Vinnerliste

Da har jeg kommet til Sandhaug. Tar meg en kaffe her før jeg går videre. Toger mitt går Fredag kl 12:30, fra Finse. Det har vert mye vær hittil. Søndag var min værste dag på tur i hele mitt liv. Jeg gikk i dyp sørpe i ØS PØS regnvær. Skiene var under snøen, stavene gikk halveis ned i snøen, og skiskoene var helt fyllt med vann. Jeg tok inn på Hellevassbu og fikk tørket opp. Heldigvis blåste det som bare juling om natten, slik at all snøen som kom i løpet av natten ble blåst bort og det ble hardt føre på Mandagen. Det ble kanskje min beste dag på fjellski noensinne, selv om det blåste hardt. Jeg vikk vinden hovedsaklig i hekken, og det er helt nydelig. Fant en nydelig teltplass, og slo opp tørt telt og gravde meg ned til friskt overvann og slapp å smelte snø. Dagene som kommer byr på litt av hvert. Jeg bare håper jeg slipper det regnet, det er det aller verste. Jeg går via Dyranut og Kjeldebu, så jeg slipper å dreie mot være som jeg må hvis jeg går via Krækkja.

Ønsker bare å understreke at det er enormt forskjell på Alaskan huskyer. Jeg har erfaring med flere, og har to selv. Den ene jeg har er en sterk hannhund. Han skal framover for enhver pris. Drar tung pulk eller bærer solid kløv. Kan springe mil etter mil. Sterkt jaktinstinkt, på alt fra spissmus til elg. Spesielt sau blir han helt mongo av. Og så har jeg ei ganske forsiktig og tafatt lita tispe. Kan gå løst og går da helt oppi hælene på meg, stikker aldri av. Ikke særlig jaktinstinkt. Skikkelig godt pelset. Trekker jevnt, men ikke samme fysiske utholdenhet eller styrke. Jeg foreslår ikke at du velger alaskan husky, tror andre raser vil passe deg bedre. Men ønsket å understreke at det er stor forskjell blant alaska huskyer (noe som er naturlig når rasen ikke er i regi av noen kennelklubb med faste standarder). Så om du finner den riktige huskyen kunne det sikkert vært supert, men er vanskelig å vite hvordan de blir som voksne om det er valp du går til anskaffelse av.

Har snakket med ulike oppdrettere fra Samojed og Islandsk fårehund. Begge sier at jeg kan lett bruke rasen deres til mitt bruk, men at med Samojed må jeg bare ta litt mer hensyn på varme dager. Ble derfor usikker, og gikk til dette forumet for å høre. Men her kommer det hunderaser i alle kanter (noe jeg selvfølgelig setter pris på!). Men skal heller ikke være lett dette haha!

Har ikke erfaring med TS sine ønsker, men kommer likevel med et lite innspill: Om mulig, ville jeg tatt med i betraktningen om rasen er førerorientert eller ikke. Vi har en blandingshund, storpuddel og jaktlabrador, som er mer opptatt av å holde flokken (familien) samlet enn fokus på fører. Dette kombinert med en hund som stadig blir lokket ut i sideterrenget av en undrende nese fører til vansker med å holde fokus på retning. Mye av dette er selvfølgelig trenbart, vi var ikke nok fokusert på dette i tidlig alder. Samtidig er noe genetisk betinget. Skal du gå mye på tur med hunden er det godt om du har en hund som har deg (fører) som fokus, og ikke alt det andre.

Gøy med oppdatering! Vi gikk ca Rauhelleren-Fagerheim på søndag, hadde mye forskjellig vær. Dette var artig 😎 IMG_7731.mov

Rasevalg er jo alltid et spennende tema, man får minst like mange ulike innspill som antall hundeiere som svarer Selv om overskriften egentlig bare omhandler 2, så skal jeg også komme med et helt annet forslag, uten at jeg har rasen selv .. men en jeg sterkt vurderer hvis jeg skal kjøpe meg valp (jeg bruker å ende opp med omplassering og da er det fort mer utvalget enn ønskene som ender opp med å være avgjørende) Har du vurdert lappsk vallhund? Basert på hva jeg har sett om rasen er dette er i utgangspunktet reingjetingas border collie, lærevillig, krever mye trim, lite pelsstell og trives ute selv i lave temperaturer, stor nok til å kløve med. Den må selvsagt trenes til å omgås sau og andre dyr, men den har ikke det jaktinstinket som gjør a man må holde polarhunden i bånd konstant. Så er det jo en spisshund så det kan vel være noe lyd i den. Tviler på om den laikaen har noe særlig mindre jaktinstinkt enn de andre polarhundene, står jo i rasebeskrivelsen at den ble regnet som en variant av Østsibirsk laika og det er jo en utpreget jakthund. Det ligger en gammel forumtråd om lapsk vallhund her

Jeg tok en omplasseringshund nettopp fordi jeg ville ha en som kunne begynne å jobbe relativt fort og da fikk jeg også prøve hunden først. Jeg skulle egentlig ikke ha alaska husky men nå har jeg en alaska husky og angrer ikke et sekund. Jobber godt nok ute og er en drøm å ha inne. Er rolig og stresser ikke eller lager noe lyd. På grensa til like krevende som en golden retriever vil jeg nesten påstå.

Et lite tips for å (potensielt) finne ut om bomveier uten å ringe rundt: sjekk UT.no. For mange slike steder finnes det turforslag, gjerne fotturer, og da står det ofte skrevet hvordan man kommer seg til utgangspunktet. Det samme med en del utleiehytter på inatur.no. Da er det gjerne bemerket at man skal «kjøre opp bomveien» eller lignende, og i beste fall er det også oppgitt pris etc. (evt. har enkelte bomselskaper kart med sine bomveier i form av skiltgjenkjenning som en del veilag benytter). For veien til Mjåvatn ser det ikke ut til å være stengt, da flyfoto viser både parkerte biler og båtutsett, selv om slikt kan være begrenset til tilgang for hytteeiere osv. Men spesifikt for tilkomstveien til Mjåvatn er det beskrevet som bomvei som kostet 120 kr per 2022 i turbeskrivelsen på UT.no Der ligger også lenke til NRK for serien «Med Monsen på villspor» , da Jon Almaas og Lars Monsen var i dette området, og kom i mål på nevnte båtutsett/parkering i vestenden av Mjåvant. Så kan være verdt en titt for å få inntrykk av terrenget mht. kano-/kajakkpadling, da de padla en god del packraft i det aktuelle området

Hm, jeg har mye Devold og aldri merket noe. Mulig min egen kroppslukt på tur overdøver alt annet..

Jeg kan tenke mye rart men jeg brukte et par år for å finne riktig rase så bare ta deg god tid så finner du ut hva som passer seg best men kanskje islands fårehund uten at jeg heller kjenner den. Man skal være forsiktig med å kjøle ned hunder i vann mtp at hele pelsen blir våt og ganske fort så blir den våte pelsen varm igjen slik jeg har forstått det men å kjøle ned potene skal visst være relativt effektivt. Men jeg er ingen hundeekspert på hverken det ene eller det andre men vet hvord jævlig det er å bomme på rasevalg 😅

Jeg kjenner folk som har, blant annet en god venn. Solid pels, kan gå løst uten å stikke av, snill og enkel å ha med å gjøre. Ikke noe særlig jaktinstinkt. Som kløvhund er den nok ypperlig. Har hørt om finsk lapp som brukes til trekk også, men avhenger kanskje litt av individet. Tror ihvertfall det er en rase som trådstarter kan lese nærmere om.

Har begynt søken etter ny stekepanne, den vil stort sett bli brukt til å lage pannekaker eller å steke fisk på tur så det må nesten være en non-stick stekepanne. Noen som har noen anbefalinger? Noe som har god coating, lav vekt, god varmespredning er selvfølgelig en bonus og som er lett å ha med å gjøre. Kommer kun til å bli brukt med gassbrenner, aldri bål.

Jeg har begynt å gå litt aktivitetsferier, begynte med The Kerry Way i Irland i fjor, og i år så falt valget på vandreruten "Coast to Coast" i Storbritannia, som går fra St Bees ved Irskesjøen i The Lake District og 300km på tvers av England til Robin Hood's Bay i Yorkshire Har lagt opp turen til å ta 14 dager, inkludert en hviledag midt i. Lengste etappen blir da 37km, men den er realtiv flat så burde gå greit (fra Richmond til Ingleby Arncliffe). Er bestilt opplegg via reisebyrå (samme jeg brukte i fjor) og er da gåing fra "hytte til hytte" som vi ville sagt i Norge - fra overnatting til overnatting og det er et bagasjebyrå som frakter hovedbagasjen mellom stedene så alt jeg trenger er en dagssekk med mat og litt skift (just in case). Er også bestilt lunsj til de fleste dagene. Har binget en del videoer av turen i det siste, og håper på bra vær og at formen slår til - har aldri forsøkt meg på en så lang tur (turen i fjor var 8 dager gåing over 200km).

Kom en Devold Svalbard genser i posten i dag. Synes også den lukter noe snodig i forhold til tidligere Devold-gensere som gjerne har luktet ganske....sau.

Nei val av hund er ikkje noko enkel oppgåve 🙉 men ein har igjen for å bruke god tid og forhøyre seg mange stader, så det er bra du gjer Lukke til!

Det e ei veldig godt skrive bok. Veldig mye nyttig og kjekt lesestoff der.

Samojeden bør ikkje gå på langline men vere skikkeleg kopla heile tida, av hensyn til vilt. Eg har ved to høve opplevd at mine trekkhundar har snappa av solide liner, og ein gong også eit trekkbelte, berre så delane flagra. Eg tenker at for polarhundar er det nesten utan unnatak bandvtang heile året, og helst solid bånd Varmen er (som regel) ikkje eit problem i fjellet, men meir i høve trening i kvardagane, som det er mest av. Dette løyser ein som regel med å ha ein del treningsfri som sommaren, evt. korte turar tidleg morgon eller sein kveld/natt. Er det for varmt til å trekke (dei fleste eg kjenner sett ei grense for trening for polarhund på rundt 10 grader, 20 grader er altfor varmt!) er turar i hundeparken eller luffeturar alternativet. Luffeturar med trekkhund inneber ofte at hunden trekker meir enn den luffar 😅 I høve at du skriv at "Men som sagt skal ikke hunden min fokusere på trekk," så tenkjer eg at her ligg litt av nøkkelen til dine val. For det er altså diverre noko begrensa kor mykje du bestemmer kva hunden skal fokusere på....desse rasene er avla gjennom tusenvis av år på bestemte eigenskapar. Det er ikkje slik at dei vert trent opp til å ville trekke, dei er koda for det genetisk (sjølvsagt med litt variasjonar). Dersom ein gjerne vil unngå trekking og jakt, så bør ei prøve å kjøpe ein rase som ikkje er avla for det. Om ikkje er det ein fare for evig kamp, mistrivsel og usikkerheit. Gisle Uren har skrive ei god bok som heiter "Frossen friheit - håndbok i friluftsliv med polarhund". Her skriv han noko som eg synes oppsummerer godt, under "val av hund": "Skal du velge hund til et aktivt friluftsliv, så velg en hund som vil klare seg godt på grunn av sine egenskaper, ikke en hund som må klare seg til tross for dem". Eg trur at det beste valet best kan tas gjennom å snakke med dei ulike rasemiljøa spesifikt. Der er som regel veldig mange flinke folk, som er ivrige etter å hjelpe! Einskild personar sine anekdotiske observasjonar og erfaringar er verdifulle, men likefullt akkurat det; einskildpersonanes erfaringar og observasjonar. Rasemiljøa har som regel hatt meir av den bestemte rasen mellom hendene, og er dei fremste ekspertane på sine raser.

Hvis du holder til i Oslo m/omegn så har bitraf, et "makerspace", eget syrom med flere symaskiner alt fra hobby-maskiner, proffmaskiner og til og med en for å sy skolær. De har forsåvidt masse annet utstyr og kurs som kan være verdt å kikke på hvis man liker å lage ting selv. https://bitraf.no/

Herlig! Noe dritt med nedbør og mildvær på vintertur. Pre-påsketurer blir nok sterkt prioritert her de neste årene istedenfor å sette de lengre turene til eller etter påsken😁 God tur videre!

http://www.vintervidda.com/text1_25.html Legger ved en link til en av oppdretterne av rasen. De bruker hundene til alt fra kløv, pulk, agility, spor, søk osv. Når jeg leser om Samojed ser jeg at størrelsesmessig er de to rasene nesten like store men jeg kjenner til to som har Samojed og de var adskillig mye større enn lapphund. Det koker ned i hva du foretrekker selv😅men begge to er jo fantastiske hunder. Begge er avlet til å være brukshund fra gammelt av men de fleste blir nok brukt mest som selskapshund i dag. Altså, familie og turhund. Men jeg tror nok de krever en god mengde aktivitet og aktivisering. Men sjekk ut linken. De skriver allsidig og godt om rasen og hva de har brukt hundene til så du får et veldig godt syn på hva Finsk Lapphund kan brukes til. Deriblant kløv og pulk.

