Vinnerliste

Dette er vel ganske feil, egentlig. Det er mye imellom her. I tillegg til mange forskjellige typer aktiviteter. Som eks. havpadlere, klatrere, fjellski med pulk, toppturer, kanopadlere, packraftere, de som drar på langtur, de som drar på familietur, bikepackere, jegere, fiskere, vandrere, løpere, ultralett-pakkere, komfort-pakkere de som vil bruke minst mulig penger og de som har ubegrenset med penger. Alle disse gruppene vi ha forskjellige krav til telt. Men har man ett relativt lett telt med ok størrelse (stort nok til å skifte og lage ett enkelt måltid), som har fleksibel lufting og værbeskyttelse nok til normal grad av surt vær og regn, har man ett telt som dekker det aller meste. Ett ultralett knøttlite telt har ett ganske smalt bruksområde og sesong, selv om det skulle tåle mye uvær.

Noe som er relativt "unikt" for Norden, særlig de nordligste delene, er differansen mellom sommer- og vintersesongen. Det "hotteste" teltet du refererer til er jo ikke akkurat beregna på en skikkelig vintersesong, og kan derfor spisses inn mot andre behov. Vi var faktisk innom dette temaet på universitetet, i forbindelse med asfalt (ja, litt nisje kanskje, men uansett). At asfalten i Norge kan oppleves som mer oppsprukket enn mange andre land har gjerne en sammenheng med at asfalten her til lands må lages noe "mykere" enn i sydligere strøk som har mer jevn temperatur gjennom året. Enkelte plasser er jo asfalten nærmere betong. Lufttemperaturen i nordlige deler av Norge kan faktisk svinge med så mye som 80 °C gjennom året, fra -50 °C på vinteren til +30 °C på sommeren. I tillegg vil da virkningen av soloppvarming gjøre at differansen i temperaturen i selve asfalten gjennom året kan være mellom 100–150 °C. Materialet må altså hensynta slike ekstreme temperaturvariasjoner med termisk utvidelse og slikt, og dermed kompromisse på andre parametre. Det samme kan jo sies om teltkonstruksjoner for nordiske forhold, til en viss grad. De er utvilket for å kunne brukes på varme sommerdager med 30 °C + sol (riktignok er det mange telt som ikke er særlig komfortable i slike forhold) og i alle fall ned til -30 °C på vinteren, i tillegg til kraftige vindkast. Klart, man kan ha ett lett telt for sommerbruk, men da ender man opp med to telt dersom man skal ut på vinteren. Jeg synes det er helt prima at vi har nordiske teltprodusenter (Fjällräven, Hilleberg, Helsport, Barents++) som har kjennskap til det klimaet vi utsettes for her, i stedet for noen amerikanske selskaper som ikke har samme innsikt, og som utvikler sine produskter ut fra sitt marked. Og som andre har vært inne på, så er det nok litt ulike kulturer/tilnærminger til friluftsliv/telting i Norden og USA. I sistnevnte har jeg fått inntrykka av at mange slike vandringsruter som særlig ultralight-folka benytter har tilrettelagte camp-områder, og det er vel heller ikke overalt at "wild camping" er tillatt såvidt jeg vet. Bare en slik detalj kan være med å påvirke løsningene som produsentene fokuserer på, og hvilke parametre de velger å optimalisere for. Slike tilrettelagte camper er nok mindre utbredt i klassisk norsk friluftsliv. Nordiske telt er kanskje bedre egnet for å bruke som en "basecamp" eller i forbindelse med en leirplass hvor man oppholder seg et par-tre dager mens man utforsker eller f.eks. fisker i området rundt. Da blir plutselig et fortelt kjekt å ha, med tanke på kokkelering, oppbevaring og som oppholdsrom ved skikkelig drittvær. Det hadde altså ikke falt meg inn å bruke et sånn X-Mid 1 og lignende for en fisketur på 2-3 dager, selv om det selvfølgelig er mulig under gitte forhold. Men såklart, det er mye som er mulig. Å lage nordiske telt med Dyneema osv. kan jo være attraktivt for noen, men det blir nok ansett for å være et relativt smalt marked med et lite kundegrunnlag, og dermed et veldig lite stabilt marked å investere masse penger i utvikling inn mot. Da er nok de klassiske markedssegmentene tryggere havner å legge pengene inn i. Det er nok ingen produsenter som velger å legge masse ressurser i et produkt de ikke er relativt sikre på at de kan tjene penger på, uansett hvor bra produktet måtte være rent teknisk. Kort oppsummert, så tror jeg man litt flåsete kan si "it's all about the money" (som det meste annet i samfunnet). De følger nok med på trendene, og jeg tror nok ikke det skjer særlig vridning mot amerikanske løsninger før det har blitt betraktelig mer "trendy" med slike telt. At Helsport nå skal produsere packraft og sykkelvesker for bikepacking/gravel er nok ikke tilfeldig, det har en sammenheng med at disse aktivitetene har økt i popularitet de senere årene.

