Vinnerliste

De senere år har jeg fått til en del turer med telt og fiskestang. Noen sammen med andre, og noen alene. Begynner etter hvert å føle meg noenlunde rutinert og flink, sånn relativt sett. Sommeren 2023 skulle jeg så opp til «eksamen» i friluftsliv: 16 dager alene i folketomt terreng med få retrettmuligheter om noe skulle skjære seg. Jeg skulle vandre gjennom den fantastiske naturen i Anarjohka nasjonalpark, fra Kautokeino sentrum til Karasjok sentrum. Jeg skulle virkelig suge inn inntrykkene fra det som av mange regnes som Norges mest øde ødemark. Og du verden hvor jeg fikk belønning for strevet! NB - jeg jukser grovt når jeg skriver samiske navn og dropper alle duppedingser over bokstavene. Dette skyldes utelukkende latskap i skrivingen. RUTEN Å legge ut ruten i detalj er meningsløst, da halve moroa med turer er å finkjemme kartet etter smarte løsninger. Men en kjapp kommentar og en grovskisse av ruten er på sin plass. Hvorfor gikk jeg ikke fra Sihccajavri, eller fikk skyss enda lenger inn fra de som bor der? Svaret er enkelt – jeg ville benytte meg av kollektivtilbudet og gå fra tettsted til tettsted. Hadde spart et par dager på å «jukset» meg inn i terrenget, men ser ikke helt hva jeg skulle brukt de dagene på. Jeg hadde nok av tid! Fra Kautokeino gikk jeg i forholdsvis rett sør-østlig linje inn til nasjonalparken og Njullosjavri. Det tok fire dager. Derfra østover til Karasjohka, og oppover Karasjohka til dens kilder. Videre østover forbi Ravdojavri og inn til Njuolasjohka. Her inne er jeg kjent etter en tur med kano for hele åtte år siden, og jeg hadde et ørlite håp om å finne igjen fiskestangen jeg glemte igjen den gang (mer om det siden). Fra Njuolasjohkas bredder svingte jeg skarpt nordover, og fulgte Heavvojohka til der den skifter navn til Anarjohka. Videre nordover langs Gossjohka, til Geassajavri, Iskoras og til endestasjon i Karasjok. Ruten var grovt planlagt. I utgangspunktet var kun natt 4, 8 og 11 planlagt. Endringer ble gjort underveis grunnet tunge forhold. Startskuddet går Det var ikke fritt for at det kriblet greit i kroppen når rutebussen fra Alta svingte inn på Arctic Motel i Kautokeino. En lang dags reise var over – nå startet eventyret! En annen ting som startet, var regnværet. Finnmark ble sommeren ’23 rammet av en solid tørke, heldigvis for bøndene nordpå sluttet denne tørken i det sekundet jeg gikk av bussen. Tre andre fjellfanter hoppet også av her. Jeg ble noget skeptisk når jeg hørte to av dem tenkte seg inn til Karasjohkas bredder, for så å padle nedover på packraft – alt i løpet av en uke. Mon tro hvordan det gikk dem? Selv var jeg sterkt preget av total overtenning. Buset gjennom et par «hager» og la ivei bortover liene. Orienterte som et kålhode og basket meg uti myr etter myr med 35kg på ryggen. For å krydre tilværelsen fikk jeg selskap av horder med mygg som våknet på grunn av etterlengtet regn. Men, når regnet ga seg og jeg fikk en vakker Finnmarksk solnedgang i det jeg slet meg inn til Varenaljavri – da var det bare GODT å endelig være på tur! Det er noe eget med første leirplass. ENDELIG i gang med turen! Finnmark er kjent for sine multemyrer, men det var faktisk bare én dag jeg fant en "plukkverdig" myr, ved Doaresjavri. Krisestemning på dag 3 De første dagene var preget av et noe trist sommerferievær. De første dagene var sterkt preget av realt møkkavær. Og halvveis på dag 3 var det på tide å ta en fot i bakken og gjøre opp status. Ved Doaresjavri fant jeg en fin rabbe jeg