Vinnerliste

Dag 1: Da fridager og godvær på Dovrefjell endelig står i en gunstig sammenstilling er det ikke noe å lure på; tursekkene pakkes og togbilletter fra Oslo til Kongsvoll bestilles. Jeg lover kona rolige dagsetapper, godsaker i sekken og mye moskus. Hun biter på. Dette skal bli fem deilige dager i fjellet. I strålende vær og akkurat passe vind går oppstigningen gjennom bjørkeskogen fra Kongsvoll og opp på snaufjellet som en lek. De 200 høydemetrene går i bedagelig og sindig tempo. Klok av skade vet jeg at det kan være en fordel å la kona diktere marsjfarten i motbakkene. Det er et nydelig og åpent landskap oppover Stroplsjødalen. Praten går om løst og fast og terrenget er enkelt å gå i. Plutselig, noen hundre meter foran oss, får vi øye på en gruppe på fem moskus. De går og beiter, nesten midt på stien, og det ser ikke ut som de bryr seg noe særlig om oss. Denne gangen har jeg med kikkert og kan se at det er en kalv sammen med flokken. Vi tar ingen sjanser og går derfor i en stor bue rundt. Det er selvsagt håpløst å få gode bilder av dyrene på denne avstanden med kameraet på telefonen. Flere steder får vi øye på dotter av moskus-ull i vegetasjonen. Etter at vi har krysset bekken fra Kaldvellsjøen bestemmer vi oss for å slå leir. Allaken reises og hjemmetørket pasta bolognese rehydreres. I mens maten putrer i gryta sjekker jeg om radioen får inn signaler. Moskusen er etter sigende glad i jazz, så litt dempede blåtoner setter den riktige stemningen. Da vi spiser middag kan vi se at flokken har flyttet på seg og beiter nå oppi skråningen på den andre siden av bekken. Det er en fantastisk opplevelse å ligge i teltet og spionere på moskusen med kikkert. Dag 2: Godværet fra dagen før har ikke endret seg. Videre oppover dalen ser vi en ny flokk på 7 dyr som har slått seg ned på ei snøfonn på den andre siden av Stropla. Jeg går i tynn ullskjorte og shorts, så det er sikkert alt for varmt for moskusen i dette været. Når vi nærmer oss Reinheimen kjenner både jeg og kona at det er på tide med lunsj. Crocs er en liten skatt av en luksusartikkel å ta med på tur. Både i leir og i lange lunsjpauser er det herlig å ta av fjellsko og legge både sokker og såler til tørk, og i stedet luske rundt i Crocs. Det blir stekt bacon og kokt potetmos, med Snøhetta rett bak ryggen. I stedet for å satse på topptur, bestemmer vi oss heller for å ta en rundtur. Etter at vi kommer til Reinheim setter vi derfor kurs for Leirpullskardet og videre mot Åmotsdalen. Nesten på toppen av skardet, i ly av en stein, står en stor og tett klynge med planten Rosenrot. Det er fascinerende hvordan fjellplanten greier å klore seg seg fast i den karrige grusen her oppe. På den andre siden av skardet ligger en stor snøfonn. Det er bratt og føles litt for risikabelt å krysse den der stien går, noe som fører til omvei og kaving i grov ur. Både stemning og blodsukker er i fritt fall. Vi bestemmer oss for å slå leir så snart vi finner et fint sted. Landskapet her er langt mindre grønt og frodig sammenlignet med Stroplsjødalen, men vi finner likevel en super plass for teltet, med en smeltevannsbekk rett ved. Dag 3: Vi våkner av lett tromming fra regn mot teltduken. Jeg