Pulk-for-tog. Hvorfor ikke. Som julegave hadde far spandert hotellweekend i Oslo og billett til eventyraften med foredrag av Børge Ousland og Erling Kagge. Årets vintereventyr var gitt. Her var det bare å spenne på seg ski og pulk på Dovrefjell og sette kursen sørover i retning hovedstaden. Det ble en tur full av opplevelser som bare norsk natur i januar kan varte opp med. Oppturer og nedturer. Kulde, baksing i bjørkeskog og pulkvelter. Mange pulkvelter. Noen av dem vakre og i solnedgang. Nattraid på Pellestova, tabber og feilvurderinger. Og den største skuffelsen av dem alle: en blokk med Melange. Her følger turapport fra 17 dager sørover på tur fra Hjerkinn på Dovrefjell til Jaren på Hadeland. Kart som viser ruta er vedlagt som pdf. Turen ble gjennomført 3-19 januar 2024. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Hagesæter En mann på snart 46 kan vel ikke lenger skylde på ungdommelig overmot. Overmot eller ikke, beslutningen om å ta snarveien langs sommerstien gjennom bjørkeskogen fra Hjerkinn stasjon mot Hagesæter var fremdeles like dårlig, og alene på tur var det ingen turkamerat til å påpeke denne åpenbare tabben. Bunnløs snø i bjørkeskog er jo tross alt kryptonitt for oss pulkfolk og fremdriften måtte bli deretter. Fem timer og to kilometer senere var E6 krysset og ikke lenger etter var teltet slått opp i lia like overfor Hagesæter. De andre passasjerene på toget fra Trondheim hadde nok for lengst ankommet Oslo S når jeg krøp ned i soveposen, men jeg kunne tross alt se frem til 17 dager foran meg på tur gjennom norsk januarvinter. #pulk-for-tog. Bilde 1: Løssnø og bjørkeskog fra Hjerkinn Stasjon. Dag 2: Hagesæter – Veslhjerkinnstjønnin (1246) En skikkelig kuldebølge lå over Midt- og Sør Norge denne første uken i Januar og det ga en frisk start på turen. Med mat og fuel for sytten dager i pulken og 300 høydemeter å forsere denne morgenen gikk det ikke fort oppover fra Hagesæter. Omsider over toppen fikk jeg besøk av to F35 jagere som øvet i luftrommet over. De kunne vise til vesentlig høyere forflytningsevne der de i en times tid gjennomførte akrobatikk over hodet på en enslig mann med pulk som neppe utgjorde det mest mobile bakkemålet for pilotene. Inne på platået hvor elva flater ut dreide jeg direkte østover mot Veslhjerkinnstjøninn (1246). Terrenget her inne var lettgått og jeg fant en fin teltplass ved det sørligste av de to små vannene. Det var kjølig med 35 minusgrader og litt trekk så det var godt å komme i teltet og fyre opp brenneren. I kulda hadde plastikk-koppen på termosen regelrett sprukket i løpet av dagen. På sånne kalde dager bruker jeg forøvrig å gå med MSR pumpa på innerlomma sånn at pakningene ikke blir for kalde for å være sikker på at det går raskt å få brenneren i gang når teltet er kommet opp. Tiden i teltet med primus er skikkelig kvalitetstid så jeg bruker å ta med litt godt med fuel sånn at jeg kan unne meg litt kosefyring i teltet hver kveld. Få ting slår en kopp kakao til lyden av XGK når nordlyset danser over teltet før en kryper i soveposen. Bilde 2: Artig å få besøk av to jagerfly som gav en liten oppvisning i luftakrobatikk Dag 3: Veslhjerkinnstjønnin (1246) – Mesetermyre i Grimsdalen Nok en nydelig dag med høytrykk og herlig klarvær. Fremdeles skikkelig kaldt, og Folldal rapporterte om 42 minusgrader på radioen. Jeg fortsatte å holde høyden mens jeg gikk sørover på vestsiden av Mehøe og Pikhetta. Holdt godt overfor Barthuset opp mot Fallfosshøe for å holde trygg avstand til de bratte områdene rundt Fallfossen og Tverråe. Etter hvert begynte nedstigen mot Grimsdalen, noe som ble en aldri så liten komedie. Litt slurvete navigering gjorde at jeg bommet på traseen nedover bjørkeskogen og fikk en ny runde med noen timer baksing i løssnø mellom bjørketrær. Heldigvis skulle jeg nedover, så med litt hjelp fra tyngdekraften gikk slalomturen sakte men sikkert nedover bjørkelia med utallige pulkvelt der jeg dro pulken med håndmakt mellom bjørketrærne. Heldigvis uten tilskuere. Vel nede i Grimsdalen var klokka blitt 16 og det var på med hodelykta mens jeg fulgte jervesporene på grusveien nedover dalen under en helt magisk stjernehimmel. Når klokka ble 19 slo jeg leir i mørket like ved Mesetermyre. Bilde 3: Slalåmrenn gjennom bjørkeskogen ned mot Grimsdalen Dag 4: Mesetermyre i Grimsdalen – Nord av Ellandkollen Nok en god natt i posen. Til tross for at den begynner å bli noen år gammel holder den kraftige vinter-soveposen min godt på varmen (innerpose av dun, ytterpose av kunstfiber). Jeg har gjennom årene blitt vant til å bruke dampsperreplast i posen når jeg går turer tidlig på vinteren. Det kan sikkert diskuteres om det er nødvendig, men for en 17 dagers vintertur i januar med minimale muligheter for tørking synes jeg det greit å holde kontroll på fuktigheten og gjør som Børge Ousland skriver i Ekspedisjonshåndboka si. Apropos fuktighet så blir det jo også på solotur en god del kondens å skrape fra teltduken om morgenen. Heldigvis er det ikke så altfor lenge før is-skrapinga er unnagjort og duften av morgenkaffe siver gjennom teltet til den herlige lyden av brenneren. Turen gikk videre et stykke nedover Grimsdalen før jeg dreide mer sørover over myrene og vann (879) ved Grimse hvor jeg så fire reinsdyr og masse jervespor. Her måtte etterhvert elva som kommer ned fra Heverdalen krysses og det ble en liten tålmodighetsprøve. Elva var fremdeles mye åpen, og det var langt mellom snøbroene, samt et kronglete terreng rundt elveleiet. Alene på tur er jeg ekstra forsiktig når det kommer til denne type krysninger så jeg tok meg god tid til å lete etter et krysningspunkt. Videre oppover mot Døråldalen trakk jeg opp i høyden og gikk langs vestsiden av dalen siden terrenget nede langs elva som kom fra Dørålstjønin virket knudrete og kronglete. Jeg slo omsider leir et lite stykke nord av Ellandkollen. I løpet av disse første dagene røk begge langfellene mine. Det var selve gummien lengst fremme på fellene som røk tvers av mens jeg gikk. Mulig at det kan skyldes de kalde temperaturen, for jeg har brukt samme ski og feller på lange mange vinterturer tidligere uten trøbbel og fellene var helt uskadde når jeg startet turen. Uansett, litt improvisasjon måtte til og jeg fikk reparert dem i teltet på en måte som gjorde at de holdt resten av turen. En liten kime til bekymring var forbruket av AAA batterier som var urovekkende høyt. Antall timer med hodelykt måtte reduseres om dette skulle holde helt frem. Bilde 4: Reparasjon av langfeller i teltet Dag 5: Nord av Ellandkollen – Bergedalen Dagen startet som vanlig kl 05.00 sånn at jeg var klar til å gå 07.30. Det blir lyst først i halv-nitida så tidlig på året så den første timen går mens det gryr av dag. Jeg synes lyset er spesielt flott akkurat på denne tida når natt blir til dag. Kursen gikk oppover Dørålen, og jeg gikk via Øvre Dørålseter for å krysse bekken som kommer ned fra Stygghøin. Så tidlig på året var det ingen liv å se i hyttene og det var veldig snøfattig og steinete i området. Videre oppover Dørålen blir det trangere og det er relativt bratt ned til elva så det er få krysningspunkter. Vinterruta til DNT er jo ikke merket så tidlig på året, men på kartet krysser dem elva like sørvest for Pikjtønne hvor det er mulig å komme seg ned til elva. Elva var også her delvis åpen, men etter en times rekognosering i området fant jeg trygge snøbroer og kunne krysse trygt. Oppover moreneryggene som markerer inngangen til Bergedalen var det så snøfattig at skiene måtte av og turen fortsatte til fots noen timer i det mest steinete områdene. Stakkars fjellpulken 😊. Oppover Bergedalen ble terrenget isete med mange bratte skavler og skrenter, så når mørket kom for alvor slo jeg leir. Terrenget var såpass krevende at jeg ikke var komfortabel å fortsette alene her kun med hodelykt. Bilde 5a: Snøfattig i nordre del av Rondane, Her bilde tatt nederst i Bergedalen i retning mot Dørålen Bilde 5b: Magiske Rondane Dag 6: Bergedalen – Fremre Gjetarbue Vinden hadde tatt seg skikkelig opp i natt og det blåste friskt så jeg måtte en tur i løpet av natta for å justere barduner og fjerne litt snøfokk . Stappet plugger i ørene og sov greit resten av natta. Jeg ventet litt i teltet denne morgenen til vinden løyet litt og lyset kom. Det var uansett greit å ha ordentlig dagslys i dette området. Etter en drøy times marsj nådde jeg toppen av Bergedalen og dreide kursen nedover Rondvassdalen. Jeg var veldig spent på hvordan isforholdene var ved innløpet til Rondevatnet. Nedover Rondvassdalen var bekkene helt åpne så pulken fikk bade litt på veien nedover, men ikke verre enn at det gikk fint. Soveposen lå for øvrig pakket i en vanntett Ortlieb pose nede i pulken selv om jeg bruker Arctic Bedding. Jeg bruker å veksle litt mellom å ha soveposen i beddingen eller nede i pulken avhengig av terrenget jeg går i og været. I området hvor jeg hadde gått så langt på turen var det greit å ha posen i pulken for å holde tyngdepunktet lavt og minske mengden pulkvelt litte grann. I tillegg var det greit å ha soveposen i vanntett pose når jeg måtte over åpne elver og bekker. Heldigvis hadde kuldeperioden sikret at det var trygg is til å komme inn på selve Rondevatnet. I dette området hadde det snødd mye mer enn i Døråladen og Bergedalen. Når jeg passerte Rondvassbu var det snødekte fjell på alle kanter. Et mektig skue. Kursen fortsatte sørover godt oppe i høyden øst for Storula, mens jeg gradvis dreide østover mot Fremre Gjetarbu. Etter å ha krysset elva her fortsatte jeg litt opp i høyden hvor jeg slo opp teltet mens det blåste relativt bra. Fremdriften var fremdeles ikke all verden målt i kilometer, men markant lenger enn de foregående dagene. Første strekket fra Hjerkinn til Rondvassbu hadde vært ganske krevende og tatt tid. Nå som Rondane snart var passert lå det forhåpentligvis litt enklere terreng og ventet lenger sør. Bilde 6a: Nederst i Rondvassdalen mot Rondvatnet, mange åpne bekker Bilde 6b: Langs Rondvatnet Dag 7: Fremre Gjetarbue – Svartkampen (1099) I løpet av natten hadde vinden fortsatt å ta seg opp så jeg var nøye med å sikre utstyr når jeg pakket ned camp om morgenen. Kuling fra nordvest ifølge yr og det var skikkelig surt å gå oppover mot passet mellom Skjerrelfjellet (1502) og Steinbudalshøa (1387). Det blåste såpass at vinden ved flere anledninger tok tak og regletrett blåste pulken overende. Det fortsatte også å blåse godt etter hvert som jeg gled nedover østsiden av Steinbudalen også. Her var jeg nøye med å holde god høyde tett på Nørdre Eldåkampen for å unngå det knudrete terrenget som ventet lenger ned hvor elva Eldåa møter Djupbekken. Det blåste såpass denne dagen at matpausene ble gjennomført inne i vindsekken som ligger lett tilgjengelig i pulken. Kulden hadde sluppet taket og blitt erstattet av lavtrykk med mildere temperaturer og vind. Her sør for Rondane hadde det vært en snørik sesong så langt og etter hvert som jeg nærmet meg Eldåbu ble det mer og mer brøyting i bløt og tung snø. Teltet ble slått opp dyp snø like ved Svartkampen (1099). En god dag tross alt og fornøyd med at antall kilometer per dag sakte, men sikkert øker. Bilde 7: Nederst i Steinbuddalen høyt over Eldåa med utsikt mot Søre Eldåkampen (1224) Dag 8: Svartkampen (1099) – Flågamyrin Dagen startet med å brøyte spor videre vestover mot Svartåa i retning av Venabgygdfjellet i tung snø. Gleden var derfor stor når det dukket opp noen gamle skispor siste biten oppover mot Klopptjønna (1034). Dette var første tegn til andre skiløpere siden jeg forlot Hjerkinn for en ukes tid siden. Etter Klopptjønna forsatte jeg stigningen oppover mot Uksam hvor en ny gledelig overraskelse ventet – Skiløype! Her hadde det vært løypemaskin fra Spidsbergseter og kjørt spor helt ned til Rondevegen. Langfeller ble erstattet av kortfeller mens jeg spiste kilometer nedover mot Øygardssætrin. I løypa traff jeg et hyggelig par og det var artig å slå av en prat med andre mennesker for første gang siden Hjerkinn. Etter å ha krysset Rondvegen var det slutt på skiløypa og noen timer senere nådde jeg Dørfallet. Her fulgte jeg traseen til «Trollløypa». Selv om den ikke er kjørt så tidlig på året gjør det navigeringa enkel. Etter Dørfallet dreide jeg sørøst i retning av Flågåmyrin. I en blanding av bjørkeskog og myrterreng ble snøen stadig dypere og fremdriften sank tilsvarende. Siste timen frem mot camp bestod av utallige pulkvelt på paddeflatt terreng. Etter hvert som pulken graver seg ned i snøen legger den seg gradvis over på siden. En klassisk kilde for frustrasjon blant oss pulk-fundamentalister. Dagen ble avsluttet med en annen klassisk utfordring: «Fastfrosset støvel i BC binding». Jeg er for så vidt nøye med å jevnlig rense bindingen (BC Magnum) for is og snø og har fast rutine om å ta av skia i pausene for å rense binding med Leatherman som ligger i jakkelomma. Men i løpet av siste etappe i dypsnøen på Flågamyrin hadde det sneket seg inn så mye is at det ikke var sjans