kunne raste på. Jeg hadde strevd med tenneren på gassbrenneren, og nå var den tilsynelatende helt død. Det er litt krise. Det som gjorde ting ytterligere dumt var at jeg av gammel vane hadde kastet to fyrstikkesker i sekken. Nå viste det seg at den ene var nesten tom, og begge var fuktige og per tid ubrukelige. Om dette var eksamen i friluftsliv, var jeg sabla nærme å stryke allerede før turen var skikkelig i gang. Snakk om AMATØR! Men, en liten «modifikasjon» på tenner, og fint tørkevær til fyrstikker senere var jeg klar for å gå videre med hevet hode. I verste fall fikk jeg spørre om å få fyrstikker av noen jeg møtte, eller se om jeg fant en lighter eller lignende i en reinvokterhytte. En noe betuttet bålelsker teller opp antall (fuktige) fyrstikker. Heldigvis regnet det så mye at bål var uaktuelt mange av dagene. Tenneren fjusket også. Men den ga meg støt, så jeg mistenkte kabelbrudd. Fungerte på sett og vis på denne måten. Og ja, den ble kastet ved hjemkomst. Krisestemningen ble snudd til (ubegrunnet) stor optimisme, noe som ga grunnlag til en real feiring. Nemlig turen første bål, ved Vilgonajavri. Jeg elsker bål, og endelig var det vær og forhold til å fyre litt. Eneste skår i gleden var at jeg på et par kilometers avstand så et par mennesker jobbe på et reingjerde. Dette var for øvrig det eneste jeg så av folk på alle 16 dagene. Turens første bål. På høy tid, kan man si. Ahkkanasgierratjavrrit - her er det flatt! Et område som må utforskes nærmere, men da helst med packraft! Karasjohka – møkkaplass eller fiskemekka? Jeg kom meg inn til nasjonalparken. Naturligvis behørig feiret med bål. Været var av en slik art at jeg fort fant ut at det måtte fyres bål ved enhver mulighet, for du verden som det regnet. Myrene, som det tross alt er greit mye av her inne, ble stadig våtere. Bekkene ble videre, og myrer og bekker som ikke er avmerket på de svært detaljerte Norgesserie-kartene poppet frem som troll av eske. De utfordrende forholdene gjorde at det ble få avstikkere, og reiseruten gikk i temmelig rette linjer. Det ble rett og slett for tungt med lange avstikkere! Ankomst Anarjohka nasjonalpark - i finvær! Det måtte feires. Karasjohka. Bekken/elven man har hørt så mye om. Hvor man kan håve opp storfisk på bestilling. Vel, det ble ikke kjærlighet ved første blikk, men det ble ikke så verst til slutt. Først campering ved bekkens mektige elvekant. Her må det ha gått for seg en gang i tiden, for det er MANGE høydemeter fra morenekanten og ned til bekken. Noen små ørretpinner ble avlivet, som seg hør og bør. På min andre dag ved Karasjohka gikk turen mot herlighetens startpunkt – Avzesuohpatjavri. En tur som ble avbrutt av et par solide floskurer. Svært våt og forkommen fikk jeg satt opp teltet ved vannet med det lange navnet. Dagens TREDJE floskur fosset ned fra himmelen, mens jeg lå i teltet mitt og forbannet hele Karasjohka som tidenes drittelv. Ingen store ørreter og et værbruk fra helvete. Nå måtte vel snart himmelen være tømt? Ikke bare bare for Karasjohka å leve opp til mine forventninger, men fint var det jo. Etter denne floskuren opplevde jeg noe merkelig. Total, øredøvende stillhet, slik jeg aldri har opplevd den før. Ikke et vindpust. Ikke antydning til krusinger på vannet. Ikke en fugl. Ikke et vak. Og mest sjokkerende av alt – ikke så mye som en mygg som surret. Meget creepy, men jeg hadde viktigere ting fore enn å lytte til stillheten. Jeg MÅTTE gjøre et siste desperate forsøk på å lure en ørret av anstendig