Vinnerliste

For ett eventyr det var å krysse Hardangervidda, alene. Og for ett (u)vær det har vert! 😅 To dager før jeg reiste var det -19C og gnistrende vinterføre! Uken etter at jeg har kommet hjem skal det igjen være stabilt med kuldegrader, og tørr fin snø. Jeg pleier ikke å være så heldig med været, og har måttet håndtere det værste man kan få på vintertur: ØS PØS REGNVÆR! Hadde jeg ikke vert Bergenser, ville jeg dauet på vidda 😅 Dag 1 av 7: Haukeliseter - Mannevatn Distanse: 11km Temperatur: -2C - +2C Sikt: Stort sett whiteout* Vær: Snø, regn Vind: Rundt 1-5 m/s. Startet sent på ettermiddagen etter å ha gått av bussen ved Haukeliseter. Det hadde snødd i mage dager, så det var dyp snø. Det var rundt null grader, vindstille og snøvær. Det ble noen heftige høydemeter, med en tung pulk på slep. Jeg har jo med mat, utstyr og drivstoff for 7 dager på tur. Planen er å følge kvistet rute innover fjellet. Det var stort sett whiteout, så jeg ser ikke forskjell på himmel og bakke. Kvistene er fjernet deler av strekningen (på grunn av villreinen), og en gruppe som kom ned sa jeg burde snu fordi det var umulig å finne veien og se hvor man går. Jeg forsikret om at dette gikk fint, og fortsatte. Jeg orienterte meg etter GPS, og jeg kunne skimte stavhullene i snøen, og noen steder skispor, etter de som kom ned. Da går jeg ihvertfall ikke utfor en kant. Jeg følger disse så lenge det går, og slår leir om jeg ikke har spor eller kvister å følge. Det sluttet å snø, og gikk over til REGN! Det skal ikke REGNE på hardangervidda i begynnelsen av April! Litt forbi Mannevatn kom kvistmerkingen tilbake. Første leir ble etablert, og det ble brukt en del parafin på primusen for å tørke våte klær utover kvelden. På vintertur pleier ting å holde seg ganske tørt, så dette regnet, kombinert med kulde, snø og vind, skapte mye utfordringer utover uken. BILDER: https://www.instagram.com/p/C5rIrX4sLai/?igsh=cG04bDJvMWc2ZjRt Dag 2 av 7: Mannevatn - Hellevassbu Distanse: 14 km Temperatur: 0C - +2C Sikt: Tidvis god sikt Vær: ØS PØS REGN! Vind: 6-12m/s, kastevinder ca. 15-19m/s Da jeg kom ut å skulle ta ned teltet var ALT glasert! Ett tykt lag is dekket alt av telt, barduner, ski og pulk. Det var yr og kald vind, altså underkjølt regn. Etter å ha banket og skrapt is av alt utstyr, gikk det over til ØS PØS regnvær! Dette var helt feil til å oppdage at membranet i ski buksen min er utslitt. Jeg kjente vannet trenge gjennom langs bena, og fyllte opp skiskoene til randen med vann ganske fort… Det hadde også snødd mye om natten, så jeg gikk i dyp våt løssnø med sørpe på toppen. Skituppen var ofte under snøen, og hvert stavtak sank 40cm ned i snøen, og trinsen tok med ett halvt kilo sørpesnø opp for hvert tak. Jeg rakk å tenkte at med disse forholdene kommer jeg ALDRI til å nå Finse, før også vinden tok seg kraftig opp, og sikten ble dårlig. Vannet surklet i skiskoene, og jeg visste at teltet var pakket ned helt vått. Etter 14km i sørpesnø ankom jeg Hellevassbu, og var helt utslitt. UAKTUELT å sette opp telt nå, og bruke hele natten på å tørke ting. Her var flere som hadde søkt tilflukt fra uværet, og ikke hadde beveget seg ut i dag. Det ble fyrt i alle vedovnene, og alt ble hengt opp til tørk. Utover natten hadde jeg høy hvilepuls, og hørte uværet ta seg opp utenfor hytten. Jeg kvapp og våknet hver gang hytten ristet. Det var gått over til kraftig snøvær, og om det i det hele tatt er mulig å bevege seg ute i morgen, blir det blodslit gjennom dyp løssnø… Shit, jeg kommer meg aldri til Finse… BILDER: https://www.instagram.com/p/C5rRtW1tlqN/?igsh=b2xnNWt5dnlwZDZn Dag 3 av 7: Hellevassbu - Bismarvatnet Distanse: 31 km! Temperatur: -4C - +5C Sikt: Stort sett veldig bra sikt. Vær: Mest sol! Og snøfokk Vind: Mellom 0-15m/s, kastevinder ca. 17-20m/s Alt utstyr og bekledning var tørket, og jeg var klar til å prøve meg ut. Jeg fant en søppelsekk til bagasjen, og laget en «regnskjørt» av en annen søppelsekk slik at jeg kanskje overlever i tilfelle mer regn på turen. Der blåste heftigere enn i går, og det føyket godt langs bakken, men vindretningen betydde medvind - så jeg prøver. En ting vind gjør, det er å lage bra SKIFØRE! All snøen fra natten hadde blåst bort, og regnet hadde fryst, så det var skareføre, og jeg kunne gå fort. Vinden bakfra er MYE bedre enn vind imot! Første par timene var det riktignok mye oppover. Og fokksnøen som kom bakfra smeltet når de traff bindingene som solen varmet opp, og det iste hele tiden mellom skosåle og binding. Isen og måtte fjernes ett par ganger i minuttet til tider. Aldri opplevd maken, men om det ikke fjernes kan man trakke ut bøylen av skotuppen, og da er turen over, for det er en av de få tingene som ikke går å reparere i felt. Fenomenet varte heldigvis bare en times tid. De fleste holder seg nok inne i dag på grunn av vinden, men jeg storkoste meg. Jeg så kun èn gruppe på tur, eller var fjellet folketomt. Jeg gikk innom Litlos Turisthytte og støttet de med å kjøpe meg en kaffe og noe attåt. Etter lunch ga vinden seg og Hardangervidda viste seg fra sin beste side! 😍 Etablerte camp på Bismarvatnet, og siden det kun har føyket snø i dag, og ikke regn, kunne jeg krype i posen varm og helt tørr! BILDER: https://www.instagram.com/p/C5sPcmFNQv3/?igsh=MWJ5NzN4NWVsZmRvMQ== Dag 4 av 7: Bismarvatnet - ved Trondsbu Distanse: 27 km Temperatur: -4C - +6C Sikt: Alt fra god sikt, til whiteout Vær: Skyer, litt tåke, og REGN (igjen)! Vind: 0-10m/s, kastevinder ca. 12-13m/s NYDELIG morgen! Kuldegrader og lite vind. Pakket ned leiren, og børstet alt omhyggelig fritt for snø slik at alt skulle pakkes tørt ned. I dag blåste det relativt lite, målt i «Hardangervidda-skala». Jeg traff på folk fra Sandhaug Turisthytte, de forteller at det skal komme regn i dag, og ekstremt mye vind i morgen. HVA!?! Jeg som trodde kampen mot uværet var over for denne uken! Jeg kom meg relativt kjapt og greit til Sandhaug. Føret var greit og jeg kunne til en forandring gå litt uten hette og slalombriller. Jeg gikk inn på Sandhaug for å sponse de med en kaffe. Været ble værre, og hytten ble fort fyllt opp av gjester som søkte tilflukt for været som skal komme de to neste dagene. Flere som prøvde å krysse vidda, tar to dager her og går hjem igjen, pga. uværet som kommer. Det begynte å regne i det jeg gikk fra Sandhaug. Skjørtet jeg laget av søppelsekken klarte å holde vannet ute av buksen, selv om det ser helt idiotisk ut. Heller tørr og teit, enn våt og kul. Den våte snøen gav etterhvert sugende føre og seig framdrift som sugde energi. Satt opp teltet litt forbi Trondsbu. Utstyret ble nøye tørket med klut før det ble tatt inn i innerteltet. Helt tørr bolig, men dagens klær var helt våte og ytterteltet var ikke ett blivende sted, fordi det regnet kondens fra ytterduken når den ristet i vinden. Primusen kom i gang, klær til tørk i taket, snøsmelting, matlaging og annet «husarbeid» tok resten av kvelden. God natt. BILDER: https://www.instagram.com/p/C5seg2VtTaX/?igsh=MWxuc3Y5azhvemdxZA== Dag 5 av 7: Ved Trondsbu - Kjeldebu Distanse: 15 km Temperatur: -1C - 5C Sikt: Greit først på dagen, så totalt whiteout. Vær: Brutal vind, sol, skyer, snøfokk! Vind: 13-18m/s, kastevinder målt med vindmåler til 25m/s!!! Fikk pakket teltet relativt tørt, til tross regn i går. Det har blåst opp i løpet av natten og fryst på i dag. Kanskje er det slutt på regn? Skareføre og fokksnø leverte meget bra glid! Når jeg nærmet meg Dyranut økte vinden på kraftig, og kom rett imot. Så kraftig at kortfellene ikke gav godt nok feste på flatene lengre! Vinden tillot ikke å stoppe for å skifte til langfeller. Etappen til Dyranut Fjellstue ble derfor ett blodslit. Spiste lunch der og fikk skiftet til langfeller. Imens var det kolonnekjøring på veien. Planen var å gå ett stykke forbi Kjeldebu, med Kjeldebu som nødly om det skulle bli for ille. Vinden ble etterhvert så brutal at fokksnøen satt ned sikten til nesten ingenting. Jeg måtte gå forbi kvisten langs ruten, og søke etter neste kvist mellom bølgene av snøfokk. Brått blåste det så mye at vinden endret lyd fra skrikende uvær til dyp bass, og jeg så en tømmerstokk komme fykende rett over meg! (Trodde jeg). Men det var snøfokken som begynte å «rulle» i bølger over hodet på meg, og laget «tømmerstokk-skygger». Nå var det ikke kjangs å få satt opp telt lengre. Så plan B blir å grave en kantgrop, og vente der til det er mulig å campe. Men siden det ikke regner er jeg tørr, så jeg holder varmen godt. Jeg vet hvor jeg er, og hvor jeg skal: Kjeldebu! Jeg fortsetter! Ved Kjeldebu er det kaotisk! Jeg finner etter en stund døren til hytten, og må ta av skiene forsiktig for at de ikke skal fly avgårde. I det jeg skal ta tak i døren og kaste inn skiene stuper en mann ut. Han holder døren åpen med hele kroppen, mens det sitter en dame på huk og tar tak imot skiene og bagasjen. Det er umulig å høre hva de sier. Døren smeller igjen bak meg. Ikke overraskende så jeg ikke ett eneste menneske utendørs i dag. På dette tidspunktet melder NRK om at forholdene er så dårlige at kolonnen har kjørt seg fast på Hardangervidda! BILDER: https://www.instagram.com/p/C5s6_XsMM99/?igsh=ZzU4aHJjMGNhbGRu Dag 6 av 7: Kjeldebu - Store Hansbunuten - Distanse: 23km - Temperatur: -1C - +4C - Sikt: 1km tidvis. Ellers tåke og yr - Vær: Regn, og sludd, igjen… - Vind: 8-13m/s, kastevinder 17-19m/s Utsikten fra hytten var nydelig, hadde det ikke vert for været… Vinden pisket nemlig våt nysnø, sludd og regn opp langs vinduene. Det ble ikke tatt ett eneste bilde under marsjen i dag. Det er ikke så enkelt, eller fristende, når alt er vått og kaldt. Bakken var dekket med myk bløt nysnø, men det var ikke sugende føre (enda), så framdriften var god. Vinden var rolig, foreløbig. Etterhvert tok vinden såpass mye at jeg måtte støtte meg på stavene i kastene, og det regnet og sluddet sideveis. Jeg ble pissblaut, skoene ble fyllt med vann, hanskene ble gjennomvåte, og det var mye motbakker. Føret ble sugende når snøen ble våtere. Jeg gikk hele dagen uten å ta pauser, det var for kaldt og vått til det. Slikt vær og føre krever mye energi. Oppsett av teltet var litt utfordrende i de sterke kastevindene som nok var minst 15m/s+. Men dette har jeg øvd på hjemme, så oppsettet gikk bra. Utpå kvelden måtte jeg ut igjen å grave snøankrene til bardunene dypere ned i snøen, for vinden dro de opp! Glidelåsen i ytterteltet ble jobbet opp av vinden, jeg måtte derfor improvisere med litt tråd og knyte igjen glidelåsdrageren. Resten av kvelden ble brukt til primusfyring og tørking av klær, mens teltet ristet ganske mye i vinden. BILDER: https://www.instagram.com/p/C5taP9zIFv0/?igsh=MTYya2RjZXh6eWl2Nw== Dag 7 av 7: Store Hansbunuten - Finse! Distanse: 7 km Temperatur: -1C - +4C Sikt: God sikt Vær: Litt sol, og litt regn. Vind: 6-8m/s, kastevinder på 10-12m/s Siste dag! Kanskje for første gang har jeg tid til å gå ut av «planlegging og gjennomføringsmodus», og kjenner i magen at turen snart er over og at krysningen faktisk kommer til å bli gjennomført! Krysningen av Hardangervidda har ikke bare tatt 7 dager. For meg har den tatt 3 år, på en måte. Siden jeg for 3 år siden lå i teltet, i storm, utenfor Krækkja, og dro ned til Haugastøl dagen derpå med halen mellom bena, har jeg hatt ett ønske om å fullføre det jeg startet på. Men, dagen begynte nydelig, og med lite vind. Flekker med blå himmel, og gløtt med sol, kledde fjellene i området veldig godt. Etter å ha pakket campen, for siste gang, begynte jeg på sjarmøretappen ned til Finse. Enda en gang begynte det å regne, og blåse litt, men det plaget meg ikke i det hele tatt. Jo nærmere jeg kom Finse, jo sterkere ble mestringsfølelsen. Og enda sterkere ble den av at jeg hadde gjennomført turen alene, i dårlige forhold, og med mange uværsdager i løpet av uken. Planleggingen av turen har også krevd sitt. Siden jeg har gått alene, og må klare meg på egenhånd, utenfor mobildekning, har jeg alltid måttet ha plan A, B og C, i tilfelle det skjer noe uforutsett. Jeg har snudd ruten i forhold til været, og jeg har flere ganger i løpet av turen møtt på folk som gir opp på grunn av vær og forhold. Det har fått meg og til å tvile. Da jeg ankom Finse kjente jeg meg: ustoppelig! For ett eventyr! BILDER: https://www.instagram.com/p/C5t2buaIsZc/?igsh=MTZmZHloYzcyNm0xZQ== IMG_5221.mov 73445371019__C9E1479D-05FF-41C1-85AE-72883D66D23A.mov

