Vinnerliste

Her følger en ganske lang dokumentasjon av en ganske kort mor-og-sønn-ekspedisjon. Det var liksom helt uaktuelt å IKKE komme seg til fjells denne vinterferien. Ønsket om å utnytte undervisningsfrie perioder til det fulle har ikke akkurat blitt mindre etter siste lønnsoppgjør og streikeutfall. Jeg vil unne meg å dra på tur når været er som best, selv om jeg eventuelt ikke er ferdig med alle rettebunkene som fulgte med inn i uka. Ja, skikkelig rebelsk har jeg blitt! Minsten er sendt med besteforeldre på hytteferie, og det slår meg at eldstemann absolutt kunne hatt godt av en aldri så liten wifi- og gaming-detox. Telting i vinterfjellet er ikke noe jeg har gjort med ungene før, men med god planlegging og tilpasning bør det jo være mulig. Det skal blåse mye i fjellet søndag og mandag, men så skal reine påskeværet slå til på tirsdag, avbrutt av en skikkelig ruskedag på onsdag, før finværet det igjen viser seg torsdag. «Lifjell fra nord til sør» (og lovnader om å få velge helt fritt både smågodt og potetgull for turen på butikken) høres akkurat passe kult ut til at niåringen er på glid. Med start på Myregvarv og «mål» på Jønnbu har vi mulighet til å ligge værfast på onsdagen i nærheten av den åpne turistseteren «Hollane». Det føles som en trygg retrettmulighet om noe skulle skje eller om niåringen får kalde føtter (pun intended). I tillegg vil det gi fin variasjon fra teltet på værfastdagen. Litt i underkant av ei mil å gå inn til Hollane på tirsdagen, og like under mila å gå ut til Jønnbu torsdagen, det bør være overkommelig. Det er stikka spor hele veien – jeg er lommekjent i området – Weasel kjører jevnlig i Hollane-Jønnbu-traseen – og det er ikke meldt særlig kaldt. Jo, dette bør funke bra. Jeg kjenner likevel på en kribling i magen og en usikkerhet knytta til at dette er nytt for meg når vi starter ut fra Myregvarv. Det er viktig for meg at han skal få en god opplevelse; at det er mest positivt og lystbetont, at han er varm nok, og at han ikke føler seg utrygg. Dette er noe ganske annet enn å loffe rundt med drevne jevnaldrende og bare ha ansvar for seg selv. Junior har sterke meninger og klare preferanser når det gjelder klesstil, og jeg prøver å minne meg selv om at folk bedriver friluftsliv uten ullundertøy i store deler av verden utenom den skandinaviske. Etter å ha blitt presentert for fjellvettregelen «Lytt til erfarne fjellfolk» går han likevel med på at tynnulla blir med i reserve – det gir ro i sjela mi å vite at vi har det med. Gubben har kjørt oss opp og følger oss innover. Han vil innom og se Turistforeningens hytte på Gavlesjå, så det blir en liten avstikker dit. Humøret på eldstemann er litt lunefullt, mulig kjenner han på samme tvil som meg – er dette egentlig en god idé? Føret er litt hardt og skarpt, og det blir noen knall og fall i bakkene. Klister etterlyses av gubben; det har jeg ikke tatt med (jeg går på kortfeller). Eldstemann knoter fælt med teknikken da vi skal ta en snarvei over en myr for å komme over i løypa fra avstikkeren vår. Han prøver seg sidelengs opp brøytekanten mange ganger, og sklir enten forover eller bakover og detter, for så å sprelle teatralsk rundt og trenge hjelp med å komme seg på beina. Her er det bare å bite i seg kommentaren om mulig Oscar-nominasjon, og heller finne fram «lirke og lure»-triksene og være tilsvarende overdrevent service-minded. Et bringebærdrops, kanskje? Vi kommer oss videre, og etter at løypemaskina passerer og vender opp kald, myk snø sitter skiene helt supert, og det er litt mindre vondt å falle. Langs sida av Gavlesjå drar jeg Trumf-kortet mitt. Jeg har pakka pulken sånn at det er mulig å sitte på (med ett bein på hver side) bakerst, og dette faller i god jord. Forskjellen er nesten umerkelig for meg på flatmark, han hjelper også til med stavtak. I motbakkene fokuserer jeg på treningseffekten dette gir – men begynner også å kjenne at hælene klager. Stemmer det, pulk og feller og skistøvler og hælene mine er jo ikke gode venner. Men hvor ille får det egentlig blitt i løpet av ei mil? Vi prøver litt til. Oppå høgda øst for Kruvla spiser vi lunsj med storslått utsikt vestover. Her tar vi også farvel med følget, som snur tilbake mot Myregvarv. Ny stigning opp rundt Saulifjellet, og så «er det bare nedover til Hollane!» lover jeg. Urutinert! «Er det dette du kaller nedover?», kommenteres det tørt flere ganger bortover lia. Når vi kommer på rette sida av elva og han kan se turisthytta får han los og drar