Vinnerliste

Nå som vi er inne i den mørkeste tida av året passer det kanskje med noen bilder fra vår og tidligsommer i Femundsmarka. Turen i månedsskiftet mai/juni 2021 var min 9. og foreløpig siste tur innover i Femundsmarka. Som alltid er man litt usikker på vær og føre når man drar så tidlig, men vi fikk marka helt for oss selv, og virkelig noe i nærheten av en drømmetur. I hvert fall huskes det sånn når man ser på bildene såpass lenge etterpå. Her følger en bildetung og for øvrig kortfattet rapport fra turen. Avreise fra Jonasvollen sent på kvelden 28. mai. Over Femunden, opp på Røvolfjellet, og videre ned mot Røa. Trekvart kilo harr på første kast. Oppover langs Røa første dag, etter en kald natt og en lang morgen med mange kopper kaffe. Andre kveld og natt tilbringes ved Midtrøsta, ved foten av Kratlvola. Henning drar opp indrefilet av hjort, bearnaisesaus og øl fra sekken. Du verden som vi koste oss. Langt nede mellom noen store steiner finner jeg tilfeldigvis noe som ser ut som et gammelt syltetøyglass med små fisk inni. Vi spekulerer lenge og vel på hva dette kan være, men finner ikke noe svar. Fisken er rimelig godt bevart. Etter hjemkomst er jeg i kontakt med fjellstyret, men de er også blanke. Noen som vet? Videre i kronglete terreng over mot Kratlan, via Voltjønnan. Fra disse høydene får man et nytt perspektiv på marka. Favorittutsikten min, østover fra Kratlvoltangen. Fremdeles noe is på Vonsjøen. Neste natt tilbringes ved Halvkoitjønna. Ved ankomst er jeg så varm at jeg rett og slett må ta et bad. Temperaturen er slett ikke ille med tanke på at vi fremdeles skriver mai. I en bålgrue ved tjønna er det lagt igjen masse senerester. Der har en rype viklet seg inn og endt sine dager. Hva skal man si om slikt? Ubetenksomhet, dumskap, vond vilje? Jeg snakker da naturligvis ikke om rypa, men om mennesket som ikke brant opp eller tok med seg sena si. Særdeles unødvendig. Jeg sender bildet til fjellstyret og de lager en liten sak på det på nettsida for å vise hva som kan være konsekvensen av å bruke bålgrua som søppelplass. Nydelig vårkveld i Grøtådalen. Hoggorm har jeg aldri sett i Femundsmarka før. Ved Stortjønna biter omsider fisken. Det har vært steindødt hele veien opp langs Røa, i Kratlan og ved Halvkoitjønna. Så er tiden omsider kommet for min første virkelig store fiskeopplevelse i Femundsmarka, etter 8 år. Når vi kommer ned fra Grantjønna til Grøtåa bytter jeg til mark og dupp. Vi skal fiske oss nedover mot Krokethåen. Det første jeg gjør er å slenge duppen opp i nærmeste furu, slik at jeg må slite den bort. I middels stor frustrasjon hiver jeg på noe metall på sena og begynner å slenge litt umotivert mens vi beveger oss nedover. I et av de «kjedelige» partiene av elva hogger det til. Jeg kjenner fort at det ikke er snakk om den vanlige to-hektosfisken. Etter en bortimot fem minutter lang kamp med hjertet i halsen kan jeg endelig triumfere. Nokså akkurat kiloen, i hvert fall så nært at jeg kan si at jeg har bikket kilosgrensa. Kilosfisk er nokså dagligdags i marka, men å ta den såpass langt opp i Grøtåa så tidlig i sesongen synes jeg er veldig gøy. Jeg snur meg og takker Grøtåa og Kratlvola for opplevelsen og fortsetter på lette bein nedover. Siste natt tar vi ved Korstjønna. Få steder på jorda har vakrere solnedganger enn Korstjønna. Kjøring av fisk med samtidig tannpuss. Også siste dag byr på knall sommervær. Snakk om full klaff. Ned mot Haugen hvor vi skal bli hentet. Takk for nå!

Har i flere år hatt lyst på et Pentax K-3 speilreflekskamera, da jeg synes det er kjekt med solide saker som tåler litt vær, og som tar bedre bilder enn mobilen. Titta litt innom på Finn, og kom over et meget pent brukt Pentax K-3 Premium Silver Edition med tilhørende batterigrep (under 2000 eksponeringer). Er visst produsert bare 2000 av disse sølvfargede K-3-ene på verdensbasis, og jeg synes de er hakket stiligere enn de helsorte (smakssak). Visstnok dyrere i utgangspunktet av den grunn. Tilhørende kameraet fulgte også med ubrukt skinnreim som tilhører Premium Silver Edition, og adapter for å kunne bruke 6 × AA-batteri i batterigrepet. To originale batterier var også inkludert, ett i kamera og ett i batterigrep. Har supplert med litt annet småtteri som fjernkontroll, Peak Design Capture Clip V3 og Rollei karbon-tripod med ballhead, og har et lite utvalg med objektiver som skal dekke mine behov en god stund: SMC Pentax-DA 18-55mm F3.5-5.6 AL WR (Weather Resistant) SMC Pentax-DA 50-200mm F4-5.6 ED WR (Weather Resistant) SMC Pentax-DA 35mm F2.8 Limited Macro SMC Pentax-F 50mm F1.7 Blir nok brukt både på jobb og privat fremover, tenker jeg. Synes jeg har fått veldig mye for pengene i det minste!

Jeg kan hvertfall gå god for Fjällräven Abisko Friluft 45l-sekken, da jeg har den selv. Solid og god. Bruker den mye på 1-2 dagers overnattinger, helgeturer og lign vår, sommer og høst når jeg ikke trenger så mye klær. Liker sekken godt da den rommer hvertfall det jeg har med på de turene. Ofte Amok Draumr 5.0 XL hengekøye, Fjøl XL, tarp og sovepose som de største tingene. Eneste jeg ikke liker, men har funnet meg i, er at sekken har en teit bue som rammen lager inn mot åpningen i toppen. Pleier sjeldent å ha mer enn 15kg i den, men man kan presse den opp mot 20kg, men da liker jeg heller å gå over til Kajka 65l eller 85l, som har bedre bæresystemt og beregnet for mer vekt.