kikker ut og ser at tåka ligger som et grått ullteppe rundt oss. Det er ikke noe dekning i dette området, så vi får hverken sjekket værmelding eller brukt radioen. Det blir derfor lang frokost i teltet med knekkebrød, spekepølse, kaffe og litt sjokolade. Vi hører litt på podcast og løser kryssord. I 12 tiden slutter regnet, og i løpet av 20 minutter er tåka i ferd med å lette helt. Været blir bare bedre og bedre på vei ned mot Åmotdalshytta, og når vi kommer dit er det full sommer i fjellet. Fra Åmotdalsvannet er planen å gå opp skardet mellom Store Langvasstinden og Larstinden. Før vi kommer dit passerer vi vann 1416 og får øye på en utrolig flott leirplass. Her har landskapet forandret karakter. Vi er omgitt av store dramatiske topper og det er stort sett stein over alt rundt oss. Her slår vi leir. Jeg måler på kartet at vi har gått 8 km denne dagen, noe som må sies å være en rolig etappe. Det er en fin strand like ved og før middag tar vi en kattevask og en rask dukkert. Det blir en deilig ettermiddag og kveld i storslåtte omgivelser. På natten blåser det opp. Teltplassen som var så luftig og fin i sommerværet ligger nå utsatt til. Allaken sine 101 glidelåsdragere rasler som et overpyntet juletre i vintervind. Jeg lurer på om det er en god idé å klippe av disse og erstatte de med bardunsnorer? Etterhvert må jeg ut for å etterstramme barduner og legge steiner på de mest utsatte forankringspunktene. Teltet står støtt og takler vinden bra, men det det blir oppstykket søvn i alt lurvelevenet. Dag 4: Vinden løyer ikke. Det blåser friskt fra sør og dagsmarsjen starter med skalljakke, lue og hansker. Vi skal opp skardet mellom Larstinden og Store Langvasstinden. Det blir en times tid oppover ura. Klyvingen går greit, men periodevis langsomt der steinblokkene er store. Midt i røysa åpner det seg plutselig et lite felt av mose og Is-soleie. En utrolig fascinerende kontrast til omgivelsene. Langvasstinden har fortsatt en liten tåkedott hengende over toppen, og vi kan se at isen akkurat har gått på vannene her oppe. Et gudsforlatt og alpint landskap. Vi finner en lun plass der vi tar lunsjpause, og etter litt pasta carbonara disker fjellbaristaen opp med en nydelig tindekaffe. Skydekket bryter nå helt opp og vi kommer inn i turens kanskje mest storslåtte område; Svånå-massivet med den steile Bruri og de magiske blå-grønne vannene like ved. Vi koser oss nedover Svånådalen, tar oss god tid og tar lange pauser. Den siste leiren bli i skråningen under Istjørni. Dag 5: Vinden herjer fortsatt. Nå har vi dekning igjen og yr viser at den veksler mellom 10 og 11 m/s. Det er også hissige regnbyger denne morgenen som kommer og går. Toalettbesøk må derfor times og gjennomføres resolutt. Vi tar på skallbekledning og stålsetter oss for de siste kilometrene til Snøheim i kuling og regn. Utrolig nok uteblir regnet. Det lysner og vi ankommer Snøheim med blå himmel, og er sesongens aller første gjester. Vi blir tatt godt imot og det smaker himmelsk med fiskesuppe, Munkholm og gulrotkake. Vi avslutter i peisestuen, mens vi venter på bussen ned til Hjerkinn og ser tilbake på bilder fra en flott tur der både været og Moskusen viste seg fra sin beste side.