i fra. Jeg følger heseblesende etter. Vi kjøper Solo og vaffel, det må til. Jeg snakker med vertinnen om planen vår, så hun vet at vi skal bo «borti høgget» og håper på å få komme på besøk i løpet av onsdagen. «Øy, mamma! Her står fjellvettreglene – og det er ingen regel her som sier noe om å lytte til erfarne fjellfolk!», utbryter turfølget mitt. Jeg leser gjennom plakaten. Jaggu har han rett! «Det kan likevel være lurt, altså!», sier jeg, og får siste oppdaterte værmelding fra hyttevertinnen. Vi går ca 500 m østover i løypa før vi drar til sida og tråkker til teltplass. Niåringen blir kry over å få og mestre de praktiske arbeidsoppgavene jeg gir ham; tråkke med skia, grave opp hull for snøplugger som legges vannrett, fylle igjen og pakke til snøen over de, fylle pose med snø til snøsmelting. Han spør om å få bruke spaden når vi er ferdige med den, og forsvinner inn i sin egen verden i prosjektet «finn ut hvor langt ned det er til bakken». Med en iver som et jordekorn og en barnlig glede jeg kjenner igjen fra en treåring hjemme i sandkassa i «gamle dager» nynner han seg nedover snølagene. Det gjør meg glad. Jeg er påpasselig med at kortenden av teltet står mot sør-sørøst, hvor været skal komme fra onsdagen. Etter å ha rigga til inni teltet, og oppdaga at begges kosebamser ligger gjenglemt på Gvarv (nedtur! for begge!) tar vi turen tilbake til hytta, hvor vi har observert et Monopol-spill. Jeg trodde den siste langsida i Monopol var den beste å satse på, så feil kan man ta. Junior håver inn for gatene sine på den tredje langsida, og etter et par timer (!) er nederlaget mitt et faktum. Jeg får plastra hælene mine (som rakk å få åpne sår i løpet av den korte mila). På tide å komme seg «hjem» igjen – en hustrig tur i nydelig blåtime. Vel innlosjert i soveposen med Donald-pocket blir det stille fra den kanten, og jeg kan putle med primusen i forteltet i fred. Middag og smågodt fortæres, og etter noen filosofiske betraktninger rundt favoritt-fotballspillere og -youtubere og at noen i verden faktisk MÅ bo i telt fordi de ikke har huset sitt lenger, og fryser, akkurat nå, tar vi natta rundt 7-tida. Jeg våkner i to-tida av at den meldte vinden har tatt seg opp, det røsker og river godt – og på grunn av litt slække pluggfester i forteltet gir det mye lyd. Jeg blir liggende og høre på og engste meg i hvert fall en time, man tåler gjerne mindre av sånt når det går så lang tid mellom hver gang man opplever det. Junior sover godt gjennom i Apache-posen han låner av meg. Jeg nyter komforten i min nykjøpte Rago X-Trem. De strie kamelhårene i halsen etter XXL-handelen er nesten borte nå. Det er kraftig vind, snødrev og omtrent null sikt på morgenen. Tisseflaske viser seg å være et sjakktrekk, den blir godt brukt. Vi spiser frokost, spiller vri åtter og Battleship. Midt på dagen drar vi bort til hytta, godt pakka inn – Junior får ikke dra i forveien som han gjorde i går, det er så vidt vi ser fra stikke til stikke. Peis og sofa er stas, og vi pløyer gjennom runder med Quiz-hefter, «Krig» (tap), «Kast grisene» (tap) og tvungen yatzy (tap igjen). Tida er inne for å lansere konseptet «Fri» i Yatzy, tenker jeg, og haler endelig i land en seier. Vi er de eneste gjestene her inne i dag, været er ganske ufyselig og Weaselen dropper å komme inn. Jeg kompenserer for «okkupasjonen» vår med å ta ansvar for vedfyringa og kjøpe mye forskjellig av det kiosken byr på – blant annet ertesuppe til middag. I fire-tida på ettermiddagen drar vi tilbake til teltet igjen. Godt pakka inn og med googles for sikten er det en gøy utfordring, vi kjenner vinden river i oss. Junior kommer med ros av tidligere fordømte tips om ull innerst, overlappende klær, gamasjer (ûberteite ved turens start!) og å ikke la noe hud være bar. «Jeg får jo faktisk ikke snø ned i skoene! Se, sokkene er like tørre!» Noen ganger vet faktisk de gamle best. Ettermiddags- og kveldstimene bruker vi på å pløye gjennom bildebiblioteket på telefonen min: «Kan vi se på bilder fra da jeg var liten?» En hyggelig ting å gjøre sammen, og jammen har det skjedd mye på disse åra, og jammen har tida flydd fort. Torsdag våkner vi til en sånn magisk morgen som man bare blir stående og ta inn over seg, det er så fint at det nesten gjør vondt. Helt skyfritt, helt vindstille, 10cm nydekt snøteppe overalt, utallige blånyanser og sola som sakte, men sikkert vinder terreng nedover fjellsidene. Snart er den her hos oss. Denne dagen blir bra! Junior får dra aleine til hytta