Vinnerliste

Lifjell to helger på rad: Søndag 23. Juni: Bare å nyte sola mens man ligger i lyngen og slapper av med flott utsikt oppe ved Øysteinnatten. Sandtjønn: Sauene er nå ute på sommerbeite igjen. Lørdag 29. Juni: Yr meldte bra vær, med bare litt regn en liten periode, men det endte med å veksle mellom sol og regn hele turen. Ble ikke så mye bilder. Øysteinnatten: Lunsj inne under fjellet i ly for regnet. Fin utsikt bort til Øystennatten i lunsjen. Regnbyger på flere kanter..

Spontantur til Storsanda. Madammen fikk omgjort en telttur til hyttetur for litt siden og siden telttur ved sjøen har vært på ønskelisten en stund så tok vi en kort-helg da det var spådd kuling og nedbør fra lørdag kveld. Så det ble båt ut fredag etter jobb med sekk og telt og retur lørdag ettermiddag. Det ble slappet av litt, tatt litt bilder av faunaen, spasert barbeint i sanden og kost oss med litt tørket reinhjerte som tursnack:

Ble Lifjell-action på meg og denne helgen. Riktignok fra Grimås-siden. Ligget syk hele uken i forkant, så det ble ikke lenger tur enn rundt Store Tjorbuvatn/Mørketjønn. Veldig varierende og raskt skiftende vær fra steikende sol til kjempesur vind og kraftige byger. Fiskestanga var med, men etter å ha gått ca 5. meter (mild overdrivelse) på lørdagen etter å ha revet leir bet det jaggu en storkubbe rett på. Da var fiskebehovet fylt for helgen. Det var på tide å lufe "godteltet" igjen. Shape 2 er og blir en favoritt, men jeg kunne tenkt meg å prøve Lite 2 en gang også med mindre fortelt. Med Jervenduken over blir det som jeg har nevnt i andre tråder veldig behagelig å oppholde seg i når sola steker. Nesten litt for kaldt med den sure vinden. Prøvde også ut å bake grove rundtstykker til frokost rett i en nesten ferdig-blandet zip-lock pose. Umiddelbar suksess!

Jeg har et salig utvalg av alt fra dyrt til billig og det er ganske klart at de billigste har fin funksjon, men får raskere hull og slitasje. Men det var en fin måte å få et stort utvalg til alt av unger og turvenner en gang i tiden da vi bestilte et lass i forskjellige størrelser fra "Ali". Sånn ca en gang i året tar vi en liten gjennomgang av dem og blåser dem opp og markerer evt hull, de fleste greit synlig om man ser inn i dem mot en lyskilde. Så tetter vi dem med tear-aid eller lignende. Da får også de med mindre motstandskraft et lengre liv. Så bruker jeg dem litt etter hva som skal være oppi. Kamerautstyr sikrer jeg som regel med de tykkere og kraftigere posene, mens turkjøkken gjerne går i en som har fått ødelagt lukkemekanisme osv....

