Vinnerliste

Spontantur til Storsanda. Madammen fikk omgjort en telttur til hyttetur for litt siden og siden telttur ved sjøen har vært på ønskelisten en stund så tok vi en kort-helg da det var spådd kuling og nedbør fra lørdag kveld. Så det ble båt ut fredag etter jobb med sekk og telt og retur lørdag ettermiddag. Det ble slappet av litt, tatt litt bilder av faunaen, spasert barbeint i sanden og kost oss med litt tørket reinhjerte som tursnack:

Det ble en lengre tur den dagen enn planlagt. Planen var å ta en rolig natt på Langavatn og så gå nedover og «hjem» til Blåfjellenden på morgenen. Det ville bli litt travelt neste morgen. Det var et eller annet med en fødselsdag og broderen, som er født samme dag som meg. Det ble en time og vel det i sola framfor Langavatnhytta. Sola forsvant etterhvert, og jeg trakk inn for å finne frem lesestoff. Siden klokka ikke var tre enda, ventet jeg ikke andre folk før om noen timer. Da rant det inn med folk. Det var en gjeng fra Turistforeningen som skulle gjøre en innsats. Dugnadgjengen insisterte på at hytta bare var for de, og at jeg måtte finne en annen løsning. Selv annekset ville komme i bruk... Dette stemmer så avgjort ikke med mine tanker rundt tilgangen til Stavanger Turistforenings hytter. Det skal ALTID være plass til de gjestene som kommer. Jeg har selv sovet på bare gulvet i kjøkkenet en gang det var virkelig fullt på Blåfjellenden. Nå er det ikke stort mer en tre-timers tur ned til Blåfjellenden, men jeg var langt fra sikker på om en gammel gubbe som meg kunne, eller burde, gå sek- syv timer på en dag, med tung sekk. I hvert fall tyngre enn det jeg er vant med. Siden gjengen mente jeg ikke hadde noe på hytta å gjøre, selv om jeg en del ganger selv hadde vært med på dugnader, så ble det til at jeg pakket sekken. Etter en prat med kjentfolk, for det var selvsagt kjente i gjengen, gikk jeg nedover mot Rundevatn. Som nevnt er ikke turen på mer enn tre timer, det burde gå greit å komme seg ned til Blåfjellenden, men det er ganske lenge siden jeg har gått så pass lang på en dag med tung sekk. Nå er denne turen nedover ikke spesielt krevende, selv om det nesten er umulig å komme over myrene i Blåstøldalen uten å bli våt og skitten til knærne. Det gikk i hvert fall helt greit å komme ned til Rundevatn, som alltid har blitt regnet som et godt fiskevann. Fra der går stien oppover, ikke hele turen er flat eller nedover. I bakken kunne jeg kjenne at det ikke skulle så mye til før pulsen kom opp. Bakken ble tatt i rolig tempo. Fra kanen opp i høyden er det god sikt nedover mot Blåstøldalen. Nå var sola godt gjemt bak mørke skyer, men utsikten er bra selv i overskyet vær. Ett stykke før skaret over mot selve Blåstøldalen kom jentene fra Sandvatn ruslende. Vi møttes omtrent halvveis mellom Blåfjellenden og Langavatn. Etter at jeg hadde gått omtrent en og en halv time nedover. Jentene hadde like lenge til Langavatne og en god time i tillegg tilbake til bilen. Ved bekken i Blåstøldalen, ble det en pause, før jeg krysset slettene og myrene og over til andre siden. Blåstøldalen var et flott sted for å hente for til vinteren og det var stølsdrift her lenge. Husene – noen små bygninger – sto til omtrent krigen, men i dag er det bare rester etter murene. Videre nedover Blåstøldalen kunne jeg kjenne at det hadde vært en dag med mange timer på beina. Det ble litt sparking i steiner og forsiktige nedoversteg. Innspurten mot Blåfjellenden gikk litt på viljen. Jeg var egentlig positivt overrasket. Turen hadde gått ganske flott. Det hadde ikke vært problemer, selv om det nok gikk litt smått på slutten. Det var kjekt å vite at jeg faktisk enda kan klare en lang dagstur. På hytta ble det en stund på benken før jeg igjen så syn på å lage mat og sjekke om det var andre på hyttene. Jeg ble ikke alene den natta, hvor det var lyst og flott vær. Jeg så fram til en ny flott morgen på Blåfjellenden.

