjøbua sporenstreks!

Jeg har lagt i telt og laget meg mat for så å høre andre komme til. Snakke seg imellom og vært generelle lyder av smått og stort. For å ende opp med å gå ut av teltet på do for å finne meg selv mutten alene og ikke forstå en drit. Jeg kjenner også veldig på en indre uro om jeg kommer til plasser der jeg ikke skal være. Det er ingen plass jeg har kjent dette så sterkt som når jeg var på besøk på Lepra museet her i Bergen. Jeg skulle ikke inn i de små rommene som folk bodde på i gamle dager. Hva er det som gjør dette? Ikke den fjerneste anelse. Men lar jeg meg styre av det, helt klart. Jeg trenger ikke finne svar på disse tingene, jeg bare aksepterer at verden er større enn lille meg.

Takk for svar! Bestilte Helsport telt og sovepose (Rago og Reinfjell) fra XXL. Så ut som jeg måtte mye høyere opp i pris for å eventuelt finne alterntiver som er bedre. Gikk også til innkjøp av et par Sportiva Ultra Raptor II mid. Fortsatt mye utstyr man kan sette seg ned å nerde på! Liggeunderlag vil jeg faktisk ta fysisk i butikk og kjenne litt på! Andre tips til en som er ny i gamet taas eventuelt imot med stor takknemlighet!

Hadde et par magiske døgn der 17.mai helga. Kan vel tenkes at det er fornuftig å knekke koder med fluestanga i et litt mindre vann. Selv om det var kanonfiske der 17.mai helga😊

Ikke som jeg vet om, tror den beste oversikten er kartsøk på Inatur.no som gir en grei oversikt over stedene man kan fiske.

Så det var deg ja, jeg og en kompis så det var folk der inne og vi ville ha bua for oss selv 😄

Tror jammen jeg går for en Norseraft Longship altså. Fikk en veldig god pris på den nå. Virket som et godt kompromiss

Ikke helt indenfor emnet tur, men i 2018 da Sverige var ramt af mange store natur brande. Der var vi en del danske brandfolk ogver og hjælpe til med slukningen. Det område vi var indsat i, lå i den del af Sverige hvor der er bjørn. Jeg har altid ønsket at opleve Bjørn i naturen(og sibirisk Tiger) men det er ikke lykkedes endnu En af de søer vi tog vand fra under brandende, der havde jeg pumpe vagt, kort tid førend jeg skulle afløses og hjem. Holdet lige efter os, der sad en dansk brandmand ved samme sø og passede pumpen. Han så Bjørn tæt på, og han var IKKE frilufts menneske, så han fik sit livs overraskelse. Jeg var bare skuffet over det ikke var mig der så bamse far