NERDERIER: (Slutt å lese her, hvis du ikke er interessert i rare detaljer ) Litt nerderier trengs, jeg lister opp noen momenter som jeg har erfart under turen: 1: Artic Bedding: Jeg har ikke dette, så ta dette med en stor klype salt. Men jeg så flere som brukte dette. Jeg tenker at med så ufattelig mye regn som jeg hadde på turen, så ville ikke denne kunne brukes, for den kan ikke tas klissvåt inn i teltet. Jeg hadde søppelsekker i pulkbagene mine (ikea poser med glidelås), for å holde ting tørt. Samtidig slet mange jeg traff med veltende pulker på skaren i den voldsomme sidevinden som man opplevde. Så lavt tyngdepunkt og lite vindfang var vesentlig til tider. 2: Pulkdrag: Jeg gikk halve første dagen med taudrag, og opplevde 4 velt. Skiftet til fast drag og hadde 0 velt resten av turen, selv i hard sidevind og skareføre. Samtidig tror jeg taudrag ville vert utfordrende i de lange nedoverbakkene på bristende skare hvor man hverken kan ploge eller svinge, og pulken har mye bedre glid enn skiene. Også når jeg hadde vindkast på godt over 20m/s flere dager, bakfra, så er det kjangs for at pulken vil gått forbi meg om jeg hadde brukt tau. Og tidvis måtte jeg gå helt inntil kvistene på grunn av dårlig sikt eller sugeføre hvor scooterspor var eneste stedet med god glid, da vil man gjerne slippe å styre med at pulken vil på andre siden av kvisten enn seg selv. 3: Skifeller: Jeg brukte mohair langfeller 30% av turen, mohair kortfeller 65% av turen og smørefritt mønster 5% av turen. Uten langfeller viller jeg måtte snudd før Hellevassbu. Utrolig mye enklere å komme seg fram med langfeller når det er vanskelig og/eller bratt med pulk. Mohair feller glir også meget bra på snø. 4: Klestørk: Å tørke klær på kroppen under slike forhold var bare å glemme. Det er inn i teltet å skifte til tørt og fyre brenner som gjelder. Sikkerhetsnåler var genialt til å sikre at hansker, lue og annet tøy ikke faller ned på primusen når alt rister i vinden. Jeg hadde noen i repkittet mitt. Så sikkerhetsnåler skal henges opp på torkesnorene i alle teltene mine nå 👍 Jeg gjorder faktisk snøsmelting og matlaging i innerteltet flere dager, da med god lufting. Fordi kondensen regner voldsomt fra ytterteltet når det er sørpesnø, regner ute, og teltet rister i vinden. Alt i ytterteltet ble vått når det blåste. 5: Divstoff: Jeg bodde 2 netter på hytter, og en kveld hentet jeg overvann for å slippe snøsmelting. Det gikk kun 1.3 liter parafin, selv med timesvis med tørking. Jeg tror det var en fordel å ta med Optimus 111T, fordi denne kan stilles lavt og fortsatt brenner meget bra. Da går det lite parafin, og med redusert lufting i innerteltet blir det allikevel over 20-30 grader ved taket. Forbruksdetaljer: Lørdag: Steke middag, koke vann, tørke tøy, fyring for varme. Søndag: Smelte snø, koke vann til frokost, litt varme under spising av frokost. Mandag: Koking av overvann til middag, en periode med lett tørking og varme. Tirsdag: Koking av vann til Frokost, litt varme under spising. Smelting av snø og koking til middag. Mye tørking av vått tøy og støvler. Onsdag: Smelting av snø og koking til frokost, samt oppvarming for tørk av kondens. Torsdag: Koking til middag og smelting av snø, samt masse fyring for tørk og varme. Fredag: koking til frokost, og fyring for varme og tørk av kondens. 6: Strømforbruk: Hodelykt: Nesten ingenting Iphone: ladet 2 ganger. Mest i flymodus, bilder, litt podcast i teltet, og ett par nedlastede filmer. Garmin GPSmap 67 logget hele turen, og ble brukt aktivt. Den brukte 50% av batteriet. Brukte kun kartet i teltet. 7: Vekt: Pulk+sekk+mat+taudrag+stivt drag+mat+fuel etc. Ca 40 kilo. Mat for 7-8 dager (rikelig). 8: Klut: Kluten må faktisk få bli nevnt også. En Wettex-klut, slik som blir hard som papp om de tørker helt, var fantastisk god å tørke søl og kondens med. Faktisk innvendig i pissblaute sko kan den suge opp en del fuktighet også. Jeg tørket egentlig hele ytterteltet for kondens før jeg pakket ned, så hadde jeg tørr camp å sette opp. Klipset løs halve innerteltet, og tok resten ut via ventilen i fotenden: I innerteltet var det veldig lite kondens under turen. Og i de tilfellene der var fuktig, fyrte jeg brenneren en stund før jeg krøp ut av posen. EDIT: 9. Brenner: Valgte Optimus 111T denne gangen (stillebrenner). Jeg var svært fornøyd med valget, selv om jeg kunne valgt eks. MSR XGKII, Simmerlite eller 111 bråk, som også er i samlingen. Fordelen synes jeg er: - Brenner perfekt på parafin/tennvæske. Dette er mindre eksplosivt og merkbart drøyere i bruk enn bensin. - Perfekt og kontant flammeregulering. Stenger med en gang man skrur igjen, ingen etterflamme etter den stenges. - Brenner veldig blått og fint, også på lavt nivå. Dette gir mindre forbruk ved kosefyring i innerteltet, når man ikke har behov for mye effekt. - Ingenting å sette sammen, så veldig kjapp å få i gang. - Kjapp å pakke ned, kompakt i pulken, og veldig bra beskyttet som den er. Kan slenges rett i pulken eller pulkbagen, og ferdig med den. Lighter, tennstål, rødsprit, og en liten trakt passer alt i kassen. - Stille, og god flammespredning til steking. - Veldig stødig. Samt gode kjelestøtter. - Lite fotavtrykk når den er i bruk (krever lite plass). - Lite som kan gå galt, om den er bra vedlikeholdt. - Eneste ulempene er at den veier litt mer enn eks. XGKII med tilbehøret, men vektforskjellen blir meget liten på en så lang tur. Og den blir litt varm under når den er i gang veldig lenge til tørk/varme. Det har jeg løst med å legge leathermanen under, eller vippe opp brenneren og stikke reguleringsrattet inn mellom brenner og kassen. Brennerunderlaget jeg bruker er tilskjært av gymgulv fra biltema, som er lett og har god friksjon.

