Vinnerliste

Fikk meg en snartur i Østmarka i helga. Overraskende greit å gå helt fra Bysætermåsan til Tonevann, men det tok betraktelig lenger tid enn normalt. Planen var å finne 4G-dekning for å se fotball med utsikt, og erfaringsmessig er det greit å komme seg opp fra vannkanten. Feks Tonekollen. Rakk rett og slett ikke gå videre dit. Fikk sett kamp og spikket meg ved nok til et bål i Solo Stoven. Kjølig morgen med mye frost på tarpen. Det som dryppet fra omliggende trær i løpet av natta lagde særs spetaklete knaselyd på tarpen siste del av natta. Tonevann i dis Camp Entusiastføre, for både gående og skiløpende.

Ekstra 25% rabatt på Helsport med kode frå DNB til og 6. april. Gjeld og på varer i outlet og treng ikkje betala med DNB-kort

Mange flotte bilder og turer! For oss ble påsken litt ødelagt av værforholdene. Det var meldt og kom også veldig mye vind på Langfredag. Så dagene ble brukt til dagsturer fra hytta - hver eneste dag. De dagene det var vind gikk vi litt opp i høyden - fascinerende å se hvor sterk vinden kan være bare litt opp i høyden. Blir aldri lei av å traske i dette området - og utfordringer er det nok av. Om man orker ligger Golverfjellet og tinden rett ved - og hele Børgefjell NP. Her sto jeg på grensen av NP og ser nordover. Mot Simskardet og Fiplinglingvatnene. OK fiske - brukte øyet til en annen fisk jeg fikk som agn - gammel jungeltriks som funker bra. Før i tiden brukte de rypehjerte som agn først og når de hadde fått første fisken brukte de ørretøyne. Jeje-- Værmessig ikke helt topp - alt for mildt..

Det stemmer - det var/er utrolig stor forskjell på gliden på de forskjellige pulkene. Den lette acapulka'en min er i en klasse for seg. Den ligger her- noe jeg har sett i årene etter. Brettet blir mye hardere brukt. Ikke noe særlig til forhold. Forbered deg på klabbing på fellene - ha med smøring til de, og husk at den kan komme uventet frost. Da er det mye styr å få løst teltet som fryser fast i snøen.

Jeg prioriterer stort sett nedoverbakke fremfor motvind. Tanken min er at jeg "går med tyngde" og at det skal veldig mye motvind til før det blir ubehagelig for fremdriften. Men en ekstra oppover, (som alltid viser seg at har mer løssnø enn du trodde) med pulk synes jeg stjeler mer av kreftene. Men det kan være en liten og lett sprett fra Bergen vurderer tyngden av motvind anderledes. Jeg har 90+ å legge i mot vinden

Gjør noe nytt med maten også, denne gangen. - De to første dagene blir det ferskmat til middag. Dvs. hamburger dag 1, pytt i panne dag 2. - Veksler mellom havregrøt m/babygrøt, og risgrøt til frokostene. Kan kokes, siden jeg har med dyp stekepanne. Så har jeg pakket litt annerledes. I posene er dagsrasjoner. Disse puttes ned i en pakkpose i rekkefølge. I den sorte kassen har jeg tilbehør som smør, kanel/sukker, salte kjeks, ett par rett i koppen, eplekake, og 600grams pose med nøtteblanding, pluss en reserve drytech, skje, kaffe, te, kakao etc. Jeg har plass til dagens rasjon i kassen, sammen med alt kjøkkentibehør, så da blir det forhåpentligvis enkelt å ha system på tingene

Da står jeg og pakker pulken igjen, til samme tur som for 3 år siden. Jeg tar toget på Lørdag. Forutsetningene er ganske like som sist. 1: Alt av turfølge har meldt avbud, så det blir solo-tur, igjen. 2: Det er meldt mye vind igjen, denne gangen også mest rett imot (jeg går fra Finse til Haukeliseter. Jeg har vurdert å snu ruten, men fa får man til gjenjeld mer stigning. Det er jo også ukult. 3: Det meste av utstyr er akkurat det samme. Det som har endret seg er: 1: Formen er ikke helt på topp på grunn av en forkjølelse som ikke er over enda. Noe skal det alltid være 2: Denne gangen får jeg kanskje ett nytt element på turen, de første dagene. Det kalles regnvær. MEN jeg er Bergenser, så det går vel knapt an å ha bedre forutsetninger til å takle regn. Faktisk, kanskje det er best om det regner hele turen 😜 3: Teltet og stengene holdt jo sist, og jeg tar med samme telt og samme stenger. Men jeg spanderer i tillegg 600 gram ekstra på å sette inn 3-sesongs stengene også. Så da har jeg altså dobbelt stangsett denne gangen. Det kjennes ihvertfall psykisk godt, og det skal ikke undervurderes. 4: Jeg er 3 år eldre. Så jeg tar med en Helinox Ground chai. Da kan jeg sitte godt i teltet på kveldene 5: Mulig jeg spanderer på meg en vindjakke, i tillegg til goretexjakken. 6: Jeg har laget meg noen snøplugger av tre, på 80cm. De ville løst problemet jeg hadde sist, med hoppende telt som napper opp teltpluggene langs duken under oppsett i stiv kuling. 7: Jeg endrer brenner. Jeg hadde med MSR XGKII sist, og den fungerer selvsagt helt upåklagelig. Men jeg tar heller med 111T stillebrenner denne gangen. Den er bedre beskyttet i kassen sin, og er veldig stille. Jeg planlegger å fyre litt mer for varme i teltet denne gangen. Drivstoffet er en del drøyere i bruk, så jeg tar med 3 liter tennvæske, og fyller brenneren med 3 dl før avreise. (3,3 liter). 8: Ingen camelback denne gangen. Jeg har 1-liters Nalgene i termotrekk (den dobler som varmeflaske), en 0,5 liters termos-drikkeflaske, og en kaffekopp til bruk i teltet. 9: Kommer trolig til å bruke taudraget mer denne gangen, men det stive draget er også med. Blir det forjævlig med sidevind, eller er nedkjøringer som er vanskelige, synes jeg det stive draget er gull. 10: Fjellskiene er nye. Dvs. Åsnes Nansen, som sist, men også med smørefritt belegg denne gangen. Mon tro om jeg får gått deler av turen uten feller 11: Felleutvalget ekspanderes, på grunn av mildværet og påfølgende frost. Jeg hadde med langfeller og kortfeller i mohair sist tur, men med fare for isete føre denne gangen tar jeg med ett par litt smalere syntetfeller også. 12: Kart. Sist skrev jeg ut 1:50 000 for hele turen, på A4 ark. Denne gangen har jeg med ett 1:100 000 turkart, og bruker dette sammen med GPS med innlagt rute. Om jeg må endre på planen har det vist seg at det er en stor fordel å kunne brette ut ett stort kart, framfor å bla i en masse A4 fliser.