å få opp bindingen når jeg slo leir. Løsningen ble til slutt å få på campskoa og ta med ski med støvel inn teltet for opptining og med fjerning av is. Når sant skal sies så foretrekker jeg den enkle 75mm bindingen og har liksom aldri blitt helt venn med BC bindinger på vinterturene mine. Men, skiskoene jeg har med 75mm binding er dessverre ikke like gode og varme som de store alfa polarstøvlene mine med BC og jeg hater å fryse på beina 😉 Bilde 8: «Pulkvelt i Solnedgang» - Mye fotografert motiv over Flågamyrin Dag 9: Flågamyrin – Vest av Røytjønnet (974) Dagen startet som den forrige sluttet med hyppige pulkvelt, men etter hvert ble Flågamyrin tilbakelagt og lenger fremme ventet den øvre delen av elva Søråa. Elva var fryst og grei å krysse, selv om det var litt baksing opp de bratte sidene ut av elvefaret. Ruta dreide så nitti grader sørover og oppover søkket mellom Brentfjellet (1102) og Store Skinalia. Terrenget var greit og etter hvert nådde jeg vestsida av Kvannslåmyrin. Her ventet nok en hyggelig overraskelse med skispor. Kilometerne forsvant like fort som sjokoladebitene under pausene når jeg suste (?) ned skiløypa mot Øksendal på kortfeller. Noen timer senere var teltet slått ikke langt fra Røytjønnet (974) en liten mil sørøst av Øksendalen. Disse timene i teltet hver kveld er virkelig noe jeg setter pris på. Min egen lille boble med god varme fra primusen, litt radio eller musikk til snøsmeltinga og skriving i dagboka. Livet på tur er rett og slett herlig. Og enkelt, ikke minst. Bilde 9: Inne i boblen Dag 10: Vest av Røytjønnet (974) – Byrysvollen -(Goppollen) Etter en liten time i herlige skiløyper var det slutt på moroa. Traseen videre sørover mot Vetåbu hadde ingen gått så langt i vinter og «Trolløypa» som består av preppa skispor fra Lillehammer til Rondane kjøres ikke før senere på vinteren. Det betydde fire kilometer i bunnløs snø gjennom skog og myr. Eneste måte å komme frem på var å sette igjen pulken, tråkke spor 100-200 m for deretter å gå tilbake og hente pulken. Syv (!) timer tok det å tråkle seg frem disse fire kilometerne, mens tankene hentet frem minner fra bunnløs sukker-snø i Stabbursdalen i Finnmark noen år tidligere. Skikkelig dritt, men en form for mental trening er det jo. Det går tross alt fremover. Bare fryktelig sakte. Uansett, utpå ettermiddagen var jeg fremme ved Vetåbu. Det fristet lite å fortsette i samme tralten videre øst over Goppollmyrene og veien som går nedover fra Vetåbu vikket forlokkende. En god beslutning. En drøy time senere var 7km tilbakelagt på snøbrøytet vei uten å treffe en eneste bil før jeg nådde skiløypa som går øst-vest gjennom Byrusvollen. Her ble teltet slått opp så nært som overhodet mulig til løypa og nok en vel gjennomført dag ble feiret med Drytech Pasta Bolognese med kakao til dessert. Bilde 10: Brøytebil Dag 11: Byrysvollen (Goppollen) – Hafjell Dennis aka «The Flying Dutchman». Jeg gledet meg virkelig til å treffe Dennis den dagen. Han på nordlig kurs fra Lillehammer for å gå meg i møte. Jeg ble kjent med Dennis for noen år siden da vi krysset Grønland og vi har møtes jevnlig siden da. En herlig kar fra Nederland som deler fasinasjonen av det enkle liv med pulk og telt. Planen var å gå sammen siste strekket sørover og vi utvekslet stadig posisjonsmeldinger mens jeg suste (?) i skiløypene sørover mot Hafjell. Her dukket stadig flere skiløpere opp med skøyteski og pannebånd og beskjeden var tydelig. Her var det pulkfolket som har vikeplikt for skøytende skiløpere som skal rekke hjem til hytta for biff og rødvin så her var det bare å holde seg helt ytterst på skulderen av skiløypa. Gleden var derfor stor når jeg plutselig oppdaget enn artsfrende, et menneske med pulk og fjellski, komme gående imot meg midt i skiløypa. Det er flere av oss med pulk som har forvillet oss inn i dette habitatet av rumpetasker, raske briller og Swix effekter! Og enda bedre, det var jo Dennis. Gjensynsgleden var stor da vi omfavnet hverandre og gleden ble ikke mindre når Dennis høytidelig overrakte fire nye pakker med sårt trengte AAA batterier medbrakt fra Lillehammer. Med pulken full av batterier fant vi fort en teltplass så nært skiløypa vi kunne under lyset fra hodelykter med rykende ferske batterier. Bilde 11: Gjensynsglede når Dennis «The Flying Dutchman» blir med på siste del av turen Dag 12: Hafjell – Igletjernet I ly av mørket lusket vi oss forbi Swix-folkets høyborg – selve Pellestova. Med dempede hodelykter snek vi oss frem mot søppelcontainerne. Fristelsen om å avlaste vekten på pulken ble for stor. I et nøye planlagt raid ble tom realturmat-emballasje sortert og effektivt matet inn i containere før en eneste gjest på Pellestova hadde nytt sin første kopp Cortado til frokosten. Ivrig etter å komme oss avgårde fra åstedet satt vi full fart mot Lillehammer. Her manglet det ikke på bratte kneiker nedover og ikke lenge etter ga jeg ufrivillig min nederlandske venn en oppvisning av den klassiske fallteknikken «engelsk brems» Ansiktet ble plantet i snøen mens pulk og ski lagde en gordisk knute til stor glede for hyttefolket på Hafjelltoppen som fulgte ivrig med fra frokostbordet. Stoltheten var heldigvis det eneste som tok skade i fallet og vi kunne fortsette kursen videre mot Lillehammer og Birkebeiner skistadion. Forrige gang jeg var her var i Februar 1994 hvor jeg så ung Ole Einar Bjørndalen gå inn til 36 plass på 20km skiskyting. Tretti år senere var inngangspulsen lav når vi entret standplass for å innta lunch fra hver vår snackpose. Det ble ingen strafferunder og neste mål var Moelv. Her fulgte vi diverse gangveier, skogsveier og skiløyper som til sammen dannet et noenlunde sammenhengende nettverk av en trase i høydene på østsiden av Mjøsa. Etter en trivelig dag på ski fant vi en fin teltplass ikke langt fra Igletjernet nord for Brøttum. Bilde 12: Idyllisk (?) pause i boligområde i Lillehammer Dag 13: Igletjernet-Bråstad Kirke Kupert. Et enkelt ord som beskriver terrenget langs Mjøsas østside. I hvilken grad dette er rett eller gal side av Mjøsa skal dog forbli usagt. Uansett, en artig dag ble det, ikke minst takket være de hyggelige menneskene vi møtte på veien lang disse skogsveiene. Høydepunktet var å passere barnehagen ved Nordvang hvor skiløypa gikk rett gjennom selve barnehagen. Artig for to skiløpere med pulk å passere til stor jubel fra de lokale barna! Vel nede i Moelv var det på tide å krysse Mjøsa. Med D/S Skibladner trygt fortøyd for vinteren ble løsningen Moelv Taxi som fikk plass til både pulker og skiløpere. Over på andre siden av Mjøsa satt vi opp camp på et jorde ca 151 meter fra bebyggelsen ved Bråstad. To turgåere med refleks-vest og lommelykt stusset fælt på hvorfor det var kommet opp telt i nabolaget, mens jeg fortalte Dennis hvor heldig vi er her i Norge som har allemannsretten. Bilde 15: Utsikt fra Biskopåsen sørover mot Mjøsa. Moelv fremmet til venstre. Dag 14: Bråstad Kirke – Nord av Skumsjøen (432) En artig dag som startet med litt stigning oppover mot skistua overfor Gjøvik. Det var relativt kaldt med tretti minusgrader denne dagen og på vei nedover traff vi en hyggelig skiløper som inviterte oss inn på en kopp kaffe i kulden. Det viste seg å være en ivrig pulk-entusiast som vartet opp med krumkaker og kaffe mens praten satt løs. To timer senere var det på tide å komme seg videre og vi satt kursen mot Skumsjøen (432) hvor vi satt opp teltene våre side om side. Terrenget her på Toten bestod mye av opp-og-ned over koller langs skogsveier og skiløyper. Få av skiløypene var preparert så tidlig på året, men de dannet en noenlunde sammenhengende trase sørover som vi kunne følge mot Lygna. Bilde 14: Camp like nord for Skumsjøen Dag 15: Nord av Skumsjøen (432) - Lunnasæthermyra Yr varslet om et voldsomt snøfall på Østlandet denne natten og det slo til for fullt. Vi våknet til nedsnødde pulker og det som verre var, et fullstendig nedsnødd skispor. Det fortsatte å snø hele dagen og vi byttet jevnlig på å brøyte spor opp og ned koller på Toten. Den gode fremdriften fra dagen før var blitt erstatt av museskritt og når dagen var omme hadde vi ikke gjort unna mer enn en mil. Heldigvis lovet meteorologen at snøfallet skulle gi seg og vi kunne se frem til høytrykk og klarvær resten av turen. I boka «På ski over Grønland» beskriver Fridtjof Nansen hvordan de opplevde en voldsom «smørhunger» når de krysset innlandsisen i 1888. Nå var nok ikke denne hungeren etter smør like stor for en 46år gammel amanuensis på ski gjennom Toten som for en fremadstormende Dr. Nansen over innlandsisen på Grønland. Men jeg hadde uansett gledet meg til å fortære denne smørklumpen som Dennis hadde kjøpt for meg når vi passerte Kiwi Moelv dagen før. Skuffelsen var derfor stor når jeg innså hvilken tabbe det hadde vært å sende en stakkars nederlender alene inn på Kiwi for å handle uten påfølgende kvalitetskontroll. Tappert måtte jeg skjule skuffelsen når jeg satt tennene i 200gram Melange! Bilde 15a: Toten Bilde 15b: Skuffelsen - Melange Dag 16: Lunnasæthermyra – Lysingsmyra (vest av Einafjorden) Var det en drøm? Vi stod opp 05.30 og jeg kunne ikke vente med å kikke ut teltåpningen for å se bort til skiløypa. I løpet av natten var jeg sikker på at jeg hadde hørt den gjenkjennelige lyden fra «PistonBully» - Løypemaskina. Og der var det. Like bortenfor teltet. Ny-preppet skiløype. Etter frokosten rev vi av oss (lang)fellene og suste nedover åsen med kurs mot Eina. Etter hvert fulgte vi skinnene til den nedlagte Valdresbanen hvor det går skispor om vinteren. Vi diskuterte hvordan kurvatur og stigningsforhold på en jernbane er drømmeforhold for oss med pulk mens vi dampet av gårde sørøstover. Under lunch-pausen kom vi en prat med en særdeles hyggelig, og ikke minst sprek, 66-åring. Han var på treningstur til skiløpet han skulle gå senere i vinter. Nordenskioldsløpet fra Jokkmokk, visstnok verdens lengste skirenn på 220km hvor en må gå på 21timer for å få merket. Fremdeles 9 mil fra oslo, mente han at vi lett kunne burde kunne gå dit på en dag… Vi takket for tilliten, men påpekte høflig at med pulk, feller og fjellski var nok dette litt overkant av forventet dagsetappe, selv for Dennis The Flying Dutchman Det å prate med folk en møter underveis på tur er noe jeg setter stor pris. Samtidig er det også en gullgruve i form av å få tips og råd fra lokalkjente. Enten det er reindriftseiere i Finnmark eller treningsnarkomane på Toten så er jeg takknemlig for informasjonen de gir og deler. De forteller om koordinater til private koier på Gallokvidda eller enkleste vei sørover langs Einafjorden. Angående det sistnevnte så fikk vi her tips om det var veldig kurant å følge bilveien på vestsiden fra Eina noen kilometer ned til Sæthervika så slapp vi å gå på vannet hvor det var mye overvann nå. Veien var som lovet snødekt og lite trafikkert så det var et trygt og lurt tips. Fra Sæthervika fortsatte vi sørover inn i skogen og følgte skiløupa oppover fra Sønstebygrenda mens vi klatret oppover mot Strandhøgda hvor vi slo opp teltet på Lysningsmyra like nedenfor. Dag 17: Lysingsmyra (vest av Einafjorden) – Jaren - Oslo S. Siste dag på tur. Det er alltid en spesiell følelse å pakke ned camp siste dag når en vet at eventyret er over for denne gang. Det var fredag og vi hadde avtale om å møte min far i Oslo som hadde spandert helg med hotellovernatting og billetter til Eventyraften i julegave. Dagen startet med litt klatring oppover mot høgkorset (757) før vi kunne gli ned mot Lygna i ny-preppete skispor. Her var det norgescup i Langrenn og et yrende liv av skiløpere. På veikroa ved bensinstasjonen ble det full tank og vi tok oss rikelig tid til å nyte karbonadesmørbrød og lade opp mobiltelefoner. Turens siste etappe ble også den letteste der vi rant ned 400 høydemeter fra Lygna til Jaren ved Randsfjorden. Her var planen å hoppe på Gjøvikbanen. Nede i Jaren kom vi en prat med en dame som guidet oss hele veien gjennom sentrum ned til stasjonen og med hennes hjelp rakk vi akkurat frem til perrongen i det toget kom. Hun fortalte på veien at hun hadde flyktet fra krigen i Ukraina og bodde nå her på Hadeland. Hennes historie setter jo turen vår litt i perspektiv og minnet oss på hvor utrolig privilegerte og heldige vi er som kan dra på en slik skitur bare fordi vi har lyst. Apropos god hjelp, så var tog-personellet fra Vy på Gjøvikbanen også særdeles hjelpsomme der de hjalp oss med å demontere og løfte om bord pulker. «Selvfølgelig skal dere få være med oss. Vi hjelper dere, bare slapp av» var beskjeden fra en smilende konduktør. Nå ventet tog-for-pulk-for-tog. Vel fremme på Oslo S ventet sjarmøretappen til Hotel Opera. Dette må ha vært den tregeste 200meteren på hele turen, inkludert etappen over dypsnøen på vei til Vetåbu. Bunnløs sukker-snø, bjørkeskog og åpne elver var ingenting mot storbyens svingdører, rulletrapper og smale heiser 😉 Bilde 17a: Full tank på Lygna Bilde 17b: Siste etappe Bilde 17c: Ikke helt klart for storbylivet enda Haavard_rute.pdf