For denne helgens tur hadde jeg på forhånd ordnet Fjällräven Abisko bardunsnorer på alle teltets punkter, i tillegg til at jeg fikk tak i en pakkpose til et Abisko Shape 2 for Vern 1-teltet. Mye bedre! Ikke bare ser teltet bedre ut nå med litt mindre glorete farge på bardunene, men totalpakken føles mye bedre. De to bardunene over/under hverandre på hver langside vurderer jeg å kombinere til én. Det føles overkill med begge to. Teltet må ut i skikkelig uvær før jeg bestemmer meg 100% for dette. Litt for luksus og moro skyld tok jeg med et Helinox Table One Hard Top på turen - Dette gikk veldig fint å ha i forteltet for frokost- og middagskokkelering på morgenen med åpen dør - Bordet fikk også plass med lukket dør, men jeg ville ikke kokkelert så mye da det er kort vei opp til "taket" fra brenneren. Det var også god plass til hund på ~20 kg i teltet med meg. Ny "funksjon" funnet som irriterer smått: Det er mer eller mindre umulig å åpne/lukke døren nære enden uten å hekte seg fast i enten strikk-loopen eller andre andre gule loopen som er der for å holde på plass sammenrullet dør. Jeg må nok gjøre om vaner skapt fra Fjällräven-telt hvor dørene ender "i bunn" og ikke på siden, så får jeg heller aldri glide forbi det bokstavelige irritasjonspunktet på Vern 1-døra. Overlegen pakkpose, nesten halve volumet fra orginalposen, og fremdeles ikke så komprimert at det blir steinhardt og vanskelig å pakke igjen.

For 3 år siden skulle jeg gå Høgruta i jotunheimen. Den ble avlyst pga. korona, men jeg ville ikke la friuken bli kastet bort på å gjøre nyttige ting hjemme. Hva som skjedde, og hvorfor turen ikke gikk som planlagt, kan leses her: Nå, 3 år senere, fikk jeg endelig fullført turen, til tross enda værre forhold! Noen av hovedgrunnene til at jeg kunne presse meg lengre i tøffe forhold nå var: 1: Jeg har mer erfaring med å gå i hard vind i fjellet. Primært etter turer i Jotunheimen. 2: Hyttene var koronastengt sist gang, men det var de ikke nå. Når jeg går alene, over hardangervidda, må jeg ha både plan A, B og C for at jeg skal ha muligheter dersom noe uforutsett skulle skje, eller uværet setter inn. Hytter gir en god ekstra sikringsmulighet.

Takk En meget lærerik tur. Jeg rykket opp ett level i erfaring Pulken er tenkt som en liten slags levegg, og reduksjon av snøføyk. Men om det virker så mye, vet jeg ikke. Jeg tenker hvis det utgjør noen forskjell, er det til det bedre. Erik B. Jørgensen gjør dette alltid, og han har jo peiling (selv om han er danske). Abisko Endurance teltet stod meget bra ja. Brukte dobbelt stangsett denne turen (altså Abisko stengene, og Keb stengene). Jeg skulle til tider ønske at jeg hadde ett rent vintertelt, for psykens skyld, selv om det nok aldri var noen fare her. Strekket i duken fordeles over ett stort område, så det tåler nok temmelig mye belastning jeg tro. Bardunfestene er ihvertfall solide. MEN, festet til den midterste tørkesnoren røk når jeg tørket sko sammen med masse tunge våte klær. Over primusen… Ingen skade skjedd, men jeg forsterket alle festene i går kveld, slik at det ikke kan skje igjen:

Ellers så er det mulig Harila kjenner han der Jens...

Vårlig i Oslo nå, og den beste tiden for tur: Fuglene synger, og myggen har ikke kommet ennå. Tåka kom i åttetiden i går kveld, og forsvant i tolvtiden i dag, og det var igjen sol og vårstemning.

Kommet til Franklin, North Carolina, 191 km, 9 dager

Takk for det Jeg la til ett lite avsnitt om valg av brenner på turen, under nerding, det fortjener den 👍 Wettex kluten var tips som jeg plukket opp fra deg. Oppbevarte den i en liten lynlås-pose mellom bruk. Den kan tørke uendelig mye, fordi den absorberer mye etter hver gang den ble vridd opp. Tørker fort på tørkesnoren i taket også.

Takk for kjempefin rapport og det gleder meg å se 111´en der 111´er trives best, nemlig på tur. Oppsummering / nerding etter tur blir aldri feil, så takk for den også. I det hele tatt, vel gjennomført til trods for "møkkavær" og stor 👍 fra meg.

Artig og interessant lesning! Har faktisk liggende et par mohair kortfeller som jeg ikke har fått testa ennå, kjekt å vite at man kan se frem til god glid

Fantastisk lesing, og utmerket skrevet 😁👌 og for en tur! All ære til deg, og velfortjent mestringsfølelse 👏👏

Jeg oppfattet den nesten som en aprilspøk. Ser veldig kos ut, sosial etc. Men stor vektforskjell, pluss faktisk sove syns jeg høres litt rart ut. Så det å faktisk sove i den må vel testes ut. 1 voksen og et barn/hund i bananhengekøy er jo ei heller digg😂

Så ut som en knallfin tur! Vidda er krevende og godt gjort å klare det under slike forhold. Dette med regn vinters tid blir mer og mer vanlig og nytten av arctic bedding er begrenset. Har selv ikke helt sett nytten av det - men et valg hver enkelt får ta.

