Vinnerliste

Dag 1: Da fridager og godvær på Dovrefjell endelig står i en gunstig sammenstilling er det ikke noe å lure på; tursekkene pakkes og togbilletter fra Oslo til Kongsvoll bestilles. Jeg lover kona rolige dagsetapper, godsaker i sekken og mye moskus. Hun biter på. Dette skal bli fem deilige dager i fjellet. I strålende vær og akkurat passe vind går oppstigningen gjennom bjørkeskogen fra Kongsvoll og opp på snaufjellet som en lek. De 200 høydemetrene går i bedagelig og sindig tempo. Klok av skade vet jeg at det kan være en fordel å la kona diktere marsjfarten i motbakkene. Det er et nydelig og åpent landskap oppover Stroplsjødalen. Praten går om løst og fast og terrenget er enkelt å gå i. Plutselig, noen hundre meter foran oss, får vi øye på en gruppe på fem moskus. De går og beiter, nesten midt på stien, og det ser ikke ut som de bryr seg noe særlig om oss. Denne gangen har jeg med kikkert og kan se at det er en kalv sammen med flokken. Vi tar ingen sjanser og går derfor i en stor bue rundt. Det er selvsagt håpløst å få gode bilder av dyrene på denne avstanden med kameraet på telefonen. Flere steder får vi øye på dotter av moskus-ull i vegetasjonen. Etter at vi har krysset bekken fra Kaldvellsjøen bestemmer vi oss for å slå leir. Allaken reises og hjemmetørket pasta bolognese rehydreres. I mens maten putrer i gryta sjekker jeg om radioen får inn signaler. Moskusen er etter sigende glad i jazz, så litt dempede blåtoner setter den riktige stemningen. Da vi spiser middag kan vi se at flokken har flyttet på seg og beiter nå oppi skråningen på den andre siden av bekken. Det er en fantastisk opplevelse å ligge i teltet og spionere på moskusen med kikkert. Dag 2: Godværet fra dagen før har ikke endret seg. Videre oppover dalen ser vi en ny flokk på 7 dyr som har slått seg ned på ei snøfonn på den andre siden av Stropla. Jeg går i tynn ullskjorte og shorts, så det er sikkert alt for varmt for moskusen i dette været. Når vi nærmer oss Reinheimen kjenner både jeg og kona at det er på tide med lunsj. Crocs er en liten skatt av en luksusartikkel å ta med på tur. Både i leir og i lange lunsjpauser er det herlig å ta av fjellsko og legge både sokker og såler til tørk, og i stedet luske rundt i Crocs. Det blir stekt bacon og kokt potetmos, med Snøhetta rett bak ryggen. I stedet for å satse på topptur, bestemmer vi oss heller for å ta en rundtur. Etter at vi kommer til Reinheim setter vi derfor kurs for Leirpullskardet og videre mot Åmotsdalen. Nesten på toppen av skardet, i ly av en stein, står en stor og tett klynge med planten Rosenrot. Det er fascinerende hvordan fjellplanten greier å klore seg seg fast i den karrige grusen her oppe. På den andre siden av skardet ligger en stor snøfonn. Det er bratt og føles litt for risikabelt å krysse den der stien går, noe som fører til omvei og kaving i grov ur. Både stemning og blodsukker er i fritt fall. Vi bestemmer oss for å slå leir så snart vi finner et fint sted. Landskapet her er langt mindre grønt og frodig sammenlignet med Stroplsjødalen, men vi finner likevel en super plass for teltet, med en smeltevannsbekk rett ved. Dag 3: Vi våkner av lett tromming fra regn mot teltduken. Jeg