og vente der mens jeg tar ned leiren, han vil innom og hilse på og tegne mer i hytteboka. Veslevoksent betrygger han meg om at han har kledd seg godt, han skal følge sporene hele veien, børste av seg snø før han går inn, og spørre om det passer. Han er tydelig stolt over å få ta disse halvkilometersturene aleine. Jeg får ned leiren omtrent akkurat i det sola har nådd den og følger etter. Junior har måttet grave fram døra som var nesten halvt nedsnødd. Jeg får varmen igjen i føttene mine, og så takker vi for oss og labber i vei østover inn Dyrdalen. Litt oppi dalen ser vi spor etter en stor leir, det må ha vært mange telt der – og den må ha vært i bruk i natt, i og med at sporene ikke er nedsnødd. Oppover i lia mot Skardtjønn tar vi dem igjen; det er en stor gruppe dansker med svære sekker og paris-akebrett på slep. De er imponerende strukturerte der de går to og to på rekke, alle går til sides og lar oss passere, og de har tidsbestemte tekniske pauser for justering av påkledning. Gode minner fra høgskoletida i Bø vekkes. Vi begynner å møte folk som kommer på vei innover også nå, det blir nok folksomt på fjellet i dag. "Går det egentlig en bekk der?" Min tålmodighet til deltakelse i (for meg) uinteressante og tilsynelatende evige debatter om hvorvidt Messi eller Ronaldo er GOAT, eller om det er verdt det å bruke ekte penger på «skins» i BrawlStars, eller om den og den youtuberen er snill, er større enn under tregrensa, og junior setter tydelig pris på det. Skravla går i ett, behovet for pauser eller å sitte på pulken er der ikke lenger. Til tross for at stigningene opp mot rutas høyeste punkt er drøye, leker vi oss oppover bakkene. Det kommer også henrykte utrop over utsikt, eller over skispor ned en bratt side, beundring over hvor høyt opp vi har kommet siden vi starta, og skrekkblanda fryd før nedfarter. Takk og pris for snøen som kom i går og i natt, den har gjort landingene myke og ufarlige – perfekt for en fersk fjellfant uten overdrevent mye skitrening fra før. Og fall blir det en del av, særlig på vei ned mot Storsteintjønna og ikke minst ned Tunglijuvet. Alt tas med et stort glis og rå latter. Interessante refleksjoner dukker opp: «Når jeg er i godt humør, så er det kjempelett å reise seg igjen hvis jeg detter. Da bare spretter jeg opp igjen liksom. Mens når jeg er i dårlig humør, så er det kjempevanskelig å reise seg igjen. Du vet, sånn som den første dagen, da jeg skulle gå sånn sidelengs opp den kanten – husker du det? Da var det skikkelig vanskelig, for da var jeg i dårlig humør.» «Ja, det husker jeg. Men i dag går det lett!» «Ja! Og jeg synes jeg har blitt flinkere til å holde balansen på denne turen også, jeg har fått øvd mye!» «Absolutt!, du er god!». Jeg sakka akterut i motbakkene Når han også svinger innom undring over snøens evne til å forvandle landskapet – til å jevne ut humpler og steiner, skjule bekker og elver og vann, gjøre det lett å finne teltplasser overalt – da kjenner en over gjennomsnittet lettrørt mor på stor takknemlighet. Jeg må klype meg i armen over hvor heldig jeg er som får oppleve dette sammen med ham. Etter hvert som vi nærmer oss Jønnbu kjenner han seg igjen fra barmarksturer, og den gjenkjennelsesgleden er så fin – «Å! Jeg husker dette stedet! Det var her vi hadde pause den gangen det hagla så mye!» Og «Ååå, mamma, husker du den bakken her – det var her den sauen hilsa på meg!» Det er nesten litt vemodig å gå de siste meterne nede på Jønnbu. Glade og stolte begge to klemmer vi hverandre og takker for turen. «Jeg har hatt det ordentlig fint sammen med deg på tur!», sier jeg, og mener det oppriktig. «Det var faktisk ganske gøy!», sier han. «Jeg tror nesten det er den beste skituren jeg har vært på!». Vi er begge lett euforiske på bilturen på vei hjem – han riktignok også dels fordi han kommer stadig nærmere Nintendoen, men beskrivelsene av nedfartene i dag og vinden fra i går og seieren i Monopol til pappaen er herlig entusiastiske. Å skvise ut en så lang turrapport av en to mil lang skitur er nesten godt gjort, og all honnør til de som har greid å pløye seg gjennom hele veien hit. Det er lett å dvele lenge ved gjenopplevelser av turminner når man egentlig skulle gjort noe annet som frister så lite, for eksempel vie oppmerksomhet til rettebunkene som jeg har prokastrinert gjennom hele vinterferieuka. Men nå får jeg nesten ta for meg dem. Junior er tilbake i sitt naturlige habitat (?) og kommer nok ikke til å forstyrre meg med det første.