det var nok kombinasjonen familievennlighet og en pels egnet for vinterturer, og med et håp om litt trekkhjelp på vinterturer med pulk.

De fleste med knivinteresse har nok fått med seg til nå at Morakniv har lansert en ny serie som heter The Ash Wood Collection Blandt disse knivene var det spesielt en kniv som slo meg som veldig interessant for mitt bruk. Jeg har en alt for lang liste over kniver, mange av de ligger på hyllen og er sjeldent i bruk. Men der er et par utvalgte som blir brukt mer enn gjennomsnittet. Casström knivene (Lars Fält og no.10) er fantastiske kniver, men jeg opplever at bladet rett go slett er for tykt til at jeg liker å bruke de som allround kniver. Akkurat her har Morakniv gjort noe helt unikt. De har laget nettopp en Allround kniv. Jeg er mildt sagt imponert over hvor godt denne kniven treffer og dytter de andre knivene ned på lista. Nei, den er ikke like godt egnet til å kløyve ved, men til dette har jeg liten øks. Til alt annet, er den helt fenomenal. Det er ikke ofte jeg klarer å spikke en skje med en slik kniv, men denne leverte så til de grader. Den er langt mer eksklusiv enn man først får inntrykk av. Jeg er spesielt fan av at bladet stikker litt ut i forhold til "skallene" så du vet nøyaktig hvilken vinkel det er på bladet uansett hvor mørkt det er, eller om du har på deg hansker. Den nye lær slira er også veldig kjærkommen, vi må være ærlig å si at Morakniv har ikke vært spesielt god på å lage slirer. Denne minner veldig om slirene du får med til Casström knivene. Jeg savner en liten loop i sliren så du kan henge på tennstål, men dette tror jeg er noe Morakniv jobber med å lansere senere. Er jakten på den perfekte turkniv over? For min del tror jeg faktisk det. Det er sjeldent jeg har vært så begeistret for en ny kniv og at den leverer såpass på alle mine bruksområder. Rett og slett mektig imponert. Den kutter mat og frukt forbausende godt også (for å ha såpass tykt blad) den er også god til å sløye fisk med, spissingen på bladet foran graver seg inn og gjør bukspretting veldig lett (ikke bilder av dette) Anbefales på det varmeste

Støtter det du sier om pels. vår lapphund røyter to ganger om året, og da går støvsugeren varm til tider. Vår lapphund lager bortimot ingen lyd, bare litt piping når hun vil inn. men det er mulig vi har vært heldige med vår.

Tja, dette er jeg usikker på. Jeg går sjelden mer enn 10 km om dagen, med masse pauser underveis hvor vi fisker og koker kaffe etc. har aldri sett at hun har vært sliten av disse turene, men sånne lange etapper flere dager på rad med kløv har vi ikke gjort, så her skal noen andre med erfaring få mene noe.

Har ikke vert i området men har sjekket et par kart nå. Norgeskart viser et en vei som går opp til Mjåvatnet, da kan du padle nesten til Straumsfjorden. Statens Veivesen har også en karttjeneste som har en funksjon kalt "Vis i kart" som viser alt av veier i et område. Vegvesenet sitt kart gir også litt mulighet for å finne ut ytterligere informasjon om en vei, feks hvilken type vei det er, eierskap, av og til info angående bom osv. Adkomst via Mjåvatnet fremstår som eneste fornuftige alternativ. Da er det 200m bæring mellom Mjåvatnet og Straumsfjorden. Men må bemerke igjen at jeg har ikke vert i området, og veien som vises i dette tilfellet kan feks være en vei som egentlig er sperret for adkomst. Veivesenet sitt kart viser alle veier, inklusive veier som er sperret av bom, eller veier som feks kun er åpne 2 av årets 12 måneder pga snøfall. Ring kommunen for å spørre om detaljer rundt veien.

Sidespor: hvilken vedovn er det? Glass i siden også? Jeg gikk for G-Stove med oppheng på sidene og vindu i dør👍 men denne var kjekk👍🙂 Tar btw screenshot av samtlige tråder da man aldri får for mange kniver. Ok, ikke alle får nok beltetid men da kan de pryde veggen 😏🤔

Mange gode svar her. Men som flere har nevnt, gå med sekk på ryggen jevnlig fremover for å trene opp muskulaturen og kroppen. Jeg gikk en gang en 3 dagers på vidda med 40 kg på ryggen uten noen form for treningsgrunnlag. Det var et blodslit og jeg klarte ikke løfte armene over albuhøyde i en uke etterpå. Man kan fint være sterk om man er liten. Anbefaler å trene kjernemuskulaturen. Planke f.eks og balanseøvelser for støtte muskulaturen. Dette gjør du greit hjemme om du ikke er gira på treningssenter. Ta sekken på ryggen jevnt og trutt på rundturer med bikkja lokalt. Start lett og øk etterhvert som det føles ok. Gå gjerne siste måneden med vekta du tenker å gå med i sommer i sekken. Du har mye igjen for litt forarbeid nå frem mot sesongen. Om hunden er vant med å gå med kløv er det jo greit men husk å trene ham opp for sesongen også med å jevnlig ta på kløven, gå gjerne i krattskog så han venner seg til noe som bygger 20-30 cm på hver side gjennom skog og kratt. Og øk vekten gradvis for å unngå belastningsskader på hunden.

Jeg har ligget på både tiur- og orreleik med tarp. Har stort sett brukt noen kvister granbar til å dekke åpningene. Man kan sikkert få mer komfort i et dedikert fototelt, men for meg har dette vært mer enn bra nok.

Vi har en finsk lapphund som har vært min turkamerat i mange år nå. Fantastisk lynne på hunden, stikker aldri av når vi er på tur og bjeffer stort sett aldri. Vår tispe er liten av vekst (16 kg) så hun tar 5-6 kg i kløven, det hjelper litt på tur, men dersom man har en større finsk lapphund, feks en hannhund, så får man mer med seg i kløven. Jeg har lest om lapphunder som trekker bra, men vår er ubrukelig som trekkhund. Hun ender alltid opp med å gå bak pulken på vintertur. Det skal være en gjeterhund, men hun er ikke spesielt opptatt av rein, så det er enkelt å ha henne med på Finnmarksvidda selv med rein i nærheten. Veldig kontaktsøkende og sosial mot eieren og så bra pels at temperatur aldri blir et problem på vinteren her i finnmark. Så hører det også med til historien at nå har skaffet meg en Alaska Husky valp fordi jeg ønsker meg en bedre trekkhund på vinteren. Men som ren turkamerat tror jeg ikke huskyen blir i nærheten så sosial og bra som det vår lapphund er.

Har vert i gjennom sikkert 50 sett med Devold undertøy (jobbsammenheng over mange år) og har aldri kjent noe lukt på de jeg har brukt. Det sagt så går de fryktelig fort i oppløsning.

On det er innafor eller ikke avhenger i min mening av anledningen, det er feks ingen som reagerer på at noen bader i vanlig boksershorts i et fjellvann, men om noen gjør akkurat det samme på en populær badestrand så vil mange reagere. Så jeg vet ikke om jeg hadde gått rundt på butikken i en slik en, men jeg hadde ikke hatt noe som helst problem med å gå i fjellet med den..

Ingen raser kan Kløve ubegrensa utan trening, og mange raser kan Kløve med trening. Kor mykje dei kan Kløve kjem an på storleik, vekt og trening. Kløving er noko som går føre seg på barmark. Kva skal du evt bruke samojeden til på vinteren om den ikkje skal nytte trekkeigenskapane sine? Å irritere seg over ein hund sine kjerneeigenskapar vert slitsamt i lengda, både for hund og eigar. Eg tenkjer framleis det er lurt å henvende seg til dei ulike raseklubbane for å få best mogleg informasjon. Elles er det også slik at ein del oppdretterar stiller krav når dei sel hund. Til dømes vil fleire som eg kjenner som avlar polarhund typisk brukt til trekk vegre seg mot å selje til personar som ikkje skal nytte hunden til trekk. Det verkar som du har eit veldig klart bilete av kva du vil ha i ein hund. Det er bra! Det gjer det lettare å henvende seg til ulike rasemiljø med spørsmål om den einskilde rase kan høve deg, og legg grunnlaget for å gjere eit godt og informert val. Lukke til, hund er gøy! 🥳🐶

Har samme erfaring med Expedition og Nibba. Synes ikke lukta er så plagsom at det plager meg. Opplever at den forsvinner litt etterhvert, men at noe av lukta blir igjen.