Tur rundt Snøhetta massivet

Etter tre intense arbeidsuker, med lange kontordager og slitsomme reiser, var det deilig å ta en befaringsdag i dag. Turen gikk til Stor-Graddis naturreservat, som er et barskogreservat som "mitt" nasjonalparkstyre forvalter. Det er et frodig naturreservat, med stort innslag av gamle furuer. Nordlandsruta krysser dette naturreservatet nord for Graddis, men i all hovedsak så er Storgraddisvatnet det eneste turmålet. Bilde: Flekkmarihånd vokser hele veien langs med stien ned til Storgraddisvatnet. Bilde: Man finner mange døde furuer i naturreservatet. Disse har særlig stor verneverdi, da død ved blir fjernet fra "produksjonsskoger". Bilde: Død ved er ikke bare viktig verneverdi, men det er også populært å fyre bål med. Bilde: Derfor har vi bygget et lite vedskjul ved Storgraddisvatnet, som vi fyller med ved hver vinter. Skulle man komme ut for dårlig vær, kan man legge seg inni vedskjulet. Vi har satt ut et tilsvarende i Rago, med samme formål: bevare den døde furuveden. Bilde: Vi har også satt ut plakater som sier noe om verneverdiene knyttet til gammelskog. Bilde: Det er kun lov å brenne bål på faste, merkede bålplasser, med medbragt/tilbragt brensel i Stor-Graddis naturreservat. Derfor har vi laget en bålplass på hver side av vannet. Det var befaringa.. Så var det litt tid til kos etterpå. Blant annet fikk jeg sjøsatt packraften for første gang. Det er få fiskevann som er like vakre som Storgraddisvatnet, med utsikt mot Solvågtind, og den urørte skogen helt ned mot vannkanten. Bilde: Jomfrutur med packraften i Storgraddisvatnet. Utsikt mot Solvågtind i Junkerdal nasjonalpark. Bilde: Selv om det er idyllisk rundt dette vakre vatnet, så er det langt fra det beste fiskevatnet. Jeg fikk denne lille røya i løpet av de to timene jeg var der. Det var større røyer oppe, men det er nok ikke et vatn for de store fiskeopplevelsene. Turen til Storgraddisvatnet starter langs veien over til Skaiti, en avstikker fra RV77 over til Sverige. Det er under 1 km å gå, og helt nydelig for barnefamilier. Veldig fint sted å øve seg å dra på tur. Det er kort til vei, men likevel er det som å være midt i Femundsmarka. Nordlandsruta går tvers gjennom naturreservatet et par kilometer øst for Storgraddisvatnet. Bilde: Kart med inntegnet rute til Storgraddisvatnet (rød strek midt i kartet). Det er ikke merket av sti her på kart, men det er en godt merket sti fra veien og ned til vatnet. Den eneste stien som vises på ordinære kart er Nordlandsruta.

Den som trosser de sure og kalde dagene kan fort ende opp med mye fisk. 😁 Veide bare posen jeg hadde fisken i, men vekten makset med en gang til 4 kilo. Det ble et flott måltid til hele familien

I know. Har jaktet rype i ca 35 år.

Mye Lifjell i monitor nå.. Må kanskje ta meg en kveldstur med bikkja, til Lifjell 😅 Som sagt.. Hund fra vår fungerende nødkennel. Ikke alle hunder som får timeslange turer med bøttevis dressurtrening, når de er på "kennel". Jeg har i alle fall fått bedre forståelse for hvorfor beagle brukes som løshund. Dette er den mest ubrukelige hunden jeg har hatt i bånd 😅

Takk for tipset

Lifjell

Brukte topptur sekken min på rypejakta i fjor

Vi skulle hatt ein hjarte-emoji i reaksjon ❣️

Det ble en lengre tur den dagen enn planlagt. Planen var å ta en rolig natt på Langavatn og så gå nedover og «hjem» til Blåfjellenden på morgenen. Det ville bli litt travelt neste morgen. Det var et eller annet med en fødselsdag og broderen, som er født samme dag som meg. Det ble en time og vel det i sola framfor Langavatnhytta. Sola forsvant etterhvert, og jeg trakk inn for å finne frem lesestoff. Siden klokka ikke var tre enda, ventet jeg ikke andre folk før om noen timer. Da rant det inn med folk. Det var en gjeng fra Turistforeningen som skulle gjøre en innsats. Dugnadgjengen insisterte på at hytta bare var for de, og at jeg måtte finne en annen løsning. Selv annekset ville komme i bruk... Dette stemmer så avgjort ikke med mine tanker rundt tilgangen til Stavanger Turistforenings hytter. Det skal ALTID være plass til de gjestene som kommer. Jeg har selv sovet på bare gulvet i kjøkkenet en gang det var virkelig fullt på Blåfjellenden. Nå er det ikke stort mer en tre-timers tur ned til Blåfjellenden, men jeg var langt fra sikker på om en gammel gubbe som meg kunne, eller burde, gå sek- syv timer på en dag, med tung sekk. I hvert fall tyngre enn det jeg er vant med. Siden gjengen mente jeg ikke hadde noe på hytta å gjøre, selv om jeg en del ganger selv hadde vært med på dugnader, så ble det til at jeg pakket sekken. Etter en prat med kjentfolk, for det var selvsagt kjente i gjengen, gikk jeg nedover mot Rundevatn. Som nevnt er ikke turen på mer enn tre timer, det burde gå greit å komme seg ned til Blåfjellenden, men det er ganske lenge siden jeg har gått så pass lang på en dag med tung sekk. Nå er denne turen nedover ikke spesielt krevende, selv om det nesten er umulig å komme over myrene i Blåstøldalen uten å bli våt og skitten til knærne. Det gikk i hvert fall helt greit å komme ned til Rundevatn, som alltid har blitt regnet som et godt fiskevann. Fra der går stien oppover, ikke hele turen er flat eller nedover. I bakken kunne jeg kjenne at det ikke skulle så mye til før pulsen kom opp. Bakken ble tatt i rolig tempo. Fra kanen opp i høyden er det god sikt nedover mot Blåstøldalen. Nå var sola godt gjemt bak mørke skyer, men utsikten er bra selv i overskyet vær. Ett stykke før skaret over mot selve Blåstøldalen kom jentene fra Sandvatn ruslende. Vi møttes omtrent halvveis mellom Blåfjellenden og Langavatn. Etter at jeg hadde gått omtrent en og en halv time nedover. Jentene hadde like lenge til Langavatne og en god time i tillegg tilbake til bilen. Ved bekken i Blåstøldalen, ble det en pause, før jeg krysset slettene og myrene og over til andre siden. Blåstøldalen var et flott sted for å hente for til vinteren og det var stølsdrift her lenge. Husene – noen små bygninger – sto til omtrent krigen, men i dag er det bare rester etter murene. Videre nedover Blåstøldalen kunne jeg kjenne at det hadde vært en dag med mange timer på beina. Det ble litt sparking i steiner og forsiktige nedoversteg. Innspurten mot Blåfjellenden gikk litt på viljen. Jeg var egentlig positivt overrasket. Turen hadde gått ganske flott. Det hadde ikke vært problemer, selv om det nok gikk litt smått på slutten. Det var kjekt å vite at jeg faktisk enda kan klare en lang dagstur. På hytta ble det en stund på benken før jeg igjen så syn på å lage mat og sjekke om det var andre på hyttene. Jeg ble ikke alene den natta, hvor det var lyst og flott vær. Jeg så fram til en ny flott morgen på Blåfjellenden.