kikker ut og ser at tåka ligger som et grått ullteppe rundt oss. Det er ikke noe dekning i dette området, så vi får hverken sjekket værmelding eller brukt radioen. Det blir derfor lang frokost i teltet med knekkebrød, spekepølse, kaffe og litt sjokolade. Vi hører litt på podcast og løser kryssord. I 12 tiden slutter regnet, og i løpet av 20 minutter er tåka i ferd med å lette helt. Været blir bare bedre og bedre på vei ned mot Åmotdalshytta, og når vi kommer dit er det full sommer i fjellet. Fra Åmotdalsvannet er planen å gå opp skardet mellom Store Langvasstinden og Larstinden. Før vi kommer dit passerer vi vann 1416 og får øye på en utrolig flott leirplass. Her har landskapet forandret karakter. Vi er omgitt av store dramatiske topper og det er stort sett stein over alt rundt oss. Her slår vi leir. Jeg måler på kartet at vi har gått 8 km denne dagen, noe som må sies å være en rolig etappe. Det er en fin strand like ved og før middag tar vi en kattevask og en rask dukkert. Det blir en deilig ettermiddag og kveld i storslåtte omgivelser. På natten blåser det opp. Teltplassen som var så luftig og fin i sommerværet ligger nå utsatt til. Allaken sine 101 glidelåsdragere rasler som et overpyntet juletre i vintervind. Jeg lurer på om det er en god idé å klippe av disse og erstatte de med bardunsnorer? Etterhvert må jeg ut for å etterstramme barduner og legge steiner på de mest utsatte forankringspunktene. Teltet står støtt og takler vinden bra, men det det blir oppstykket søvn i alt lurvelevenet. Dag 4: Vinden løyer ikke. Det blåser friskt fra sør og dagsmarsjen starter med skalljakke, lue og hansker. Vi skal opp skardet mellom Larstinden og Store Langvasstinden. Det blir en times tid oppover ura. Klyvingen går greit, men periodevis langsomt der steinblokkene er store. Midt i røysa åpner det seg plutselig et lite felt av mose og Is-soleie. En utrolig fascinerende kontrast til omgivelsene. Langvasstinden har fortsatt en liten tåkedott hengende over toppen, og vi kan se at isen akkurat har gått på vannene her oppe. Et gudsforlatt og alpint landskap. Vi finner en lun plass der vi tar lunsjpause, og etter litt pasta carbonara disker fjellbaristaen opp med en nydelig tindekaffe. Skydekket bryter nå helt opp og vi kommer inn i turens kanskje mest storslåtte område; Svånå-massivet med den steile Bruri og de magiske blå-grønne vannene like ved. Vi koser oss nedover Svånådalen, tar oss god tid og tar lange pauser. Den siste leiren bli i skråningen under Istjørni. Dag 5: Vinden herjer fortsatt. Nå har vi dekning igjen og yr viser at den veksler mellom 10 og 11 m/s. Det er også hissige regnbyger denne morgenen som kommer og går. Toalettbesøk må derfor times og gjennomføres resolutt. Vi tar på skallbekledning og stålsetter oss for de siste kilometrene til Snøheim i kuling og regn. Utrolig nok uteblir regnet. Det lysner og vi ankommer Snøheim med blå himmel, og er sesongens aller første gjester. Vi blir tatt godt imot og det smaker himmelsk med fiskesuppe, Munkholm og gulrotkake. Vi avslutter i peisestuen, mens vi venter på bussen ned til Hjerkinn og ser tilbake på bilder fra en flott tur der både været og Moskusen viste seg fra sin beste side.