størrelse opp i stekepannen min. Jeg gikk til 466-lonen hvor det vaket voldsomt. Ingenting bet. Vel vel, jeg vandret videre til den første kulpen. Ikke en stor kulp, 10x20 meter, med et lite innos gjemt bak en jungel av vier. Jeg bakset meg frem, trampet og stampet og vippet duppen med deilig Alta-mark ut i innoset – 2 meter foran meg. BÆM, duppen forsvant og villdyret våknet. Frem og tilbake, på kryss og tvers i kulpen svømte en ørret som en gal. Utallige saltoer senere ble den vippet i land av en fisker med relativt høy puls. Kilosfisk var det ikke, men en smellfeit 7-hektor. Moro! Alt bråket skremte vel de andre fiskene helt til Finland, men måtte jo prøve igjen. Eksakt samme forløp gjentar seg, og noen minutter senere er en lignende fisk på land. Jeg har både middag og frokost, og takker Karasjohka for sin rause donasjon til kveldens middag. Kanskje er ikke dette vassdraget helt håpløst likevel? Kulpen som ga både middag og frokost. Større forhold trenger det ikke være. En liter fiskesuppe med trekvart kilo fisk. Jeg måtte krabbe til soveposen etter denne fråtsingen. Antiklimaks ved Ravdojavri Min ferd østover fortsatte, og neste «store happening» var Ravdojavri, hvor jeg hadde en ypperlig fin leirplass for en del år tilbake. Her skulle stor-røya tas! Her skulle bålet sprake og slitne bein skulle hviles på deilig reinlav. Det kunne jo naturligvis ikke bli så bra som jeg hadde planlagt – og det ble det heller ikke. Regn nærmest uavbrutt fra ankomst til avreise. Tror jeg endte opp med å ta fem kast i Ravdojavri før jeg kapitulerte og sturet en LANG og regnfull natt i teltet. Jeg klagde mye på været i dagboken min (og i denne rapporten), men det var faktisk sjokkerende nedbørsmengder med tanke på at Anarjohka er et av de tørreste områdene i Norge. Den daglige kveldskosen. Kart, karameller og bok. Det ble MYE tid i teltet enkelte dager. Et skifte i retning og humør Da jeg slo opp teltet ved Njoulasjohka skjedde det noe med stemningen i leiren. Og stemningen i leiren er ganske viktig, særlig når man er alene på tur. Turen var nå halvveis, herfra skulle jeg vandre nordover i stedet for østover. Kroppen begynte å finne rytmen, den ble ikke lenger sliten og jeg gikk glatt 3-4 timer i høyt tempo på noen kaffekopper og en pakke nudler. Hodet begynte å falle til ro, det var null stress både med orientering, vær, fiske og mat. Der den første halvdelen av turen bestod av høye topper og dype daler, mentalt sett, var jeg nå i skikkelig zen-modus, og resten av turen var rett og slett pur nytelse! Zen-modus ved einerbålet. Mitt primærmål her ved Heavvovarri var å speide etter en fiskestang jeg la igjen for åtte år siden. Jeg mener bestemt jeg skulle kjent igjen stedet, og hadde en elvestrekning på om lag én kilometer å sjekke. Det hele endte i fadese – Njoulasjohka var gått fra en puslebekk til en flomstor liten elv som jeg var sjanseløs på å forsere. Nu vel, jeg koste meg med et solid bål, en grov kaffekjel og en kveld i latskapens tegn i stedet. Fant for øvrig spor av en rasteplass vi hadde på den nevnte kanoturen like ved leirplassen. Gode minner! Heavvojohka hadde vokst kraftig, men jeg fant vadested til slutt. Hetebølgen slår inn Ved Gossjohkas bredder var det steikvarmt. Godt og vel 25 grader ga lettkledd stemning og mye bading. På turen nordover slo hetebølgen inn. Og da snakker vi tropehete. Det er tungt med 25 grader i skyggen når man trasker rundt i blautmyra med tung sekk, men du verden så mye bedre enn det frosne alternativet! Én