Vinnerliste

Hva tror folket om Exped sin nye versjon av Polaris? Et endukstelt laget for vinterbruk og ekspedisjoner: https://www.exped.com/en/products/tents-and-tarps/polaris-0

Det er enduks telt, så ytterduken er sydd sammen med gulvet.

Om hun noen gang skulle gå seg lei den kniven, sitter der en ivrig knivsamler på Vestlandet som kan ta over stafett pinnen 😇 Just saying 😂 Ser bra ut nå og jeg kan nesten se for meg hvordan den så ut før du startet. Godt jobbet

Har gitt min mors ultimate turkniv en liten oppfriskning... - Men desverre i all iveren av å fikse den opp, så glemte jeg å ta et "før"-bilde, og var godt i gang når jeg kom på det... Kniven så ikke bra ut, hakkete egg, samt et blad som hadde mye rust og skit på seg, etter å ha blitt brukt til alt mulig på turer og hundetreninger i åresvis og bare lagt i en sekk. Det var så ille at bladet var helt sort av skit så man så nesten ikke noe bart metall på det lenger, og skarp var den hvertfall ikke. Såpass ille at andre hadde nok kanskje bare kastet den. Men min mor liker den og vil fortsette å bruke den, så da tenkte jeg at jeg kunne gi den en liten "makeover" så den er klar for neste tursesong. Bladet har blitt pusset og slipt, og håndtaket har blitt oljet. Nå ser den litt bedre ut med litt god patina, og den kutter papirark like lett som min Casström Lars Fält

Jepp, siden Lofoten og roadtripp gikk i dass i år, så planlegger jeg heller flere "nærturer", fler turer i løpet av sommer/høst og mindre kjøring. Dvs Hardangervidda blir det garantert, fra Tinnhølen og mot Dimmedalen frister igjen, likte meg der. Men kanskje en litt annen rute i samme området. Kanskje og prøve utifra noen andre steder, så en fin film på youtube som startet ved Åan, så kanskje det er og et alternativ. Følge Lågen opp til Geitvassdalen og over til Rauhelleren (evt gå lenger runde opp til Lågaros, Langesjøen og ned til Rauhelleren), og ned Djupa til Åan igjen.

Årets tur på Viddo ble på 4 dager, 3 netter. Den opprinnelige planen med å gå fra Haukeli til Kinsarvik måtte endres grunnet at undertegnede var blitt pjusk og ikke ønsket å unødig belaste redningstjenesten om ting gikk den gale veien. (Det måtte pakkes ekstra piller, bronkyl, nesespray og nese-høgtrykkspyler i sekken) Gikk derfor fra Hjølmo retning Hadlaskard på dag 1 og slo leir like før Rjoto; til Hårteigen og leir ved Torehytten på dag 2; så videre til Stavali på dag 3 med leir nord for Lonavatnet; dag 4 tilbake til Hjølmo. Utenom en liten regnskur på en time første dagen og litt morgentåke den siste var det sol og sommer hele veien. Planen om å bestige Hårteigen ble kraftig revurdert og så skrotet når jeg nådde tauene i toppen av steinrøysa. Sliten etter en lang dag og med vertigo nok fra før ble det litt for mye av det gode å satse livet på grep og tau. Men fin utsikt, og god dekning var det i det minste oppe i røysa. Det ble mye gåing og lite fiske, men jeg fikk akkurat slengt uti den langreiste makken min siste kvelden og dro opp en fin liten ørret til middag på fjerde kastet. Ikke så mye folk, men var noen større grupper utenlandske turgåere på organisert telttur, så de på Vivelid og hørte mer om de på Hadlaskard. Traff også på en utenlandsk familie med far, mor og to sønner på kveldingen inne ved Rekadalen som var på vei retning Torehytten. Far mente terrenget så langt var lettgått, fra Kinsarvik til hvor vi møttes. Han skal få ha sin mening. Ved turens ende ved Vivelid støtte jeg på en hytteeier med gode ord om fiske og reinsdyr. I bakken mot Hjølmo fikk jeg følge av en hyggelig kar fra Vik i Sogn som hadde spasert ned til Litlos og tilbake, langt å gå med et vondt kne var det nok! Der kom også en utenlandsk kar med hund og svær sekk på vei mot Nordkapp. Alt i alt en vellykka tur, selv om det ser ut som jeg blir en tånegl fattigere.