Eg treng det i alle fall. Eg har riktignok teltet eg treng, så eg skal greie meg om samtlige teltprodusentar brått sluttar å produsere meir. Eg er ferdig med amerikanske lettvektstelt, og det gjekk veldig raskt i aller fyrste vindkast. Eg har rett og slett ikkje råd til å prøve og feile med fleire telt av den typen. No er det jo heldigvis slik at kvar enkelt kan kjøpe akkurat kva ein vil. Dersom behovet ditt vert løyst med eit amerikansk telt, kan du kjøpe og bruke nettop det. Dersom alle hadde laga bare slike telt du har bruk for, ville det gjort marknaden langt fattigare for oss som har andre behov, utan at det hadde hjelpt deg. Du ville bare fått valget mellom kva logo som var på teltet, ikkje mellom ulike modellar. Eg måtte søke opp teltmodellen som du meinte var det hottaste på marknaden. Dersom eg forstod teksten riktig, hadde dei i alle fall fått litt inspirasjon frå nordiske telt, med ikkje sette opp innerteltet fyrst.

Vært spent på vår kolleksjon og telt nyhetene for 2023, og er litt skuffet over innovasjonene til norske produsenter. De har slengt på ultralight på teltene sine, den har dem fått med seg. Men å være kreative for å fjerne vekt har dem ikke, heller ikke pris. Det er tydelig at konkurrenten er Hilleberg, høy kvalitets telt som tåler ekspedisjon. Men trenger vi flere av dem? Norrøna slapp jo for ikke så altfor lenge siden sine nye telt, dette var jo eksakt kopi av alt som finnes, standard tunnel telt og kuppel telt. 10.000 kr og 3KG? Wow. Norrøna er norrøna, vi kjenner til prisene der. Helsport har kommet med litt nyere varianter, 2 persons tunneltelt til 2.1kg, ikke så ille det. 10.500 kr. Barents kom vell ut nylig med Snota, 1,38kg for 1 personstelt de og. Ser ut som et veldig bra telt. 7500 kr. Durston X-Mid 1, det hotteste teltet på markedet, 2600,- Greit nok ingen stenger nødvendig der, men det gir jo litt perspektiv. - Det største spørsmålet, trenger vi så hardbarka høykvalitets telt her til lands? Det er jo ikke så unikt andre steder i verdenen hvor folk kommer seg unna med telt til 400 gram.

Du har nok langt fleire forskjellinge grupper… Det er klart at mange turar ikkje sett store krav til teltet, og mange er aldri på tur når vêrmeldinga antydar dårleg vêr. Men det er ei veldig mager trøyst å vite at teltet held dei fleste turane, når ein er våt og kald og bare ventar på at dagslyset skal koma att så ein kan pakke saman fillene og gå vidare for å prøve å finne ei hytte til neste natt. Du har heilt rett i at temperaturen ikkje har så mykje å seie for teltvalget, i alle fall ikkje låg temperatur. Eg forstår ikkje heilt dei som meiner ein treng tett innertelt i låg temperatur, sjølv droppar eg gjerne innerteltet utanfor myggsesongen. I høg temperatur er god lufting viktig, så der har nok teltvalget av større betydning. Sjølv er eg svak for klassiske tunneltelt. Dei er raske og enkle å setje opp, også i sterk vind, og har suveren lufting. Det er fleire nordiske (både norske og svenske) produsentar av tunneltelt i verdsklasse.