Føles ikke kaldt ut er min erfaring i hvert fall. Silke er lett, pakker minimalt og lager ikke så mye friksjon mot annet tøy. Ganske passende for en liner spør du meg.

Synsing: Hvis det er mest mulig varme per gram man er ute etter, er nok ett tynt og lett superundertøy tingen vil jeg tro. Når ting er tørt, varmer syntetisk og ull like mye, det er tykkelsen på plagget sol bestemmer hvor varmt det er. Og syntetisk veier mindre enn ull. Jo mer av kroppsvarmen man klarer å holde i kroppen, jo varmere føler man seg. Så da tenker jeg at superundertøy er varmere enn en tynn liner.

Hvis du først skal være pedantisk, så kan det være greit å være presis. Lumen er enheten for lysstrøm (altså en fluks), ikke lysmengde. Lysmengde er altså lumen multiplisert med tid (lumentimer, for eksempel), på samme måte som en mengde vann ikke er oppgitt i liter per sekund, men liter. Altså er ikke lumen enheten for å beskrive mengden lys, men lysstrømmen på samme måte som l/s ikke angir mengde vann, men vannstrømmen. Og ettersom lys ikke er entydig forstått med lysstrøm, så kan jo gjerne lys tenkes å referere til belysningsstyrke. Og belysningsstyrken avhenger av spredninga på lyset, noe lumen ikke tar hensyn til. Derfor kan man ha veldig stor forskjell i belysningsstyrke per lumen hvis man sammenligner to ulike lyskilder, og da blir det jo ikke uriktig å si "mye lys per lumen" all den tid lys kan referere til belysningsstyrke, som er like riktig etter mitt skjønn. Og sammenligninga di med liter blir litt kunstig. En agurk har mye vann per liter, en murstein har ikke. Dette fordi vann ikke er det eneste som oppgis med enhet liter, det kan jo i praksis alt med et volum. I geoteknikk snakker man blant annet om vanninnhold i ulike masser, og det vil jo være mye/lite vann per liter (jord), da ofte uttrykt som prosent (liter/liter). Å si at det er "mye vann per liter" kan derfor være helt innafor det også. Jeg forstod i alle fall hva @Marius Engelsen mente. Jeg synes å huske at en tommelfingerregel er at antall lumen må dobles før man får en "merkbar" endring i belysningsstyrken ettersom øyet ikke opererer på en lineær skala, men en logaritmisk skala. Og det trengs vel en firedobling før man opplever belysningsstyrken som dobbelt så god, selv om den på papiret er fire ganger høyere. Kan det være (en del av) grunnen til at du ikke merker stor forskjell mellom gammel og ny, 575 lm vs 750 lm? Batteriforbruket går jo gjerne opp mer enn opplevd belysningsstyke ved å justere opp antall lumen (særlig på boost), da diodene blir mindre energieffektive og dermed omsetter mer av energien til varme, som igjen fører til at kretsene automatisk dimmer ned lykta betraktelig etter relativt kort tid. Diodene er gjerne ikke designet for å tynes så hardt som en del produsenter legger opp til, særlig ved boost, noe som også kan gi redusert levetid (mener å ha hørt i en podkast at forventet levetid på diodene har gradvis gått fra kanskje 30 000 brukstimer til 10 000, sikkert av flere grunner). Derfor kan det vel være positivt med to dioder slik Nao+ har vs. én (som mange av mine har). Dette forstår du helt sikkert meget godt du som er elektriker, tenker jeg, men nevner det uansett Og korriger meg gjerne om jeg tar feil på noe, du er nok stødigere enn meg på dette med strøm og varmeutvikling!

Som Espen poengterer så er behovet (campingturer på fjellet) litt vagt beskrevet, men 45L høres uansett lite ut til slik bruk. Det er mye bedre å bære en stor sekk med lite i, enn en liten sekk med mye i. I det øyeblikket du må feste ting utenpå sekken går det virkelig fort nedover med komforten. Ingen erfaring med nevnte sekker, men har en Helium 55 som @Måssåbjønn foreslår, og er godt fornøyd med den. Stor nok til lettpakking med telt eller komfortabel glamping på hytte-til-hyttetur.

Alene med mindre det er kjæreste, ser virkelig ikke noen grunn til å dele utenom det. Når det kommer til turer med flere personer er jeg i grunn veldig fan av denne løsningen. To telt, inngangene mot hverandre, tarp i mellom. Da får man et flott uteområde mellom teltene til feks matlaging. Bildet er fra en av videoene til Villmarkslivet Productions. Verdt å nevne at jeg ikke er superglad i teltene som er avbildet..

