Vinnerliste

😳😳😳 Er på tur ut døra. Skal på telttur med guttungen. Kjøpte han et vinterunderlag i vår, på sesongsalg hos Fjellsport. Sammen med det underlaget lå det.... en Sydvang bedding 😳 Hadde helt glemt av at jeg kjøpte dette etter sesongslutt ifjor. Det er flaut! Apropos pris så betalte jeg 399,-

Jeg er ofte kald på nesen på skitur. I dag droppet temperaturen med 48C når jeg gikk ut av bilen, det var 26 kuldegrader utenfor bilen. Nesen renner, og brillene dugger om jeg tar buffen over nesen. Ansiktsmaskene jeg har prøvd er mikkmakk å ta av/på flere ganger under skituren, og helt umulig å få til med hansker/votter. Tok Aclima buffen min, som er laget av ull, og sydde på en liten rest jeg hadde av 3mm neopren. Løsningen viker EKSTREMT lovende, og var enkelt å få til.👍 Ingen dugg på brillene med denne løsningen, så slipper man fuktig og våt buff. Man får pustet godt, den trykker ikke på nesen og nesen er temmelig bra beskyttet 👌

En oppsummering av første halvdel av turåret 2023 i Troms og Finnmark.

Vil understreke at Fjelldatabasen ikke er en kommersiell app, men et privat hobbyprosjekt. Jeg ønsket spesifikt å svare på dette spørsmålet i innlegget om å "oppdage nye turmål". Da jeg mener at Fjelldatabasen kan være et godt verktøy for å oppdage nye turmål, som komplementerer funksjonaliteten man får gjennom Strava.

Nå som vi er inne i den mørkeste tida av året passer det kanskje med noen bilder fra vår og tidligsommer i Femundsmarka. Turen i månedsskiftet mai/juni 2021 var min 9. og foreløpig siste tur innover i Femundsmarka. Som alltid er man litt usikker på vær og føre når man drar så tidlig, men vi fikk marka helt for oss selv, og virkelig noe i nærheten av en drømmetur. I hvert fall huskes det sånn når man ser på bildene såpass lenge etterpå. Her følger en bildetung og for øvrig kortfattet rapport fra turen. Avreise fra Jonasvollen sent på kvelden 28. mai. Over Femunden, opp på Røvolfjellet, og videre ned mot Røa. Trekvart kilo harr på første kast. Oppover langs Røa første dag, etter en kald natt og en lang morgen med mange kopper kaffe. Andre kveld og natt tilbringes ved Midtrøsta, ved foten av Kratlvola. Henning drar opp indrefilet av hjort, bearnaisesaus og øl fra sekken. Du verden som vi koste oss. Langt nede mellom noen store steiner finner jeg tilfeldigvis noe som ser ut som et gammelt syltetøyglass med små fisk inni. Vi spekulerer lenge og vel på hva dette kan være, men finner ikke noe svar. Fisken er rimelig godt bevart. Etter hjemkomst er jeg i kontakt med fjellstyret, men de er også blanke. Noen som vet? Videre i kronglete terreng over mot Kratlan, via Voltjønnan. Fra disse høydene får man et nytt perspektiv på marka. Favorittutsikten min, østover fra Kratlvoltangen. Fremdeles noe is på Vonsjøen. Neste natt tilbringes ved Halvkoitjønna. Ved ankomst er jeg så varm at jeg rett og slett må ta et bad. Temperaturen er slett ikke ille med tanke på at vi fremdeles skriver mai. I en bålgrue ved tjønna er det lagt igjen masse senerester. Der har en rype viklet seg inn og endt sine dager. Hva skal man si om slikt? Ubetenksomhet, dumskap, vond vilje? Jeg snakker da naturligvis ikke om rypa, men om mennesket som ikke brant opp eller tok med seg sena si. Særdeles unødvendig. Jeg sender bildet til fjellstyret og de lager en liten sak på det på nettsida for å vise hva som kan være konsekvensen av å bruke bålgrua som søppelplass. Nydelig vårkveld i Grøtådalen. Hoggorm har jeg aldri sett i Femundsmarka før. Ved Stortjønna biter omsider fisken. Det har vært steindødt hele veien opp langs Røa, i Kratlan og ved Halvkoitjønna. Så er tiden omsider kommet for min første virkelig store fiskeopplevelse i Femundsmarka, etter 8 år. Når vi kommer ned fra Grantjønna til Grøtåa bytter jeg til mark og dupp. Vi skal fiske oss nedover mot Krokethåen. Det første jeg gjør er å slenge duppen opp i nærmeste furu, slik at jeg må slite den bort. I middels stor frustrasjon hiver jeg på noe metall på sena og begynner å slenge litt umotivert mens vi beveger oss nedover. I et av de «kjedelige» partiene av elva hogger det til. Jeg kjenner fort at det ikke er snakk om den vanlige to-hektosfisken. Etter en bortimot fem minutter lang kamp med hjertet i halsen kan jeg endelig triumfere. Nokså akkurat kiloen, i hvert fall så nært at jeg kan si at jeg har bikket kilosgrensa. Kilosfisk er nokså dagligdags i marka, men å ta den såpass langt opp i Grøtåa så tidlig i sesongen synes jeg er veldig gøy. Jeg snur meg og takker Grøtåa og Kratlvola for opplevelsen og fortsetter på lette bein nedover. Siste natt tar vi ved Korstjønna. Få steder på jorda har vakrere solnedganger enn Korstjønna. Kjøring av fisk med samtidig tannpuss. Også siste dag byr på knall sommervær. Snakk om full klaff. Ned mot Haugen hvor vi skal bli hentet. Takk for nå!