5 år gammel Osprey Exos 58L. 938g, strippet. Litt tung, men funker fortsatt fett til 2 og 3-ukers turer uten proviantering her i Norge. Gidder ikke oppgradere til ny og lettere sekk før den er utslitt.

Først av alt, duo wobblere er wobblere. De er ikke så veldig forskjellige fra andre merker, og feks Rapala wobblere vinner langt flere konkurranser enn Duo. Men Duo lager kvalitetswobblere med veldig gode instruksjonsvideoer på hvordan man skal bruke dem, og hva forskjellige stangbevegelser gjør med wobbleren under vann. Så jeg kjøpte meg et sett av dem selv. Og når det kommer til wobblere så kan de være veldig effektive til tider, men de vil aldri ha den samme kasteavstanden som en sluk har. Og det vises feks i forskjellige tester, bladet Villmarksliv kjører hvert år tester på ørretsluker og wobblere og hadde i fjor en samletest med alt slags testvinnere de hadde hatt tidligere år, i vektklasse 7-12 gram. Nå har jeg ikke bladet tilgjengelig, men vinneren var denne: Andreplassen gikk til Sølvkroken Aura Flake. Tredjeplass: Du fant ikke en wobbler før du kom på 4, det var en Rapala Countdown i Regnbuefarger, så måtte du ned på 7 plass for å finne neste. Men man kan jo også være litt kritisk her og påpeke at wobblere krever litt mer innsikt i hvordan de fungerer, for at man skal få gode resultater. Men det blir ikke helt rett det heller, for det største problemer med alle wobblere er kasteavstand. Sluk tar rett og slett mer fisk fordi du kan få dem lengre ut. Det sagt så har jeg som sagt noen Duo wobblere selv om erfaringen er god, fisker stort sett med Realis 77SP, Realis 100SP og Spearhead Ryuki 95S. Og i de tilfellene hvor man faktisk klarer å kaste der fisken står så gir wobblere mer storfisk enn det man får på sluk. Wobblere har gjerne den ekstra piffen man trenger for å trigge de store til hugg. Og det viste vel Villmarksliv også, for snittstørrelsen tatt på wobbler lå over halvkiloen. Så jeg har noen faste fiskeplasser hvor jeg gjerne tar med meg wobblerskrinet. Og på enkelte dager hvor sluk har vert helt håpløst så har jeg hatt gode resultater med wobblere. Spesielt da SP wobblere som kan fiskes svært tregt i et enkelt område. (SP står for suspending, så du kan slutte og sveive og de står helt stille i vannet.) Så må man jo også snakke om båt, for wobblere kan jo være ekstremt effektive hvis man kommer nære nok. Så hvis du har båt tilgjengelig til å dorge eller kaste fra så kan wobblere igjen være minst like effektive som sluk og gjerne det som trengs for å få svært treg ørret til å bite. Og de aller største ørretene tas ofte på wobbler fra båt. Så for min del så er wobblere en del av repertoaret, jeg fisker med sluk, spinner, flue og dupp, mark og wobbler. Og alt har sin plass, og etter å ha brukt dem en stund så får du gjerne en god magefølelse på når wobbler er riktig verktøy. Eller når det ikke er det.

