Vinnerliste

Jeg får grunn til å være skeptisk når: Ett nytt melden poster ett innlegg med sånn passe språkkvalitet i en 3 år gammel tråd, hvor det reklameres med en link til en utenlandsk nettbutikk, uten supporttelefon, som utgir seg for å være norsk…

Bruk av dyrbart metall til en vill pris for en ekstremt liten vektbesparelse, er det jeg sitter igjen med. Jeg synes alle plugger jeg har fra både Dac og andre ukjente produsenter sitter bra og tåler alt av bruk de har blitt utsatt for. Dette ble ett veldig spesielt produkt til en veldig spesiell pris.

Norrøna recon pack 125

Rapporterte. Ganske åpenbar "AI-tekst".

Det er lansert en norsk super ultralett teltplugg med unike egenskaper. https://teragon-gear.no/ Disclamer: Jeg har bidratt med min kunnskap, kontakter og ikke minst uttesting. Har ingen økonomiske fordeler av dette, fått feks 2 plugger og fått beskjed om å teste slik at minst en gikk i stykker. Så har virkelig testet de hardt, og brukt MSR mini groundhug som referanse på noen av testene. Så er nok ikke helt uhildet/habil - selv om jeg tror det😇. Har tross alt lagt ned en del timer i dette, men som nerd har det vært bare glede😀. De 8 første pluggene er de jeg har brukt på Zapacks Duplex. Div varianter. Legg merke til «Hilleberg-steinen) rund på ei side og flat på andre. Dette er de jeg har brukt på Zpacks Plexamid. Ulike typer av karbon eller titanplugger, pluss Hilleberg (Dac). Noe av testinga måtte flyttes fra vanlig bruk, til veldig hard bruk (missbruk/voldtekt), for å få noen fornuftig resultat. Legg merke til X mønster på den norske pluggen. Den sitter utrolig bra fast i jord. Ikke minst har den et flatt hode, slik at den er lett å få ned. Begge disse er banket ned med stein. Var i utgangspunktet mektig imponert over første versjonen, og etter at mine input og testinger ble implementert, så er sluttresultatet helt utrolig bra🤩. En gylden regel sier; Lett - Sterkt - Billig og du kan bare velge 2! Her velger du vekk billig, men du få en plugg som sitter utrolig bra, lett å få ned, ultralett og har egenskaper som overgår en normal plugg på 12-15 gram. Men de selges i det antall du ønsker, så du kan kjøpe 1 stk. pris pr plugg er 340kr. Vil nok anbefale di som liker lett utstyr og har lett telt om å kjøpe en eller 2 plugger for å teste ut dette selv. Evnt ønske seg dette til jul/bursdag! Veit ei heller om andre som testet, det kan jo være flere her inne. Har bare fått need to know info. Kommer et litt lenger innlegg på Bloggen min i løpet av kvelden/morgendagen. PS: Har vel snart nok forskjellige plugger til å lage en julekalender, med test av en plugg hver dag. PS2: Under normal bruk ble det ingenting som ga seg, så fant hardest grusen blandet med pukk og banka de ned med en stein gjentatte ganger, satt så fast at jeg hadde problem med å få de opp igjen. Det var i gata hjemme, og nabokona lurte veldig på hva jeg holdt på med😂 - Så jeg får nok sende en en link - slik at det kan bekreftes at jeg ikke har klikket helt😵‍💫

Bør være damemodell, da de ofte blir litt vide i midja, og det er få stramminger som funker optimalt synes jeg

Hadde faktisk betalt en god ekstra for skreddersøm av turbukse.. i dag finnes det jo roboter som fikser det meste i tekstilindustrien så hvorfor går det ikke å kombinere rette livvidde, hoftevidden og lengde som passer oss damer som ikke passer ‘standard’ (og gjerne valg med forsterkning og stretch etc)🙃

Etter å ha sett litt på det så kan vel denne oppsummeres som: Ca 2/3 deler av vekten til MSR Mini Groundhog (inkl tau) Flat topp, definitivt mer komfortabelt. MSR MIni Groundhog koster 321 kr for 6 stk, 3d Titplug 2040 kroner for 6 stk. En nedside som bør nevnes er at hvis du skulle klare å skade pluggen så vil MSR Mini Groundhog bøye seg (aluminium), mens en Titaniumsplugg vil ofte knekke tvert av. En bøyd plugg er enklere å forsatt bruke hvis man er på langtur, mens en knekt plugg gjerne blir søppel. Så hvis man er en person som bruker tau i pluggene, så kan man ved å bruke 2000 kroner spare ca 18 gram i en situasjon hvor man bruker 6 plugger, slik som feks med X-Mid. (Som vil være en naturlig kombinasjon med slike plugger) Tenker at jeg kommer til å fortsette med MSR Groundhogs selv, spesielt mtp at jeg allerede har dem og er godt fornøyd..