Måter stadig på folk, det er litt skummelt

Enkelte må ha oppblåsbart for å sove godt, sier du. Jeg tror at 9 av 10 må ha oppblåsbart for å sove godt, men ENKELTE, ubegripelig nok, klarer å sove på skumunderlag. Er det snakk om et skumunderlags-gen?

Kort om utstyrserfaringer fra årets Finnmark fjelltur. Relevant for oss som er pingete på å bære tunge sekker https://flyalfscreek.wordpress.com/2024/07/09/lettvekts-erfaringer-fra-finnmark-tur-2024/ Litt om: Durston X-mid 2 Pro lettvektstelt Patagonia Middle Fork Packable Waders LR - lettvektsvadere Nvii Crazy Light XXC19 UK11, 45,5 – utralette løpesko som vadesko Rab Mythic Ultra 180 dun sovepose Sea to Summit Ultra-Sil Nano daypack ENLIGHTENED EQUIPM Men's Torrid jacket Black Yak M Reira pants #1 lightweight trousers Hyperlite Mountain Gir Versa midjeveske som fluevest

Så det var deg ja, jeg og en kompis så det var folk der inne og vi ville ha bua for oss selv 😄

Å parkere ved Tinnhølen, like innenfor Trondsbu går helt fint. Du betaler parkering/veiavgift ved starten av veien, ved riksevei 7, med kort. Et par hundrelapper. Har gjort det flere ganger helt smertefritt bl.a. her: https://bjarnesturblogg.blogspot.com/2018/08/hardangervidda-2018-8-dagers-rundtur.html

Jeg lå veldig godt på Ajungilak Bamse til jeg var 27 år, og veide 73 kilo. Så fikk man kontorjobb, ble gamlere, fikk barn, pappamagen vokste, og nå ligger jeg usedvanlig dårlig rett på Bamse.

Blir den med mindre jeg kommer over et bedre tilbud et annet sted på nettet tenker jeg. På milrab og fjellsport fant jeg flere interessante, men kun wmns som er på redusert pris. Takk for tips! Angående telt har jo XXL et solid tilbud på Helsports Reinsfjell superlight 2, så trenger vel ikke så gjøre det så mye mer vanskeligere enn å bestille det også.

Jeg har hatt noen småskumle møter med elg. Én gang havnet jeg mellom en elgku og dens to nyfødte elgkalver. Kua skjøt bust og begynte å gå mot meg. Heldigvis sprang kalvene rett forbi meg og bort til kua. Tørr ikke tenke på hva som hadde skjedd om kalvene hadde løpt motsatt veg. Jeg har og vært på tur i et område med skadeskutt bjørn. Det var også litt vemmelig å gå å tenke på, men det ble aldri til en skummel opplevelse. Det jeg har skvettet mest av på tur, var en episode på rypejakt: Jeg ruslet i kanten av en myr, og opp av lyngen reiste det seg to digre reinbukker som hadde satt seg fast i hverandre (med gevirene). Jeg tråkka nesten på dem! Det hele endte med at reineier ble kontaktet, og vi gikk en hel gjeng tilbake til reinene og fikk de løsnet fra hverandre (sage av gevirene). Det var en mektig opplevelse, men da var det ikke skummelt lengre.

Ikke helt indenfor emnet tur, men i 2018 da Sverige var ramt af mange store natur brande. Der var vi en del danske brandfolk ogver og hjælpe til med slukningen. Det område vi var indsat i, lå i den del af Sverige hvor der er bjørn. Jeg har altid ønsket at opleve Bjørn i naturen(og sibirisk Tiger) men det er ikke lykkedes endnu En af de søer vi tog vand fra under brandende, der havde jeg pumpe vagt, kort tid førend jeg skulle afløses og hjem. Holdet lige efter os, der sad en dansk brandmand ved samme sø og passede pumpen. Han så Bjørn tæt på, og han var IKKE frilufts menneske, så han fik sit livs overraskelse. Jeg var bare skuffet over det ikke var mig der så bamse far

Foto nedanfor er frå 2016, og ein særdeles fin nærtur på Sulafjellet saman med gode venner. Ein nærtur som kjennes ut som ein "fjerntur", med ei flat "vidde" på toppen, og utsikt mot både ope hav, fjord, spisse tindar og mjukare kystfjell. Eit fjell som er mykje brukt til rekreasjon, av folk i alle aldrar og "kategoriar". I går stemte Sula kommunestyre ja til å bygge ut gondol på Sulafjellet. Om dette ikkje blir stogga høgare opp i systemet, så skal det sprengast fjell og byggast installasjonar. Initativet kjem i kjent stil frå Flakk gruppen, som vitterligen har nok peng frå før. Viktige omsyn til natur og folkehelse skal ein altså sette over styr for at nokre ytterst få mennesker skal tene seg nokre fleire blanke kroner. I tillegg er det ikkje eingong remotely originalt i høve reiseliv. Altså, kor mange sherpatråpper, via ferrata "anlegg", zip lines og gondolar treng ein eigentleg? Vil ein ha naturoppleving i naturen, eller sirkus? Det blir i alle fall ikkje meir Devoldull på meg om det skal farast slik åt med mine etterkomarar sin arv.