Har testet ut disse hendige, om ikke gratis...ca 27,- , pakkene til Toro som knapt veier 70g. Tre av fire absolutt innenfor smaksmessig til nå. God konsistens og ikke opplevd halsbrann-følelsen pga ph, som Real kan gi. Fin lunch porsjon. Næringsmessig helt innafor. Blir med i tursekken fremover. Og så håper jeg det ikke bare er et blaff på markedet. ( Lurt med en liten klype e.l. i toppen, når den står og godgjør seg.) Eksempelvis; https://www.toro.no/produkter/lasagnepasta/

God kveld! Jeg og samboeren min tenker å ta vår første tur til femundsmarka til sommeren. Ingen av oss har vært der før og kan ikke noe som helst om hilke ruter som er bra å velge ol. Generelt veldig lite om området. Så jeg søker da litt hjelp fra flinke folk:) Vi tenker å kanskje dra 4-5dager i slutten av juni hvis dette er en fin tid å dra(?) - Har noen tips til rute vi kan gå? Evt hvor kan jeg finne info om ruter og parkeringer ol? - Når er beste tiden på året å reise? Mtp folk, mygg/knott, fiske ol. - Trenger man fiskekort? Evt hvor får man tak i dette? - Er det noe mer man burde tenke på ang en tur i femundsmarka? Tips? Takk for svar!