Må si som taleren over - jeg kan ikke skjønne at denne turrapporten har gått meg også hus forbi! Kjempefin rapport fra en årstid som snart kommer tilbake Det er vel investert energi å ta med ungene på tur, og det gir minner for hele livet. Det huskes mer enn turer til tusenfryd eller sabeltann.

For de som gikk glipp av telt hos parabolflua i går bør ta en runde inn på siden i dag. Her er det mye bra. https://www.parabolflua.no/mrs-microraft-xl-w-spraycover Dette er en bra pris for denne packraften tror jeg. Tore

Hva med å snekre et lite etui. Ellers har jeg også tenkt på brilleetui hvis man finner noe som passer, men jeg liker dette lille skrinet for det er laget sånn at man kan surre opp fortommen så den ikke tugger seg.

Takk @eirikur og @rayun , det varmer med så hyggelige tilbakemeldinger! Jeg er jo skyldig i min andel utstyrsprat her 🤫 , men nå har det kommet nye rettebunker (heldagsprøver!) OG eksamen nærmer seg, så jeg kjenner at behovet for å mimre tilbake til et par påsketurer (en med hele familien, og en bare minstemann og meg, Lifjell på LANGS!) gjør seg gjeldende her nå 😁 eller luking av løvetann i hagen, eller vaske vinduer...

Nå er han vel ikke fremmed for å skryte selv av produktene sine, så jeg har vanskelig for å tro at han ikke ville sagt det dersom han hadde lagt arbeid i å sikre miljø og arbeidsvilkår.. Det å skryte koster lite tid og penger. Å ta slike grep koster veldig mye. Men nei, jeg har ingen belegg for dette. Jeg sier bare at det er rødt flagg for meg som potensiell teltkjøper.

Samme med snøpluggene deres. Ihvertfall før, det ligger flere tråder om det på forumet. Tykke og skarpe, tunge og svake. De fra aliexpress og billigmerker hos norske forhandlere er stivere, sterkere, lettere, uten skarpe kanter og lakket med farge. Jeg antar at Helsport ikke lager sine egne plugger, men får merkingen sin på noen plugger fra en eller annen produsent. På fjellreventeltet mitt fulgte det med DAC-plugger. Utrolig sterke og fine plugger med reflextråd ferdig montert.

Sikkert greit å få dem til å ta en sjekk, men som klatrer er det faktisk du som best vet hva tauet har vært utsatt for og som bør kunne foreta en sjekk før og etter klatring. Det er jo også sånn at tau har ulike specs ut fra type tau og produsent, og det er ikke dermed gitt at du får riktig svar fra de som sjekker ut og ikke minst så er alle tau specet ut fra et maks antall fall med høy fallfaktor før det er å betrakte som uaktuelt for led bruk. Dette går på elastisitet og evne til å ta opp fallkrefter. Dette er svært vanskelig å vurdere og er i realiteten noe som eier av tauet må loggføre for egen oversikt. Det er heller ikke mulig å si noe om hvordan du selv har brukt tauet, har det ligget i jord og sand kan det ha kommet mange små slipepartikler inn forbi strømpa, men ingen kan ved kun visuell inspeksjon si noe om det. Du finner mye om dette på produsent sidene og på youtube, men vedlagt en start på en enkel inspeksjon.. gitt at du har kontroll på andre elementer rundt sikker håndtering av tau.

Hvorfor spør du her og ikke under «Om fjellforum» 😛 Det har noe med å holde seg til et tema. Å diskutere om alt mulig annet enn emnet er jo bare støy egentlig.

Oooh, den var snacksy. Mangler reimer på undersiden, nettinglomme i front, og flaskelommene så litt små ut. Men begge sidereimene har klipps!!

Her har du jo virkelig fått med deg hele melkeruta til Instagram 🤭 Regn med å gå i kø de fleste steder. Legg til Aursjøveien som en mindre kjent tur. Aurstupet ligner litt på Trolltunga, men man får være i fred og slipper å vente på tur. En anbefaling jeg har fra egen ferie 3 år siden, er å stanse og besøke alle sideliggere med skiltet severdighet. Vi oppdaget flere nye perler vi bare har kjørt forbi i årevis på den måten.