Taxi til busspris til norskegrensen 50 lapp pro pers og taxi til platå ca 800 sek. husk å bestille 6 timer før.

Det kan godt hende det er den veien det står, men jeg tror frliluftsfolk sov godt ute før det ble poppis med oppblåsbare liggeunderlag også Det er nok mye hva man er vandt med. Oppblåsbart liggeunderlag er nesten 99% objektivt bedre å sove på, men det betyr ikke at man ikke kan sove godt på et billig skumunderlag heller. Man må selvfølgelig være litt mer nøye ved valg av teltplass.

Og det er en utrolig dårlig unnskyldning for at du ikke har plukket opp telefonen. Du tar deg bryet med å sende flere eposter og å klage offentlig som en total idiot men å ringe for å spørre hvorfor de ikke hadde svart, det gidder du ikke. Og spesielt når det er en liten bedrift slik som jaktfall er så vil de ikke ha dedikert IT personell til å passe på epost-systemet. Når selv større bedrifter som XXL gjør feil på det området så er det ikke rart at mindre bedrifter noen ganger gjør det samme.

Har ikke prøvd 2-manns packraft så det kan jeg ikke helt svare på, men hvis du er helt avhengig av å bære den med deg så er det sikkert fint. Men da snakker du om 5900 gram packraft, så skal du ha 2 årer også som sannsynligvis vil veie ca 1 kg per. Du vil også gjerne ha redningsvest, spesielt med høyt fiskesete. Da er det gjerne 9 kg ekstra å bære. Men de 9 kiloene vil i tillegg være ganske så massive og uhåndterlige. Igjen, så sier jeg ikke at det er en dårlig ting men vit hva du går til. Packraft har sin plass, sin rolle, og den rollen er kombi-turer med både vandring og padling hvor man ikke vil bære med seg en mye tyngre kano.

Da henter jeg frem denne gamle, men gode tråden: https://www.fjellforum.no/topic/5066-merkelig/

Tzip er litt so-so, det er det første som ryker på en packraft med god margin. Den blir samtidig aldri egentlig for stor til å padle selv, er den lengre og du får plassert vekten lengre fremme så blir den mer retningsstabil.

Denne er dyr, men er dobbel i strørrelse. 4 mm isteden for 3, men den er kostbar. https://www.widforss.no/exped-doublemat-evazote?gad_source=1&gclid=Cj0KCQjwhb60BhClARIsABGGtw_5xSNlQ22TKxpaFMXv2KD7ca8clZlDbH7XZz0r_TKVX5F23rmaZ7YaAnv0EALw_wcB Har du tid til å vente kan du benytte deg av extremetextile, men her får du moms og frakt i tillegg. https://www.extremtextil.de/en/evazote-ev-50-4mm-sheet-200x100cm.html

Det jeg også tenkte litt på. Kommer definitivt til å bli brukt mer i dette segmentet. Blir man skikkelig hekta og vil ha det med om høsten når temperaturene blir ned mot -5 osv om nettene så tenker jeg heller at jeg kan alltids ha en sovepose nummer to. Trenger ikke én til alle jobber. 0/-1, ned under kiloen, så har man en vinner? Så også på ME Helium 600. Om jeg ikke ser helt feil så har Milrab kun wmns på salg?

Har ikke prøvd noen av dem, men bare noen generelle kommentarer. Den siste det er lenket til er fryktelig bred. Bredden har mye å si for praktisk padling. En packraft er vanskelig å padle retningsstabilt, og dess bredere, dess mer vingling (og tyngre for armer/skuldre). De største her kan nok bli vanskelige å padle alene. Hvis du føler dere får nok plass i Kipara Char 285 xl hadde jeg nok gått for den.

Jeg kjøpte Mountain Equipment Heliium 600 på salg i vinter til 2599,-. Den veier 1030g og har i mine nordnorske øyne en perfekt komforttemperatur for 3-sesongsbruk: -5°C. God passform, og veldig pakkbar. Ser Milrab har den til 2999,-. Usikker på veil pris, men den koster 5999,- på Fjellsport nå.