Pulk-for-tog. Hvorfor ikke. Som julegave hadde far spandert hotellweekend i Oslo og billett til eventyraften med foredrag av Børge Ousland og Erling Kagge. Årets vintereventyr var gitt. Her var det bare å spenne på seg ski og pulk på Dovrefjell og sette kursen sørover i retning hovedstaden. Det ble en tur full av opplevelser som bare norsk natur i januar kan varte opp med. Oppturer og nedturer. Kulde, baksing i bjørkeskog og pulkvelter. Mange pulkvelter. Noen av dem vakre og i solnedgang. Nattraid på Pellestova, tabber og feilvurderinger. Og den største skuffelsen av dem alle: en blokk med Melange. Her følger turapport fra 17 dager sørover på tur fra Hjerkinn på Dovrefjell til Jaren på Hadeland. Kart som viser ruta er vedlagt som pdf. Turen ble gjennomført 3-19 januar 2024. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Hagesæter En mann på snart 46 kan vel ikke lenger skylde på ungdommelig overmot. Overmot eller ikke, beslutningen om å ta snarveien langs sommerstien gjennom bjørkeskogen fra Hjerkinn stasjon mot Hagesæter var fremdeles like dårlig, og alene på tur var det ingen turkamerat til å påpeke denne åpenbare tabben. Bunnløs snø i bjørkeskog er jo tross alt kryptonitt for oss pulkfolk og fremdriften måtte bli deretter. Fem timer og to kilometer senere var E6 krysset og ikke lenger etter var teltet slått opp i lia like overfor Hagesæter. De andre passasjerene på toget fra Trondheim hadde nok for lengst ankommet Oslo S når jeg krøp ned i soveposen, men jeg kunne tross alt se frem til 17 dager foran meg på tur gjennom norsk januarvinter. #pulk-for-tog. Bilde 1: Løssnø og bjørkeskog fra Hjerkinn Stasjon. Dag 2: Hagesæter – Veslhjerkinnstjønnin (1246) En skikkelig kuldebølge lå over Midt- og Sør Norge denne første uken i Januar og det ga en frisk start på turen. Med mat og fuel for sytten dager i pulken og 300 høydemeter å forsere denne morgenen gikk det ikke fort oppover fra Hagesæter. Omsider over toppen fikk jeg besøk av to F35 jagere som øvet i luftrommet over. De kunne vise til vesentlig høyere forflytningsevne der de i en times tid gjennomførte akrobatikk over hodet på en enslig mann med pulk som neppe utgjorde det mest mobile bakkemålet for pilotene. Inne på platået hvor elva flater ut dreide jeg direkte østover mot Veslhjerkinnstjøninn (1246). Terrenget her inne var lettgått og jeg fant en fin teltplass ved det sørligste av de to små vannene. Det var kjølig med 35 minusgrader og litt trekk så det var godt å komme i teltet og fyre opp brenneren. I kulda hadde plastikk-koppen på termosen regelrett sprukket i løpet av dagen. På sånne kalde dager bruker jeg forøvrig å gå med MSR pumpa på innerlomma sånn at pakningene ikke blir for kalde for å være sikker på at det går raskt å få brenneren i gang når teltet er kommet opp. Tiden i teltet med primus er skikkelig kvalitetstid så jeg bruker å ta med litt godt med fuel sånn at jeg kan unne meg litt kosefyring i teltet hver kveld. Få ting slår en kopp kakao til lyden av XGK når nordlyset danser over teltet før en kryper i soveposen. Bilde 2: Artig å få besøk av to jagerfly som gav en liten oppvisning i luftakrobatikk Dag 3: Veslhjerkinnstjønnin (1246) – Mesetermyre i Grimsdalen Nok en nydelig dag med høytrykk og herlig klarvær. Fremdeles skikkelig kaldt, og Folldal rapporterte om 42 minusgrader på radioen. Jeg fortsatte å holde høyden mens jeg gikk sørover på vestsiden av Mehøe og Pikhetta. Holdt godt overfor Barthuset opp mot Fallfosshøe for å holde trygg avstand til de bratte områdene rundt Fallfossen og Tverråe. Etter hvert begynte nedstigen mot Grimsdalen, noe som ble en aldri så liten komedie. Litt slurvete navigering gjorde at jeg bommet på traseen nedover bjørkeskogen og fikk en ny runde med noen timer baksing i løssnø mellom bjørketrær. Heldigvis skulle jeg nedover, så med litt hjelp fra tyngdekraften gikk slalomturen sakte men sikkert nedover bjørkelia med utallige pulkvelt der jeg dro pulken med håndmakt mellom bjørketrærne. Heldigvis uten tilskuere. Vel nede i Grimsdalen var klokka blitt 16 og det var på med hodelykta mens jeg fulgte jervesporene på grusveien nedover dalen under en helt magisk stjernehimmel. Når klokka ble 19 slo jeg leir i mørket like ved Mesetermyre. Bilde 3: Slalåmrenn gjennom bjørkeskogen ned mot Grimsdalen Dag 4: Mesetermyre i Grimsdalen – Nord av Ellandkollen Nok en god natt i posen. Til tross for at den begynner å bli noen år gammel holder den kraftige vinter-soveposen min godt på varmen (innerpose av dun, ytterpose av kunstfiber). Jeg har gjennom årene blitt vant til å bruke dampsperreplast i posen når jeg går turer tidlig på vinteren. Det kan sikkert diskuteres om det er nødvendig, men for en 17 dagers vintertur i januar med minimale muligheter for tørking synes jeg det greit å holde kontroll på fuktigheten og gjør som Børge Ousland skriver i Ekspedisjonshåndboka si. Apropos fuktighet så blir det jo også på solotur en god del kondens å skrape fra teltduken om morgenen. Heldigvis er det ikke så altfor lenge før is-skrapinga er unnagjort og duften av morgenkaffe siver gjennom teltet til den herlige lyden av brenneren. Turen gikk videre et stykke nedover Grimsdalen før jeg dreide mer sørover over myrene og vann (879) ved Grimse hvor jeg så fire reinsdyr og masse jervespor. Her måtte etterhvert elva som kommer ned fra Heverdalen krysses og det ble en liten tålmodighetsprøve. Elva var fremdeles mye åpen, og det var langt mellom snøbroene, samt et kronglete terreng rundt elveleiet. Alene på tur er jeg ekstra forsiktig når det kommer til denne type krysninger så jeg tok meg god tid til å lete etter et krysningspunkt. Videre oppover mot Døråldalen trakk jeg opp i høyden og gikk langs vestsiden av dalen siden terrenget nede langs elva som kom fra Dørålstjønin virket knudrete og kronglete. Jeg slo omsider leir et lite stykke nord av Ellandkollen. I løpet av disse første dagene røk begge langfellene mine. Det var selve gummien lengst fremme på fellene som røk tvers av mens jeg gikk. Mulig at det kan skyldes de kalde temperaturen, for jeg har brukt samme ski og feller på lange mange vinterturer tidligere uten trøbbel og fellene var helt uskadde når jeg startet turen. Uansett, litt improvisasjon måtte til og jeg fikk reparert dem i teltet på en måte som gjorde at de holdt resten av turen. En liten kime til bekymring var forbruket av AAA batterier som var urovekkende høyt. Antall timer med hodelykt måtte reduseres om dette skulle holde helt frem. Bilde 4: Reparasjon av langfeller i teltet Dag 5: Nord av Ellandkollen – Bergedalen Dagen startet som vanlig kl 05.00 sånn at jeg var klar til å gå 07.30. Det blir lyst først i halv-nitida så tidlig på året så den første timen går mens det gryr av dag. Jeg synes lyset er spesielt flott akkurat på denne tida når natt blir til dag. Kursen gikk oppover Dørålen, og jeg gikk via Øvre Dørålseter for å krysse bekken som kommer ned fra Stygghøin. Så tidlig på året var det ingen liv å se i hyttene og det var veldig snøfattig og steinete i området. Videre oppover Dørålen blir det trangere og det er relativt bratt ned til elva så det er få krysningspunkter. Vinterruta til DNT er jo ikke merket så tidlig på året, men på kartet krysser dem elva like sørvest for Pikjtønne hvor det er mulig å komme seg ned til elva. Elva var også her delvis åpen, men etter en times rekognosering i området fant jeg trygge snøbroer og kunne krysse trygt. Oppover moreneryggene som markerer inngangen til Bergedalen var det så snøfattig at skiene måtte av og turen fortsatte til fots noen timer i det mest steinete områdene. Stakkars fjellpulken 😊. Oppover Bergedalen ble terrenget isete med mange bratte skavler og skrenter, så når mørket kom for alvor slo jeg leir. Terrenget var såpass krevende at jeg ikke var komfortabel å fortsette alene her kun med hodelykt. Bilde 5a: Snøfattig i nordre del av Rondane, Her bilde tatt nederst i Bergedalen i retning mot Dørålen Bilde 5b: Magiske Rondane Dag 6: Bergedalen – Fremre Gjetarbue Vinden hadde tatt seg skikkelig opp i natt og det blåste friskt så jeg måtte en tur i løpet av natta for å justere barduner og fjerne litt snøfokk . Stappet plugger i ørene og sov greit resten av natta. Jeg ventet litt i teltet denne morgenen til vinden løyet litt og lyset kom. Det var uansett greit å ha ordentlig dagslys i dette området. Etter en drøy times marsj nådde jeg toppen av Bergedalen og dreide kursen nedover Rondvassdalen. Jeg var veldig spent på hvordan isforholdene var ved innløpet til Rondevatnet. Nedover Rondvassdalen var bekkene helt åpne så pulken fikk bade litt på veien nedover, men ikke verre enn at det gikk fint. Soveposen