Enkelte spiser til og med Grandisoa på hjemmebane så da går nok det aller meste ned når man er på tur

Det norske markedet er fortsatt dominert av tunge lærstøvler, tunge telt og tunge ryggsekker. Det er 10 år siden jeg gikk over til mer amerikansk utrustning som blir brukt på langdistansevandring som over PCT og Appalachian trail. Duomid tarptelt 500g Joggesko 450g Luftmadrass 350g Dunpose 850g Brenner 69g Dette er gjerne for spesielt interesserte, da man ofrer bokomfort for gåkomfort. Norge er også i all hovedsak nedbygd. Hver eneste dal og fjord i sør-norge har vei og bebyggelse. Turenes distanse er derfor korte og lette, da er det lettere å bære tungt på gammel teknologi.

Jeg lover. Kors på halsen og ti kniver i hjertet. Det teltet der gir knapt noe konsens nesten uansett forhold.

Hva er «hardbarka høykvalitetstelt»? Det motsatte av «lavkvalitets sommertelt»? ——— Vi har jo en litt lignende diskusjon gående i en annen tråd. Jeg kan tale for min egen del, på ukesturer og 2-ukers turer i Norge. Havkajakk langs kysten. Jeg har brukt ett Hilleberg Unna, turmakker har brukt ett MSR elixir 2. Jeg har vert fornøyd med mitt, og har har vert tålig fornøyd med sitt. Vi har opplevd alt fra 29 grader og vindstille til 8 grader og regn på SAMME tur. Hilleberg Unna har fungert bra under alle forholdene. Største ulempen er at innerteltet kun har mulighet for mesh-åpning i halve øverste del av døren. Jeg skulle gjerne hatt mulighet til å åpne til full mesh både for utsikt og bedre lufting på de varmeste dagene. Det hadde vert verdt vekten, da blir teltet enda mer fleksibelt mtp. brukstemperatur. Jeg har kjøpt også innerteltet i full netting, men ikke prøvd det enda. Jeg antar det bør fungere tålig greit også når det blir surt, siden teltet tetter bra langs bakken og kan holde ute det meste av trekken når den kommer. MSR teltet ble byttet ut sist tur. Det har ca. halvparten mesh i innerteltet og lufting langs bakken. Det ble nemlig trekkfullt, kaldt og guffent når det regner og blåser. Unna kan jeg også bruke på vinterturer, vårturer når det er kaldt, og høstturer når det regner og blåser. Ett amerikansk 3-sesongers er ikke særlig til den bruken, da må man ha 2 telt og det koster jo plutselig mer… Så jeg tenker ja, vi trenger «hardbarka kvalitetstelt» her til lands. Helst med god fleksibilitet slik at det passer både varme og kalde dager. Vi kan fort oppleve nærmest vintertemperaturer på sommeren. Men drar du bare på tur i fint vær klarer du deg jo med en presenning og myggnetting.

Så kult! Har du bilder? Mål?

Ja, mange som tar Hilleberg teltene sine på test Fant denne: Denne sist er også bra, her sammenlignes det jo mellom begge Han ender vell opp med å slå ned X-Mid teltet for å ikke ødelegge teltet til kompisen sin, men her står han jo veldig utsatt og det var veldig god vind. Teltet holder ganske godt for å være rundt halv kiloen

Var litt rundt om på alle hauger to helger siden. Da var det is/slush på alle vann. Mulig å fylle flaska.