Jeg tror ku-angst først å fremst kommer av manglende kunnskap og erfaring? Det er jo forståelig; da det er store dyr. En tanke er å stoppe litt opp, studere dem litt... lære dem å kjenne litt. Tillate dem å komme nær deg. Du kan jo slå deg ned og ta deg en kopp kaffe, i nærheten av dem.... De er som flere skriver her inne, svært nysgjerrige. Så de vil nok komme bort mot deg og snuse litt. Da kan du forsiktig fakte litt med hendene eller be dem gå bort, så lærer man fort at det nokså enkelt. Dette er hvordan jeg gjør det: Er jeg på et beiteområde med kyr, så vil jeg at dem skal se meg - på god avstand. Jeg går aldri forbi kyr uten å ha fått bekreftelse på at de har sett meg. Ofte kan dem stå med ræva mot meg, og da kan de fort bli skremt om jeg plutselig skal forbi. Så det er bare å ta det med ro. Ser dem at du kommer gående, vil de nok forsøke å gi deg plass også.... Så her kan du planlegge litt; går du på en traktorsti med en fjellhylle på høre hånd og beite på venstre side, så gå mot fjellsiden så du ikke "presser" kyra inn i fjellveggen, da kan de bli litt redde. Er det på en tursti med mye trafikk; så er dem såpass vant med folk som passerer dem... at de kunne ikke brydd seg mindre - og da kan det hende de bare velger å stå helt i ro. 😜 Kyr med svære patter er harmløse, det er oksen du skal være litt forsiktig med. En gang jeg skulle forbi en vei, sto oksen og blokkerte veien for meg... jeg gikk sakte fremover, men oksen trampet hardt i bakken - først en gang, så sto vi å så på hverandre i ca 30 sekunder, der jeg tok et steg frem... og fikk TO tramp denne gang, da tenkte jeg at "nei vel, her vinner oksen, så ble den en stor usving i en grøft på meg..." Kviger, altså unge kyr er ekstremt harmløse. De kan virke som de "villeste", da de springer etter deg, og kan finne på å dra litt i jakka bakfra... Men som det blir sagt her inne; de er bare veldig nysgjerrige - og er i grunn bare veldig koselige. Her kan du fint øvde deg på litt nærkontakt. Men kommer en, kommer alle.... og IKKE LØP. 😜 Da er det gjort... hehe. Er det nok, så pleier jeg å strekke ut armene og bare gå mot dem.... mens jeg sier "hysj". Det er nok. De tar tegnet ekstremt fort. Dersom en ku er lettere irritert på deg, kan det være den lener hodet foran mot deg, og gir deg et stort "møøøøøøøø". Det er oksen jeg ser etter... og kroppsholdningen til oksen. Du ser fort om den er avslappet... eller om den gjør seg klar. Ofte står den bare på avstand og stirrer på deg.... mens den gjør sin vurdering av om du er farlig eller ikke. 😜

Fikk meg til å tenke på filmen "The Ritual". En guttegjeng på tur i Sverige mot norskegrensa. 😜

Takk for en flott turrapport - gikk ruten motsatt vei fra Hjerkinn og samme runden med retur til Kongsvoll på vinteren for noen år siden. Artig å se bilder og kjenne seg igjen. Lurt å ta det med ro på sånne turer og nyte dagene.

Fin pakkliste. Vanskelig å få tak i tror jeg. Mitt forslag er å droppe XLite'n og kjøpe deg et Zlite underlag. Bonus, du sparer 200g på lista di hvis du kutter det ned til 5-6 paneler (avhengig av din høyde/preferanse). Mitt trimmede underlag med 8 paneler veier nøyaktig 200g for referanse. Er alt jeg bruker 👍