lå for øvrig pakket i en vanntett Ortlieb pose nede i pulken selv om jeg bruker Arctic Bedding. Jeg bruker å veksle litt mellom å ha soveposen i beddingen eller nede i pulken avhengig av terrenget jeg går i og været. I området hvor jeg hadde gått så langt på turen var det greit å ha posen i pulken for å holde tyngdepunktet lavt og minske mengden pulkvelt litte grann. I tillegg var det greit å ha soveposen i vanntett pose når jeg måtte over åpne elver og bekker. Heldigvis hadde kuldeperioden sikret at det var trygg is til å komme inn på selve Rondevatnet. I dette området hadde det snødd mye mer enn i Døråladen og Bergedalen. Når jeg passerte Rondvassbu var det snødekte fjell på alle kanter. Et mektig skue. Kursen fortsatte sørover godt oppe i høyden øst for Storula, mens jeg gradvis dreide østover mot Fremre Gjetarbu. Etter å ha krysset elva her fortsatte jeg litt opp i høyden hvor jeg slo opp teltet mens det blåste relativt bra. Fremdriften var fremdeles ikke all verden målt i kilometer, men markant lenger enn de foregående dagene. Første strekket fra Hjerkinn til Rondvassbu hadde vært ganske krevende og tatt tid. Nå som Rondane snart var passert lå det forhåpentligvis litt enklere terreng og ventet lenger sør. Bilde 6a: Nederst i Rondvassdalen mot Rondvatnet, mange åpne bekker Bilde 6b: Langs Rondvatnet Dag 7: Fremre Gjetarbue – Svartkampen (1099) I løpet av natten hadde vinden fortsatt å ta seg opp så jeg var nøye med å sikre utstyr når jeg pakket ned camp om morgenen. Kuling fra nordvest ifølge yr og det var skikkelig surt å gå oppover mot passet mellom Skjerrelfjellet (1502) og Steinbudalshøa (1387). Det blåste såpass at vinden ved flere anledninger tok tak og regletrett blåste pulken overende. Det fortsatte også å blåse godt etter hvert som jeg gled nedover østsiden av Steinbudalen også. Her var jeg nøye med å holde god høyde tett på Nørdre Eldåkampen for å unngå det knudrete terrenget som ventet lenger ned hvor elva Eldåa møter Djupbekken. Det blåste såpass denne dagen at matpausene ble gjennomført inne i vindsekken som ligger lett tilgjengelig i pulken. Kulden hadde sluppet taket og blitt erstattet av lavtrykk med mildere temperaturer og vind. Her sør for Rondane hadde det vært en snørik sesong så langt og etter hvert som jeg nærmet meg Eldåbu ble det mer og mer brøyting i bløt og tung snø. Teltet ble slått opp dyp snø like ved Svartkampen (1099). En god dag tross alt og fornøyd med at antall kilometer per dag sakte, men sikkert øker. Bilde 7: Nederst i Steinbuddalen høyt over Eldåa med utsikt mot Søre Eldåkampen (1224) Dag 8: Svartkampen (1099) – Flågamyrin Dagen startet med å brøyte spor videre vestover mot Svartåa i retning av Venabgygdfjellet i tung snø. Gleden var derfor stor når det dukket opp noen gamle skispor siste biten oppover mot Klopptjønna (1034). Dette var første tegn til andre skiløpere siden jeg forlot Hjerkinn for en ukes tid siden. Etter Klopptjønna forsatte jeg stigningen oppover mot Uksam hvor en ny gledelig overraskelse ventet – Skiløype! Her hadde det vært løypemaskin fra Spidsbergseter og kjørt spor helt ned til Rondevegen. Langfeller ble erstattet av kortfeller mens jeg spiste kilometer nedover mot Øygardssætrin. I løypa traff jeg et hyggelig par og det var artig å slå av en prat med andre mennesker for første gang siden Hjerkinn. Etter å ha krysset Rondvegen var det slutt på skiløypa og noen timer senere nådde jeg Dørfallet. Her fulgte jeg traseen til «Trollløypa». Selv om den ikke er kjørt så tidlig på året gjør det navigeringa enkel. Etter Dørfallet dreide jeg sørøst i retning av Flågåmyrin. I en blanding av bjørkeskog og myrterreng ble snøen stadig dypere og fremdriften sank tilsvarende. Siste timen frem mot camp bestod av utallige pulkvelt på paddeflatt terreng. Etter hvert som pulken graver seg ned i snøen legger den seg gradvis over på siden. En klassisk kilde for frustrasjon blant oss pulk-fundamentalister. Dagen ble avsluttet med en annen klassisk utfordring: «Fastfrosset støvel i BC binding». Jeg er for så vidt nøye med å jevnlig rense bindingen (BC Magnum) for is og snø og har fast rutine om å ta av skia i pausene for å rense binding med Leatherman som ligger i jakkelomma. Men i løpet av siste etappe i dypsnøen på Flågamyrin hadde det sneket seg inn så mye is at det ikke var sjans å få opp bindingen når jeg slo leir. Løsningen ble til slutt å få på campskoa og ta med ski med støvel inn teltet for opptining og med fjerning av is. Når sant skal sies så foretrekker jeg den enkle 75mm bindingen og har liksom aldri blitt helt venn med BC bindinger på vinterturene mine. Men, skiskoene jeg har med 75mm binding er dessverre ikke like gode og varme som de store alfa polarstøvlene mine med BC og jeg hater å fryse på beina 😉 Bilde 8: «Pulkvelt i Solnedgang» - Mye fotografert motiv over Flågamyrin Dag 9: Flågamyrin – Vest av Røytjønnet (974) Dagen startet som den forrige sluttet med hyppige pulkvelt, men etter hvert ble Flågamyrin tilbakelagt og lenger fremme ventet den øvre delen av elva Søråa. Elva var fryst og grei å krysse, selv om det var litt baksing opp de bratte sidene ut av elvefaret. Ruta dreide så nitti grader sørover og oppover søkket mellom Brentfjellet (1102) og Store Skinalia. Terrenget var greit og etter hvert nådde jeg vestsida av Kvannslåmyrin. Her ventet nok en hyggelig overraskelse med skispor. Kilometerne forsvant like fort som sjokoladebitene under pausene når jeg suste (?) ned skiløypa mot Øksendal på kortfeller. Noen timer senere var teltet slått ikke langt fra Røytjønnet (974) en liten mil sørøst av Øksendalen. Disse timene i teltet hver kveld er virkelig noe jeg setter pris på. Min egen lille boble med god varme fra primusen, litt radio eller musikk til snøsmeltinga og skriving i dagboka. Livet på tur er rett og slett herlig. Og enkelt, ikke minst. Bilde 9: Inne i boblen Dag 10: Vest av Røytjønnet (974) – Byrysvollen -(Goppollen) Etter en liten time i herlige skiløyper var det slutt på moroa. Traseen videre sørover mot Vetåbu hadde ingen gått så langt i vinter og «Trolløypa» som består av preppa skispor fra Lillehammer til Rondane kjøres ikke før senere på vinteren. Det betydde fire kilometer i bunnløs snø gjennom skog og myr. Eneste måte å komme frem på var å sette igjen pulken, tråkke spor 100-200 m for deretter å gå tilbake og hente pulken. Syv (!) timer tok det å tråkle seg frem disse fire kilometerne, mens tankene hentet frem minner fra bunnløs sukker-snø i Stabbursdalen i Finnmark noen år tidligere. Skikkelig dritt, men en form for mental trening er det jo. Det går tross alt fremover. Bare fryktelig sakte. Uansett, utpå ettermiddagen var jeg fremme ved Vetåbu. Det fristet lite å fortsette i samme tralten videre øst over Goppollmyrene og veien som går nedover fra Vetåbu vikket forlokkende. En god beslutning. En drøy time senere var 7km tilbakelagt på snøbrøytet vei uten å treffe en eneste bil før jeg nådde skiløypa som går øst-vest gjennom Byrusvollen. Her ble teltet slått opp så nært som overhodet mulig til løypa og nok en vel gjennomført dag ble feiret med Drytech Pasta Bolognese med kakao til dessert. Bilde 10: Brøytebil Dag 11: Byrysvollen (Goppollen) – Hafjell Dennis aka «The Flying Dutchman». Jeg gledet meg virkelig til å treffe Dennis den dagen. Han på nordlig kurs fra Lillehammer for å gå meg i møte. Jeg ble kjent med Dennis for noen år siden da vi krysset Grønland og vi har møtes jevnlig siden da. En herlig kar fra Nederland som deler fasinasjonen av det enkle liv med pulk og telt. Planen var å gå sammen siste strekket sørover og vi utvekslet stadig posisjonsmeldinger mens jeg suste (?) i skiløypene sørover mot Hafjell. Her dukket stadig flere skiløpere opp med skøyteski og pannebånd og beskjeden var tydelig. Her var det pulkfolket som har vikeplikt for skøytende skiløpere som skal rekke hjem til hytta for biff og rødvin så her var det bare å holde seg helt ytterst på skulderen av skiløypa. Gleden var derfor stor når jeg plutselig oppdaget enn artsfrende, et menneske med pulk og fjellski, komme gående imot meg midt i skiløypa. Det er flere av oss med pulk som har forvillet oss inn i dette habitatet av rumpetasker, raske briller og Swix effekter! Og enda bedre, det var jo Dennis. Gjensynsgleden var stor da vi omfavnet hverandre og gleden ble ikke mindre når Dennis høytidelig overrakte fire nye pakker med sårt trengte AAA batterier medbrakt fra Lillehammer. Med pulken full av batterier fant vi fort en teltplass så nært skiløypa vi kunne under lyset fra hodelykter med rykende ferske batterier. Bilde 11: Gjensynsglede når Dennis «The Flying Dutchman» blir med på siste del av