dag måtte jeg til og med smøre inn nesen med solkrem. Det var den dagen det ikke regnet (ja, det var én dag det). Som også var samme dag som jeg gikk i timevis og GLEDET meg på vadingen av Gossjohkaz, en fin mulighet til å avkjøle seg. Og også samme dag som jeg gjentatte ganger badet i Gossjohka, mens jeg innimellom fisket harr, spiste til jeg rullet i lyngen og koste meg gløgg i hjel der jeg spradet rundt i adams drakt i sydenvarmen. Gossjohka – en perle Gossjohka utgjør et stykke grensen til Anarjohka nasjonalpark, men er også av andre grunner verdt et besøk. For du verden for et flott område! Det er fine morenerygger å gå på. Store gressletter inneklemt blant lune loner. Og furu. Stor, grov furu! Jeg har gått i litt furuskog, men kan med hånden på hjerte si at jeg aldri har sett så mye grov gadd av furu som jeg gjorde langs Gossjohkas bredder. Store tyrirøtter som har fått ligget helt urørt siden de veltet seg overende. Og flust av flotte grove tre som har tørket på rot og stått i uminnelige tider som en påminnelse om hvor vakker skogen kan være når folk bare holder seg på god avstand. Jeg vil i samme slengen påpeke, at selv om jeg er en ihuga furu-fyrer som ELSKER furubål, holdt fingrene fra fatet, og forlot furugaddene ved Gossjohka like urørt som jeg fant dem. De var rett og slett FOR pene til at jeg kunne besudle dem. Slike røtter var det flust av nedover Gossjohkadalen. Siste innspurt – og «the big five» Som et siste aktuelle fiskevann på turen hadde jeg hele veien planlagt å legge turen innom Bajit Geassajavri. Vannet drenerer vestover og er ikke stort mer enn en mil fra Karasjohka. Kan det romme ørret? Samtidig så terrenget rundt fint ut, med tørre rabber og lettgått terreng. Ved nærmere øyensyn viste det seg at dette vannet ligger i en imponerende stor myr-dal. Og da snakker vi knedyp torvmose med et solid lag dvergbjørk oppå. Enhver fjellturists erkenemesis! Men, formen var god og sekken lett, så jeg kom meg frem. Ikke antydning til vak, men i det fine været var tålmodigheten god. Det ble dupp og mark som ble redningen her også, og opp kom det jaggu meg en abbor. Min aller første. Og med det turens femte art, sammen med røye, gjedde, ørret og harr. Som all fisk jeg tar ble abboren spist, om ikke med andakt så med glede. Solskinn, et fint bål på en fin strand. Et hode som var tømt og nullstilt. Et minne som var full av inntrykk. Jeg konkluderte med at turen hadde vært en dundrende suksess før jeg la i vei på de to siste dagene, 50km med ren transport tilbake mot sivilisasjonen. . Strand. Fint vær. Min første abbor. Turens femte art. Aaahhhhh. Turen som hadde ALT Dette var virkelig en tur for minneboken. Jeg begikk noen amatørmessige tabber, men løste også utfordringene bra. Jeg fikk vær av det heftige slaget, både på godt og vondt. Jeg tok de fiskene jeg ville, og fem ulike slag. Jeg gikk 16 dager uten å komme nær et eneste menneske. Jeg fikk oppleve folketom natur relativt få i Norge har besøkt. Jeg fikk være alene med vidder, skog, myrer og vassdrag. Fy fader som denne turen leverte! På gjeddejakt ved Doaresjavri. Svært velholdte reingjerder skapte utfordringer, men man fant da noen smutthull. Bosmmiidjohka til høyre, Heavvojohka rett frem, og til venstre møtes disse og blir til Anarjohka. Lite multer, men masse blåbær. Greit med litt påfyll av antioksidanter i et noe ensidig kosthold. Godt beregnet matpose. Siste måltid ble fem myke knekkebrød med litt sukker på. Det var enten det eller en pose potetmos.