Jeg har brukt Strava selv i over 10 år. Appen er svært brukervennlig og stabil som gps-tracking verktøy. Du kan ha offentlige aktiviteter, eller private. Du kan planlegge ruter basert på globale heatmaps. Alt dette med gratisversjonen. Premium-versjoner tilbyr bedre funksjoner for rute-planlegging. Hvor du kan lage din egen gps-rute litt som Google Maps sin kjørerute, og så bruke denne ruten på mobilen som navigasjon mens du går. Apropos oppdagelse av nye turmål: Jeg er veldig fan av Peakbook, og har laget en slags Peakbook for Strava, som jeg kaller for Fjelldatabasen. Det er en database med fjell som synkroniseres med alle Strava-aktivitetene dine. Det kan brukes som verktøy for topptursamling og turplanlegging. For eksempel ta en titt på min aktivitet over en travers på Tustna: https://www.fjelldatabasen.no/activities/9724907526 Eller på "Utforsk"-kartet kan du se og søke på alle fjellene i Norge på et kart, filtrere på høyde, primærfaktor, fylke og kommune, se alle fjell som du har besøkt. Eller se hvem som har besøkt de ulike toppene, hvilken rute de har tatt opp, etc. Se her: https://www.fjelldatabasen.no/explore Ta en titt!