turen Dag 12: Hafjell – Igletjernet I ly av mørket lusket vi oss forbi Swix-folkets høyborg – selve Pellestova. Med dempede hodelykter snek vi oss frem mot søppelcontainerne. Fristelsen om å avlaste vekten på pulken ble for stor. I et nøye planlagt raid ble tom realturmat-emballasje sortert og effektivt matet inn i containere før en eneste gjest på Pellestova hadde nytt sin første kopp Cortado til frokosten. Ivrig etter å komme oss avgårde fra åstedet satt vi full fart mot Lillehammer. Her manglet det ikke på bratte kneiker nedover og ikke lenge etter ga jeg ufrivillig min nederlandske venn en oppvisning av den klassiske fallteknikken «engelsk brems» Ansiktet ble plantet i snøen mens pulk og ski lagde en gordisk knute til stor glede for hyttefolket på Hafjelltoppen som fulgte ivrig med fra frokostbordet. Stoltheten var heldigvis det eneste som tok skade i fallet og vi kunne fortsette kursen videre mot Lillehammer og Birkebeiner skistadion. Forrige gang jeg var her var i Februar 1994 hvor jeg så ung Ole Einar Bjørndalen gå inn til 36 plass på 20km skiskyting. Tretti år senere var inngangspulsen lav når vi entret standplass for å innta lunch fra hver vår snackpose. Det ble ingen strafferunder og neste mål var Moelv. Her fulgte vi diverse gangveier, skogsveier og skiløyper som til sammen dannet et noenlunde sammenhengende nettverk av en trase i høydene på østsiden av Mjøsa. Etter en trivelig dag på ski fant vi en fin teltplass ikke langt fra Igletjernet nord for Brøttum. Bilde 12: Idyllisk (?) pause i boligområde i Lillehammer Dag 13: Igletjernet-Bråstad Kirke Kupert. Et enkelt ord som beskriver terrenget langs Mjøsas østside. I hvilken grad dette er rett eller gal side av Mjøsa skal dog forbli usagt. Uansett, en artig dag ble det, ikke minst takket være de hyggelige menneskene vi møtte på veien lang disse skogsveiene. Høydepunktet var å passere barnehagen ved Nordvang hvor skiløypa gikk rett gjennom selve barnehagen. Artig for to skiløpere med pulk å passere til stor jubel fra de lokale barna! Vel nede i Moelv var det på tide å krysse Mjøsa. Med D/S Skibladner trygt fortøyd for vinteren ble løsningen Moelv Taxi som fikk plass til både pulker og skiløpere. Over på andre siden av Mjøsa satt vi opp camp på et jorde ca 151 meter fra bebyggelsen ved Bråstad. To turgåere med refleks-vest og lommelykt stusset fælt på hvorfor det var kommet opp telt i nabolaget, mens jeg fortalte Dennis hvor heldig vi er her i Norge som har allemannsretten. Bilde 15: Utsikt fra Biskopåsen sørover mot Mjøsa. Moelv fremmet til venstre. Dag 14: Bråstad Kirke – Nord av Skumsjøen (432) En artig dag som startet med litt stigning oppover mot skistua overfor Gjøvik. Det var relativt kaldt med tretti minusgrader denne dagen og på vei nedover traff vi en hyggelig skiløper som inviterte oss inn på en kopp kaffe i kulden. Det viste seg å være en ivrig pulk-entusiast som vartet opp med krumkaker og kaffe mens praten satt løs. To timer senere var det på tide å komme seg videre og vi satt kursen mot Skumsjøen (432) hvor vi satt opp teltene våre side om side. Terrenget her på Toten bestod mye av opp-og-ned over koller langs skogsveier og skiløyper. Få av skiløypene var preparert så tidlig på året, men de dannet en noenlunde sammenhengende trase sørover som vi kunne følge mot Lygna. Bilde 14: Camp like nord for Skumsjøen Dag 15: Nord av Skumsjøen (432) - Lunnasæthermyra Yr varslet om et voldsomt snøfall på Østlandet denne natten og det slo til for fullt. Vi våknet til nedsnødde pulker og det som verre var, et fullstendig nedsnødd skispor. Det fortsatte å snø hele dagen og vi byttet jevnlig på å brøyte spor opp og ned koller på Toten. Den gode fremdriften fra dagen før var blitt erstatt av museskritt og når dagen var omme hadde vi ikke gjort unna mer enn en mil. Heldigvis lovet meteorologen at snøfallet skulle gi seg og vi kunne se frem til høytrykk og klarvær resten av turen. I boka «På ski over Grønland» beskriver Fridtjof Nansen hvordan de opplevde en voldsom «smørhunger» når de krysset innlandsisen i 1888. Nå var nok ikke denne hungeren etter smør like stor for en 46år gammel amanuensis på ski gjennom Toten som for en fremadstormende Dr. Nansen over innlandsisen på Grønland. Men jeg hadde uansett gledet meg til å fortære denne smørklumpen som Dennis hadde kjøpt for meg når vi passerte Kiwi Moelv dagen før. Skuffelsen var derfor stor når jeg innså hvilken tabbe det hadde vært å sende en stakkars nederlender alene inn på Kiwi for å handle uten påfølgende kvalitetskontroll. Tappert måtte jeg skjule skuffelsen når jeg satt tennene i 200gram Melange! Bilde 15a: Toten Bilde 15b: Skuffelsen - Melange Dag 16: Lunnasæthermyra – Lysingsmyra (vest av Einafjorden) Var det en drøm? Vi stod opp 05.30 og jeg kunne ikke vente med å kikke ut teltåpningen for å se bort til skiløypa. I løpet av natten var jeg sikker på at jeg hadde hørt den gjenkjennelige lyden fra «PistonBully» - Løypemaskina. Og der var det. Like bortenfor teltet. Ny-preppet skiløype. Etter frokosten rev vi av oss (lang)fellene og suste nedover åsen med kurs mot Eina. Etter hvert fulgte vi skinnene til den nedlagte Valdresbanen hvor det går skispor om vinteren. Vi diskuterte hvordan kurvatur og stigningsforhold på en jernbane er drømmeforhold for oss med pulk mens vi dampet av gårde sørøstover. Under lunch-pausen kom vi en prat med en særdeles hyggelig, og ikke minst sprek, 66-åring. Han var på treningstur til skiløpet han skulle gå senere i vinter. Nordenskioldsløpet fra Jokkmokk, visstnok verdens lengste skirenn på 220km hvor en må gå på 21timer for å få merket. Fremdeles 9 mil fra oslo, mente han at vi lett kunne burde kunne gå dit på en dag… Vi takket for tilliten, men påpekte høflig at med pulk, feller og fjellski var nok dette litt overkant av forventet dagsetappe, selv for Dennis The Flying Dutchman Det å prate med folk en møter underveis på tur er noe jeg setter stor pris. Samtidig er det også en gullgruve i form av å få tips og råd fra lokalkjente. Enten det er reindriftseiere i Finnmark eller treningsnarkomane på Toten så er jeg takknemlig for informasjonen de gir og deler. De forteller om koordinater til private koier på Gallokvidda eller enkleste vei sørover langs Einafjorden. Angående det sistnevnte så fikk vi her tips om det var veldig kurant å følge bilveien på vestsiden fra Eina noen kilometer ned til Sæthervika så slapp vi å gå på vannet hvor det var mye overvann nå. Veien var som lovet snødekt og lite trafikkert så det var et trygt og lurt tips. Fra Sæthervika fortsatte vi sørover inn i skogen og følgte skiløupa oppover fra Sønstebygrenda mens vi klatret oppover mot Strandhøgda hvor vi slo opp teltet på Lysningsmyra like nedenfor. Dag 17: Lysingsmyra (vest av Einafjorden) – Jaren - Oslo S. Siste dag på tur. Det er alltid en spesiell følelse å pakke ned camp siste dag når en vet at eventyret er over for denne gang. Det var fredag og vi hadde avtale om å møte min far i Oslo som hadde spandert helg med hotellovernatting og billetter til Eventyraften i julegave. Dagen startet med litt klatring oppover mot høgkorset (757) før vi kunne gli ned mot Lygna i ny-preppete skispor. Her var det norgescup i Langrenn og et yrende liv av skiløpere. På veikroa ved bensinstasjonen ble det full tank og vi tok oss rikelig tid til å nyte karbonadesmørbrød og lade opp mobiltelefoner. Turens siste etappe ble også den letteste der vi rant ned 400 høydemeter fra Lygna til Jaren ved Randsfjorden. Her var planen å hoppe på Gjøvikbanen. Nede i Jaren kom vi en prat med en dame som guidet oss hele veien gjennom sentrum ned til stasjonen og med hennes hjelp rakk vi akkurat frem til perrongen i det toget kom. Hun fortalte på veien at hun hadde flyktet fra krigen i Ukraina og bodde nå her på Hadeland. Hennes historie setter jo turen vår litt i perspektiv og minnet oss på hvor utrolig privilegerte og heldige vi er som kan dra på en slik skitur bare fordi vi har lyst. Apropos god hjelp, så var tog-personellet fra Vy på Gjøvikbanen også særdeles hjelpsomme der de hjalp oss med å demontere og løfte om bord pulker. «Selvfølgelig skal dere få være med oss. Vi hjelper dere, bare slapp av» var beskjeden fra en smilende konduktør. Nå ventet tog-for-pulk-for-tog. Vel fremme på Oslo S ventet sjarmøretappen til Hotel Opera. Dette må ha vært den tregeste 200meteren på hele turen, inkludert etappen over dypsnøen på vei til Vetåbu. Bunnløs sukker-snø, bjørkeskog og åpne elver var ingenting mot storbyens svingdører, rulletrapper og smale heiser 😉 Bilde 17a: Full tank på Lygna Bilde 17b: Siste etappe Bilde 17c: Ikke helt klart for storbylivet enda Haavard_rute.pdf