I løpet av dette sommerhalvåret var vi ute på en ekspedisjon langs den svenske landegrensen, et eventyr som samsvarte med Sveriges feiring av 500 år som selvstendig nasjon. Vi startet ved Idefjorden i sør, vandret langs den norske grensen opp til Treriksrøysa, og derfra bar det sørover i packraft langs den finske grensen på elven ned til Haparanda og Bottenviken. På reisen utforsket vi ikke bare de fysiske grensene, men også de historiske. Gjennom en serie YouTube-filmer har jeg forsøkt å veve sammen vårt eventyr med de historiske hendelsene fra grenseområdene. Det er ingen glamorøs reise, bare en ærlig skildring av vår ekspedisjon, der vi lot historien lede våre steg og padletak. Ingen overdrevne effekter eller heftige actionsekvenser, bare ekte øyeblikk fra reisen "Helt på Gränsen." Jepp, jeg snakker svensk, men min kamerat på turen snakker norsk Se premieren og bli med oss på vår reise gjennom tid og kultur! Link:

Turutstyr og friluftskniver er altså et dyrt, svart hull på internett man kan forsvinne i og bli i mange dager. Har nå trålet alle tenkelige knivsider på nettet, og bestilt opp x antall dyre fulltegnas allroundkniver som jeg skal sjekke ut og med plan om beholde en og sende alle andre tilbake. Men så har jeg begynt å tenke at det kan være lurt å beholde mer enn en for å prøve de ut i felt, sånn for sikkerhets skyld. Og så har jeg samtidig funnet ut at jeg har behov for i allefall en foldekniv til, men aller helst to til. Og så var det tilbake inn på knivsidene på internett og lese mer. Og så måtte jeg ha noe mer slipeutstyr for knivene, for det har jeg aldri helt fått til og det er nok mest sannsynligvis utstyret sin feil (!!) så da ble det mer greier der.. Heldigvis leser ikke samboeren min fjellforumposter, og hun har ikke kontroll på hva som blir bært rett fra posten og inn i utstyrsboden, så dette går nok bra tilslutt likevel…

Dette blir nok fint no, det er fantastiske tilhøve. Blir kaldt til helga dog, så ta med den tjukke dunjakka 😅 (i alle fall meldt 30 blå her på Rena). God tur!

Hei, Artig. Jeg skal gå noenlunde motsatt retning og starter fra Hjerkinn i morgen 3. januar. Under er en link til ruten jeg har planlagt mellom Hjerkinn og Rv3, men erfaringsmessig kommer den helt sikkert til å endres underveis (f.eks godt mulig jeg legger siste del lenger vest mot Sjusjøen for å låne litt oppkjørte spor videre sørover…). Målet er gå så langt sørover mot Oslo som jeg kommer frem til 19 januar. Med korte dager og januarvær er det ikke godt å si hvor langt jeg kommer, men det vil jo tiden vise 🤣 jeg kan dele erfaringene fra ruten når jeg er kommet hjem fra turen. Hilsen Haavard https://ut.no/delte-turer/1112173393

Etter mye fundering har jeg bestilt ny brede 2.0 og freke 2.0. Har veldig gode erfaringer med de tidligere modellene av disse plaggene, men jeg er redd for at disse nye modellene har falt seg i kvalitet. Alternativet var brynje expedition 2.0 men disse har jeg ingen erfaring med, og var vanskelig å finne i nettbutikk. Vi får vente og se om dette er katta i sekken. 🐱