Bestilte også den grønne anaris hos parabolflua etter at jeg leste tråden. Har fått bekreftet ordren men blir ikke overrasket om de plutselig er tomme. En liten butikk med et eller 2 telt til overs som de selger billig. Anarisen ligger til 7000 på fjellsport og andre butikker. Skjønner godt at noen legger det ut til 5000 på finn selv om jeg ikke gjør dette. Det er 2000 rett i lomma og den som kjøper har fortsatt spart 2000 i forhold til fjellsport prisen. Om jeg var ute etter et anaris er 2000 spart noe jeg ville vært fornøyd med. Skjønner derfor ikke at dette er et problem. Noen vinner i lotterier og selger gevinsten. Ikke noe galt i det? Tilbudene hos parabolflua er litt som ett lotteri i mine øyne. Det var flere gode tilbud på den siden. En ny hardy fluestang til 2000 nok som jeg heldigvis klarte å ikke kjøpe. Tore

Hvordan i all verden har jeg unngått turrapporten din, det er meg en gåte, men stor 👍 opp fra meg også. Du skriver kjempegodt og bildene støtter opp og jeg var med på hele turen. Tusen takk for en fin start dagen.

Lest fra topp til bunn, du skriver skikkelig godt og formidler med en stil som engasjerer leseren (i alle fall meg). Mer litteratur enn turrapport, egentlig. Hva med å utgi en liten «barn på tur»-bok? Gull som dette skulle man ønske seg mer av på dette forumet, innimellom alt utstyrspratet. Glad rettebunken fikk ligge og at du tok deg tid til å skrive. Tommel opp!

Ganske bra dette da? Men.. - Camp på Litljefjell mellom Romsdalseggen og hornet, syk utsikt å våkne til. - Aurlandsdalen er veldig fin, i strålende vær kanskje den fineste dagsetappen noe sted. Men dropp hele turen fra Finse, det er Østerbø til Vassbygdi som er indrefileten, og du kan parkere bilen et av stedene og ta buss tilbake etter turen. Østerbø er et fint sted å ha både bil og camp/leie seg inn. - En natt eller to på Gjendebu DNT hvis du først skal i nærheten av Besseggen, likte særlig den gamle stein låven som er omgjort til "sovesal". Fine dagsturer ut derfra. Bukkespranget feks? Ikke noe for meg men kanskje du liker sånt. - Jeg liker å kjøre fjellveier så mye som mulig, som over Aurlandsfjellet, Gaularfjellet, og Tindevegen. Finnes flotte camper her. Sjekk "nasjonale turistveier" og knytt de sammen. - Rondane er en favoritt, kan gjøres kort eller lengre. Jeg liker å dra inn fra østsiden og campe i Langglupdalen, men kanskje lettes fra Spranget hvis du bare vil ha en natt eller to med en topptur. Rondslottet eller Veslesmeden er litt hipp som happ i utsikt, men ikke innsats. - Runde fyr var en artig overraskelse hvis du er der i solnedgang når fuglene kommer tilbake fra havet, men mulig du trekker vel langt mot kysten da. I såfall blir Hornelen også naturlig. - Når du er i nærheten av Brikdsdalsbreen så finnes det endel muligheter bare der. Skåla (overnatte?) i Loen, Raksetra i Loen, Skylift igjen i Loen, Via Ferrata også i Loen, osv. Jeg har gjort noen rundturer med bil i området, og har etterhvert lært meg til å ta det mer med ro. Blir fort stress hvis man alltid skal videre. Overnevnte samt steder du nevner har blir besøkt over flere turer. Bare et tips. God tur!

Sitter på Kunna 599 nå med @Kjell Iver. Fantastisk utsikt mot Saltfjellet, Svartisen, Helgelandsøyer og fjell som Tomskjevlen, Lovund og Træna. Lofotveggen og Steigen i den andre retningen.

Ute og lufter nye Crispi Skarven på Finnesfjellet med @Kjell Iver. Ser over til Svartisen hvor vi var på skitur på lørdag.