Tur rundt Snøhetta massivet

Etter tre intense arbeidsuker, med lange kontordager og slitsomme reiser, var det deilig å ta en befaringsdag i dag. Turen gikk til Stor-Graddis naturreservat, som er et barskogreservat som "mitt" nasjonalparkstyre forvalter. Det er et frodig naturreservat, med stort innslag av gamle furuer. Nordlandsruta krysser dette naturreservatet nord for Graddis, men i all hovedsak så er Storgraddisvatnet det eneste turmålet. Bilde: Flekkmarihånd vokser hele veien langs med stien ned til Storgraddisvatnet. Bilde: Man finner mange døde furuer i naturreservatet. Disse har særlig stor verneverdi, da død ved blir fjernet fra "produksjonsskoger". Bilde: Død ved er ikke bare viktig verneverdi, men det er også populært å fyre bål med. Bilde: Derfor har vi bygget et lite vedskjul ved Storgraddisvatnet, som vi fyller med ved hver vinter. Skulle man komme ut for dårlig vær, kan man legge seg inni vedskjulet. Vi har satt ut et tilsvarende i Rago, med samme formål: bevare den døde furuveden. Bilde: Vi har også satt ut plakater som sier noe om verneverdiene knyttet til gammelskog. Bilde: Det er kun lov å brenne bål på faste, merkede bålplasser, med medbragt/tilbragt brensel i Stor-Graddis naturreservat. Derfor har vi laget en bålplass på hver side av vannet. Det var befaringa.. Så var det litt tid til kos etterpå. Blant annet fikk jeg sjøsatt packraften for første gang. Det er få fiskevann som er like vakre som Storgraddisvatnet, med utsikt mot Solvågtind, og den urørte skogen helt ned mot vannkanten. Bilde: Jomfrutur med packraften i Storgraddisvatnet. Utsikt mot Solvågtind i Junkerdal nasjonalpark. Bilde: Selv om det er idyllisk rundt dette vakre vatnet, så er det langt fra det beste fiskevatnet. Jeg fikk denne lille røya i løpet av de to timene jeg var der. Det var større røyer oppe, men det er nok ikke et vatn for de store fiskeopplevelsene. Turen til Storgraddisvatnet starter langs veien over til Skaiti, en avstikker fra RV77 over til Sverige. Det er under 1 km å gå, og helt nydelig for barnefamilier. Veldig fint sted å øve seg å dra på tur. Det er kort til vei, men likevel er det som å være midt i Femundsmarka. Nordlandsruta går tvers gjennom naturreservatet et par kilometer øst for Storgraddisvatnet. Bilde: Kart med inntegnet rute til Storgraddisvatnet (rød strek midt i kartet). Det er ikke merket av sti her på kart, men det er en godt merket sti fra veien og ned til vatnet. Den eneste stien som vises på ordinære kart er Nordlandsruta.

Til alle som frekventerer Nordmarka (Oslo) fra tid til annen: Det har den siste uken pågått en større leteaksjon etter en ung mann (25) i området rundt Vettakollen. Her er link til politiets Facebookinnlegg: https://www.facebook.com/share/p/GKxSpituz8q87e2j/ Aksjonen pågår fortsatt, og familien og politiet oppfordrer alle som går i marka til å holde øynene åpne. Kort om den savnede: Mann, 25 år, William, ca 174 høy, tynn. Kun ikledd dunjakke (visstnok ingenting under) og joggebukse. Er på autismespekteret, sliter med angst og tvangstanker og skal være reservert overfor fremmede. Kan gå langt. Så alle som ferdes i marka: hold øyne og ører oppe og meld fra til politiet om dere ser noe. Bilde av mannen i linken.

Og der ble heldigvis mannen funnet. I live, men medtatt.

@ingen87 for en bra jobb du og kollegaene dine gjør! Magisk landskap som det er viktig ta vare på!