Litt vel mye penger, koordinering og planlegging (vs lengde på tur) gjorde at jeg la Svalbard-tur kommende påske på is for denne gang. Søken etter andre fine langturer på ski begynner... Tanken har streifet innom Nord-Norge, typ. Finnmarksvidda, Pasvikdalen o.l., men det blir fort mer planlegging enn jeg har lyst til akkurat nå. Etter å ha sett litt på kartet virker det som om en kan gå en ganske variert tur fra Rena (ish) og helt til Hjerkinn via en rekke fjellområder på veien uten å miste for mye høyde eller gå på for bratte fjell. Rent koordineringsmessig er dette en enkel tur å gjennomføre for meg som holder til i hovedstaten. Skyss til Rena og tog fra Hjerkinn hjem igjen. Er det noen som har gått tilsvarende tur eller deler av strekningen på ski med pulk som har noen erfaringer å dele? Et veldig grovt tegnet forslag:

Ja, med mine Alpina Alaska. Jeg bøyde skoen slik at bretten på skoen mot ankelkulen blyde seg innover, dyttet bretten utover, og teipet skoen i denne posisjonen. Den lå en ules tid i boden før de ble brukt neste gang, og nå går bretten i læret utover i stedet for innover. Alt ubehag borte. Gjorde dette i fjor, og bretten i skoen oppfører seg fortsatt like flott

Lover og forskrifter har gjerne en formålsparagraf som sier hva intensjonen eller hensikten med regelverket er. Dette er for ta høyde for ting man ikke kjenner til.

Det er ca sammenfallende med mine erfaringer og valg. Etter å brukt barnepulken til nærturer etter at ungene ikke hadde behov for å sitte i den på tur lengre til 130 så ble det litt snaut når turene både ble lengre og mer utstyrsrike. Hadde fordenen av at en kompis hadde tilgang til flere størrelser via velferdsforeningen på jobb og kom til at 168 passet mitt bruk best. Det er den lengste av "de smale" til fjellpulken. Jeg syntes det for ofte ble unødig tungt med den noe større og bredere 188 når det var mye og løs snø der jeg syntes det var "lekende lett" med 168. Når den uansett passer ferdig pakket rett i bilen er det ingen utfordringer. Selv om plassen i 188 gjør pakkingen til en lek uansett hva man har med seg og den ekstra bredden gjør at veltefrekvensen trolig er en del mindre selv om man finner på å legge tunge ting som isborr på toppen: Ellers så blir også 168`en tidvis snau bare man har med seg nok greier:

Det roterende hoftebeltet er vel et av punktene som inngår i Synkron-systemet, såvidt jeg vet, så da antar jeg at det er inkludert på Norrøna Femund synkron4? Og om jeg ikke tar veldig feil, så er eneste funksjon til denne spenna på hoftebeltet å justere på utslaget på rotasjonen (eller å låse den helt)? Så jeg holder en knapp på at det har roterende hoftebelte, selv om de bare skriver «dynamisk bæresystem».

Jeg endte opp med å kjøpe 168, og angrer ikke et sekund. Det er veldig fint å ha fleksibiliteten med en større pulk dersom ungene vil ha med mye greier. En gang tok vi med 4 (små) hodeputer for å sovekomforten skulle bli bedre. Og så er pakkingen lettere når man har mer plass, så det ikke trenger å bli en tetrisøvelse å få ting ned i pulken. Tror man får masse greier med seg i en 144 også, men det må da pakkes mer i høyden med større fare for pulkvelt, og når først pulken har veltet en gang plages man mye med det resten av dagen siden vekten ofte forskyver seg i pulken når den tipper. Jeg var bekymret for lengden ift transport. men jeg får akkurat 168 inn i bilen når jeg slår ned baksetet (Nissan X-trail). Så min absolutte anbefaling er å kjøpe 168 hvis pulken skal brukes en del, det er verdt de ekstra kronene.

Takk for svar. Jeg kikket litt på de, og gikk for ett hakk lettere og mindre, med hælløfter. Atlas Helium var det som var tilgjengelig i butikk. Prisen var grei, de ser ut som de er enkle og lette å gå med. 23 tommer satser jeg på er stort nok, siden de skal brukes i oppkjørte skiløyper og ikke ute i løssnøen. Kjøpte samtidig ett nytt par med Snowline chainsen brodder, som kan brukes de dagene skiløypene er harde og isete uten fare for å synke nedi.