Kjedelig, men tenker det er naturlig med fysio og trening etter operasjon. Tipper du får gode tips der og så er det vel bare å ta tiden til hjelp. Krysser fingrene for at du er raskt tilbake i form.

En flott tur i godt vær. Da jeg var ute tidlig på morgenen var det vindstille og blå himmel. Jeg hadde håpet det skulle være like flott vær da jeg sto opp til frokost. Det var fortsatt stille, men skyet, og ikke fullt så varmt som kvelden før. De andre på hyttene tok ut tidlig, og selv om jeg som vanlig både kostet opp støvet og vasket gulvet, var klokka ikke mye over ni da jeg var klar for å ta mot Langavatn. Dette er en tur jeg har gått en del ganger, og som oftest – etter den første turen – fra Lortabu og opp til Langavatn på dagen. En lang dagsetappe, men som vanligvis gikk greit. Tre jenter, som hadde kommet sent ned fra parkeringsplassen på veien før Langavatn, ville tilbake til bilen den dagen. Ikke over Strålausheia som meg, men først mot Blåfjellenden, så opp Blåstøldalen og videre til Langavatn og parkeringsplassen. Jeg regnet med at dette ville ta jenten omtrent ti timer. En virkelig god dagsmarsj. Jeg skulle «bare» over Strålausheia til Langavatn. En tur som tidligere var satt opp som en tre timers tur, men som nå er en fire timers tur. Turen er egentlig ikke så lang, men det er en god del bakker opp og ned, og terrenget er ikke lett. Første delen av turen går fra hytta og til stidelet mot Børsteinshytta i Halvfardalen. Det er 100 høydemeter opp, og ikke mange kilometerne, men det tar tid. Antatt tid har vært er time på dette stykket. Jeg har gått her noen ganger, og aldri klar det på en time, men ikke mye over heller. Omtrent halvveis fra hytta til stidelet, går stien rundt en liten topp opp og ned noen bratte kneiker. På tross av at dette er en plass jeg kjenner til, og som jeg har rotet det til tidligere, klarte jeg igjen å miste stien, men så vardene oppe i bakken. Jeg får skylde på fonna som lå over stien et stykke.... Fra stidelet går stien videre og opp en lang og seig bakke til Strålausheia. Her hadde jeg god nytte av gammel erfaring og fikk i meg noe drikke i bekken i bunnen av bakken. Det er ikke mye bekker oppe på heia. Heia heter Strålaus av gode grunner. Her er det fjell og stein som dominerer. Det er litt grønt inne i mellom, men ikke nok til mange sauer. Heia byr på et praktfullt skue ut over små og store topper, som nesten alle ligger på mellom 1000 moh og 1200 moh. Selve toppen av heia er på 1136, mens toppen som har navnet etter heia og ligger helt ute mot Langavatn er på 1142 moh. Det hadde ikke gått lett, men greit å komme opp i høyden. Sekken var fortsatt tung og jeg tok det litt med ro i de lengste bakkene. Oppe i høyden ble det pause og jeg fant fram telefonene. Hillenuten i Sirdal, viste godt med sin sender mot øst, og gav god kontakt. Bakkene nedover fra Strålausheie, er stor sett greie, og ga anledning til å tenke på neste «problem». Det er slik med erfaring at det på mange måter er greit å ha med seg, men det gir også grunnlag for å kunne bekymre seg for mulige problemer lengre framme. Det var mye snø oppe i høyden og i bakken nedover måtte jeg krysse over fenner som var større enn det jeg vanligvis har krysset her. I et lite skar går stien over en bekk som renner ut i Blesevatn. Det har noen ganger ligget en fonn nettopp over stien her. Med bekken fossende under... Fonna var på plass, og jeg så ikke muligheter til å gå rundt på noen enkel måte, og krysset over. Med bare lette tanker og med bruk av stokken til å teste om det skulle være «hull» i den nok så faste snøen. Det var med en viss lettelse jeg tok fatt på den siste bakken oppover før jeg – over toppen - kunne se hytta et god stykke lengre ute mot Langavatn. Klokka var ikke mer enn omtrent et, da jeg kunne sette meg ned i solsteiken og ta en god pause, med mat og te. Det skulle egentlig bli greit å få en natt på hytta før jeg fortsatte nedover mot Blåfjellenden.