Turrapport: her er rom for nerderier i tråden også

I dag er det mandag, dette skulle vert Dag 4 av turen min fra Finse til Haukeliseter. Men når jeg ser på værmeldingen, tenker jeg det er like greit at jeg er kommet hjem. Det er meldt mye dårlig vær, og derfor ble turen kortere enn planlagt. ————————————————————— Dag 1, Fredag: Gikk sørover fra Finse. Mye vind og lav snøfokk, men sol og eventyrlig skiføre med veldig god glid! Fant en lun teltplass ved Midtnutevannet, her lå også ett turfølge på 7 personer. Stille og rolig natt, litt vind i perioder, men helt magisk stemning! Dag 2, Lørdag: Våkner vind, men sol og god sikt, og etter frokost gir vinden seg. Det skal begynne å blåse i kveld, så jeg står tidlig opp for å sette teltet nær Krækkja-turisthytte før vinden kommer, jeg tenker at jeg vil ha god tid til å sette opp en skikkelig festning som jeg kan ligge i til uværet er over. Skiføret er fabelaktig og jeg sluker kilometer! Rett før Krækkja kommer voldsomt kraftig vind. Mye sterkere og tidligere enn meldt. Eneste som er åpent på korona-stengte Krækkja er utedassen. Der er ett gulv man kan sove på i nøden, men da frister teltet mer. FullSizeRender.mov Jeg bruker lang tid på å grave en grop til teltet og få slått det opp i vind og snøfokk. Jeg må stå på duken mens jeg graver ned snøanker langs teltet for at det ikke skal fly avgårde. Alt man slipper blåser bort på ett blunk. Jeg graver også opp en levegg som delvis pulveriseres av vinden. Der og da visste jeg ingenting om at turfølget på 7, som jeg traff dagen før, ble hentet ut av snøscooterpatruljer bare 100 meter fra der jeg lå. Det samme ble ett mindre turfølge rett ved, og personer nær Sandhaug. Men teltet mitt stod, så jeg var trygg og varm, og hadde gluvet på utedassen å evakuere til i verste fall. Det ble 16 timer i teltet... Dag 3, Søndag: Værmeldingen sier at hvis jeg er glad i motvind kan jeg fortsette til Dyranut, en av få hytter som ikke er corona-stengt, og legge meg inn der til tirsdag. Ett lite værvindu gjør det mulig å klare i dag selv om RV7 over vidda er stengt pga. vind, men det frister ikke så mye med hele mandagen å bare se ut hyttevinduet. Onsdag er det meldt takstein i kastene deler av dagen og jeg vil få sterk motvind og tett snøvær i fleisen på Fredag/Lørdag på siste etappen til Haukeliseter. Den delen er også ukvistet og bratt så da må jeg gå nærmest i blinde nedover. Blir jef værfast igjen i det området er alle hyttene corona-steng og det kan bli flere dager i teltet før jeg kan gå videre. For små marginer, synes jeg. Jeg utsetter resten av turen til en annen gang når været er bedre, og får i stedet en fin etappe ned til Haugastøl-togstasjon med vinden mest i ryggen. Der treffer jeg det ene turfølget som ble reddet ned fra rett der jeg sov i telt i natt. Pulkene deres hadde blitt tatt av vinden og rullet sidelengs mens de gikk (jeg har selfølgelig sørget for at det ikke kan skje med min ). Vindmåler i nærheten viste vindkast på opptil 27 m/s i kastene! Det er full storm det! 😎😎😎

Det er en Toller, hannhund 👌 Plassfølelsen er overraskende god i teltet for meg på 183 cm. Fint plass til en stor ryggsekk i forteltet uten at det hindrer inn- eller utgang. Det ble en litt lux-tur denne helgen, så jeg prøvde til og med å kokkelere med et Helinox bord i forteltet (med åpen dør) - Det fungerte også knall.

Hva med å ta turen til Jøldalshytten? Forholdsvis flatt og lettgått terreng. https://ut.no/turforslag/112124/lett-vintertur-til-jldalshytta

Hahaha! Det er viktig å holde på tradisjonene her inne, @sneakyowl 😉 Men ja, det er absolutt noe å vurdere og ser det ut som! Hva slags firbeinte venn er det du har med deg? Ser ut som hen/den (hva er minst fornærmede å bli kalt for en hund man ikke vet så mye om?) har god plass der ja! Hvordan opplever du plass følelsen inne i selve teltet og vestibylen?

Googlet "treitabukker" uten hell… Regner med at det er et nedsettende utrykk. 😂 Etter å ha sovet på det har jeg kommet til at jeg også må akseptere alle disse engelske uttrykkene og betegnelsene.

@Nikke tror Harila godt kunne ledet et sånt program for menn og. Men av mannlige programledere er Monsen første som slår meg.

Det artige var jo at mange trodde dette var en (noe forsinket) aprilspøk fra Amok Litt usikker om jeg har trua på denne, den ser jo litt upraktisk ut, spesielt som det nevnes over, når en skal opp om natten osv..

Samojeden bør ikkje gå på langline men vere skikkeleg kopla heile tida, av hensyn til vilt. Eg har ved to høve opplevd at mine trekkhundar har snappa av solide liner, og ein gong også eit trekkbelte, berre så delane flagra. Eg tenker at for polarhundar er det nesten utan unnatak bandvtang heile året, og helst solid bånd Varmen er (som regel) ikkje eit problem i fjellet, men meir i høve trening i kvardagane, som det er mest av. Dette løyser ein som regel med å ha ein del treningsfri som sommaren, evt. korte turar tidleg morgon eller sein kveld/natt. Er det for varmt til å trekke (dei fleste eg kjenner sett ei grense for trening for polarhund på rundt 10 grader, 20 grader er altfor varmt!) er turar i hundeparken eller luffeturar alternativet. Luffeturar med trekkhund inneber ofte at hunden trekker meir enn den luffar 😅 I høve at du skriv at "Men som sagt skal ikke hunden min fokusere på trekk," så tenkjer eg at her ligg litt av nøkkelen til dine val. For det er altså diverre noko begrensa kor mykje du bestemmer kva hunden skal fokusere på....desse rasene er avla gjennom tusenvis av år på bestemte eigenskapar. Det er ikkje slik at dei vert trent opp til å ville trekke, dei er koda for det genetisk (sjølvsagt med litt variasjonar). Dersom ein gjerne vil unngå trekking og jakt, så bør ei prøve å kjøpe ein rase som ikkje er avla for det. Om ikkje er det ein fare for evig kamp, mistrivsel og usikkerheit. Gisle Uren har skrive ei god bok som heiter "Frossen friheit - håndbok i friluftsliv med polarhund". Her skriv han noko som eg synes oppsummerer godt, under "val av hund": "Skal du velge hund til et aktivt friluftsliv, så velg en hund som vil klare seg godt på grunn av sine egenskaper, ikke en hund som må klare seg til tross for dem". Eg trur at det beste valet best kan tas gjennom å snakke med dei ulike rasemiljøa spesifikt. Der er som regel veldig mange flinke folk, som er ivrige etter å hjelpe! Einskild personar sine anekdotiske observasjonar og erfaringar er verdifulle, men likefullt akkurat det; einskildpersonanes erfaringar og observasjonar. Rasemiljøa har som regel hatt meir av den bestemte rasen mellom hendene, og er dei fremste ekspertane på sine raser.