I dag var jeg inne og tittet på ny Leatherman på Fjellsport.no. La en i handlekurven. Der lå det en Fjellpulken Xcountry 144 (komplett med sele og drag) fra før. Denne pakken er tydelig merket med "Rabattkoder vil ikke fungere på disse produktene". Likevel gjorde Leathermannen slik at 20 % ble trukket fra Fjellpulken (kjøp av to produkter over 1000 kr = 20 %). Det vil si at Fjellpulken Xcountry 144 komplett med drag og sele kom på 4799,- (pluss en til vare, siden det må være to varer for at rabattkoden skal være gyldig). Hadde jeg vært mer sikker på at dette er rett pulk så hadde jeg klint til. Hadde nok uansett fått solgt den uten tap om jeg hadde slått til? Jeg synes kanskje 144 cm høres i minste laget ut? Jeg har kun erfaring med barnepulk og parispulk.

Jeg er på mitt 3. par Icebug, fordi det er piggsko og jeg går tur med 2 huskyer, som tenner på alle plugger, når de fx ser en katt! Hvis det bare er vinterstøvler ville jeg kanskje velge noe annet eller bruke mine fjellstøvler, hvis de ellers er romslige nok til tykkere sokker. Fordi med vinterstøvler er min erfaring, at romslige støvler med relativ tynn sokk er mye varmere enn stramme støvler med tykke sokker. Icebug har mange ulike modeller og passformen blant disse er også ganske ulik. Jeg har brede og høye (kraftige) føtter. Så første par uten GTX var romslige og greie. Annet par med GTX ganske smale så måtte 1 str opp. Nåværende ny er romslige omkring tæerne, men strammer over vristen, så jeg kun kan bruke de uten de ellers greie tykke såler. Kunne ikke få denne modell (Ivalo) i str 47. Så en bør prøve de grundig i butikk. Ved netthandel kan det bli mye retur. Elgen

@Bokhylla 1 over det vanlige.

https://www.miennas.no/categories/skosaler

Greit å ikke ha for mange "dingser" å holde styr på ja...men...en liten Opinel No 8 eller 9 kniv i samme pakkpose som gryte/primus. Ikke så mye mer å dra på det (Mora 2000 ca 150g, Opinel No 8 ca 50g). Tynt flatt blad som du får både i karbon (som jeg foretrekker) og rustfritt. Fin til matstell og sløying av fjellørreten for eksempel. Da slipper du å tenke på at kniven på hofta bør være "god og hendig til alt". Opinel sine kniver finner man nesten over alt, her for eks hos Widforss: https://www.widforss.no/opinel Edit: litt utsolgt i utvalget der ser jeg nå, men som sagt finnes hos mange, se feks: https://www.prisjakt.no/c/kniver?brand=18814

Hul egg har konkav slip, hulslip er et annet navn. Altså motsatt av konveks. Bilde ses her: https://www.sharpeningsupplies.com/Sharpening-a-Hollow-Ground-Knife-W24.aspx

Hva som er normal bruk for deg er sikkert ikke det samme som normal bruk for meg. Hvis det eneste som skal måles er hvordan kniven glir gjennom treverk så er jeg enig, men skal det spikkes blir det nødvendigvis litt krefter også andre retninger på bladet. Er den tynn hele vegen så er det også vanskeligere å forme ting. Dess tynnere blad og dermed spissere eggvinkel, dess mindre tåler eggen før det brekker av et lite stykke. Ingen bruker vel kniven som skrutrekker, men spissen er allikevel nyttig til mye. En annen ulempe med flatt blad er at det blir veldig mye mer å slipe opp når eggen blir sløv om man skal beholde den samme eggvinkelen. Hvis man da bryner med en annen eggvinkel underveis på en tur, blir det mye å ta igjen for å gjenopprette opprinnelig vinkel. Kniver av typen som på bildet er de jeg bruker mest som allroundkniv. Den er satt opp med litt hul egg, slik at den lett kan skjerpes med brynet.