Kalde øreflipper og fingertupper. Etter mange dager med turer på stranden eller i nærområdet, bestemte jeg meg for å prøve en tur fra Sælandsskogen. Været var selvsagt grunnen til at jeg valgte å prøve meg på rundturen til Bjødnali. Kulden har satt seg fast, og denne dagen var det 6-7 minusgrader hjemme. Når det i tillegg var meldt om vind på opp mot 10 m/sek i kastene, kunne det være greit med tur i skog, elle i det minste litt i le av vinden. Slikt vær vi hadde denne dagen, er ikke noe jeg er vant med. Jeg har opplevd skikkelig vinter noen ganger, men da helst uten vind og med blå himmel. Jeg husker fortsatt en vinter for noen år siden, med mange dager med rett under null og litt vind, som steinkald. En dag med opphold, forholdvis tørt i bakken, måtte det likevel bli tur, selv om det var kaldt. Jeg har prøvd skikkelig kulde i nordnorge, og overlever vel -8-9 grader og litt vind. Inne i skogen på parkeringsplassen var det ikke for kaldt, men merkelig nok en del biler. Forklaringen kom bare et lite stykke innover. Det var folk som jobbet med å rydde opp og klargjøre stien etter at en del trær hadde blitt blåst ned. Selvsagt startet jeg i et høyt tempo, for å få opp varmen, men på tross av mer klær en vanlig ble jeg ikke varm med det første. Nesten tvert i mot. På et åpent strekk fikk jeg vinden rett i mot og bestemte meg kjapt for å ta ned øreklaffene på lua. Det tok ikke lang tid før jeg kunne kjenne at det gjorde vont. Jeg hadde antakelig alt fått hvite flekker og mistet følelsen på øreflippene. Det tok ikke lang tid før alt var som det burde, men jeg beholdt klaffene ned en god del av turen, Et par av fingertuppen ble også stive og kalde, og jeg gikk ganske lenge med hendene i jakken for å forsøke å få varmen i hendene tilbake. Jeg la turen om Stølsletta og Vindskaret, og vanligvis legger jeg turen oppom Håfjellet. Det var det ikke snakk om denne dagen. Oppe i Vindskaret blåste det rett i mot og jeg hadde antakelig vind på 10-11 m/sek på meg. Med en temperatur på minus ni grader er det kaldt – skikkelig kaldt. Selvsagt ble det hele så meget bedre nede i skogen ved Moldtjødnet, men jeg måtte holde meg opp i den steinete stien og ikke ute på myra. Selv om det hadde vært frost noen dager var myra likevel ikke frosset skikkelig til. Det ble en tur oppom treet til broderen og jeg fikk tatt noen bilder ved Bjødnali. Det var ikke snakk om å stoppe. Jeg tok fatt på veien rundt vatnet med en gang. Da jeg startet var jeg ikke helt sikker på hvor lang tur jeg ville ta. Den korte turen rundt Bjødnali og Sjelset er på 7-8 kilometer. (Avhengig av om turen gå opp til Håfjell og helt opp til gården). Den vanligste ruten min er etterhvert blitt at jeg tar om Engjavatnet og Skogen/Breilia. Ved porten inn mot Skogen, tok jeg en avgjørelse og gikk innover veien. Det ville gjøre turen noen kilometer lengre. Siden store deler av turen rundt Engjavatnet går i skog, så var kulde og vind ikke noe problem. Snarere tvert om. I le av vinden, og med noen små solglimt, ble det en behagelig tur. Kulden laget ikke vansker. Det som laget problemer var Skogsånå som var islagt, og uten skikkelige steiner å trå på. Jeg gikk selvsagt feil vei først, for å finne en plass å komme over. Litt ovenfor der stien krysse bekken, var det to-tre steiner godt nok plassert til å komme over. Det siste stykket opp mot Jærbuskaret og videre ned til Sjelset og mot Sælandsskogen gikk mer eller mindre som vanlig. Det var selvsagt enkelte plasser der jeg måtte ta noen lange steg for å komme over is, men eller var det greit. Det var en kald historie å skifte på meg tørre klær. Den innerste ullblusen var denne gangen nesten ikke våt. Termometeret i bilen viste -7 grader, og det var en grad kaldere enn da jeg kom. Det må ha vært et par grader kaldere oppe i høyden. En helt grei tur, som denne dagen tok noe lengre tid enn vanlig. Is i stien hindret en del, og litt mer klær enn vanlig gjorde antakelig også sitt.

Hei! Jeg holder på å utvikle en applikasjon for topptursamling med Strava. Den synkroniserer Strava-aktivitetene dine med alle Norges fjell, og spytter ut et kart hvor alle toppturene dine er registrert. Du kan også utforske fjelltoppene alene på et stort kart, og filtrere på høyde, primærfaktor, fylke og kommune. Videre kan du trykke deg inn på et spesifikt fjell og se alle aktivitetene som har vært på det fjellet (Strava-brukere som har registrert seg i appen). Dermed er det også en slags applikasjon for turplanlegging, ettersom man kan se hvem som har gått på et fjell i det siste, hvilken rute de har tatt opp, etc.. Jeg håper noen av dere kan ha glede av appen. Håper også noen av dere bruker Strava og kan koble til og dele aktivitetene dere har der! Appen blir mye mer innholdsrik dersom den også har en stor database med aktiviteter. Tar i mot alt av feedback med takk! Appen er under utvikling, og forbedringer/nye funksjoner kommer fortløpende. Ta en titt her! https://www.fjelldatabasen.no/ Legger ved noen få skjermbilder under her for å vise!