Man kjenner normalt sekken ekstra godt de 2-3 første dagene på tur. Etter hvert så går spertene i toppen av ryggen bak skuldrene normalt over. Jeg har gått veldig mye på tur, men har alltid litt vondt fra sekken i starten av turen. Så lenge du ikke har alt for tung sekk, så tror jeg dette går veldig bra. Osprey er kjent for å lage gode sekker som passer godt.

Dette fikser du. Husk på nyte turen, stopp opp og ta til deg inntrykk, pass på at du ikke "jager" etter å komme fram til neste leir. Ta pauser 50min gange 10 min pause er ganske vanlig.

Ly 3 virket som ett mer fornuftig telt. Vekten er ikke så mye høyere, men plassen er jo mer som andres firemannstelt.

Sol, sommer og snøfenner. For mer enn 30 år siden, den gang var jeg bare en ungdom på litt over 50, fant jeg ut at en langtur måtte være en flott ting i ferien. Sammen med min eldste sønn og noen kammerater, valgte vi å gå runden fra Sandvatn til Langavatn og så til Blåfjellenden. En rundtur på fire dager med små og korte dagsetapper. Det ble likevel en ganske tøff tur, for oss som ikke var veldig vant med overnatting flere dager på rad, og - for oss – skikkelige dagsmarsjer. Det har blitt noen slike lengre turer opp gjennom årene, stort sett en «langtur» i året, men etter at jeg ble pensjonist, har det blir turer med en eller to overnattinger. Det ble etter den første langturen, etterhvert vanlig å ta direkte til enten Langavatn eller Blåfjellenden fra Lortabu. Begge er drøye seks-timers turer. En tre-timers tur ble litt for kort. Jeg måtte ha litt flere timer på beina, før jeg syntes det hadde vært en skikkelig tur. Det er ikke helt slik lengre. Jeg er godt fornøyd med en tre-timers tur om sekken er pakket for et par dager. Det blir fortsatt en og annen seks-timers tur, men da med lett sekk og «frem og tilbake» på dagen. I vinter gikk jeg gjennom hva jeg ønsket for sommeren, og en av turene jeg håpet å få gjennomført var nettopp rundturen fra Lortabu til Sandvatn, Langavatn og Blåfjellenden. Nå, i slutten av juni, kom YR med skikkelig bra værvarsel for 4 dager fremover, og varselet holdt seg like bra i noen dage. Det var på tide å gjennomføre planene. Litt sånn: «Nå eller aldri...» Mandag ble sekken pakket, med mat for fire dager og ekstra klær – i tilfelle. Sekken ble noen kilo tyngre enn det jeg vanligvis har med meg, og jeg så egentlig ikke fram til å slite oppover med så tung sekk. Den var antakelig 12-13 kilo.... På Lortabu var det en del andre biler, og spor innover. Jeg ville ikke bli alene på hytta den natta. Det gikk ikke lett oppover lysebrekka. Bakken er både lang og ganske bratt, og sekken var tung. Med små skritt og et par «pust i bakken» kom jeg likevel opp til toppen og kunne ta fatt på det «relativt» flate partiet innover mot Sandvatn. I sol og varme og nesten uten vind, var det egentlig greit å være på tur. Jeg ble litt overrasket over at det fortatt lå fenner en del plasser. Nå ligger det alltid fenner på turen inn til Sandvatn så tidlig i sesongen, men jeg hadde ventet mindre snø enn det jeg fikk. Det var likevel helt greit å komme fram. Inne på hytta var det kommet flere folk. Jeg satte meg utenfor og snakket med to «voksne» karer fra Egersund. De var «fjellfolk» og vi fikk en skikkelig hyggelig prat i solsteiken i hytteveggen. Det var også en familie, som hadde kommet fra Langavatn. De så ikke helt syn på å gå den litt lange turen fra Sandvatn til Høgaleitet i Hunnedalen, men satset på å gå ned til Lortabu. Det passet utmerket for meg. De fikk låne bilen min ned til Høgaleitet. Det løste problemet med rundturen for meg som bare har en bil. Kvelden ble nesten magisk. Nesten ikke et vindpust og omtrent 20 grader. Sandvatn lå speilblankt og sola forsvant sent bak toppene i nordvest. Det ble en varm natt med litt lite søvn, men det ble til gjengjeld mulig å ta noen bilder tidlig på morgenen. Det er jo slike dager – og netter – jeg drømmer om å få oppleve i fjellet. Det var virkelig kjekt å kunne sitte ute i godt selskap, og småprate til langt på kveld.