TUSEN takk! 👍 Rart at produsenter holder på sånn, det er jo enkelt å sjekke om det stemmer. Men de fleste forbrukere tar kanskje bare tallene for gitt.

Jeg skjønner ikke helt hva Fjällräven måler når de oppgir vekten på teltene sine, men det er feil det de oppgir på alle teltene jeg har i hvert fall. Mitt Shape 2 har jeg veid til 2549gr vs oppgitte 2320gr. Abisko Dome 2: Inner- og ytterduk + pakkpose - 2300gr (målt med en koffertvekt, da minivekten min ikke går høyere enn 2000) Teltstenger + reserve stangdeler - 845gr Originale plugger + pakkpose - 209gr Totalt: 3354gr (vs oppgitte 3160gr) Abisko Dome 3: Inner- og ytterduk + pakkpose - 2600gr (målt med en koffertvekt, da minivekten min ikke går høyere enn 2000) Teltstenger + reserve stangdeler - 926gr Originale plugger + pakkpose - 217gr Totalt: 3743gr (vs oppgitte 3680gr)

Jeg bruker Ravnø's Sabotør-bukse selv, den er helt uten streach og bruker kevlar i rompe, skritt og nederst ved beina. Mener også Vagabond-buksa har det samme.

En uke som hyttevakt. Det er noe eget ved å stå på Nilsebudammen og gjøre klar for turen inn til hytta, og vite at det vil være en uke til vi reiser tilbake. Vil været bli bra, og kommer det gjester, og er gjestene grei å ha med å gjøre – noe de stor sett alltid er. Denne gangen var værmeldingen full av nedbør og regn, men heldigvis ikke mye vind. Fjellvann kan være lumske i sterk vind. Både Bestyrerinnen og jeg foretrekker sol når vi er på Nilsebu som hyttevakt. Min bror Sverre fortrekker å være på hytta uansett. Nilsebu ligger nydelig til i enden av Nilsebuvannet, som er regulert og derfor er det ofte høye strandkanter. Dette året var det nesten fullt magasin, men det ble tappet en meter den uka vi var der. Hytta er opprinnelig fra 1911, men ble skikkelig renovert i 2021, og fremstår nå som en nesten ny hytte. Det var også denne gangen full båt innover, selv om vi bare var tre i følget. Det er mye som skal til for en uke på en turistforeningshytte – og enda mer «kjekt å ha». Jeg er ikke sikker på hvor mange år vi har vært hyttevakt på Nilsebu, men en liten kikk i arkivet, viste at vi var innover alt på nittitallet. Det har alltid vært en kjekk uke, selv om det kunne se ut til å bli en våt uke denne gangen. Siden vi har litt kontroll på hvor mange gjeste som dukker opp på de forskjellige dagen, viste vi at det ville være mye folk natt til søndag. Det ble nesten full hytte med 26 senger i bruk. Tirsdag regnet det, og dagen ble benyttet til innesysler. For bestyrerinnens del betød det vask av håndklær og filler. Vi har som fast tradisjon å lage komler på tirsdagen den uka vi er på hytta. Vi er aldri helt sikre på hvor mange som dukker opp, men denne gang hadde vi en viss peiling, og tok med nok for 15-16 stukker. Det holdt denne gangen fordi mange av gjestene var barn. Det smakte bra med stekte komler til lunch dagen etter. Det er gjestene som gjør at oppholdet på Nilsebu er trivelig. Fjellfolk er jo alltid hyggelige, og nesten alle har en historie å fortelle, eller kan fortelle hva de arbeider med, og hvilke ting som betyr noe. Mange pensjonister er i god form, og dra på langtur om sommeren. Vi får besøk av en del av disse på Nilsebu. Dette året fikk vi besøk av fire stykker, med store sekker og som var på langtur. Det er likevel familier med unger som virkelig drar opp antallet. Vi hadde flere familiegjenger på besøk. Dagsetappene fra «dammen» til Stakken, og så videre til Nilsebu er så pass greie at selv ganske små barn kan gå hele turen. Etter å ha hatt besøk av mange hyggelige folk, fått hytta på stell, og gjort en del av de småjobben som var nødvendige, var det tid for å dra. Noe som alltid er både trist og kjekt. Det er egentlig nok med en uke langt inne i fjellet. Selv om det blir vask og bading i vannet, så er det greiere med en dusj hjemme. Likevel er det så pass hyggelig og kjekt å være på hytta, at det er litt vemodig å dra. Det vil jo være minst et år til neste gang vi får anledning til å være hyttevakt på Nilsebu.