Jeg kvitta meg med SL1 etter en tur hvor jeg synes teltet sto fryktelig dårlig mot vinden. Da sto det vendt med hodeenden mot vinden, men i løpet av natta dreide vinden noen grader, som gjorde at den kom inn mer mot siden. Da var det ikke mye motstand. Har lest div tråder her inne om ekstra plugg- og bardunfester som kan gjøre at teltet står bedre mot vind, men da det dukket opp et Hilleberg Akto på tilbud valgte jeg å skrote SL1 (fikk solgt det til kostpris) til fordel et telt med mulighet for ekstra stang.

Fikk un "prøvd" det på utstillingen på Camp Villmark. Var god plass i fortettet, men tror det kan være sårbart for vind. Likte det veldig bra ellers, og virket også som solide materialer, til tross for lett vekt. Absolutt noe jeg vurderer som solotelt på sikt, men bruker som regel tomannstelt, da jeg liker god plass og ikke er redd for vekt 😀

Det er ikke bare vekt i seg selv som har noe å si, men moment. En snelle med større spole må gjerne bygge lenger ut fra stanga, og momentarma øker sammen med vekta, og man bikker et punkt over til at det blir ubalansert. Dette er i grunn ren mekanikk. Og angående din påstand om at det er "bare tull" å gå for 1000-sneller, så er vi åpenbart mange fjellfiskere her inne som driver med tull da: 2500-sneller er (dessverre?) ikke best til alt, det samme gjelder også 1000-sneller. Men det kunne aldri falt meg inn å bruke en 2500-snelle på min Shimano BeastMaster EX 165 UL 1–11 g stang, det hadde blitt veldig mismatch. Fiskeavisen ser også ut til å være i favør av sneller i størrelse 500–1000 for fiske på fjellet: https://www.fiskeavisen.no/hvordan-velge-haspelutstyr/ : Men igjen, dette er og blir en smakssak. Vi har åpenbart ikke samme smak, og det må være greit. Men å kalle det ene for tullete blir bare useriøst og unyansert, særlig all den tid det er en relativt grei konsensus om at 1000-sneller passer fint til klassisk fjellfiske.

Sahara FJ i str 1000 veier 205 gram, en Sahara FJ i str 2000 veier 210 gram, 2500 veier 240 gram. Vektforskjellen på 1000, 2000 og 2500 sneller er veldig liten, snellene er også omtrent nøyaktig like store i praksis, Og vekten havner nøyaktig der du holder. Størrelsesforskjellen er også liten men du får en større spole som gir bedre kasteavstand. Forøvrig veier konkurrenter til Sahara, som feks Dam Quick 4 FD 223 gram i str 1000. Og en billigere snelle vil vanligvis veie enda mer. Det er bare tull å gå for 1000 sneller med mindre man har et stort utvalg av sneller fra før av. 2500 er en fin middels størrelse som fungerer godt på både 2-10 grams, 5-20, 10-35 og 15-45 grams stenger.