På tirsdag var jeg på omvisning på Øyfjellet vindpark. Med dramatiske skyer over anlegget fikk jeg dette blinkskuddet, som jeg synes gjenspeiler den offentlige debatten om vindturbiner.

I dag ble det en liten vandring på Dovrefjell. Parkerte på andre siden av E6 mot Fokstugu. Ved bilen og en stykke oppover var det mye fluer, men de ble heldigvis borte. Hadde opprinnelig planlagt en heldagsvandring, men endte opp med en betraktelig kortere tur. Var innom Knatten og Blåhøe, + Vesleblåhø på vei ned. Varden på Blåhøe. Fra Blåhøe, mot Knatten på venstre side. Rondane i bakgrunnen. Fluene kom tilbake på vei ned, og da økte tempoet mitt også. Lengde var trolig rundt 14-15 km, brukte ca 4. timer.

Om Peanuttsmør gir deg den følelsen så vil jeg fraråde deg på det sterkeste å prøve noe mer potent, som sjokolade eller enda sterkere... 🤣 Kommer til å fly rundt i skogen og klemme trær og rulle deg i mosen 🔥

Den lokale Stolpejakten har noen turer innimellom som virkelig er noen gode korte turer på eftan etter jobben. Bikkja må luftes, og blir litt lei de samme turene dag etter dag. Vått i skogen, så godt med gode sko. Ikke noe stor ekspedisjon, men hverdagsfriluft som gir energi. Og, godt å være alene i skogen med Sølvi (Bikkja) C2075769-1160-4022-B602-41714C9D9348.MP4

Var en tur til Ekkertinden som ligger mellom Oppdal og Sunndalsøra. https://ut.no/tur/1113567/fottur-til-ekkertinden-1189-moh-fra-gjra/kart#11.7/62.5738/9.1092

Hvis du primært går på sti, samt krysser en og annen myr/bekk/elv, ser jeg ingen grunn til noe annet enn terreng joggesko. Skal du gå en del utenfor stien, kan halvhøye joggesko være en ting, men skal du gå i ur er vel fjellstøvel på sin plass ...

Flotte bilder fra nord der! Steike ta - både Sandhornøy og soulo står notert i bakhodet fra før! Litt fluer er det jo! Her går det i remerking og rydding av en gammel sti. I lokalavisen fra 1920 tallet er det omskrevet at noen søkte om 50,- fra herredsstyret for å finansiere trappebyggingen - litt artig å finne frem igjen disse trappetrinnene - fra den gangen vi hadde kompetanse selv til å bygge slikt. Har jobbet en del med grunneier og de som styrer parkeringsplass så det blir vel ok til slutt.