Pulk-for-tog. Hvorfor ikke. Som julegave hadde far spandert hotellweekend i Oslo og billett til eventyraften med foredrag av Børge Ousland og Erling Kagge. Årets vintereventyr var gitt. Her var det bare å spenne på seg ski og pulk på Dovrefjell og sette kursen sørover i retning hovedstaden. Det ble en tur full av opplevelser som bare norsk natur i januar kan varte opp med. Oppturer og nedturer. Kulde, baksing i bjørkeskog og pulkvelter. Mange pulkvelter. Noen av dem vakre og i solnedgang. Nattraid på Pellestova, tabber og feilvurderinger. Og den største skuffelsen av dem alle: en blokk med Melange. Her følger turapport fra 17 dager sørover på tur fra Hjerkinn på Dovrefjell til Jaren på Hadeland. Kart som viser ruta er vedlagt som pdf. Turen ble gjennomført 3-19 januar 2024. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Hagesæter En mann på snart 46 kan vel ikke lenger skylde på ungdommelig overmot. Overmot eller ikke, beslutningen om å ta snarveien langs sommerstien gjennom bjørkeskogen fra Hjerkinn stasjon mot Hagesæter var fremdeles like dårlig, og alene på tur var det ingen turkamerat til å påpeke denne åpenbare tabben. Bunnløs snø i bjørkeskog er jo tross alt kryptonitt for oss pulkfolk og fremdriften måtte bli deretter. Fem timer og to kilometer senere var E6 krysset og ikke lenger etter var teltet slått opp i lia like overfor Hagesæter. De andre passasjerene på toget fra Trondheim hadde nok for lengst ankommet Oslo S når jeg krøp ned i soveposen, men jeg kunne tross alt se frem til 17 dager foran meg på tur gjennom norsk januarvinter. #pulk-for-tog. Bilde 1: Løssnø og bjørkeskog fra Hjerkinn Stasjon. Dag 2: Hagesæter – Veslhjerkinnstjønnin (1246) En skikkelig kuldebølge lå over Midt- og Sør Norge denne første uken i Januar og det ga en frisk start på turen. Med mat og fuel for sytten dager i pulken og 300 høydemeter å forsere denne morgenen gikk det ikke fort oppover fra Hagesæter. Omsider over toppen fikk jeg besøk av to F35 jagere som øvet i luftrommet over. De kunne vise til vesentlig høyere forflytningsevne der de i en times tid gjennomførte akrobatikk over hodet på en enslig mann med pulk som neppe utgjorde det mest mobile bakkemålet for pilotene. Inne på platået hvor elva flater ut dreide jeg direkte østover mot Veslhjerkinnstjøninn (1246). Terrenget her inne var lettgått og jeg fant en fin teltplass ved det sørligste av de to små vannene. Det var kjølig med 35 minusgrader og litt trekk så det var godt å komme i teltet og fyre opp brenneren. I kulda hadde plastikk-koppen på termosen regelrett sprukket i løpet av dagen. På sånne kalde dager bruker jeg forøvrig å gå med MSR pumpa på innerlomma sånn at pakningene ikke blir for kalde for å være sikker på at det går raskt å få brenneren i gang når teltet er kommet opp. Tiden i teltet med primus er skikkelig kvalitetstid så jeg bruker å ta med litt godt med fuel sånn at jeg kan unne meg litt kosefyring i teltet hver kveld. Få ting slår en kopp kakao til lyden av XGK når nordlyset danser over teltet før en kryper i soveposen. Bilde 2: Artig å få besøk av to jagerfly som gav en liten oppvisning i luftakrobatikk Dag 3: Veslhjerkinnstjønnin (1246) – Mesetermyre i Grimsdalen Nok en nydelig dag med høytrykk og herlig klarvær. Fremdeles skikkelig kaldt, og Folldal rapporterte om 42 minusgrader på radioen. Jeg fortsatte å holde høyden mens jeg gikk sørover på vestsiden av Mehøe og Pikhetta. Holdt godt overfor Barthuset opp mot Fallfosshøe for å holde trygg avstand til de bratte områdene rundt Fallfossen og Tverråe. Etter hvert begynte nedstigen mot Grimsdalen, noe som ble en aldri så liten komedie. Litt slurvete navigering gjorde at jeg bommet på traseen nedover bjørkeskogen og fikk en ny runde med noen timer baksing i løssnø mellom bjørketrær. Heldigvis skulle jeg nedover, så med litt hjelp fra tyngdekraften gikk slalomturen sakte men sikkert nedover bjørkelia med utallige pulkvelt der jeg dro pulken med håndmakt mellom bjørketrærne. Heldigvis uten tilskuere. Vel nede i Grimsdalen var klokka blitt 16 og det var på med hodelykta mens jeg fulgte jervesporene på grusveien nedover dalen under en helt magisk stjernehimmel. Når klokka ble 19 slo jeg leir i mørket like ved Mesetermyre. Bilde 3: Slalåmrenn gjennom bjørkeskogen ned mot Grimsdalen Dag 4: Mesetermyre i Grimsdalen – Nord av Ellandkollen Nok en god natt i posen. Til tross for at den begynner å bli noen år gammel holder den kraftige vinter-soveposen min godt på varmen (innerpose av dun, ytterpose av kunstfiber). Jeg har gjennom årene blitt vant til å bruke dampsperreplast i posen når jeg går turer tidlig på vinteren. Det kan sikkert diskuteres om det er nødvendig, men for en 17 dagers vintertur i januar med minimale muligheter for tørking synes jeg det greit å holde kontroll på fuktigheten og gjør som Børge Ousland skriver i Ekspedisjonshåndboka si. Apropos fuktighet så blir det jo også på solotur en god del kondens å skrape fra teltduken om morgenen. Heldigvis er det ikke så altfor lenge før is-skrapinga er unnagjort og duften av morgenkaffe siver gjennom teltet til den herlige lyden av brenneren. Turen gikk videre et stykke nedover Grimsdalen før jeg dreide mer sørover over myrene og vann (879) ved Grimse hvor jeg så fire reinsdyr og masse jervespor. Her måtte etterhvert elva som kommer ned fra Heverdalen krysses og det ble en liten tålmodighetsprøve. Elva var fremdeles mye åpen, og det var langt mellom snøbroene, samt et kronglete terreng rundt elveleiet. Alene på tur er jeg ekstra forsiktig når det kommer til denne type krysninger så jeg tok meg god tid til å lete etter et krysningspunkt. Videre oppover mot Døråldalen trakk jeg opp i høyden og gikk langs vestsiden av dalen siden terrenget nede langs elva som kom fra Dørålstjønin virket knudrete og kronglete. Jeg slo omsider leir et lite stykke nord av Ellandkollen. I løpet av disse første dagene røk begge langfellene mine. Det var selve gummien lengst fremme på fellene som røk tvers av mens jeg gikk. Mulig at det kan skyldes de kalde temperaturen, for jeg har brukt samme ski og feller på lange mange vinterturer tidligere uten trøbbel og fellene var helt uskadde når jeg startet turen. Uansett, litt improvisasjon måtte til og jeg fikk reparert dem i teltet på en måte som gjorde at de holdt resten av turen. En liten kime til bekymring var forbruket av AAA batterier som var urovekkende høyt. Antall timer med hodelykt måtte reduseres om dette skulle holde helt frem. Bilde 4: Reparasjon av langfeller i teltet Dag 5: Nord av Ellandkollen – Bergedalen Dagen startet som vanlig kl 05.00 sånn at jeg var klar til å gå 07.30. Det blir lyst først i halv-nitida så tidlig på året så den første timen går mens det gryr av dag. Jeg synes lyset er spesielt flott akkurat på denne tida når natt blir til dag. Kursen gikk oppover Dørålen, og jeg gikk via Øvre Dørålseter for å krysse bekken som kommer ned fra Stygghøin. Så tidlig på året var det ingen liv å se i hyttene og det var veldig snøfattig og steinete i området. Videre oppover Dørålen blir det trangere og det er relativt bratt ned til elva så det er få krysningspunkter. Vinterruta til DNT er jo ikke merket så tidlig på året, men på kartet krysser dem elva like sørvest for Pikjtønne hvor det er mulig å komme seg ned til elva. Elva var også her delvis åpen, men etter en times rekognosering i området fant jeg trygge snøbroer og kunne krysse trygt. Oppover moreneryggene som markerer inngangen til Bergedalen var det så snøfattig at skiene måtte av og turen fortsatte til fots noen timer i det mest steinete områdene. Stakkars fjellpulken 😊. Oppover Bergedalen ble terrenget isete med mange bratte skavler og skrenter, så når mørket kom for alvor slo jeg leir. Terrenget var såpass krevende at jeg ikke var komfortabel å fortsette alene her kun med hodelykt. Bilde 5a: Snøfattig i nordre del av Rondane, Her bilde tatt nederst i Bergedalen i retning mot Dørålen Bilde 5b: Magiske Rondane Dag 6: Bergedalen – Fremre Gjetarbue Vinden hadde tatt seg skikkelig opp i natt og det blåste friskt så jeg måtte en tur i løpet av natta for å justere barduner og fjerne litt snøfokk . Stappet plugger i ørene og sov greit resten av natta. Jeg ventet litt i teltet denne morgenen til vinden løyet litt og lyset kom. Det var uansett greit å ha ordentlig dagslys i dette området. Etter en drøy times marsj nådde jeg toppen av Bergedalen og dreide kursen nedover Rondvassdalen. Jeg var veldig spent på hvordan isforholdene var ved innløpet til Rondevatnet. Nedover Rondvassdalen var bekkene helt åpne så pulken fikk bade litt på veien nedover, men ikke verre enn at det gikk fint. Soveposen