De senere år har jeg fått til en del turer med telt og fiskestang. Noen sammen med andre, og noen alene. Begynner etter hvert å føle meg noenlunde rutinert og flink, sånn relativt sett. Sommeren 2023 skulle jeg så opp til «eksamen» i friluftsliv: 16 dager alene i folketomt terreng med få retrettmuligheter om noe skulle skjære seg. Jeg skulle vandre gjennom den fantastiske naturen i Anarjohka nasjonalpark, fra Kautokeino sentrum til Karasjok sentrum. Jeg skulle virkelig suge inn inntrykkene fra det som av mange regnes som Norges mest øde ødemark. Og du verden hvor jeg fikk belønning for strevet! NB - jeg jukser grovt når jeg skriver samiske navn og dropper alle duppedingser over bokstavene. Dette skyldes utelukkende latskap i skrivingen. RUTEN Å legge ut ruten i detalj er meningsløst, da halve moroa med turer er å finkjemme kartet etter smarte løsninger. Men en kjapp kommentar og en grovskisse av ruten er på sin plass. Hvorfor gikk jeg ikke fra Sihccajavri, eller fikk skyss enda lenger inn fra de som bor der? Svaret er enkelt – jeg ville benytte meg av kollektivtilbudet og gå fra tettsted til tettsted. Hadde spart et par dager på å «jukset» meg inn i terrenget, men ser ikke helt hva jeg skulle brukt de dagene på. Jeg hadde nok av tid! Fra Kautokeino gikk jeg i forholdsvis rett sør-østlig linje inn til nasjonalparken og Njullosjavri. Det tok fire dager. Derfra østover til Karasjohka, og oppover Karasjohka til dens kilder. Videre østover forbi Ravdojavri og inn til Njuolasjohka. Her inne er jeg kjent etter en tur med kano for hele åtte år siden, og jeg hadde et ørlite håp om å finne igjen fiskestangen jeg glemte igjen den gang (mer om det siden). Fra Njuolasjohkas bredder svingte jeg skarpt nordover, og fulgte Heavvojohka til der den skifter navn til Anarjohka. Videre nordover langs Gossjohka, til Geassajavri, Iskoras og til endestasjon i Karasjok. Ruten var grovt planlagt. I utgangspunktet var kun natt 4, 8 og 11 planlagt. Endringer ble gjort underveis grunnet tunge forhold. Startskuddet går Det var ikke fritt for at det kriblet greit i kroppen når rutebussen fra Alta svingte inn på Arctic Motel i Kautokeino. En lang dags reise var over – nå startet eventyret! En annen ting som startet, var regnværet. Finnmark ble sommeren ’23 rammet av en solid tørke, heldigvis for bøndene nordpå sluttet denne tørken i det sekundet jeg gikk av bussen. Tre andre fjellfanter hoppet også av her. Jeg ble noget skeptisk når jeg hørte to av dem tenkte seg inn til Karasjohkas bredder, for så å padle nedover på packraft – alt i løpet av en uke. Mon tro hvordan det gikk dem? Selv var jeg sterkt preget av total overtenning. Buset gjennom et par «hager» og la ivei bortover liene. Orienterte som et kålhode og basket meg uti myr etter myr med 35kg på ryggen. For å krydre tilværelsen fikk jeg selskap av horder med mygg som våknet på grunn av etterlengtet regn. Men, når regnet ga seg og jeg fikk en vakker Finnmarksk solnedgang i det jeg slet meg inn til Varenaljavri – da var det bare GODT å endelig være på tur! Det er noe eget med første leirplass. ENDELIG i gang med turen! Finnmark er kjent for sine multemyrer, men det var faktisk bare én dag jeg fant en "plukkverdig" myr, ved Doaresjavri. Krisestemning på dag 3 De første dagene var preget av et noe trist sommerferievær. De første dagene var sterkt preget av realt møkkavær. Og halvveis på dag 3 var det på tide å ta en fot i bakken og gjøre opp status. Ved Doaresjavri fant jeg en fin rabbe jeg kunne raste på. Jeg hadde strevd med tenneren på gassbrenneren, og nå var den tilsynelatende helt død. Det er litt krise. Det som gjorde ting ytterligere dumt var at jeg av gammel vane hadde kastet to fyrstikkesker i sekken. Nå viste det seg at den ene var nesten tom, og begge var fuktige og per tid ubrukelige. Om dette var eksamen i friluftsliv, var jeg sabla nærme å stryke allerede før turen var skikkelig i gang. Snakk om AMATØR! Men, en liten «modifikasjon» på tenner, og fint tørkevær til fyrstikker senere var jeg klar for å gå videre med hevet hode. I verste fall fikk jeg spørre om å få fyrstikker av noen jeg møtte, eller se om jeg fant en lighter eller lignende i en reinvokterhytte. En noe betuttet bålelsker teller opp antall (fuktige) fyrstikker. Heldigvis regnet det så mye at bål var uaktuelt mange av dagene. Tenneren fjusket også. Men den ga meg støt, så jeg mistenkte kabelbrudd. Fungerte på sett og vis på denne måten. Og ja, den ble kastet ved hjemkomst. Krisestemningen ble snudd til (ubegrunnet) stor optimisme, noe som ga grunnlag til en real feiring. Nemlig turen første bål, ved Vilgonajavri. Jeg elsker bål, og endelig var det vær og forhold