På tur i Sulisfjellene ved grensa til Junkerdal nasjonalpark. Pøyken nyter utsikten mot Nord-Saulo, og lurer på hvor fiskevannet ligger hen. Lettgått terreng her i Sulisfjellene. Kjøpte kvistbrenner etter mye lesing her inne på forumet. Veldig fornøyd så langt, selv om vi fint kunne klart oss med bål. På motsatt side av vannet kom vi over en diger bålplass, og ryktene skal ha det til at Bengt-Are Barstad overvintret her i vinter.

I dag så har jeg gått Sandhorntinden 993 moh. i Gildeskål kommune. Startet i Horsdal ved havoverflata. Lengde t/r 10 km. Flott vær med mye sol og 20 grader. Fra toppen mot sydvest. Det er langt ned til høyre i bildet: Retning nordøst. Bodø by midt i bildet: Forrige lørdag så var jeg på Blåkollen i Misvær i Bodø kommune. På tur opp så kom jeg over noen skumle formasjoner:

Unna tåler definitvt mye vind. Veldig mye vind.

Jeg har utgitt boka "Bærplukkingens gleder" og omtaler her bl.a. blokkebær. Dette er et spennende bærslag med mange myter. Noen av disse mytene går ut på at man kan bli ruset, og at bærene virker som afrodisiakum, dvs.stimulerer sex-livet, Sjølve bæret har neppe disse effektene. Men det finnes en mikrosopp, Sclerotinia, som kan finnes på blokkebær. Hvis bærene er hardt angrepet blir de svært lyseblå og til slutt hvite. Denne soppen kan ha en rusende virkning. I 1978 blei det lagt inn en pasient ved Kungelv sykehus i Sverige. Han hadde spist ca. en liter blokkebær rett fra riset og var veldig dårlig. Mannen var bevisstløs da han kom til sykehuset, men kom seg raskt etter behandling. Trolig var blokkebærene han spiste sterkt infisert med soppen. Det skal ikke være rapportert slike problemer ettter inntak av saft eller syltetøy. Litt interessant er det imidlertid at i vårt naboland Russland kalles blokkebær for "pjaniza" som betyr rusbær.

Fra: http://www.norsknettskole.no/fag/ressurser/itstud/v00/Ville_ber/Blokkeber2.html Myter og folketro om blokkebær Det har vært en utbredt oppfatning at blokkebæra var giftige eller at de hadde en berusende virkning. I eldre litteratur fins det mange eksempler på at bæra ble omtalt som skadelige. De kunne gi svimmelhet og hodepine, ja, til og med føre til sinnssykdom! Barn ble truet med at de kunne bli syke eller få mark i magen av å spise blokkebær. Den som spiste av dem kunne også risikere å få stygge barn. På Nord-Vestlandet fikk bæra skylden for spedalskhet (lepra). Folk trodde at de stod i forbindelse med onde makter. Den som spiste dem, kunne bli svært syk og få svarte flekker over hele kroppen. Blokkebæret hadde også rykte som et middel til å gjøre folk opptatt av det andre kjønnet. Den som spiste dem, ble litt gutte- eller jentegale! ”Blokke er tausa-lokke” eller ”den som et blokke, vert ei gutalokke”. Om gutter ble det sagt at de ble ”tausalokke”. Dette er kjent fra flere steder i Norge. I Vestfold advarte mødrene døtrene sine mot å spise mikkelsbær – de kunne bli mikkelsbærgale. I Setesdal het det slik: ”Var det ein gut som åt mikkjålsbær, blei han ein gjentespringar. Åt ei gjente mikkjålsbær, blei hu ei guteflengje”.

Jeg var så uheldig å knekke foten på en tur her for 10 dager siden - gikk alene - skled i vått gress. (Kom meg ned fra turen med å støtte meg på en grein - gjennom et u-land av et terreng - bregner, nedfallstrær, steinur og kratt 200 høydemeter.) Glemmer ikke den! Brukte 3 timer ned. Skal inn til operasjon neste uke for å skru inn plate, sy i sammen sener og slikt. 6 uker i gips osv - noen med erfaring i opptrening av fot etter benbrudd? Er litt spent på kne og ankel når benet er sammengrodd - virker veldig ømt. Mitt aller første beinbrudd - satser på det var det siste.