Endelig er jeg klar - endelig er jeg ferdig med tørkeprosessen. For nå er maten i boks Hvert fall noe av den Det har tatt noen dager, men endelig var jeg ferdig. Og jeg kunne pakke vekk dehydratoren Vaske stekeovnen Og legge steketermometeret på plass Ikke minst steketermometeret var et viktig redskap. Termostatene, både i stekeovnen og dehydratoren kunne være lunefulle, men steketermometeret var til på stole på. Men før det hadde jeg tørket, potet, gulrot, rødløk, purre, kjøttdeig, kjøtt, bønner i tomatsaus og egg. Termostaten setter jeg på 50 grader og kontrollerer ved hjelp av (vha) steketermoteteret. Tørketid? ja, her strides de lærde. Etter 8 -10 timer sjekker jeg konsistensen , og er jeg i tvil putter jeg litt i en Zippose. dannes det kondens, er produktet ikke ferdig. Ofte tar det et døgn å tørke. En av grunnene til lang tørketid er at jeg denne gange skar alt opp i store biter. Tidligere har jeg fulgt rådene om å skjære opp i små biter, men fordi jeg liker å kjenne at jeg spiser, skar jeg som nevnt opp temmelig raust. Løken f eks skar jeg først i to, deretter snitte jeg den opp i skiver med ca 8 mm mellomrom. Båten som da ble dannet delte jeg kun i to. Gulrøttene kuttet jeg opp på tvers av fibrene (viktig), slik at bitene ble på 2 cm. Det samme med purreløken. Kjøttdeigen stekte jeg opp og her prøvde jeg å lage ganske små biter, før di havnet i en langpanne. Vekt før tørking. 400 gram. Ferdig tørket 101 gr Kjøttet. Hva skulle jeg velge. @Espen Ørudtipset meg om å skjære kjøttet i 1 x 1 x5 cm, og halvfryse kjøttstykket fordi det da var letter å skjære. Fant det perfekte kjøttstykket, Ytrefilet av svin, som skapt for formålet- han gav meg også oppskriften på en marinade, men da jeg fant ferdig marinade i butikkhyllen valgte jeg minste motstands vei og kjøpte 2 poser. Billige var de også. Og gode. Etter et dypdykk havnet kjøttstykkene på en rist, og så var det bare å smøre seg med tålmodighet. Men da de var ferdige oppstod et problem: Å stoppe prøvesmakingen. Deretter stod gulrøtter, løk og purreløk for turen. Gulrøttene og løken forvellet jeg siden de hadde levd et liv under jorden. Og her er det mye vekt å spare: Potene knytte det seg stor spenning til. Tidligere hadde jeg ikke fått dreisen på dem. Men gjorde denne gangen noen endringer. Kutte dem opp, som potetløv, men i 8 mm bredde. Forvellet dem i 5 minutter før de havnet på risten. 8 poteter 668 gram ble til 81 gram ferdig tørket. Deretter prøvekokte jeg noen biter, og etter å ha ventet i ca 7 minutter smakte det ok. Når man ser hvor stort svinnet blir på 14 gulrøtter og 8 poteter gjelder det å ha det i bakhodet når porsjonene skal lages. Så til slutt. Bønner og egg. Alufolie i en langpanne, ovnen på 50 grader, ovnsdøren på gløtt. Inn med bønnene. Deretter pisket jeg eggene sammen og helte blandingene på alufolien. Av og til skjøv jeg vha en stekespade litt på eggeblandingen. Eggene var ferdige når eggeblandingen var stiv - som knekk. Deretter var det å brekke den ut og lempe det hele i en hurtigmikser. Og mixe og mixe. Dette tar litt tid for jo mer pulver eggeblandingene blir, jo bedre blir resultatet når den skal spises. Det lønner seg også å helle en liten dæsj flytende smør i bunnen på alufolien hvor bønnene godgjør seg. Og her er jeg klar for prøvesmaking Litt parmesan i midten på omeletten. nam, nam Tilleggsopplysning: Bønnene trenger mer enn en time før de er klar for koking. vannmengde ca 2 dl. Eggene trenger bare max 1 - 2 dl vann Og så var det bare å fylle herlighetene over i plastposer. Grønnsakene puttet jeg i vanlige Zipposer og sugde ut så mye luft som mulig. Deretter la jeg dem i en isboks for transport og mellomlagret dem i fryseboksen. Siden det ville bli for vidløftig å pakke dem i enkeltposjoner, må jeg gjøre det på stedet. Kjøttet og kjøttdeigen fikk litt bedre behandling. En omgang i en vakumpakker, før de også delte samme skjebne som grønnsakene. Og nå er hvert fall det meste av maten ferdig, sekken er også snart klar for finpakking. Likevel, er det ett lite problem som må løses, for ikke å si kastes - og det rimelig fort om jeg skal nå målet; Det tidlige vårfiske på Hardangervidda