til å fyre litt. Eneste skår i gleden var at jeg på et par kilometers avstand så et par mennesker jobbe på et reingjerde. Dette var for øvrig det eneste jeg så av folk på alle 16 dagene. Turens første bål. På høy tid, kan man si. Ahkkanasgierratjavrrit - her er det flatt! Et område som må utforskes nærmere, men da helst med packraft! Karasjohka – møkkaplass eller fiskemekka? Jeg kom meg inn til nasjonalparken. Naturligvis behørig feiret med bål. Været var av en slik art at jeg fort fant ut at det måtte fyres bål ved enhver mulighet, for du verden som det regnet. Myrene, som det tross alt er greit mye av her inne, ble stadig våtere. Bekkene ble videre, og myrer og bekker som ikke er avmerket på de svært detaljerte Norgesserie-kartene poppet frem som troll av eske. De utfordrende forholdene gjorde at det ble få avstikkere, og reiseruten gikk i temmelig rette linjer. Det ble rett og slett for tungt med lange avstikkere! Ankomst Anarjohka nasjonalpark - i finvær! Det måtte feires. Karasjohka. Bekken/elven man har hørt så mye om. Hvor man kan håve opp storfisk på bestilling. Vel, det ble ikke kjærlighet ved første blikk, men det ble ikke så verst til slutt. Først campering ved bekkens mektige elvekant. Her må det ha gått for seg en gang i tiden, for det er MANGE høydemeter fra morenekanten og ned til bekken. Noen små ørretpinner ble avlivet, som seg hør og bør. På min andre dag ved Karasjohka gikk turen mot herlighetens startpunkt – Avzesuohpatjavri. En tur som ble avbrutt av et par solide floskurer. Svært våt og forkommen fikk jeg satt opp teltet ved vannet med det lange navnet. Dagens TREDJE floskur fosset ned fra himmelen, mens jeg lå i teltet mitt og forbannet hele Karasjohka som tidenes drittelv. Ingen store ørreter og et værbruk fra helvete. Nå måtte vel snart himmelen være tømt? Ikke bare bare for Karasjohka å leve opp til mine forventninger, men fint var det jo. Etter denne floskuren opplevde jeg noe merkelig. Total, øredøvende stillhet, slik jeg aldri har opplevd den før. Ikke et vindpust. Ikke antydning til krusinger på vannet. Ikke en fugl. Ikke et vak. Og mest sjokkerende av alt – ikke så mye som en mygg som surret. Meget creepy, men jeg hadde viktigere ting fore enn å lytte til stillheten. Jeg MÅTTE gjøre et siste desperate forsøk på å lure en ørret av anstendig størrelse opp i stekepannen min. Jeg gikk til 466-lonen hvor det vaket voldsomt. Ingenting bet. Vel vel, jeg vandret videre til den første kulpen. Ikke en stor kulp, 10x20 meter, med et lite innos gjemt bak en jungel av vier. Jeg bakset meg frem, trampet og stampet og vippet duppen med deilig Alta-mark ut i innoset – 2 meter foran meg. BÆM, duppen forsvant og villdyret våknet. Frem og tilbake, på kryss og tvers i kulpen svømte en ørret som en gal. Utallige saltoer senere ble den vippet i land av en fisker med relativt høy puls. Kilosfisk var det ikke, men en smellfeit 7-hektor. Moro! Alt bråket skremte vel de andre fiskene helt til Finland, men måtte jo prøve igjen. Eksakt samme forløp gjentar seg, og noen minutter senere er en lignende fisk på land. Jeg har både middag og frokost, og takker Karasjohka for sin rause donasjon til kveldens middag. Kanskje er ikke dette vassdraget helt håpløst likevel? Kulpen som ga både middag og frokost. Større forhold trenger det ikke være. En liter fiskesuppe med trekvart kilo fisk. Jeg måtte krabbe til soveposen etter denne fråtsingen. Antiklimaks ved Ravdojavri Min ferd østover fortsatte, og neste «store happening» var Ravdojavri, hvor jeg hadde en ypperlig fin leirplass for en del år tilbake. Her skulle stor-røya tas! Her skulle bålet sprake og slitne bein skulle hviles på deilig reinlav. Det kunne jo naturligvis ikke bli så bra som jeg hadde planlagt – og det ble det heller ikke. Regn nærmest uavbrutt fra ankomst til avreise. Tror jeg endte opp med å ta fem kast i Ravdojavri før jeg kapitulerte og sturet en LANG og regnfull natt i teltet. Jeg klagde mye på været i dagboken min (og i denne rapporten), men det var faktisk sjokkerende nedbørsmengder med tanke på at Anarjohka er et av de tørreste områdene i Norge. Den daglige kveldskosen. Kart, karameller og bok. Det ble MYE tid i teltet enkelte dager. Et skifte i retning og humør Da jeg slo opp teltet ved Njoulasjohka skjedde det noe med stemningen i leiren. Og stemningen i leiren er ganske viktig, særlig når man er alene på tur. Turen var nå halvveis, herfra skulle jeg vandre nordover i stedet for østover. Kroppen begynte å finne rytmen, den ble ikke lenger sliten og jeg gikk glatt 3-4 timer i høyt tempo på noen kaffekopper og en pakke nudler. Hodet begynte å falle til ro, det var null stress både med