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/GMo8E4/amir-ranjbar-har-faatt-bedre-psykisk-og-fysisk-helse-av-aa-vaere-i-naturen?utm_source=vgfront&utm_content=hovedlopet_row9_pos1&utm_medium=dre-6607e62fcbcaff7e65f24f7d Et velskrevet leserinnlegg som ble publisert i VG i dag.

Med et godt bardunert kvalitetstelt burde ikke 19 m/s i kastene være noe problem Siden det regner/sludder vil det sannsynligvis ikke føyke noe snø, men det er jo greit å ha kontroll på ventilasjonslukene så man ikke får seg en overraskelse midt på natta med nedsnødd yttertelt. Jeg ville nok ha spadd på og pakket ekstra mye snø der pluggene legges i snøen, slik at om noe av snøen "regner bort" er det nok pakket snø på pluggen til at det ikke vil påvirke hvor godt den sitter.

Jeg hadde bestemt meg for å snu ruten, men nå ser jeg at det går buss for tog på strekningen tilbake pga. arbeid i tunnellen. Så da blir det vel motvind… Fra Haukeliseter er det 400 høydemeter med en gang. Når de først er unnagjort er det egentlig det samme hvilke vei man går, ser det ut til: Hva angår langfeller, de skal med. Det er ikke der jeg skal spare på grammene 😅