noe a la gossamer gear thinlight eller Skalmo Gramlite 3. lett og lett og finner ikke noe alternativ i norge. brukte en en 3mm vindues isloering til bli fra clash ohlson men etter 10 dagers bruk er skummet nesten helt kompakt. syntes bruksoråde for den er helt prima! ente det er til ryggstøtte i sekken eller en kort pause eller vind beskytter tuk primus! link til min ryggsekk vis dere driver med slikt her: https://lighterpack.com/r/jx6qib 3.9kg totalt ikke inkludert mat og drikke

Jeg har selv Rago Down Winter (vet ikke om den selges lengre) Denne er -10 og jeg bruker jeg som 3 sesong sovepose. Det blir fort ned mot 0 grader på vår og høst. Da er ikke en 0 pose god nok. Du blir kald, eller må kle mye på deg eller bruke varmeflaske

Så litt på Helsport Rago Down til 1799,-. Så egentlig for meg å måtte ut med mer, spesielt om man skal få noe som har vekt og volum? Den har comfort på 0, noe man trodde skulle holde som tre-sesongs-pose. Har du noen konkrete tips på poser?

Nydelege foto frå ein vakkerskatt av eit område. Dovrefjell står seg liksom utruleg godt! ❣️

kjøpte nettop AONIJIE C9110 30l fra ali express, kostet en 1000kr alt ink, funker helt konge! de har en 20L også cirka halv pris av alt annet og kvaliteten er minst like god https://vi.aliexpress.com/i/1005004459882161.html?gatewayAdapt=glo2vnm camping greier fra aliexpress skal virkelig ikke undervuderes! halve ryggsekken består at ting derifra : https://lighterpack.com/r/jx6qib

Flotte bilder!

Takk for det. Totaldistansen målt på kartet ble ca 40 km, fordelt på 3 hele og 2 halve dager. Reelt har vi nok gått litt lenger. Denne turen kan fint gjøres på 3 dager også. Vi tok oss god tid.

Flott og inspirerende turrapport! Hva ble totaldistansen?

Takk for alle svar. At man ikke helt kan unngå kondens er jeg inneforstått med, men noen telt må være bedre på det enn andre? Viste seg at XXL har tilbud på Reinsfjell denne uken, så da ble pris det som avgjorde.

Sekken er pakket. Klar for «lignende» tur. Lett nok sekk havnet på ca 9-10 kilo. Da gir det rom for mat, drikke og fiskeutstyr i tillegg. Blir 1,5 kg ekstra i vekt når jeg tar Storsekken.

Takk for en flott turrapport. Ser ut som en fantastisk tur.

Dagens turmål var Eidetinden 1020 moh. på Kjerringøy i Bodø. Lengde t/r ca. 6,4 km, jeg brukte litt over 4 timer. Det var fint vær, 18 grader, vindstille og sol. Her får man flott utsikt for relativ liten innsats. Eidetinden: Mange flotte tinder mot øst: Mot sør: Mot vest, Strandåtinden nest nærmest. Den er kjent i klatremiljøet som en utfordrende topp å bestige:

Ja, jeg er veldig fornøyd. Men jeg må toppe underlaget litt med posen for å få det så stivt som jeg ønsker (min preferanse) Der er pumper som blåser kraftigere enn denne. Men de er større og pakker mer