lå for øvrig pakket i en vanntett Ortlieb pose nede i pulken selv om jeg bruker Arctic Bedding. Jeg bruker å veksle litt mellom å ha soveposen i beddingen eller nede i pulken avhengig av terrenget jeg går i og været. I området hvor jeg hadde gått så langt på turen var det greit å ha posen i pulken for å holde tyngdepunktet lavt og minske mengden pulkvelt litte grann. I tillegg var det greit å ha soveposen i vanntett pose når jeg måtte over åpne elver og bekker. Heldigvis hadde kuldeperioden sikret at det var trygg is til å komme inn på selve Rondevatnet. I dette området hadde det snødd mye mer enn i Døråladen og Bergedalen. Når jeg passerte Rondvassbu var det snødekte fjell på alle kanter. Et mektig skue. Kursen fortsatte sørover godt oppe i høyden øst for Storula, mens jeg gradvis dreide østover mot Fremre Gjetarbu. Etter å ha krysset elva her fortsatte jeg litt opp i høyden hvor jeg slo opp teltet mens det blåste relativt bra. Fremdriften var fremdeles ikke all verden målt i kilometer, men markant lenger enn de foregående dagene. Første strekket fra Hjerkinn til Rondvassbu hadde vært ganske krevende og tatt tid. Nå som Rondane snart var passert lå det forhåpentligvis litt enklere terreng og ventet lenger sør. Bilde 6a: Nederst i Rondvassdalen mot Rondvatnet, mange åpne bekker Bilde 6b: Langs Rondvatnet Dag 7: Fremre Gjetarbue – Svartkampen (1099) I løpet av natten hadde vinden fortsatt å ta seg opp så jeg var nøye med å sikre utstyr når jeg pakket ned camp om morgenen. Kuling fra nordvest ifølge yr og det var skikkelig surt å gå oppover mot passet mellom Skjerrelfjellet (1502) og Steinbudalshøa (1387). Det blåste såpass at vinden ved flere anledninger tok tak og regletrett blåste pulken overende. Det fortsatte også å blåse godt etter hvert som jeg gled nedover østsiden av Steinbudalen også. Her var jeg nøye med å holde god høyde tett på Nørdre Eldåkampen for å unngå det knudrete terrenget som ventet lenger ned hvor elva Eldåa møter Djupbekken. Det blåste såpass denne dagen at matpausene ble gjennomført inne i vindsekken som ligger lett tilgjengelig i pulken. Kulden hadde sluppet taket og blitt erstattet av lavtrykk med mildere temperaturer og vind. Her sør for Rondane hadde det vært en snørik sesong så langt og etter hvert som jeg nærmet meg Eldåbu ble det mer og mer brøyting i bløt og tung snø. Teltet ble slått opp dyp snø like ved Svartkampen (1099). En god dag tross alt og fornøyd med at antall kilometer per dag sakte, men sikkert øker. Bilde 7: Nederst i Steinbuddalen høyt over Eldåa med utsikt mot Søre Eldåkampen (1224) Dag 8: Svartkampen (1099) – Flågamyrin Dagen startet med å brøyte spor videre vestover mot Svartåa i retning av Venabgygdfjellet i tung snø. Gleden var derfor stor når det dukket opp noen gamle skispor siste biten oppover mot Klopptjønna (1034). Dette var første tegn til andre skiløpere siden jeg forlot Hjerkinn for en ukes tid siden. Etter Klopptjønna forsatte jeg stigningen oppover mot Uksam hvor en ny gledelig overraskelse ventet – Skiløype! Her hadde det vært løypemaskin fra Spidsbergseter og kjørt spor helt ned til Rondevegen. Langfeller ble erstattet av kortfeller mens jeg spiste kilometer nedover mot Øygardssætrin. I løypa traff jeg et hyggelig par og det var artig å slå av en prat med andre mennesker for første gang siden Hjerkinn. Etter å ha krysset Rondvegen var det slutt på skiløypa og noen timer senere nådde jeg Dørfallet. Her fulgte jeg traseen til «Trollløypa». Selv om den ikke er kjørt så tidlig på året gjør det navigeringa enkel. Etter Dørfallet dreide jeg sørøst i retning av Flågåmyrin. I en blanding av bjørkeskog og myrterreng ble snøen stadig dypere og fremdriften sank tilsvarende. Siste timen frem mot camp bestod av utallige pulkvelt på paddeflatt terreng. Etter hvert som pulken graver seg ned i snøen legger den seg gradvis over på siden. En klassisk kilde for frustrasjon blant oss pulk-fundamentalister. Dagen ble avsluttet med en annen klassisk utfordring: «Fastfrosset støvel i BC binding». Jeg er for så vidt nøye med å jevnlig rense bindingen (BC Magnum) for is og snø og har fast rutine om å ta av skia i pausene for å rense binding med Leatherman som ligger i jakkelomma. Men i løpet av siste etappe i dypsnøen på Flågamyrin hadde det sneket seg inn så mye is at det ikke var sjans å få opp bindingen når jeg slo leir. Løsningen ble til slutt å få på campskoa og ta med ski med støvel inn teltet for opptining og med fjerning av is. Når sant skal sies så foretrekker jeg den enkle 75mm bindingen og har liksom aldri blitt helt venn med BC bindinger på vinterturene mine. Men, skiskoene jeg har med 75mm binding er dessverre ikke like gode og varme som de store alfa polarstøvlene mine med BC og jeg hater å fryse på beina 😉 Bilde 8: «Pulkvelt i Solnedgang» - Mye fotografert motiv over Flågamyrin Dag 9: Flågamyrin – Vest av Røytjønnet (974) Dagen startet som den forrige sluttet med hyppige pulkvelt, men etter hvert ble Flågamyrin tilbakelagt og lenger fremme ventet den øvre delen av elva Søråa. Elva var fryst og grei å krysse, selv om det var litt baksing opp de bratte sidene ut av elvefaret. Ruta dreide så nitti grader sørover og oppover søkket mellom Brentfjellet (1102) og Store Skinalia. Terrenget var greit og etter hvert nådde jeg vestsida av Kvannslåmyrin. Her ventet nok en hyggelig overraskelse med skispor. Kilometerne forsvant like fort som sjokoladebitene under pausene når jeg suste (?) ned skiløypa mot Øksendal på kortfeller. Noen timer senere var teltet slått ikke langt fra Røytjønnet (974) en liten mil sørøst av Øksendalen. Disse timene i teltet hver kveld er virkelig noe jeg setter pris på. Min egen lille boble med god varme fra primusen, litt radio eller musikk til snøsmeltinga og skriving i dagboka. Livet på tur er rett og slett herlig. Og enkelt, ikke minst. Bilde 9: Inne i boblen Dag 10: Vest av Røytjønnet (974) – Byrysvollen -(Goppollen) Etter en liten time i herlige skiløyper var det slutt på moroa. Traseen videre sørover mot Vetåbu hadde ingen gått så langt i vinter og «Trolløypa» som består av preppa skispor fra Lillehammer til Rondane kjøres ikke før senere på vinteren. Det betydde fire kilometer i bunnløs snø gjennom skog og myr. Eneste måte å komme frem på var å sette igjen pulken, tråkke spor 100-200 m for deretter å gå tilbake og hente pulken. Syv (!) timer tok det å tråkle seg frem disse fire kilometerne, mens tankene hentet frem minner fra bunnløs sukker-snø i Stabbursdalen i Finnmark noen år tidligere. Skikkelig dritt, men en form for mental trening er det jo. Det går tross alt fremover. Bare fryktelig sakte. Uansett, utpå ettermiddagen var jeg fremme ved Vetåbu. Det fristet lite å fortsette i samme tralten videre øst over Goppollmyrene og veien som går nedover fra Vetåbu vikket forlokkende. En god beslutning. En drøy time senere var 7km tilbakelagt på snøbrøytet vei uten å treffe en eneste bil før jeg nådde skiløypa som går øst-vest gjennom Byrusvollen. Her ble teltet slått opp så nært som overhodet mulig til løypa og nok en vel gjennomført dag ble feiret med Drytech Pasta Bolognese med kakao til dessert. Bilde 10: Brøytebil Dag 11: Byrysvollen (Goppollen) – Hafjell Dennis aka «The Flying Dutchman». Jeg gledet meg virkelig til å treffe Dennis den dagen. Han på nordlig kurs fra Lillehammer for å gå meg i møte. Jeg ble kjent med Dennis for noen år siden da vi krysset Grønland og vi har møtes jevnlig siden da. En herlig kar fra Nederland som deler fasinasjonen av det enkle liv med pulk og telt. Planen var å gå sammen siste strekket sørover og vi utvekslet stadig posisjonsmeldinger mens jeg suste (?) i skiløypene sørover mot Hafjell. Her dukket stadig flere skiløpere opp med skøyteski og pannebånd og beskjeden var tydelig. Her var det pulkfolket som har vikeplikt for skøytende skiløpere som skal rekke hjem til hytta for biff og rødvin så her var det bare å holde seg helt ytterst på skulderen av skiløypa. Gleden var derfor stor når jeg plutselig oppdaget enn artsfrende, et menneske med pulk og fjellski, komme gående imot meg midt i skiløypa. Det er flere av oss med pulk som har forvillet oss inn i dette habitatet av rumpetasker, raske briller og Swix effekter! Og enda bedre, det var jo Dennis. Gjensynsgleden var stor da vi omfavnet hverandre og gleden ble ikke mindre når Dennis høytidelig overrakte fire nye pakker med sårt trengte AAA batterier medbrakt fra Lillehammer. Med pulken full av batterier fant vi fort en teltplass så nært skiløypa vi kunne under lyset fra hodelykter med rykende ferske batterier. Bilde 11: Gjensynsglede når Dennis «The Flying Dutchman» blir med på siste del av