orientering, vær, fiske og mat. Der den første halvdelen av turen bestod av høye topper og dype daler, mentalt sett, var jeg nå i skikkelig zen-modus, og resten av turen var rett og slett pur nytelse! Zen-modus ved einerbålet. Mitt primærmål her ved Heavvovarri var å speide etter en fiskestang jeg la igjen for åtte år siden. Jeg mener bestemt jeg skulle kjent igjen stedet, og hadde en elvestrekning på om lag én kilometer å sjekke. Det hele endte i fadese – Njoulasjohka var gått fra en puslebekk til en flomstor liten elv som jeg var sjanseløs på å forsere. Nu vel, jeg koste meg med et solid bål, en grov kaffekjel og en kveld i latskapens tegn i stedet. Fant for øvrig spor av en rasteplass vi hadde på den nevnte kanoturen like ved leirplassen. Gode minner! Heavvojohka hadde vokst kraftig, men jeg fant vadested til slutt. Hetebølgen slår inn Ved Gossjohkas bredder var det steikvarmt. Godt og vel 25 grader ga lettkledd stemning og mye bading. På turen nordover slo hetebølgen inn. Og da snakker vi tropehete. Det er tungt med 25 grader i skyggen når man trasker rundt i blautmyra med tung sekk, men du verden så mye bedre enn det frosne alternativet! Én dag måtte jeg til og med smøre inn nesen med solkrem. Det var den dagen det ikke regnet (ja, det var én dag det). Som også var samme dag som jeg gikk i timevis og GLEDET meg på vadingen av Gossjohkaz, en fin mulighet til å avkjøle seg. Og også samme dag som jeg gjentatte ganger badet i Gossjohka, mens jeg innimellom fisket harr, spiste til jeg rullet i lyngen og koste meg gløgg i hjel der jeg spradet rundt i adams drakt i sydenvarmen. Gossjohka – en perle Gossjohka utgjør et stykke grensen til Anarjohka nasjonalpark, men er også av andre grunner verdt et besøk. For du verden for et flott område! Det er fine morenerygger å gå på. Store gressletter inneklemt blant lune loner. Og furu. Stor, grov furu! Jeg har gått i litt furuskog, men kan med hånden på hjerte si at jeg aldri har sett så mye grov gadd av furu som jeg gjorde langs Gossjohkas bredder. Store tyrirøtter som har fått ligget helt urørt siden de veltet seg overende. Og flust av flotte grove tre som har tørket på rot og stått i uminnelige tider som en påminnelse om hvor vakker skogen kan være når folk bare holder seg på god avstand. Jeg vil i samme slengen påpeke, at selv om jeg er en ihuga furu-fyrer som ELSKER furubål, holdt fingrene fra fatet, og forlot furugaddene ved Gossjohka like urørt som jeg fant dem. De var rett og slett FOR pene til at jeg kunne besudle dem. Slike røtter var det flust av nedover Gossjohkadalen. Siste innspurt – og «the big five» Som et siste aktuelle fiskevann på turen hadde jeg hele veien planlagt å legge turen innom Bajit Geassajavri. Vannet drenerer vestover og er ikke stort mer enn en mil fra Karasjohka. Kan det romme ørret? Samtidig så terrenget rundt fint ut, med tørre rabber og lettgått terreng. Ved nærmere øyensyn viste det seg at dette vannet ligger i en imponerende stor myr-dal. Og da snakker vi knedyp torvmose med et solid lag dvergbjørk oppå. Enhver fjellturists erkenemesis! Men, formen var god og sekken lett, så jeg kom meg frem. Ikke antydning til vak, men i det fine været var tålmodigheten god. Det ble dupp og mark som ble redningen her også, og opp kom det jaggu meg en abbor. Min aller første. Og med det turens femte art, sammen med røye, gjedde, ørret og harr. Som all fisk jeg tar ble abboren spist, om ikke med andakt så med glede. Solskinn, et fint bål på en fin strand. Et hode som var tømt og nullstilt. Et minne som var full av inntrykk. Jeg konkluderte med at turen hadde vært en dundrende suksess før jeg la i vei på de to siste dagene, 50km med ren transport tilbake mot sivilisasjonen. . Strand. Fint vær. Min første abbor. Turens femte art. Aaahhhhh. Turen som hadde ALT Dette var virkelig en tur for minneboken. Jeg begikk noen amatørmessige tabber, men løste også utfordringene bra. Jeg fikk vær av det heftige slaget, både på godt og vondt. Jeg tok de fiskene jeg ville, og fem ulike slag. Jeg gikk 16 dager uten å komme nær et eneste menneske. Jeg fikk oppleve folketom natur relativt få i Norge har besøkt. Jeg fikk være alene med vidder, skog, myrer og vassdrag. Fy fader som denne turen leverte! På gjeddejakt ved Doaresjavri. Svært velholdte reingjerder skapte utfordringer, men man fant da noen smutthull. Bosmmiidjohka til høyre, Heavvojohka rett frem, og til venstre møtes disse og blir til Anarjohka. Lite multer, men masse blåbær. Greit med litt påfyll av antioksidanter i et noe ensidig kosthold. Godt beregnet matpose. Siste måltid ble fem myke knekkebrød med litt sukker på. Det var enten det eller en pose potetmos.

