Vinnerliste

Max og Mia 😊 DSC06110.ARW

Et par fotos av våre to grønlandshunder som holder hus med oss i Målselv, indre Troms. Den 7 år gamle tispen Likka og den nå 14 uker gamle Skodde. Vi har valgt grønlandshund pga dens robusthet, evne til å kløve, trekke og at de takler og trives å være ute under absolutt alle slags forhold norsk vær og klima har å by på. I tillegg har de et flott gemytt og er svært glade i folk.

Gi deg til kjenne på kaia når du skal på. Dersom ingen skal av, og (tilsynelatende) ingen skal på så kan båten kjøre forbi uten å legge til.

Noen bilder tatt mellom Nordvatnet og Langavatnet, på vei fra Nordmannslågen mot Trondsbu/Tinnhølen: Hårteigen i det fjerne: Hardangerjøkulen i det fjerne: På vei ned mot Langavatnet og Snero. Vannet Tinnhølen bakerst. Hele turen kan sees her: https://www.fjellforum.no/topic/61305-hardangervidda-2022-rundt-nordmannslågen-fra-tinnhølen/

Flotte hunder! Hvor fikk dere de fra? Bor selv i Hamarøy i Nordland og planlegger anskaffelse av grønlandshundvalp neste år.

Jeg har Crispi Skarven. Har ikke hatt de så lenge. Kjøpte denne ettersom den er på Crispi sin hjemmeside. Er fornøyd så langt. https://www.crispi.no/tilbehor/impregnering/skopleie-lrvoks-med-beeswax

Kjøp Arcteryx gamma/ gamma lightweight pant. Lett, slitesterk, puster godt, nærmest vindtett, tørker på et blunk og relativt myggsikker. Takk meg siden

En lang dagstur i flott turvær. Det har blitt så pass mange turer i det siste at jeg har problemer med å finne en tur jeg virkelig ønsker å gå. Søndag morgen, etter å ha vært på Blåfjellenden fredag/lørdag, startet rolig og behagelig i stolen med en god bok. Halv ni ble det fart i sakene. Jeg kom plutselig på at Turistforeningen hadde sin årlige 7-nuts tur denne dagen. Det var år og dag siden sist jeg var med på 7-nuts turen. Det kunne passe denne dagen. Det ble en hektisk halvtime for å få sekken klar og finne fram klær for dagen. Jeg valgte lave sko, og fet gikk greit. Været var ganske bra og det skulle ikke komme nedbør før på kvelden. Det hadde regnet litt på natten, og jeg håpet at forholdene ville være greie. Det ble egentlig en tørr og fin tur, selv om det fortsatt var vått på morgenen. På Vatne skytebane var det fullt av biler. Jeg trodde jeg hadde startet tidlig, men det viste seg at mesteparten alt hadde startet før meg. Turen startet oppover fra Skytebanen til Paradisskaret. Her har jeg bare gått en gang før, og husket ikke helt hvor bratt og lang bakken opp egentlig var. Eller, for den saks skyld, hvor bratt det var ned til Paradisskaret. Fra Paradisskaret og videre er det for det meste velkjente stier. Først opp til Mattirudlå, så over Kulheia til Bjørndalsfjellet og videre til Fjogstadnuten. Fra der ble det den vanlige veien fra Svarthålsleitet til Sørdalsleitet og opp til Resasteinen og så til toppen av Skjørestadfjellet. Inne i skogen oppover (og nedover) mot Paradisskaret, var det ikke mange andre å se. Oppover Rinda og på både Mattirudlå og Bjørndalsfjellet var det fullt av folk. Det var egentlig flott å se folk på rekke og rad bortover mot Bjørndalsfjellet. Fra Paradisskaret og resten av rundturen til opp på toppen av Dalsnuten, er en vanlig tur for meg, og stien er godt kjent. Her er jeg nesten ikke i tvil om hvor jeg skal sette føttene. Det går ganske kjapt å komme dette stykket. Nå tok jeg en litt annen vei enn den som står i beskrivelsen til 7-nuts turen. Fra Skjørestadfjellet tok jeg mot flyvraket og videre nedover mot Skjørestad og så til Skaret. På vei nedover traff jeg et par – som ikke var på 7-nuts turen, men som var godt kjent i området. De kunne fortelle at Skaramannen bodde i gardshuset. Han var til og med invitert til julemiddag hos familien til en paret for mange år siden. Fra Skaret ble det den vanlige veien rundt Skreppå og bort til stien ved Sørdalsleitet. Her fusket jeg igjen og tok rett ned til enden av Løemyr og videre mot Dalsnuten, nummer 5 av 7 nuter. Jeg vet ikke hvor nøye arrangørene er på at deltakerne skal følge oppsatt plan, men for min del ble det den umerkede stien mot trappene oppover til toppen av Dalsnuten. Som denne dagen var full av folk. I tillegg til 7-nuts turen var det nok også andre på tur. Det holder som oftest med «bare» 5 topper på min vanlige runde. Denne gangen skulle jeg også bortom Øvre Eikenuten. Det er ikke lange turen, og fra den toppen til Gramstad er det nesten bare en grei bakke nedover. Ved Gramstad sto det noen ungdommer og delt ut saft. Vi var mange som spurte om det var mulig å ta to glass. Den saften var nesten verdt hele påmeldingsavgiften. Det var virkelig godt med noe drikkende akkurat da. Fra Gramstad sto bare Vassfjellet igjen av de 7 toppene. Fra Gramstad til Kubbetjørn er jo ikke lange biten – vanligvis. Det tok tid denne dagen. Naturen rundt Kubbetjørn var virkelig flott, men ikke langt oppe i bakkene fra Kubbetjørn mott Vassfjellet var det helt slutt på å beundre naturen. Jeg fikk i hvert fall nok med pust og puls i bakkene oppover – og så ble det bratt. Fra Kubbetjørn til Vassnuten er det ikke stort mer enn et par kilometer, men denne dagen tok det tid å komme til toppen. Nå var jeg nok ikke like pigg som ved starten noen timer tidligere, men de siste bakkene oppover ble tatt i et rolig tempo. Tilbake til Vatne burde være greit, men det var de samme bratte bakkene som jeg startete oppover. For min del gikk også disse bakkene i et forsiktig tempo. Det kom folk bakfra som jogget nedover. Det var ikke helt min stil denne dagen. Det var en flott tur i flott turvær, og med gode forhold. Hele arrangementet ble gjennomført av Stavanger Turistforening på en flott måte, og de frivillige skal ha stor takk for innsatsen. Slik jeg gikk turen ble den på omtrent 20 kilometer. En lang dagstur for meg.