Tredje gang jeg forsøker meg denne turen. I år startet jeg tidlig, 16 April - og fullførte 17 Mai. Pakning Lett sovepose, liner, turhåndkle, tre boksershorts, to pr "darn tough" ullsokker (en tynn og en mellomtykk), shorts, turbukse, to t-skjorter, ullundertøy, toalett-stæsj, fancy solhatt, solbriller.. m.m. Ferdig pakket sekk. 5,8 kg. Bildet til høyre er noe misvisende, da jeg droppet en mengde småting. og et par klesplagg. Det anbefales å bære maks 10% av kroppsvekt på denne turen. De fleste jeg møtte hadde pakning på 10-11 kg. Du kan sende sekken til til neste destinasjon for 6 euro. Det fungerer veldig bra! Forberedelser Du trenger i grunn ikke forberede eller lese deg opp så mye på forhånd. Turen er EKSTREMT godt tilrettelagt, skiltet og organisert. Du svipper innom et pilgrimskontor der du starter - slike kontorer finner du over alt på leden, og alltid i de største byene og nær flyplasser. Du betaler 2 euro for et pilgrimspass som du MÅ ha, for å bo på albergene for pilgrimmer. Pilgrimskontoret gir deg siste nytt om vær, andre forhold, og ymse ting du trenger å vite. Her ser du kartet jeg fikk i forkant av etappen opp mot Roncwalles. Jeg tok direktefly fra Norge til Paris, deretter 4 timer hurtigtog til Bayonne - der jeg ankom sendt til et enkelt vandrehjem og en 4-manns lugar; der jeg helt utrolig nok delte rom med en artig kar fra Berlevåg som hadde gått fra Finnmark (!) til Bayonne.... (snikreklame for han: https://www.facebook.com/p/HikingViking-100070874649820/). Så da blir det tur til Finnmark også når timeplanen tillater det. (hei hei, HikingViking). Grytidlig dagen derpå, ble det lokaltog til SJPD som er forkortelsen for Saint-Jean-Pied-de-Port. (Et navn jeg aldri har klart å uttale korrekt.) Første etappe er TUNG for en utrent gjennomsnitts-pilgrim. Det hjalp ikke at det var en lettere storm, styrtregn og kraftige vindkast kombinert med 4-5 grader på vei opp det første fjellet (av totalt tre fjell mot Santiago). Det var mange jeg passerte på vei opp, som jeg aldri så igjen. Så her var det nok en del som brøt turen. Ønsker du en mykere start, er Pamplona bedre. Men da har folk allerede vært gjennom en "solid bli-kjent-runde...." - og du blir den "nye i klassen". Et tips er å sørge for et stk solid vanntett bekledning. Det hadde nemlig ikke jeg. Stormberg lovet meg vanntett jakke, det fikk jeg ikke. Og naiv som jeg er, testet jeg heller ikke utstyret før jeg startet. De ble en våt og kald affære på vei opp. Dag 1. Innlosjert i en kald og våt kjeller. Buen Camino! De første dagene kan være overveldende for de fleste. I år var det ekstremt mange som gikk - og vises på tallene også - og på veien.... de første to-tre dagene er en flaskehals, og det oppleves trangt, kleint og påtrengende å gå. Du møter sure franskmenn som ikke sier hei (Buen Camino), og den rake motsetning; overdrevet positive og "høye" amerikanere som snakker høyt og positivt om alt og alle. Det er en mengde fra Asia som gjør seg så små og usynlige som de kan. USA, Frankrike, Tyskland, Sør-Korea, Spania, UK, Taiwan... er de største nasjonene. Men du ser også folk fra Australia, NZ, Danmark (overraskende mange dansker i år...) Sverige, Finland og - vel - veeeeeldig få nordmenn. Jeg møtte ei norsk dame på tampen av turen. Folk klenger seg sammen i små grupper, og finner sitt "team" - ofte går de sammen med sine landsmenn... men hvor er alle de norske ??? Jeg følte meg som han i klassen som sliter med å passe litt inn... som leter etter sin "gjeng". 