De senere år har jeg fått til en del turer med telt og fiskestang. Noen sammen med andre, og noen alene. Begynner etter hvert å føle meg noenlunde rutinert og flink, sånn relativt sett. Sommeren 2023 skulle jeg så opp til «eksamen» i friluftsliv: 16 dager alene i folketomt terreng med få retrettmuligheter om noe skulle skjære seg. Jeg skulle vandre gjennom den fantastiske naturen i Anarjohka nasjonalpark, fra Kautokeino sentrum til Karasjok sentrum. Jeg skulle virkelig suge inn inntrykkene fra det som av mange regnes som Norges mest øde ødemark. Og du verden hvor jeg fikk belønning for strevet! NB - jeg jukser grovt når jeg skriver samiske navn og dropper alle duppedingser over bokstavene. Dette skyldes utelukkende latskap i skrivingen. RUTEN Å legge ut ruten i detalj er meningsløst, da halve moroa med turer er å finkjemme kartet etter smarte løsninger. Men en kjapp kommentar og en grovskisse av ruten er på sin plass. Hvorfor gikk jeg ikke fra Sihccajavri, eller fikk skyss enda lenger inn fra de som bor der? Svaret er enkelt – jeg ville benytte meg av kollektivtilbudet og gå fra tettsted til tettsted. Hadde spart et par dager på å «jukset» meg inn i terrenget, men ser ikke helt hva jeg skulle brukt de dagene på. Jeg hadde nok av tid! Fra Kautokeino gikk jeg i forholdsvis rett sør-østlig linje inn til nasjonalparken og Njullosjavri. Det tok fire dager. Derfra østover til Karasjohka, og oppover Karasjohka til dens kilder. Videre østover forbi Ravdojavri og inn til Njuolasjohka. Her inne er jeg kjent etter en tur med kano for hele åtte år siden, og jeg hadde et ørlite håp om å finne igjen fiskestangen jeg glemte igjen den gang (mer om det siden). Fra Njuolasjohkas bredder svingte jeg skarpt nordover, og fulgte Heavvojohka til der den skifter navn til Anarjohka. Videre nordover langs Gossjohka, til Geassajavri, Iskoras og til endestasjon i Karasjok. Ruten var grovt planlagt. I utgangspunktet var kun natt 4, 8 og 11 planlagt. Endringer ble gjort underveis grunnet tunge forhold. Startskuddet går Det var ikke fritt for at det kriblet greit i kroppen når rutebussen fra Alta svingte inn på Arctic Motel i Kautokeino. En lang dags reise var over – nå startet eventyret! En annen ting som startet, var regnværet. Finnmark ble sommeren ’23 rammet av en solid tørke, heldigvis for bøndene nordpå sluttet denne tørken i det sekundet jeg gikk av bussen. Tre andre fjellfanter hoppet også av her. Jeg ble noget skeptisk når jeg hørte to av dem tenkte seg inn til Karasjohkas bredder, for så å padle nedover på packraft – alt i løpet av en uke. Mon tro hvordan det gikk dem? Selv var jeg sterkt preget av total overtenning. Buset gjennom et par «hager» og la ivei bortover liene. Orienterte som et kålhode og basket meg uti myr etter myr med 35kg på ryggen. For å krydre tilværelsen fikk jeg selskap av horder med mygg som våknet på grunn av etterlengtet regn. Men, når regnet ga seg og jeg fikk en vakker Finnmarksk solnedgang i det jeg slet meg inn til Varenaljavri – da var det bare GODT å endelig være på tur! Det er noe eget med første leirplass. ENDELIG i gang med turen! Finnmark er kjent for sine multemyrer, men det var faktisk bare én dag jeg fant en "plukkverdig" myr, ved Doaresjavri. Krisestemning på dag 3 De første dagene var preget av et noe trist sommerferievær. De første dagene var sterkt preget av realt møkkavær. Og halvveis på dag 3 var det på tide å ta en fot i bakken og gjøre opp status. Ved Doaresjavri fant jeg en fin rabbe jeg kunne raste på. Jeg hadde strevd med tenneren på gassbrenneren, og nå var den tilsynelatende helt død. Det er litt krise. Det som gjorde ting ytterligere dumt var at jeg av gammel vane hadde kastet to fyrstikkesker i sekken. Nå viste det seg at den ene var nesten tom, og begge var fuktige og per tid ubrukelige. Om dette var eksamen i friluftsliv, var jeg sabla nærme å stryke allerede før turen var skikkelig i gang. Snakk om AMATØR! Men, en liten «modifikasjon» på tenner, og fint tørkevær til fyrstikker senere var jeg klar for å gå videre med hevet hode. I verste fall fikk jeg spørre om å få fyrstikker av noen jeg møtte, eller se om jeg fant en lighter eller lignende i en reinvokterhytte. En noe betuttet bålelsker teller opp antall (fuktige) fyrstikker. Heldigvis regnet det så mye at bål var uaktuelt mange av dagene. Tenneren fjusket også. Men den ga meg støt, så jeg mistenkte kabelbrudd. Fungerte på sett og vis på denne måten. Og ja, den ble kastet ved hjemkomst. Krisestemningen ble snudd til (ubegrunnet) stor optimisme, noe som ga grunnlag til en real feiring. Nemlig turen første bål, ved Vilgonajavri. Jeg elsker bål, og endelig var det vær og forhold til å fyre litt. Eneste skår i gleden var at jeg på et par kilometers avstand så et par mennesker jobbe på et reingjerde. Dette var for øvrig det eneste jeg så av folk på alle 16 dagene. Turens første bål. På høy tid, kan man si. Ahkkanasgierratjavrrit - her er det flatt! Et område som må utforskes nærmere, men da helst med packraft! Karasjohka – møkkaplass eller fiskemekka? Jeg kom meg inn til nasjonalparken. Naturligvis behørig feiret med bål. Været var av en slik art at jeg fort fant ut at det måtte fyres bål ved enhver mulighet, for du verden som det regnet. Myrene, som det tross alt er greit mye av her inne, ble stadig våtere. Bekkene ble videre, og myrer og bekker som ikke er avmerket på de svært detaljerte Norgesserie-kartene poppet frem som troll av eske. De utfordrende forholdene gjorde at det ble få avstikkere, og reiseruten gikk i temmelig rette linjer. Det ble rett og slett for tungt med lange avstikkere! Ankomst Anarjohka nasjonalpark - i finvær! Det måtte feires. Karasjohka. Bekken/elven man har hørt så mye om. Hvor man kan håve opp storfisk på bestilling. Vel, det ble ikke kjærlighet ved første blikk, men det ble ikke så verst til slutt. Først campering ved bekkens mektige elvekant. Her må det ha gått for seg en gang i tiden, for det er MANGE høydemeter fra morenekanten og ned til bekken. Noen små ørretpinner ble avlivet, som seg hør og bør. På min andre dag ved Karasjohka gikk turen mot herlighetens startpunkt – Avzesuohpatjavri. En tur som ble avbrutt av et par solide floskurer. Svært våt og forkommen fikk jeg satt opp teltet ved vannet med det lange navnet. Dagens TREDJE floskur fosset ned fra himmelen, mens jeg lå i teltet mitt og forbannet hele Karasjohka som tidenes drittelv. Ingen store ørreter og et værbruk fra helvete. Nå måtte vel snart himmelen være tømt? Ikke bare bare for Karasjohka å leve opp til mine forventninger, men fint var det jo. Etter denne floskuren opplevde jeg noe merkelig. Total, øredøvende stillhet, slik jeg aldri har opplevd den før. Ikke et vindpust. Ikke antydning til krusinger på vannet. Ikke en fugl. Ikke et vak. Og mest sjokkerende av alt – ikke så mye som en mygg som surret. Meget creepy, men jeg hadde viktigere ting fore enn å lytte til stillheten. Jeg MÅTTE gjøre et siste desperate forsøk på å lure en ørret av anstendig størrelse opp i stekepannen min. Jeg gikk til 466-lonen hvor det vaket voldsomt. Ingenting bet. Vel vel, jeg vandret videre til den første kulpen. Ikke en stor kulp, 10x20 meter, med et lite innos gjemt bak en jungel av vier. Jeg bakset meg frem, trampet og stampet og vippet duppen med deilig Alta-mark ut i innoset – 2 meter foran meg. BÆM, duppen forsvant og villdyret våknet. Frem og tilbake, på kryss og tvers i kulpen svømte en ørret som en gal. Utallige saltoer senere ble den vippet i land av en fisker med relativt høy puls. Kilosfisk var det ikke, men en smellfeit 7-hektor. Moro! Alt bråket skremte vel de andre fiskene helt til Finland, men måtte jo prøve igjen. Eksakt samme forløp gjentar seg, og noen minutter senere er en lignende fisk på land. Jeg har både middag og frokost, og takker Karasjohka for sin rause donasjon til kveldens middag. Kanskje er ikke dette vassdraget helt håpløst likevel? Kulpen som ga både middag og frokost. Større forhold trenger det ikke være. En liter fiskesuppe med trekvart kilo fisk. Jeg måtte krabbe til soveposen etter denne fråtsingen. Antiklimaks ved Ravdojavri Min ferd østover fortsatte, og neste «store happening» var Ravdojavri, hvor jeg hadde en ypperlig fin leirplass for en del år tilbake. Her skulle stor-røya tas! Her skulle bålet sprake og slitne bein skulle hviles på deilig reinlav. Det kunne jo naturligvis ikke bli så bra som jeg hadde planlagt – og det ble det heller ikke. Regn nærmest uavbrutt fra ankomst til avreise. Tror jeg endte opp med å ta fem kast i Ravdojavri før jeg kapitulerte og sturet en LANG og regnfull natt i teltet. Jeg klagde mye på været i dagboken min (og i denne rapporten), men det var faktisk sjokkerende nedbørsmengder med tanke på at Anarjohka er et av de tørreste områdene i Norge. Den daglige kveldskosen. Kart, karameller og bok. Det ble MYE tid i teltet enkelte dager. Et skifte i retning og humør Da jeg slo opp teltet ved Njoulasjohka skjedde det noe med stemningen i leiren. Og stemningen i leiren er ganske viktig, særlig når man er alene på tur. Turen var nå halvveis, herfra skulle jeg vandre nordover i stedet for østover. Kroppen begynte å finne rytmen, den ble ikke lenger sliten og jeg gikk glatt 3-4 timer i høyt tempo på noen kaffekopper og en pakke nudler. Hodet begynte å falle til ro, det var null stress både med orientering, vær, fiske og mat. Der den første halvdelen av turen bestod av høye topper og dype daler, mentalt sett, var jeg nå i skikkelig zen-modus, og resten av turen var rett og slett pur nytelse! Zen-modus ved einerbålet. Mitt primærmål her ved Heavvovarri var å speide etter en fiskestang jeg la igjen for åtte år siden. Jeg mener bestemt jeg skulle kjent igjen stedet, og hadde en elvestrekning på om lag én kilometer å sjekke. Det hele endte i fadese – Njoulasjohka var gått fra en puslebekk til en flomstor liten elv som jeg var sjanseløs på å forsere. Nu vel, jeg koste meg med et solid bål, en grov kaffekjel og en kveld i latskapens tegn i stedet. Fant for øvrig spor av en rasteplass vi hadde på den nevnte kanoturen like ved leirplassen. Gode minner! Heavvojohka hadde vokst kraftig, men jeg fant vadested til slutt. Hetebølgen slår inn Ved Gossjohkas bredder var det steikvarmt. Godt og vel 25 grader ga lettkledd stemning og mye bading. På turen nordover slo hetebølgen inn. Og da snakker vi tropehete. Det er tungt med 25 grader i skyggen når man trasker rundt i blautmyra med tung sekk, men du verden så mye bedre enn det frosne alternativet! Én dag måtte jeg til og med smøre inn nesen med solkrem. Det var den dagen det ikke regnet (ja, det var én dag det). Som også var samme dag som jeg gikk i timevis og GLEDET meg på vadingen av Gossjohkaz, en fin mulighet til å avkjøle seg. Og også samme dag som jeg gjentatte ganger badet i Gossjohka, mens jeg innimellom fisket harr, spiste til jeg rullet i lyngen og koste meg gløgg i hjel der jeg spradet rundt i adams drakt i sydenvarmen. Gossjohka – en perle Gossjohka utgjør et stykke grensen til Anarjohka nasjonalpark, men er også av andre grunner verdt et besøk. For du verden for et flott område! Det er fine morenerygger å gå på. Store gressletter inneklemt blant lune loner. Og furu. Stor, grov furu! Jeg har gått i litt furuskog, men kan med hånden på hjerte si at jeg aldri har sett så mye grov gadd av furu som jeg gjorde langs Gossjohkas bredder. Store tyrirøtter som har fått ligget helt urørt siden de veltet seg overende. Og flust av flotte grove tre som har tørket på rot og stått i uminnelige tider som en påminnelse om hvor vakker skogen kan være når folk bare holder seg på god avstand. Jeg vil i samme slengen påpeke, at selv om jeg er en ihuga furu-fyrer som ELSKER furubål, holdt fingrene fra fatet, og forlot furugaddene ved Gossjohka like urørt som jeg fant dem. De var rett og slett FOR pene til at jeg kunne besudle dem. Slike røtter var det flust av nedover Gossjohkadalen. Siste innspurt – og «the big five» Som et siste aktuelle fiskevann på turen hadde jeg hele veien planlagt å legge turen innom Bajit Geassajavri. Vannet drenerer vestover og er ikke stort mer enn en mil fra Karasjohka. Kan det romme ørret? Samtidig så terrenget rundt fint ut, med tørre rabber og lettgått terreng. Ved nærmere øyensyn viste det seg at dette vannet ligger i en imponerende stor myr-dal. Og da snakker vi knedyp torvmose med et solid lag dvergbjørk oppå. Enhver fjellturists erkenemesis! Men, formen var god og sekken lett, så jeg kom meg frem. Ikke antydning til vak, men i det fine været var tålmodigheten god. Det ble dupp og mark som ble redningen her også, og opp kom det jaggu meg en abbor. Min aller første. Og med det turens femte art, sammen med røye, gjedde, ørret og harr. Som all fisk jeg tar ble abboren spist, om ikke med andakt så med glede. Solskinn, et fint bål på en fin strand. Et hode som var tømt og nullstilt. Et minne som var full av inntrykk. Jeg konkluderte med at turen hadde vært en dundrende suksess før jeg la i vei på de to siste dagene, 50km med ren transport tilbake mot sivilisasjonen. . Strand. Fint vær. Min første abbor. Turens femte art. Aaahhhhh. Turen som hadde ALT Dette var virkelig en tur for minneboken. Jeg begikk noen amatørmessige tabber, men løste også utfordringene bra. Jeg fikk vær av det heftige slaget, både på godt og vondt. Jeg tok de fiskene jeg ville, og fem ulike slag. Jeg gikk 16 dager uten å komme nær et eneste menneske. Jeg fikk oppleve folketom natur relativt få i Norge har besøkt. Jeg fikk være alene med vidder, skog, myrer og vassdrag. Fy fader som denne turen leverte! På gjeddejakt ved Doaresjavri. Svært velholdte reingjerder skapte utfordringer, men man fant da noen smutthull. Bosmmiidjohka til høyre, Heavvojohka rett frem, og til venstre møtes disse og blir til Anarjohka. Lite multer, men masse blåbær. Greit med litt påfyll av antioksidanter i et noe ensidig kosthold. Godt beregnet matpose. Siste måltid ble fem myke knekkebrød med litt sukker på. Det var enten det eller en pose potetmos.

Ettersom jeg har vert, og fortsatt er, SUPERFORNØYD med Petzl Nao (2. gen 575 lumen): Så klarte jeg ikke å motstå ett fint tilbud på finn.no på Petzl Nao+ 750 lumen: Disse lyktene gir veldig mye lys per lumen, veldig god brenntid per gram, og er enkel å betjene med votter. Og de trekker ikke noe strøm om de ligger ubrukt (til forskjell fra Nitecore HC 65, som er en drittlykt i forhold). Oppgraderingen gir faktisk knapt merkbar endring i lysstyrke i det hele tatt. Den nye utgaven har derimot bluetooth tilkobling, men har mistet mulighet til AAA-batteri til nødbruk. (Men nå har jeg to batterier). Vil egentlig si at det var 650kr bortkastet, for den gamle er egentlig like god. Men jeg fikk tilfredsstilt nyskjerrigheten om ikke annet. Den aller nyeste Petzl Nao RL var egentlig aldri aktuell, fordi den virker ganske spinkel og har en bryter som ikke kan betjenes med votter.

Fantastisk! Om du spør pent skal jeg bli med deg neste år. For den spesielt interesserte kan historien bak "den tapte fiskestang ved Njoulasjohka" leses her: https://www.fjellforum.no/topic/38122-et-villmarkseventyr-med-kano-og-fiskestang-gjennom-øvre-anárjohka-og-lemmenjoki-nasjonalparker-sommeren-2015/#comment-490815

Er vekt virkelig en greie og du er under 180cm selger jeg en MLD Exodus, den har hoftebelte og veier en halv kilo 😆

Ingen erfaring foreløpig, men jeg tok sjansen på å prøve ett par produkter fra Outdoor Vitals ifm. salget de hadde nylig. Bl.a. en hoody i 115 gsm nuyarn. Om transport-gudene og Tollvesenet er på min side, og jeg var så heldig å treffe riktig på størrelsen, så kan det hende jeg har noen erfaringer å dele litt senere i år. Ikke hold pusten

Ja, ja. Slikt kan det være, men sekken er nydelig Er vekt en greie, så se også på https://www.sportsnett.no/gregory-218-focal-58-rc-p15153/ozone-black-md-v81126

Jeg har "gamle Nao" jeg justerte lysbildet til langrenn, og satte full blast uten reactive i nedkjøringer. Den lyser fint, iom det er mulig å stille inn lyset, havner også Lumen tallet der det gjør nytten, og ikke i tretoppene. Den eneste hickup'en jeg ha hatt var at kom det noen i mot med lys, skrudde reactive noen ganger av lykta.. det hjalp å snu hodet vekk fra motgående trafikk, og bruke fast lys i nedkjøringer. Kanskje jeg var ute for lenge, men jeg syntes batteritiden var litt snau. Den blinker og dimmer ned om den er i ferd med å gå tom for jus. Jeg bruker nå en Fenix 65R Superraptor2. Dette er en Finsk spesialutgave av 65R som er regulert (standard er ikke regulert), så den lyser konstant så lenge som mulig (før den dimmer). Separat knapp for spot og flood, gjør at det er mulig å få spot på ved behov uten å endre flood. Den har også standard 18650 batteri, så jeg har ekstra batterier, inkludert kulderesistent batteri (den har også innebygget hurtiglading med usb-c).

Siden TS spesifiserte ønsket sekkevolum regner jeg med at det er gjort noen vurderinger selv på hva som behøves for "campingturene" I lightweight/ultralight-miljøer er jo en 45-liter sekk nesten å anse som oversized. Og dette fra folk som går flere tusen kilometer på tur. Selv leker jeg med tanken om maks 55 liter på en mulig Norge på Langs-tur. Uten ting hengende utenpå sekken. Det er jeg også allergisk mot. Jeg synes det er litt synd at den nye, mindre Fjällräven Kajka-modellen kun finnes i 35-liter utgave og ikke også strekker seg opp mot 45-50-liter. Eventuelt samme for klassiske Kajka-storsekkene ikke går lenger ned enn 55 liter, og da kun som utgående damemodell. https://www.naturkompaniet.no/produkte/kajka-55-w-20257090/#forest-green_onesize Jeg vet ikke hvor mye den tilpassede fasongen har å si egentlig, men det ville vært mitt forslag (eier både Kajka 65 og Kajka 85 selv). Det er kanskje forstått allerede at jeg lener mot Fjällräven om valget står mellom Friluft 45 og Atmos 50, men personlig ville jeg ikke kjøpt noen av de. Sekker som ikke er flate i bunnen, og dermed umulig at kan stå rett opp og ned uten støtte er ikke for meg 😁

Etter at jeg skaffet meg silkeliner har jeg nesten alltid både den og ullundertøy i soveposen (spesielt på vinterstid) og føler det hjelper litt på å holde bedre på varmen. Det er tross alt et ekstra lag den varme lufta må komme seg ut av. Dette i tillegg til den selvsagte hygieniske/vaskevedlikehold fordelen her. En annen fordel med linerpose er om det er litt for varmt for å lukke soveposen helt igjen, men også litt for kjølig til å ligge med den delvis åpen. Da gjør lineren det "perfekt" å ligge med åpning i soveposen. Varmen forsvinner ikke rett ut av posen uten motstand. Veldig undervurdert! Spesielt sammen med soveposer med 3 glidere på glidelåsen. Da kan du lage deg en luftelomme så stor du vil og hvor du vil langs glidelåsen. Linerposen jeg bruker er en RAB Ascent Silk liner (mummy-fasong). Denne har jeg veid til 132g og jeg opplever den som veldig romslig, relativt glatt og lite til bry. Åpningen og "hetta" er også stor. Litt tilvenning må beregnes i starten. Varmen er selvfølgelig ikke sammenlignbart med en ekstra sovepose utenpå vinterposen. Det blir som å sammenligne epler og pærer. Men om målet er varmest mulig og best kondenshåndtering, så ja takk begge deler. Ut i fra trådstarters link til sovepose, så regner jeg med at det ikke er snakk om vinterbruk uansett.

Slenger meg på Marius sine erfaringer med denne lykta. Reactive Lighting er en sånn feature jeg trodde var tullete, men som jeg nå setter stor pris på. Setter jeg denne lykta på hodet glemmer jeg at den er der og den gir meg det lyset jeg trenger. I teltet, kartlesing, stiløping, nedforkjøring på rando -den gir et behagelig lys uansett kastelengde -uten fremhevet hotspot. Overgangen mellom lysstyrkene er vanskelig å merke. Veldig smooth. Den sparer også batteri på dette. Eneste ulempen med reactive lighting er at den reagerer på refleks. F.eks stiløping bak en annen løper som har reflekser på kroppen. Da slår jeg av denne funksjonen, eller tøffer meg litt og tar teten (til løping/rulleski er det også en god sikkerhet med stort rødt lys i bakhodet 👍) Har prøvd andre lykter for å få lenger kastelengde. Trodde jeg ville trenge det ved nedkjøring på rando. Prøvde først en heftig Olight og etterpå en like heftig Silva, men jeg ble aldri venn med de. Høyere lumen, men hadde større batteripakning. Er tilbake på Nao+ Jeg har Nitecore NU25 til de letteste teltturene. Den liker jeg veldig godt

Jeg har prøvd liner, men har gått tilbake til å bruke ullundertøy. Silke har jeg bare brukt som lakenpose på turisthytter o.l., og inntrykket mitt er at det hverken er spesielt komfortabelt eller bidrar med merkbart ekstra varme. Vekt og pakkvolum er derimot meget hyggelig, så hvis du trives med å sove i silke-liner så er nok dette den mest pakkvennlige løsningen for å ta vare på soveposen og forenkle vask og vedlikehold. Den lineren jeg har brukt i mine soveposer er Sea to summit reactor. Den bidrar nok med noe ekstra isolasjon, men ikke på langt nær så mye som STS påstår. Den gjør det mye mer komplisert å komme seg inn og ut av soveposen og for en som roterer/skifter stilling mye ila natten, så blir det fort mye snurr på ting og jeg må av og til snurre opp liner og sovepose ila natta. Vekt og pakkvolum på reactor (ikke extreme) er ikke voldsomt, men absolutt mer enn en silke-liner. Dette kombinert med at den ikke har noe nytte utover å brukes som sovepose-liner gjør at jeg heller tar med meg ett ekstra sett ullundertøy. Mye bedre å sove i, enklere inn og ut av soveposen, mer behagelig hvis naturen kaller ila. natten og fungerer som reserve-/ekstra lag ullundertøy hvis det skulle bli nødvandig. Ullundertøy er klart det tyngste alternativet, men mest komfort og flere bruksområder veier opp for dette for min del. Mengde ekstra isolasjon kan også enklere tilpasses den enkelte tur da de fleste har ett utvalg ullundertøy i ulike størrelser, men liner er utvalget gjerne litt mindre. Jeg har snust litt på tanken om å teste Alpha Direct som natt-tøy i soveposen. 60 gsm AD er mye lettere og mer pakkbart enn ull med tilsvarende isolasjon, men p.t. er etterspørselen etter AD mye større enn tilgangen, så inntil videre sitter jeg litt på gjerdet.

@Marius Engelsen Greit nok, jeg regnet egentlig med at du var klar over hva lumen var men det var en dårlig måte å utrykke seg på. Min første tanke var at du kanskje snakket om hvor effektivt lyset var eller fargen på lyset, at du for eksempel siktet til at det var et litt mer blålig lys slik man ser fra frontlyktene på feks Tesla. Som kan gi et inntrykk av høyere lysstyrke. Og jeg ser så absolutt hva du mener når du sier at ulike produsenter har ulike standarder, og at det er mye tullestandarder der ute. Selv har jeg Led Lenser H7R core som har 1000 Lumen boost men som oppgir lysstyrke på denne måten. Så det er jo egentlig 15-600 som gjelder i det tilfellet. H7R Core har forøvrig veldig god justering av lysstyrke og stråle med ufattelig god jevnhet i lyset den avgir. En annen del av lysbildet er om kretsene i lykten tåler boost og maks lysstyrke over tid, mange som oppgir ekstrem effekt men så trenger de store kjøleribber for å holde lykten i live. Og i min erfaring har de ofte dårlig levetid når de trenger mye kjøling i utgangspunktet.

Enig med Espen, å ha ting hengende utenpå sekken funker dårlig for meg. Til nød kan jeg ha et sammenrullet skumunderlag hengende der, men det er unntaket. Ellers har jeg god erfaring med Bergans Helium 55 L, den er lett og med godt bæresystem, dog noe minimalistisk utformet for å spare vekt. Det er mitt foretrukne valg for dagstursekk i denne størrelsesorden, med pluss for mulighet til å justere lengden på ryggen. Jeg har ingen erfaring med Fjällräven-ryggsekker, men har lest en del bra om dem her på forumet. Osprey har jeg opptil flere av (ca. 6–7 stk), og de liker jeg veldig godt. Slitesterke og godt bæresystem. Ut fra det jeg finner av de to sekkene du nevnte, så er det kun Osprey-sekken som har justerbar rygglengde, mens Fjällräven er den eneste som kan åpnes i fronten. Begge punkter er funksjoner jeg liker, men å kunne justere sekken til min rygg veier nok tyngre enn å kunne åpne en 50 L sekk i front, så jeg hadde nok hella mot Osprey-sekken av de to.

Det kommer an på hva du mener med "camping turer på fjellet" og hva du tenker medbringe av utstyr. Selv er jeg allergisk mot gresspollen, pels, dun og det å ha ting festet utenpå sekken. Derfor bruker jeg i 90% av tilfellene sekk på 90 liter eller mer når jeg er på tur og synes 40-50 liter normalt er for lite til en dagstur....

Godt poeng! 250 g ekstra i kløven klarer vi jo fint 😊

Jeg vet jo hva det betyr. Jeg er veldig godt kjent med forskjellige måleenheter og hva de innebærer, også lumen, candela og lux. Men jeg trodde det var enkelt å forstå hva jeg mener allikevel… La meg forklare: Sammenlignet med eksempel Silvalykten jeg hadde (og flere), så dimmer silvalykten gradvis etter 1 minutt selv om det ikke er noen turbomodus vi snakker om (lumen målinger gjøres 30 sekunder, så her kan produsentene jukse så mye de orker med oppgitt lumen og brenntid). Så der oppgir de mye lumen, men man får jo ikke noe mye lys allikevel, når lumen dropper etter kort tid Ingen av Petzl Lyktene mine jukser på denne måten (heller ikke de av andre typer enn Nao). Noen lykter dimmer ned etter noen hundredels sekund, og da oppgir man jo bare tulltetall. Men derfor de har funnet opp denne standarden hvor man måler etter 30 sekunder. Det er jo lett å omgå dette… Og sammenlignet med eks. Nitecore HC65, som har 1000 lumen, er lysbildet på Nao mye bedre og jevnere, og spredningen er bedre. Nao har jo 2 dioder, så man får bedre muligheter, og man slipper det sirkulære lysbildet hvor alt utenfor blir brått helt svart. Man kan kaste lys langt, samtidig som man har en annen diode med jevnt strølys som ikke er så kraftig at det blender deg selv. Så selv om HC65 har betydelig mer lumen, ser jeg i praksis mye bedre med NAO når jeg løper i skogen/fjellet. Reactive Lightning gjør også at lyset dinmes når man lyser på ting som er nært eller passer busker/trær og lyser på klokken/kartet. Da blender man seg selv mindre og bevarer «nattsynet» i bedre grad, og man ser rett og slett bedre uten at man trenger å pumpe ut like mange lumen. Jeg har altså en lykt med 575 lumen som gir bedre lys enn en lykt med 1000 lumen, for å si det på den måten. Så det var det jeg mente med uttrykket jeg brukte. Dessuten, når produsentene måler selv, så blir det jo enkelt å manipulere resultatene.

Så lenge det er produsenten sine "målinger" av lumen, så støtter jeg utsagnet om at noen lykter gir mye lys per lumen. Dette blir litt som "liter" i en sekk. Noen produsenter har store liter, andre har små. Jeg liker den definisjonen som sier at en liter er volumet som fyller 10x10x10 cm, men produsentene er ikke alltid enige....

For meg er lufting i ryggen veldig viktig så jeg hadde glatt valgt Osprey. Men med tanke på lommene på sekken virker Fjellreven bedre. Fjellreven sekken virker egentlig veldig god men for min del så klarer jeg ikke å gå tilbake til ryggsekker med dårlig lufting i rygg.

Jeg bruker et Tarptent Scarp 1 som solotelt, men har alltid med meg hund - en Vestsibirsk Laika hanne, da er det akkurat plass til meg og han, samt noe bagasje. Noen ganger er teltet akkurat passe og andre ganger synes jeg det er litt for trangt, så hadde jeg vært deg så hadde jeg muligens gått for et tre personers telt i stedet for to, når ikke vekta skiller mer enn 250 gram. Hvis du bruker kløv på hunden så får du legge 250 gram ekstra der, så er det spart inn nokså lett. Som andre her er jeg også glad i å kunne slå opp både innertelt og yttertelt samtidig spesielt i dårlig vær, men på finværsdager er det jo enklere å droppe å bruke ytterteltet på telt som ikke har de sammenkoblet. Jeg må si meg enig i at jeg synes de beste teltene å bruke på de varmere sesongene er typ kuppeltelt med to innganger, slik at man får skikkelig lufting, det har jeg også på mitt Scarp 1 telt. Likevel må jeg si at på de våtere dagene så savner jeg et større fortelt som man får med tunneltelt, så nå titter jeg litt på Fjellreven Abisko Lite 2 i farge sand. Og størrelsen på fortelt er et minus når det gjelder kuppeltelt synes jeg, men jeg har løst det ved at jeg har med meg en lett tarp i tillegg. Tarp er jo alltid hyggelig å ha som samlingspunkt når man er flere på tur lell. Angående hund og bunn på telt/oppblåsbart liggeunderlag, så er det lurt å klippe klørne ca. en uke før turen, slik at bikkja får brukt/slipt de noe, så har det i alle fall ikke hvert noe problem for meg.

Jeg sover alltid alene (bortsett fra familien) på sommertur. Da sette vi opp tarp ute som vi samles under når det er regn og vind. På vinteren ender vi ofte opp å ligge flere i samme telt da det ofte blir kaldt på vidda i Finnmark og vi trekker inn i teltet for å fyre opp og varme oss. Men jeg føler jeg er for gammel til å ligge å holdes våken av andre folk som snorker, så jeg ligger aller helst alene på tur.

Hei! Denne må rett og slett improviseres tror jeg. Jeg brukte noen web-bånd ment for klatring og festet disse på plast-delen inne i hoftebeltet på Paragon 58 (se bilde). Det var ikke like enkelt på 68, derfor brukte jeg 58 da jeg trakk pulk. Her tror jeg de fleste sekker er forskjellige - en bekjent fikk en salmaker til å sy på en web-løkke på hoftebeltet på en annen sekk (husker ikke hvilken), som også fungerte fint.

@Magne S jeg ble heldigvis veldig positivt overrasket over mine Lundhags Vandra midt. Var innsrilr på gnagasår og inngåing, men det var bare å ta de på å gå rett på tur😀

I dag så gikk jeg på ski til Branden på Kalkfjellet i Bodø. Lengde 16 km t/r, det tok 3-4 timer. Fint vær, minus 7, litt vind på toppene, men stille litt lengre nede i terrenget.