Not your first hike, I see Due to personal preference and an aversion to sunburn on my ears, I would change out the cap for a hat with a short brim all around, like a boonie. Doesn't look likely now, but in a week you could be at fairly high elevation enjoying full on summer.

https://www.skittfiske.no/dam/241407/dam-pts-ii-distance-langtkastende-lett-og-sterke-stenger 5-25 10ft stang fra DAM som passer med det du ser etter, har ikke noen personlig erfaring med den men ser grei ut. Jeg har selv kommet frem til at det er 5-20 og 5-25 stenger som gjelder, men mine favoritter er i 2000+ klassen. Jeg ville helst ha unngått 3-15, for det erskjelden evnen til å kaste 3 grams sluker redder en tur men at stangen tåler en 20-25 grams sluk når ørreten står langt ute, det kan fort redde turen.

Jeg har testet og har Esbit system - både kjøpe og hjemmelaget. Du kan lese mer på bloggen min, ligger noen innlegg der. Settet jeg laget selv for å teste. Tipper at og steike noe på Esbit, så er nok ikke en tur på 36 timer nok🫣, muligens en sardin..😂 Vil nok råde deg til å kjøpe Esbit tabletter og teste litt. Da får du kjent på lukta og hvor lite effekt det faktisk gir. Pluss på med litt trekk (vind) og det koker aldri….

til alle som ikke har helt orden på utstyrsboden:

Drister meg til en aldri så liten turreportasje fra denne vinterens litt lengre tur. I år gikk turen gjennom deler av Skarvheimen og nordlige deler av Hardangervidda, nord om RV 7 altså. Opprinnelig var planen å gå fra Breistølen på RV 52, men grunnet kombinasjonen av sterk vind og lite snø i terrenget på avreisedagen endret vi startpunkt til Geiteryggen på RV 50. Som tidligere så blir det ingen A til Å fortelling, men jeg lar et utvalg bilder få hovedfokus og kommenterer heller under bildene. Turen var en lørdag til lørdag tur og ruten vi gikk var fra Geiteryggen via Lågheller til Finse. Derfra videre en runde som grovt sett gikk via Kjeldebu, Halne, Krækkja, Finnsbergvatnet, det ble selvfølgelig også en og annen avstikker underveis, før turen ble avsluttet ved Haugastøl. Som turfølge hadde jeg som så ofte før kameraten min Jens og flokken med mine trofaste grønlandshunder. Lunsjpause ved Omnsvatnet. Surt og kaldt, men det gjorde godt med litt næringsinntak før vi ga oss i kast med den bratte oppstigningen fra vatnet. En god soldat hviler når han kan. Grønlandshunder er ofte flinke til dette, særlig hunder som har vært med på langturer tidligere. Sleden er ny av året. Jens og jeg har bygget en stor Nansenslede til bruk på langturer. Denne typen slede ble utviklet av Fridtjof Nansen før han krysset innlandsisen på Grønland i 1888. Sledetypen er senere blitt brukt av så godt som alle norske polfarere, forskere og fangstmenn helt frem til vår tid. En solid, men likevel smekker og lett slede. Den tåler store lass, men er fortsatt god å kjøre og flyter forbausende godt i snøen. Denne typen slede er ikke i sortimentet til noen produsenter i dag, vil man ha en må man bygge den selv. Vår slede er en 5-bukkers slede, er litt over 3,5 meter lang, 70 cm bred og har et lasteplan på nesten 3 meter. Den veier litt over 35 kg med styrebøyle og bremse montert. Uten disse er den omkring 25 kg, nesten nøyaktig det samme som Roald Amundsens sleder brukt til Sydpolen i 1911. Etter at skimaker og snekker Olav Bjaaland hadde bygget dem om vel å merke. Før det veide de over det dobbelte. Sleden er bygget i ask og vi har brukt fire helger sammen, i tillegg har jeg brukt en del ettermiddager og kvelder aleine. Vi begynte med en stor rundstokk, fikk den grovkappet på en lokal bygdesag og tørket materialene i to år. I vinter gikk vi i gang med oppsplitting, dimensjonering og så endelig produksjon av de enkelte delene til sleden. Sleden består av omkring 40 enkeltdeler. Alle komponenter i tre er surret sammen med polyesterline/flaggline som erstatning for tidligere tiders rålærsreimer. Å ha god kontroll over en stor og tungt lastet slede med et stort spann med sterke hunder framom, samtidig som du selv løper på ski, krever en del erfaring. Du skal ha oversikt over terrenget, kontakt med hundene, erfaring nok til å vite når du skal bremse og ikke minst når du helst bør slippe bremsen for å styre unna en hindring. Det blir en helt annen øvelse enn å stå på en liten og nett slede i aluminium og plast langs en hardpakket løpstrasé. Det første vi gjør når vi stopper for dagen er å tråkke telplassen. Det andre vi gjør er å spenne opp langkjettingen og sette ut hundene. Langkjettingen er festet i hver ende til et snøanker i form av en kraftig furuplanke som graves ned og blir liggende på tvers i snøen. Dette er trolig det enkleste, men likevel ett av de sikreste snøankrene som finnes. Langkjettingen strekker vi ut slik at den blir stående tvers på teltet. Da blir belastningen fra hundene fordelt på begge ankre når de alle rykker i enkeltkjettingene sine for å komme nærmere teltet og oss. Dette skjer stort sett kun under foring, men da er til gjengjeld iveren stor og potensialet for kaos enda større om de skulle rykke et anker opp. Åtte hunder som vikler seg sammen i en langkjetting blir en heftig floke å rydde opp i. Man kan også risikere at hundene blir stresset og skremt når de floker seg sammen og at de dermed kan begynne å slåss i panikk. Uten mulighet til å trekke seg unna hverandre kan det ende svært stygt. Når hundene er på plass reiser vi teltet og flytter inn. Her er en typisk leirplass med sleden tett på teltet for å få kort vei med bagasje, og langkjetting på tvers. Alt som ikke er i teltet er nedpakket i sleden. Enkelt, ryddig og oversiktlig. Alt du ser her er mitt! Gisle ved inngangen til Såtedalen. på vei gjennom Såtedalen. Nytt møter gammelt. Jeg har ingenting imot bruk av skuter til nyttekjøring som dette, men innrømmer villig at villmarksfølelsen forsvant litt når vi kjørte videre i skutersporet. I løpet av turen stopper vi innom Finse der det står en kopi av Roald Amundsens Framheim. Framheim var overvintringshuset Amundsen og mennene bodde i gjennom den lange harde vinteren på Rossisen i Antarktis i 1911, mens de ventet på syd-sommeren som skulle gjøre det mulig å kjøre til Sydpolen. Det står en nesten autentisk kopi på Finse og jeg må innrømme at det ga et lite kikk å stille seg opp fremom Framheim med tidsriktige hunder og nesten tidsriktig slede, for en aldri så liten fotosesjon. Dessverre er Framheim flyttet et lite stykke siden