Vi har bålpanne og denne, og den blir brukt. Ruster ikke hos oss. Jeg har alltid ment ar dette er overpriset (altså at de ble solgt for 3-5000). Det er tross alt bare noe metall uten bevegelige deler, og til sammenligning selges kvist minibrennere til 10 dollar på ali. Så jeg tror prisen på disse etterhvert kanskje vil gå enda mer ned. Til matlaging foretrekker vi bålpanna men den ryker jo mer.

Takk for flott turrapport, den ga meg en nydelig mogenstund her jeg sitter med kaffilopp, og minsta som våknet alt for tidlig:) fikk lyst å skrive om turene mine igjen, lenge siden jeg har tatt meg tid til sånt.. Takk for god inspirasjon👍

Siden du har en - fornøyd med den? Blir den brukt? Holdt seg greit (rust osv)?

Ja, Omen Gold er den beste teleskop stangen jeg har prøvd med god margin. Den gir kvalitets følelse og veldig stramme skjøter. Men det er rask aksjon altså en ganske så stiv stang. Noe jeg ikke er helt fan av, er mye mer glad i medium aksjon. Det er også en litt rar aksjon pga ledd som blir kortere og kortere...🙄 Men det er fremdeles en veldig god stang som gir mye fiskeglede og veldig gode kasteavstander. Men igjen, en god medium aksjon får du vanligvis i fra 2 eller 3 delt stang. En 9-10 delt teleskop stang blir stivere. Sånn er det bare

For de av dere som har interesse av en god norsk dokumentar om stisykling, er denne absolutt å anbefale.

På Saltfjellet finner vi varder 4 km unna Polarsirkelsenteret, så det sprer seg bare utover fjellet etterhvert som et område er "oppbrukt". Veldig mange tror vardene kun spretter opp i det området rundt Polarsirkelsenteret, men for hvert år blir det vardet lengre og lengre inn mot Sverige. Det er problemet, særlig når man vet at det er over 3000 kulturminner på Saltfjellet, og man skal være godt trent for å kjenne igjen en arran eller stallogrop (ildsted).

www.fjellsport.no www.outnorth.no www.magasinet.no www.milrab.no ..er de jeg bruker mest