Halvveis, Harpers Ferry, West Virgina

Kjedelig sak Kjell Iver. Satser på at du kommer deg fort tilbake! Har hatt noen opptreninger etter avbrekk på grunn av brudd og operasjoner i fot. Alle gangene har det vært ulik trening og progresjon, så kommer an på brudd og operasjon. Fikk fysio til å sette opp treningsøvelser og få tips de siste gangene. Bruk tipsene som fysio gir, og stå på så kommer du tilbake. Det motiverende er at du kjenner fremgangen uke for uke så lenge du jobber på. Tips mens du er ute av drift er å prøve å være litt aktiv for å holde oppe sirkulasjon i foten. Når du får klarsignal er det greit å være litt tålmodig om ikke smerter begrenser naturlig. Overbelastet selv etter siste gang, og da ble det problemer med sener/slimpose over kneskål og undersiden. Så greit å huske på at muskler og kondis henter seg raskere inn enn sener og muskelfeste etter avbrekk. Fysio sier helt sikkert noe om det. Ankel kan være en utfordring. Fikk skrudd sammen ankel etter ett uhell en gang (knust ankel og brudd i tynne leggbein). Tok ett par måneder før kunne gå uten smerte, og 1-2 år før jeg fikk nok bevegelse i ankel til å få hælen i bakken i motbakker. Tøying og toppturer på ski var det som fikk tilbake bevegelsen. Ble bra til slutt.

En flott tur i godt vær. Da jeg var ute tidlig på morgenen var det vindstille og blå himmel. Jeg hadde håpet det skulle være like flott vær da jeg sto opp til frokost. Det var fortsatt stille, men skyet, og ikke fullt så varmt som kvelden før. De andre på hyttene tok ut tidlig, og selv om jeg som vanlig både kostet opp støvet og vasket gulvet, var klokka ikke mye over ni da jeg var klar for å ta mot Langavatn. Dette er en tur jeg har gått en del ganger, og som oftest – etter den første turen – fra Lortabu og opp til Langavatn på dagen. En lang dagsetappe, men som vanligvis gikk greit. Tre jenter, som hadde kommet sent ned fra parkeringsplassen på veien før Langavatn, ville tilbake til bilen den dagen. Ikke over Strålausheia som meg, men først mot Blåfjellenden, så opp Blåstøldalen og videre til Langavatn og parkeringsplassen. Jeg regnet med at dette ville ta jenten omtrent ti timer. En virkelig god dagsmarsj. Jeg skulle «bare» over Strålausheia til Langavatn. En tur som tidligere var satt opp som en tre timers tur, men som nå er en fire timers tur. Turen er egentlig ikke så lang, men det er en god del bakker opp og ned, og terrenget er ikke lett. Første delen av turen går fra hytta og til stidelet mot Børsteinshytta i Halvfardalen. Det er 100 høydemeter opp, og ikke mange kilometerne, men det tar tid. Antatt tid har vært er time på dette stykket. Jeg har gått her noen ganger, og aldri klar det på en time, men ikke mye over heller. Omtrent halvveis fra hytta til stidelet, går stien rundt en liten topp opp og ned noen bratte kneiker. På tross av at dette er en plass jeg kjenner til, og som jeg har rotet det til tidligere, klarte jeg igjen å miste stien, men så vardene oppe i bakken. Jeg får skylde på fonna som lå over stien et stykke.... Fra stidelet går stien videre og opp en lang og seig bakke til Strålausheia. Her hadde jeg god nytte av gammel erfaring og fikk i meg noe drikke i bekken i bunnen av bakken. Det er ikke mye bekker oppe på heia. Heia heter Strålaus av gode grunner. Her er det fjell og stein som dominerer. Det er litt grønt inne i mellom, men ikke nok til mange sauer. Heia byr på et praktfullt skue ut over små og store topper, som nesten alle ligger på mellom 1000 moh og 1200 moh. Selve toppen av heia er på 1136, mens toppen som har navnet etter heia og ligger helt ute mot Langavatn er på 1142 moh. Det hadde ikke gått lett, men greit å komme opp i høyden. Sekken var fortsatt tung og jeg tok det litt med ro i de lengste bakkene. Oppe i høyden ble det pause og jeg fant fram telefonene. Hillenuten i Sirdal, viste godt med sin sender mot øst, og gav god kontakt. Bakkene nedover fra Strålausheie, er stor sett greie, og ga anledning til å tenke på neste «problem». Det er slik med erfaring at det på mange måter er greit å ha med seg, men det gir også grunnlag for å kunne bekymre seg for mulige problemer lengre framme. Det var mye snø oppe i høyden og i bakken nedover måtte jeg krysse over fenner som var større enn det jeg vanligvis har krysset her. I et lite skar går stien over en bekk som renner ut i Blesevatn. Det har noen ganger ligget en fonn nettopp over stien her. Med bekken fossende under... Fonna var på plass, og jeg så ikke muligheter til å gå rundt på noen enkel måte, og krysset over. Med bare lette tanker og med bruk av stokken til å teste om det skulle være «hull» i den nok så faste snøen. Det var med en viss lettelse jeg tok fatt på den siste bakken oppover før jeg – over toppen - kunne se hytta et god stykke lengre ute mot Langavatn. Klokka var ikke mer enn omtrent et, da jeg kunne sette meg ned i solsteiken og ta en god pause, med mat og te. Det skulle egentlig bli greit å få en natt på hytta før jeg fortsatte nedover mot Blåfjellenden.