Der må jeg si meg veldig uenig. For fiske i mindre skogstjern eller tjern på fjellet, som er det jeg forbinder fjellfiske med, så er sneller i størrelse 1000 veldig godt egnet til formålet. Da blir det fort fordelaktig å ha en litt kortere stang, og en 2000/2500-snelle kan bli i overkant stor for stanga, og du får en ubalansert stang som resultat. Avhengig av stanga, såklart. Og om nederste stangring er forholdsvis liten blir det en mismatch med stor spolediameter. Jeg bruker 2500/3000-snella mi (Shimano Nasci C3000HG FB) på stengene som er 9'–11' lange og slukvekt 7–21 og 20–50 g, men da er man mer over på halvtungt innsjøfiske eller sjøørretfiske etter mitt skjønn. Men å si at alt under 2000 er poengløst synes jeg blir lite nyansert, og sneversynt mot ulikt type fiske. 1000-snellene mine er de jeg bruker aller mest. Jeg har med årene også blitt veldig fan av å fiske med så lett utstyr som man "tør" – det er oftest mye morsommere å kjøre fisk på lettere utstyr etter min erfaring. Og med ultralett-stang og passende liten snelle i tillegg, så er det faktisk morsomt å kjøre småfisk også. Så min tommelfingerregel er å fiske med så lett utstyr som mulig for den type fiske jeg bedriver, heller enn å ta den groveste stanga og snella for å få noen meter ekstra kastelengde. Det samme gjelder snøre; så tynt som jeg tør, heller enn å safe. Gir jo litt ekstra spenning Men dette er og blir en smakssak. Jeg har sneller i både størrelse 1000 og 2500/3000, og foretrekker 1000-snellene (2 × Shimano Aernos 1000 FA, Shimano Sahara 1000 FI, Okuma Ceymar XT CXT 10) til alt annet et tyngre innlandsfiske og lett kystfiske, da er det 2500/3000-snella kommer til sin rett. Så før isen har gått på fjellvanna her i området, så er det i hovedsak 2500/3000-snella jeg bruker. Som eier av både Sahara- og Nasci-snellene fra Shimano, så vil jeg i tilfelle slå et slag for Nasci fremfor Sahara, særlig nå som prisene på de ser ut til å være relativt like. Fjellsport har nyeste generasjon Nasci FC i størrelse 2500 til kr 999, som er en ganske så fin pris for en såpass bra snelle. På de generasjonene jeg har (FI og FB) er vel selve snellene tilnærmet identiske, bortsett fra at Nasci er forseglet og vanntett, som gjør den bedre egnet til bruk i saltvann, i motsetning til Sahara. Begge bør uansett skylles godt etter bruk i saltvann. Mitt inntrykk er også at Nasci-snellene dermed går for litt høyere summer på bruktmarkedet enn Sahara, da du gjerne når en større brukergruppe med en snelle som kan brukes både på jakt etter sjøørret og annen ferskvannsfisk. Og om @Aaaaaaaahaaaaa på sikt skulle bli bitt av sjøørret-basillen, så kan snella brukes for begge formål, som er bra budsjettmessig Uansett, så ville jeg anbefalt å få for en snelle med frontbrems, ikke bakbrems. Dette ser man på utforminga av selve snella, men flere produsenter oppgir F (front) eller R (rear) som en del av produktnavnet, da enkelte modeller finnes i begge utgavene (for Shimano; FC = Front, generasjon C osv.) Og ikke la deg blende av flest mulig kulelagre (6+1, 7+1 osv.), det er ingen selvfølge at flere er bedre. Men enig i at en Sahara- eller Nasci-snelle kan være med deg i mange år, og garantert vil gi deg en god opplevelse sammenlignet med billigsneller. Om tusenlappen er i overkant for udsjettet du hadde sett for deg, så kan en rimeligere Okuma Ceymar XT CXT 10 eller 25 til rundt 600 kroner være et alternativ. Da får man med en ekstra spole, slik at man kan ha én spole med multifilament og én med mono, for eksempel. Eller en eksstra spole i tilfelle kråkereir. En god snelle prisen tatt i betraktning. Jeg har selv 10-eren av denne snella, og den gjør deg veldig godt på de kortere og lettere stengene. Oppleves som noe mindre enn 1000-snellene fra Shimano, sånn til info.

Tipper du kan oppsummere de nordiske produsentenes prioriteringer ifht helt vanlig blåruss-kunnskap: "En forretningsidé er en kort og presis beskrivelse av hva selskapet ditt skal tjene penger på. Den inneholder gjerne en forklaring på hva bedriften din skal selge, hva som er unikt med dens vare eller tjeneste og hvorfor en kunde skal velge dette fremfor konkurrentene." Når du konnkurrerer mot produsenter som har et marked med 300+ millioner innbyggere så må man spisse litt. både på marked, produksjon og nisje...

Vi må kanskje si at det snakkes om over tregrensa og høyfjell her, for å skille? Under tregrensa klarer jeg meg ofte med tarp året rundt. Velger jeg å bruke telt er det fordi jeg vet vind og regn vil komme fra alle kanter (og uansett ikke noe sted å henge tarpen). Forøvrig synes jeg å observere flere amerikanere som oppdater at ultralett kanskje ikke er 100% ideelt når de "thruhiker" Kungsleden, Massiv etc. Nordisk (sommer)vær opp i høyden kan by på det meste.