En av mine favoritter fra Hiking Hansen fordi han her gjør det samme som jeg gjør en del nå på vinteren. Går ut alene etter mørkets frembrudd, har med mye stasj og koser seg. Jeg synes det er spesielt hyggelig nå som det er jul.

Nok en gang lar jeg meg imponere stort av Hiking Hansen. Enda en Nordmann som kommer til å gjøre det stort om denne formen for innhold fortsetter. Anbefales.

I dag fikk jeg omsider muligheten til å oppgradere fra min gamle DJI Air2 til den nye DJI Air 3 🤩

Jeg tror det er omvendt. Skjøtene er den stiveste delen av stangen, med minst flex, og med mest gods. Så jo flere skjøter, jo stivere stang.

Jeg har kjøpt noe 10,2mm DAC Pressfit fra Extremtextil til bruk som vanlige/loddrette tarpstenger, og dette funker bra. Uten å ha testet veldig mye i styggvær tror jeg ikke jeg hadde gått under 10mm, pga stivhet (jmf det ole_brum skriver). Støtter denne. Tror jeg ville gått for noen enda tynnere til bruk i "horisontal-modus" pga fleks.

Tarpstenger er det samme som teltstenger, gjerne med større diameter for å unngå fleks når den står rett opp og ned. Når de brukes på tvers av tarpen kan jeg tenke meg at man ønsker en viss fleks og derfor kan gå for mindre diameter, men jeg har ikke prøvd dette selv. Jeg ser at bildet ditt er hentet fra Dutchware som skriver at deres tverrgående tarpstenger er av typen DAC NSL 8.5: https://dutchwaregear.com/product/tarp-pole-mods/ Dette virker derfor som et trygt valg. Disse kan du kjøpe fra Extremtextil: https://www.extremtextil.de/en/tent-poles/dac-featherlite-nsl/8-05mm.html Selv har jeg laget tarpstenger av typen DAC NSL 10.25. Jeg valgte noen tykkere fordi jeg ville unngå fleks. Dette har fungert bra. Hvilken type du skal velge for å kunne bruke de samme tarpstengene til begge formålene du beskriver vet jeg ikke. Jeg tror jeg kunne gått for en noe lavere diameter uten problem. Jeg tror også at lengden på stangsegmentene har mye å si for fleks. Lenger segmenter gir mindre fleks. Lykke til!

Du verden.. Den europeiske villreinen er en truet art som Norge har påtatt seg et internasjonalt ansvar for, siden det stort sett bare er her den fins igjen. Tidligere var det 2-3 bestander, men på grunn av all bebyggelse, aktivitet og infrastruktur er reinen nå delt i 23 separate bestander (og et par av disse er i ferd med å dele seg igjen). Innenfor disse områdene fins det ikke tilstrekkelig vinterbeite til at flokkene kan formere seg fritt. Da blir det først overbeite, så sultkatastrofe. Siden vi nå har fanget dyrene i mindre områder er enten jakt eller ekstremt stor økning i alle rovdyrbestander som kan regulere stammene. Det er ingen paralleller mellom den tåpelige skateboardsaken og for eksempel begrensning av kiting på Vidda. Kitingen er den verste aktiviteten, siden den skremmer reinen desidert mest. Man skremmer flokker uten at man er klar over det selv, siden kiten er fargerik og diger, og kan stå mange meter høyere enn brukeren. I tillegg dekker de store avstander i høy fart. Dette er godt dokumentert. Om vinteren er simlene drektige, og de tåler dårlig å stadig måtte flykte. Slik kan man fortsette å legge ut om alle mulige inngrep og begrensninger enkeltvis, men det viktigste er totalbelastningen. Ingen vil ha sin frihet innskrenket. Det er derfor vi har en naturkrise.