😜 Samtidig som jeg også ønsket å gå alene. Off. Mye å tenke på for en introvert kar som meg. Skal innrømme at de første dagene ble litt tøffe psykisk, fordi det var overveldende med så mange pilgrimmer - og fulle vandrehjem. Reserverasjonsangst Ryktebørsen er stor på leden. Vanligvis skal man ikke trenge å reservere overnatting på forhold, man skal vandre i vei - til man ikke gidder mer, også poppe inn på første ledige alberge og spørre etter en seng. Også får man en seng.... fra alt mellom 0 og 25 euro. Alt ettersom. Snittet er nok rundt 15 euro. Men; det har vært fult - rundt flaskehalsområdet. Så pilgrimmer har måtte sove på gulvet, på små tynne matter..... der gradestokken krøp under 0 på nettene. Ved et tilfelle ble et par grupper busset ned til en nedlagt brannstasjon, og innlosjert i en "gymsal" på gulvet. Spesielt amerikanerene får panikk, og reserverer ALLE dager frem til Santiago..... off. Hva skal man gjøre? Jeg reserverte 3-4 dager i forveien, men - da forplikter jeg meg til å gå. Da kan jeg ikke bare loffe i vei som jeg vil. Det straffet seg senere..... og kostet penger, og gjør hele leden til et logestikk-surr, da også veldig mange som reserverer tre uker i forveien, ikke møter opp - av ymse grunner. Her blir det nok forandringer i regler og slikt; underveis. "The race for the beds..." ble et eget begrep i år. Endelig Første by; Pamplona. Jeg møter ei sød dansk pige på mitt rom. Vi går ut og spiser, drikker - og koser oss. Hun er på hils med veldig mange pilgrimmer. Dette er første gang jeg er skikkelig sosial på turen; og det åpner opp. Det gjør godt å vite at mange har følt på det samme som meg, og deler de samme betraktninger som jeg har gjort i mitt stille sinn. Men det tok vel 5 dager?! In the zone Langt å gå .... Drittlei? Det er alltid en taxi å få. 😜 (Juks juks juks...). Det tar ca 7-10 dager å klimatisere til med nye rutiner, og daglige etapper på mellom 15 og 35 km. Endelig har amerikanerne roet seg litt, franskmenna er like sure.... men atmosfæren er mer "chill" - flaskehalsen er for lengst over... og man kan faktisk gå i fred og ro om man ønsker. Du stopper opp og småprater med de du går forbi, og merker fort om kontakten er ønsket eller ikke. Du slår deg ned på en kafe, en bar eller hva-som-helst, og gir et nikk og sier hei til alle andre pilgrimmer på veien. Fellesskapsfølelsen er satt. Du går alene, men føler deg ikke alene. Du kan alltid snakke med folk. De hjelper, støtter - og er alltid tilgjengelig. En typisk dag Du står opp mellom 6 - 7 på morgenen. Du har selvfølgelig pakket sekken klar kvelden før, så du ikke vekker de som ønsker å sove litt lengre.... Ingen ting er mer irriterende enn ziiiiipppp.... glidelåser, kintrende plastposer, og alt mulig av pakke-tur-sekk lyd. Det er helt utrolig at enkelte kan bruke 45 minutter på morgenene på dette her; så nei... her gjelder det å komme seg ut før majoriteten våkner.... 06.15 er en fin tid. Kaffe kl 06.30. Klar til å gå 06.45. (Albergene har utsjekk seneste kl 8, da må alle være ute). Så går jeg.... FORT.... leden er delt inn i etapper om de fleste følger mer eller mindre. Så det vil komme en hord av folk bak meg, er det tidlig ute, har du størst sjans for å få en seng, og du kan gå i fred og ro. Ønsker du mer sosialt blablabla mens du går, så går du når alle andre starter å gå - rundt en time senere. Jeg tar frokosten på leden, gjerne på en kafe. Men aldri den første kafeen jeg ser, den er så godt som alltid stappfull. Og jeg orker ikke høyelytte amerikanere kl 7.39 en tirsdags morgen. Nei; da passer jeg best sammen med sure franskmenn. Klokka nærmer seg 13-14, og sola (dersom du har sol) begynner å steke..... Jeg skifter til shorts. Ser at det er 6 km