Synes tunnelteltet LY2 har løst mange av svakhetene til tunneltelt. - Her har man sideinnganger. - To fortelt. - Suveren ventilasjon på varme dager. - Fleksible åpninger, og god utsikt fra myggfri sone. Hva synes folket? https://nortent.com/no/products/nortent-ly2

Turen er ca 55 km målt på kartet. Jeg tenker 4 dager er fint for meg på denne turen. Stien går forbi både den selvbetjente Olavsbu og den betjente Skogadalsbøen.

Har ikke gått turen selv men det høres ut som en veldig fin tur, det å for eksempel komme på oppsiden av Vettisfossen og gå ned Utladalen er noe av det jeg ville ha anbefalt. Samtidig så har @JeanetteP i utgangspunktet valgt en tur i praksis er en sykkelsti, både Kongevegen og Utladalen er jo i praksis grusveier ikke villt terreng. Så det blir veldig annerledes i forhold til det som var planlagt. Men hvis dette er første tur i området og Jeanette har et ønske om å oppleve Sognefjellene og Sognefjorden så ville jeg heller ha anbefalt å ha med bilen, da kan man feks: * Gå deler av kongeveien. Jeg vet ikke selv hva som er best. * Ta seg en tur i området rundt Tyin, feks innover mot Koldedalen. * Kjøre til parkering i Utladalen og gå til Vettisfossen. * Kjøre videre forbi Tindevegen og Turtagrø for å komme opp til området rundt Sognefjellshytta. Da kan man feks ta en tur-retur til Skogadalsbøen. * Ned forbi Luster og Gaupne, inn til Jostedalsbreen. * Og eventuelt kjøre via Sogndal, ta ferjen over til Lærdal og så opp på Snøvegen mellom Aurland og Lærdal. Det er jo igjen et fantastisk fint turområde. Det blir jo igjen en veldig annerledes tur, hvor man gjerne kjører 50 km mellom hver tur man gå, for så å gå dagsturer eller todags turer.. Men jeg vil påstå at noe slikt vil være en mye finere tur enn for eksempel bare å gå Kongevegen. Det er mange som syntes kongevegen er ganske kjedelig på grunn av at veldig mye av turen går langs veien på asfalt.

Du får i alle fall ikke sett mye av fjorden med den ruten, knapt nok når du tar bussen mellom lærdal og årdal. Men det spørs også mye på hvilken terreng du ønsker å gå i. Det du har valgt nå er jo stort sett veier. Det vil uansett ikke være noe stort problem å finne teltplass. Selv bor jeg i Utladalen, men syntes det er mye mer givende å gå oppe på fjellet enn i de mer trafikkerte strøkene. Det finnes feks en del hytter på fjellet som kan leies billig og da går man ofte på steder hvor det ikke en gang finnes sti.

Enda viktigere, når du skal tømme den igjen. Å få ut luften utgjør en stor forskjell i tidsbruk.