Denne gang med merketape i lomma. Det var ikke så lenge siden jeg hadde gått den lange runden fra Gramstad, om Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, videre til Resasteinen og Skjørestadfjellet til Dalevatn og til slutt Dalsnuten og tilbake til Gramstad. En ganske drøy runde på 14 kilometer. Jeg mente jeg endelig hadde funnet den enkleste veien fra Skjørestadfjellet og ned til Dalevatn – uten å klatre over Kjerdalsfjellet (Jødestadsfjellet som STF kaller det.). Denne bakken er for meg litt bratt og spesielt på vinterføre velger jeg å gå om Jupemyr og skaret mot Jødestad. Det var muligens på tide å merke de 5-600 meterne mellom veien og til den T-merkede stien. Nå tar denne «omveien» muligens et par, kanskje tre minutter mer en den merkede stien, men det er i hvert fall mye enklere å komme til Dalevatn den veien. Yr hadde ikke værmeldingen helt på stell. De mente det skulle bli en tør og ganske solrik dag. Værgudene var ikke enige, og serverte noe regn og litt vind på morgenen. Nå gjorde ikke det så mye, bakken var tørr og det kom ikke mer regn enn at stien ble bare så vidt våt. Som vanlig tok jeg mot Bjørndalsfjellet, og innover Bjørndalsmyra og opp til Mattisrudlå. Det var folk i bakken oppover, men så snart jeg stakk ansiktet innover myra ble jeg ganske alene. Selv oppe mot Mattisrudlå traff jeg ikke folk. Her pleier det som regel å være noen på vei opp bakken fra Paradisskaret, eller på vei ned, denne gang var det ingen andre. På toppen av Bjørndalsfjellet traff jeg på noen av de samme jeg hadde gått forbi på vei oppover. Nede på Fjogstadveien igjen tok jeg direkte mot Fjogstadnuten og fortsatte videre nedover mot Løemyr og Sørdalsbakken, og videre opp til Resasteinen. Det så ikke ut som om det var folk ved steinen da jeg klatret oppover, men da jeg kom opp, satt det et par i le av steinen. Oppover bakken mot Skjørestadfjellet og flyvraket, mente jeg å kunne kjenne at beina ikke var helt gode, og lurte på om ikke bakken opp fra Dale mot Revholstjørn ville bli for drøyt. Dalsnuten kunne jeg jo hoppe over denne gangen. Bortover småtoppene på østsiden, med gode og store varder som viser vei mot skogsveien på andre siden av Djupemyr, gikk alt så meget bedre. Nedover mot Dalevatn glemte jeg hele greia. Etter jeg kom meg over grøfta i bunn av veien og over gjerdet og ned til skogen, begynte jeg å merke «stien» - et litt utydelig dyretråkk nedover den ganske bratte bakken. Jeg merket bare med noe rød elektrikertape, og med gode mellomrom. Lett å fjerne. Et stykke nede i bakken dukker det opp en gammel vei, og denne går over i sti, som ender ut ved den T-merkede stien. Nede ved Dalevatn, ble det denne gang en stopp for både saft og noe kjeks. Skulle jeg oppom Dalsnuten var det nok helt greit med påfyll. Jeg kom opp på Dalsnuten. Bakken ned til Kjerdal er grei og det er lett å gå veien bort til Dale. Opp bakken mot Dalsnuten, er ikke like enkelt. For min del går det «sakte i bakken» - oppover i et jevnt tempo, helst uten for mange lange og høye steg, men jeg kommer jo opp. Som vanlig fusket jeg, og gikk over sletta og til stien i sør oppover mot toppen. Det er enklere å komme opp denne veien, og krever ikke noe «klatring». Det ble bare en kjapp runde rundt varden før jeg tok ned mot Revholstjørn. Det var helt greit med vei det siste stykket. Etter fire og en halv time på tur, og med noen ganske drøye oppoverbakker, var det kjekt å se bilen. Telefonen mener turen er på 14 kilometer, og det er for meg en skikkelig langtur, men kjekt var det.

Jeg har meldt meg som «testkanin» er jo betatester på noen andre programmer innen friluft også. Ser jo at AI i en del tilfeller gir forbausende rett svar, litt som en god elev på ungdomsskole/gymnas - men som trolig bare har lest om emne og ikke har praksis innen feltet. Du får svar etter det du spør om, men spør du etter en lett gassbrenner får du svar på det. Dette gjelder både Google, AI eller for den slags skyld en ekspeditør med lang kø. Du går ut en lett gassbrenner. Men spørsmål som skal avdekke hva du skal bruke brenneren til, de kommer normalt ikke. Skal du bare koke kaffe, lage real ? eller skal du steike pannekaker og lage tomatsuppe? Da glipper viktig info, vindskjerming etc. totalvekt for systemet og om det er egnet. På telt feks, velger de fleste å gå opp en størrelse slik at 2 personer bruker et 3-manns telt, ved vinterbruk er det jo en del som bruker 3 manns telt som solotelt. Midt opp i det hele er mulighet til å kjøpe brukt/leie/låne på BUA/Pinsj og redusert forbruk/klimaavtrykk viktig. Klassikeren i en del tilfeller er å kjøpe noe billig, og det er for dårlig kvalitet/funksjon. Så kjøper de noe litt bedre, og ender til slutt opp med å kjøpe noe av god kvalitet som varer i årevis. Så den kunnskapen de medlemmene har lagt inn i Fjellforum - den er og blir unik. Du får kontrollspørsmål, og valg. Spesielt telt er jo bare masse kompromiss, og sikkert noe av det vanskeligste. Er vel en grunn til at mange har mer enn et telt… Så blir spennende å følge utvikling innen AI feltet. Men slik det er nå, er det ikke noe referanser etc slik at du kan sjekke ut hvor troverdig kilden til infoen kommer fra. Vi vet jo at i tillegg har mange produsenter en tendens til at feks oppgitte data går i positiv retning for salg (teltet er tyngre når det blir målt, måla er oppgitt slik at de virker større enn det er, og plugger og barduner blir flyttet over i utstyrposen, for at minimumsvekta skal gå ned). Krevende å få tak i riktig info selv for oss nerder. På andre siden, hvor nære må AI treffe for at vi syns svaret er bra nok?