Jeg er selv ateist. Det er lite Jesus-faktor å se på caminoene. De aller fleste jeg møtte var ikke-religiøse. Litt var det selvfølgelig, men mitt inntrykk er at folk flest holder sin religion for seg selv. Det er ganske vanlig å gå en camino av spirituelle, personlige årsaker. Veldig mange går fordi de har vært gjennom en stor endring i livet, type dødsfall i nær familie, kreft, samlivsbrudd, for å "tenke gjennom livet" - og noen går, helt uten å ha en spesiell årsak til å gå. Du kan velge om du ønsker å bo på private alberger, eller de offisielle/kommunale "albergue municipal" som oftes styres av frivillige, nonner, munker - og andre Jesus-folk. Der er det mer konservativt enn på de private, og det arrangeres daglige messer, og andre aktiviteter - slik at at presten stikker innom og sier hei. 😜 En gang fikk jeg kjeft av ei nonne fordi jeg bevegde meg inn på kvinneområdet. Men selv der; er det lite Jesus-fakter å se blant folk. Noe hører jeg jo. Et par historier: - Ei ung jente (18?) som hadde reist fra USA til Europa alene for første gang, jeg kunne se kultursjokket i hele ansiktet hennes, stakkars, hu forsøkte å "gjemme seg" under en trapp for å ringe hjem for å spørre etter mer penger. Og som argument, brukte hun følgende sitat: "But I just had a very strong religiouse experience". - Overhørt på en kafe: En lege fra USA fortalte til to andre, også fra USA at han nettopp hadde vært i en kirke for å be. Like etter besøkte han en butikk, der han fant en krem han hadde lett etter et par dager. Og da satte han sammenheng med denne hendelsen; og at han nettopp hadde vært i bønn. De andre to damene fra USA utrykte et stort "WOOOOW" ovenfor dette store mirakelet. - Jeg tilbragte noen dager sammen med to fullstendig nusselige søte eldre damer, også disse fra USA. Forsto raskt at disse var av det religiøse slaget, men de spurte meg aldri om mitt livssyn, og det var aldri et samtaletema. Men på en av våre siste middager sammen; ble jeg fortalt at ei av dem skulle sette meg på den personlige "pray list" - og for all del; det er jo veldig hyggelig gjort. Så jeg sa ydmykt tusen takk for det. Det er vel nesten alt av religiøse ting jeg var borti, på disse fire ukene... Selv som ateist, syns jeg jo det historiske elementet med disse pilgrimsrutene er vesentlig mer interessant enn noe annet. Og gamle bygg, arkitektur og kirker er jo spennende det også. Samme for meg om det tilhører kristendommen, islam, buddhismen, hinduismen eller hva det nå måtte være. Appalachian Trail står høyt på min liste, har lest mye om den. Er nok litt av samme fellesskaps-kulturen du møter på caminoen som der, noe vi ikke har tilsvarende av her i Norge. Jeg prøvde meg på leden mot Trondheim fra Oslo for noen år tilbake. Skuffende greier. Gjengrodd, dårlig skiltet og opplyst. Mye trasking på asfalt, telt er et must; da det er lite overnattinger på veien, og jeg møtte - 1 - annen pilgrim på min vei opp til Dovre, da jeg skadet foten og måtte reise hjem igjen.

Da har jeg vært hos legen, og for andre som tilfeldigvis skulle kjenne seg igjen i dette. Så er min foreløpige diagnose Cuboid syndrome. En skade som er typisk for langdistanseløpere. Så nå er det røntgen neste, før fysio. Legen nevnte at ikke alle fysioterapeuter kjenner til dette, fordi det er en relativt sjelden tilstand.... (det kan for så vidt være hennes subjektive oppfatning).

Jeg er oppvokst med kyr, er ikke redd dem og leser dem relativt bra, likevel har jeg stor respekt for dyr jeg ikke kjenner og går aldri bort til storfe jeg møter på tur. Akkurat som rundt hester er løping og brå bevegelser aldri noen god idé, trekk rolig unna, gå rundt og ikke gjennom flokken. Mange kyr er nysgjerrige og vil gjerne bort for å hilse på. Hvis man går og bærer på bærspann og slikt så er gjerne bøtter med kraftfôr noe mange kyr kjenner veldig godt, og bøtter og spann eller alt som kan minne om det er ofte en kumagnet. Hvis en kommer mot deg og man ikke ønsker kontakt så har jeg ofte stor suksess med å heve armen over hodet, knipse litt med fingrene og lage en shhh - lyd. Regner med at du som hestemenneske kjenner teknikker for slikt, funker ofte på kyr også, men mulig det funker best om man kan lese dyra til en viss grad. I utgangspunktet er kyr som slippes på beite veldig sjelden aggressive, dyra skal jo gjerne håndteres utenom beitesesongen også og sinte kuer blir sjelden gamle. Det er greit å være oppmerksom på at morsinstinkt er noe man ikke bør utfordre. Gjelder stort sett alle arter så greit å holde seg unna kalver, lam, føll, fugleunger, rådyrkje, elgkalver og alt annet som mor gjerne vil beskytte, hvis man ikke er i en kontrollert situasjon (du kan klappe lammene på Åpen Gård liksom ... ) Kyr liker ikke hund! IKKE ta med hund til steder du vet det er storfe, hele flokken i full galopp mot deg for å ta bikkja, DET er skummelt (selvopplevd).