Snødybden rundt Tyinkrysset kan bli et problem. Selv om det kanskje kommer en del snø, så pleier det blåse "hatter og høyballer" tidlig på sesongen. Det betyr at snødekket kanskje ikke er heldekkende, så du kanskje må følge snøen og ikke terrenget. Tyinvannet ville jeg ikke gått på så tidlig, det er ikke alltid isen har lagt seg ved jul og nyttårstider. Det er kanskje juks å ta bussen, men den stopper like nedenfor Fjellstua i Tyinkrysset og går opp til Tyin, å komme seg opp med pulken kan bli rimelig tungt. De på butikken kjører "leverings-scooter", så de kan kanskje de vet status på løypa opp til Tyin. Det er kanskje mest scootere som bruker den. Ned til Tyinkrysset ville jeg prøvd å legge ruta så du kommer ned traseene til skibakken. Er det tynt snølag nedover, er det der du trenger minst snø for å komme ned. Eventuelt må du bort på Kongeveien for å komme ned med lite snø, den er forholdsvis bred og uten store steiner og buskas. Den går forbi Nystuen og nedover omtrent ved butikken. FV252 til Eidsbugarden stenger så snart det kommer snø, den brøytes ikke. Dette kan være så tidlig som slutten av oktober. På veien kjøres det spor i "tidligløype" innover mot Eidsbugarden (før det er nok snø til løyper nede på Filefjell), så det går fint å følge veien helt fra Tyin. I stedet for å slite seg opp Sløtafjellet ville jeg fulgt veien fra Tyinholmen inn i Koldedalen og gått opp til Uradalsvannet derfra. Det er ikke så mye stein når du kommer opp første kneika fra Koldedalen, men når du kommer til Uradalsvannet, så heter det ikke Uradalen for ingen ting.. men det er kanskje mer snø der tidligere. Bygdin pleier heller ikke fryse spesielt tidlig, kanskje seinere enn Tyin også. Men om lett reise var et poeng, og usikker is ikke var et tema, kommer du deg til Torfinnsbu fra Tyin på en "dag", og kan fortsette mot Valdresflya. Ved å gå opp Såteskard (1km inn på FV252), krysse Steinbusjøen, gå videre ned Vølodalen og så over Bygdin til Torfinnsbu. Det er 26km fra Tyin til Torfinnsbu den veien. Jeg har hatt tilhold på Tyin noen år, men det er bare 10% av årene det har vært noe særlig skiforhold i terrenget ved jul og nyttårstider, som nevnt ødelegger som regel vinden for å få heldekkende teppe.

Det høres ut som etrex. Den er så gammel og god at selv ikke forsvaret klarer å ødelegge dem.

Det sitter vel en ventil som lukker, når du tar ut hannkoblingen. Så jo saktere og mer forsiktig du tar det fra hverandre jo mer søl. Så rask som mulig er rett metode på de fleste hurtigkoblinger. Test med lite trykk på egnet sted, før du øker trykket. Bruk vernebriller/skjerm slik at du ikke får sprut i øynene, eller legg ei lita fille over koblinga når du tester. Rusk i ventilen kan låse den i åpen stilling.

Langhåret bicolor Schafer

Hva med å bruke litt tid på en helt uviktig oppdatering av en forholdsvis død tråd? Ja, hvorfor ikke? På leting etter noe helt annet ramlet jeg innom Bergans butikken. Der så jeg shortsen min fra innlegget over i nye farger. Trudde jeg iaf., men ved nærmere undersøkelse viste det seg at det var en "ny" modell. Vaagaa Light Softshell Shorts. Jeg kan ikke si at jeg så noen forskjell der og da. Noen som vet om det bare er en re-branding, eller om det faktisk er noe nytt her? Hadde ikke tid til å prøve den, så det får evt. bli siden en gang. Jeg liker Vandre-modellen godt, så jeg er ikke fremmed for tanken å kjøpe en til i en annen farge - så Vaagaa er aktuell hvis det ikke er store forskjeller under panseret.

I dag ble det en liten vandring på Dovrefjell. Parkerte på andre siden av E6 mot Fokstugu. Ved bilen og en stykke oppover var det mye fluer, men de ble heldigvis borte. Hadde opprinnelig planlagt en heldagsvandring, men endte opp med en betraktelig kortere tur. Var innom Knatten og Blåhøe, + Vesleblåhø på vei ned. Varden på Blåhøe. Fra Blåhøe, mot Knatten på venstre side. Rondane i bakgrunnen. Fluene kom tilbake på vei ned, og da økte tempoet mitt også. Lengde var trolig rundt 14-15 km, brukte ca 4. timer.

Hei. Noen som har tips til gode bøker om friluftsliv i nordnorge? Kanskje spesielt med fokus på beretninger og områder? så langt har jeg kommet meg gjennom: Krempig - På ville veier Randulf Valle - Friluftsliv i Finnmark Jan Eiler Pedersen - Nord i villmarka Mye av Torbjørn tufte og Lars Monsen Boka til Tonje Blomseth Jens Kvernmo - Et vilt liv Stein P Aasheim - Finnmarksvidda , en skietnografisk ferd…. Men er på jakt etter mer, hvis det finnes, så tar imot alle tips dere måtte ha.