turen Dag 12: Hafjell – Igletjernet I ly av mørket lusket vi oss forbi Swix-folkets høyborg – selve Pellestova. Med dempede hodelykter snek vi oss frem mot søppelcontainerne. Fristelsen om å avlaste vekten på pulken ble for stor. I et nøye planlagt raid ble tom realturmat-emballasje sortert og effektivt matet inn i containere før en eneste gjest på Pellestova hadde nytt sin første kopp Cortado til frokosten. Ivrig etter å komme oss avgårde fra åstedet satt vi full fart mot Lillehammer. Her manglet det ikke på bratte kneiker nedover og ikke lenge etter ga jeg ufrivillig min nederlandske venn en oppvisning av den klassiske fallteknikken «engelsk brems» Ansiktet ble plantet i snøen mens pulk og ski lagde en gordisk knute til stor glede for hyttefolket på Hafjelltoppen som fulgte ivrig med fra frokostbordet. Stoltheten var heldigvis det eneste som tok skade i fallet og vi kunne fortsette kursen videre mot Lillehammer og Birkebeiner skistadion. Forrige gang jeg var her var i Februar 1994 hvor jeg så ung Ole Einar Bjørndalen gå inn til 36 plass på 20km skiskyting. Tretti år senere var inngangspulsen lav når vi entret standplass for å innta lunch fra hver vår snackpose. Det ble ingen strafferunder og neste mål var Moelv. Her fulgte vi diverse gangveier, skogsveier og skiløyper som til sammen dannet et noenlunde sammenhengende nettverk av en trase i høydene på østsiden av Mjøsa. Etter en trivelig dag på ski fant vi en fin teltplass ikke langt fra Igletjernet nord for Brøttum. Bilde 12: Idyllisk (?) pause i boligområde i Lillehammer Dag 13: Igletjernet-Bråstad Kirke Kupert. Et enkelt ord som beskriver terrenget langs Mjøsas østside. I hvilken grad dette er rett eller gal side av Mjøsa skal dog forbli usagt. Uansett, en artig dag ble det, ikke minst takket være de hyggelige menneskene vi møtte på veien lang disse skogsveiene. Høydepunktet var å passere barnehagen ved Nordvang hvor skiløypa gikk rett gjennom selve barnehagen. Artig for to skiløpere med pulk å passere til stor jubel fra de lokale barna! Vel nede i Moelv var det på tide å krysse Mjøsa. Med D/S Skibladner trygt fortøyd for vinteren ble løsningen Moelv Taxi som fikk plass til både pulker og skiløpere. Over på andre siden av Mjøsa satt vi opp camp på et jorde ca 151 meter fra bebyggelsen ved Bråstad. To turgåere med refleks-vest og lommelykt stusset fælt på hvorfor det var kommet opp telt i nabolaget, mens jeg fortalte Dennis hvor heldig vi er her i Norge som har allemannsretten. Bilde 15: Utsikt fra Biskopåsen sørover mot Mjøsa. Moelv fremmet til venstre. Dag 14: Bråstad Kirke – Nord av Skumsjøen (432) En artig dag som startet med litt stigning oppover mot skistua overfor Gjøvik. Det var relativt kaldt med tretti minusgrader denne dagen og på vei nedover traff vi en hyggelig skiløper som inviterte oss inn på en kopp kaffe i kulden. Det viste seg å være en ivrig pulk-entusiast som vartet opp med krumkaker og kaffe mens praten satt løs. To timer senere var det på tide å komme seg videre og vi satt kursen mot Skumsjøen (432) hvor vi satt opp teltene våre side om side. Terrenget her på Toten bestod mye av opp-og-ned over koller langs skogsveier og skiløyper. Få av skiløypene var preparert så tidlig på året, men de dannet en noenlunde sammenhengende trase sørover som vi kunne følge mot Lygna. Bilde 14: Camp like nord for Skumsjøen Dag 15: Nord av Skumsjøen (432) - Lunnasæthermyra Yr varslet om et voldsomt snøfall på Østlandet denne natten og det slo til for fullt. Vi våknet til nedsnødde pulker og det som verre var, et fullstendig nedsnødd skispor. Det fortsatte å snø hele dagen og vi byttet jevnlig på å brøyte spor opp og ned koller på Toten. Den gode fremdriften fra dagen før var blitt erstatt av museskritt og når dagen var omme hadde vi ikke gjort unna mer enn en mil. Heldigvis lovet meteorologen at snøfallet skulle gi seg og vi kunne se frem til høytrykk og klarvær resten av turen. I boka «På ski over Grønland» beskriver Fridtjof Nansen hvordan de opplevde en voldsom «smørhunger» når de krysset innlandsisen i 1888. Nå var nok ikke denne hungeren etter smør like stor for en 46år gammel amanuensis på ski gjennom Toten som for en fremadstormende Dr. Nansen over innlandsisen på Grønland. Men jeg hadde uansett gledet meg til å fortære denne smørklumpen som Dennis hadde kjøpt for meg når vi passerte Kiwi Moelv dagen før. Skuffelsen var derfor stor når jeg innså hvilken tabbe det hadde vært å sende en stakkars nederlender alene inn på Kiwi for å handle uten påfølgende kvalitetskontroll. Tappert måtte jeg skjule skuffelsen når jeg satt tennene i 200gram Melange! Bilde 15a: Toten Bilde 15b: Skuffelsen - Melange Dag 16: Lunnasæthermyra – Lysingsmyra (vest av Einafjorden) Var det en drøm? Vi stod opp 05.30 og jeg kunne ikke vente med å kikke ut teltåpningen for å se bort til skiløypa. I løpet av natten var jeg sikker på at jeg hadde hørt den gjenkjennelige lyden fra «PistonBully» - Løypemaskina. Og der var det. Like bortenfor teltet. Ny-preppet skiløype. Etter frokosten rev vi av oss (lang)fellene og suste nedover åsen med kurs mot Eina. Etter hvert fulgte vi skinnene til den nedlagte Valdresbanen hvor det går skispor om vinteren. Vi diskuterte hvordan kurvatur og stigningsforhold på en jernbane er drømmeforhold for oss med pulk mens vi dampet av gårde sørøstover. Under lunch-pausen kom vi en prat med en særdeles hyggelig, og ikke minst sprek, 66-åring. Han var på treningstur til skiløpet han skulle gå senere i vinter. Nordenskioldsløpet fra Jokkmokk, visstnok verdens lengste skirenn på 220km hvor en må gå på 21timer for å få merket. Fremdeles 9 mil fra oslo, mente han at vi lett kunne burde kunne gå dit på en dag… Vi takket for tilliten, men påpekte høflig at med pulk, feller og fjellski var nok dette litt overkant av forventet dagsetappe, selv for Dennis The Flying Dutchman Det å prate med folk en møter underveis på tur er noe jeg setter stor pris. Samtidig er det også en gullgruve i form av å få tips og råd fra lokalkjente. Enten det er reindriftseiere i Finnmark eller treningsnarkomane på Toten så er jeg takknemlig for informasjonen de gir og deler. De forteller om koordinater til private koier på Gallokvidda eller enkleste vei sørover langs Einafjorden. Angående det sistnevnte så fikk vi her tips om det var veldig kurant å følge bilveien på vestsiden fra Eina noen kilometer ned til Sæthervika så slapp vi å gå på vannet hvor det var mye overvann nå. Veien var som lovet snødekt og lite trafikkert så det var et trygt og lurt tips. Fra Sæthervika fortsatte vi sørover inn i skogen og følgte skiløupa oppover fra Sønstebygrenda mens vi klatret oppover mot Strandhøgda hvor vi slo opp teltet på Lysningsmyra like nedenfor. Dag 17: Lysingsmyra (vest av Einafjorden) – Jaren - Oslo S. Siste dag på tur. Det er alltid en spesiell følelse å pakke ned camp siste dag når en vet at eventyret er over for denne gang. Det var fredag og vi hadde avtale om å møte min far i Oslo som hadde spandert helg med hotellovernatting og billetter til Eventyraften i julegave. Dagen startet med litt klatring oppover mot høgkorset (757) før vi kunne gli ned mot Lygna i ny-preppete skispor. Her var det norgescup i Langrenn og et yrende liv av skiløpere. På veikroa ved bensinstasjonen ble det full tank og vi tok oss rikelig tid til å nyte karbonadesmørbrød og lade opp mobiltelefoner. Turens siste etappe ble også den letteste der vi rant ned 400 høydemeter fra Lygna til Jaren ved Randsfjorden. Her var planen å hoppe på Gjøvikbanen. Nede i Jaren kom vi en prat med en dame som guidet oss hele veien gjennom sentrum ned til stasjonen og med hennes hjelp rakk vi akkurat frem til perrongen i det toget kom. Hun fortalte på veien at hun hadde flyktet fra krigen i Ukraina og bodde nå her på Hadeland. Hennes historie setter jo turen vår litt i perspektiv og minnet oss på hvor utrolig privilegerte og heldige vi er som kan dra på en slik skitur bare fordi vi har lyst. Apropos god hjelp, så var tog-personellet fra Vy på Gjøvikbanen også særdeles hjelpsomme der de hjalp oss med å demontere og løfte om bord pulker. «Selvfølgelig skal dere få være med oss. Vi hjelper dere, bare slapp av» var beskjeden fra en smilende konduktør. Nå ventet tog-for-pulk-for-tog. Vel fremme på Oslo S ventet sjarmøretappen til Hotel Opera. Dette må ha vært den tregeste 200meteren på hele turen, inkludert etappen over dypsnøen på vei til Vetåbu. Bunnløs sukker-snø, bjørkeskog og åpne elver var ingenting mot storbyens svingdører, rulletrapper og smale heiser 😉 Bilde 17a: Full tank på Lygna Bilde 17b: Siste etappe Bilde 17c: Ikke helt klart for storbylivet enda Haavard_rute.pdf