Og jeg tenker vinden i ryggen vist sterk vind og vindretningen holder seg i brorparten av turen, spesielt vist det også er snakk om nedbør. Syns det er slitsomt å få været i front dag etter dag. Uten nevneverdig nedbør, eller ikke så sterk vind, ville jeg prioritert nedover fremfor oppoverbakker. Jeg har ikke gjort denne turen på ski, men skulle jeg tatt den ville jeg primært gått nord - syd i håp om å kunne gå med sol i front. Nå har jeg bare sjekket egen app og da ser det ut som det på korteste alternativet jeg fikk opp ble ca +220 høydemeter om du går syd - nord.

Om det skal komme nedbør i tillegg til vind, så hadde jeg nok valgt medvind om ikke antall høydemeter blir veldig forskjellig. Angående feller så har jeg testet å ha med kun kortfell på tur, og det gikk fint til det ble våt nysnø som ødela skaren under. Fiskebein og pulk er mindre artig på langtur.

Jeg har min fra 1994 fremdeles.....

De ~27 kiloene (var visst 27, ikke 26 ser jeg nå) er inkludert alt som var i/på pulken samt selve pulken og taudraget - Men ikke mat og drikke. Jeg har gått grundig til verks i år med å detaljmåle nesten absolutt alt av utstyr, så Excel-pakking av pulken på grammene er blitt en lek 😅 Kort oppsummert i kategorier: Frakte og bære (pulk, pulkbag, taudrag) - 5,5 kg Sove i (telt) - 5,3 kg - Her har jeg begrenset antall snøplugger og belager meg på ski og staver for 4 av barduneringspunktene Sovesystem - 4,3 kg Diverse utstyr (inkl. fuel) - 9,4 kg Bekledning - 2,7 kg Spise/drikke (inkl. vann i 2 flasker) - 12,4 kg Bensinforbruket på turen min ble mye mindre enn jeg hadde slumpet med for å være sikker. Hadde med ~4.5l bensin for 12 dager, men brukte vel bare litt over 2l. Der kunne jeg nok fint ha spart meg for én flaske og likevel hatt mye å gå på ift. tørke/kosefyring på morgenen.

Det har du helt rett i, det produseres i Dorset, England. Bare å beklage jeg var overbevist om at dette var ett norskt produkt…

Det korte svaret, rokkitan, er vel at jeg liker nedoverbakker, selv på fjellski! Så lenge hellinga er under 30 grader vil faren for skred være liten. Mange skredulykker hadde vært unngått ved at en øker vanskegraden ved å velge smalere ski. Trenden i dag er å bruke de breieste skia og gå / kjøre bratt nok til at det blir vanskelig. Men, smale ski og slake bakker tar seg jo ikke så godt ut på den filmen en «selvsagt» må legge ut fra ethvert stunt som er gjort! Du anbefalte Olsskavlen, graham. Jeg gikk hele Raundalsryggen fra Kaldevass for 4 -5 år siden. En flott skitur, to netter i telt, men lar seg nok gå på kortere tid. Kommer du østfra så må slike turer tilpasses togtider! En annen flott vårtur er Kaldevass - Vassfjøra - Osa, jeg har arrangert flere fellesturer med dette som siste dag påturen. Noen har nok syns utforbakkene har vært i overkant bratte, men tilbakemeldingene etter avsluttet tur har vært veldig gode. eirik

Ikke forsøkt å brenne, men det er sølvfolie av noe slag på innsiden av posen. Usikker på om det gjør seg på bål.

@Espen Ørud FeFo hadde dessverre ingen.

Man kan egentlig ikke sammenligne disse med frysetørret middagsporsjoner. Innholdet er halvparten, og prisen er 1/5 del. Man kan spise to stk. toro for godt under halve prisen av en real. Men personlig synes jeg innholdet bør ha mer grønnsaker enn bare pasta og saus for å kunne kalles middag

I dag skal jeg hente denne på posten

Ahh, da var det jeg som tok feil, og ikke @Tessatroll. Men langfellene blir. De er gull å ha de gangene man trenger de, samtidig blir man ikke hjelpeløs om man mister en kortfell Jeg har noenlunde lett utstyr, og pleid å pakke minimalistisk. Jeg har prioritert litt ekstra luksus denne gangen, noe jeg sjeldent gjør. Delvis også for å teste litt utstyr, når jeg først har kjangs. Stort sett angrer jeg på hvert ekstra gram jeg har tatt med når jeg blir sliten 😅 Plastbrett og tau blir lett ja, noe man merker i alle stigninger. Men plasbrettene sklir muligens noe dårligere enn gelcoaten på flatene? Jeg kan nok lette litt på bekledningen i forhold til sist, på grunn av mildværet som er meldt.

En aldri så liten smell. Jeg har snakket høyt og varmt om hvor fornøyd jeg er med på Norrøna Svalbard Flex1-buksene for vinterbruk, men etter siste langtur i ganske milde forhold fant jeg ut at når buksen først er blitt litt fuktig for dagen, så skal det mye til for å tørke den igjen, og den blir et kjøleelement å sitte på med om man prøver å kroppstørke den. Kanskje det ligger noe i å bruke Gore-Tex på benene likevel? Jeg har jo siklet litt på Arktis Biben en stund, så etter å ha prøvd den på i butikk ble det kjøp. Etter prisen å regne bør denne holde livet ut 😅

Jeg har Helsport Patagonia. Har alltid en karabinkrok festet ytterste pluggpunkt på teltet når den er sammenrullet oppå pulken. Når jeg tar det ut så klipser jeg det fast i pulken inntil jeg får erstattet det med en ski i pluggfestet. Da kan jeg sitte oppå teltet og sette det opp mens jeg gradvis jobber meg bakover. Når jeg skal ta ned teltet i vind så klipser jeg det fast i pulken og jobber meg fremover i motsatt rekkefølge. Når jeg tar teltet inn i den lange posen oppå pulken, passer jeg alltid på at delen av teltet med karabinkroken ligger lett tilgjengelig ytterst i posen.