sist jeg var på Finse og stå nå rett fremom hotellet og ikke rett fremom/nedom stasjonsbygningen som sist. I tillegg var Framheim snudd med inngangen motsatt vei. Men skit au, vi fikk da bilder foran Framheim. Ivrige hunder og hundekjører på vei ut fra Finse en forblåst og sur dag. Vi slo leir oppunder Blåisen, en av armene fra Hardangerjøkulen. Det var fortsatt surt og gjorde godt å komme seg i teltet den kvelden. En av de fascinerende tingene med grønlandshunder er de sterke overlevelsesegenskapene. Hele hunden er både fysisk og mentalt skapt for å klare seg under noen av de mest ekstreme forhold som finnes. På bildet her ligger søskenparet Truls og Skog (oppkalt etter Truls Svendsen og Cecilie Skog) på 11 mnd. De er ute på første langtur i høyfjellet, men er født med kunnskapen om hvordan de best skal holde varmen i ruskeværet. De kveiler seg sammen med ryggen mot vinden som den største selvfølge og lar seg føyke ned av snøen. Om det er mye snø som dekker dem, vil de med jevne mellomrom reise seg opp, riste snøen av seg og legge seg ned igjen. De vet instinktivt at de ikke skal la seg begrave av for mye snø. Skog lurer litt på hva fotografen driver med i det sure været. Legg merke til hvordan snuten som har vært skjult under halen, og høyre kinn som har lagt an mot bakfoten er fri for snø, mens resten av den isolerende pelsen er dekket av et fint dryss snø som ikke smelter. Man ser her også hvor godt pelskledd ørene er, enda et utviklingstrekk hos polarhunder. Skog og de andre grønlandshundene overlever ikke bare en iskald vinternatt, de er skapt sånn at de også klarer å våkne restituert og godt uthvilt neste dag. Arbeidsinnsatsen er derfor akkurat like stor på turens siste dag som på den første. Foringstid. Jens har blitt verdens mest interessante person. På denne turen foret vi vekselvis med frosset råfor i form av Vom & hundemat, og med tørrfor med høyt energiinnhold. I tillegg fikk hundene rent fett, nyretalg fra storfe, for å øke energiinnholdet. På denne tyren fikk hannhundene oppunder 4000 kcal pr dag, tispene noe mindre. De dagene hundene fikk tørrfor fikk de også drikke i form av skyllevann fra våre egne middager, omkring en halvliter pr hund pr dag. Når hundene spiser animalsk råfor med høyt nok fettinnhold, klarer de seg godt uten tilført væske. Vanninnholdet i foret sammen med snøen de spiser i løpet av dagen holder væskebalansen i orden. Med tørrfor liker jeg å tilføre minst en halvliter til hver hund for å holde væskebalansen oppe. Dette er faktisk viktigere i skikkelig kulde enn i påsketemperaturer. Hundene blir nemlig ikke like varm/tørst under arbeid i kalde forhold, samtidig som den tørre kalde luften gjør at de mister temmelig mye fuktighet gjennom pusting. Indikatoren for væskebalanse er fargen på urinen. Fargeløs-lys gul urin er ok, mørk gul-oransje urin er et faretegn. Nedsatt ytelse er en av ulempene ved lav væskebalanse, mer alvorlige er at svært lav væskebalanse kan føre til nyreskader hos hunden. Til vår overraskelse oppdaget vi at vi over halvparten av dagene på turen hadde 4G-dekning. På leirplassen noen km unna Krækkja turisthytte hadde jeg bedre dekning enn jeg har hjemme i min egen stue. Følgen er jo selvfølgelig at vi både oppdaterer og sjekker sosiale medier underveis, noe jeg for noen få år siden aldri ville trodd jeg skulle gjøre. Om denne utviklingen er positivt eller negativt får bli opp til den enkelte å vurdere. Kveldskos. Hundene får mye oppmerksomhet på fjellturer der vi er sammen nesten hele døgnet. De gjør en kjempeinnsats med å frakte alt utstyret vårt og fortjener hvert sekund av kos de får. Tidlig morgen ved Drageidfjorden. Det så ut til å bli en svært fin dag, men to timer senere var det whiteout og vi så ingenting rundt oss. Vi kjørte på oppdagelsesferd innover Svartavatnet og Svartevasstjønna kun styrt av GPS og lederhundene. I litt bedre sikt mot slutten av dagen kjørte vi videre til Finnsbergvatnet og slo leir. - Kanskje du skal legge bort kameraet og heller finne frem hundematen? Min nydelige, arbeidsvillige og kronisk sultne gjeng. Jens er godtatt i hundenes øyne. Ikke at det nødvendigvis skal så mye til for å bli det, men det er alltid kjekt å bli satt pris på. Teltet vi bruker er et Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp. Vi har fått satt på ekstra bardunfeste i «mønet» på hver ende og en pipe i taket for ekstra lufting. Det siste er noe vi er svært fornøyde med og som gjør at utfordringene med kondens blir betydelig mindre. Inne rigger vi oss så det blir komfortabelt å leve i telt over lengre tid. Vi har hver vår faste side av teltet med to kasser i midtgangen; en kjøkkenkasse med proviant, bestikk og diverse, og en primuskasse med primuser, kasseroller og brennstoff. Mellom de to kassene har vi to primuser som durer og går for snøsmelting, matlaging, klestørk og kosevarme. Litt luksus skal en unne seg når en reiser med grønlandshunder og storslede innover fjellet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Gjengen er klar for nedkjøring til Haugastøl. En vel gjennomført tur er over og tankene går allerede til neste vinter og neste tur.