Vinnerliste

Jeg fikk igjen oppleve våren inne i Fidjadalen Hva har en eldre mann (midt mellom 70 og 80) å gjøre, alene inne i Fidjadalen. Med tung sekk – telt sovepose, liggeunderlag, ekstra klær, kokeutstyr og mat. Totalt opp mot 17 kilo. Bare sekken, en Norrøna para ranger, veier nesten 5 kilo. Det lurte både Bestyrerinnen og jeg på, men det var nettopp det jeg gikk og planla. Værmeldingen var bra, med sol og uten frost, og våren var antakelig bare så vidt kommet innen for Månastølen. Jeg var langt fra sikker på om en telttur var et godt påfunn, men det kan lett bli få dager fremover, som gir mulighet for en slik tur. Det var – muligens – nå eller aldri mer, bokstavelig talt. Nå ville det jo selvsagt vær mulig å snu, eller legge seg ned en plass nær Mån eller Månvatnet. Jeg var i tvil om tung sekk og meg, hører sammen. Det ble til at jeg bestemte meg for å forsøke. Det er gode grunner til å velge Fidjadalen. For min del er det «tradisjon», selv om det har vært nok så mange år uten vårturen til innenfor Månastølen. Andre grunner er også naturen. Det er virkelig flott å komme innover dalen med bare så vidt grønne bjørker, blå himmel og fjell med snø på toppene. Det minner mye om postkort, og jeg setter pris på å få oppleve et slikt sted. Det er ikke lett å komme til min vanlige plass for teltet. Det er en drøy bakke opp fra parkeringsplassen ved Eikeskog og opp til Mån. Selv om det er både trapper og kjettinger, så er det tungt. Tilretteleggingen er for de som vil opp å se Månafossen. Det er Rogalands høyeste foss – uten inngrep, og fallet er på nesten 90 meter. I snøsmeltingen, som da jeg gikk innover, er det imponerende masse vann i fossen. Nå er det også flere utfordringer på vei innover dalen. Først er det den storsteinete ura under Månvatn som må krysses. Her gjelder det å holde øye med merkingen og stien. Så er det bakken opp til over Månvatn. Ikke fullt så lang som bakken opp til Mån, men bratt nok og drøy nok, for meg med 17 kilo på ryggen. Det gikk greit for meg å komme opp første bakken. Jeg traff på kjentfolk, faktisk familie, med små unger, og det ble til at jeg tok følge oppover en stund. På Mån var det mye folk, men så snart jeg hadde lagt sletta bak med var det få andre. Ved elva, hvor stien i snøsmeltinga er langt under vann, ble det klatring i veggen for å komme videre. Her traff jeg tre andre - de på vei nedover, men også de måtte klatre forbi elva. Det gikk smått opp bakken fra ura, og det gikk ikke spesielt fort innover mot Månastølen heller. Noe skyldes alt det som lå i veien i stien. Det var mer en 20 trær som lå over stien, og som jeg måtte klatre over, gå rundt eller under. Det var helt greit med en stopp en plass jeg vet det er dekning, og ringe hjem for å fortelle at det blir en overnatting inne ved elva – som planlagt. Det viste seg å være dekning nede ved elva også. En endring i forhold til tidligere I solskinn og varme var det ganske kjekt å være på tur i Fidjadalen. Nede på sletta ved elva, rett ovenfor Huldrehaugene der jeg pleier å sette opp teltet,var det fortsatt sol da jeg kom ned. Det ble te og skoleboller, med sol i ansiktet. Det er litt arbeid med å få etablert leir, koke og spise middag, men det var likevel god tid til cola og nøtter – og lesing ut over kvelden. Jeg hadde glemt sudokuen. Alt i ti- tiden ble det mørkt nede i dalen, og ikke lenge etter slukket jeg lyset. Det er ikke lett å få en god natts søvn i sovepose, med lyden av elva rett utenfor, samt alle andre lyder. Som vanlig ble det skikkelig kaldt ut over natten. Kaldraset fra Blåfjellenden i toppen av dalen gjør at temperaturen faller ganske mange grader når sola forsvinner. Jeg har en pose for minus tre grader, og det kunne godt ha vært en litt varmere pose denne natta. I to tiden ble jeg vekket av et skikkelig brak. Det var steinsprang i fjellsiden over meg. Antakelig ikke store steinen, men det smalt skikkelig da den nådde fjellveggen under stupet. Det er litt nifst å ligge slik å høre etter om det kommer stein ned i nærheten – eller på teltet... En time senere, og da hadde jeg bare så vidt sovnet igjen, smalt det en gang til. Denne gangen litt lengre ute i dalen, men med større steiner. Det tok litt tid før jeg fant roen. Med Huldrehaugene som nærmeste nabo, er det selvsagt slik at de underjordiske ikke liker folk, og hiver stein nedover for å skremme vekk vandrerne. Dette har jeg opplevd noen ganger på turer innover dalen tidlig på våren. Fidjadalen er egentlig ikke stedet for de som ikke liker at de underjordiske hiver sten. Det ble tidlig morgen. Alt i åtte-tiden var jeg opp og laget frokost. Litt over ni begynte jeg på turen tilbake, som fulgte samme spor og sti som på veien inn. Jeg hadde tenkt at denne turen ville bli skikkelig strevsom, og var ikke helt fremmed for tanken på å snu, eller legge meg til litt lengre ute i dalen, Det ble en tur som mange ganger før. Strevsom, ja vist, men helt greit gjennomførbar. Jeg var godt fornøyd med meg selv da jeg sto ved bilen. Jeg brukte nesten tre timer inn til Huldrehaugene – ca fem kilometer inne i dalen, men med en god del bakker opp.

17. Mai opp Festvågtind rett utenfor Henningsvær 😁 Gratulerer med dagen

Ikke noe fancy på matfronten, men en fantastisk tur i Finnemarka ble det likevel. 17. mai er best i skogen mener nå jeg 👍 God 17. mai alle sammen! 🇳🇴

20 år gir mange muligheter for flotte turer -'.det er bare å stå på.

Imponerende, og vel gjennomført! Selv er jeg bare nærmere 60 enn 50, likevel kjenner jeg på at jeg må få unna en del drømmeturer før helsa og alderdommen tar meg.

Det er virkelig en flott plass, og litt senere trekker de underjordiske lengre inn i fjellet....

Vel gjennomført @REJOHN og for en plass og sette camp😀 Siden jeg ikke opplevde å bli kastet stein etter, syns jeg dette så veldig idyllisk ut. Takk for at du delte👍

Jeg har ikke bikket 40 en gang og strever litt med midtlivskrise og en sterk følelse av dårlig tid før eventyret er over 😅 Ikke nok tid til å besøke alle verdens vakre steder, og nå må det prioriteres.

Hei, Dette med oppdretter er vanskelig. Vi fikk vår fra neshpo kennel. Vi har vært kjempeheldige med gemytt og oppførsel i tillegg til at hunden har vært frisk og rask. Jeg sjekket rundt og hun som drev kennelen fikk mye skryt. Men det var større etterspørsel en hunder når vi fikk vår. Det var derfor en hel prosess å bli godkjent som hundekjøper. Vår hund er sånn ca 3.5 år og fortsatt ung. Tore

Vi har engelsk cocker. Perfekt familiehund men den krever sitt. Pellstell er en ting men den er også svært aktiv. Perfekt tur hund som er i godt humør stort sett alltid. Fordel at den ikke stikker av. Som støtende fuglehund er den vant til å bevege seg i nærheten av jeger. Maks 50 m unna til enhver tid. Ikke større enn at du kan ta den under armen om det skulle bli nødvendig. Tore

Jepp. Om det er tjukkelsen du er ute etter så trur eg ein av dei kraftigare modellane frå ME er gode alternativ, eventuelt bestille semi-custom frå https://roberts.pl/.

Har sett på den, og hatt den på. Gigantisk og virker til å være veldig solid, og checker alle boksene bortsett fra pakkbarhet.

Eg erstatta nettopp mi 13 år gamle og godt lappa (og merkeleg nok krympa) Rab neutrino +. Eg likar at jakka dekker rumpa, så enda med ei Mountain equipment K7. Dette fordi den skal i sekken avogtil. Skulle eg hovdusakleg hatt den i pulk hadde eg vurdert Bergans expedition light. Endå eit hakk lenger, rimeligare, og høver litt betre dei "gjennomsnittlege" tilhøva i norske fjell (i alle fall i midt og sør). Eg har ei Bergans expedition "ikkje light" , som er forbeholdt dei aller kaldaste turane over tid. Men den er stor og tung og tek plass.

Prøvepakket nettopp til josten-turen til helgen. Bergans Helium sekken var bare å glemme med en gang, ikke kjangs til å få plass. Med vann (1,6 liter) og mat kommer jeg opp i ca. 17 kilo. 0,6 liter drivstoff, MSR XGKII. Ting som drar vekten opp er: - Jeg deler hverken brenner eller telt med noen, sover alene i i Hilleberg Unna. - Jeg bruker ett oppblåsbart liggeunderlag på over ett kilo, STS Comfort plus XT, pluss fiberpute. Jeg må sove godt. - Vinterpose (1,7 kilo). - Dunjakke 750 gram (kunne kanskje klart meg med en lettere syntetjakke). - Sekken, lowe alpine expedition, veier 2,4 kilo. Ting som reduserer vekten: - Jeg har kun med to stk. snøplugger. Det holder kombinert med det andre jeg har - Utenom klærne jeg går med, og hansker+skallvotter og ansiktsmaske, har jeg kun med ett par sokker, luffer (strikketøfler), fotposer (40 gram stk), en 3/4 ziplong, en 200gram fleece og en varm dunjakke til camp. - Luncher til hver dag er allerede ferdigsmurt og ligger i frysen. Doble polarbrød pakket i brødposer som kan tine i lommen hvis de fryser. Middag og frokost er grøt/tørrmat. - Ingen thermos - Bærer ikke unødvendig mye vann. 1,6 liter. - Jeg har alpin klatresele som veier lite. Karabinere er i alu. - Tørrmaten er pakket over i brødposer, jeg har en kopp med lokk til matlagingen. Synes vekten ble helt okey, men hadde håpet på nærmere 15 kilo. Nå har jeg ihvertfall alt jeg trenger for å sove godt og varmt, og det er jo viktig for å være uthvilt. Og selv om sekken har litt egenvekt er den svært god på ryggen, den kommer ikke til å gi noe som helst gnag eller andre ubehag.

Med mindre du planlegger å bruke hunden aktivt og jevnlig(!) til jakt, trekk, bruks el., ville jeg ihvertfall styrt langt unna settere, jaktspanieltyper, trekkhunder og de mest intense gjeterhundrasene som border, aussie, belger osv. Brukshundraser generelt krever mer enn gåturer. Nesten alle hunder med normal helse og kropp klarer (og trives) med å være med på vanlige fjellturer. Så snevre gjerne inn kravene litt, og tenk over hva dere ikke kan tilby hunden. Da blir det lettere for dere å luke ut raser som er uegnet.

En langtur i flott vær. For oss som bor i Stavanger og Sandnes området, er det lett å ty til Gramstad som utgangspunkt for tur. Det er mulig å gå mange kjekke og flotte ture med utgangspunkt i parkeringsplassen på Gramstad. Jeg har muligens gått de fleste etter hvert. Mange er merket og satt på kartet, men noen er fortsatt bare en utydelig sti. Den siste tiden er det gjort mye for å merke flere stier, og ikke minst å legge til rette for å krysse myrene. For egen del blir det fortsatt en god del turer delvis utenom merket sti. For en stund siden «merket» jeg en del av en rute som startet ved flyvraket på Skjørestadfjellet og går fra Midtskar ned Trongedal mot Dalevatn og den T-merkede stien mellom Dalevatn og Resasteinen. Jeg har lenge syntes at ruten ned fra det som Turistforeningen kaller Jødestadfjellet (Det heter egentlig Kjerdalsfjellet) er litt for bratt, og har lett etter en «erstatning». Jeg kunne tenke meg å sjekke opp denne ruta. Nå var forrige tur, ganske lang, med både Mattirudlå, Bjørndalsfjellet og Dalsnuten, i tillegg til Skjørestadfjellet og Resasteinen. Jeg hadde brukt noen timer på ture, men det var jo mulig å korte ned noe. På Gramstad var det bra vær, og da jeg startet oppover veien med tanke på å gå over Fjogstadnuten til Resasteinen, syntes jeg dagen var for fin til en kort tur. Det ble til at jeg la ruta om både Mattirudlå og Bjørndalsfjellet. På toppen av Bjørndalsfjellet snakket jeg med et par som også var på en litt lengre tur. De ville også til Resasteinen, men om Fjogstadvannet og mot «Skaret». Jeg lurte på om jeg ville treffe de igjen, og eventuelt hvor. Det tok ikke lang tid før jeg sto på veien igjen, og gikk videre oppover mot Fjogstadnuten. Det går en umerket sti mot Resasteinen over Løemyr mot Sørdalsbakken. Jeg har gått denne stien en del ganger, og denne gangen klarte jeg å rote meg bort, og måtte ty til den merkede stien. Oppe i bakken traff jeg på en kar, og vi fant fort felles kjente, og fikk en hyggelig prat. Litt forbi Resasteinen og flyvraket, møtte jeg paret fra Bjørndalsfjellet. Det tok omtrent like lang tid begge veier mot Resasteinen. Etter å ha fulgt vardene over småtoppene og videre rund skogsveien til Midtskar og skogsveien nedover mot Dalevatn, krysset grøfta på planken og klatret gjerdet, så kunne jeg se den første merkingen fra forrige gang jeg gikk her. Jeg trodde at jeg ville huske nøyaktig hvor jeg hadde merket, men da jeg kom til lia nedover, var jeg glad for å kunne følge de røde merkene til den T-merkede stien. Etter å ha gått her noen ganger, mener jeg å kunne si at «omveien» om flyvraket og skogsveiene ned mot Dalevatn, ikke tar spesielt mye lengre tid enn om turen gå ned den vanlige veien. Etter å ha gått forsiktig nedover, og brukt tid, ble det hele for enkelt og beina stokket seg, og plutselig lå jeg langflat i steinhaugen. Noen skrammer her og der, men ikke noe alvorlig. Det kunne lett ha gått skikkelig galt. Nedover mot Dale begynte jeg å lure på om Dalsnuten også skulle med på dagens tur. Det var egentlig ikke meningen det kulle bli en lang og tøff tur denne dagen. Jeg hadde sett for meg en noe roligere dag. Det ble selvsagt til at jeg tok oppom Dalsnuten. Fra Dale og til toppen av Dalsnuten er det nesen 300 høydemeter. Etter å ha vært på tur 3-4 timer er det ikke helt greit å holde høyt tempo opp bakken. Jeg tror det henger litt sammen med at mesteparten av «lagrene» er tomme, og det må fettforbrenning til for å holde koken. Uansett, så kom jeg opp, selv om det ikke gikk kjapt. Det hadde vært en flott dag, med mye godt vær, regnet dagen før hadde gjort bakken våt – og sleip, noe jeg fant ut ved Dalevatn. Likevel var jeg godt fornøyd med igjen å ha gjennomført en tur på 14-15 kilometer og med antakelig opp mot 1000 høydemeter opp og ned. Det var ikke mye overskudd da jeg sto ved bilen.

Du går virkelig mange og ganske lange turer. Ser det er en sti nordover fra Bjørndalsfjellet der en kan gå rundt fjogstadvannet (kortere eller lengre runde via der det er satt merke på kartet over). Jeg tenkte å gå den ruten på lørdag - men så var det tåke og jeg holdt meg til kjente stier istedetfor. Men har du gått der og vet om det er noen bratte partier for en som ikke er så god på det? (Som referanse- jeg kommer meg opp til mattisrudla fra paradisskardet men er i tvil om jeg vil gå ned den veien...)

Nova'n er en litt spesiell løsning siden den ikke har forvarmingsbøyle, lunken brenner tenner ofte ved å skru forsiktig på og tenne. Med kjele oppå så får du litt sot med en gang, men den tar seg opp fort, og mesteparten av soten brenner bort. Det er en fantastisk god brenner når du har lært å bruke den. Den har sine helt egne svakheter, stenger du med reguleringsspindelen, og den blir kald så kan spindelen sette seg så fast at du får problemer med å skru den opp uten å skade Nova'n. Snu flaska opp ned så det kommer luft gjennom systemet er absolutt den beste måten å slukke på. Har du pumpe med avstengningsventil så er det plassen å stenge før du mister trykket. (Så slipper du å pumpe så mye neste gang) I følge bruksanvisningen skal du selvsakt tømme for trykk hver gang, du skal heller ikke blande ulike typer drivstoff. Min er faring er at en slump av det ene går fint sammen med det andre, så jeg etterfyller med det jeg har. Det går oftest i Biltema alkylatbensin, av og til i whitespirit ++

Jeg og @graham har hatt en aktiv turuke med ymse turmål. Nå i dag avsluttet vi toppturene med bestigning av Holmshatten 620 i Bindal. Ved ferjeleiet - virkelig en flott tur! Det var skikkelig flott med sommerlige temp . Vi hadde også noen fine turer på andre fjell ved Brønnøysund kveldsturen opp på Mofjellet Mosaksla var en høydare!

Her følger en ganske lang dokumentasjon av en ganske kort mor-og-sønn-ekspedisjon. Det var liksom helt uaktuelt å IKKE komme seg til fjells denne vinterferien. Ønsket om å utnytte undervisningsfrie perioder til det fulle har ikke akkurat blitt mindre etter siste lønnsoppgjør og streikeutfall. Jeg vil unne meg å dra på tur når været er som best, selv om jeg eventuelt ikke er ferdig med alle rettebunkene som fulgte med inn i uka. Ja, skikkelig rebelsk har jeg blitt! Minsten er sendt med besteforeldre på hytteferie, og det slår meg at eldstemann absolutt kunne hatt godt av en aldri så liten wifi- og gaming-detox. Telting i vinterfjellet er ikke noe jeg har gjort med ungene før, men med god planlegging og tilpasning bør det jo være mulig. Det skal blåse mye i fjellet søndag og mandag, men så skal reine påskeværet slå til på tirsdag, avbrutt av en skikkelig ruskedag på onsdag, før finværet det igjen viser seg torsdag. «Lifjell fra nord til sør» (og lovnader om å få velge helt fritt både smågodt og potetgull for turen på butikken) høres akkurat passe kult ut til at niåringen er på glid. Med start på Myregvarv og «mål» på Jønnbu har vi mulighet til å ligge værfast på onsdagen i nærheten av den åpne turistseteren «Hollane». Det føles som en trygg retrettmulighet om noe skulle skje eller om niåringen får kalde føtter (pun intended). I tillegg vil det gi fin variasjon fra teltet på værfastdagen. Litt i underkant av ei mil å gå inn til Hollane på tirsdagen, og like under mila å gå ut til Jønnbu torsdagen, det bør være overkommelig. Det er stikka spor hele veien – jeg er lommekjent i området – Weasel kjører jevnlig i Hollane-Jønnbu-traseen – og det er ikke meldt særlig kaldt. Jo, dette bør funke bra. Jeg kjenner likevel på en kribling i magen og en usikkerhet knytta til at dette er nytt for meg når vi starter ut fra Myregvarv. Det er viktig for meg at han skal få en god opplevelse; at det er mest positivt og lystbetont, at han er varm nok, og at han ikke føler seg utrygg. Dette er noe ganske annet enn å loffe rundt med drevne jevnaldrende og bare ha ansvar for seg selv. Junior har sterke meninger og klare preferanser når det gjelder klesstil, og jeg prøver å minne meg selv om at folk bedriver friluftsliv uten ullundertøy i store deler av verden utenom den skandinaviske. Etter å ha blitt presentert for fjellvettregelen «Lytt til erfarne fjellfolk» går han likevel med på at tynnulla blir med i reserve – det gir ro i sjela mi å vite at vi har det med. Gubben har kjørt oss opp og følger oss innover. Han vil innom og se Turistforeningens hytte på Gavlesjå, så det blir en liten avstikker dit. Humøret på eldstemann er litt lunefullt, mulig kjenner han på samme tvil som meg – er dette egentlig en god idé? Føret er litt hardt og skarpt, og det blir noen knall og fall i bakkene. Klister etterlyses av gubben; det har jeg ikke tatt med (jeg går på kortfeller). Eldstemann knoter fælt med teknikken da vi skal ta en snarvei over en myr for å komme over i løypa fra avstikkeren vår. Han prøver seg sidelengs opp brøytekanten mange ganger, og sklir enten forover eller bakover og detter, for så å sprelle teatralsk rundt og trenge hjelp med å komme seg på beina. Her er det bare å bite i seg kommentaren om mulig Oscar-nominasjon, og heller finne fram «lirke og lure»-triksene og være tilsvarende overdrevent service-minded. Et bringebærdrops, kanskje? Vi kommer oss videre, og etter at løypemaskina passerer og vender opp kald, myk snø sitter skiene helt supert, og det er litt mindre vondt å falle. Langs sida av Gavlesjå drar jeg Trumf-kortet mitt. Jeg har pakka pulken sånn at det er mulig å sitte på (med ett bein på hver side) bakerst, og dette faller i god jord. Forskjellen er nesten umerkelig for meg på flatmark, han hjelper også til med stavtak. I motbakkene fokuserer jeg på treningseffekten dette gir – men begynner også å kjenne at hælene klager. Stemmer det, pulk og feller og skistøvler og hælene mine er jo ikke gode venner. Men hvor ille får det egentlig blitt i løpet av ei mil? Vi prøver litt til. Oppå høgda øst for Kruvla spiser vi lunsj med storslått utsikt vestover. Her tar vi også farvel med følget, som snur tilbake mot Myregvarv. Ny stigning opp rundt Saulifjellet, og så «er det bare nedover til Hollane!» lover jeg. Urutinert! «Er det dette du kaller nedover?», kommenteres det tørt flere ganger bortover lia. Når vi kommer på rette sida av elva og han kan se turisthytta får han los og drar i fra. Jeg følger heseblesende etter. Vi kjøper Solo og vaffel, det må til. Jeg snakker med vertinnen om planen vår, så hun vet at vi skal bo «borti høgget» og håper på å få komme på besøk i løpet av onsdagen. «Øy, mamma! Her står fjellvettreglene – og det er ingen regel her som sier noe om å lytte til erfarne fjellfolk!», utbryter turfølget mitt. Jeg leser gjennom plakaten. Jaggu har han rett! «Det kan likevel være lurt, altså!», sier jeg, og får siste oppdaterte værmelding fra hyttevertinnen. Vi går ca 500 m østover i løypa før vi drar til sida og tråkker til teltplass. Niåringen blir kry over å få og mestre de praktiske arbeidsoppgavene jeg gir ham; tråkke med skia, grave opp hull for snøplugger som legges vannrett, fylle igjen og pakke til snøen over de, fylle pose med snø til snøsmelting. Han spør om å få bruke spaden når vi er ferdige med den, og forsvinner inn i sin egen verden i prosjektet «finn ut hvor langt ned det er til bakken». Med en iver som et jordekorn og en barnlig glede jeg kjenner igjen fra en treåring hjemme i sandkassa i «gamle dager» nynner han seg nedover snølagene. Det gjør meg glad. Jeg er påpasselig med at kortenden av teltet står mot sør-sørøst, hvor været skal komme fra onsdagen. Etter å ha rigga til inni teltet, og oppdaga at begges kosebamser ligger gjenglemt på Gvarv (nedtur! for begge!) tar vi turen tilbake til hytta, hvor vi har observert et Monopol-spill. Jeg trodde den siste langsida i Monopol var den beste å satse på, så feil kan man ta. Junior håver inn for gatene sine på den tredje langsida, og etter et par timer (!) er nederlaget mitt et faktum. Jeg får plastra hælene mine (som rakk å få åpne sår i løpet av den korte mila). På tide å komme seg «hjem» igjen – en hustrig tur i nydelig blåtime. Vel innlosjert i soveposen med Donald-pocket blir det stille fra den kanten, og jeg kan putle med primusen i forteltet i fred. Middag og smågodt fortæres, og etter noen filosofiske betraktninger rundt favoritt-fotballspillere og -youtubere og at noen i verden faktisk MÅ bo i telt fordi de ikke har huset sitt lenger, og fryser, akkurat nå, tar vi natta rundt 7-tida. Jeg våkner i to-tida av at den meldte vinden har tatt seg opp, det røsker og river godt – og på grunn av litt slække pluggfester i forteltet gir det mye lyd. Jeg blir liggende og høre på og engste meg i hvert fall en time, man tåler gjerne mindre av sånt når det går så lang tid mellom hver gang man opplever det. Junior sover godt gjennom i Apache-posen han låner av meg. Jeg nyter komforten i min nykjøpte Rago X-Trem. De strie kamelhårene i halsen etter XXL-handelen er nesten borte nå. Det er kraftig vind, snødrev og omtrent null sikt på morgenen. Tisseflaske viser seg å være et sjakktrekk, den blir godt brukt. Vi spiser frokost, spiller vri åtter og Battleship. Midt på dagen drar vi bort til hytta, godt pakka inn – Junior får ikke dra i forveien som han gjorde i går, det er så vidt vi ser fra stikke til stikke. Peis og sofa er stas, og vi pløyer gjennom runder med Quiz-hefter, «Krig» (tap), «Kast grisene» (tap) og tvungen yatzy (tap igjen). Tida er inne for å lansere konseptet «Fri» i Yatzy, tenker jeg, og haler endelig i land en seier. Vi er de eneste gjestene her inne i dag, været er ganske ufyselig og Weaselen dropper å komme inn. Jeg kompenserer for «okkupasjonen» vår med å ta ansvar for vedfyringa og kjøpe mye forskjellig av det kiosken byr på – blant annet ertesuppe til middag. I fire-tida på ettermiddagen drar vi tilbake til teltet igjen. Godt pakka inn og med googles for sikten er det en gøy utfordring, vi kjenner vinden river i oss. Junior kommer med ros av tidligere fordømte tips om ull innerst, overlappende klær, gamasjer (ûberteite ved turens start!) og å ikke la noe hud være bar. «Jeg får jo faktisk ikke snø ned i skoene! Se, sokkene er like tørre!» Noen ganger vet faktisk de gamle best. Ettermiddags- og kveldstimene bruker vi på å pløye gjennom bildebiblioteket på telefonen min: «Kan vi se på bilder fra da jeg var liten?» En hyggelig ting å gjøre sammen, og jammen har det skjedd mye på disse åra, og jammen har tida flydd fort. Torsdag våkner vi til en sånn magisk morgen som man bare blir stående og ta inn over seg, det er så fint at det nesten gjør vondt. Helt skyfritt, helt vindstille, 10cm nydekt snøteppe overalt, utallige blånyanser og sola som sakte, men sikkert vinder terreng nedover fjellsidene. Snart er den her hos oss. Denne dagen blir bra! Junior får dra aleine til hytta og vente der mens jeg tar ned leiren, han vil innom og hilse på og tegne mer i hytteboka. Veslevoksent betrygger han meg om at han har kledd seg godt, han skal følge sporene hele veien, børste av seg snø før han går inn, og spørre om det passer. Han er tydelig stolt over å få ta disse halvkilometersturene aleine. Jeg får ned leiren omtrent akkurat i det sola har nådd den og følger etter. Junior har måttet grave fram døra som var nesten halvt nedsnødd. Jeg får varmen igjen i føttene mine, og så takker vi for oss og labber i vei østover inn Dyrdalen. Litt oppi dalen ser vi spor etter en stor leir, det må ha vært mange telt der – og den må ha vært i bruk i natt, i og med at sporene ikke er nedsnødd. Oppover i lia mot Skardtjønn tar vi dem igjen; det er en stor gruppe dansker med svære sekker og paris-akebrett på slep. De er imponerende strukturerte der de går to og to på rekke, alle går til sides og lar oss passere, og de har tidsbestemte tekniske pauser for justering av påkledning. Gode minner fra høgskoletida i Bø vekkes. Vi begynner å møte folk som kommer på vei innover også nå, det blir nok folksomt på fjellet i dag. "Går det egentlig en bekk der?" Min tålmodighet til deltakelse i (for meg) uinteressante og tilsynelatende evige debatter om hvorvidt Messi eller Ronaldo er GOAT, eller om det er verdt det å bruke ekte penger på «skins» i BrawlStars, eller om den og den youtuberen er snill, er større enn under tregrensa, og junior setter tydelig pris på det. Skravla går i ett, behovet for pauser eller å sitte på pulken er der ikke lenger. Til tross for at stigningene opp mot rutas høyeste punkt er drøye, leker vi oss oppover bakkene. Det kommer også henrykte utrop over utsikt, eller over skispor ned en bratt side, beundring over hvor høyt opp vi har kommet siden vi starta, og skrekkblanda fryd før nedfarter. Takk og pris for snøen som kom i går og i natt, den har gjort landingene myke og ufarlige – perfekt for en fersk fjellfant uten overdrevent mye skitrening fra før. Og fall blir det en del av, særlig på vei ned mot Storsteintjønna og ikke minst ned Tunglijuvet. Alt tas med et stort glis og rå latter. Interessante refleksjoner dukker opp: «Når jeg er i godt humør, så er det kjempelett å reise seg igjen hvis jeg detter. Da bare spretter jeg opp igjen liksom. Mens når jeg er i dårlig humør, så er det kjempevanskelig å reise seg igjen. Du vet, sånn som den første dagen, da jeg skulle gå sånn sidelengs opp den kanten – husker du det? Da var det skikkelig vanskelig, for da var jeg i dårlig humør.» «Ja, det husker jeg. Men i dag går det lett!» «Ja! Og jeg synes jeg har blitt flinkere til å holde balansen på denne turen også, jeg har fått øvd mye!» «Absolutt!, du er god!». Jeg sakka akterut i motbakkene Når han også svinger innom undring over snøens evne til å forvandle landskapet – til å jevne ut humpler og steiner, skjule bekker og elver og vann, gjøre det lett å finne teltplasser overalt – da kjenner en over gjennomsnittet lettrørt mor på stor takknemlighet. Jeg må klype meg i armen over hvor heldig jeg er som får oppleve dette sammen med ham. Etter hvert som vi nærmer oss Jønnbu kjenner han seg igjen fra barmarksturer, og den gjenkjennelsesgleden er så fin – «Å! Jeg husker dette stedet! Det var her vi hadde pause den gangen det hagla så mye!» Og «Ååå, mamma, husker du den bakken her – det var her den sauen hilsa på meg!» Det er nesten litt vemodig å gå de siste meterne nede på Jønnbu. Glade og stolte begge to klemmer vi hverandre og takker for turen. «Jeg har hatt det ordentlig fint sammen med deg på tur!», sier jeg, og mener det oppriktig. «Det var faktisk ganske gøy!», sier han. «Jeg tror nesten det er den beste skituren jeg har vært på!». Vi er begge lett euforiske på bilturen på vei hjem – han riktignok også dels fordi han kommer stadig nærmere Nintendoen, men beskrivelsene av nedfartene i dag og vinden fra i går og seieren i Monopol til pappaen er herlig entusiastiske. Å skvise ut en så lang turrapport av en to mil lang skitur er nesten godt gjort, og all honnør til de som har greid å pløye seg gjennom hele veien hit. Det er lett å dvele lenge ved gjenopplevelser av turminner når man egentlig skulle gjort noe annet som frister så lite, for eksempel vie oppmerksomhet til rettebunkene som jeg har prokastrinert gjennom hele vinterferieuka. Men nå får jeg nesten ta for meg dem. Junior er tilbake i sitt naturlige habitat (?) og kommer nok ikke til å forstyrre meg med det første.

Først av alt, duo wobblere er wobblere. De er ikke så veldig forskjellige fra andre merker, og feks Rapala wobblere vinner langt flere konkurranser enn Duo. Men Duo lager kvalitetswobblere med veldig gode instruksjonsvideoer på hvordan man skal bruke dem, og hva forskjellige stangbevegelser gjør med wobbleren under vann. Så jeg kjøpte meg et sett av dem selv. Og når det kommer til wobblere så kan de være veldig effektive til tider, men de vil aldri ha den samme kasteavstanden som en sluk har. Og det vises feks i forskjellige tester, bladet Villmarksliv kjører hvert år tester på ørretsluker og wobblere og hadde i fjor en samletest med alt slags testvinnere de hadde hatt tidligere år, i vektklasse 7-12 gram. Nå har jeg ikke bladet tilgjengelig, men vinneren var denne: Andreplassen gikk til Sølvkroken Aura Flake. Tredjeplass: Du fant ikke en wobbler før du kom på 4, det var en Rapala Countdown i Regnbuefarger, så måtte du ned på 7 plass for å finne neste. Men man kan jo også være litt kritisk her og påpeke at wobblere krever litt mer innsikt i hvordan de fungerer, for at man skal få gode resultater. Men det blir ikke helt rett det heller, for det største problemer med alle wobblere er kasteavstand. Sluk tar rett og slett mer fisk fordi du kan få dem lengre ut. Det sagt så har jeg som sagt noen Duo wobblere selv om erfaringen er god, fisker stort sett med Realis 77SP, Realis 100SP og Spearhead Ryuki 95S. Og i de tilfellene hvor man faktisk klarer å kaste der fisken står så gir wobblere mer storfisk enn det man får på sluk. Wobblere har gjerne den ekstra piffen man trenger for å trigge de store til hugg. Og det viste vel Villmarksliv også, for snittstørrelsen tatt på wobbler lå over halvkiloen. Så jeg har noen faste fiskeplasser hvor jeg gjerne tar med meg wobblerskrinet. Og på enkelte dager hvor sluk har vert helt håpløst så har jeg hatt gode resultater med wobblere. Spesielt da SP wobblere som kan fiskes svært tregt i et enkelt område. (SP står for suspending, så du kan slutte og sveive og de står helt stille i vannet.) Så må man jo også snakke om båt, for wobblere kan jo være ekstremt effektive hvis man kommer nære nok. Så hvis du har båt tilgjengelig til å dorge eller kaste fra så kan wobblere igjen være minst like effektive som sluk og gjerne det som trengs for å få svært treg ørret til å bite. Og de aller største ørretene tas ofte på wobbler fra båt. Så for min del så er wobblere en del av repertoaret, jeg fisker med sluk, spinner, flue og dupp, mark og wobbler. Og alt har sin plass, og etter å ha brukt dem en stund så får du gjerne en god magefølelse på når wobbler er riktig verktøy. Eller når det ikke er det.

Jobbefaring i Sjunkhatten nasjonalpark i regn og lavt skydekke! 😬 I Sjunkhatten nasjonalpark står det flere plantefelt med gran. Disse fortrenger naturlig vegetasjon. Derfor har vi over flere år restaurert naturen i nasjonalparken ved å fjerne plantet gran. I vinter har Salten skogservice fjernet gran fra to av de gjenværende feltene. Dagens befaring var for å se over arbeidet, og for å få oversikt over hvor mye som gjenstår. Vi snakket også om hvordan stiene i området må ryddes før "sommerinnrykket", og at vi må være forberedt på reaksjoner som "hogst i nasjonalpark?!". Da dette kan virke svært spesielt for mange besøkende. Vi gikk hovedsaklig på ski, men føret var trått og seigt. Runden på 1,5 mil merkes godt i føttene i kveld. På hogstflatene gikk vi på føttene. Denne grana fikk akkurat oppleve å bli 60 år. Veldig mange av granplantefeltene her i området ble plantet på 60-tallet, da landet skulle gjenreises etter krigen og det var skrikende behov for tømmer. Fremdeles er det behov, men dagens driftmetoder er ikke skapt for granfelt 6 km fra bilvei. Det er rett og slett usannsynlig lite lønnsomt, og hadde ikke disse feltene stått inne i en nasjonalpark, ville de blitt stående til evig tid.

Gratulerer som eier av ett av få Unisex-telt!

Da var Helsport Hardanger ute av boden. Solgte det for 500,- med ødelagt glidelås i ytterteltet. I vinter kjøpte jeg Spitsbergen X-trem. Så nå har jeg: Helsport Sylan 3 Helsport Ringstind 1 Helsport Spotsbergen X-trem 3 Bergans Wiglo 4lt BÅL lavvo Kommer til å bytte ut Helsport Sylan også etterhvert. Ikke spesielt fornøyd med løsningene på dette teltet. Adjø Helsport Hardanger. En trofast sliter i alt fra orkan på Finnmarksvidda, til rolige sommerturer langs Skjebergkilen. Et telt som har gjort jobben, og vel så det!

Har kun et 17 år gammelt Helsport Hardanger.

Bergans antarctica microfiber jakke – lang tids test Jeg kjøpte denne jakke for 2 år siden på salg hos DNT for ca. 1500 kr. og har brukt den veldig mye siden i godt 2 sesonger. Jeg er vokst opp med bomulls anorakker og har også som voksen brukt disse i mange år og har stadig en, som ikke er helt høyfjells egnet: hette i kragen. De er bra i frost. De puster bra, er noenlunde snøtette, men blir selvsagt også våte av svette under ryggsekken eller i sludd. Så har de lett for å bli ispanser i nattefrosten i teltet og tørker uansett ganske langsomt. Dessuten er de noe tunge og klumpete å pakke ned. Jeg har også brukt et par ulike typer membran jakker, Lowe pro bl.a og har nå et membran sett fra Magasinet, som egentlig er ganske bra, men puste noe særlig gjør de ikke. Fruens Dermisax jakke er formentlig noe av det bedre i den kategori. Dette for sammenlignings grunnlaget. Bergans Antarctica selges bl.a. hos komplett fritid til den formidable pris av 2.880 kr. Men kan sikkert finnes rimeligere andre steder. Den kommer i blant på salg her og der. http://komplettfritid.no/product/bergans-antarctic-expedition-jacket-blackred Bergans egen beskrivelse er ganske korrekt og uttømmende: Bergans Antarctic Expedition Jacket Black/Red er en lang ekspedisjonsjakke i meget lett og slitesterkt mikrofibermateriale. Alle funksjoner er omhyggelig testet og gjennomprøvd for å tåle ekspedisjonsbruk. Glidelåsene er ekstra kraftige og ekstra lette. • Fast, regulerbar hette med skråformet tunnell åpning og skjerm som beskytter mot vind og snø • To enhåndsstramminger for justering av hetten vekk fra ansiktet • Høy front og beskyttelsesklaff i myk mikrofiber på toppen av frontglidelås • Glidelåslukking og dobbel frontklaff med borrelås • Store brystlommer med klaff • Lange ventilasjonsglidelåser under ermene • Bevegelsessnitt på albuer • Formsydd avslutning og borrelåsjustering nederst på erme • Elastisk snorstramming i underkant • Skrittstropp • Kraftige og lette glidelåsdragere Vekt ca. 650 g, microfiber i 100 % polyamid (Nylon). Jeg har fra før en annen microfiberjakke (no-name jaktanorakk til 300 kr.) med nettingfôr, som kanskje er min mest behagelige jakke, men i børstet terylene microfiber, som så faktisk puster hakket bedre, liksom svettetrøjer i terylene er noe behageligere enn i polypropylen (de tidlige Helly Hansen). Antarctica er i meget tynt microfiber stoff, og jeg var tett ved å snu i butikken, da jeg først så, hvor tynt det var. Men den skulle jo ha fungert for Celilie Skog på Sørpolen. Så jeg kjøpte den tross alt til salgsprisen på 1500 kr. Dette har jeg ikke angret på for den er min foretrukne jakke om vinteren. Men det er en VINDjakke! Ikke noe mer! Den er bra vindtett, men tåler kun lite snø og slett ikke sludd. Ved suge-testen mot stoffet kan man så vidt merke luftpassage, hvilket også viser litt om puste egenskaper. (Sikkert like upopulær å gjøre i butikken som biteprøven i liggeunderlag.) Den varmer ikke noe ekstra overhodet. Det gjør bomulls anorakker og jakker med nettingfôr tross alt. For min del kunne den gjerne hatt nettingfôr, selv om noen mener at rim/is setter sig under det. For meg er dette bare å børste – riste jakken, så er problemet stort sett borte. Men med en bra ull-fleece genser under er den bra og det tar også den fukt, som måtte slippe igjennom ved sludd. Ved vedvarende sludd må en bruke en annen jakke. Det er en frostværs jakke. Den har ekstremt bra lufte glidelåser under armene til mye lufting – også med sekk på. Jeg har dem som regel åpne, fordi jeg nesten alltid går med trekkbelte til hunder. Jeg har et dårlig forhold til glidelåser. Front glidelåsen fungerer stort sett bra, men kan fange det tynne stoff. Men det kan man jo se. Litt verre er det under armene. Jeg mener, at sådan må kunne betjenes med en hånd – også med sekk og vanter på – for å være funksjonelt. Lukking oppefra og ned går som regel bra, men ved åpning nedefra og opp, når en svetter panisk kan det tynne stoff i flappen lett fanges og gå i beknip. Hetten er bra og kan reguleres passende. Den har velcro til å sette en pels kant på. Jeg har en «hjemmegjort» rødreve kant Nå ved lang tids bruk har jakke ikke vist noen tegn på svakheter. Tross det tynne stoff er den solid i forhold til kjørebelter, hunder, pulkdrag mm. Den er meget stor i størrelsene. Jeg bruker ofte XXL muligens XL avhengig av hvilken kineser som er fabrikant, men denne har jeg i størrelse L og har tilmed ermene brettet opp normalt. Med sekk på bretter jeg dem ned – i hvert fall i dårlig vær. Jakken har svarte paneler på armene og front og rygg. Jeg trodde først at dett var forsterking med dobbelt stoff – men nei – dette er bare dekorasjon, som gir en masse overflødige sømmer, som så er omhyggelig tapet for vindtettheten. Dette er ulogisk, kompliserer fremstillingen og tape er erfaringsmessigst noe som løsner først på membranjakker (i nakken og på skuldrene). Løsner det her vil det ikke han noen stor betydning, kun at jakken blir ørlite mindre vindtett i sømmene. Like ulogisk er det at Bergans her og mange andre fabrikanter broderer et stor flott logo på med 573 sting igjennom jakken (og membranen) som så må tapes voldsomt på baksiden. De kunne jo trykke et like fint logo på i fancy farger. Jeg vet ikke om det er all dette ekstra arbeide som får standard pris opp på 2.880 kr?? Jeg syns at dette er en ganske stiv pris for en vindtett jakke og nul mer. Jeg hadde ikke kjøpt, hvis den ikke hadde vært på salg. Man betaler sikkert mye ekstra for merkevaren Bergans. Norrøna fremstillet i sin tid en microfiber jakke «Norrøna Sydpolen» i noe kraftigere terylene microfiber. Jeg husker ikke om den har nettingfôr. Det er formentlig den beste microfiber fjelljakke som er fremstillet. Dessverre er den tatt ut av produksjon. En kamerat har den og jeg har bedt om å få den testamentert. I mens ser jeg i blant om der henger en hos Fretex. Så kjøper jeg den! Antarctica er en bra og godt pustende jakke. Den tørker på et blunk under lunsjpausen. Den er lett og smidig å ha på, fyller og veier svært lite, hvis den skal pakkes ned. Det er dette som gjør microfiber lettere å hanskes med enn bomullsjakker. Den har over tid vist sig å være ganske solid, men tåler som alle kunststoffer ikke bålglør. - Skal heller ikke prøve, nei. Det er min foretrukne vinterjakke og til påsketur eller hvis det ellers kan forventes skiftende vær med sludd og evt. regn ville jeg stadig bruke den, og så ha et helt tynt regnsett med og skifte i tilfelle av våt vær. Heller enn å gå og svette i membran dress. Jeg kan ikke gi den helt toppkarakter pgr. av det meget tynne stoff, glidelåsene, mitt ønske om nettingfor, unødig komplisert design i det svart/røde med mange overflødige sømmer og prisen. Elgen