Har du regnet ut hvor mye ekstra trening du får med dette ut fra ditt gjennomsnitt antall skritt pr år med brynjeundertøy? Tipper du ender med å skylde DEM penger for økt gratis trening

Jeg er ikke noe fan av de elektriske motorsagene, de er ikke så smooth å jobbe med, de er enten av eller på. En bensindrevet kan man regulere mer med gassen og har mer kontroll med (i min mening) De har åpent fabrikkutsalg, så innen for åpningstid er det bare å komme på døren også får du kikke på alt av kniver de har der, de fleste har små skjønnhetsfeil og selges til redusert pris.

Sjekk ut jarenfri.no merk at det ikke er lov å telte langs strender - skal være kart på siden der

Godt du tar hensyn til været og heller er fleksibel med tanke på rute. Viser god holdning og respekt for vidda synes jeg. Ca halvparten av gangene jeg har gått over Hardangervidda har turen gått som planlagt, og ca halvparten har jeg endret rute nettopp pga været. Må legges til at jeg kun har gått på Hardangervidda på vinteren. Ikke sikkert jeg hadde gjort endringene på sommeren. Husker den forferdelige (værmessig) påsken 97. Gikk fra Finse med retning Haukeliseter med min kjæreste (senere kone). Ble liggende værfast på Sandhaug 2-3 dager. Lensmannen hadde kontakt med Sandhaug og "beordret" alle til å bli på hytta. Når været endelig slapp litt så var vinden snudd 180 grader, og vi fant fort ut at vi istedet for å gå til Litlos snudd helt rundt og satt retning mot Lågaros og Mogen. Vi endte opp mer eller mindre alene på Lågaros med en kjent polfarer som var ute å testet seg og utstyret. Ble en hyggelig kveld med veldig interessant samtale. Jeg er ikke fremmed for ekspedisjoner selv, men det for min del er det fjellklatring og vi hadde mange erfaringer å dele. Hadde vi tviholdt på å gå til Litlos hadde jeg aldri stiftet denne bekjentskapen.

Takk for en fyldig og interessant turbeskrivelse som livner opp enn ellers grå kontorhverdag i hovedstaden.

Gøy å lese om mye av de samme områdene jeg akkurat kom hjem fra på tur i den andre retningen! Misunnelig på den skikkelige vinterfølelsen, men ikke misunnelig på pulkveltene og løssnø 😅 Flott skrevet og mange fine bilder! Angående Hjerkinn fant jeg og fikk tips fra en lokal om å følge gamleveien "Hjerkinnsvegen" fra Hagseter så langt det gikk. Den var snølagt og skigått. Etter hvert tok jeg av igjennom et hyttefelt for å komme nærmere E6-kryssingen. Fra hyttefeltet, om man ser på satelittkartet finner man nemlig en "hemmelig trasé" som funket veldig bra til E6, og videre derfra finner man også åpne områder siste rest til togstasjonen. Se blå linje:

Tusen takk for at du deler, ser ut til å ha vært en knall tur (tross pultveltene 🙈) !

Tur gjennomført! Det ble rett under 200 km fra 22.03 til 02.04. Vet ikke om jeg kommer til å skrive noen turlogg, men legger igjen story-highlight lenke til Instagram + litt bildedryss under https://www.instagram.com/s/aGlnaGxpZ2h0OjE4MjU2NDcxNTYxMTY5OTgx?story_media_id=3336636211525653260&igsh=OXNzMWY4b2RueG9k Jeg hadde selskap de to første dagene av turen; kjekt med stort fortelt med god plass til to pulker! Høyre Alfa Vista sko har begynt å lekke. Jeg mistenker at noe skjedde med membran eller såle når jeg nesten stillestående holdt på å tryne, men klarte å holde meg oppe på bekostning av mye krefter/vridning av skoa i bindingen som tviholdt på taket. Resten av turen er evig våt på foten 👍 De første dagene kjørte jeg dampsoerre, men det var rett og slett ikke kaldt nok til at jeg følte det ga noe verdi. Ref. Ikke kaldt nok ble hver kveld en kamp om å justere tempen i soveposen. Burde brukt 3-sesongspose på denne turen (etterpåklokskap osv). Svetting i posen og generelt vindstille netter førte til mye fukt i posen. To dager i skikkelig whiteout ble det. Krevende for sinnet. Nyter litt goder på Rondvassbu. Det ble teltplass med full pensjon. Vanskelig å ikke gå for etter en lang dag i whiteout. Keb-spotting! Kvistet rute (ikke i DNT-kartet) over fjellet fra Dørålseter var mildt sagt spennende. Jeg tror ikke tung pulk var målgruppen her. Både på vei opp og ned på andre siden måtte skiene av flere ganger. Tynt med snø nord for Rondane På vei over Dovre Nasjonalpark Hjerkinn!

Krabbet litt rundt med kamera i påsken og fortsetter med serien "Flygende venner i furuskogen i Finnmark....":

Har selv god erfaring med Jetboil Summit Skillet. Relativt liten og ikke alt for tung. Keramisk belegg av god kvalitet, slipper lett. God varmefordeling, fungerer veldig fint til pannekaker, speilegg og bacon, har ikke stekt fisk i den. Leveres med stekespade og trekk, innfellbart håndtak.

0,3 kg ja, det er lite. Jeg trudde min Hultafors Ågelsjön var liten, men selv den er 660 gram basert på usikre kilder på internett. Som sagt, kanskje jeg ikke gikk hardt nok inn for å finne en øks som fungerer, men jeg klarer å finne mange andre kaninhull å pøse penger i så når kniv fungerer såpass bra så var ikke motivasjonen helt der.

Vi får vel bare være enig om at vi er uenige om dette Jeg har ingen såkalte overlevelseskniver (joda, F1 er vel egentlig laget for det, men er nok ikke av den størrelsen folk først og fremst forbinder med overlevelseskniv). En lett slirekniv rundt 4-5 tommer gjør alt jeg forventer av en slirekniv og er mye lettere og mer allsidig enn øks (til mitt bruk). Hvis jeg virkelig er fokusert på vekt, men fortsatt vil ha med en slirekniv så har jeg ofte bare en Mora Companion Spark e.l. Sag er så klart med i tillegg hvis jeg har planer om å lage bål e.l. Jeg skal innrømme at jeg ga opp turøksa ganske raskt, og at jeg sikkert kunne utviklet ett mer positivt inntrykk om jeg ga det mer tid og prøvde flere økser. Men mitt inntrykk ble iaf at små økser er dårlig både som øks og kniv, men veier fortsatt mer og er mer knølete å bære. Siden øksehodet fortsatt har mer masse enn de knivene jeg bruker, så føler jeg at jeg må batonere hardere for å oppnå samme resultat som med kniv. Større øks er bedre som øks, men enda dårligere som alternativ til kniv og veier enda mer og tar mer plass. Det er bare mitt inntrykk etter litt begrenset prøving, men jeg respekterer at andre kan ha kommet til andre konklusjoner