Både Bjørndalfjellet, Skjørestadfjellet og Dalsnuten på en dag. Det er ikke så veldig mange årene siden jeg første gang gikk til toppen av Bjørndalsfjellet og ned igjen til bilen. Den lille utflukten var et resultat av vonde achilleser. Etter det har turen til Bjørndalsfjellet og videre, blitt en standardtur. Den har blitt mer vanlig enn turen rundt Lifjellet. Når ble turen ganske fort utvidet til også å ta med Fjogstadnuten, og etter hvert også Mattisrudlå. De to siste årene har det blitt vanlig å gå opp Dalsnuten i tillegg. Noe som gjør turen – omtrent - like lang som turen rundt Li. Tidligere i år fant jeg på å ta over til Resasteinen og videre opp Skjørestadfjellet, før jeg tok ned om Skaret og tilbake til Revholstjørn og Gramstad. Det gjorde turen til en nesten tre-timers tur, med en god del høydemeter. Jeg mente dette lett kunne bli en ny «standard»tur, og det var på tide å ta en ny runde. Jeg pakket sekken og dro til Gramstad. Selv om det var søndag, var det langt mindre biler og folk på Gramsad enn jeg hadde ventet. Det så ut som om det var mindre folk på tur denne dagen enn lørdag. Godværet hadde tatt slutt. Det var en grå og litt trist dag, og temperaturen hadde sunket, slik at det også var kaldt. Det ble ingen tur i kortbukse og ullbluse denne dagen. Som vanlig tok jeg opp veien og stien mot Bjørndalsfjellet, men inn Bjørndalsmyra og opp mot Mattisrudlå først. Til å være søndag, var det ganske ensomt. Oppe på Mattisrudlå fant jeg det første lille røde flagget, som markerte ruta for ultraløpet. Det viste vei mot Bjørndalsfjellet, men tok av nede i bakken mot veien, og dukket ikke opp igjen før jeg var på vei oppover mot Fjogstadnuten. Da jeg tok mot Resasteinen, forsvant flaggene, og de var ikke tilbake før jeg kom til østsiden av Skjørestadfjellet. Som vanlig gikk det ikke fort opp bakkene, men etter å ha klatret opp mot Resasteinen noen ganger i det siste, så har den bakken blitt mye enklere å komme opp. Nedover mot Skaret, hadde jeg igjen følge av røde små flagg. Nede ved Restene av garden, tok jeg opp bakken og mot Sørdalsbakken og stidelet der. Det er ikke merket sti ned til stien mellom Dalsnuten og Resasteinen, men greit å finne fram. Rett før stidelet, satt det en mann og kikket mot Fjogstad og lurte på om det var mulig å komme over myra. Der har jeg gått et par ganger, og kunne fortelle at det gikk en sti fra myrkanten til veien. På vei mot Revholstjern kunne jeg se Dalsnuten foran meg. Skulle jeg prøve meg på den toppen denne gangen. Jeg var langt fra sikker på om det ville være lurt. Det hadde alt vært noen bakker både opp og ned. Det ble til at jeg tok med Dalsnuten også. Det gjorde turen til en ganske tung og lang tur på omtrent 12 kilometer og det tok meg tre og en halv time. Tilbake ved bilen, kunne jeg kjenne at det hadde vært mange timer på tur. Likevel var jeg overrasket over hvor lett det egentlig hadde gått. Bakkene gikk sent, men jeg hadde tross alt vært innom fem topper. En flott tur, men jeg er ikke sikker på om Dalsnuten blir tatt med hver gang jeg tar ut på denne rundturen.

Storsekk er vel kjent som det varmeste plagget man kan ta på seg 😁