igjen av etappen min for dagen, og gleder meg til en øl i skyggen når jeg kommer frem. Innsjekk er stort sett mellom 13 og 14. Her gjelder det å være tidlig, hvis ikke kan du stå i "kø" i flere timer, mens du venter.... du setter sekken din ned på gulvet, bak de som kom før deg... som et signal på din plass i køen. Du kan også få utdelt et "køskilt" på de største plassene, men det er ikke så vanlig... Etter innsjekk, ØL.... så litt på WhatsApp. Gi beskjed til venner du har møtt på camino'n at du er fremme. Spise sammen ??? Øl ??? Hva skjer ... Så er det 4-5 timer med sosialt hygge, praktisk planlegging, pakking, vask, dusj, spise.... og fellesmiddag. Klokken er 20 - og de første er allerede i seng.... lystene slukkes kl 22. Det er alltid en bar å sette seg på; det er sosialt som fy.. og ALLE er venner, og er du med i "bar-klubben" (som jeg var.. ;p) er det automatisk en invitasjon til sosialt samvær og hygge. Anbefales. Men ikke alle har råd til det. Så det er også "vi som bare henger i fellesområdet -klubben". De lager nudler, koker på te - og styrer på. Ofte er de de yngre (under 25?) som holder til her. "Bar-klubben" består ofte av voksne+ med en litt tryggere lommebok. Så har du "vi som ligger i senga og scroller på mobilen hele tiden -klubben", og tja, er det lov å si? Her finner du "alle" fra Asia... 😜 uten unntak. ^^ Også har du "den eksentriske, ensomme ulven..." som har gjemt seg i en krok 100 meter fra camp, som kun hilser ved å nikke på hodet, og som aldri sier et eneste ord... Penger & sånt Jeg vil påstå at 20 euro er et absolutt minimum pr dag. For å dekke overnatting og kost. De fleste bruker nok rundt 30 euro. Jeg hadde budsjett på 50 euro, og da lever du godt - og kan gjøre nesten hva du vil. Jeg bodde på hotell av og til, når jeg ville ha litt alenetid.... og det er hyggelig å ta et par øl når man føler for det, uten å tenke på lommeboka. Overnattinger: Fra 0 til 25 euro. I snitt, ca 15 euro. Hotell/enerom får du fra 30 til 60 euro. Mat: Pilgrimsmenyer fra 10 til 15 euro. Gir god valuta for pengene, men sjelden en gastro-opplevelse.... Øl: Alt fra 40 cent for en lunka halvliter på Marcedona,... til 6 euro for en halvliter på en dyr kafe på leden. Vann: Finner du over alt. Ikke nødvendig å bære med deg 10 liter vann. Jeg hadde 0,5 liter - og det holdt i massevis. Alltid vann å få. Oppsumering MASSETURISME / "The race for the beds" - overveldende mange..... Ikke så særlig for introverte folk som meg. Men til gjengjeld blir du tvunget til å snakke med folk, vennskap knyttes, du møter folk du ellers aldri hadde møtt. Jeg skal til NZ neste år for å besøke venner jeg har møtt på leden... Dårlig mat! Ikke forvent så mye der.... Alt i alt - en god opplevelse. Men jeg brukte litt tid på å tilpasse meg.... Det høyeste punktet på leden.... 1520 meter. Som de sier i Stavanger.... "Ka sko du gjort uten sko?" Sekker på rekke og rad. Et blurry-bildebevis på at jeg nådde målet mitt. Santiago

Tilbake etter noen flotte dager på tur Gikk fra p-plassen ved Tinnhølen - Sandhaug - Besso - Bessevatnet - Besso og tilbake til bilen via Lagareidet. Dvs rundt Nordmannslågen med klokka. Meget flott runde, og å gå fra Besso turisthytte og opp mot Dimmedalen/Bessevatnet langs elva var helt fantastisk flott! Totalt ble turen 54km. Nå går jeg med tankene om å kanskje krysse Hardangervidda via samme rute, da via Dimmedalen og mot Litlos, og til Hellvassbu og Haukeliseter. Men det får bli en annen gang. Noen stemningsbilder: Middagen ble stekt ørret med nypoteter, paprika og rødløk til. På vei ut Tinnhølvegen, med Hardangerjøkulen i bakgrunnen: