Vinnerliste

De senere år har jeg fått til en del turer med telt og fiskestang. Noen sammen med andre, og noen alene. Begynner etter hvert å føle meg noenlunde rutinert og flink, sånn relativt sett. Sommeren 2023 skulle jeg så opp til «eksamen» i friluftsliv: 16 dager alene i folketomt terreng med få retrettmuligheter om noe skulle skjære seg. Jeg skulle vandre gjennom den fantastiske naturen i Anarjohka nasjonalpark, fra Kautokeino sentrum til Karasjok sentrum. Jeg skulle virkelig suge inn inntrykkene fra det som av mange regnes som Norges mest øde ødemark. Og du verden hvor jeg fikk belønning for strevet! NB - jeg jukser grovt når jeg skriver samiske navn og dropper alle duppedingser over bokstavene. Dette skyldes utelukkende latskap i skrivingen. RUTEN Å legge ut ruten i detalj er meningsløst, da halve moroa med turer er å finkjemme kartet etter smarte løsninger. Men en kjapp kommentar og en grovskisse av ruten er på sin plass. Hvorfor gikk jeg ikke fra Sihccajavri, eller fikk skyss enda lenger inn fra de som bor der? Svaret er enkelt – jeg ville benytte meg av kollektivtilbudet og gå fra tettsted til tettsted. Hadde spart et par dager på å «jukset» meg inn i terrenget, men ser ikke helt hva jeg skulle brukt de dagene på. Jeg hadde nok av tid! Fra Kautokeino gikk jeg i forholdsvis rett sør-østlig linje inn til nasjonalparken og Njullosjavri. Det tok fire dager. Derfra østover til Karasjohka, og oppover Karasjohka til dens kilder. Videre østover forbi Ravdojavri og inn til Njuolasjohka. Her inne er jeg kjent etter en tur med kano for hele åtte år siden, og jeg hadde et ørlite håp om å finne igjen fiskestangen jeg glemte igjen den gang (mer om det siden). Fra Njuolasjohkas bredder svingte jeg skarpt nordover, og fulgte Heavvojohka til der den skifter navn til Anarjohka. Videre nordover langs Gossjohka, til Geassajavri, Iskoras og til endestasjon i Karasjok. Ruten var grovt planlagt. I utgangspunktet var kun natt 4, 8 og 11 planlagt. Endringer ble gjort underveis grunnet tunge forhold. Startskuddet går Det var ikke fritt for at det kriblet greit i kroppen når rutebussen fra Alta svingte inn på Arctic Motel i Kautokeino. En lang dags reise var over – nå startet eventyret! En annen ting som startet, var regnværet. Finnmark ble sommeren ’23 rammet av en solid tørke, heldigvis for bøndene nordpå sluttet denne tørken i det sekundet jeg gikk av bussen. Tre andre fjellfanter hoppet også av her. Jeg ble noget skeptisk når jeg hørte to av dem tenkte seg inn til Karasjohkas bredder, for så å padle nedover på packraft – alt i løpet av en uke. Mon tro hvordan det gikk dem? Selv var jeg sterkt preget av total overtenning. Buset gjennom et par «hager» og la ivei bortover liene. Orienterte som et kålhode og basket meg uti myr etter myr med 35kg på ryggen. For å krydre tilværelsen fikk jeg selskap av horder med mygg som våknet på grunn av etterlengtet regn. Men, når regnet ga seg og jeg fikk en vakker Finnmarksk solnedgang i det jeg slet meg inn til Varenaljavri – da var det bare GODT å endelig være på tur! Det er noe eget med første leirplass. ENDELIG i gang med turen! Finnmark er kjent for sine multemyrer, men det var faktisk bare én dag jeg fant en "plukkverdig" myr, ved Doaresjavri. Krisestemning på dag 3 De første dagene var preget av et noe trist sommerferievær. De første dagene var sterkt preget av realt møkkavær. Og halvveis på dag 3 var det på tide å ta en fot i bakken og gjøre opp status. Ved Doaresjavri fant jeg en fin rabbe jeg kunne raste på. Jeg hadde strevd med tenneren på gassbrenneren, og nå var den tilsynelatende helt død. Det er litt krise. Det som gjorde ting ytterligere dumt var at jeg av gammel vane hadde kastet to fyrstikkesker i sekken. Nå viste det seg at den ene var nesten tom, og begge var fuktige og per tid ubrukelige. Om dette var eksamen i friluftsliv, var jeg sabla nærme å stryke allerede før turen var skikkelig i gang. Snakk om AMATØR! Men, en liten «modifikasjon» på tenner, og fint tørkevær til fyrstikker senere var jeg klar for å gå videre med hevet hode. I verste fall fikk jeg spørre om å få fyrstikker av noen jeg møtte, eller se om jeg fant en lighter eller lignende i en reinvokterhytte. En noe betuttet bålelsker teller opp antall (fuktige) fyrstikker. Heldigvis regnet det så mye at bål var uaktuelt mange av dagene. Tenneren fjusket også. Men den ga meg støt, så jeg mistenkte kabelbrudd. Fungerte på sett og vis på denne måten. Og ja, den ble kastet ved hjemkomst. Krisestemningen ble snudd til (ubegrunnet) stor optimisme, noe som ga grunnlag til en real feiring. Nemlig turen første bål, ved Vilgonajavri. Jeg elsker bål, og endelig var det vær og forhold til å fyre litt. Eneste skår i gleden var at jeg på et par kilometers avstand så et par mennesker jobbe på et reingjerde. Dette var for øvrig det eneste jeg så av folk på alle 16 dagene. Turens første bål. På høy tid, kan man si. Ahkkanasgierratjavrrit - her er det flatt! Et område som må utforskes nærmere, men da helst med packraft! Karasjohka – møkkaplass eller fiskemekka? Jeg kom meg inn til nasjonalparken. Naturligvis behørig feiret med bål. Været var av en slik art at jeg fort fant ut at det måtte fyres bål ved enhver mulighet, for du verden som det regnet. Myrene, som det tross alt er greit mye av her inne, ble stadig våtere. Bekkene ble videre, og myrer og bekker som ikke er avmerket på de svært detaljerte Norgesserie-kartene poppet frem som troll av eske. De utfordrende forholdene gjorde at det ble få avstikkere, og reiseruten gikk i temmelig rette linjer. Det ble rett og slett for tungt med lange avstikkere! Ankomst Anarjohka nasjonalpark - i finvær! Det måtte feires. Karasjohka. Bekken/elven man har hørt så mye om. Hvor man kan håve opp storfisk på bestilling. Vel, det ble ikke kjærlighet ved første blikk, men det ble ikke så verst til slutt. Først campering ved bekkens mektige elvekant. Her må det ha gått for seg en gang i tiden, for det er MANGE høydemeter fra morenekanten og ned til bekken. Noen små ørretpinner ble avlivet, som seg hør og bør. På min andre dag ved Karasjohka gikk turen mot herlighetens startpunkt – Avzesuohpatjavri. En tur som ble avbrutt av et par solide floskurer. Svært våt og forkommen fikk jeg satt opp teltet ved vannet med det lange navnet. Dagens TREDJE floskur fosset ned fra himmelen, mens jeg lå i teltet mitt og forbannet hele Karasjohka som tidenes drittelv. Ingen store ørreter og et værbruk fra helvete. Nå måtte vel snart himmelen være tømt? Ikke bare bare for Karasjohka å leve opp til mine forventninger, men fint var det jo. Etter denne floskuren opplevde jeg noe merkelig. Total, øredøvende stillhet, slik jeg aldri har opplevd den før. Ikke et vindpust. Ikke antydning til krusinger på vannet. Ikke en fugl. Ikke et vak. Og mest sjokkerende av alt – ikke så mye som en mygg som surret. Meget creepy, men jeg hadde viktigere ting fore enn å lytte til stillheten. Jeg MÅTTE gjøre et siste desperate forsøk på å lure en ørret av anstendig størrelse opp i stekepannen min. Jeg gikk til 466-lonen hvor det vaket voldsomt. Ingenting bet. Vel vel, jeg vandret videre til den første kulpen. Ikke en stor kulp, 10x20 meter, med et lite innos gjemt bak en jungel av vier. Jeg bakset meg frem, trampet og stampet og vippet duppen med deilig Alta-mark ut i innoset – 2 meter foran meg. BÆM, duppen forsvant og villdyret våknet. Frem og tilbake, på kryss og tvers i kulpen svømte en ørret som en gal. Utallige saltoer senere ble den vippet i land av en fisker med relativt høy puls. Kilosfisk var det ikke, men en smellfeit 7-hektor. Moro! Alt bråket skremte vel de andre fiskene helt til Finland, men måtte jo prøve igjen. Eksakt samme forløp gjentar seg, og noen minutter senere er en lignende fisk på land. Jeg har både middag og frokost, og takker Karasjohka for sin rause donasjon til kveldens middag. Kanskje er ikke dette vassdraget helt håpløst likevel? Kulpen som ga både middag og frokost. Større forhold trenger det ikke være. En liter fiskesuppe med trekvart kilo fisk. Jeg måtte krabbe til soveposen etter denne fråtsingen. Antiklimaks ved Ravdojavri Min ferd østover fortsatte, og neste «store happening» var Ravdojavri, hvor jeg hadde en ypperlig fin leirplass for en del år tilbake. Her skulle stor-røya tas! Her skulle bålet sprake og slitne bein skulle hviles på deilig reinlav. Det kunne jo naturligvis ikke bli så bra som jeg hadde planlagt – og det ble det heller ikke. Regn nærmest uavbrutt fra ankomst til avreise. Tror jeg endte opp med å ta fem kast i Ravdojavri før jeg kapitulerte og sturet en LANG og regnfull natt i teltet. Jeg klagde mye på været i dagboken min (og i denne rapporten), men det var faktisk sjokkerende nedbørsmengder med tanke på at Anarjohka er et av de tørreste områdene i Norge. Den daglige kveldskosen. Kart, karameller og bok. Det ble MYE tid i teltet enkelte dager. Et skifte i retning og humør Da jeg slo opp teltet ved Njoulasjohka skjedde det noe med stemningen i leiren. Og stemningen i leiren er ganske viktig, særlig når man er alene på tur. Turen var nå halvveis, herfra skulle jeg vandre nordover i stedet for østover. Kroppen begynte å finne rytmen, den ble ikke lenger sliten og jeg gikk glatt 3-4 timer i høyt tempo på noen kaffekopper og en pakke nudler. Hodet begynte å falle til ro, det var null stress både med orientering, vær, fiske og mat. Der den første halvdelen av turen bestod av høye topper og dype daler, mentalt sett, var jeg nå i skikkelig zen-modus, og resten av turen var rett og slett pur nytelse! Zen-modus ved einerbålet. Mitt primærmål her ved Heavvovarri var å speide etter en fiskestang jeg la igjen for åtte år siden. Jeg mener bestemt jeg skulle kjent igjen stedet, og hadde en elvestrekning på om lag én kilometer å sjekke. Det hele endte i fadese – Njoulasjohka var gått fra en puslebekk til en flomstor liten elv som jeg var sjanseløs på å forsere. Nu vel, jeg koste meg med et solid bål, en grov kaffekjel og en kveld i latskapens tegn i stedet. Fant for øvrig spor av en rasteplass vi hadde på den nevnte kanoturen like ved leirplassen. Gode minner! Heavvojohka hadde vokst kraftig, men jeg fant vadested til slutt. Hetebølgen slår inn Ved Gossjohkas bredder var det steikvarmt. Godt og vel 25 grader ga lettkledd stemning og mye bading. På turen nordover slo hetebølgen inn. Og da snakker vi tropehete. Det er tungt med 25 grader i skyggen når man trasker rundt i blautmyra med tung sekk, men du verden så mye bedre enn det frosne alternativet! Én dag måtte jeg til og med smøre inn nesen med solkrem. Det var den dagen det ikke regnet (ja, det var én dag det). Som også var samme dag som jeg gikk i timevis og GLEDET meg på vadingen av Gossjohkaz, en fin mulighet til å avkjøle seg. Og også samme dag som jeg gjentatte ganger badet i Gossjohka, mens jeg innimellom fisket harr, spiste til jeg rullet i lyngen og koste meg gløgg i hjel der jeg spradet rundt i adams drakt i sydenvarmen. Gossjohka – en perle Gossjohka utgjør et stykke grensen til Anarjohka nasjonalpark, men er også av andre grunner verdt et besøk. For du verden for et flott område! Det er fine morenerygger å gå på. Store gressletter inneklemt blant lune loner. Og furu. Stor, grov furu! Jeg har gått i litt furuskog, men kan med hånden på hjerte si at jeg aldri har sett så mye grov gadd av furu som jeg gjorde langs Gossjohkas bredder. Store tyrirøtter som har fått ligget helt urørt siden de veltet seg overende. Og flust av flotte grove tre som har tørket på rot og stått i uminnelige tider som en påminnelse om hvor vakker skogen kan være når folk bare holder seg på god avstand. Jeg vil i samme slengen påpeke, at selv om jeg er en ihuga furu-fyrer som ELSKER furubål, holdt fingrene fra fatet, og forlot furugaddene ved Gossjohka like urørt som jeg fant dem. De var rett og slett FOR pene til at jeg kunne besudle dem. Slike røtter var det flust av nedover Gossjohkadalen. Siste innspurt – og «the big five» Som et siste aktuelle fiskevann på turen hadde jeg hele veien planlagt å legge turen innom Bajit Geassajavri. Vannet drenerer vestover og er ikke stort mer enn en mil fra Karasjohka. Kan det romme ørret? Samtidig så terrenget rundt fint ut, med tørre rabber og lettgått terreng. Ved nærmere øyensyn viste det seg at dette vannet ligger i en imponerende stor myr-dal. Og da snakker vi knedyp torvmose med et solid lag dvergbjørk oppå. Enhver fjellturists erkenemesis! Men, formen var god og sekken lett, så jeg kom meg frem. Ikke antydning til vak, men i det fine været var tålmodigheten god. Det ble dupp og mark som ble redningen her også, og opp kom det jaggu meg en abbor. Min aller første. Og med det turens femte art, sammen med røye, gjedde, ørret og harr. Som all fisk jeg tar ble abboren spist, om ikke med andakt så med glede. Solskinn, et fint bål på en fin strand. Et hode som var tømt og nullstilt. Et minne som var full av inntrykk. Jeg konkluderte med at turen hadde vært en dundrende suksess før jeg la i vei på de to siste dagene, 50km med ren transport tilbake mot sivilisasjonen. . Strand. Fint vær. Min første abbor. Turens femte art. Aaahhhhh. Turen som hadde ALT Dette var virkelig en tur for minneboken. Jeg begikk noen amatørmessige tabber, men løste også utfordringene bra. Jeg fikk vær av det heftige slaget, både på godt og vondt. Jeg tok de fiskene jeg ville, og fem ulike slag. Jeg gikk 16 dager uten å komme nær et eneste menneske. Jeg fikk oppleve folketom natur relativt få i Norge har besøkt. Jeg fikk være alene med vidder, skog, myrer og vassdrag. Fy fader som denne turen leverte! På gjeddejakt ved Doaresjavri. Svært velholdte reingjerder skapte utfordringer, men man fant da noen smutthull. Bosmmiidjohka til høyre, Heavvojohka rett frem, og til venstre møtes disse og blir til Anarjohka. Lite multer, men masse blåbær. Greit med litt påfyll av antioksidanter i et noe ensidig kosthold. Godt beregnet matpose. Siste måltid ble fem myke knekkebrød med litt sukker på. Det var enten det eller en pose potetmos.

Har et Reinsfjell SL 3 som nå er er vårt foretrukne telt på vidda og ellers med lite solskjerming sommerstid i midnattsolens Finnmark. Jeg bruker også et annet SL-telt mye i Finnmark på andre tider av året. Da et Fjellheimen. Har til tross for noen besøk av hund enda til gode å skade bunnduken på noen av disse. Men jeg vil også påstå at jeg er forsiktig med og tar godt vare på det dyrere friluftsutstyret mitt som telt osv... Foretrukket pga 2 innganger med myggnett på begge sider som gjør at det går an å lage gjennomlufting. En klar fordel når det er vanskelig å gjemme seg for sola. Det forlenger mulgiheten for søvn med minst et par timer utover morgenen..

Vintereventyr i Børgefjell En pensjonert tannlege (73) med alt for stort liggeunderlag og en selvsikker ungdom (45) som slurver med å skru igjen korken på fuelflaska. Alt lå til rette for god stemming når far og sønn er på nytt vintereventyr, denne gang på loffen gjennom en vindtunnel i Børgefjell fra 2-10 mars 2023. God lesing! Dag 1: Majavatn – Jengelstien Dagen startet med buss for tog i snøbyger fra Trondheim og tidlig ettermiddag losset vi pulkene på Majavatn stasjon. Det var mulig å skimte noen smil gjennom snøkavet mens vi trasket av gårde med pulk-toget vårt innover mot Tomasvatn. Vi var jo endelig på tur sammen igjen. Snøbygene var tette, og vi skjønte fort at lia oppover mot Storelvhøgda kom til å bety kaving i løssnø. Det er jo ikke uvanlig å finne scooterspor oppover Jengelstien, men det måtte vi bare se langt etter denne dagen og vi var begge skråsikker på å ha satt verdensrekord i klabber. Mange kilometer ble det ikke da vi slo opp teltet i et lite skogholt, men gleden av å være på tur igjen var større. MSR-XGK’en ga snart fra seg den gjenkjennelige susende lyden som vi pulk-fundamentalister setter så uendelig stor pris på. Ute lavet snøen ned og vi var spent hvor mye vi måtte grave oppover i morgen tidlig for å finne veien ut av teltet. Senior hadde for øvrig brukt pensjonen til oppgradere til et nytt XL Ultra-Mega-Wide liggeunderlag for anledningen og kunne ikke lovprise komforten nok. Junior derimot, gryntet noen gloser fra sitt XS-underlag om at Patagonia ikke akkurat er Helsport sin største teltmodell og at pensjonistens nye himmelseng heller hører hjemme i et sirkustelt. Bilde 1: Klabb og babb med et smil opp Jengelstien Dag 2: Jengelstien – Storelvdalen Snorkel og periskop hører hjemme om bord på ubåter, men akkurat denne morgenen kunne det vært nyttig å ha mens vi fant veien ut av det nedsnødde teltet. Etter den obligatoriske havregrøtfrokosten gravde vi frem pulkene og fortsatte vassinga i nysnøen opp mot Storelvhøgda. Fort gikk det ikke og den mest effektive måten var å sette fra oss pulkene, tråkke opp et spor på 50m før vi gikk ned og hentet pulkene igjen. Omsider oppe på Storelvhøgda hadde vinden virkelig tatt seg opp og det blåste kraftig i de tette snøbygene. Utsikten innover Børgefjell var fraværende og begrenset seg til neste fjellbjørk. Sakte, men sikkert tråklet vi oss ned lia mot Storelvdalen og fant en teltplass nede på myra som lå litt i le av en kolle. Vi har vært mye på tur sammen og rutinene sitter forsåvidt godt så det tar ikke mange minuttene å få opp telt og etablere camp selv om det er litt ruskevær. Utover kvelden fortsatte vinden å ta seg opp og rusket godt i teltet. Det å ligge trygt og godt inne i teltet mens vinden herjer på utsiden er jo en av disse følelsene vi som er glade i vinterturer setter så uendelig stor pris på. Jeg lar meg aldri slutte å fascinere av tanken på hvordan noen millimeter teltduk, en sovepose og en brenner er alt vi trenger for å ha det trygt og godt, mens kong vinter nådeløst herjer utenfor Bilde 2: Idyllisk lunchpause i lia overfor Storelvdalen Dag 3: Storelvdalen – Topp av Orrekskardet Nok en dag med skikkelig ruskevær hvor det blåste kraftig fra nordvest med tette snøbyger og lite sikt. Vi ventet noen timer i teltet om morgenen før vi forsiktig satt kursen videre østover mot Orrekvatnet (598). Med så mye vær var vi bekymret for skredfare opp Orrekskardet så tok det rolig og var nøye med navigeringa. Vi holdt oss godt ute på vannet for å være sikker på at vi holdt god avstand fra de be bratte fjellsidene fra Sklettfjellet. Innimellom snøbygene lysnet det opp og vi fikk et blikk av det majestetiske fjellsidene før neste byge kom og alt ble hvitt igjen. Oppover Orrekskardet la vi kursen sørlig av der hvor stien går for å ha sikker avstand mot den bratte sørveggen fra Sklettfjellet, men det var et knudrete terreng oppe i lia og dårlig sikt gjorde at dette ble mye plunder og heft. Tidlig ettermiddag var vi endelig ute av skardet, vinden var fortsatt kraftig så vi satt opp camp like ved vann 680. Et av de ufravikelige kravene pensjonisten hadde når vi planla turen var at vi skulle ha med rikelig fuel for kosefyring og komfort. Det var derfor en noe muggen stemning da det viste seg at junior hadde slurvet med å skru igjen korken på ene fuelkanna om morgenen og at en av våre to 4L-kanner var tom som et resultat av et utall pulkvelt opp Orreksardet. Inne i teltet ble det dårlig med kosefyring denne kvelden, mens vi krysset fingrene for bedre vær. Bilde 3: Ruskevær i Storelvdalen Dag 4: Topp av Orrekskardet – Nord av Gaukarvatnet For en dag. Tre dager med lavtrykk var i løpet av natten blitt dyttet bort av et solid høytrykk som åpenbarte Jengelen i all sin prakt. Det var helt magisk å starte dagen med å skli ned lia mot Jungelvatnet i knedyp puddersnø, vindstille og blå himmel. Vi tok en pause utenfor Gran Jeger og Fisker Forening sin hytte før vi fortsatte sørøst og krysset Kjukkelva og fortsatte oppover langs østbredden av elva. Fjellene innover Børgefjell viste seg i all sin prakt dekket av hvite meliskapper. Vi satt opp camp på høyden nord av vann (702) nord av Gaukarvatnet. For et døgn siden herjet vinden og snøbygene her, men nå kunne vi vi nyte tørt klarvær og et tyvetalls minusgrader med dansende nordlys over teltet. Norsk vinter er utrolig! Løse korker på fuel-flasker var glemt og vi lot det blå lyset fra brenneren danse til langt ut på kvelden mens praten gikk løst mens vi mesket oss med kakao og sjokolade. Bilde 4: Herilg høytrykk Bilde 5: Nordlyset danser i Børgefjell Dag 5: Nord av Gaukarvatnet – Øst av Store Kjukelvatnet Vi har mange døgn sammen i vintertelt opp gjennom årene og en noe asymmetrisk arbeidsfordeling har etablert seg. Pensjonisten er bevisst på sine honnør-rettigheter og kort sagt foregår arbeidsfordelingen i teltet slik: Yngstemann våkner først, børster is fra teltduken, smelter snø, lager frokost og vekker pensjonisten når morgenkaffen er klar og temperaturen i innerteltet har nådd +20 grader celsius. Dagen i dag bestod av loffing innover selve indrefileten av Børgefjell mens vi snirklet oss nordover på østsiden av Kjukkelva oppover mot Store Kjukkelvvatnet (817). Jerven hadde lusket i forveien og vi fulgte sporene dens før vi dreiet østover oppover mot skardet som går over mot Viermadalen hvor vi satt opp teltet med ustikt mot Kvigtinden. Temperaturen bikket minus 30 og fullmånen lyste opp teltet. Eneste skår i gleden var når junior skrudde på in-reachen bare får å få vite at Ranheim hadde blitt slått 4-0 i en cupcamp mot Bodø/Glimt. Bilde 6: Radio og morgenkaffe, livet smiler Bilde 7: Fullmåne Dag 6: Øst av Store Kjukelvatnet – Nord av Jengelvatnet Det nydelige vinterværet vedvarte og vi fikk nok en magisk dag når vi snudde kursen 180 grader for å starte turen hjemover etter en lang frokost i teltet. Føret var upåklagelig, og vi fikk følge av en flokk på syv reinsdyr når vi rundet sørsiden av Litle Kjukkelen. Like etter møtte vi to karer på scooter fra Statens Naturoppsyn som var nysgjerrige på Jervsporene vi hadde sett disse dagene. En hyggelig prat og de to eneste menneskene vi møtte disse dagene i Børgefjell. De humret godt når de fikk høre at vi hadde campet øverst i Orrekskardet under uværet noe dager tidligere. Verre vindtunnel finnes visstnok i Børgefjell mente de. Noen timer senere var vi nede ved Jengelen og slo opp teltet tidlig ettermiddag. Bilde 8: Herlig med klarvær og høytrykk Dag 7: Nord av Jengelvatnet – Orrekelva Fremdeles klart og kaldt, men vinden har tatt seg litt opp igjen, så det ble litt surt og kaldt oppover lia fra Jengelen mot Orrekskardet. I det vi passerte den gamle teltplassen vår i vindtunnelen merket vi virkelig at været var i ferd med å snu og skyene veltet oppover skardet. Snøbygene kom sammen med vinden og det ble etter hvert ganske så surt. Nok en gang ble dette Orrekskardet en strabasiøs affære, og vi tok det rolig nedover siden sikten var dårlig. På en av våre tidligere vinterturer i Finnmark hadde vi en strabasiøs affære i drittvær gjennom Stabbursdalen som til stadighet hjemsøker oss fra minnebanken over steder som sikkert er idylliske i finvær, men som vi bare har opplevd i drittvær. Orrekskardet i Børgefjell finnes også på denne listen. Glad over å være ferdige med dette skardet som vi knapt hadde sett noe av, fortsatte vi over Orrekvatnet (598) og fant en teltplass i ly av en kolle nederst i Storelvdalen. Inne i teltet var stemmingen upåklagelig med DAB dekning på radioen og rause rasjoner med turmat, kakao og kaffe. Bilde 9: Luksus i teltet Dag 8: Orrekelva – Tomasvatnet Godt og kaldt med minus 30 på temperaturmåleren så det ble litt skrapejobb på junior denne morgenen for å fjerne is og rim som hadde samlet seg gjennom natten. Som is-skrape, har vi etter hvert funnet det ultimate (?) verktøyet, nemlig en kopp som brukes til å fore kyr med kraftfor. Den har en rett kant som gjør at isen løsner perfekt fra teltduken, og glir ned i selve koppen. Det har vært mye prøving og feiling opp gjennom årene med ulike is-skraper, men den som leter skal finne gull, og det finnes i en hylle hos Felleskjøpet. Etter nok en lang frokost satt vi kursen oppover mot Storelvhøgda og kunne nyte utsikten østover fra varden. Vi hadde god tid frem til toget i morgen formiddag så somlet oss nedover Jengelstien og fant en fin teltplass i skogen like overfor Tomasvatn. Nok en fin kveld i teltet med real turmat, kosefyring og radio. Livet er herlig og ukomplisert på tur. Eldstemann er jo pensjonert tannlege og mente at siden vi nå nærmet oss slutten av turen var det kanskje på tide å finne frem tannbørsten nederst i pulken. Bilde 10: Proviant anbefalt av tannlegen Dag 9: Tomastvatnet – Majavatn -Trondheim S En kort etappe på ski ned til Tomasvatn og videre på vinterveien til Majavatn stasjon hvor vi hadde billett med toget midt på dagen for hjemreise til Trondheim. Ni dager på tur og vårt første møte med Børgefjell. Nok et artig eventyr sammen, og det frister til gjentakelse, i alle fall hvis det meldes høytrykk i Orrekskardet 😊 Bilde 11: Majavatn Bilde 12: "Tog for pulk" - hjemreise Vedlagt ligger en kartskisse med omtrentlig trase og teltplasser (overført fra håndtegning på papirkart, ikke GPS track) Takk for turen! Hilsen Tore Haaskjold og Haavard Haaskold trase.pdf

Ettersom jeg har vert, og fortsatt er, SUPERFORNØYD med Petzl Nao (2. gen 575 lumen): Så klarte jeg ikke å motstå ett fint tilbud på finn.no på Petzl Nao+ 750 lumen: Disse lyktene gir veldig mye lys per lumen, veldig god brenntid per gram, og er enkel å betjene med votter. Og de trekker ikke noe strøm om de ligger ubrukt (til forskjell fra Nitecore HC 65, som er en drittlykt i forhold). Oppgraderingen gir faktisk knapt merkbar endring i lysstyrke i det hele tatt. Den nye utgaven har derimot bluetooth tilkobling, men har mistet mulighet til AAA-batteri til nødbruk. (Men nå har jeg to batterier). Vil egentlig si at det var 650kr bortkastet, for den gamle er egentlig like god. Men jeg fikk tilfredsstilt nyskjerrigheten om ikke annet. Den aller nyeste Petzl Nao RL var egentlig aldri aktuell, fordi den virker ganske spinkel og har en bryter som ikke kan betjenes med votter.

Hei! Denne må rett og slett improviseres tror jeg. Jeg brukte noen web-bånd ment for klatring og festet disse på plast-delen inne i hoftebeltet på Paragon 58 (se bilde). Det var ikke like enkelt på 68, derfor brukte jeg 58 da jeg trakk pulk. Her tror jeg de fleste sekker er forskjellige - en bekjent fikk en salmaker til å sy på en web-løkke på hoftebeltet på en annen sekk (husker ikke hvilken), som også fungerte fint.

"Forvarming" med gass på Stormbreaker og Muka fungerer som nevnt over fint, men det forutsetter jo at man har med gass... Noe jeg synes er rart er Sotos anbefaling om å pumpe opp til høyt trykk, så den røde markøren på pumpa synes. Etter min erfaring fungerer både forvarming og generell drift vesentlig bedre med lavere trykk på flaska. Med lavt/moderat trykk har jeg fyrt opp flere ganger med under minus 20 i teltet, uten store flammer eller spesielt lang forvarmingstid. Dette opplever jeg som såpass sikkert at jeg konsekvent fyrer opp primusen i innerteltet.

Vanskelige valg... 😉 Selv velger jeg alltid hakket for stort telt. Dvs 4-manns til 2 om vinteren og 2-manns til egoturer i den snøfrie tiden og 3-manns til 2 for samme tidsperiode. Da er det å plass når man trenger armslag til bagasje og matlaging innendørs ved dårlig vær og ekstra plass til tørking etter dårlig vær. Selv om jeg helt sikkert hadde klart meg fint med hakket mindre og bittelitt lettere variant. Så får man fordelen av at det gir bittelitt mer trening med bittelitt tyngre sekk...

Hvor stort problem vinden blir er vel i grunn det jeg vil finne ut, jeg har brukt mange paraplyer tidligere men Euroschirm lover jo at det de lager skal være bedre. De to jeg kjøpte var begge "Hands free" versjonene som i praksis betyr ekstra langt skaft slik at man kan feste det til ryggsekk oppe og nede slik at den blir helt stabil. Da har du to hender frie til feks vandrestaver, fiskestang eller kamera. Og jeg er selvfølgelig klar over utfordringene man kan få med vind og paraply, men håpet er jo at når man kjøper det som skal være det "beste av det beste" innenfor paraplyverdenen så får man noe som tåler litt ekstra vind. Kan feks se på denne videoen: Hvor han inverterer paraplyen flere ganger. Det er også fiberglass i stedet for metallstenger. Vi får se, de kostet meg 8-900 kr per stykk så jeg håper jeg ikke har kjøpt katta i sekken. Men EuroSchirm har holdt på med kun paraplyer og ingen ting annet i over 100 år nå så forhåpentligvis lager de noe som er verdt å eie.

To flotte telt å velge mellom til ditt bruk. Kan nesten ikke gå feil uansett hvilket du velger. Sikkert lurt med et tynt underlag til hunden, uansett telt. Noe annet som er viktig, som du sikkert vet allerede, er om du ønsker et telt som enten settes opp inner -og ytter i ett (Reinsfjell), eller innerteltet først, så ytterduk over (Hubba). Basert på brukererfaringer er ikke dette inner først et problem, men en smakssak. To bekjent brukte hver sin Hubba på en 5 ukers tur fra Enaresjøen til Neiden. De var fornøyde. Selv foretrekker jeg den nordiske konstruksjonen med alt i ett og to innganger, men som sagt, personlige preferanser.

Joda, det er en membranjakke med tapede sømmer, så den holder vannet ute, men for de som først og fremst trenger en regnjakke så finnes det bedre alternativ. Det som skjer er at ytterstoffet relativt fort suger til seg vann, og det tykke ytterstoffet i Brede kan holde mye mer vann enn en typisk lettsvekt-regnjakke, så dette merkes, både som økt vekt og at jakken blir kald. Vanligvis vil vanninntregning i ytterstoffet påvirke pusteevnen, så det kan være fort gjort å bli bløt fra innsiden når dette skjer. Jeg har ikke opplevd dette selv, men jeg har ikke brukt den nok under slike forhold til å hverken bekrefte eller avkrefte dette. Kjøle-effekten av vannet gjør også at jeg har svettet mye mindre de gangene jeg har opplevd dette. Som @foroll nevner så har KM-jakkene fantastike hetter, så om det ikke blåser ganske merkbart velger jeg stort sett en annen regnjakke når det regner eller sludder. Jeg vil også tru at det jeg opplever her i stor grad kan unngås med god impregnering. Min Brede i small er fortsatt relativt ny og lite brukt, så den impregneringen som produsenten har påført burde egentlig ha prestert bedre, men kan hende de av miljøhensyn er sparsomme med impregnering. Dette er et bra spørsmål, som avdekker litt av logistikkutfordringene med en slik tung og lite pakkvennlig ekspedidsjonsjakke til "vanlig" bruk. Jeg har ikke prøvd den med dunjakke under, men den er ikke trang med mellomlag under, så en ikke alt for tykk dunis eller syntetisk isolasjonsjakke bør det være plass til. Det jeg kan tenke meg blir en utfordring med slike plagg under skalljakka er at det tunge stoffet i Brede-jakken vil komprimere isolasjonen i mye større grad enn i en lettere jakke. Trenger du mye isolasjon er det nok bedre og ta av skalljakken og ha på bare isolasjonsjakken (hvis været tillater) eller gå for romslig, værbestandig, belay parkas som du kan ha utenpå. Men det er klart at ikke noe av dette er superpraktisk på enklere turer med sekk. Har du en pulk så blir nok ting mye enklere. Jeg høres kanskje litt negativ ut, men jeg trur det er en veldig god jakke til sitt bruk, det er bare viktig å ha realistiske forventninger til hva slags bruk dette er. Jeg liker tanken på å ha en bombesikker jakke som jeg kan finne frem når forholdene tilsier det, men som du nevner er ikke prisen på disse helt triviell, og så sjelden som jeg trenger jakken til mitt bruk føles det litt råflott. Hetta er next level, og ettersom jeg er litt følsom for vindsus pga. en hørselsskade så er den alene god nok grunn for meg til å beholde jakken inntil videre, men finner jeg noe lettere med like god hette så kan det være ett bedre alternativ til mitt bruk.

Klarte ikke dy meg, måtte testes. Kjøpte ikke bare en, men to forskjellige Euroschirm Hands Free paraplyer. Har hørt mye bra om dem i lang tid, har tenkt til å ha den ene i bilen og den andre med meg på tur. Erfaringsvis så er jeg alltid tørrere og mer komfortabel når jeg har med meg paraply enn diverse regnjakker. Men det som solgte den for min del er som vanlig fiske, med begge hendene fri går det an til å ta noen kast samtidig som man har paraplyen over seg.

Jeg har Brede 2.0 jakken og må vel si jeg er litt på gjerdet ifht. hva jeg synes. Til mitt bruk, vel og merke. Jakken føles så bombesikker som vekten skulle tilsi, men den vekten tilsier også at det er mye tekstil som kan holde på mye vann, så er det bløtt ute blir den ganske soggy og enda tyngre. Så noen utpreget regnjakke er det ikke. Det er flere, mer garva, vintertur-entusiaster som er veldig fornøyd med jakken til lange vinterturer, men for meg faller den litt mellom stolene ifht. bruksområde. Som du nevner så er den for stor og tung til å ligge i sekken, så tanken min var egentlig å ha den som en dagsturjakke på dager der værmeldingen byr på hele menyen, og gå med den fra start til slutt. Med den gode ventilasjonen skulle det la seg gjøre. Eller? Det har nå iaf. ikke blitt sånn. Det er så mye jakke, så det føles alltid mer naturlig å gå med en lett softshell eller vindjakke og slenge en lettere skalljakke i sekken i tilfelle trøderværet slår til i all sin prakt. Jeg er uansett ganske sta når jeg har fått en idè, så jeg har ikke bare beholdt den, jeg har kjøpt den to ganger! Først i medium. Litt stor var den, men uten å ha prøvd small tenkte jeg at den kunne bli litt knapp siden lengden stemte bra og jeg er ganske lang. Ikke lenge etter så tok jeg av ett godt knippe kilo og medium var nå definitvt blitt for stort. Prøvde både small og extra small denne gangen, og gikk for small. XS føltes egentlig overraskende bra, men litt stram over brystkassen og kanskje bittelitt kortere i armenen enn jeg foretrekker. Så jeg må vel si at størrelsen er en av tingene jeg liker med den. Som mann på 187 som ligger å vipper rundt 70kg er det ikke alltid lett å finne klær som er passe både i lengde og bredde, men Brede gjør dette veldig bra. Jeg likte jo størrelsen på XS modellen også, men det var sett fra mitt dagsturperspektiv, Brede i small er akkurat passe romslig ifht. produsentens tiltenkte bruk. God plass til litt klær under, lange ermer og rygg som dekker godt, men ikke så mye at den føles posete. Hvordan dette fungerer på damemodellene er ikke lett å si, men er du lang ifht, kroppsvekt, som vi skandinaver ofte er, så er det en sjanse for at den vil passe deg bra, uten at jeg kan si hva som vil være riktig størrelse for deg.

Kult, takk for rute-insp og god tur!

Akkurat sånn. Husket ikke rett terminologi..

Jeg har som sagt ikke brukt tverrgående stenger selv, men vil anta at det ikke har så mye å si. Skal de kun brukes tverrgående kan du gå for de jeg lenket til som brukes av Dutchware. Skal du også bruke de til "porchmode" ville jeg gått for noen stivere. Jeg vet ikke om vekten blir et problem. For at stengene skal kunne "løfte" midtpanelene må stengene nødvendigvis presse nedover. Hvis tarpen din er laget av nylon vil den strekkes ("sagge") og det vil jeg anta gjør at tarpen dårligere bærer vekten av stengene. Det er ikke vanskelig å bruke en egen snor (ridgeline) over eller under tarpen, og den trenger ikke være tykk. Den vil kunne erstatte bardunene på kortsidene av tarpen. Igjen, se på hvordan Dutchware gjør det. De bruker en egen snor over tarpen, jeg tipper det er en grunn til det.

Måtte finne frem dette innlegget igjen Etter å ha blitt noen erfaringer klokere med Stormbreakeren på vinterstid vurderer jeg nå å prøve ut "forvarming med gass"-metoden. Hovedårsak er at når det er temperaturer ned på ~-15 og lavere merker jeg at brenneren må stå ganske lenge i "Start"-modus før den er varm nok til å kunne gå over til "Run". Noen ganger så lenge at det bør pumpes mer trykk i flaska rett etter at forvarmingen er over. Noe av årsaken kan nok være at det er litt vanskelig å tenne luft/bensin-miksen. Mulig det kommer for mye luft noen ganger, siden lighteren rett og slett blåses ut? Prematur overgang til "Run" har jeg merket at kan være svært så risikabelt, med flytende bensin og flammer _under_ brenneren (N.B. Ikke prøv å blåse ut flammen i dette tilfellet🙃). De siste oppfyringene har blitt med åpen dør i forteltet for å si det sånn 😅

XXL, løp & kjøp 🤪 https://www.xxl.no/mountain-hardwear-phantomtm-0f-18c-reg-sovepose-rod/p/1167510_1_Style

I dag så gikk jeg på ski til Branden på Kalkfjellet i Bodø. Lengde 16 km t/r, det tok 3-4 timer. Fint vær, minus 7, litt vind på toppene, men stille litt lengre nede i terrenget.

Denne gang med innslag av "kultur". Det er ikke alltid lett å planlegge dagene når yr plutselig endrer sine varsler. Onsdag var Yr helt klar på at det ville komme regn – i bøtter og spann – på torsdagen. Da jeg sto opp på torsdagen var det mer snakk om noen dråper ut over dagen. Regnet hadde de «flyttet» til fredag. Min plan for torsdag var å ta en treningsdag inne. Det har blitt alt for mange dager på tur, og for få dager med styrketrening. Jeg kjenner at mindre en en gang i uka på trenings-studio gir negativt utslag. Det var altså ikke meningen at det skulle bli tur i det hele tatt denne dagen. Når det så blir omtrent opphold og lite vind, og det til og med var snakk om litt sol, så kunne det ikke bli en innedag. Jeg måtte på tur. Som vanlig var det ikke helt klart, hvor jeg skulle ta ut. Selv om det var varmegrader, så mente jeg det ville være best å ta en tur ute mot havet. Det er en del turer jeg kan velge mellom der. Etter å ha tenkt meg om, fant jeg ut at det ville passe å gå fra Varhaug gamle kirkegård og nordover. Det hadde blåst kraftig fra nord, og uten å tenke nærmere på det, mente jeg at vinden fortsatt kom fra den kanten. Så feil kan man ta. Jeg liker best å ha medvind hjemover, og selv om det bare var snakk om 7-8 m/sek denne dagen, så kunne det bli litt ubehagelig å ha den vinden rett i mot – med bare 3-4 grader i lufta. Tanken var å gå så langt jeg «orket» og så snu. Jeg var bestemt på at det ikke ville bli den lange turen helt til Hå gamle prestegård og tilbake. Det var dagen for en litt kortere tur mente jeg. Det blåste mer enn jeg hadde regnet med på Varhaug. I tillegg lå det snø i fenner bortover. Nå var det ikke is, men snøen var en overraskelse. Jeg hadde trodd det var snøfritt nede i sjøkanten. Sjøen gikk tungt, og det var hvite bølget langt til havs. Det må ha vært skikkelig vind ute i havet. Det var så avgjort ikke en dag med «godt» vær, selv om det gikk greit å gå tur. Det var ikke mange andre ute denne dagen. Det pleier alltid å være noen ved Bodle , men denne dagen så jeg bare en kar som strevde med å få på plass takpanner på naustet. Vinden hadde nok vært opp mot storm her nede ved sjøen. Siden det ikke skulle bli noen lang tur, la jeg turen ned til poddelen nedenfor Grødaland. Hvordan noen kunne finne på å bore etter kull her ute i sjøkanten er ikke helt lett å forstå, men noen hadde troen på prosjektet i 1870 årene. Det er vel antakelig den eneste plassen i Norge det er boret etter kull. Siden jeg var på kultursti, la jeg likegodt turen opp om Grødaland-tunet også. Grødaland er et tun med en samling av gamle Jærhus. Gamle i og med at de er fra 1750 tallet. Litt underlig å se bare en pipe på et ganske stort hus, og det ble tidligere ganske sikkert fyrt med torv. Det var kalde vintrer før i tiden. Det var selvsagt stengt og lukket, men jeg tok en kjapp runde og fikk sett meg om. Nede på «Kongeveien» fortsatte jeg mot Reimebukta. Jeg hadde ikke vært på tur mer enn i en time, og det ville gå fortere tilbake. Ved Huldresteinen kunne jeg se folk på vei sørover. En hel gjeng. Det var jo ingen andre ute denne dagen, så jeg ruslet bort mot sjøhusene og traff folkene. De var på en årlig tur nettopp denne dagen, og skulle tilbake samme vei som de var kommet. Det passet bra å snu ved sjøhusene. Det er omtrent halvveis mellom Hå gamle prestegård og Varhaug gamle kirkegård. Turen ville da bli på omtrent 11-12 kilometer. Helt passe denne dagen. Vinden jeg hadde hatt delvis bakfra på turen nordover, løyet og nesen forsvant. Det ble en helt vanlig tur mot kirkegården. Fortsatt var det snø, men det hadde tydelig minket på bare de to timene jeg hadde vært på tur. Det hadde vært en kort tur, på kjente trakter, men «omveien» om Poddelen og Grødalandstunet, gjorde at det ble en litt annerledes tur enn vanlig.

Bare vær obs på at den er tiltenkt kalde forhold. Laget i 210 D stoff. Så den er ikke vanntett, så du bør i det minste impringere den. Er bare Exped sin som er vanntett (og til en annen pris). Ikke spør meg hvordan jeg veit det😂😅…. Sjekk også sømmer, jeg måtte få sydd mitt flere steder etter få turer.

Barmark i stede for is og snø i strandkanten. Det har ikke blitt så mange innlegg i loggen den siste tiden. Været får ta skylda for noe, men det har også blitt litt styr i forbindelse med Jul. Det har likevel blitt noen turer på et par timer. Jeg har gått hjemmefra og rundt Gruda og over mot Øksnavad og hjem. En flott tur på god vei og nok så flat, men 12 kilometer. Yr mente det ville bli et lite opphold i all ekstremvær på fredag før Jul. Nesten ikke nedbør, nesten ikke vind og nesten ikke kuldegrader. En strandtur ville være mulig, mente jeg. Det var hvitt ute i hagen da jeg kikket ut på morgenen. Yr mente det ville komme skyer innover rundt 12, og at skyene også ville inneholde litt nedbør. Her var det bare å komme seg ut for å utnytte det lille værvinduet. Jeg var i tvil om hvor jeg skulle gå. Først tok jeg sikte på å bare kjøre ned til Bore, men på vei nedover, så ombestemte jeg meg og tok til Orre og Friluftshuset. Bare et lite stykke nedover mot Bore, var det slutt på snø og det var tørt på veien. Nede ved stranden var det heller ikke frost. Temperaturen hadde antakelig ikke vært undere null den natta. Nå hadde ikke YR helt rett i alt. Det blåste, ikke mye men mer enn det de hadde meldt. Med temperatur bare litt over null og en liten bris – 7/8 m sek, så blir det kaldt, i hvertfall til jeg har fått gått meg varm. Jeg tok nedover mot Orre-elva, som er nesten 1,5 kilometer lengre mot sør. Her fulgte jeg stien på innsiden av strandsonen og sanddynene. Med vinden bakfra, ble det en grei begynnelse på turen. Elva hadde funnet nytt løp ytterst og var nå mye nærmere Åtangen. Ute på stranden med vinden rett i mot, var det ikke like lett å holde farten oppe, som nedover mot elva. Vinden var ikke sterk, men bød på så pass motstand at jeg måtte ta i. Det kunne merkes på pust og puls. Orrestranden er over tre kilometer fra Årtangen til Sørnes. Lengre mot nord er det også sandstrand til Revtangen, som igjen bare stikke ut i sjøen før det igjen er sandstrand. Fra Revtangen til Skarstein er det ikke mer en en kilometer, men det virker langt nok. Denne stranden har endret seg ganske mye. Jeg er aldri helt sikker på om det vil være sandstrand eller rullestein, etter en skikkelig høststorm. Det har vært et godt stykke med stein den siste tiden, og det var mer stein denne gangen enn sist jeg gikk her. Jeg var ikke sikker på om turen ville bli lengre enn ned til Skarstein. Tanken var å gå en grei tur, og det kunne egentlig passe å snu der. Det ville da bli omtrent en 10 kilometers tur. Nå hadde YR heldigvis tatt litt feil, og skyene de mente ville komme inn mot land ganske tidlig, var fortsatt ute i sjøen da jeg kom til Skarstein. Det var sol, tørt og vinden hadde løyet. Det var ingen grunn til å gjøre en kort tur ut av det. Jeg fortsatte nordover mot Reve havn. Det ville gjøre turen omtrent 40 minutter og 3 kilometer lengre. Denne dagen ville det likevel bli en helt grei tur. Det ble ingen stopp ved Reve Havn. Jeg hadde ikke med varm te, og savnet den da jeg sto ved den vanlige plassen for en pause. Det hadde passet med varm te og kjeks denne dagen. For å gjøre turen litt annerledes enn på vei nordover, tok jeg inn i dynene ved Skarstein. Det blir en tur opp og ned med ganske bratte kneiker og nedover ganske bratte bakker, og selv om det bare er noen meter opp og ned, er det nok til at jeg puster mer.... Det ble en fin tur sørover også. Et lite øyeblikk lurte jeg på å ta om elva igjen, men da jeg nærmet meg Friluftshuset var det enkelt å ta direkte mot bilen. Været på turen hadde vært mye bedre enn ventet, men sjøen gikk tungt og ved rullestein-stranden var det et ganske høy lyd. Det kom litt nedbør på vei hjem, og oppe i høyden (39 moh) var det mer snø enn da jeg startet. En flott tur å¨årets korteste dag, og med sola så vidt over horisonten.

Junkerdalen nasjonalpark i Saltdal, eventuelt å gå inn via Skaiti til Argaladhytta først. Kan da eventuelt gå videre til Saltfjellet/Svartisen nasjonalpark, eller utforske Sulitjelma massivet litt. Mye kulturhistorie her! Du kan eventuelt sjekke ut Nordlandsrura for inspirasjon til turforslag/eventuelle etapper der. Sjunkthatten nasjonalpark er og veldig fin, og ligger ikke langt fra hverken Rago eller de andre.