Karasjohka juli 2019 Jeg tok ropet om flere turrapporter litt vel alvorlig, og her er resultatet – en roman. Jeg husket for mange detaljer, og er dårlig på å utelate ting så hvis du vil være med på reisen kan du ikke si du ikke ble advart på forhånd. I mange år har Yngve og jeg snakket om at vi måtte ta turen til Finnmark en sommer. Vi er godt over middels glad i å fiske begge to, for å si det forsiktig, så den storfisken der oppe vi har hørt så mye om ble en større og større fristelse. Egentlig var planen at det først skulle skje noe år frem i tid, men høsten 2018 kikka vi litt nærmere på mulighetene – bare for gøy egentlig. Det ble litt kronglete hvis man reiste med fly. Avhengig av buss og taxi og skyss og rutetider og gudene vet hva, så da sjekket vi hvor langt det egentlig var å kjøre. Det viste seg overraskende nok at det var langt, ca 1500 km fra Trondheim, enda lenger for Yngve fra Ålesund. Men når viljen er sterk så kan den overvinne så mangt. Det virket overkommelig, og vi gikk videre til neste steg. Hvor skal vi dra? Monsen, Monsen og Mattis hadde tatt turen fra starten av Karasjohka og helt ned til Karasjok. Vi leste oss opp på padleguider, turrapporter, bilder på instagram, videoer på youtube og hele pakka. Vi ble mer og mer overbevist om at dette var stedet vi skulle legge turen, selv om elvepadling var noe vi aldri hadde drevet med før. Vi sjekket ut alle de forskjellige ankomstene og startpunktene. Kontaktet folk som kunne transportere oss inn med ATV, fly og helikopter. Regnet på km og timer hvis vi skulle gå helt inn, deler av veien eller transport hele veien. Valget falt til slutt på å benytte oss av Mosquito Air Taxi, som nettopp hadde startet opp, og bli flydd inn til et vann rett vest for Øvre Anárjohka nasjonalpark, Hávgajávri. Derfra skulle vi brukes apostlenes hester inn til Vuolit Dápmotjávri via Coarvejávri og begynne padlingen derfra ned Dápmotjohka, ut i Lulimus Guhkesjávri og videre ned Karasjohka. Før vi visste ordet av det var turen plutselig en realitet, og tiden snirklet seg av gårde i snegletempo mot avreisedato. 18. juli kom Yngve, spretten i steget, av toget i Trondheim med et stort glis og en tung sekk. Vi stakk en tur innom Agdars sportsfiske for å plukke ut noen velvalgte fluer og sluker før vi satte oss i bilen og suste nesten uten stopp opp til Kautokeino via de svenske og finske skoger. Det var et vanvittig dyreliv langs de tomme veiene på natta, med tosifret antall av både elg, hare, rev og det som så ut som orrfugl. Man måtte være på vakt bak rattet med andre ord! 15 timer senere var vi fremme på Thon Hotel Kautokeino og kunne etter litt venting endelig få et par timer på øyet i noe mer behagelig enn et bilsete. Resten av dagen ble brukt til proviantering, kartstudier, merking av stryk, potensielle fiskeplasser og til kvelden et par enheter leskende drikke. Det jobbes knallhardt Morgenen etter ble sekkene pakket og veid til 32 kg med 14 dagers proviant og packraft, noe vi så oss meget godt fornøyd med. Derfra kjørte vi til basen til Mosquito ved vannet Vuottasjávrresuolu, ca midt mellom Kautokeino og Karasjok. Planen var å sette bilen der og ta buss tilbake fra endestasjonen vår i Karasjok, men de hyggelige folkene i Mosquito Air Taxi tilbydde seg å kjøre bilen vår hjem til seg, og så sette den på en parkeringsplass ved Ássebákti når vi nærmet oss målet. Da slapp vi det litt kjedelige siste stykket mot Karasjok og å måtte time det perfekt med de dagene det går buss på strekningen. Fantastisk hyggelige folk, anbefaler absolutt å benytte seg av de om man er på jakt etter slike tjenester der oppe. Basen og flyet til Mosquito Air Taxi Det kriblet godt i magen når vi tok av på vår første reise i sjøfly, med en ung og stødig pilot bak spakene. Det var et fantastisk skue og vi kjente på gleden over å skulle befinne oss midt i villmarka de neste to ukene. Vi landet silkemykt på Hávgajávri og gikk i land i sydenden av vannet før vi satte kompasskurs østover og inn i nasjonalparken. Går an å leve med det her For to vestlendinger som er vant til lett navigering blant høye fjell med fine siktepunkter i alle retninger, ble det ikke overraskende litt rot på de første kilometerene. Selv om vi hadde tenkt å gå inn til Coarvejávri sør for fjellet Lulimus (kaller man det fjell på Finnmarksvidda?) endte vi selvfølgelig opp med å gå over toppen av nevnte fjell. Ble voldsomme 30 høydemeter for mye, så kan ikke se på det som altfor mange krefter kastet bort. Der var det også full 4G, så vi fikk sagt farvel til våre kjære hjemme enda en gang, og sjekket værmeldingene en siste gang før vi gikk ned de 30 høydemeterne og forsvant ut av dekning igjen. Det føltes godt. Toppen av storfjellet Lulimus Det var 25 grader i skyggen og vi sank dypt ned i laven der vi gikk, så ved Coarvejávi fant vi ut at vi skulle tjuvstarte litt på padlingen og spare bena en stund. Yngve blåste opp sin raft uten problemer, men for min del revnet pumpesekken lenge før jeg var halvveis. Raftene var ikke fra samme produsent, så det gikk ikke å låne Yngve sin heller. Han la seg i brisen ute på vannet mens han lo godt av meg der jeg blåste og blåste mens jeg prøvde å ikke svime av i varmen. Når jeg endelig kom meg ut på vannet selv tok vi oss god tid på turen over. Koset oss og nøt tilværelsen uten sekk på ryggen så lenge vi kunne, før vi gikk i land i andre enden. Derfra var det en kort, men tung siste reise bort til vann 410 hvor vi satte første leir for turen. Vi satte raftene på vannet igjen for å prøve fiskelykken, og endte opp med en liten gjedde på litt over kiloen. Det var ørreten vi helst ville ha, men den lot vente på seg. Vi gledet oss til at padleeventyret skulle begynne for alvor dagen etter, og sovnet med et smil om munnen begge to etter en god kveldsmat. Kursen er funnet Turens første fisk Camp dag 1 ved vann 410. Droppa ytterteltet denne natta for å kose meg litt ekstra Vi begynte dagen etter med å bære ned til Vuolit Dápmotjávri, da det ikke var mulig å padle i den korte elva mellom vannene, og satte kursen mot Dápmotjohka som ledet ned til Lulimus Guhkesjávri. Det var en helt fantastisk liten elv, faktisk den fineste etappen på hele turen. Bortsett fra et lite strekke på 30-40 meter hvor viene hadde vokst seg over elva var hele strekket padlbart. Når vi kom ut i et av tjernene skremte vi opp en stor elgokse som stod og drakk i vannet på andre siden. Et nydelig skue, men den var bort før vi fikk tenkt på å ta frem kamera. Like greit, så kan man nyte det med øynene i stedet. Etter elva munnet ut i Lulimus Guhkesjávri satte vi kursen noen hundre meter sørover, og fant en fin plass å slå leir på vestsiden av vannet. Inngangen til paradis, også kjent som Dápmotjohka Går ikke an å ikke kose seg nedover her Kvelden brukte vi på å gå opp igjen langs elva vi hadde padlet ned, med fiskestengene i hånden. Vi hadde sett stor fisk på vei nedover, men det var for trangt å padle med fiskestang i full lengde på raftene så fiskingen ble utsatt til vi var nede. Det var kanskje dumt, for det ble bare et par abbor på oss den kvelden. Dagen etter prøvde vi lykken i det store vannet og de små øst for leiren. Det ble mange gjedder, den største på 3,5 kg, og en del abbor denne dagen også. Fremdeles var ørreten kjedelig og nektet å ta det vi prøvde å lure den med. Selv i vindstille forhold deler av dagen var det ikke et eneste vak å se. Det var fremdeles høy temperatur både i luft og vann. Ikke ideelt for ørretfiske. En liten hvilepause i sivet på Lulimus Guhkesjávri etter den harde jobben med å kose seg hele dagen Slukøret bestemte vi oss sent på ettermiddagen for å pakke sammen leiren og prøve lykken lenger nede i vassdraget. Vi hadde medvind og dorget oss hele lengden av vannet uten kontakt med en eneste fisk. Håpet begynte å svinne hen, men i kanalen mellom Lulimus Guhkesjávri og Gaskkamus Guhkesjávri var det plutselig noe som tok sluken min. Jeg kjente at dette var hverken gjedde eller abbor, dette var ørret! Det var et stusslig eksemplar, kanskje 300 gram, men ørreten var her – humøret steg betraktelig! Vi drev ned til sundet i midten av vannet, og her kunne vi se vak. Det var fin fisk som gulpet i seg insekter fra overflaten med ujevne mellomrom. Vi slo selvfølgelig leir umiddelbart, og her skulle vi bli i to netter. Det var helt vindstille, himmelen speilet seg i overflaten, og fisken var skuddredd. Den var også så langt fra land at man ikke kunne bruke flue fra land. Yngve, som er en mest kompetente av oss med fluestanga tok den med seg ut i packraften. Problemet er bare at det er ganske vanskelig å peive rundt med en lang stang uten at en sånn farkost peker i helt feil retning når du har kommet så langt at du skal plassere flua over fisken. Det kom noen velvalgte gloser fra mannen med rød jakke den kvelden. Jeg holdt ut med sluk og spinner, men holdt meg på avstand fra bannskapen som foregikk i den andre packraften. Først og fremst for å ikke skremme vekk byttet hans, men også for å skåne de sensitive ørene mine. Trygg avstand Plutselig hørte jeg et gledesbrøl bak meg, lemenet hadde fast fisk! Bøyen på stanga tilsa at dette var fin fisk og jeg sveiva inn det jeg var god for og padla som det gjaldt livet for å være klar med håven om nødvendig. Før jeg var fremme kom det enda et brøl, denne gangen var det lite glede å spore. Fisken hadde vist hvem som var sjefen og lirket seg løs fra flua. Nå var det like før lemenet sprakk, og jeg snudde så fort jeg kunne for å komme på trygg avstand. Lemenet Siden kasting med tilhørende plask virket håpløst bestemte jeg meg for å prøve meg på dorging. Snøret gikk ut mens jeg padlet i fint driv helt til sørenden av vannet – ingenting. Jeg snudde i en stor bue og begynte reisen tilbake nordover, armene begynte å bli sliten og melkesyra kom snikende sakte, men sikkert. Akkurat som sluken bak meg. Jeg kjempa meg helt tilbake til nordenden av vannet. 10 meter fra land tok jeg stanga og begynte å sveive inn for å ikke sette meg fast i bunnen – og der! Et voldsomt hugg og bremsen begynte å hyle. Nå var det min tur til å komme med gledesbrølet, mens jeg ba til høyere makter om at jeg ikke skulle lide samme skjebne som lemenet. Jeg tok meg god tid og lot fisken jobbe, selv om den ikke var så stor som jeg selvfølgelig trodde den var de første sekundene. Ikke lenge etter kunne jeg håve inn en nydelig, sølvfarget kubbe av en ørret. Den bikket så vidt over kiloen, mer enn nok for meg den dagen. Endelig hadde vi klart det, nå kunne vi (red.anm. jeg) ta kvelden med en god følelse i kroppen. Stolt type Neste dag ble brukt stort sett til fots. Vi fisket oss langs vannet ned til en samling med hytter som samene bruker under reindrift. Været var like strålende i dag, med nok vind til at hverken mygg eller knott kunne plage oss. Vi brukte mange timer ved vannet vest for hyttene, nøt omgivelsene mens vi spiste sjokolade på sandstrender og i lyngen. Ørreten uteble dessverre, men det manglet ikke på napp. Vi fikk flere abbor på over kiloen, i tillegg til mange mindre – og gjedde. De jævla gjeddene. Man blir fort lei av å manøvrere mellom nåletenner for å kreve tilbake fiskeredskapen sin fra en gjeddekjeft. Og de sitter jo helst så langt bak i svelget som mulig. Mye unødig fiskedød, men mange vil vel si at gjedda har godt av å få redusert bestanden litt uansett, så mye som det finnes av den. Var en smule tett vegetasjon langs elva ned til hyttene. Valgte en annen vei tilbake Nyter livet i vannkanten vest for hyttene Multer må fotograferes de også Morgenen etter startet vi på en lang padleetappe, helt ned til Buolzajávri. Det var lite vann i elva som følge av en varm sommer med lite regn, så tanken var å komme seg lenger ned og håpe på mer vann der. Ikke langt fra Buolza møtte vi for første gang et annet menneske. Han stod i vannkanten i en kulp og knyttet på en ny sluk. Han hadde hatt på ei gjedde han anslo til rundt 5 kg, som hadde tatt med den forrige redskapen hans tilbake til skjulestedet sitt. Han var på vei oppover på elva fra basen sin nede ved Buolza, og stort mer enn det rakk vi ikke å finne ut før strømmen bestemte at nå var det på tide å komme seg videre. I sørenden av Buolzajávri så vi noe merkelig som lå på land på østsiden. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at det var en flåte bygd av stokker og et oljefat. Det så ut som den hadde ligget der noen år. Vi håpte det fantes en spennende historie bak bygging og bruk, men mistenker at det var gjort av noen som bare hadde hatt det gøy. Ville du lagt ut på langtur med denne? Vinden skulle visstnok komme fra nord dagen etter, i følge den snart ukegamle værmeldingen vår. Så med det i tankene valgte vi å padle helt til øya nord i vannet og slå leir der. Vi fant en fin plass på en høyde hvor det allerede var en bålplass, og etter at teltene var oppe og kokesakene satt i sving satt vi oss og speidet utover vannet i solnedgangen. Vinden løyet, og fisken begynte å vake. Da fikk vi hastverk og var raskt ute på vannet. Problemet var bare at vakene viste seg å være abbor. Små abbor. Håpet om mer ørret fikk seg et skudd for baugen, men med så vakre omgivelser er det vanskelig å ikke kose seg likevel. Turens hittil største gjedde fikk undertegnede på kroken, 4,5 kg. Yngve måtte frem med slepetauet for å få meg i land på en vakker sandstrand for å fullbyrde drapet. Å få en enorm gjeddekjeft om bord i en packraft er ikke så lett, med mindre de hjelper til selv. En av artsfrendene til den nevnt over bestemte seg for å ta sats og hoppe om bord. De tennene er ikke helt ideell for konstruksjonen, men vi overlevde heldigvis begge to. Jeg og raften altså, gjedda gikk det ikke like bra med. Drapsmann poserer med sitt offer Får oppleve mye flott når man drar på tur Etter fisket var over og vi koset oss foran bålet hørte vi plutselig et plask i det fjerne. Vi begynte å lure på om vi hadde oversett noen andre som hadde leir i nærheten og at de trengte et myggrikt nattbad for å avslutte dagen. Så vi reiste oss selvfølgelig for å riste på hodet mens vi observerte fra avstand. Man blir nysgjerrig på folk når man ikke ser så mange av dem. Men det var visst ikke myggvante badere likevel, det var en elgokse som svømte pent og pyntelig fra bredden på andre siden. 