Hardangervidda er vel et godt eksempel på at tilrettelegging har ført til negative ringvirkninger. Høy slitasje på naturen, en villreinstamme ute og kjører og masse søppel. For å få gleden av noe stort og utilgjengelig så bør det helst forbli stort og utilgjengelig. Jeg tror at jo mer tilgjengelig naturen blir, jo mer kommer allemannsretten under press. Så er det liksom dette med almenningens tragedie. Du ønsker ikke at all natur skal bygges ut, men bare den der du ferdes. Men hvis alle tenker sånn lokalt så blir jo alt bygd ut. Så skjønner jeg også argumentet for å få mer liv og besøkende til bygda, det blir jo mer omsetning for reiselivet. Det er klart at de som drar på ferie for å bære en 30 kilos sekk opp 1000 høydemeter kan telles på en hånd.

Akkurat. Grunneieren vil ha kontroll ja, eller bestemme , hvem som skal fiske i vannet hans. Noen vil også bestemme hvem som skal få lov til å gå, telte , plukke bær og ellers ha det kjekt i utmarken hans. Og noen, du blant annet, synes grunneieren bør få lov til dette. Det med ørekyta blir for dumt. Det var ett østlandsfenomen for det første, og det er flere tiår siden det ble forbudt å fiske med levende fisk som agn. Men ja, allemannsretten er ikke en rettighet nedfelt i grunnloven , man må heller kunne kalle det ett privilegium nedfelt i Norges lover. Men det er Norges lover som gir oss dette privilegum. Ikke grunneier. Likevel skal det ikke mer enn ett simpelt stortingsflertall til for å ta det fra oss. Vi er i grunn litt spesielle her i Norge, for allemannsretten er noe som er nedfelt i mer enn i Norges lover. Den har vært en del av vår kultur i mer enn 1000 år. På samme tid som England hadde sine hatede forest laws, lover som gjorde det forbudt for almuen å hente ved, plukke bær, jakte eller fiske i utmark, eller egentlig all mark, siden all mark var eid av kronen og det var kronen som delte ut privilegiene til å høste av utmarken. Og kronen ga privilegiene til vennene sine, adelen. Hvis en simpel bonde, som alltid var en leilending, eide en hund, måtte han for eksempel klippe en klo av hver labb slik den ikke kunne brukes til jakt. Når Norge fikk sin grunnlov i 1814 var en av tingene de ble enige om at Norge skal ikke ha noen adel. Adelen som var i Norge da, ble selvfølgelig ikke hengt eller fordrevet, men de mistet privilegiene som de hadde fått av den danske kronen. Selv om de fikk beholde det meste av eiendommen sine. Eiendommer de eier enda. Men når våre grunnlovsfedre den gangen bestemte dette, var det ikke så revolusjonerende som det kanskje kunne virke. For vi hadde altså denne allemannsretten allerede. Og denne allemannsretten ga alle rett til å jakte og fiske i utmarken. Det var ikke før i det 18 århundre at de store landeierne i Norge , det vil si adelen, fikk i gjennom sitt ønske om at jakt på storvilt, dvs elg & hjort , skulle være forbeholdt grunneier. Jakt på småvilt var fortsatt allemanns jakt. Ingen lord of the land kunne nekte noen å jakte småvilt på deres eiendom. Denne rettigheten var der til langt inn i det 20 århundre. Så fikk grunneierne rett til småviltet også. Faktisk var reinjakten på Hardangervidda allemanns jakt til også langt inn i det 20 århundre. Det som er igjen av vår allemannsrett, er retten til å bruke beina i utmarken uten å spørre om lov. Det er noe det vært å kjempe for. Selv om noen her ønsker adelen, eller i det minste adelens privilegier tilbake. Edit. Når jeg tok med eksempel med denne fiskeren som tjuvfisket, for selvfølgelig gjorde han det, var for å vise ett ganske typisk bonde instinkt. Alt er mitt...