Da jar jeg fått testet Helle Utvær kniven litt vedrørende spikking og kapping av rundt 1-2 cm tykke kvister etc. Førsteinntrykket mitt når jeg åpnet esken var veldig bra. Over forventning og kniven var sylskarp rett ut av esken. Skummelt skarp faktisk. Imonerende. Håndtaket passet mine hender helt perfekt. Jeg kunne kanskje tenkt meg LITT mer markert fingervern, men ellers var den helt perfekt. Den glei gjennom greinene uten problemer. dette er sog ikke en kniv som passer til typisk hogging da den er ganske lett. Men da har jeg lappeland kniven Helle. Jeg vurderer å kjøpe Helle Mandra som minikniv. Her er noen bilder av hærligheten

Krabbet litt rundt med kamera i påsken og fortsetter med serien "Flygende venner i furuskogen i Finnmark....":

Vært ei uke i Dividalen som ble avsluttet brått da metallbøylen på BC skiskoa ble revet ut. Ble noen seige mil ned fra fjellet på ei ski, med mye kløning og sledekræsj som resultat. Men du verden det er fint i fjellet!

Mye grått og vått i Oslo i påsken, som også kan ha sin sjarm. Det ble to netter i telt litt innover fra Maridalen.

Gilde turmat, pasta bolognese, 46,- på Rema 1000.

Hei, Hardangervidda er flott i februar og kan absolutt anbefales. Selv gikk jeg min første ordentlige vintertur fra Finse til Kongsberg i vinterferien 1983. I en alder av 17 år og sammen med en kompis fant vi ut at det var en passelig utfordring. Vi kjente begge Øyvind Kulberg fra Kongsberg og var grådig imponert av hans forsøk på å gå Finse - Kongsberg på et døgn (22 mil), noe han for øvrig nesten klarte (han nådde Øvre Fjellstul). Finse - Kongsberg sto derfor for oss som en klassiker man måtte gjøre, og vi planla å bruke 6 - 7 dager. Etter å ha testet telt og utstyr helga før på Knutefjellet ved Kongsberg, tok vi kveldstoget til Finse. Vi fikk vår første overraskelse allerede da vi kom frem og skiene våre ikke var kommet som reisegods. Vi følte oss temmelig dumme der vi vasset et lite stykke ut på vannet og slo opp teltet, med hjelp av et par staver som jeg av en eller annen grunn ikke hadde ekspedert. Dette var før jeg lærte å ha med snøplugger. Heldigvis blåste det ikke den natta, og teltet sto godt. Neste morgen hadde skiene kommet, humøret var godt igjen og vi la i vei sydover i lett snødrev. Ut over dagen begynte det å blåse mer og da vi passerte Krækkja var det rimelig friskt. Vi satte opp teltet (et gammelt Helsport Rundhø 1979-modell) bygde vindskjerm og håpet på det beste. Det ble ikke mye søvn den natta, da det blåste stadig mer og mer. Teltet stod dårlig, bråkte fælt og etter flere turer ute i natta for å forsterke snømur og påfølgende diskusjoner om retrett til Haugastøl, var stemningen igjen lav. Før vi rakk å gjøre noe mer med det sovnet vi og morgenen etter var vinden stilnet og solen skinte. Stemingen var på topp igjen! Vinden hadde feid bort løssnøen og sydover langs Hein gikk det fort unna. Vi nådde Geitsjøen da det mørknet. Neste morgen viste termometeret -20 og da vi hadde basert oss på brød, var det plent umulig å få skjært skiver. Vi gnagde litt i oss, men det ble til at vi måtte gå sultne, med brødet til tining innenfor anorakken en god stund. Kalde føtter pga. stivfrosne og tynne skistøvler gjorde også sitt til at vi ikke var helt fornøyde. Men, etter å ha fått igjen varmen, en god lunsj og fine nedoverbakker mot bjørkeskogen på Imingfjell var livet igjen godt. Dagen etter nådde vi Lufsjå og slo teltleir ved oset. Det begynte å minke på maten, da vi nok hadde feilberegnet matlysten etter lange, kalde og slitsomme dager. Ned fra Skjerveggen var det flere km nedkjøring og jeg var uheldig nok til å tryne i gjennomslagsføre som dukket opp et stykke nede i bakken. Bøyde briller og utallige småsår i ansiktet var lite trivelig når man allerede lengtet hjem. Det var dermed ikke så underlig at vi lot teltturplaner være planer og søkte inn på familiens hytte på Vegglifjell til mors kjøttkaker m.m. Dagen etter var vi igjen konger og med vesentlig lettere sekk tok vi de gjenværende 6 mil til Kongsberg over Blefjell på en dag. Vel, nok mimring. TIl spørsmålene: 1) Været på Vidda i februar kan være alt mulig, men snøskred er sjelden noe problem på sentralvidda. Å bli liggende værfast kan skje, men er ikke problem om man har mat og utstyr. Det stormer sjelden mer enn et par dager. På Østvidda kan det dessuten være muligl å gå med vinden i ryggen ned i dalene. 2) Telt er nødvendig hvis man planlegger å sove en eller flere netter ute. Baserer man seg på hytter er det selvfølgelig en annen sak. Da ville jeg ha nøyd meg med en vindsekk. Ingen av hyttene midt på vidda burde være vanskelig å finne i et normalår pga snø. Oppdaterte snømengder kan man finne på sidene senorge.no. Jeg vil anta at det er selvbetjeningskvarter på de betjente DNT-hyttene, men det bør sjekkes på turistforeningen.no. 4) Pulk burde være unødvendig på en tur på under en uke og spesielt hvis man ligger på hytter, men det er jo en smakssak om man liker sekk eller pulk. Nedkjøringen til Rjukan burde ikke være avgjørende for pulk / ikke pulk. Ha en god tur! Hilsen Tore