Vinnerliste

Mye snø og store bekker, som alltid første turen. Første turen innover til Blåfjellenden for sommeren, blir aldri helt rutine. Selv om jeg hadde en liten tur innover i forrige uke, kan det likevel være overraskelser. Snøen ligger aldri helt likt fra år til år. Noen ganger er det enkelt å komme innover, litt avhengig av hvor mye snø det har kommet i løpet av vinteren. Et år var det omtrent barfrost, og selv om det var mye is, forsvant snøen tidlig i mai. Dette vinteren kom det mer snø en vanlig. Ikke mye mer, men nok til at snøen ligger tykk i fennene. Jeg var usikker på hvor mye snø det var igjen oppover. Det var så pass spennende å komme på tur til Blåfjellenden, at jeg sto opp tidlig, og begynte å pakke. Jeg var – som vanlig – usikker på om detter ville gå greit. Noe det alltid har gjort til nå.... Planen var å bli i to netter, og det medførte en litt tyngre sekk enn det jeg vanligvis bærer på. En sekk som veier mer enn vanlig og løs snø gir tunge forhold. Det kan lett gå mye lengre tid en normalt. Jeg skulle ikke langt opp i lia før jeg møtte den første fonna. Selv om jeg gikk forsiktig tråkket jeg gjennom, og etter det gikk jeg heller rundt snøen enn å tråkke rett over. Etter å ha tatt turen fra Hunnedalen til Blåfjellenden tidlig på sommeren noen ganger opp gjennom årene, vet jeg hvor det er mulig å gå for å komme rundt fennene som ligger over stien. Det tar litt tid, og er litt mer krevende for omveien ligger ofte noe høyere enn stien. Jeg synes likevel det er greit. Å få en skade oppe i heia, alene på tur er ikke helt det jeg ønsker, og jeg er blitt mye mer forsiktig etter som årene går. Det var mye snø igjen dette året. Det ble mer snø og lengre fenner jo høyere opp jeg kom. Øverst, opp mot 900 moh, var det lange sammenhengende snøfelter. Som vanlig lå det en fonn over stien og ura ved Saftbekktjønnet. Det er ikke greit for meg gå over ura der stien går. Jeg har ikke lyst å skli ned i steinene. Nå har ingen noen gang gjort nettopp dette, men det er ikke spesielt betryggende for oss med et snev av «Ludvig fra Flåklypa» i oss. Det går et tråkk gjennom ura, men så pass tidlig er den dekket av snø, og i ura er det lett å tråkke gjennom. Jeg velger å gå helt nede ved vannet, og håper at snøen der bærer. Noe den har gjort til nå. Det var to personer som gikk foran meg, og et lite stykke var det mulig å gå i sporene. De var tydeligvis ikke kjent, og vandret ganske mye ut av stien, som jo var dekket av snø, sammen med de røde merkene. Været var virkelig flott, Det var blå himmel og lite vind. Jeg beholdt vindfleecen på hele turen, men i le av vinden og i sola ble det varmt. Oppe i høyden hørte jeg en rype, og den dukket opp på en stein ikke langt fra meg. Den kan umulig ha reir med egg så pass tidlig, men den holdt seg rett til siden, og enset egentlig ikke meg. Det er et lite vad rett før bakken ned til Blåfjellenden. Her har det blitt vassing i iskaldt vann noen ganger, og det har hent at fonna har vært så høy at vi ikke har kunnet klatre opp. Denne gang var det så vidt jeg kom tørrskodd over, og fonna var ikke høyere enn at det – så vidt – gikk å komme opp. Det gikk helt greit å komme inn til Blåfjellenden, som så mange ganger før. Det var fortsatt en god del snø, men med det varme været som er meldt, så vil snøen forsvinne ganske kjapt. Å komme til Blåfjellenden for første gang på sommeren er virkelig kjekt. Denne gang ville jeg bli i to dager, og værmeldingen var mer en gavemild med godt vær og sol. Jeg så fram til to fantastiske dager på hytta.

Her kan jeg nok oppklare litt. Det finnes en standard, og den er svært vanlig å benytte. ASTM F2153: https://online.standard.no/astm-f2153-072018 Dette er målekravet fra US Army og fra Forsvaret i Norge, og dette er hvordan Bergans har målt siden 2005 eller noe i den dur. Det er litt ulik målemetode for sekker med lokk (top loader) og sekker med bare glidelås (panel loader). Det er 2 målinger i standarden: "Unextended" og "Extended". I begge tilfelle skal alle lukkbare lommer tas med og fylles helt opp (men ikke slik at sekken ikke er "brukbar"). Åpne sidelommer (typisk stretch nettinglommer på front/side) skal altså aldri tas med. Lokklomme skal alltid tas med. I "Unextended" skal alle ekspansjonsmuligheter være lukkede og for lokksekker skal snorlåsen øverst på sekkeposen være snurpet inn til ca 10cm diameter. I "Extended" skal alle ekspansjonsmuligheter være åpne og for lokksekker med snøskjørt ("spin drift collar") skal åpningen på dette være snurpet inn til ca 10cm diameter. Så er det om du skriver egentlig opptil hver enkelt produsent å selv velge hvordan de vil oppgi sekkene sine. Jeg mistenker at det er ganske vanlig å runde litt opp eller ned. Hos oss synes vi egentlig begge målene er litt misvisende - "unextended" er ofte veldig mye mindre enn slik man bruker sekken, og "extended" bør bare brukes i knipetak (vi liker generøse snøskjørt, spesielt på store sekker). For å gjøre det enkelt så bruker vi vårt eget "Design capacity"; når sekken blir tatt bilde av så er den fylt med det volumet vi oppgir. Du kan pakke mer i, men den er best slik den er tatt bilde av. -Johannes / Bergans

Da er putene for halv pris på princess igjen. Det er 220 gram 725 cuin dun i puten, stoffet kommer i tillegg. Jeg har jo hatt bra suksess med noen putedesign, men helt det samme som puten hjemme har det ikke blitt. Jeg bruker dunpute hjemme, synes det er best. Jeg hadde en opplevelse med putetrekk utenpå den store dunjakken når jeg gikk Josten på langs, det ble en skikkelig bra pute! Men det får jeg ikke oppleve når den store dunjakken ikke er med, eller når det er såpass kaldt at jeg må sove med den. Primaloftjakken brukte jeg i ett lite putetrekk denne helgen, men den blir hard ila natten, og var bare sånn delvis okey. Jeg slo defor til på en princess pute. Jeg slynget alt dunet i ene enden på puten og sydde over. Da får man en pute fullstappet med RIKELIG med dun. Kanskje jeg tar ut litt eterhvert, det er kanskje ikke vits i med så mye dun. Men den kjennes sååå digg ut foreløbig! 45 cm bred, 32 cm dyp og 15 cm høy ble den, og 280 gram. Er 280 gram mye for en pute? Tja, den forrige var superlett med kun 180 gram. Så 100 gram ekstra for en pute som er nøyaktig like god som den jeg har hjemme er absolutt ikke gale Det er mer slitsomt å sove dårlig enn å bære 200 gram ekstra luksus. Stapp den nedi soveposetrekket sammen med soveposen, så tar den ikke så mye plass. Slik ser vidunderet ut:

Det kalles komfort 😏 Tenkte vel egentlig det samme som deg for noen år tilbake, men etter å ha våknet av at jeg hadde veldig ubehag (nesten på grensen til vondt) av kulden som slo opp igjennom min UL Exped oppblåsbare pute en kald høst natt, så gikk jeg sporenstreks over til puter med fyll, og har faktisk kjøpt meg oppover i vekt og størrelse for å oppnå bedre komfort de siste årene. Jeg skal stikke innom den lokale Princess butikken og ta en titt på puten Marius linker til, kan nok godt hende jeg kjører på med samme prosjekt.

Takk Johannes! Aktive produsenter er positivt både for forumet og produsentene selv. 😃

Jeg bruker genser, dunjakke og eventuelt pakkpose. Dunjakke brettes i 4. Jakken legges inn i genseren som brettes rundt. Da ligger dunjakken fast inne i genserkonvolutten. Armene knytes rundt liggeunderlaget og holder puten på plass. Til slutt kan jeg ta en pakkpose med littegrann luft i, og lure den under genseren. Dette for å få en fastere kjerne i puten. Har vært ganske fornøyd med denne løsningen. Og 0 gram ekstra vekt.

Postet bilder av min Borde her: Jeg ble oppfordret til å filme, men sliter litt med å få frem detaljene så jeg deler heller noen lenker. Info om brenneren: https://classiccampstoves.com/threads/borde-benzin-brenner-unused.38295/ Og to filmsnutter fra YouTube:

Av butikksålar synes eg SIDAS sine er gode. Elles har eg nytta ein del ulike modellar frå Vasyli (kjøpt hjå fysio). Dog er eg no grunna skader og andre tilhøve i føtene mine over på sålar laga av ortopedingeniør. Om du ikkje har særskilte utfordringar vil eg tru eit par sidas frå butikk med nokolunde kyndig personale kan funke greit.

stapp puten i trekk sammen med soveposen, så tar den ikke så mye volum Putrn kan sys litt mindre også, den trenger strengt tatt ikke å være så stor som dette, for den er større enn alle turputer jeg tidligere har eid. Men nå tenkte jeg at jeg skulle prioritere funksjon først og fremst! Har man tykk dunjakke med, som man ikke trenger å sove med om natten, synes jeg ett puterekk med glidelås sydd i passe størrelse også fungerer meget bra. Men da mister man puten sin når man tar på jakken…

En måte å finne ut om pinnen er i korteste laget eller om det er noe annet som er tett noen plass er å ta en bitteliten stein/stort sandkorn og slippe ned i det lille hullet på gassboksen før du skrur på brenneren. Om du da får normal effekt på brenneren er den ikke tett, men pinnen er for kort mot aktuell boks. Trikset har reddet flere kompiser på tur når de har hastehandlet bokser som krever litt lengre pinne på eller før en tur og ikke testet mot brenneren før avreise.

Nei, min er uten hull. Bruker den uansett med isolasjonsjakke så har ikke helt behovet for det. Den har og vært fin utenpå dunposen om vinteren for å absorbere kondens/frost/fukt.

Ja et mellomgulv der hadde sikkert vært smart. Jeg valgte XL utgaven, litt for stor for meg, som gir quilt'n nok slækk til å forme seg fint rundt omkretsen min. Jeg anbefaler andre å gå opp en størrelse. Når det er sagt så så jeg poncho hullet som en større utfordring ettersom det er et gedigent hull midt i posen, holdt sammen med bare et par knapper. Ha ha. 😅 Tok du også med poncho hullet?

Det fungere sikkert med samme trikset som hjemme: Strø kanel rundt liggeunderlaget...

Maur i soveposen, ja… 🤢 Det er vel på høyde med hjortelusfluer kravlende i lysken!

MCKINLEY · TREKKER 10: Jeg brukte den helt i starten ned til 2 grader, men komfor er rundt 10 vil jeg tro. Kostet bare 600 på XXL for 650 gram. Greit sted å starte for min del. Mountain Laurel Designs SPIRIT QUILT 28 °: Jeg har brukt den greit ned til -8. 245$. 737 gram for XL størrelse. Som overtrekk med Trekker 10 nevnt ovenfor var jeg veldig varm i -12, se video under, men tror den komboen går fint ned til -15, om ikke mer. Også muligheten å pakke 2 mindre poser enn èn større er forfærdelig deilig. Tetris logikk ¯\_(ツ)_/¯ Mountain Laurel Designs FKT QUILT: Den mest brukte turdynen jeg bruker, ned til frysepunktet. 230$ for XL utgaven. +25$ med poncho hull. Veier 480 gram for XL. Det værste med tur for meg er kanskje morningen. Det er få ting jeg setter mer pris på enn å stå opp på en kald morning, lage frokost, drikke kaffen, pakke sammen alt, mens jeg fortsatt er i den varme dynen pgr. av ponchohullet. Også, tett tåke om morning/våt snø har null effekt på det syntetiske, som gir meg muligheten til å sove under åpen himmel mesteparten av tiden her på Østlandet. Telt blir bare brukt på vinter i Hardangervidda nå. Det eneste kjipe er at jeg ble nesten løpt over at et par rådyr som ikke så den grønne dynen på bakken klokka 6 om morningen. Vi skvatt til all mann, og den ene rådyret hylte fæl. xD Vi har en del elg her, så nå sover jeg med et øye åpent. Jeg skulle ønske jeg kunne bli overbevist om dundyne, da jeg hører mye begeistring over det, men mot det jeg allerede får i vekt, pris, robusthet så virker det noe marginalt. EE Revelation til Marius Engelsen^ frister, men robusthet i vær er noe som jeg setter stor pris på. Jeg er nysgjerrig på hvor mange dager det ville ta før hydrofobisk dun ville mistet varme-evne i forholdene i videoen. Pgr av uvær hadde jeg ikke mulighet til å tørke posen i en uke. Både Revelation og MLD dynene bruker stoff av 10d med DWR, så de har noen likheter. pixzCTk.mp4

Takk for forslag @Flyalf Jeg hadde ikke hørt om denne før!

14. juli 2012 16. juni fra Rauhelleren mot Hårteigen

Som regel ikke noe problem, og i hvert fall ikke på østvidda (dersom til Rjukan), men jeg har vært der tidligere år hvor snøen fortsatt ligger vestover. I år er det veldig mye snø, generellt, men jeg er uskker på forholdene på Hardangervidda. Tipper at snøen ligger litt lengre enn vanlig i år. Det kan bety noen vadinger, og evt. vanskelig å følge sommerstiene. GPS kan være kjekt, i så fall. God tur

Morgenkaffe ved Galgojavre, Skibotndalen. Optimus hiker +

Alle fem toppene inngår i 7-nuts turen 4. juni. Etter mange og ofte ganske lange turer, er det ikke lett å finne en tur som frister. Det har lett for å bli turer jeg nettopp har gått. Valget blir mellom Gramstad og Sælandsskogen. Jeg var egentlig ikke klar for en langtur. Kroppen kjentes tung ut. Det var liksom ikke overskudd, og selv om det hadde blitt en hviledag inne i mellom, så hadde «hviledagen» ofte blitt brukt til å arbeide hjemme. Det var en disig og litt vindfull dag. Gradestokken viste bare 10 grader, og det var nesten snakk om vinter. Jeg hadde på vindfleece og fikk bruk for vantene – en liten stund. Gramstad er en grei plass både for lange turer, men også for turer der jeg er usikker på hvor langt jeg egentlig skal, eller bør, gå. Som vanlig ble det først en tur opp veien til stien mot Bjørndalsfjellet. Oppe ved Bjørndalsmyra ble det også – som vanlig – til at jeg tok innover Bjørndalsmyra og mot Mattirudlå. Oppe i høyden manglet mye av utsikten. Det var dis og lave skyer som stengte. Med vinden i ryggen var det en grei tur videre mot Bjørndalsfjellet, og toppen der. STF har gjort en stor jobb med å tilrettelegge for 7-nuts turen som skal gå 4. juni. Det var lagt ut en god del nye ganglemmer, både oppe i høyden og nede på myrene. Nedover mot veien igjen, begynte jeg å tenke på hvor jeg skulle gå videre. Opp bakken hadde det gått trått. Det løsnet liksom litt bortover mot Bjørndalsfjellet, og nedover bakken mot veien gikk det greit. Spørsmålet var om jeg skulle ta ut på en lengre tur som rundt Dalevaten og Dale – og Dalsnuten. På vei mot stidelet til Resasteinen, ble det til at jeg satte kursen mot Dalsnuten, uten en tur over myra og mot Skjørestadfjellet. Det fikk bli en kort og kjapp tur denne dagen. På vei nedover de første bakkene mot Kvitemyr og stien mot Dalsnuten, fikk jeg se ganglemmene og stien som går over Kjørkjerringå og bort til stien som går mot Dale eller Resasteinen. Jeg valgte å følge denne i stede for å ta ned til myra. Selv om det var en bakke og over en topp, så var det – muligens – en liten «snarvei» mot Dalsnuten, siden jeg også kunne ta den umerkede stien oppover. Oppe i høyden, på vei mot toppen, kunne jeg se folk nede på myra. Også de på vei mot Dalsnuten. Litt bortenfor kunne jeg også se Øvre Eikenuten. Der var det en stund siden jeg hadde vært. I fjor gikk jeg for første gang innom, eller like i nærheten av alle det 5 høyeste toppene rundt Gramstad. Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten, Dalsnuten og altså Øvre Eikenuten. Dette mente jeg den gang, var en skikkelig langtur, og syntes det var en tur som tok på både bein og kropp. Hva om jeg tok bortom Øvre Eikenuten? Det ble en kjapp runde rundt toppen av Dalsnuten og selv om det ble en liten stopp for å snakke med to kjekke damer, så tok det ikke lange tiden før jeg var i bunn av trappene, kikket bortover mot Øvre Eikenuten. Beina kjentes greie ut, kroppen fungerte fint, det var ikke snakk om vonde og såre bein. Her var det bare å labbe avgårde mot den siste toppen for dagen. Det er ikke lange omveien å ta til Øvre Eikenuten og så ned til Gramstad. Jeg mener å huske at den lille baken opp fra myra undere Øvre Eikenuten på vei mot Gramstad, har vært tung å komme opp. Denne gang var det helt greit. Jeg fikk opp pulsen, men ikke mer enn at jeg kunne fortsette nedover bakkene mot Gramstad i godt tempo. Selv om jeg altså er blitt et år eldre, så har jeg klart å komme i bedre form, slik at det som for bare et år siden var en langtur, nå nærmest blir en «unnskyldning» for en kapp tur. Det er virkelig kjekt å kjenne at kroppen fungerer bedre med årene. Det ble en tre-timers tur denne dagen.

Nytt besøk på en flott topp. For en stund siden tok jeg meg endelig sammen og kom meg opp på Bursfjellet. Det krever litt å gå nye veier og å finne nye stier. Det kan jo skje så mye rart på ukjente plasser. Siden det egentlig gikk greit både å komme opp på toppen av Bursfjellet og komme seg ned, var det muligens på tide å sjekke hvor tung turen virkelig er. Første gang jeg går nye plasser, blir det mye styr med å holde meg orientert om hvor jeg befinner meg, og sjekke bakover for å finne fram på tilbakeveien. Turen til toppen av Bursfjellet var så pass flott, at det fristet med en gjentakelse. Øverst var det et stykke med skikkelig hei uten trær eller busker og med fri sikt hele veien rundt. Det er slike plasser jeg synes fet er kjekt å gå. Forrige gang gikk jeg opp Urådalen, og var ikke oppe om Håfjell. Det gjorde nok turen litt lettere, i hvert fall med mindre stigning – og bakke nedover. Denne gangen var planen å ta med Håfjell på turen. Nå er det flere veier mot denne toppen. Den vanligste og som jeg har brukt ganske ofte, går om stølssletta og opp til Vindskaret og videre mot toppen. For ikke så lenge siden ble jeg med Sigbjørn og Anne Lise opp til Håfjell på en sti som går mer rett opp og nesten om Blåfjell. (Som er toppen nedenunder Håfjell - som det nok så tydelig går fram av kartet...) Denne stien går gjennom skog og er en skikkelig flott tur oppover. Det er noen gode kneiker som nesten må klatres, men egentlig er det en mer utfordrende og flottere tur enn den om Stølsletta. På vei fra parkeringsplass og innovere skogen, bestemte jeg meg for å ta rett opp mot toppen. Det ble en kjekk tur oppover «den hemra lia». Stien er i grunnen grei å følge og selv om det må litt klyving til så, er det en grei rute mot toppen. Fra toppen og ned til Urdådalen og vider til Bjødnali, har jeg gått så pass mange ganger at det egentlig er lite nytt å se. I flott være er det likevel lett å komme nedover. Det er litt ugriet der skogen har blitt hogger ut. Stien der er ikke helt god. Det ble den vanlige veien fra Bjødnali til Skogen og Breilia. Dette stykket gå på vei og det er egentlig kjapt gjort. Selv om det er vei, så er naturen rundt vel verd å få med seg. Spesielt nå på våren viser eiketrærne godt igjen. Stien fra Engjanemyra og opp til «den søta hålå» var som før, og selv om det var en liten omvei valgte jeg å følge stien opp til sletta, i stede for å gå dirkete over myra. Fra sletta ved «den søta hålå», så er det traktor vei nesten helt til topps. Dette gjør det i hvert fall enkelt å finne fram. I høyden det siste stykket opp mot varden er det flott utsikt i alle retninger. Denne dagen var det litt vind, men i le, og med sol i ansiktet var det greit å sitte ned. Det ble en pause under toppen. Været og utsikten var så pass flott at jeg glemte tiden. Det var kjekt med pause, og jeg hadde antakelig godt av en stopp – og litt å drikke. Avstikkeren til toppen av Bursfjellet tar nok litt over en time fra jeg begynner nede ved Engjanemyrane til jeg igjen står på traktorveien som tar meg opp mot Jærbuskaret. Fra Jærbuskaret er det 3 kilometer til bilene. Hele tiden på god vei. Den første kilometeren er bakken ned til Sjelset. Og den går ofte fort. Med god vei og nesten uten bakker, er det også lett å holde farten oppe det siste stykket tilbake til bilen. Som så mange ganer før var jeg skikkelig svett, da jeg var ferdig med turen. Det hadde vært en flott tur, og ikke så «tung» at jeg hadde hatt noen problemer. Formen må være ganske bra.

Det er sånt som skjer når man begynner med fiske..

Støtter dette. Jeg bruker Hilleberg Nallo GT 2 både sommerstid og vinter. Diken har slitestyrke på 12 kg (Kerlon 1200) og stenger på 9mm. Jeg har hatt teltet i over 10 år uten problemer. Jeg har heller aldri vært bekymret i sterk vind. Min erfaring er at man heller ikke trenger stormmatter. Jeg legger snø inntil kanten. Det holder i massevis. Legger ved noen bilder av hvordan jeg pleier å gjøre det. Ferdig etablert: Morgen etter litt heftig vær: Oppsett i sterk vind:

Jeg har aldri skjønt helt det med å fylle sovepose-/teltrekk med klær. Mulig jeg har for lite klær med meg på tur, eller har for store trekk🤔 I tillegg så er disse trekkene alltid glatte som pokker, uten modifisering. Funker i hvert fall ikke for min del. Har i en del år brukt ei oppblåsbar pute fra Eagle Creek, Den har vært grei, men ikke noe mer. Driver nå å prøver ut ei relativt stor ei fra STS. Den virker lovende.

rå fisk er overhodet ikke noe problem. Hunder har en mye surere magesyre en oss mennesker, for å fordøye bein og rått kjøtt. Har du en hund som bare spiser tørrfor blir magesyren feilbalansert, noe som kan føre til vond mage ved foring på rått kjøtt (derfor mange tror at bikja ikke tåler rått kjøtt, når realiteten er at en hundemage egentlig ikke "tåler" tørrfor,og dermed får en mer basisk magesyre som igjen skaper problemer ved å ikke klare å fordøye rått kjøtt.) det er faktisk mye rått kjøtt,innmat og bein man kan gi til bikjene, men styr unna vektbærene bein og hule bein, som eks.lårbein. Dette klarer ikke hundetenner å knuse, det er altfor hardt, å kan gi skade på tenner og tarm. Her slenger vi hele rå kyllinger til bikjene, de spiser det de skal ( noe som kan være foreksempel 1/3 kylling) med innmat,hud,bein å det som måtte være. beina tygger de lett som en plett. Fisk gis rått og helt. Opp til 500g pr bikje. Lam gis i store lårstykker hvor bikjene storkoser seg. (fås av lokalslakter) rått kjøtt av Hest gis av forskjellige deler med unntak av vektbærende bein og hule bein. (fås av slakter) rå koteletter gis en sjelden gang ( svin er hard kost for en hundemage, det inneholder mye fett og kan være tungt fordøyelig.) Diverse avkapp og innmat fås også av slakteren og supleres til annet kjøtt. Ved fullforing på kjøtt skal man huske på at hunden skal ha 80% kjøtt, helst av 4 forskjellige slag (foreksempel fugl,fisk,hest og storfe) 10% bein og 10 % innmat. Lever er den innmaten man skal være forsiktig med. den inneholder mye vit.A og er tungt fordøyelig. Alikevel inneholder lever mye jern og andre nyttige stoffer, noe som gjør at lever anbefales å utgjøre 2-5% av innmatkvoten daglig ( noe som ikke tilsvarer noenting omtrent på en 20 kilos bikje) Det er ikke dermed sagt at man ikke kan holde seg til en type kjøtt,innmat og bein en stund for så å gi en annen type. Er man på fisketur på hardangervidda i 14 dager så kan bikja uten tvil stooorkose seg å leve kanongodt på å spise mer eller mindre bare hel fisk ( her får den jo inmat,kjøtt og bein i de dosene den trenger) I jakta kan den helt fint ha det suverent med å spise stor/små vilt i noen uker eller mnd. Det er somsagt sjelden bikjene her i huset får en skål med knotter. hehe.. Vom og Hundemat brukes flittig også, i tilleg til at de på tur får frysetørket vom.