Aubrey Le Blond - Mountaineering in the land of the midnight sun

I dag så har jeg gått Sandhorntinden 993 moh. i Gildeskål kommune. Startet i Horsdal ved havoverflata. Lengde t/r 10 km. Flott vær med mye sol og 20 grader. Fra toppen mot sydvest. Det er langt ned til høyre i bildet: Retning nordøst. Bodø by midt i bildet: Forrige lørdag så var jeg på Blåkollen i Misvær i Bodø kommune. På tur opp så kom jeg over noen skumle formasjoner:

Det du trenger er en solid gummibåt med plass til 2-3/4 personer + bagasje. Jeg kan anbefale Seahawk gummibåt da jeg har en selv (har hatt den i 10 år og brukt den jevnlig uten noen problemer). Du kan jo vurdere Seahawk 4 som er på tilbud nå; kun kr. 1499, se www.extra-leker.no. (Jeg kjøpte årer av passende lengde på Biltema).

Svensk bok, men som jeg synes fortjente å nevnes: "Lapplands Stjärna" av Hans Lidman. En legendarisk bok fra livet i nord.

Kanskje litt på kant av temaet, men Ben Johnson - Lyngsalpene. Vel verdt ein visitt.

Vandringer i grenselandet av Øyvind Ravna. Her har du også flere gode tips: https://veidemannsblod.no/boker/

Barske Glæder.

Til fjells i nordland er en OK bok Må ikke forveksles med til topps i Nordland som kanskje ikke treffer like godt. DNT har en del årbøker som er svært bra. blant annet fra Saltfjellet - 1979 ( Fjell og Vidde 1979 )

Jeg bruker alltid tarp eller baldakin som jeg kaller det sammen med telt. En av grunnene til at mitt tarp står selv i sterk vind skylde fire ting. Skal du bruke tarpet uten telt krever det flere teltstenger. Noen ganger har jeg tenkt samme tanken som deg, å droppe teltet, men jeg er bestandig glad for teltet når regnet og vinden setter inn. Da er det godt å trekke ned glidelåsene. På den andre siden da jeg var 30 koblet jeg sammen to søppelsekker og tredde de utenpå soveposen. Over hodet hadde jeg en oppsprettet søppelpose. Men det var den gang det - nå er jeg 78. Akk ja. 1. Jeg bruker alltid 5 meter lange barduner 2. I alle bardunfester kobler jeg sammen 2 stk strikk, båtstrikk 3. Jeg binder en line rundt en stein, og binder linen fast til de bardunlinene som står mest utsatt til. De fjærer utrolig godt 4. Jeg legger ned tarpet på vindsiden, slik at vinden ikke får tak. På bildet under har jeg 60 cm lange 3 mm rundstrikk i front og på den bardunen til venstre. Samtidig har jeg lagt ned tarpet på vindsiden. Som teltstenger bruker jeg rotstokker fra kasserte fluestenger. i tillegg bruker jeg nå gåstaver. Og ønsker jeg litt mer takhøyde stikker jeg "håndtaket" opp i tarpet På bildet under fra i fjor har jeg økt takhøyden med gåstavene.

Så lenge man har en tarp med masse fester og lærer seg feks dette oppsettet så er man jo på god vei mot noe... En tarp MÅ jo ikke settes opp i A-frame, flatt eller de mer vanlige oppsettene som vil fungere som vindfanger/seil.. Har kjøpt DD Tarp selv, og et myggnett og vurder å droppe teltet (Hilleberg Unna) på noen turer for å spare vekt og pakkvolum. Men hadde værmld sagt det ble mye vind på høyfjellet hadde det nok blitt telt uansett... Flere tilsvarende oppsett finner man på Youtube, enten tarpen har form som et kvadrat eller rektangel. Men man bør jo ha en tarp med mange festepunkter selvsagt.

Jeg var så uheldig å knekke foten på en tur her for 10 dager siden - gikk alene - skled i vått gress. (Kom meg ned fra turen med å støtte meg på en grein - gjennom et u-land av et terreng - bregner, nedfallstrær, steinur og kratt 200 høydemeter.) Glemmer ikke den! Brukte 3 timer ned. Skal inn til operasjon neste uke for å skru inn plate, sy i sammen sener og slikt. 6 uker i gips osv - noen med erfaring i opptrening av fot etter benbrudd? Er litt spent på kne og ankel når benet er sammengrodd - virker veldig ømt. Mitt aller første beinbrudd - satser på det var det siste.