I dag fikk jeg omsider muligheten til å oppgradere fra min gamle DJI Air2 til den nye DJI Air 3 🤩

Kan dessverre ikke svare helt på det du spør om, men jeg kan vise til hvordan Pteraq sin XL bedding ser ut med henholdsvis 3 sover poser og 3 liggeunderlag, 3 soveposer og 2 liggeunderlag 😅 Har to slike beddinger. De ble kjøpt inn samtidig siden jeg tenkte i samme baner som deg. Men har hittil bare brukt det ene siden jeg fant at det var plass til sovestæsjet for meg og de to minste jentungene, og at det er mindre styr med 1 bedding på pulken kontra 2. Som allerede nevnt av andre blir pulken noe høy, men siden jeg går i lett terreng og oppkjørte spor når jeg har med jentene på tur, så har det gått fint uten noe særlig pulkvelt. Følgende er i beddingen på bildene under: 2 x Thermarest Xtherm Large (Firkantet) -Liggeunderlag 2 x Helsport Rago Superlight - Sovepose 1 x Downmat 9 - Liggeunderlag 1 x Western Mountaineering Versalite - Sovepose Underlagene var tappet endel for luft. Følgende er i beddingen på bildet under: 2 x Downmat 9 2 x Helsport Alta Jr 1 x Western Mountaineering Versalite (I tillegg lurer jeg ikke på om det var lagt inn noen klær til jentungen også. ) Liggeunderlagene hadde blitt fylt med luft til de var harde når jeg pakket beddingen hjemme, men ble naturligvis blitt litt 'softere i kulda. (Bildene er fra avgang fra bilen og underveis til første leir) Begge ble fylt med luft slik at de ble harde igjen når vi slo leir, men tappet ikke noe luft da leiren ble brutt og vi gikk til neste leir.

OK, jeg har irritert meg over fotgjengere som absolutt måtte gå i trikkesporet i en løype, hvor der er en parallell skogsbilvei rett ved siden av over det meste av strekket. Nei, de gikk ikke i midtfeltet. Der ville skøyte folket kunne irritere sig. Det er de dype spor som er poenget - ikke folket. Ok, jeg har irritert meg over en fat-biker som hadde syklet i en forholdsvis myk, smal skogsløype i midtsporet i en bakke, hvor jeg desperat må ploge utfor med 2 huskyer foran! det dype Fatbike sporet fanger den ene ski! Løypen var ganske enkelt for myk for fatbiking og ikke egnet. Elgen

Obligatorisk fredagstur og denne gang med nyinnkjøpt pigg både foran og bak. Ikke veldig kaldt, men digg med spekeskinke og varm kakao i sekken. Ble en fin tur i skauen, litt skogsvei og litt kjerrevei, med et tynt lag nysnø og fantastiske forhold.

Utelukkende i egen interesse. Når jeg går i fjellet/naturen ønsker jeg å være i fred. Fred fra folk og mas. Økt tilgjengelighet fører til økt ferdsel og slitasje. Og for min del er det ikke ønskelig. At jeg helt personlig mener elektrifiseringen av fremkomstmidler (man tidligere brukte muskelkraft på) er slutten på menneskeheten spiller også inn.

Hei! Godt spørsmål - jeg valgte å ikke ta det med i det første innlegget fordi det handlet om vekt som skulle bæres, og innlegget ble langt nok... Når det gjelder ski hadde jeg valgt litt annerledes i dag om jeg skulle gått turen på nytt. Jeg hadde Åsnes Amundsen smørefrie ski, med BC Magnum binding, og Crispi Svalbard BC Støvler. Skiene var helt ok, men i dag ville jeg valgt noe litt bredere for å takle løssnø bedre, og gjerne med litt mer innsving. Amundsen er redningsstabil og fin å gå på lang flater med, men de (få) halvbratte nedkjøringene som er på en sånn tur var krevende. Det henger også sammen med at støvelen, etter at den er inngått, er svært myk - og knapt gir støtte for ankelen i det hele tatt. Fordelen var at jeg hadde brukt støvlene en del tidligere, de var godt inngått, og jeg gjorde at jeg ikke hadde et eneste gnagsår på hele turen. Ulempen med støvler med integrert gamasje er at akkumulert fuktighet tørker svært langsomt. Det kan kanskje unngås med å bruke dampsperresokker (eller plastposer). Det gjorde ikke jeg, og støvlene var fuktige i læret mye av turen. Smørefrie ski er forresten genialt. De er mye bedre enn sitt rykte, glir helt greit og bråker ikke på samme måte som i "gamle dager". De fungerer på nesten alle føreforhold, dog ikke knallhard skare. Da hadde jeg med kortfell, som fungerte bra. Jeg skal aldri mer ha fjellski som må smøres... Hovedproblemet med skiutstyret var egentlig bindingene. Jeg har ikke opplev det så mye på tidligere turer, men underveis på denne turen hadde jeg masse problemer med ising i bindingen. Det som skjer er at det hoper seg opp is inne i mekanismen, med det resultat at man ikke får åpnet bindingen. Jeg slet flere ganger med å få av meg skiene når jeg slo leir, og man kommer ikke til for å pirke der isen sitter. Den verste hendelsen kom også ubeleilig, da jeg kom frem til Sandhaug DNT-hytte i full storm tidlig i februar. Etter å ha stått 20-30 minutter ute for å få av skiene gav jeg opp, gikk opp trappen og inn i hytta med skiene på, og måtte ta av støvlene og skiene samlet innendørs. Glad jeg var alene på hytta da 😂. Nå hadde jeg enten valgt gammeldags 75mm, eller forsøkt det nye Explore-systemet, som virker veldig lovende. Frykten var å gå gjennom isen og ikke få av meg skiene. Staver er heller ikke uviktig. Jeg bruker ikke regulerbare staver, synes de blir "vaklete" og mangler stivhet. Jeg liker å kunne stake på hardt føre, og da må stavene være lette og stive. Jeg brukte Åsnes Spitsbergen Expedition, som jeg er superfornøyd med. Trinsene som følger med er dårlige, det vil si de fungerer - men går notorisk i stykker etter 50-60 mil. Dårlig konstruksjon. Jeg bruker i stedet store trinser i mykplast, trinsene fra Leki er gode og passer på gjengene til Åsnes staver. Det er også greit å kunne skru av trinsene kjapt når stavene skal brukes som bardunfester i hard skaresnø. Håper det var utfyllende.

Det er mindre klær enn hva jeg har med på sommeren. Må kutte i pakklista eller levere inn lettpakkersertifikatet.