Oppfølging på førsteinntrykkene etter å faktisk ha tatt teltet i bruk på tur: Oppsett Teltet er utrolig enkelt å slå opp, og det eneste som tar noe tid verdt å nevne er å plugge ned alle bardunene skikkelig (10 stk. totalt). Ferdig oppslått føles teltet temmelig urokkelig. Det var helt vindstille på testturen, så noe vindtest ble ikke gjort, men ut i fra det jeg har sett og følt på teltet er jeg rimelig sikker på at det meste kan kastes på det uten problem. Plugger Alle de 20 medfølgende pluggene blir brukt om man plugger ut duken langs bakken. Dette er nok ikke strengt nødvendig, men bidrar til strammere duk og sannsynligvis mindre blafring i vind. Stramt telt er bra telt, pleier jeg å si. Pluggene føles som tidligere nevnt veldig gode. Teksturen på de gjør at de sitter veldig godt, men er sikkert ikke så morsomme å vaske rene etter å ha stått i jord. I relativt hard snø var det null problem å kun bruke originalpluggene. Jeg står likevel ved at jeg synes pluggene er overkill, og kommer nok til å bruke DAC V-Pegs fra Fjällräven-teltene mine istedenfor (hey, 4,5g mindre per plugg 😁). Innertelt Jeg trodde først det var noe galt med innerteltet da det etter et stramt og fint yttertelt-oppsett hang veldig slapt, spesielt i bredderetningen. Etter litt prøving og leting fant jeg til slutt ut at ved de 5 festpunktene langs bakken mellom inner- og yttertelt var det mulighet til å stramme opp festet for å dra innerteltet nærmere ytterteltet. Disse ser man ikke uten å snu teltet på hodet, eventuelt stikke hånda under duken for å kjenne etter. Etter stramming av disse punktene ble innerteltet herlig stramt og ga en mye bedre romfølelse enn det som først var tilfellet. Dette er egentlig en litt undervurdert funksjon i teltet som jeg godt skulle sett i fotenden på de andre tunellteltene mine. Det er ikke alltid man får til en perfekt "pitch" med yttertelt godt strukket ut i lengden (avhengig av terreng), og det kan forplante seg ved at innerteltet i fotenden blir slapt og skråningen i taket (for oss som ikke har rette endevegger) blir mye lavere enn det burde være. Med slike strammere kan man i hvert fall sørge for at romfølelsen i innerteltet ikke lider om det utvendige oppsettet ikke er perfekt. Det var god plass til et Exped Synmat 7 LW oppå et Therm-a-rest Z-Lite og takhøyden virket bedre enn først opplevd ved stueoppsettet. Jeg kunne bevege meg overraskende mye rundt i teltet uten å føle at jeg måtte senke hodet/ikke kunne sitte rett. Sitter jeg helt rett oppå liggeunderlagene sneier jeg borti taket i blant, uten at det føles som en hindring. Merkelig nok ga teltet en romfølelse som føltes bedre ut enn Abisko Shape 2-teltet mitt, spesielt i takhøyden. En vesentlig faktor til dette er nok at den ekstra plassen i innerteltet på siden går i en stor bue opp til taket. Det gir en ganske stor effektiv plass til å bevege seg på. Liggende var det nok av plass til mine 183cm og stor dunsovepose. Soveposen sneier nok litt borti siden/enden av fotenden. Siden ventilasjonslukene sitter såppass lavt i innerteltet mistenker jeg at disse fort kan bli delvis blokkert av stor sovepose hette/fotende. Jeg synes ventilasjonslukene i innerteltet burde vært der lommene i endevegg/tak er plassert. Da hadde man effektivt fått unna kondens fra pust (liggende på rygg) rett ut av innerteltet, istedenfor å stirre rett på en lomme. Kanskje dette blir en fremtidig DIY-fiks. Apropos lommer så er det 6 stk av de, men kun de to i sideveggen ut mot inngangen har plass til noe så lite som soveposens pakkpose. Resterende 4 minilommer kommer nok ikke til å bli brukt for min del. Diverse Glidelåsdrager-dingser på inner- og yttertelt dører er selvlysende i mørket. Det er jo litt kult. Jeg prøvde for moro skyld å sove med helt lukket innertelt-dør (ikke mesh-åpning), og åpne ventilasjonsluker. Ikke overraskende nok ble det temmelig vått i innerteltet og på soveposen, siden det var fullstendig vindstille. Spent på kondenshåndteringen (ventilasjonen) ved litt mer bevegelse i lufta. Noen ting ved teltet som virket spesielt kjipe og billige: - Bardunsnorer, bardunstrammere og tørkeline (samme type snor) føles superbillige ut - Tror ikke det kommer i veien for å være stormsikkert, men kommer nok til å bytte ut med Fjällräven Dyneema-barduner eller Hilleberg's barduner for feelingen sin skyld. - Tørkelina har ingen strammer og henger slapt "out-of-the-box". Kan knyte den strammere. - Kroken for å hekte på de ytre ventilasjonshettene på endebardunene virker veldig tynn og skjør. Absolutt ikke hanskevennlig. Kommer nok til å bytte ut med noe annet. - Strikker for å feste dører ved bruk av "toggles" virker veldig tynne og kjipe. Jeg regner ikke med at de holder elastisiteten sin i mange år. - Fester i innertelt for lampe, dør, etc. Kjennes superkjipe ut i forhold til resten av innertelt-materialet som har en ganske god kvalitetsfølelse over seg. Nedpakking Et ganske stort kriterium for meg personlig er at jeg kan pakke ferdig sekken fra innsiden uten å gå ut av teltet. Dette gikk heldigvis knirkefritt i Vern 1. Det er nok av plass til å romstrere med sovepose, liggeunderlag og sekk og utstyr uten å bli våt fra den kondensvåte innertelt-duken. Pakkposen er som nevnt tidligere unødvendig (i mine øyne) stor og uten kompresjonsmuligheter. Men på tross av dette synes jeg åpningen på pakkposen ikke er stor nok. Her kommer jeg nok sterkt til å vurdere å skaffe meg en Abisko Shape 2-pakkpose eller tilsvarende for Vern 1-teltet😅 De pakkposene er både mindre, har gode kompresjonsmuligheter og har stoor åpning for å få teltet nedi. Oppsummert Alt i alt er jeg veldig positivt overrasket og fornøyd. Det er utrolig mye telt og kvalitet for pengene og sånn sett en "no-brainer". Hadde teltet vært Hilleberg-dyrt ville de små tingene av mindre god opplevd kvalitet vært litt hårreisende. Med en annen type kvalitetsbarduner er mye gjort for å løfte teltet der jeg synes det burde være. Jeg aner at det blir lengre mellom solo-turene som Shape 2 får blir med på fremover i hvert fall Fotos Innertelt før oppstramming: Innertelt etter oppstramming: Strikk i tvilsom kvalitet: Krok i tvilsom kvalitet: Innertelt-feste for lampe/dører i tvilsom kvalitet: Dette er det du ser om du ligger på ryggen (lomme som burde vært ventilasjonsmesh):

Kjøpte ett av disse teltene med skjønnhetsfeil. Har bare satt der opp i hagen for og se. På det ene bildet kan man se disse farge flekkene som er grunnlaget for 60% rabatt. De kommer ikke til og plage meg nevneverdig. Vekten var også spot on på det som er oppgitt. Dette blir en fornøyelse og bruke kontra de lave teltene jeg har brukt de siste årene🙂.