Snø og sommer og flott vær. I mer enn tredve år har jeg på vårparten, først talt måneder, så uker og tilslutt dager, til første gang jeg kan vandre innover til Blåfjellenden. Til å begynne med teller jeg måneder fram til månedskiftet mai/juni. Det er som oftest da første turen går innover. I mai blir det mer og mer klar hvor mye snø der ligger i fjellet og da begynner jeg å se etter tegn til snøsmelting. Da blir det telling av ukene, og når det er klart at det kan bli tur, teller jeg dager. Snøsmeltingen kan skje fort, som i år, eller ikke komme i gang før helt i slutten av mai, som i 2015 og 2020. I 2019 gikk vi innover så tidlig som 13. mai. Vi, det vil si Bestyrerinnen og jeg, hadde da nysnø og frost, men ikke mer snø enn normalt på første turen. Selv om første turen går tidlig som i 2019 eller virkelig sent som i 2015 (19. juni), så viser foto at det er omtrent like mye snø på omtrent de samme plassene. Det er litt forskjell nede i ved Blåfjellenden og ved parkeringsplassen. Noen år er det snø nesten ved veien, mens andre år er det ikke snø før mye lengre oppe. Oppe i høyden er forskjellen liten. Slik var det på første turen innover for sommeren 2024. Det var lite snø nede, men ellers så ble det å krysse de samme fennene som alltid. Vanligvis velger jeg å gå innover i bra vær om det er mulig. Dette året var det vanskelig å unngå strålende vær. Det har vært sol og blå himmel i en lang periode, og snøen smeltet kjapt. Ulempen med slikt godvær, er at bekker og va blir store. Det er en skikkelig bekk mot Blåfjellenden. Fossebekken brysket seg dette året, men heldigvis så har jeg nytte av mange års erfaring, og kunne krysse tørrskodd over. Jeg lurer på hvordan de andre, som tok turen innover, klarte seg akkurat her. Det var familier med unger og de minste måtte antakelig bæres over Fossebekken. Det gode været hadde lokket folk på overnattingstur. Noen var nok ganske overrasket over all snøen som fortsatt ligger igjen. Nå ligger det ofte fenner helt ut i august, og september i 2015. Oppe i heia ble jeg også dette året møtt av gamle venner som Grepplyngen, og nede ved hytta fant jeg multeblomst. Det er virkelig kjekt å se at sommeren er på gang. Rett før bakken nedover mot Blåfjellenden, fant jeg også spor av elg. Nå er det ikke første gang jeg ser elgspor nettopp her. Jeg har kommet over ferske spor her noen ganger. Engang så pass ferskt at jeg fortsatt kunne kjenne lukta fra elgen. Nede ved hytta var det bare å få fylt opp bøtta i elva, før jeg igjen kunne sitte utenfor i hytteveggen med te og skoleboller – i sola, og med bare en lett bukse på kroppen. Det var sommer og sol. Mange varmegrader utenfor døra, men heller få varmegrader i elva. I det flotte været var det andre som også ville på tur. Vi ble ganske mange etter hvert. 3 ungdommer kom til hytta ganske sent. De hadde startet fra Skåpet samme morgen og gått via Flødalen til Blåfjellenden. En skikkelig lang tur, og dagen etter ville de ned Fidjadalen, som heller ikke er noen kort tur. Det ble ikke mørkt den natte. Månen lyste, og jeg hadde problemer med å finne stjernene på himmelen. Morgenen kom kjapt. Noen var tidlig ute og trakk opp gjøken. Den gol borte i lia slik at det var umulig å få sove. Det ble litt jobbing ut over dagen, men i femtiden fant jeg ut at det var på tide å komme seg avgårde mot Hunnedalen. Jeg traff foreldre og unger på vei innover, og det ville bli mer folk denne natta enn forrige. Siden jeg valgte å gå litt sent på dagen, var det løs-snø på fennene og elva var større enn dagen før. Snøsmeltingen er langt fra helt over. Det tar litt på å gå på slik våt snø, og jeg kunne kjenne at det hadde brukt litt andre muskler enn vanlig. Det hadde vært en skikkelig flott og kjekk første tur innover for sesongen. Nå håper jeg bare sommeren fortsetter slik den har begynt – med flott være og gode forhold.

Nettopp overtatt en AH, bilde fra idag 😊

To av husets tre pelsar. Den tredje seier mjau og har eige herskap. Når den minste ertelusa avbilda her har fått sin første vinter på baken, kjem det vonleg ein kvalp til. 3 stk fordelt på hushaldningas 2 tofotingar har me funne ut truleg er høveleg. Då bevegar med oss noko lunde likt gjennom terrenget. Fascinerande kor avl virkar, å sjå kor framdriftsønsket skin gjennom tidleg med desse bikkjene.

Min er en blanding av zebra og dax