Det er et godt poeng ja, jeg gikk inn på Helsport sin side og ser nå på Rainsfjell Pro 2. Kontra et Hilleberg Niak, som jeg nettopp kjøpte meg selv. Sammenlignet med et Big Agnes Copper Spur Når man ser på tallene i seg selv så er jo historien ganske klar, Big Agnes Copper Spur er rett og slett ikke bra nok for langtur i Norsk klima. 1200mm vannsøyle holder rett og slett ikke hvis man er i høyfjellet og får dårlig vær. Reinsfjell Pro 2? Dårligere vannsøyle enn Hilleberg Niak, over dobbelt så tungt, nøyaktig like dyrt. Hilleberg Niak, høyere vekt enn Big Agnes, halvparten av Reinsfjell, men langt bedre vannsøyle enn begge. Prisen er den høyeste men jeg betalte nettopp den prisen med glede. Jeg tror rett og slett vi kan si at Amerikanske teltprodusenter rett og slett ikke holder mål til norske forhold, Norske teltprodusenter er dyre og dårlige og Hilleberg har knekt koden. Og det er vel også grunnen til at omtrent alle i Norge til slutt ender opp med Hilleberg telt? Det er også verdt å nevne at feks Durston X-Mid er et veldig intressant telt, men det er ikke representativt for det som foregår i det Amerikanske teltmarkedet som en helhet. Jeg skulle veldig gjerne ha hatt et slikt et selv, men da hadde det blitt brukt til 2 og 3 dagers turer, tror ikke det kan måle seg med Niak mtp ukeslange turer i høyfjellet i Norge.

Jeg benytter meg av ultralette telt og tarper, men stort sett går jeg 1-3 dagers turer i greit vær. Og så liker jeg å eksperimentere med utstyr, det er nesten halve moroa for meg. Men om jeg skulle gått Norge på langs i en runde med ett telt ville jeg kjøpt meg et Trekkertent Saor i .8oz eller 1oz DCF.

Ulike telt til ulike formål tenker nå jeg. Her til lands liker vi god plass til å koke middag mens vi ligger på den mest insta vennlige fjelltoppen i stiv kuling og hygger oss. Det amerikanske ultralett segmentet for telt sikter seg inn på personer som skal gå langt, lenge. Gjør vi egentlig det her til lands? Er det et stort nok marked i nordmenn som tar sikte på å gå 3-5 mil om dagen i måneder i strekk? Det jeg ikke forstår er hvorfor Helsport (og tilsvarende produsenter) ikke kan levere lettere innertelt i pro segmentet. Jeg skulle gjerne hatt duk og stenger som tåler en del, men jeg trenger IKKE et innertelt som kan tåle å huse en flokk ville kjøtere (med mindre jeg er ute med ungene).

Jeg kan til dels si meg enig. De fleste telter i greit vær og er ikke på så lange turer at man ikke kan forutse været til en viss grad. Da klarer man seg med Amerikanske 3-sesongs telt. Mange produsenter lager telt som består kraftige vindtester når de er plugget i gulvet med skruer og vindmaskinen slås på etter teltet er forankret. Hilleberg tester også alle sine telt med vindmaskin, men de setter på vindmaskinen FØR de slår opp teltet. Alle teltene deres skal nemlig kunne slås opp i vind, og det er ikke alle telt som lar seg sette opp i sterk vind. Samtidig lager de teltene slik at ved stangbrudd skal ikke en brukket stang kunne skjære i stykker teltet, kun hull i stangkanal. Reparer stangen og fortsett turen. Å ikke klare å slå opp teltet alene er kanskje den største risikoen, slik jeg ser det. Det er ihvertfall noen moment å tenke på når man skal velge telt, særlig om man er alene på tur og drar i eksponert terreng eller turer av en såpass lengde at man ikke kan forutsi været.