Jeg er selv ateist. Det er lite Jesus-faktor å se på caminoene. De aller fleste jeg møtte var ikke-religiøse. Litt var det selvfølgelig, men mitt inntrykk er at folk flest holder sin religion for seg selv. Det er ganske vanlig å gå en camino av spirituelle, personlige årsaker. Veldig mange går fordi de har vært gjennom en stor endring i livet, type dødsfall i nær familie, kreft, samlivsbrudd, for å "tenke gjennom livet" - og noen går, helt uten å ha en spesiell årsak til å gå. Du kan velge om du ønsker å bo på private alberger, eller de offisielle/kommunale "albergue municipal" som oftes styres av frivillige, nonner, munker - og andre Jesus-folk. Der er det mer konservativt enn på de private, og det arrangeres daglige messer, og andre aktiviteter - slik at at presten stikker innom og sier hei. 😜 En gang fikk jeg kjeft av ei nonne fordi jeg bevegde meg inn på kvinneområdet. Men selv der; er det lite Jesus-fakter å se blant folk. Noe hører jeg jo. Et par historier: - Ei ung jente (18?) som hadde reist fra USA til Europa alene for første gang, jeg kunne se kultursjokket i hele ansiktet hennes, stakkars, hu forsøkte å "gjemme seg" under en trapp for å ringe hjem for å spørre etter mer penger. Og som argument, brukte hun følgende sitat: "But I just had a very strong religiouse experience". - Overhørt på en kafe: En lege fra USA fortalte til to andre, også fra USA at han nettopp hadde vært i en kirke for å be. Like etter besøkte han en butikk, der han fant en krem han hadde lett etter et par dager. Og da satte han sammenheng med denne hendelsen; og at han nettopp hadde vært i bønn. De andre to damene fra USA utrykte et stort "WOOOOW" ovenfor dette store mirakelet. - Jeg tilbragte noen dager sammen med to fullstendig nusselige søte eldre damer, også disse fra USA. Forsto raskt at disse var av det religiøse slaget, men de spurte meg aldri om mitt livssyn, og det var aldri et samtaletema. Men på en av våre siste middager sammen; ble jeg fortalt at ei av dem skulle sette meg på den personlige "pray list" - og for all del; det er jo veldig hyggelig gjort. Så jeg sa ydmykt tusen takk for det. Det er vel nesten alt av religiøse ting jeg var borti, på disse fire ukene... Selv som ateist, syns jeg jo det historiske elementet med disse pilgrimsrutene er vesentlig mer interessant enn noe annet. Og gamle bygg, arkitektur og kirker er jo spennende det også. Samme for meg om det tilhører kristendommen, islam, buddhismen, hinduismen eller hva det nå måtte være. Appalachian Trail står høyt på min liste, har lest mye om den. Er nok litt av samme fellesskaps-kulturen du møter på caminoen som der, noe vi ikke har tilsvarende av her i Norge. Jeg prøvde meg på leden mot Trondheim fra Oslo for noen år tilbake. Skuffende greier. Gjengrodd, dårlig skiltet og opplyst. Mye trasking på asfalt, telt er et must; da det er lite overnattinger på veien, og jeg møtte - 1 - annen pilgrim på min vei opp til Dovre, da jeg skadet foten og måtte reise hjem igjen.

Jeg er oppvokst med kyr, er ikke redd dem og leser dem relativt bra, likevel har jeg stor respekt for dyr jeg ikke kjenner og går aldri bort til storfe jeg møter på tur. Akkurat som rundt hester er løping og brå bevegelser aldri noen god idé, trekk rolig unna, gå rundt og ikke gjennom flokken. Mange kyr er nysgjerrige og vil gjerne bort for å hilse på. Hvis man går og bærer på bærspann og slikt så er gjerne bøtter med kraftfôr noe mange kyr kjenner veldig godt, og bøtter og spann eller alt som kan minne om det er ofte en kumagnet. Hvis en kommer mot deg og man ikke ønsker kontakt så har jeg ofte stor suksess med å heve armen over hodet, knipse litt med fingrene og lage en shhh - lyd. Regner med at du som hestemenneske kjenner teknikker for slikt, funker ofte på kyr også, men mulig det funker best om man kan lese dyra til en viss grad. I utgangspunktet er kyr som slippes på beite veldig sjelden aggressive, dyra skal jo gjerne håndteres utenom beitesesongen også og sinte kuer blir sjelden gamle. Det er greit å være oppmerksom på at morsinstinkt er noe man ikke bør utfordre. Gjelder stort sett alle arter så greit å holde seg unna kalver, lam, føll, fugleunger, rådyrkje, elgkalver og alt annet som mor gjerne vil beskytte, hvis man ikke er i en kontrollert situasjon (du kan klappe lammene på Åpen Gård liksom ... ) Kyr liker ikke hund! IKKE ta med hund til steder du vet det er storfe, hele flokken i full galopp mot deg for å ta bikkja, DET er skummelt (selvopplevd).

Jeg har en Flextailgear Light Pump 2. Veier kun 60 gram, og har den store fordelen at den ikke har innebygget batteri. Oppgitt strømningshastighet er bare 70 l/min, men jeg synes den fyller både liggeunderlag og packraft relativt greit. Må toppe opp med pumpebag til slutt. For underlag er det mye raskere å bruke tømme-ventilen som ikke har enveis-stopp. I mine øyne er fylletid lite relevant, da man gjerne har nok annet å drive med mens pumpen går.