10 sekunder senere skjønte vi at, visst faen, den der er på vei ut på øya vår. Retrospektivt så gjorde vi kanskje et litt tvilsomt valg etter dette, vi la på sprang for å komme nærmere elgen. Når vi nærmet oss huket vi oss ned og snek oss frem mellom småbjørkene mens vi speidet etter skogens konge. Der! Et kort sekund fikk vi sett den på 50 meters hold, vi snek oss videre på noe som kunne minne om en avskjæringskurs. Et glimt til! Den hadde sett oss og satte opp farten. Vi fulgte etter, men så den aldri igjen. Ikke hørte vi noe mer plasking heller, så kanskje det nå var den som observerte oss fra skjulestedet sitt i skyggene i øyas bjørkeskog. Den var i så fall en mye bedre spion enn oss. Vår hjemmekoselige bålplass ved Buolza Dagen etter begynte vi ferden videre ned elva. En frustrerende ferd egentlig. Lite vann, og det vannet som var der var varmt. Fisken glimret med sitt fravær, bortsett fra gjedda da. Den er alltid interessert. Siden vannføringen var lav, var det vanskelig å komme seg frem. Det ble mye finnavigering mellom steiner, ofte med litt for god tro på hvor små åpninger og grunne områder vi kunne komme oss over. Inn og ut av packraften, bæring, lining, banning. Vi passerte noen finner som bodde i en lavvo et stykke fra elvebredden. Et sky folkeslag sies det, og når de så oss trakk de seg godt tilbake og inn i skogen og observerte oss fra avstand, så da stemmer vel ryktene godt. Kombinasjonen av det tunge slitet og det dårlige fisket gjorde at det gikk en liten faen i oss, og vi bestemte oss for å fortsette hele veien til Vuottasjávri før vi ga oss for dagen. Kanskje det ekstra vannet fra Áhkkanas ville gjøre underverker for både vannstand og fisket. I svingen rett etter Áhkkanasnjálbmi der vi hadde tenkt vi kunne slå leir, fant vi en gjeng på 4 gutter som også var på tur med packraft. De hadde blitt flydd ut av Mosquito Air Taxi de også, men startet reisen på Buolza. De hadde tatt seg bedre tid enn oss på veien nedover, men fisket hadde vært dårlig. De hadde fått en ørret og noen gjedder. Videre nedover elva byttet vi på å passere hverandres leirplasser før vi stiftet nærmere bekjentskap senere på turen. Vi satte opp leir på en høyde langs vestbredden av Vuottasjávri den kvelden, og sovnet utslitt i soveposen etter litt mat og bål. Camp Vuottasjávri Neste dag våknet vi til sterk vind, sterk motvind. Vi drøyde med avreise i håp om at vinden skulle løye eller skifte retning, og for å hvile slitne kropper. Men etter et par timer bestemte vi oss for å sette ut i vinden likevel. Vi prøvde å bruke alt av omgivelser som kunne gi ly for vinden underveis, men når vi passerte den lille utstikkeren på østsiden av vannet var det slutt på hjelpen. Vi kjempet oss sakte, men sikkert over og inntil land på nordsiden, hvor det igjen var mulig å hvile et sekund uten å måtte padle de samme meterne på nytt etterpå. 2 av de 4 gutta vi passerte dagen før satt nå på en fin sandstrand foran oss og koset seg sikkert veldig med å se på slitet vårt. Jeg hadde nok gjort det samme om jeg var de. Etter mye mat og drikke fortsatte vi mot elva og passerte de to resterende medlemmene av firerbanden på veien. Der elva smalnet til etter vannet så ut som en lovende fiskeplass, så vi valgte å gå i land for å fiske litt. Både Yngve og jeg fikk napp i løpet av de 2-3 første kastene, men vi mistet fisken begge to. Og viktigst av alt, begge var enig i at det kjentes ut som det var ørret som hadde smakt på sluken. «Litt» ble plutselig til noen timer. Jeg hadde et napp til, småfisk, men det glimtet i ivrig sølv under vann. Også den hoppet av kroken min og forsvant ut av syne. Så roper noen navnet mitt fra lenger ned i elva. Jeg hopper fra stein til stein nedover for å overvære det jeg antar er et prakteksemplar av en ørret. Og der står han stolt som en hane, med hans første ørret for turen! Stolt ung mann Vi hoppet tilbake i packraftene og fisket oss i rolig tempo nedover elva, uten å få annet enn gjedder på kroken. Den jævla gjedda.. Vi slo leir på østbredden av Vuottasluoppal, spiste en nydelig frysetørket middag og hoppet tilbake i packraften for å fiske videre. Vi fisket på vakende fisk store deler av kvelden, men hver gang vi fikk noe viste det seg alltid å være abbor. Flere av abborene var flotte fisker på rundt kiloen, men vi var lei av abboren også nå. Det var ørret vi ville ha, og snart var vi ved Lailafossen som betydde slutten på fisket. Så vi holdt på til langt på natt. Den eneste belønningen vi fikk var mer abbor, og fienden vår – gjedda. I tilfelle du lurte på om det var mygg der oppe. Nei, det er ikke rusk på skjermen din Hjelper litt med sånne omgivelser når ørreten viser seg fra sin verste side Vi ga opp håpet om ørret i Vuottasluoppal og padlet neste dag videre mot Lailafossen. Vi brukte lang tid, for her skulle det fiskes mye. Og det ga resultater, turens største ørret ble et faktum i en liten og dyp kulp. Jeg syntes jeg så en skygge på andre siden kulpen og kastet i skyggens retning. Noe var bortpå sluken, et solid rykk, men slapp med en gang. Hjertet begynte å slå raskere. Her var sjansen min, nå blir det storfisk. Jeg kastet på nytt. Sveivet inn, så sakte jeg kunne uten å sette meg i bunn. Plutselig smeller det til og bremsen hyler de korte meterne det er mulig å stikke av i den lille kulpen. Jeg er i ekstase, dette er en enorm fisk! Men, så slutter den helt å kjempe. Jeg sveiver inn og den bare siger mot meg uten å røre en muskel. Gjedde, igjen! Nå er det jeg som holder på å eksplodere. Denne gjedda er diger, jeg kommer til å måtte slite en evighet for å få opp denne her. Jeg får nesten lyst å hive stanga i elva. Men når fisker kommer inntil land gjør den bare et halvhjertet utrus til. Jeg sveiver inn på nytt, og kan lempe fisken på land uten problem. Kroken sitter til og med i munnviken! Jeg slipper å kjempe med gjeddetenner for å få løs kroken, en gledens dag. «Var ikke den vanvittig feit den fisken der?» kommer det fra siden. Jeg går ned på huk for å fjerne kroken fra gjeddekjeften og ser at den har noe i svelget – «Det stikker en halefinne opp av halsen på den!». Vi veier fisken, finner frem kniven og begynner på det nødvendige arbeidet. Dette ble foreviget i videoformat som du kan se deler av i linken under: Instagram video Lønner seg å slutte å spise når man er mett Ut popper det jammen meg en ørret, en ganske stor ørret. Hodet og fremre del av kroppen har blitt delvis fordøyd allerede, men bakre halvdel er fremdeles intakt. Et fascinerende skue. Og at gjedda fremdeles er sulten, med så mye mat i magen allerede?! Jævla gjedder. Den veide 5,5 kg før operasjonen, og 4,2 kg etter, og hadde altså 1,3 kg ørret i magen. Tør ikke tenke på hvordan jeg ville sett ut om jeg skulle spise en så stor prosentandel av kroppsvekten min i ett måltid. Etter å ha kjempet oss opp den bratte bakken der man går opp fra Lailafossen, begynner vi å lete etter en leirplass i området og slår oss som vanlig til på en høyde. Vi vil ha vind, selv om sola ikke er like varm som den har vært så langt på turen. Da slipper man mye av myggen, og det er en god strategi på Finnmarksvidda skjønte vi etter hvert. Siden dette var siste stopp med fiskemuligheter, ble det selvfølgelig tilbrakt mange timer med elva denne kvelden også. Der man går opp av elva for å bære forbi fossen krydde det av ørret, men de var av typen <100 gram og ikke særlig interessant så vi fant en vei ned fjellsiden til selve fossen og området oven- og nedenfor den. Har var strømmen sterk, men vi hadde hørt historier om folk som hadde fått fisk her før. Med kaldere vær fikk vi også forhåpninger om en mer aktiv ørret i elva. Det rekognoseres ved fossen De første timene var det lite å rapportere. Vi gikk opp og ned, kastet og kastet. Byttet sluker og spinnere. Fant sannsynligvis opp nye måter å sveive inn et snøre på i håp om å lokke frem en lat ørret, men det begynte å se dårlig ut. Men plutselig hørte jeg, over alt bråket fra fossen, et brøl bak meg. Der står Yngve, med fisk i håven! På grunn av støyen hadde jeg ikke fått med meg ropingen hans, men han ordnet opp på egenhånd og kunne stolt vise frem kilosfisk av det ypperste kaliber han også. En viktig seier mot slutten av eventyret, og du kan se gleden i øynene hans bak de utstrakte armene. Første gang i livet han er glad på ekte, og ja - han har barn Jeg trodde jeg hadde klart å lure enda en ørret helt på tampen jeg også. Jeg så bare halefinnen til å begynne med, og den kjempet godt og jevnt. Likevel, det var selvfølgelig ei jævla gjedde. Med det pakket vi sammen fiskesakene, laget en god kveldsmat og la oss fornøyd i teltene våre for det som skulle bli siste gang på denne turen. Klar for avreise Camp Laila Etter Lailafossen begynner den vanskeligste delen av Karasjohka, og fossene og strykene kommer på rekke og rad. En del av de vanligvis vanskelige partiene var ikke så ille siden vannføringen ikke var mye å skryte av. Men det betydde samtidig at partier som vanligvis kan padles uten problem, plutselig blir en utfordring. Gi og ta kalles det vel. Det ble mye bæring den dagen, og når vi kom frem til Fálesgorzi bestemte vi oss for at nå var det nok padling for i dag. Vi ville bruke beina i stedet, og spare slitne armer etter timevis med intens kurskorrigering for å sno seg mellom steiner man vanligvis seiler fint over i en kano. Vi fulgte ATV-spor opp over topp 311 og ned til Beaivvasgieddi, hvor det finnes en åpen hytte. Den har to deler, der den ene alltid er åpen, men den andre kan være låst. Når vi nærmet oss så vi at det kom røyk fra pipa. Vi var våte og kalde etter strykene og litt regn på veien ned elva, og håpte at de som var der enten bodde i den delen som kunne være låst eller at den var åpen slik at vi kunne slenge oss inn der for varme, tørre omgivelser en natt. Når vi gikk i land kjente vi igjen packraftene til de 4 gutta som vi hadde byttet på å passere hverandre med nedover elva. De hadde kommet frem kort tid før oss, og hadde dratt forbi oss ved Lailafossen ikke lenge før vi satte av gårde den morgenen. De hadde hatt en røff etappe de også, og når det viste seg at den andre delen av hytta var låst var de hyggelig nok til å invitere oss inn til dem. Det var 6 sengeplasser i den halvdelen, perfekt! Et behagelig strekke av elva Utsikt fra ATV-sporet vårt Den ene av de hadde truffet en skarp stein i elva som hadde skåret hull på ikke bare bunnen av raften, men også pakkposen han hadde i baugen under spruttrekket. Det hadde resultert iblant annet våt sovepose, som hang til tørk over vedovnen. De var glade for å kunne sove innendørs denne natten de også for å si det sånn! En annen av de hadde vært enda mer uheldig. I et forsøk på å manøvrere i et stryk hadde han satt karbonåra ned mellom to steiner og knekt av hele årebladet! De hadde lett for å prøve å finne det igjen, men hadde ikke hatt hellet med seg. Løsningen deres ble å sage og spikke til en tykk planke de hadde funnet ved hytta og surre den fast i den knekte enden av åra. Han gleda seg ikke til å ta fatt på milene ned til Karasjok. Etter noen timer der planken får trekke vann kom den nok til å veie mange kilo, i tillegg til å være ganske dårlig egnet som åreblad i utgangspunktet. De skulle ta resten av turen over minimum to dager, og hadde heldigvis tid til gode hvis det ble nødvendig. Vi dro før de neste morgen, så jeg fikk aldri vite hvordan resultatet av Reodor Felgen løsningen ble. Håper jeg en dag finnet ut av det. Noen her som kjenner dem kanskje? Kvelden ble brukt til å utveksle røverhistorier og fiskeskrøner. De hadde et betraktelig mer luksuriøse proviantvalg enn oss og kunne by på sterke varer utover kvelden. De hadde fyrt med flybensin på veien nedover, og begynte å bli ganske lei av å rense brennerne sine. Vi hadde gass til overs, så da fikk de en stor boks av oss for å gjøre kokkeleringen litt lettere de neste dagene som takk for gjestfriheten. Siste stykket ned til Ássebákti skulle på papiret være en veldig grei etappe, og vi hadde god tro på å rekke ned til bilen før det ble for sent på kvelden. Der skulle nok en gang den lave vannføringen stikke kjepper i hjulene for oss. Flere steder var elva så grunn at det ikke var mulig å komme seg frem. Det gikk tregt, timene fløy og vi hadde fremdeles langt igjen. Men sta (og dum) som vi er, nekta vi å gi oss. Etter 11 timer kom vi til Buollánnjárga. Et stykke foran oss så vi en mann som stod i vannkanten med laksestanga uten å ense at vi kom mot han. Vi hadde hørt om folk som fikk huden full av laksefiskere når de padlet ned laksestrekker, og var redd vi skulle få en skyllebøtte. Vi ropte et varsel om at vi kom nedover, og han snudde seg og så på oss, sveivet inn snøret og ble stående å se på oss der vi dreiv mot han. Når vi nærmet oss smilte han og sa «Næmmæn, e dokker kald gutta? Skal dokker bli med inn på hytta å få dokker en kaffi?» En engel sendt fra oven med andre ord. Vi takket selvfølgelig ja og ble med han bort til hytta hans ikke langt unna. Vi fikk av oss de våte klærne i regnværet og skiftet til tørt tøy. Inne i den varme hytta ventet en kanne med nytraktet kaffe og sjokolade. Som sagt, en engel. Vi ble sittende å prate, fortalte om turen vår og han fortalte historier om elva og fisker som hadde blitt tatt av enorme proporsjoner. Vi fortalte at vi hadde tenkt å komme oss til Ássebákti i løpet av kvelden, og han fortalte at det kom til å bli vanskelig. Elva var så grunn lenger nede at det ville være bortimot umulig å padle store deler av de siste 8 kilometerne. Og som den engelen han var, foreslo han at han kunne kjøre oss til bilen vår. Det er vanskelig å ikke takke ja til sånt, selv om det er litt juks også. Men det måtte være lov syntes vi, når elva velger å være så vanskelig som den hadde vært. Vi betalte han rikelig når han slapp oss av ved bilen vår, det fortjente han, engelen vår. Men tro det eller ei, omtrent det eneste jeg har glemt fra denne turen her – det er navnet til engelen. Takk skal du ha i alle fall! Vi bestilte hotellrom i Kautokeino fra bilen og suste av gårde mot en varm, deilig hotellseng, med minner for livet. Og tenk, det kunne til og med vært enda bedre. Det får bli neste gang. Vi kommer nok tilbake, med litt mer tålmodighet på veien nedover. Og da skal engelen få kaffe og sjokolade av oss, hvis han er på hytta. Vår engel nr 2, Thermacell Backpacker Den hjalp oss med å holde dette her til et minimum Er du trøtt og sliten nå som du har lest alt dette her? Ta deg enda en kaffe, så ordner det seg sikkert!