Denne gang med merketape i lomma. Det var ikke så lenge siden jeg hadde gått den lange runden fra Gramstad, om Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, videre til Resasteinen og Skjørestadfjellet til Dalevatn og til slutt Dalsnuten og tilbake til Gramstad. En ganske drøy runde på 14 kilometer. Jeg mente jeg endelig hadde funnet den enkleste veien fra Skjørestadfjellet og ned til Dalevatn – uten å klatre over Kjerdalsfjellet (Jødestadsfjellet som STF kaller det.). Denne bakken er for meg litt bratt og spesielt på vinterføre velger jeg å gå om Jupemyr og skaret mot Jødestad. Det var muligens på tide å merke de 5-600 meterne mellom veien og til den T-merkede stien. Nå tar denne «omveien» muligens et par, kanskje tre minutter mer en den merkede stien, men det er i hvert fall mye enklere å komme til Dalevatn den veien. Yr hadde ikke værmeldingen helt på stell. De mente det skulle bli en tør og ganske solrik dag. Værgudene var ikke enige, og serverte noe regn og litt vind på morgenen. Nå gjorde ikke det så mye, bakken var tørr og det kom ikke mer regn enn at stien ble bare så vidt våt. Som vanlig tok jeg mot Bjørndalsfjellet, og innover Bjørndalsmyra og opp til Mattisrudlå. Det var folk i bakken oppover, men så snart jeg stakk ansiktet innover myra ble jeg ganske alene. Selv oppe mot Mattisrudlå traff jeg ikke folk. Her pleier det som regel å være noen på vei opp bakken fra Paradisskaret, eller på vei ned, denne gang var det ingen andre. På toppen av Bjørndalsfjellet traff jeg på noen av de samme jeg hadde gått forbi på vei oppover. Nede på Fjogstadveien igjen tok jeg direkte mot Fjogstadnuten og fortsatte videre nedover mot Løemyr og Sørdalsbakken, og videre opp til Resasteinen. Det så ikke ut som om det var folk ved steinen da jeg klatret oppover, men da jeg kom opp, satt det et par i le av steinen. Oppover bakken mot Skjørestadfjellet og flyvraket, mente jeg å kunne kjenne at beina ikke var helt gode, og lurte på om ikke bakken opp fra Dale mot Revholstjørn ville bli for drøyt. Dalsnuten kunne jeg jo hoppe over denne gangen. Bortover småtoppene på østsiden, med gode og store varder som viser vei mot skogsveien på andre siden av Djupemyr, gikk alt så meget bedre. Nedover mot Dalevatn glemte jeg hele greia. Etter jeg kom meg over grøfta i bunn av veien og over gjerdet og ned til skogen, begynte jeg å merke «stien» - et litt utydelig dyretråkk nedover den ganske bratte bakken. Jeg merket bare med noe rød elektrikertape, og med gode mellomrom. Lett å fjerne. Et stykke nede i bakken dukker det opp en gammel vei, og denne går over i sti, som ender ut ved den T-merkede stien. Nede ved Dalevatn, ble det denne gang en stopp for både saft og noe kjeks. Skulle jeg oppom Dalsnuten var det nok helt greit med påfyll. Jeg kom opp på Dalsnuten. Bakken ned til Kjerdal er grei og det er lett å gå veien bort til Dale. Opp bakken mot Dalsnuten, er ikke like enkelt. For min del går det «sakte i bakken» - oppover i et jevnt tempo, helst uten for mange lange og høye steg, men jeg kommer jo opp. Som vanlig fusket jeg, og gikk over sletta og til stien i sør oppover mot toppen. Det er enklere å komme opp denne veien, og krever ikke noe «klatring». Det ble bare en kjapp runde rundt varden før jeg tok ned mot Revholstjørn. Det var helt greit med vei det siste stykket. Etter fire og en halv time på tur, og med noen ganske drøye oppoverbakker, var det kjekt å se bilen. Telefonen mener turen er på 14 kilometer, og det er for meg en skikkelig langtur, men kjekt var det.