En rapport uten 2000-metringer og helt uten beskrivelse av harde fysiske strabaser… Å gå til fots til Skjelåtind første helga i juni er ingen selvfølgelighet. Skiføret varer ofte til St.Hans her oppe. Det var derfor med en viss spenning jeg la ut på denne ekspedisjonen. Nå var det jo for så vidt ikke nøye om jeg kom meg til topps: for meg er det oftest turen som er målet selv om jeg liker å sette mål for turen.. Siden jeg er ihuga amatørfotograf er det jo også et mål å få tatt bilder av alt som måtte finne på å dukke opp på min vei. Det var derfor ikke noen god start på turen at samtidig som jeg dro sekken ut av bilen kom speilrefleksen seilende etter. Hvis noen tror at en moderne zoomlinse er veldig støtsikker så må jeg nok skuffe dem: et fall på 40-50cm og ned på grusveien var i hvertfall takk og farvel for Sigma`en.. (som jeg uansett aldri har vært HELT fornøyd med..) Jaja, normalzoomen er ikke å forakte når det gjelder turbilder.. Jeg la nå trøstig i vei, medbringende både havarert og brukbart utstyr.. Fulgte den gamle T-løypa innover langs nordsia av Storglomvatnet. Denne ruta er lagt ned p.g.a. den nye reguleringen av Storglomvatnet som ved fullt magasin nødvendiggjør en større omvei. Jeg bruker ofte den gamle ruta når jeg skal innover Glomdalen før magasinet er fullt.. Siden jeg ikke lenger er i den fysiske formen jeg (kanskje aldri) har vært i, var Glomdalen målet for fredagskvelden. Her slo jeg meg til ro for natta. Lørdag var dagen for det store framstøtet mot selve toppen. Som fredag var også denne dagen super hva været angikk: sol fra skyfri himmel og nesten ikke et vindpust. Innover Glomdalen lå det en del snø, men den var forholdsvis hard og lett å gå på.. Krysset Gråtådalen og begynte oppstigningen langs ryggen ut mot dalen. Her vet jeg at de fleste bruker å gå et godt stykke innover Lappflyttarskardet før de svinger opp mot toppen, mens jeg bruker å følge ryggen ut mot Gråtådalen til jeg når ca.1000moh før jeg svinger østover og kommer inn på samme ruta.. Siden jeg er både lat, og litt av et matvrak, fant jeg å måtte stoppe i ca. 1000 meters høyde for å innta et bedre måltid. Svett som jeg var, og 101% sikker på at jeg var helt alene i mils omkrets ble ALLE tekstilene hengt til tørk.. Så mens sol og vind kjærtegnet krittvite valker kom kaffekjelen på, og etter hvert traff den liflige duften av nystrålt kaffe en etter hvert noe solbrent nese.. (Solkrem ER for pingler…) Litt godt i steikepanna også, så begynner det å ligne noe.. Så, mett og god, iført nytørkede klær, startet jeg på siste rykk mot toppen. Greit å gå, lite snø i den sørvendte hellingen. Siste biten til topps er imidlertid litt ekkel. Tar meg i å filosofere over hvorfor Vår Herre har funnet det opportunt å anlegge en steintipp her oppe! Nokså løse steiner også.. Finner en reinskalle som forteller meg at ferdsel her oppe ikke er helt risikofritt. Men reinen hadde vel ikke mobiltelefon med nummeret til redningssentralen innprogrammert… Helt oppe mot toppen lå snøen enda, noe som gjorde at jeg måtte bevege meg med største forsiktighet, d.v.s. med en hastighet som passer meg utmerket.. Kom meg nå uansett bort til toppvarden og fikk tatt de obligatoriske bildene. Oppholdet her ble heller kortvarig, for temperaturen sank og vinden økte sånn at det ikke ble noen direkte nytelse å stå der.. Nedturen gikk rimelig greit. De før nevnte løse steinene er jo et spenningsmoment da. Når steinen du tråkker på sklir unna er det alltid spennende om den neste, som MÅ ligge i ro for at du skal berge deg, virkelig gjør det… (De gjorde det…) Skal ikke kjede noen med resten av tilbaketuren. Vil bare nevne at denne turen startet ved Navnlausvann i Meløy. Andre alternativer for å bestige Skjelåtind er å følge T-ruta opp Gråtådalen fra Beiarn, eller å gå fra veienden i Beiardalen og opp Lappflyttarskardet..