Det kommer mange spørsmål knyttet til kjøp av ny sekk her inne. Jeg har tatt meg friheten (forsåvidt med admin og moderatorenes velsignelse) til å forsøke å lage en guide til hvordan man skal gå frem for å kjøpe sekk. Den er generalisert, men det må det nok bli. Hvis ikke det kommer mange protester så er målet at dette kan bli en sticky i starten på denne tråden. Kommentarer og forslag til endringer/forbedringer mottas med takk og bakes inn etterhvert. Etter en stund låses tråden og det endelige resultatet blir liggende igjen. Kanskje også uten kommentarer, det vil tiden vise. Så her er forslaget: Sekkeguide – hvilken sekk passer til meg? Skal du ha ny sekk? Enten du er ekspedisjonsdeltager eller sofagris, vi har alle behov for å bære når vi skal ut på tur. Det kan være en liten tur i parken der du trenger matpakke, drikke og en ekstra genser. Kanskje skal du litt lenger og vil tilbringe natten i hytte, eller en 14 dagers vandring med alt av mat og utstyr for kalde vinternetter og usikre isforhold. Denne gjennomgangen vil ta for seg det grunnleggende du bør se på når du skal ha ny sekk. I all hovedsak henvender den seg til deg som skal ha tursekk. Løpesekker, transportbagger, skredsekker osv. beskrives ikke. Innholdet deles inn i følgende kategorier: 1. Formål med sekken 2. Sekketyper 3. Hvordan prøve sekk Formål med sekken Jasså, du skal ha ny sekk! Hva skal du bruke den til da? Skal du har en stor eller liten sekk? Sekken skal brukes til å bære det du trenger. Da må du vite hva du skal ha med deg, og hvor stor plass dette tar. Skal du bære langt og tungt trenger du en helt annen støtte og konstruksjon enn hvis du bare skal ha termos og matpakke. Sekker kommer i alle størrelser. Som regel måles volumet i liter, der 10 liter er en liten sekk, type barnehagesekk, mens 120 liter ligger et stykke over hva de aller fleste trenger. En sekk på 40 – 50 liter vil romme det meste du trenger for en hytte-til-hytte tur i fjellet. For den bevisste lettpakkeren er dette nok for teltturer, men vanligvis kan en 70-liter vurderes hvis telt og sovepose skal med. Andre faktorer er om du har små barn og skal bære for flere, skal du ha mulighet til å feste ting på utsiden, som ski eller fiskestang? Trenger du en sekk som tåler vann? Noen sekker er laget for å bære tungt. Når det er sagt så er det viktig å få med seg at sekken også har en egenvekt. Det kan være et vesentlig moment for å ta stilling til hvor mye man klarer å bære. Veier sekken fire kilo før innhold kan dette gi utslag på turens komfort fremfor en sekk som veier en kilo. Samtidig kan det være at en lett sekk er vond å bære med innhold over 12 kg, mens firekilossekken kan hjelpe deg å frakte 30 kg reinsdyr ned fra fjellet etter en vellykket jakt. Du må også ta stilling til hva slags bevegelser du gjør når sekken er på ryggen. En stor sekk med et bredt hoftebelte vil ofte være i veien for bevegelsene mens du sykler. Skal du gå fort på ski ønsker du kanskje en smal sekk som gir armslag. Skal du ha med deg mye smått som må være tilgjengelig hele tiden trenger du andre åpninger enn han som bare skal frakte noe fra A til B. Å velge sekk er altså ikke bare å ta den første og beste du ser i butikken, men en definisjon av hva du skal bruke den til. Ingen sekker dekker alle bruksområder. Sekk er noe du skaffer deg når du vet hva du skal ha oppi. Noen tanker om hva du skal bruke sekken til, kan hjelpe deg til å finne frem i jungelen. Sekketyper Sekker kommer i mange forskjellige utforminger. Vi kan skille mellom størrelse, type ramme eller om det ikke er ramme i det hele tatt, eller spesielle bruksområder. Størrelse Små sekker, opp til 30 liter, er typiske dagstursekker. Ryggen er gjerne stiv, og det kan være brystreim og magereim for at sekken skal sitte nærme kroppen og ikke hoppe fra side til side ved fysisk aktivitet. For turbruk er dette gjerne sekker som kan brukes ved mer aktivitet enn ren gange, som løpe/sykkel/intensiv utfoldelse. Mellomstore sekker, fra 30 til 60 liter, er gjerne laget for vekt opp mot 15 kg. Dette er sekker for de som skal gå hytte til hytte, eller teltturer om sommeren med begrenset lengde. Her finnes alt fra sekker uten hoftebelte, til de som har store hoftebelter for overføring av tyngde. Store sekker, fra 70 liter, er laget for store og tunge bører, 16 kilo og oppover. Disse har god overføring av tyngde til hoftebelte, gjerne kraftig materiale som veier mer, og noen har også utvendige rammer for virkelige tunge løft. Bæresystem Med bæresystem menes det som ligger i sekkens rygg, og som er bygget for å overføre vekt fra skuldre til hoftebelte, og som alt annet er festet til. Pakkrammesekker har en ramme i aluminium eller lignende som ligger utenpå sekken. De aller største sekkene har dette. Slike bæresystemer er meget stive for at vekten ikke skal påvirke forholdet mellom hoftebeltet og skulderreimene. Disse sekkene lar deg ofte stille på avstand mellom hoftebelte og skulderreim, men rammen begrenser mulighetene for individuell tilpasning. Anatomiske sekker har rammen innebygget i ryggen. Dette systemet er det aller mest brukte på sekker fra middels til stor størrelse. Her kan man på noen sekker stille på individuell skulderlengde, vinkel på hoftebelte, på noen sekkemerker kan man bytte ut hoftebelte og skulderreimer slik at det som passer deg best brukes. Rammeløse sekker har ingen avstivning i ryggen, og er avhengig av at brukeren pakker slik at ryggen blir stiv. Dette gjøres gjerne med bruk av sitte-/liggeunderlag som avstivning. Disse sekkene skiller seg også ut i at de veier betraktelig mindre enn ellers. Bruksområde Det skilles også mellom bruksområde for sekkene i forhold til utforming. Du kan gjerne kjøpe en sekk du liker som er laget for en annen aktivitet enn den du bedriver, men husk at du da får med særskilte funksjoner som du ikke trenger. Eksempel: Klatre- og bresekker har gjerne kraftigere løftestropper, mange løkker til feste av utstyr på utsiden og eget feste til isøks. Toppturentusiaster og randonéfolket vil gjerne ha gode festemuligheter for ski eller snøbrett, og utforming som egner seg godt for hjelm. Har du med deg mye fotoutstyr ønsker du kanskje mange forskjellige rom tilpasset objektiver. Kanskje du ønsker at sekken skal ha innebygget stol i ryggen. Som nevnt i innledningen er det bare du som vet hva du skal bruke sekken til. Jo bedre du definerer bruksområdet, jo lettere er det å finne frem til den rette sekken. Hvilken sekk? Når du så vet hva slags tur du skal på og har tatt en runde i butikken for å se hva som frister, husk at sekken må prøves skikkelig før du kjøper. Dette gjøres ved: A. Finne en sekk som passer til din rygg B. Tilpasning av sekken til din rygg C. Prøving av sekken med høvelig vekt D. Prøving av sekk i trapper/ujevnt underlag Når du spør venninnen din om anbefaling av sekk så sier hun sikkert at “den sekken er utrolig god å bære”. Husk da at den sekken er god for henne, men det betyr ikke at den er god for deg. Vi har alle litt forskjellige rygger. Når sekken er mellom kroppen din og lasten du har med deg på tur, er det vesentlig at den er god for DIN rygg. Den knalldyre sekken alle andre sier er så bra, hjelper deg fint lite når du etter et par dager på tur kryper til nærmeste bussholdeplass med tannverk i nakke, skuldre, rygg, hofter og knær. Derfor må du finne den rette sekken, og vite hvordan du stiller den inn for din rygg. A. Finne en sekk som passer til din rygg Når du skal finne ut hvilken sekk som passer deg, tenker jeg ikke på størrelsen på sekkeposen, men formen på bæresystemet og om denne lar seg tilpasse din rygglengde. De fleste seriøse ryggsekkprodusenter snakker ikke lengre om sekker tilpasset etter kroppslengde, men rygglengde. Rygglengden finner du ved å trekke en loddrett strek fra toppen av hoftekammen og opp til topp skulder/ryggvirvelen C7. Denne lengden er rygglengden din. Du kan være nesten to meter høy og ha sekk med kortere rygg enn en på 1,70. Noen merker (Eksempelvis Arc`teryx) har egne ryggskinner som skal bøyes til slik at de passer svaien i ryggen din. Dette merket har også egne tabeller som viser hvilken sekkestørrelse som passer deg. Et annet merke, Osprey, har en egen telefonapp for at du skal finne egnet rygglengde. B. Tilpasning av sekken til din rygg Når du skal prøve sekker er det viktig å gå frem likt hver gang. Start med å løsne alle reimer. Ta så i) hoftebeltet. La dette ligge slik at midten av beltet treffer på toppen av hoftekammen. Dette er selvfølgelig individuelt ut fra kroppsfasong, men en slik innstilling er en god huskeregel. Stram til sånn at det sitter fast og følger kroppen når du beveger deg ii) skulderreimene. Disse skal følge skulderen. Festet for skulderreimene skal ikke være over toppen av ryggen, men ligge slik at reimen følger skulderen helt rundt. Videre skal skulderreimen går rundt hele skulderen slik at strammespennen ikke ligger mot skulderen men kommer under armhulen. Når du strammer skulderstroppene skal ikke strammingen føre til at du løfter opp hoftebeltet, eller “komprimerer” ryggen. Bruk gjerne et speil slik at du ser at du gjør det likt fra gang til gang. Skulderreimenes funksjon, hvis du har et godt hoftebelte, er å holde sekken inntil ryggen, ikke å bære særlig mye vekt. Ømhet/gnagsår på toppen av skuldrene er derved ikke et tegn på en tøff tur, men et signal om feil tilpasning eller bruk av sekken. iii) toppstrammerne. Disse skal strammes slik at sekken ikke henger løst, men ikke slik at toppen av sekken presses inn mot nakken mens bunnen blir trukket ut. Toppstrammerne er til for å regulerer sekkens stilling når du går. Ved tunge motbakker kan de slakkes på slik at tyngdepunktet til sekken kommer lenger bak og mot baken/hofta. Tilsvarende kan de strammes når du går nedover for å motvirke sideveisrotasjon av vekten på sekken, vekk fra den veien du vil gå. iv) brystremmen. Denne skal ikke gå så høyt at den presser på halsen. Den skal heller ikke trekke skulderreimene mot midten, men holde de på plass. C. Prøving av sekk med høvelig vekt Når du så har fått stilt inn ryggen rett og funnet rett størrelse på bæresystemet, må du for all del ikke kjøpe noe før du har prøvd sekken med last. En tom sekk er alltid behagelig å ha på og det kan være nok prøving det, om du skal ha sekk som står til fargen på joggeskoene dine. Men vi skal ut på tur, så prøv med last i sekken. Er det en storsekk du skal kjøpe, så be om å få minst 20 kg balast i butikken. Tenk uansett på hva du skal bruke den til og prøv å tilpasse prøvevekt til dette. Når du har fått vekt i sekken og satt den skikkelig på ryggen (med hoftebeltet på samme sted som før) kan du: D. Prøve sekk i trapp/ujevnt underlag Gå rundt i butikken i fottøyet du skal ha på turen. Finn en trapp, skritt over kasser og benker, tenk deg frem til hindre i butikken som kan ligne det du finner ute. Tramp i vei med vekt i sekken for å se hvordan den kjennes ut når du beveger deg. Sitter sekken godt? Hvor fritt kan du bevege degg? Gnager det noe sted? Kanskje du skal prøve en annen sekk? De sekkeinnstillingene du finner i butikken, må sitte når du skal på tur også. Selv kjøpte jeg en kjempefin 100-liters sekk for de lange turene. Brukte opp alt av sparepenger på kjøpet. Etter noen turer viste det seg at rygginnstillingen ikke holdt seg på plass. Lite hjelp i stor fin sekk når turen går med til forargelse over en sekk som ikke virker! Den eneste måten å finne en sekk som passer deg er ved å prøve den så realistisk som mulig. Skal du kjøpe en ny lenestol til stuen, da prøvesitter du den i butikken før du handler. Du prøver gjerne bukser også. Men hverken lenestolen eller buksene er i stand til å påføre like mye smerte som en feil sekk. Tenk over dette når du skal kjøpe sekk; så blir den din beste venn på tur!